Gårds og slektshistorie for Eidanger. Fra 1814-1980
Solvik var opprinnelig husmannsplass under Bjønnes. Det fantes både innhus og ladebygning med låve på plassen. Husene lå nær vannet. Det lå høye fjell omkring. Innmarka til plassen var tidligere blitt brukt til «engsletter» av beboerne på hovedbølet.
I 1792 kjøpte Peder Jacobsen (født ca. 1738) plassen «Solvigen» med en skyld på 9 skinn av Abraham Olsen for 499 riksdaler. Ved folketellingen i 1801 bodde den nye eieren på bruket sammen med sin kone, Maren Christoffersdatter (født ca. 1733). De hadde ingen barn. På bruket bodde det også ei tjenestejente, Isacha Isachsdatter (født ca. 1781). Hun var ikke gift.
Plassen «Solvigen» med påstående bygninger ble i 1825 solgt til Ole Jacobsen Berg for 700 spesidaler. Han solgte eiendommen sin på Berg (senere bruksnummer 2) og flyttet til Solvik hvor han bodde noen år. (Slektsoversikten er tatt med under Berg.)
Samme år som eiendomsoverdragelsen fant sted, ble det holdt en branntakst over husene på Solvik. Det fantes da:
En våningsbygning, tømret, bord- og tegltekt, bordkledd, inneholdt 4 værelser, 1 kjøkken. I bygningen to 3-etasjes jernkakkelovner. Under bygningen grunnmur av gråstein, inneholdt kjeller. Våningsbygningen ble taksert til 1300 spd. En bryggerhusbygning, inneholdt bryggerhus med skorstein, hovedrør og bakerovn, samt drengestue. Bryggerhusbygningen ble taksert til 100 spd. En uthusbygning, tømret, bord- og tegltekt, inneholdt 2 lader og 1 låve. Uthusbygningen ble taksert til 200 spd.
I 1833 solgte Ole Jacobsen bruket til Jacob Halvorsen Døvig for 650 spesidaler. Ole Jacobsen flyttet senere til Brevik, hvor han drev som høker. Forretningen gikk dårlig, og han planla derfor å røve posten. Etter at ranet var overstått og postgutten druknet, trakk han seg tilbake. Men han avslørte seg i drømme, ble arrestert og halshogget på Blokkhustangen i Brevik høsten 1838. (C. S. Schilbred: Brevik gjennom tidene, bind 2, side 80-82.)
Jacob Halvorsen (1788-1850) var klokker. Han drev en del med eiendomshandel. Gården Solvik under Bjønnes satt han med fram til 1837. Dette året ble eiendommen solgt til Peder Pedersen Røra for 870 spesidaler.
Matrikkelen av 1838 viser at «Solvik» hadde løpenummer 68 under matrikkelnummer 28, «Bjørnnæs». Skylden på bruket ble revidert fra 9 skinn til 3 ort og 21 skilling.
Peder Pedersen (1786-1851) brukte både Røra og Solvik til sin død. (Slektsoversikten er tatt med under Røra, bruksnummer 6.) Ved skifte i 1852 gikk hjemmelen til Solvik over til en sønn, Petter Martin Pedersen Røra, for en takst på 900 spesidaler til medarvingene.
Under folketellingen som ble avholdt i 1865, bodde Martin P. Røra (1841-1916) som han da kalte seg, på Solvik. Han var ugift og drev som skolelærer ved siden av at han var gårdbruker.
Herredsbeskrivelsen av 1865 viser at bruket hadde en uforandret skyld på 3 ort og 21 skilling. Den omtrentlige størrelsen på gårdens åker og dyrkede eng var på 26¾ mål. Ved gården var det 1 mål naturlig england. Det hørte ikke med noen utslått til bruket. På eiendommen var det omtrent 2 mål jord som var skikket til oppdyrking.
Den årlige utsæden av enhver sædart var på ½ tønne havre, ¼ tønne hvete og 3 tønner poteter. Avlingen viste 6 fold havre, 6 fold hvete og 6 fold poteter. Ved siden av ble det dyrket 30 skippund høy.
På gården var det 2 kyr og 3 sauer. Dyrenes havnehage var tilstrekkelig stor. - Eiendommens skog var ikke tilstrekkelig for eget bruk.
Gården lå langt og besværlig til for den rodelagte veien, men med lett atkomst til sjøen. Bruket var lettbrukt og alminnelig godt dyrket. Det hørte en fiskegrunne med til eiendommen. Herredskommisjonen foreslo å heve skylden på eiendommen til 4 ort og 3 skilling.
I 1868 ble det holdt en branntakst over husene på Solvik. Det fantes da:
Den samlede branntaksten kom således til å Iyde på 950 spd.
- En 1-etasjes våningsbygning, oppført av tømmer, 12-laftet, bord- og tegltekt, bordkledd, 19½ alen lang - 12 alen bred - 5 alen høy, inneholdt 2 stuer, 2 kamre, 1 kjøkken hvori oppsatt 1 spiskammer, 1 skorstein og hovedrør fra grunnen, 1 forstuegang med trappeoppgang til loftet, hvor der var innbygd 2 kamre med stokkevegger. Huset hadde 1 dobbelt og 9 enkle dører, 14 fag, 5 mindre vinduer, en 4-etasjes og en 3-etasjes jernkakkelovn med jernrør anbrakt i hovedrøret. Under bygningen grunnmur av gråstein. Bygningen med grunnmur ble taksert til 380 spd. og ovnene til 20 spd.
- En uthusbygning beliggende 46 alen i nordvest fra nr. 1. Bygningen var oppført dels av tømmer, dels av bindingsverk, bord- og tegltekt, for en del bordkledd, 21½ alen lang - 13 alen bred - 5 alen høy, inneholdt 1 låve og 2 lader. Uthusbygningen ble taksert til 90 spd.
- Et ishus beliggende 11 alen i sør fra nr. 1, oppført fra nytt, dobbelt bindingsverk utfylt med sagflis, bordtekt med dobbel bordkledning, 30 alen langt -20 alen bredt - 10 alen høyt, oppført på grunnmur av gråstein i gjennomsnitt 1½ alen høy. Bredden og lengden dannet husets grunnflate. Bygningen ble taksert til 430 spd. og grunnmuren til 50 spd.
Eidanger var et av de stedene i Norge hvor en først begynte å eksportere is til utlandet. Ved Langangsfjorden var det flere store produsenter. På Bjønnes-landet vokste det opp flere isforretninger. En kan nevne: Bjønnes, Bjønnes-Solvik, Martesbo, Orestubben og Røra-Solvik.
«Røra-Solvik» lå til Ormerfjorden. Denne isforretningen som kom i drift i 1868, produserte is for eksport, - også i mellomkrigstiden. Etter sigende skal det ha vært tre ishus på Solvik. Det største var 54 alen langt, 32 alen bredt og 11 alen høyt. Branntaksten på dette lød på 1100 spesidaler. Det mellomste hadde disse målene: 30 alen langt, 20 alen bredt og 10 alen høyt. Branntaksten på dette huset ble i 1868 satt til 480 spesidaler. Det minste huset var 26 alen langt, 8 alen bredt og 5 alen høyt. Dette anlegget førte til at en vesentlig del av innmarka til bruket ble demmet opp.
I sin tid på Solvik bygde Martin Pedersen nye hus på bruket. Disse ble reist oppe ved skogkanten. Han plantet en stor frukthage og mange sjeldne trær, blant annet kastanje. Det ble også anlagt en svanedam og bygd et lysthus med utsikt til fjorden.
De gamle husene som var bygd av den sørgelig bekjente Ole Jacobsen Berg, lå nede ved fjorden. Disse husene ble benyttetsom bolig for arbeiderne ved isforretningen og andre.
I 1872 ble det holdt en skylddeling på bruket. Da ble løpenummer 68b (senere bruksnummer 12), Solvik, fraskilt med en skyld på 1 skilling og solgt til Anders Olsen Sillevik.
Petter Martin Pedersen Solvik (1841-1916) giftet seg i 1877 med Nicoline Amalie Olsdatter (1859-1954). Hun var datter av Ole Christiansen Leerstang. Det var ingen barn i dette ekteskapet.
Martin Pedersen Solvik røk uklar med sognepresten på grunn av sine radikale religiøse oppfatninger. Senere brøt han ut av statskirken og sluttet seg til «Den Lutherske Frikirke». Han ledet frimenigheten Zoar i Brevik.
I. C. Ramberg skriver i «Boken om Eidanger» følgende om Martin Solvik (side 386 og 387):
«Martin Solvik var en bror av P. P. Røra og hadde i sine yngre dage været lærer i Bjørkedalen. Han var igrunden et urolig hode og et ustadig menneske fuld av alskens nye planer og paafund! men han var kjærlig mot barnene, der sikkert var glad i ham.
Under lægmandsvirksomheten i BjørkedaIen kom han til vækkelse og utgav til bruk ved sin skole en slags religiøs sangbok, der indeholdt dels noget, han selv hadde lavet sammen og dels andet stof. Dette verk indførte han da uten videre i sin skole uten at spørre noget menneske derom. Et eksemplar var ogsaa kommet presten MüIertz i hænde. Boken manglet forfattermerke, og saa var der en, som spurte, hvem der hadde æren av det literære arbeide. Sognepresten uttrykte sig da paa følgende maate: Jeg vet riktig ikke, hvem der har æren eller rettere skammen av dette produkt.
Ved en skoleeksamen i Bjørkedalen skulle børnene prøves i sang. Solvik trak da frem sit sangverk. Nei, nei, ikke de sange, faldt MüIertz ind. Læreren: «Kanske presten heller ønsker, at børnene skal synge gamle kjærringviser?»
Samme lærer hadde ogsaa foretat endel raderinger og forandringer i den omarbeidede forklaring. Et saadant eksemplar var oversendt presten til videre forføining, og her blev da en voldsom batalje mellem presten og læreren, som holdt fast paa, at vedkommende steder indeholdt falsk lære. Presten mente, at en lærer ikke paa egenhaand var kompetent til en saadan fremgangsmaate i en autorisert lærebok; han fik vælge en anden utvei, om han hadde noget at besvære sig over. Læreren tok kort efter avsked, flyttet til Solvik og overtok sin fædrenegaard med isforretning. Da han skulde gifte sig, drog han med sin brud til Langesund, hvor han lot sig vie av pastor Mollestad. Stakkels MüIertz!
Uttrædelsen blev da ogsaa til virkelighet, men ikke før en stund efter, at Laache var reist. Høsten 1883 forlot nemlig Solvik og hustru tillikemed nuværende bygmester O. Thovsen statskirken og gik over til den Wettergreenske frimenighet. O. Lerstang frasa sig sin stilling som medhjælper og uttraadte med sin hustru etpar aar senere under Holmboe. Nogle personer fra Brevik slog ogsaa følge, Martin SoIvik blev av Paul Wettergreen indviet til forstander for den nye menighet og hjalp til med betydelige bidrag til opførelse av et menighetshus, ZOAR, paa Brevikssætret. Men Solviks prestegjerning ved Zoar blev ikke av lang varighet. Han trak sig tilbake fra sin menighet og fartet i lang tid næsten stadig om paa reiser hele Sørlandet rundt og drev med evangelisk vriksomhet. Den nye menighet blev som faar uten hyrde.
Konjunkturerne med iseksporten slog feil, og Solvik viklet sig desuten ind i jobbespekulationer med den følge, at han blev en økonomisk ruinert mand. Zoar menighet har i lang tid fristet en kummerlig tilværelse og bestaar for tiden av en 13-14 sjæle, der nu staar under frimenigheten i Porsgrund.
Solvik tilbragte de sidste aar av sit liv dels i hovedstaden som vaktmester ved «Hauges minde», dels ved Bestum private middelskole likeledes som vaktmester. Han avgik i vaar (1916) efter langvarig lidelser ved døden paa sin svogers eiendom tæt ved Tønsberg. Liket blev ført til Eidanger, hvor han ligger begraven.»
Matrikkelen av 1889 gav løpenummer 68a, Solvik, bruksnummer 11 under gårdsnummer 27, Bjønnes. Skylden på bruket ble revidert til 2,27 mark.
Martin Pedersen Solvik forpaktet bruket bort til Anders Hansen. Han var ugift under folketellingen i år 1900. Samme år registrertes seks andre personer på gården. Inga Hansen (født 1868) var ugift og arbeidet som husholderske. På bruket bodde også Hans Jakob Olufsen (født 1886) som egentlig holdt til på Lillegården. Dernest var det en familie på tre personer: Johannes Tronsen (født 1874 i Holla), Nora Hansen (født 1872) og deres datter Gudrun Johannesdatter (født 1899). Det er nærliggende å tro at Anders, Inga og Nora med etternavn Hansen var søsken. I bryggerhuset bodde Gunder Andersen (født 1827). Tronsen og Andersen var isarbeidere.
Det var dessuten fire andre våningshus under Solvik som var bebodd under folketellingen i 1900. Familiene som bodde i disse, var vesentlig engasjert innenfor sjømannsyrket eller isforretningene.
I 1904 solgte Martin P. Solvik bruket til Isak Leerstang. Året etter gikk auksjonsskjøtet på eiendommen med isforretning til Peder Berg for 13 500 kroner.
Peder Berg (1877-1962) var sønn av Jacob Martin Pedersen Berg. Han giftet seg med Maren Isaksdatter (1888-1981). Hun var datter av Isak Hansen Røe på Sandøya.
Peder og Maren hadde disse barna:
Peder Berg måtte gå fra bruket på grunn av de vanskelige årene etter den første verdenskrigen. Det lykkes imidlertid å bevare bruket i familien da det i 1926 ble solgt på auksjon til fru Maren Berg for 19 000 kroner.
Maren Berg plantet omkring 1930 et valnøtttre på Solvik. Senere plantet hun to tujatrær på eiendommen. Valnøttreet ble hogd ned på 1970-tallet på grunn av tørke. Av tujatrærne står det ene treet fortsatt. Den praktfulle frukthagen som Martin Solvik fikk anlagt, er nedhogd og fornyet.
Fra Solvik er det skilt ut en hel rekke hyttetomter. I tidsrommet fra 1932 til 1953 ble skylden på hovedbruket redusert til 1,79 mark som følge av 16 skylddelingsforretninger.
I 1952 overdrog Maren Berg eiendommen Solvik til sønnen, Ivan Marlow Berg. Først i 1965 fikk han det formelle skjøtet på bruket, for øvrig vederlagsfritt.
Ivan Marlow Berg (født 1919) var gift med Eva Svendsen (1919-1982) fra Oslo.
Ivan Marlow og Eva har disse barna:
Ivan Marlow Berg har gjennomgått landbruksskolen på Søve. I flere sesonger reiste han på hvalfangst ved siden av at han drev gården.
En oversikt fra 1953 viser at det dyrkede jordbruksarealet på Solvik utgjorde 27 dekar (leirjord og mold). Den produktive skogen var på 75 dekar, mens annen utmark dekket 298 dekar. På gården fantes det 1 hest, 2 kyr, 2 griser og 20 høner. Foruten gårdsdrift og skogbruk hadde eieren fiskerettigheter i Ormerfjorden.
Noen av navnene på gårdens åkrer og jorder er: Myrene, Småjordene og Gampedalen. Navn som «Gampedalen» kan bety at det har vært bjørn i området. En sjøldød hest eller en hest som var slaktet på grunn av høy alder, kan her ha vært lagt ut til bjørneåte.
Våningshuset på Solvik, - foruten fjøs og låve, ble bygd omkring 1800. Bygningene er senere reparert, - fjøs og låve i 1950.
Skylden på Solvik var først på 1960-tallet nedskrevet i 1,75 mark. Det er også senere blitt holdt noen skylddelingsforretninger på bruket.
Ivan Marlow Berg overtok i 1970 eiendommen Søndre Berg (bruksnummer 2) etter en tante, Marie Berg Thorenfeldt. Han drev begge gårdene fram til 1980. Da skjøtet han eiendommene over på sine tre barn: Paal, Tone og Per Magne. Datteren, Tone Berg, er gift og bosatt på eiendommen under Berg.
| Utdrag (s. 522-525) fra: Per Chr. Nagell Svendsen: Gårds og slektshistorie for Eidanger. Fra 1814-1980. B. 2. - Porsgrunn 1984 |
Til bokas innholdsfortegnelse |
| Porsgrunn biblioteks hjemmeside | Søk i bokbasen |