Gårds og slektshistorie for Eidanger. Fra 1814-1980
Lerstang med Løvøya ble delt omkring 1700. Bruk I tilsvarte den delen av gården som var i bondeeie. Det andre bruket og Løvøya eides av sognepresten og kirken i Tønsberg.
Folketellingen av 1801 forteller at det bodde to familier på Lerstang. Ole Christensen bodde med sin familie på bruk I (senere bruksnummer 1), mens Thor Rasmussen var husbonde på bruk II (senere bruksnummer 6).
Ole Christensen drev bruket fram til sin død i 1803. Gården gikk da over til sønnen, Christian Olsen. Enken, Gunil Maria Pedersdatter, var formynder til sønnen ble voksen.
I 1813 gikk skjøte fra moren og medarvingene til Christian Olsen for 5000 riksdaler. Bruket hadde da en skyld på 3 huder.
Christian Olsen (1791-1844) giftet seg i 1818 med Karen Nielsdatter (1788-1845).
Hun var datter av Niels Pedersen Sundsaasen.
Christian og Karen hadde disse barna:
Lerstang eller «Leerstan (Leerstun)» som navnet ble skrevet, hadde fra gammelt av matrikkelnummer 28. I 1838 fikk gården matrikkelnummer 36. Eiendommen som Christian Olsen satt med, fikk løpenummer 83. Skylden var på 3 huder og 5½ skinn. Den nye skylden ble i 1838 satt til 4 daler, 2 ort og 21 skilling.
I 1841 fikk Christian Olsen kongelig skjøte på den av Tønsberg sognekalls benefiserte ½ hud av løpenummer 83, «Nautser». Kjøpesummen ble satt til 100 spesidaler og en årlig avgift til kirken på 1 tønne og 1¼ skjeppe bygg.
Christian Olsen døde i 1844. Skiftet etter ham utgjorde brutto 2277 spesidaler, 3 ort og 2 skilling og netto 2214 spesidaler, 4 ort og 7 skilling. Selve bruket ble taksert til 1800 spesidaler og Nautser til 200 spesidaler. Av sølv fantes: 1 krus med sølvlokk, 19 spiseskjeer, 6 teskjeer, 1 fløteøse og 1 sukkerklype.
Etter Christian Olsens død ble bruket delt likt mellom sterboenken, Karen Nielsdatter, og den eldste sønnen, Ole Christiansen, (løpenummer 83a og 83b). Sønnen fikk hjemmelsbrevet i skiftet etter faren for 800 spesidaler. Enken fikk mellom annet hjemmlesbrevet til den benefiserte eiendommen Nautser.
Karen Nielsdatter døde i 1845. Skiftet etter henne viste en bruttobeholdning på 1593 spesidaler og 98 skilling og en nettobeholdning på 1130 spesidaler og 70 skilling. Hennes jordegods på Lerstang ble taksert til 1000 spesidaler og på Nautser til 200 spesidaler.
I skiftet etter moren ble sønnen, Nils Christiansen, utlagt hennes eiendom på Lerstang for 1000 spesidaler. Ole Christiansen fikk hjemmelen til Nautser (senere bruksnummer 2).
Nautser (løpenummer 83c) ble i 1845 skilt ut fra løpenummer 83a med en skyld på 3 ort og 7 skilling. Ole Christiansen solgte i 1861 Nautser til kjøpmann N. W. Coch for 1200 spesidaler. Fem år tidligere var løpenummer 83e (senere del av bruksnummer 4) blitt skilt ut fra løpenummer 83a,
Isak C. Ramberg skriver i «Boken om Eidanger» om seterliv og skogsbeite (side 3132):
«Lerstang hadde lang vei til de østlige skogtrakter, der grænser helt bortover til Langangsfjorden. I 50-aarene laa derfor folkene fra Lerstang, Nedistue, i sæter paa Ramberg med sit kvæg. Det var pikerne til Ole og Nils Kristiansen, som passet kreaturerne og hadde faat overlatt bryggerhusbygningen paa Ramberg til sæterbolig.
Et sommerfjøs med særskilt rum til saueflokken var optømret ved skogkanten paa Bjønnæsbakken, og der var baade vore og Lerstangkjørene stationert. Nils Lerstang hadde sin søster Sara til sæterjente, og den noget ældre søster Margrete, der styrte huset for ham, var sommetider nede og hjalp, til, naar man skulde kjerne, «ta op» og yste.
Ole Lerstang hadde en tid Oline Seival, senere gift med Gunnar S., derefter Elen Bukøen og hendes søster Helene, samt Karoline Baardsrød og Nicoline Smevik.
Disse sæterjenter blev installert i vor drengestue, hvor der var opslaatt en mængde melkehylder paa langvæggen, forsynet med forhæng av tyndt tøi for at beskytte melken mot fluer og støv. Og saa var rummet dessuten forsynet med andet fornødent bohave for nat og for dag, og bryggerhuset hadde de til kjøkken, saa de hadde det riktig koselig derinde.»
Herredsbeskrivelsen av 1865 viser at løpenummer 83a med Niels Christiansen som eier, hadde en skyld på 1 daler, 4 ort og 13 skilling.
Den omtrentlige størrelsen på gårdens åker og dyrkede eng var 34¾ mål. Ved siden av var det 9¼ mål naturlig england ved gården.
Den årlige utsæden var på 2½ tønner havre, ½ tønne bygg, ¼ tønne hvete, 1/8 tønne rug og 4 tønner poteter. Avlingen utgjorde 5 fold havre, 7 fold bygg, 6 fold hvete, 8 fold rug og 6 fold poteter. Dessuten ble det dyrket 35 skippund høy.
På bruket ble det holdt 3 kyr og 3 sauer. Dyrene hadde en havnegang som ble regnet å være tilstrekkelig.
Eiendommen hadde skog til husbruk og for salg. Det årlige salget av gran utgjorde omtrent 15 spesidaler netto.
Gården lå 1/8 mil fra den rodelagte veien. Det var lett atkomst til sjøen. Bruket ble karakterisert som alminnelig lettbrukt og dyrket. Skylden ble foreslått senket til 1 daler, 3 ort og 16 skilling.Løpenummer 83b med Ole Christiansen som eier, hadde en skyld på 1 daler, 4 ort og 19 skilling. Eiendommen var på 51¾ mål åker og dyrket eng og 13½ mål naturlig england.
Den årlige utsæden av enhver sædart var på 2½ tønner havre, ½ tønne bygg, ½ tønne hvete, ¼ tønne rug og 4 tønner poteter. Avlingen viste 5 fold havre, 7 fold bygg, 6 fold hvete, 8 fold rug og 6 fold poteter. Det ble dessuten dyrket 50 skippund høy.
Det var 1 hest og 3 kyr på bruket. Dyrene hadde tilstrekkelig havnehage. Eiendommen hadde gran og furu for eget bruk og for salg. Salget gav en årlig nettofortjeneste på 15 spesidaler.
Bruket ble karakterisert som alminnelig lettbrukt og dyrket. Den nye skylden ble foreslått senket til 1 daler, 4 ort og 13 skilling.
I 1866 skjøtet Nils Christiansen eiendommen over på sin bror, Ole Christiansen, for 2000 spesidaler. Eiendommene (løpenummer 83a og 83b) ble etter dette sammenføyd til ett bruk.
Ole Christiansen (1823-1899) giftet seg i 1847 med Gunhild Marie Nilsdatter Stamland (1831-1919).
Ole og Gunhild Marie hadde disse barna:
Folketellingen fra 1865 viser at det bodde tre tjenestefolk på bruket. Det var Christiane Pedersdatter (født ca. 1831) fra Brunlanes, Hans Eriksen (født ca. 1834) fra Sverige og en losjerende dagarbeiderske. Marie Larsdatter (født ca. 1821) fra Eidanger. De tre tjenestefolkene var alle ugifte.
I en egen husholdning bodde Søren Mikkelsen sammen med sin kone, Marie Anne Johnsdatter, og deres 2 år gamle sønn, Martin. Søren Mikkelsen var styrmann på den tiden. Han overtok senere som bruker av bruksnummer 9. (Slektsoversikten er tatt med under dette bruket.)
Ole Christiansen var en av bygdas sentrale skikkelser fra midten av forrige århundre og fram til sin død i 1899. Han var gårdbruker, skogbruker, forretningsmann og politiker ved siden av at han drev en utstrakt lekmannsvirksomhet. Han leverte tømmer til den nye almueskolen i Brevik som ble bygd omkring 1860. Omtrent samtidig ble han medeier i en isforretning på Nautser.
Dessuten satt Ole Christiansen som medlem av herredsstyret i til sammen 9 to-årsperioder (1860-65, 1872-79, 1884-87). I to av periodene var han også medlem av formannskapet (1874-75, 1886-87).
Ole og Gunhild Marie Leerstangs hjem, «Nedistua», ble et sentrum for den religiøse vekkelsen i Bergsbygda. De to ektefellene var av samme sinnelag og kom til vekkelse på grunnlag av ei bok som de fikk av presten Bruun. Dette skjedde omkring 1850.
I 1871 stiftet Gunhild Marie sammen med sin svigerinne, Marie Anne Johnsen, og noen andre kvinner fra Sandøya og Bergsbygda, en kristelig kvinneforening. Dette var den første av en rekke foreninger som etter hvert ble dannet i Eidanger.
De omreisende forkynnerne pleide å ta inn på Lerstang. Her var det god plass til møtevirksomhet. Lekmannsvirksomheten var ikke bestandig så populær blant kirkens folk. På grunn av uoverensstemmelser med prest og kirke meldte Ole og Gunhild Marie Leerstang og flere med dem seg ut av statskirken i 1885.
Nicoline Amalie Olsdatter Solvik har i et brev fortalt om dagliglivet på Lerstang i sin ungdom:
«Naar jeg tenker tilbake paa hjemmet, saa blir det nærmest det religiøse som kommer i forgrunden. Minnerne strømmer tilbake til de tidligste barneaar.
De første jeg kan huske, som reiste omkring og holdt opbyggelse var et gammelt ektepar, Jørgen og Mari Gravbakken, saa kom gamle Herman Rustad, han formanet stadig folk til aa omvende sig til Gud. «Kjære dokke, naa maa dok venne dok til Gud» var hans stadige omkved. Og gamle Myrbø, han var forresten lidt av en orginal. Han sang saa ofte en sang som jeg lærte dengang:
«Deilig krone, deilig krans straalende i himmelglans,
Deilig drikke, deilig mad, i Guds stad.
Perleporten aapner sig, Jesus siger ømt til mig:
Se her har du kransen din, vennen min.»Dagligstuen paa Leerstang var staddig fullsatt naar det var opbyggelsesmøter. De hadde staaende lange bord som de tok inn og lagde paa steler for at alle kunne faa sitte. Synes ennu jeg ser de mange kjære kjendte ansikter, fra Berg, StamIand, Oksum, Røra og hele bygden. Det var saan høitid og andakt over det hele. Ellen Visevaag var mest forsanger, hun var saa flinkt til aa synge, og de begynte ofte med denne salmen:
«Kom o kom, du aand som giver,
aand med naade lys og kraft.»Naar det skulde være opbyggelse maatte jo vi barna springe rundt hele bygden med bud da, og det syntes vi jo var en hel fornøielse.
Efterat Langesundsfjordens Indremisjonsforening blev dannet aar 1866, kom der mange emmisærer derfra. De første som reiste hjemme i bygden var Aslaksen, A. Nilsen, Taraldsen, Klement Kil, og senere mange flere. Saa blev der jo snart dannet en indremisjonsforening i bygden, som hadde møte en gang i maaneden. Der var Anders Auen, Hans Jakob Oksum og far de ledende. Hans Jakob var kasserer. Jeg husker han hadde bøssen inknytt i et rødt lommetørkIe.
Der var ogsaa dannet en forening for hedningemisjonen, den hadde ogsaa møte en gang i maaneden. Der var Ole Sagbakken formann, men de andre var ogsaa med og deltok. Da det led lenger blev jo ogsaa Isak Oksum med. Alle disse var forresten omgangsvenner av far og mor, liksaa Nils og Helene Oksum og Rasmus og Sara Berg. Saa var det endel fra Brevik: Uhrm. Halvorsen, Ole Rød. skreder Jalmsen, Hoff og noen flere. Ole Jakobsen som var gift med fars eldste søster Oline, bodde ogsaa i Brevik. Han var farver. Jeg kan ikke huske, at de bodde der, men far og mor fortalte, at de var blant de første troende, og at der ofte blev holdt opbyggelsesmøter, og jeg husker alltid tante Oline som en alvorlig kristen. Jeg vet ikke hvor de flyttet fra Brevik, men da sønnen Nils blev lærer ved den private borgerskole antagelig omkr. 1874-75, bodde de hos ham og senere i Holmestrand. Og tante Marianne var en kristen som vidnet om Kristus med hele sit liv. Tante Margrete blev vist kristen først i senere aar. Hendes mand var saa Kristusfiendsk at han taalte snødt aa se de kristne. - Fars eldste bror Nils, bodde i mange aar paa Lerstang, men saa flyttet han til Saga og bodde i flere aar hos Mina Saga, tror nærmest det var noe skogsdrift han skuIde overta der. Senere blev han gift med Sørine (husker ikke farsnavnet). De hadde en datter som døde i ung alder. - Per, den yngste var gift med Randine Scharum som var en søster av Postmester Hansens kone. De hadde en gaard paa Brunlanæs som het Jahren. De var fars og mors gode venner, men det var ikke saa mange aar de fik leve sammen, hun døde paa barselseng, og noen aar efter reiste han til Amerika, og de hørte ikke noe fra ham uten at det skulde være noen som hadde sagt, at han var død ikke saa mange aar efter. Da han var reist til Amerika overtok Nils Jahren" og bodde der noen aar og senere paa Sandøen. Tante Sara kjender dere jo, saa jeg behøver vist ikke skrive noe om hende, men jeg vet jo, hun var en kristen saa langt tilbake som jeg kan huske.
Mors søsken har du vel kanske kjendskap til. Anders var jo den ældste og gift med Petrine (Trine), Martins søster. De drev i flere aar hotel i Kragerø, en tid bodde de ogsaa i Brevik og senere igjen i Kragerø hvor han da drev som sadelmaker. Baade han og Trine døde i Kragerø. Onkel Nikolai var først gift med Mathilde Vinje fra Bamble og senere med Elise Frostvedt. Ja dette vet du nok før. Du har jo baade Nils og Aagot du kan henvende dig til for aa faa rede paa den familien. Maren Anine og Grethe likesaa. Petter og Aagot kan nok fortelle om dem.
Om livet forresten i hjemmet var det nok som paa mange andre bondegaarder med mange barn, adskillig strev, saa det blev ikke saa mange ledige stunder, særlig for mor. Hun hadde jo pike, men saa var det jo ikke saa lite fjøs, saa mor gik jo med der ogsaa, og mange barn som der skulde spinnes, veves og syes for. Jeg husker, at mor bestandig hadde vev oppe før jul og vevet verkenskjoler til oss jentungerne. Hun skulde ha den saa tidlig ned, at hun ogsaa skulde ha syd dem til jul, og var det nok almindelig at hun sat oppe og sydde til langt paa natt. Saa var det jo ogsaa meget andet som der skulde veves til. Undertøi, lakner og haandklær. Til pinse sydde hun sirtskjoler og lyse forklær, da skulde vi være med til kirken. Alt sydde hun selv, tillikemed hatter. Det var noget de kaldte for italiensk straa de sydde hatter av, og det var saa sterkt, at de kunde sprette hatte op igjen og vaske og hvitne det og sy den om flere gange.
Sara Berg og mor var som regel sammen naar de skulde sy hatter. De hadde forskjellige treblokker som de presset hattene paa. Vevning var mor aller Mest interessert i. Hun vevet ogsaa dekketøi. Var det en vev i bygda som det var noe ugreie med, saa. var det aa gaa til Gunhild Marja Leerstang aa faa hjelp. Hun vevet et sengeteppe (nuppeteppe) som hun hadde paa utstilling i Drammen. Det stod vevet «Utstillingen i Drammen» og aarstallet, undres om det ikke var i 1870-71 eller 72. Saa var det en ekekrans rundt hele teppet. Hun fik hederlig omtale for teppet. Det blev solgt til en godseier Hanberg i Aker tror jeg det var. Strikket og heklet tepper gjorde hun jo ogsaa. Hun var kunstinteressert, saa hvis hun hadde levd i denne tid saa kunde kun nok blidt knustner paa vevningens omraade. Den første symaskin i bygden var ogsaa paa Lerstang. Karen Sofie kjøpte den paa en aktion i Brevik, og da kom nesten hele bygden til Leerstang for aa faa sy paa maskin, for det gik jo saa meget fortere end aa sy for haand.
Far drev jo meget i skauen om vinteren, og om kvellen var det aa trekke ind i stuen lidt av hvert som skulde repareres, seletøi, dragarmer, økseskafter, soplimer o.s.v. Det var ikke den gang som nu, at alt skulde kjøpes færdig. Far og mor var ogsaa med aa stiftet den første kvindeforening i bygda. Sandøia og Bergsbygda var sammen og møtene holdtes engang i Bergsbygda og engang paa Sandøia.»
Branntakst over husene på gården ble holdt 1871. Det fantes da:
En 1-etasjes våningsbygning, tømret, 12-laftet, 25 alen lang - 14 alen bred - 5 alen høy, bord- og tegltekt, bordkledd og oljemalt, inneholdt 2 stuer, 2 kjøkken med skorstein og hovedrør, 2 kamrer, 1 kvistkammer på loftet, 1 forstuegang med inngang i begge ender samt innkledd trappeoppgang til loftet. I bygningen fire 3-etasjes og en 2-etasjes jernkakkelovner. Under bygningen grunnmur med kjeller, ca. 1½ alen høy - 1 alen tykk. Våningsbygningen ble taksert til 570 spd., grunnmuren 30 spd., jernkakkelovnene 40 spd. En bryggerhusbygning, tømret, 6-laftet 12½ alen lang - 9 alen bred - 4 alen høy, inneholdt bryggerhus med skorstein, bakerovn og hovedrør, 1 vognskur. I forbindelse med bryggerhuset var oppført 1 grisehus, tømret, 8-laftet, 4 alen langt - 9 alen bredt - 4 alen høyt, inneholdt 2 rom 1 hvorav det ene var et lokum. Grisehuset stod i forbindelse med bryggerhuset ved et 6½ alen bredt vedskur. Bryggerhus, grisehus, vognskur og vedskur ble taksert til 40 spd. En ladebygning, tømret, 12-laftet, 24 alen lang - 15 alen bred - 5 alen høy, bord- og tegltekt, inneholdt 1 låve, 2 større og 2 mindre lader. Ladebygningen ble taksert til 180 spd. En hestestall, tømret, 4-laftet, stod ved ladebygningens nordre side, 7½ alen bred - 8½ alen lang - 4 alen høy, innredet til 2 hester, bord- og tegltekt. Hestestallen ble taksert til 30 spd. Et fehus, tømret, 4-laftet, støtte til ladebygningens søndre ende med en 2 alen bred skåle, 14½ alen langt - 8½ alen bredt - 4 alen høyt, bord- og tegltekt, innredet til 8 kuer. Fehuset ble taksert til 60 spd. En skygge, oppført av bindingsverk, innkledd med bord, 24 alen lang - 4 alen bred - 3½ alen høy, støtte mot ladebygningens østre side. Skyggen ble taksert til 30 spd. En stolpebod, tømret, 4-laftet, 11½ alen lang -8½ alen bred - 4 alen høy, bord- og tegltekt, inneholdt kornloft og trapp til loftet. Stolpeboden ble taksert til 60 spd.
I 1880 ble løpenummer 83f (senere bruksnummer 5), Solheim, skilt ut med en skyld på 2 ort og 18 skilling. Skjøte gikk fra eieren av hovedbruket til en sønn, Nils Olsen, for 2800 kroner.
Matrikkelen av 31. desember 1889 gav Lerstang gårdsnummer 35. Løpenummer 83a og b fikk bruksnummer 1. Skylden på bruket ble revidert fra 3 daler, 1 ort og 14 skilling til 8,69 mark.
Ole Christiansen Leerstang døde i 1899. I skiftet etter faren fikk Peter Olsen ¼ av en isforretning som lå på Rambergs og Lerstangs grunn. En eldre bror, Anders Olsen, fikk skjøte på gårdsbruket for 24 000 kroner til medarvingene.
Hjemmelen til eiendommen hadde Anders Olsen fått en tid før faren døde. I forbindelse med eiendomsoverdragelsen ble det utferdiget et føderåd:
«Selgeren forbeholder sig for sin og hustrus levetid til fri benyttelse og husvære den søndre halvdel av hovedbygningene samt et værelse, ovenpå og dertil den fornødne adgang samt de nødvendige ytre rom. Likeså har kjøperen uten fradrag i kjøpesum å skaffe selgeren og hustruen god og tilstrekkelig ved i vedskjul eller et annet bekvemt sted. Årlig om høsten å levere selgeren og hustru 5 tønder poteter i kjeller og daglig å bringe dem 4 liter nysilt melk. Vis en av parterne dør blir deli daglige ytelsen nedsatt til halvdelen. Kjøkkenhaven blir som hittil å benytte i fellesskap, dog forbeholder selgeren for sig og hustru de i denne værende bærbusker.»
Anders Olsen (1864-1931) giftet seg i 1889 med Anna Abrahamsdatter Tveten (1863 -1939).
Anders og Anna hadde disse barna:
Under folketellingen som ble foretatt i år 1900, bodde husbondens mor, Gunhild Marie Leerstang, på gården. Hun hadde en sønnedatter, Gunvor Leerstang (født 1885), til å hjelpe seg i huset. I bryggerhuset bodde to tjenestefolk. Det var Jonas Kristiansen (født 1881) og Sofie Kristiansen (født 1879). Begge var ugifte.
I 1904 ble bruksnummer 20, Breidablikk, skilt ut med en skyld på 1,45 mark. Samme år fikk Peder M. Berg auksjonsskjøte på denne eiendommen for 7500 kroner.
Den resterende delen av hovedbruket ble ved auksjon solgt til en svoger, Herman Darius Ramberg, for 13 250 kroner. Han fikk året etter odelsskjøte på bruksnummer 20 gjennom sin kone, Olava Marie Olsdatter, for 3400 kroner. Dermed var bruket igjen samlet.
Etter salget flyttet Anders Olsen sammen med sin kone til Nystrand. Ektefellene var senere bestyrerpar ved Mule pleiehjem.
Herman Darius Olsen Ramberg (1851-1932) var sønn av Ole Isaksen Ramberg. Han
giftet seg i 1883 med Olava Marie Olsdatter (1861-1950).
Herman Darius og Olava Marie hadde disse barna:
Herman O. Ramberg var en ivrig politiker og deltok mye i det offentlige livet i bygda. Han var medlem av herredsstyret i til sammen 6 perioder (1884-91, 1911-16). I de fire siste periodene satt han også i formannskapet.
Det var Venstre som var Herman O. Rambergs parti. Han virket da også som formann for dette partiet. Herman O. Ramberg var også formann i skolestyret. Han var medlem av forlikskommisjonen og ble i 1894 valgt til valgmann for Eidanger.
I 1928 ble bruksnummer 43, Solstrand, skilt ut med en skyld på 15 øre. Denne eiendommen ble solgt til Telemark krets av «Det Norske Postmandslag». Samme år ble bruksnummer 47, Trudvang, skilt ut med en skyld på 92 øre.
Året etter gikk auksjonsskjøte på bruksnummer 1, 20 og 47 til Olav Vidar Ramberg. Han betalte 35 100 kroner for gården.
Olav Vidar Ramberg (1895-1969) var gift med Ida Alvarda Røe (1897-1934).
Olav Vidar og Ida Alvarda hadde disse barna:
I 1935 skjøtet Olav Vidar Ramberg eiendommen over på sine fire barn: Gerd, Bjørg, Bodil og Ole Herman for 34 000 kroner. Eiendommen var da på 70 dekar dyrket jord (leir- og sandjord), 700 dekar produktiv skog og 10 dekar annen utmark.
Våningshuset på gården ble bygd i 1926. Ny driftsbygning ble satt opp fire år senere. Branntaksten på husene ble i 1953 utregnet til 100 000 kroner. Samme år var det 2 hester, 8 kyr, 4 ungdyr og 5 griser på gården.
Det er blitt holdt noen skylddelinger på bruket. I 1955 kjøpte Ole Herman Ramberg ut sine søsken på deres deler av eiendommen for 15 000 kroner.
Ole Herman Ramberg (født 1933) er gift med Berit Christensen fra Oslo.
Ole Herman og Berit har ei datter:
Annicken, født 1968
I 1973 solgte Ole Herman Ramberg eiendommen til Harald Solli for 325 000 kroner. Denne handelen ble grunnbokført i 1974 etter at konsesjon var gitt året før.
Harald Solli (født 1939) er sønn av Sigurd Solli og Liv Leerstang. Han giftet seg med Åse Gyrid Pedersen (født 1946). Hun er datter av Kåre Levin og Sigrid Marie Pedersen i Skien.
Harald og Åse Gyrid har disse barna:
| Utdrag (s. 635-641) fra: Per Chr. Nagell Svendsen: Gårds og slektshistorie for Eidanger. Fra 1814-1980. B. 2. - Porsgrunn 1984 |
Til bokas innholdsfortegnelse |
| Porsgrunn biblioteks hjemmeside | Søk i bokbasen |