Gårds og slektshistorie for Eidanger. Fra 1814-1980
Under folketellingen i 1801 bodde det to gårdbrukerfamilier og en husmannsfamilie på Hvalen. På «Hvalsrødningen» bodde det samme året en gårdbrukerfamilie.
Det største bruket (denne eiendommen) ble drevet av Søren Gundersen. Han hadde i 1794 kjøpt bruket for 1899 riksdaler av Aasold Isaksen Rennesund.
Søren Gundersen (1771-1809) var sønn av Gunder Torbiørsen Garstad og Ingeborg Sørensdatter fra Bamble. Han giftet seg i 1795 med Gunhild Maria Jacobsdatter (1771-1820). Hun var datter av Jacob Hansen Bierchøe og Berthe Jacobsdatter.
Søren og Gunhild Maria hadde disse barna:
I 1807 solgte Søren Gundersen en del av eiendommen sin til den andre gårdbrukeren under Hvalen, Ole Hansen, for 180 riksdaler. Den fraskilte delen fikk løpenummer 154 og en skyld på 2½ skinn (senere bruksnummer 5).
Søren Gundersen druknet i Eidangerfjorden i 1809. Bruket gikk da over til enken, Gunhild Maria Jacobsdatter.
Det ble i 1820 tinglyst et «samfrendeskifte». I dette skiftet ble bruket utlagt enken og hennes eldste sønn, Gunder Sørensen, for 1200 spesidaler. Samtidig ble det tinglyst et skjøte fra Gunhild Maria Jacobsdatter til hennes nest eldste sønn, Jacob Sørensen, på halve eiendommen for 384 spesidaler, 3 ort og 8 skilling.
Boet etter Søren Gundersen eide på dette tidspunktet 3 huder og 8¾ skinn ifølge skjøte av 11. april 1794 og 8¼ skinn ifølge auksjonsskjøte av 5. januar 1805. Til sammen utgjorde dette 4 huder og 5 skinn i gården Hvalen.
Senere i 1820 døde Gunhild Maria Jacobsdatter. Den eldste sønnen, Gunder Sørensen, overtok hovedbølet (denne eiendommen), mens Jacob Sørensen bosatte seg på det senere bruksnummer 2.
Gunder Sørensen (1796-1886) giftet seg i
1821 med Guri Margrethe Jensdatter Hvalsrødningen (1798-1882).
Gunder og Guri Margrethe hadde disse barna:
Gunder Sørensen var politisk interessert og engasjert. Han satt således i herredsstyret i til sammen fem perioder (1846-53 og 1858-59).
I 1832 overtok Gunder Sørensen bruket på «Rødningen» under Hvalen etter sin svigerfar, Jens Jonsen. (Se bruksnummer 7.) De to eiendommene ble drevet sammen.
Matrikkelen av 1838 over de forskjellige brukene i Eidanger og deres matrikkelskyld, viser at Hvalen («Hvale») fra gammelt av hadde matrikkelnummer 4. I 1838 fikk gården matrikkelnummer 62. Løpenummer 153, Hvalen, med Jacob Sørensen og Gunder Sørensen som oppsittere, hadde en gammel skyld på 4 huder og 5 skinn. Den nye skylden ble dette året satt til 3 skylddaler, 3 ort og 15 skilling.
I 1864 ble løpenummer 153 formelt skylddelt. Løpenummer 153b (senere bruksnummer 2) ble skilt fra hovedbruket med en skyld på 1 daler, 4 ort og 8 skilling. Hovedbølet (denne eiendommen) hadde etter dette en gjenværende skyld på 1 daler, 4 ort og 7 skilling.
Gunder Sørensen skjøtet hovedbølet over på sin eldste gjenlevende sønn, Jens Laurin Gundersen, for 1500 spesidaler. Selv flyttet han til Rønningen (senere bruksnummer 7) og tok bolig der.
Jens Laurin Gundersen (1823-1893) giftet seg i 1847 med Maren Kirstine Pedersdatter Røra (1823-1911).
Jens Laurin og Maren Kirstine hadde disse barna:
Jens G. Hvalen var som sin far, Gunder Sørensen, medlem av herredsstyret. Der satt han i tre perioder, - fra 1880 til 1885.
Ved siden av å drive som gårdbruker var Jens G. Hvalen fisker. I. C. Ramberg skriver i «Boken om Eidanger» at han i mange år drev med bunngarnsfisking etter laksestørje (side 209):
Laksestørjen blev undertiden fanget i bundgarn. H. Lunde, Jens og Amund Hvalen fik i 1867 en saadan. Det var en prægtig fisk med sølvglinsende skjæl og saa stor og kraftig, at det var et svare basketak for 3 mand at faa den op av garnet, hvilket først lykkedes, efter at den hadde faat flere lystre i kjødet samt haandtaket av en langaare ind gjennera det ene øie. Den veiet 30 b.-pund (180 kg) eller likesaa meget som en voksen kø. Kjødet blev brukt til grisemat. De fik ogsaa senere en, som var noget mindre, men Simen Grava fanget en kult paa over 30 b.-pund. Man hadde nu lært, at den var spiselig og brukte kjødet baade fersk og saltet. Næst huden var et lag av «flesk» der lignet «Hvidt, fint kalvekjød».
Jens G. Hvalen var dessuten en dyktig felespiller, og han spilte blant annet til dans. Om dette skriver den samme Ramberg i «Boken om Eidanger» (side 231):
Jens Hvalen og broderen Simon Rønningen brukte ogsaa fela. J. Hvalen og Jacob Kikut (senere farvehandler og fabrikeier i Kr. ia) samt garver Nils Ingebretsen, Pasa (senere stationsholder i Brevik) - disse 3 spilte sammen i 40-aarene i Porsgrund paa den saakaldte Ulverødsalen. Den kaldtes saa, fordi den tilhørte en mand fra Ulverød i Eidanger, daværende lods, men forhenværende sjømand ved navn Nils Amundsen.
Jens Hvalen og Jacob Kikut spilte strykeinstrumenter og Ingebretsen blæste klarinet. Disse 3 var i de dage mest kjendt under navnet «Danger-gutterne».
Etter at Jens Gundersen Hvalen hadde overtatt bruket, ble Løkken skilt ut på slutten av 1864. Det fraskilte bruket som ble solgt til Abraham Johnsen, fikk løpenummer 153c (senere bruksnummer 4) og en skyld på 5 skilling.
Herredsbeskrivelsen som ble avholdt i 1865, viser at hovedbruket da hadde en skyld på 1 daler, 4 ort og 2 skilling. Den omtrentlige størrelsen på gårdens åker og dyrkede eng var 38 mål. Ved gården var det 3 mål naturlig england. Det hørte ikke med noen utslått til bruket.
Den årlige utsæden av enhver sædart var på 2 tønner havre, ¼ tønne bygg, ¼ tønne hvete og 2 tønner poteter. Avlingen utgjorde 5 fold havre, 8 fold bygg, 7 fold hvete og 6 fold poteter. Ved siden av ble det dyrket 35 skippund høy.
På gården var det 1 hest, 2 kyr og 3 sauer. Dyrene hadde en havnehage som ikke var tilstrekkelig stor.
Det fantes skog på eiendommen. Den årlige nettofortjenesten av gran utgjorde omtrent 6 spesidaler.
Gården lå nær hovedveien og ved sjøen. Det hørte med en fiskgrunn til eiendommen. Bruket var alminnelig lettbrukt og dyrket. Herredskommisjonen foreslo som en avrunding på sitt arbeid, å senke skylden på eiendommen til 1 daler, 2 ort og 12 skilling.
Samme år som herTedsbeskrivelsen ble foretatt, ble det også holdt en folketelling. Den viser at Jens og Maren Hvalen bodde på bruket sammen med sine tre barn. Til å hjelpe seg med arbeidet på gården, hadde de ei tjenestejente. Hun het Anne Eriksdatter (født ca. 1838) og var ugift.
I 1889 utkom en ny matrikkeloversikt for gårdsbrukene i Eidanger. Her fikk Hvalen gårdsnummer 61. Løpenummer 153 a tilhørende Jens Gundersen, fikk samme år bruksnummer 1. Skylden på eiendommen ble revidert til 4,17 mark.
Fire år senere ble det holdt tre skylddelingsforretninger på bruket. Først ble bruksnummer 8, Saltbodåsen, fraskilt med en skyld på 3 øre. Senere ble bruksnummer 9, et skogstykke, og bruksnummer 10, Sørli, fraskilt med en skyld på henholdsvis 1 mark og 6 øre. De to sistnevnte eiendommene ble solgt til Erik Amundsen Tangen.
Jens G. Hvalen døde i 1893. Enken, Maren Kirstine Hvalen, fikk da uskiftebevilling. I 1899 solgte hun bruksnummer 17, Enigheten, med en skyld på 22 øre til Ole Hansen. Hovedbølet hadde etter dette en gjenværende skyld på 2,86 mark.
Under folketellingen i år 1900 bodde Maren Kirstine Gundersen på bruket sammen med sin ene gjenlevende sønn, Isak Jensen. På bruket bodde også Anna Aspås (født 1882 i Gjerpen) som var ugift, og Grete Jørgensen (født 1862 i Smålenene). Den sistnevnte var gift og hadde med seg to barn:
De fire leieboerne var midlertidig bosatt på bruket. Anna Aspås hadde Eidanger stasjon som vanlig bosted, mens de tre andre hadde Fredli som sin bostedsadresse.
I 1906 solgte Maren Kirstine Hvalen bruket til Gustav P. Carlsen Grava for 6000 kroner. Selgersken forbeholdt seg fritt husvære på bruket for resten av sin levetid samt en årlig understøttelse på 100 kroner. Sønnen, Isak Jensen, skulle også ha rett til fritt opphold på bruket resten av livet. Han skulle ha en årlig understøttelse på 40 kroner.
Gustav Peder Carlsen (1865-1950) var sønn av Carl Magnus Gustavsen Løvsjø. Han giftet seg første gang i 1898 med Marie Elise Eriksdatter (1865-1913). Hun var datter av Erik Eriksen Aas. Familien var bosatt på bruksnummer 2 under Nordre Grava. (Slektsoversikten er tatt med under dette bruket.)
Etter at kona døde, ble bruket på Nordre Grava solgt, og resten av familien tok bolig på Hvalen, Gustav P. Carlsen giftet seg andre gang med Gunda Marie Gundersdatter (1877-1935). Hun var datter av Gunder Andreas Nilsen Øvald.
Det ble i 1917 og 1918 holdt tre skylddelingsforretninger på bruket (bruksnumrene 30-32). Dette førte til at skylden på hovedbølet ble redusert til 2,38 mark.
I 1923 ble det holdt en branntakst over bygningene på gården. Det fantes da:
Gustav P. Carlsen solgte i 1931 bruket til Ole S. Eriksen Aas for 23 000 kroner. Med på handelen fulgte også bruksnummer 17, Enigheten, med en skyld på 22 øre. Selv bygde Gustav P. Carlsen seg hus på Gunneklev og flyttet dit.
Ole Severin Eriksen (1887-1957) var sønn
av Erik Martin Jacobsen Aas. Han giftet seg i 1915 med Jenny Kathinka Johnsen (1893-1965). Hun var datter av Nils Christian Johnsen Kjørholt på Ødegården under Nordre Grava (bruksnummer 9).
Ole Severin og Jenny Kathinka hadde disse barna:
Ole S. Eriksen Aas eide også bruksnummer 13, Bakkeskogen, under Søndre Ås og bruksnummer 9, Ødegården, under Nordre Grava. De to eiendommene hadde en skyld på henholdsvis 27 øre og 6 øre.
Breviksbanen ble åpnet i 1895. Selv om jernbanen var et kjærkomment framkomstmiddel, må den ha virket hemmende på den praktiske gårdsdriften. Så vel bruksnummer 1 som bruksnummer 2 ble delt i to deler. Atkomsten fra eiendommens vestre del hvor våningshus og driftsbygning lå, til østre del hvor mesteparten av jordveien lå, gikk via en uoversiktlig og dårlig sikret planovergang.
Jernbanen hadde vel også stor skyld i at byfolk på 1900-tallet begynte å vise interesse for Eidanger. Dette gav seg utslag i utstykking av hyttetomter og nye grunneiere.
Byfolk ble også en kilde til ekstrainntekter for bøndene. Flere steder var det vanlig at «gårdfamilien» flyttet over i bryggerhuset om sommeren, slik at våningshuset kunne leies bort til byfamilier. Det var også et vanlig innslag i sommerhalvåret at sommergjestene kom for å kjøpe forskjellige gårdsprodukter.
Når det gjelder jernbanen, så gikk en på midten av 1930-tallet over til bruk av skinnebuss («motorvogn») og opprettet samtidig en del mindre stoppesteder. Hvalen stoppested ble flittig brukt i lokaltrafikken inntil persontrafikken på Breviksbanen ble innstilt.
«I 1937 inntraff en episode som illustrerer at det ikke var helt risikofritt å ha jernbanen som nabo. En «badegjest» hadde glemt å lukke grinda til jernbanen, og buskapen på 3-4 kyr forvillet seg inn på baneområdet. Hadde «Oslo-toget» kommet da, så hadde det blitt mye slakt den dagen. I steden fikk episoden merkelig nok en komisk utgang. Det som gjorde oss på gården oppmerksomme, var en vedvarende, ilter tuting fra skinnebussen. Dermed løp vi ned til jernbanen for å se, og det var litt av et syn som møtte oss. For foran den tutende skinnebussen gikk overkonduktør Andersen og viftet med en stor «påk», og foran Andersen snublet buskapen seg fram over svillene. Den vedvarende og påtrengende oppmerksomhet fra Andersen og skinnebussen gjorde kuene temmelig nervøse og løse i magen, så kukakene kom på løpende band - til Andersens fortvilelse, men til stor munterhet for passasjerene på skinnebussen. Da kuene omsider var kommet på den rette sida av grinda igjen, begynte Andersen å tørke av seg den verste skitten. Med et lite glimt i øyet sa han henvendt til oss: «Dere vet vel at grinda er til å lukke?»
(Fortalt av Ole Martin Aas.)
Skylden på bruksnummer 1 under Hvalen var på begynnelsen av 1950-tallet nedskrevet til 2,10 mark. Dette som følge av en rekke skylddelingsforretninger. Det dyrkede jordbruksarealet utgjorde 28 dekar (leir- og sandmold), mens den produktive skogen dekket 40 dekar. På gården var det 1 hest, 2 kyr, 2 griser og 10 høner.
I 1936 ble det satt opp et nytt våningshus på gården. Byggmester var Tobias Øigarden. Uthuset ble reist i 1909, mens løa ble satt opp omkring 1850. Branntaksten på bygningene utgjorde i 1953 til sammen 26 000 kroner.
Etter foreldrenes død gikk hjemmelen til eiendommen i 1965 over til sønnene. Einar Nikolai og Ole Martin Aas. Det ble den eldste, Einar Nikolai Aas, som bosatte seg på gården med sin familie.
Einar Nikolai Aas (født 1916) giftet seg i 1939 med Ingrid Andrea Lunde (født 1916).
Einar Nikolai og Ingrid Andrea har disse barna:
Einar N. Aas tok senere arbeid i industrien. Jorda ble leid bort.
Ole Martin Aas (født 1926) giftet seg i 1953 med Aase Schultz (født 1925) fra Oslo.
Ole Martin og Aase har disse barna:
Eiendommen hadde i 1979 en innmark på cirka 15 mål, mens skogen dekket om lag det dobbelte arealet. Bruket grenset mot øst til Eidangerfjorden, mot sør til Nedre Lunde (bruksnummer 1), mot vest til Brånanveien og mot nord til bruksnummer 2 under Hvalen.
Skogen grenser inn til husene. Skogsterrenget er av god bonitet, men mesteparten av skogen er gammel. Den gamle skogen er under avvikling, og fra midten av 1970-tallet er det drevet systematisk rydding og nyplanting. - Bakkeskogen som ble lagt til gården i 1931, måtte i 1973 avgis til Porsgrunn kommune.
På bruket er det omkring 10 eple- og pæretrær og 5 morelltrær. Dessuten finnes det noen rips- og solbærbusker på eiendommen.
I 1979 fantes disse bygningene på bruket: Hovedbygning, uthus, vognskjul, bryggerhus, garasje, hønsehus og jordkjeller. I hovedbygningen er det 6 rom.
Det er både før og etter at de nye eierne tok over gården i 1965, blitt skilt ut en rekke tomter. Disse er brukt til hus- og hyttebygging.
| Utdrag (s. 392-397) fra: Per Chr. Nagell Svendsen: Gårds og slektshistorie for Eidanger. B. 3. Fra 1814-1980. - Porsgrunn 1984 |
Til bokas innholdsfortegnelse |
| Porsgrunn biblioteks hjemmeside | Søk i bokbasen |