Gårds og slektshistorie for Eidanger. Fra 1814-1980
Ås ble sannsynligvis delt i to gårder alt i kristen middelalder. Både Søndre og Nordre Ås fikk senere egne matrikkelnumre og ble betraktet som selvstendige matrikkelgårder.
I 1811 ble Amund Pedersen eier av den største eiendommen under Søndre Ås. Først kjøpte han 2 huder og 4½ skinn av Thomas Blehr i Brevik for 6000 riksdaler og 2½ skinn (plassen Hagen under Nordre Ås) av samme person for 600 riksdaler. Senere kjøpte Amund Pedersen fra Bernt Schaubye 1 hud og 5¾ skinn av Ås og 1¼ skinn av løpenummer 140 (Versvik) for 8200 riksdaler.
Amund Pedersen (ca. 1769-1843) kom fra Sundsåsen. Han var gift med Maren Eriksdatter (ca. 1780-1857). Hun var datter av Erik Sørensen Langangen.
Amund og Maren hadde disse barna:
Amund Pedersen ble valgt inn i det første herredsstyret for Eidanger (1838-39). - Ved siden av gårdsbruket var det fiske som opptok både han og sønnene hans mest. I. C. Ramberg skriver i «Boken om Eidanger» om garnfiskere (side 209):
Erik Aas, eller som han ogsaa kaldtes, Erik paa Kaasene, var søn av Amund Pedersen Aas, der var fra Sundsaasen og rimeligvis onkel til gamle Peder Sundsaasen. Det er ikke urimelig, at han ogsaa drev garnfiske omkr. begyndelsen av forrige aarhundrede. Sønnen Erik flyttet omkr. 1859 til Skjælsviktangen, hvor Danmarksfarer Gunnar Danielsen før hadde bodd, og hvor sønnen Amund Eriksen ogsaa blev boende efter farens død. Dennes sønner Amund og Hans bor endnu paa eiendommen, og hele slegten har i flere generationer drevet meget med garnfiske.
Erik Aas var allerede ved mitten av forrige aarhundrede en gammel mand og hadde i mange aar bundgarn i Rambergbukten, hvor han fik en masse fisk. Han betalte 5 daler om aaret i grundleie, og han vilde desuten sjelden ha betaling, naar vi var nede og kjøpte kokefisk. Hans ældste søn Anund blev gift paa Lunde og bodde der. Baade han og broren er forlængst bortvandret. Sønnen Kristen Anundsen Lunde har ogsaa likesom faren drevet meget med garnfiske. Han kjøpte alle redskaperne av H. P. Jacobsen i Langesund og drev en tid i det store. Men han er nu gaat over i anden stilling som formand. ved et isanlæg vesterpaa.
Jacob Tangene paa Sigtesøen var likeledes en storfisker like som brødrene Erik og Peder Aas og deres sønner, samt broren Chr. Saltboden.
I 1838 utkom en oversikt over de forskjellige gårdsbrukene i Eidanger og deres skyld. «Søndre Aas» hadde fra gammelt av matrikkelnummer 9, mens «Nordre Aas» hadde hatt matrikkelnummer 10. I 1838 fikk Søndre Ås matrikkelnummer 63. Løpenummer 157 med Amund Pedersen og Peder Amundsen som oppsittere, hadde en gammel skyld på 2 huder og 9¼ skinn og 1 hud og 3½ skinn. Den nye skylden ble samme år satt til 2 daler, 4 ort og 9 skilling.
Fem år senere, i 1843, døde Amund Pedersen. Skiftet etter ham viste en bruttobeholdning på 1903 spesidaler, 2 ort og 14 skilling. Etter at gjelden og andre utlegg var trukket fra, var det igjen 1374 spesidaler, 1 ort og 15 skilling. Selve bruket ble taksert til 1200 spesidaler.
I boet fantes blant annet 12 spiseskjeer av sølv, 1 sølvlokk, 1 fløteøse, foruten adskillig lin- og steentøi». Boets løsøre ble solgt på auksjon for 235 spesidaler, 1 ort og 2 skilling.
Etter mannens død gikk hjemmelen til eiendommen over til enken, Maren Eriksdatter. Senere samme år ble det holdt to skyldsetninger på bruket. Da ble løpenummer 157b (senere del av bruksnummer 2) og løpenummer 157c (senere bruksnummer 3) skilt ut til de to sønnene, Peder og Erik Amundssønner. Hver av de to fraskilte eiendommene fikk en skyld på 1 ort og 20 skilling.
Den eldste sønnen, Peder Amundsen, hadde allerede i 1823 overtatt sin anpart av gården for 300 spesidaler. To år senere kjøpte han et jordstykke av Ødegården under Nordre Grava av Peder Isaksen Ødegaard for 200 spesidaler. I 1837 solgte han Ødegården med en skyld på 2½ skinn til Jacob Larsen Kaasen for 100 spesidaler.
I 1855 ble det utstedt festeseddel til Gjert Engebretsen på en plass under bruket. Han overtok dermed den plassen som hans far hadde drevet. (Se «Husmenn og festere».)
Da Maren Eriksdatter døde, gikk hjemmelen til hovedbruket over til den eldste sønnen, Peder Amundsen. Han måtte forplikte seg til å betale sine medarvinger 3400 spesidaler.
Peder Amundsen (1796-1866) giftet seg første gang i 1819 med Margrethe Olsdatter Skaverager (ca. 1796-1844).
Peder og Margrethe hadde disse barna:
Peder Amundsen Aas drev som tidligere nevnt, en del med fisking ved siden av at han drev gården. Ellers var han en ivrig spillemann og ble flittig brukt som «kjøgemester» i Breviksbygden. Om dette skriver I. C. Ramberg i «Boken om Eidanger» (side 91-92 og 231):
I Breviksbygden var gamle Per Aas bemand og kjøggemester. Han var desuten spillemand og klarinetblæser og bruktes endog utenfor bygden ved bryllupper, hvor folk syntes, at han tok seg godt ut, da han forstod at skape moro. Han kjørte foran brudefølget og blæste og spilte, saa det klang i skogen, og naar bryllupsfolkene hadde spist, og ponsen hadde gjort sin virkning, gned og skurret han paa fela eller klemte ivei med klarinetten, saa det gnald i stua, medens de dansende par i galop og rundt gulvet, som om den «sure» skulde Være like i hælene paa dem.
Per Aas i Breviks-bygden baade spilte og blæste klarinet og bruktes meget ved bryllupper. Han var egentlig kun en middelmaadig spillemand, saa det var ikke bare for musikkens skyld, at han blev brukt: men manden var saa utrolig humoristisk og saaledes velskikket til kjøgemester.
Margrethe Olsdatter døde i 1844. I skiftet etter henne ble jordegodset taksert til 250 spesidaler. Boets bruttobeholdning var på 276 spesidaler og 8 skilling, mens nettobeholdningen utgjorde 215 spesidaler, 3 ort og 2 skilling.
Peder Amundsen giftet seg andre gang i 1846 med Oline Marie Pedersdatter Grava (1825-1905) fra Sannidal.
Peder og Oline Marie hadde disse barna:
I 1860 ble det avholdt tre skyldsetninger på Peder Amundsens eiendom. Da ble løpenummer 157d (senere bruksnummer 4) skilt ut til Niels Thomassen med en skyld på 3 skilling, løpenummer 157e (senere bruksnummer 5) ble skilt ut til en bror, Niels Amundsen, med en skyld på 4 ort og 10 skilling, og løpenummer 157f (senere bruksnummer 6) ble skilt ut til en sønn, Amund Pedersen, med en skyld på 4 ort og 10 skilling.
Fem år senere ble det avholdt en ny skylddeling på Søndre Ås. Løpenummer 157g (senere del av bruksnummer 2) ble da fraskilt hovedbruket med en skyld på 14 skilling. Denne parsellen ble solgt til Erik Eriksen. Eriksen kjøpte samme år løpenummer 157b av Peder Amundsen. De to delene ble sammenlagt til ett bruk (senere bruksnummer 2).
Herredsbeskrivelsen av 1865 viser at Peder Amundsens bruk da hadde en skyld på 1 ort og 4 skilling. Den omtrentlige størrelsen på brukets åker og dyrkede eng var 11¾ mål. Ved gården var det 1 mål naturlig england. Det hørte ikke med noen utslått til bruket.
Den årlige utsæden av enhver sædart var på ½ tønne havre, 1/8 tønne bygg, 1/8 tønne hvete og 1 tønne poteter. Avlingen viste 5 fold havre, 8 fold bygg, 6 fold hvete og 6 fold poteter. Ved siden av ble det dyrket 10 skippund høy.
På gården var det 1 ku. Kua hadde en havnegang som ble regnet å være noenlunde tilstrekkelig. - Det fantes litt skog til brensel.
Gården lå 1/8 mil fra hovedveien og sjøen. Bruket var alminnelig lettbrukt og dyrket. Herredskommisjonen foreslo i sin konklusjon at skylden på eiendommen skulle heves til 1 ort og 8 skilling.
Peder Amundsen brukte eiendommen fram til sin død i 1866. Bruket gikk da over til enken, Oline Marie Pedersdatter. Hun brukte det fram til 1870. Da solgte hun eiendommen til en nevø, Amund Olsen Rød, for 300 spesidaler.
Samme år kjøpte Amund Olsen løpenummer 157f (senere bruksnummer 6) av et søskenbarn, Amund Pedersen, for 800 spesidaler. De to eiendommene er senere blitt drevet sammen. (Se også bruksnummer 6.)
Amund Olsen (1827-1917) var sønn av Ole Sørensen Rød. Han giftet seg i 1853 med Kirstine Gundersdatter (født 1830). Hun var datter av Gunder Sørensen på Rønningen under Hvalen.
Amund og Kirstine hadde disse barna:
I 1889 utkom en ny fortegnelse over de matrikulerte eiendommene i Eidanger og deres skyld. «Søndre Aas» fikk i denne oversikten gårdsnummer 63, mens løpenummer 157a fikk bruksnummer 1. Skylden på eiendommen ble revidert fra 1 ort og 4 skilling til 74 øre.
Under folketellingen i år 1900 bodde familien på bruket. En av sønnene, Arnt Christian, var gift og hadde flyttet hjemmefra. Gustav Severin som var fisker, var midlertidig bosatt på Stokkesund i Brunlanes. De andre sønnene og døtrene hjalp til med gårdsdriften og husarbeidet.
I 1905 solgte Amund Olsen eiendommene under Søndre Ås (bruksnummer 1 og 6) til en sønn, Arnt Christian Amundsen, for 6000 kroner. Skjøtet ble datert 26. oktober og tinglyst 10. januar året eter.
Arnt Christian Amundsen (1863-1935) giftet seg i 1899 med Karen Petrea Hansdatter Sølverød (1867-1951).
Arnt Christian og Karen Petrea hadde disse barna:
Etter Arnt Christian Amundsen Aas' død i 1935, gikk hjemmelen over til enken, Karen Petrea Aas. Hun drev bruket fram til 1951. Da skjøtet hun eiendommene vederlagsfritt over på sine to døtre, Karen Kristine og Stine Amunda Aas. Selv fikk hun livsvarig fritt husvære på gården.
Karen Kristine Aas (født 1899) og Stine Amunda Aas (født 1908) lever ugifte. Deres mor, Karen Petrea Aas, døde senere samme år som hun hadde overdratt gården til sine døtre.
Den samlede eiendommen, bruksnummer 1 og 6, hadde en matrikkelskyld på 2,60 mark. Det dyrkede jordbruksarealet var på 40 dekar (sandmold), og den produktive skogen utgjorde 100 dekar.
Våningshuset på gården ble bygd omkring 1790. Det er senere blitt reparert og modernisert.
På begynnelsen av 1950-tallet var det flere dyr på gården. Boka «Norske Gardsbruk» gir denne oversikten: 1 hest, 4 kyr, 1 ungdyr, 1 gris og 20 høner.
Utdrag (s. 422-426) fra: Per Chr. Nagell Svendsen: Gårds og slektshistorie for Eidanger. B. 3. Fra 1814-1980. - Porsgrunn 1984 |
Til bokas innholdsfortegnelse |
Porsgrunn biblioteks hjemmeside | Søk i bokbasen |