Gårds og slektshistorie for Eidanger. Fra 1814-1980
Jacob Olsen satt som bygsler på Langangen fram til 1801. Dette året fikk han kongelig skjøte på eiendommen.
I sitt tredje ekteskap var Jacob Olsen Langangen gift med Anne Johnsdatter Oksum. Han fikk med dette ekteskapet gården Oksum og flyttet dit i 1807.
Gården Langangen ble lyst til salgs, og det kom flere bud. «Skovridder» Henrick Frohm som bodde på Kulleplassen under Langangen (senere bruksnummer 2), var svært interessert. Han hadde nærmest avsluttet handelen og kjøpet av gården, men manglet penger. Ole Andersen Lanner kom da med et kjøpstilbud på 4000 riksdaler. Dette førte til at det var han som overtok gården.
Den nye eieren, Ole Andersen, ville ha en heftefri eiendom og sa derfor opp kontrakten med «skovridderen». Henrick Frohm ble meget arg og gikk til forliksklage. Det kom i stand forlik. Frohm fikk 160 riksdaler i oppbrekkspenger, rett til fortsatt bruk av Kulleplassen, rett til to løkker samt rett til havnegang for de kyr en til vanlig kunne fø på stedet. Dessuten skulle «skovridderen» ha rett til avfallsved og gjerde fang.
Ole Andersen (1779-1850) var født på Lønnebakke som sønn av Anders Olsen. Han giftet seg i 1805 med Karen Larsdatter (ca. 1784-1847). Hun var datter av Lars Amundsen på Lillegården under Bjørkevold.
Ole og Karen hadde disse barna:
Ole Andersen hadde i 1803 kjøpt Lanner av sin far, Anders Olsen. Ved sitt gifte med Karen Larsdatter, fikk Ole Andersen eiendommen Gudsfred i Bjørkedalen med herredets største møllebruk. Etter kjøpet av Langangen flyttet familien dit.
Alt i 1802 hadde Ole Andersen kjøpt et av brukene under Nøklegård. Han ble tidlig en betydelig skogeier. Under krigen mot England fikk han bygd to slupper og i 1810 en skonnert, «Speculasjonen», på Langangstranda.
«Aldri har noensinne frakten for trelastdragerne steget til de høyder, og aldri har trelasten blitt bedre betalt enn i denne høst,» skrev Jacob Aall i 1809. Ole Andersen var med i denne trafikken, - kanskje særlig med sluppene på Danmark. Han ble etter hvert en velstående mann og drev blant annet med lånevirksomhet.
I 1821 bygde Ole Andersen sammen med Ole Andersen Lunde og John Andersen Qvæstad en sag på Gudsfreds grunn. De var alle store skogeiere og hadde god bruk for saga.
To år senere kjøpte Ole Andersen sammen med en bror, Hans Andersen, som da eide «Røtua sag» på Røra, en fjerdepart i sluppen «Speculasjonen» som Nils Hansen Skjelsvik eide. Den ble også brukt i fraktfart på Danmark.
I 1825 ble det holdt en branntakst over husene på bruket. Det fantes da:
En 2-etasjes våningsbygning, tømret, bord- og tegltekt, bordkledd og oljemalt, inneholdt 5 værelser og kjøkken. Under bygningen grunnmur av gråstein med kjeller. I bygningen 4 jernkakkelovner. Våningsbygningen ble taksert til 400 spd. En bryggerhusbygning, bord- og tegltekt, bordkledd og oljemalt, inneholdt bryggerhus med skorstein og bakerovn. Under bygningen var en god og stor kjeller. Bryggerhusbygningen ble taksert til 100 spd. En 2-etasjes stolpebod, bygd i 1825, stod på jernstolper, tegltekt, inneholdt 2 rom. Stolpeboden ble taksert til 60 spd. En uthusbygning, bord- og tegltekt, bordkledd, inneholdt stall for 4 hester, vognskur og vedskur. Uthusbygningen ble taksert til 40 spd. En annen uthusbygning, bord- og tegltekt, bordkledd, inneholdt 2 lader og fehus til 24 kuer, samt sauefjøs. Denne uthusbygningen ble taksert til 100 spd.
Da Anders Olsen døde i 1833, fikk Ole Andersen av sine medarvinger odelsretten og skjøtet på Lønnebakke med Solbergsetret for 1500 spesidaler. Ole Andersen satt da på sitt høyeste som gårdeier og forretningsmann, idet han eide Nøklegård (nedi), Lanner, Tveten nordre, Rød nordre, Gudsfred og Lønnebakke foruten hoyedbruket på Langangen.
Matrikkelen av 1838 gav matrikkelnummer 29, «Landgangen», matrikkelnummer 21. Med til gården hørte litt av matrikkelnummer 55, «Siktesøen». Løpenummer 50 med Ole Andersen som oppsitter, fikk revidert sin skyld fra 2 huder og 6 skinn til 4 skylddaler, 4 ort og 20 skilling.
I 1839 solgte Ole Andersen en del av Langangen, løpenummer 50b, til en sønn, Anders Olsen Nøklegaard. Denne delen ble med en skyld på 13 skilling sammenlagt med Anders Olsens øvrige eiendom under Nøklegård.
Etter 1815 ble ikke Kulleplassen brukt. Stedet ble i 1841 tilbudt grunneieren, Ole Andersen. Han gjorde en avtale med godseier Treschow om kjøp. Ole Andersen skulle betale med 160 lester trekull levert i Barkvik. Han fikk da full bruks- og råderett over eiendommen. Skjøtet ble tinglyst først i 1848. Husene ble betalt med 160 spesidaler. Senere samme år ble boligen solgt for 450 spesidaler til garver Anders Larsen Oterholt fra Osebakken i Porsgrunn.
Langangen «oppi» (senere bruksnummer 6) ble i 1825 delt mellom tre av Erik Sørensens sønner: Søren, Hans og Anders Erikssønner. Den sistnevnte, Anders Eriksen, overtok som eier og bruker av løpenummer 51c med en skyld på 1 skylddaler, 4 ort og 10 skilling (gammel skyld 1 hud). Da han i 1842 flyttet til Bergan i Hedrum, solgte han dette bruket til Ole Andersen Langangen for 1715 spesidaler.
Denne gårdparten ble slått sammen med Ole Andersens øvrige eiendom under Langangen. Eiendommen hadde da en samlet skyld på 6 skylddaler, 3 ort og 17 skilling.
I 1848 ble løpenummer 50a/51c b (senere bruksnummer 2) fraskilt hovedbruket med en skyld på 3 skilling. På det fraskilte bruket ble det senere bygd et garveri. (Se dette.)
Ole Andersen var en stor og røslig kar. Det gikk mange frasagn om hans usedvanlige legemskrefter. Ole Andersen var medlem av matrikkelkommisjonen av 1819. Han var lagrettemann og takstmann. Dessuten virket Ole Andersen som kirkeverge. Han var i sine siste leveår sterkt knyttet til pastor Bruun. I 1848 gav han et orgel til Eidanger kirke.
På slutten av 1840-tallet fikk Ole Andersen en hjernesykdom som førte til hans død i 1850. Det er ingen registreringer etter hans store bo som mer konkret kan vise hva han i virkeligheten eide.
Hans to gjenlevende sønner, Anders og Amund Olssønner, delte boet mellom seg. Den eldste av dem, Anders Olsen, overtok Langangen (denne eiendommen) og Gudsfred i Bjørkedalen. Amund Olsen Tveten tok over Lønnebakke, Lanner og Nordre Tveten med Rød.
Hjemmelsdokumentet ble tinglyst i 1856. Her heter det mellom annet:
«I det vi meddeler hverandre gjensidig hjemmel på de anførte eiendommer, er det en selvfølge at vi hver for oss fraskriver odelsretten til de hverandres hjemlede eiendommer.
Da det på eiendommen ikke hviler noen gjeld og intet mellomlag på noen, så er det en selvfølge at nærværende hjemmelsdokumenter uferdiges på ustemplet papir. Sluttelig bemerkes at de enhver av oss hjemlede eiendommer antaes å ha en verdi av 10 000 spd., skriver ti tusen spesidaler.»
Anders Olsen eide fra 1839 eiendommen Nøklegård «nedi» (bruksnummer 1). (Slektsoversikten er tatt med under dette bruket.) Om kring, 1848 flyttet han til gården Langangen som han overtok etter farens død i 1850. På grunn av en tvistesak ble boet først opp- og av gjort i 1855.
I 1856 skiftet Anders Olsen med sine tre sønner: Nicolai, Abraham og Lars Anderssønner. Den eldste, Nicolai Andersen, overtok som bruker på Nøklegård. Abraham Andersen bosatte seg som bruker på Flåtten. Den yngste av sønnene, Lars Andersen, eide fra tidligere Nøklegård «oppi» (bruksnummer 2). Han ble løst ut med en tilsvarende pengesum.
Gården Gudsfred under Nordre Lunde ble drevet av leilendinger. Disse var dessuten gjerne møllere på Gudsfred mølle.
Anders Olsen (1808-1890) giftet seg andre gang i 1858 med Maren Elise Sophie Olsdatter Berg (1827-1885).
Anders og Maren Elise Sophie hadde disse barna:
Anders Olsen Langangen ble beskrevet som «en stor, rolig mann med kinnskjegg, eller rettere bakkenbarter». Han var med i Eidanger herredsstyre i til sammen 18 perioder (1842-49, 1852-79). I en periode (1858-59) satt han i formannskapet, foruten at han i to perioder (1860-63) virket som ordfører.
Hans far, Ole Andersen, fikk ham tidlig med i diverse forretninger. I 1854 fikk Anders Olsen bygd briggen «Frithjof» på Langangstranda. Den var på omkring 115 tonn. Anders Olsen var selv reder for «Frithjof» som ble ført av en svoger, Lars Berg, fra Langesund. Briggen gikk under Krimkrigen i fast rute med kull fra England til Sevastopol og Balaklava på Krim.
«Adressetidene» skrev den 15. mars 1854 om sjøsettingen av «Frithjof»:
«Oppe ved ønna, en elv eller vann som er en fortsettelse av Langangfjorden, omtrent ¼ mil opp mellom fjellene bygges en brigg på 60-70 kommerslester. Den gikk av stabelen den 11.3. 1854. Den tilhører Anders Olsen Langangen og fikk navnet «Frithjof». Ønna danner en bøyning på fjorden, så «Frithjof» kan ikke sees fra landeveien, men hvor man blott skulle vente en pram komme roendes, der glider skroget. «Frithjof» bygdes under veiledning av skipstømmermann E. Olsen fra Brevik i en tid av 13 måneder med en arbeidsstyrke på 4 mann, av hvilke den dyktige tømmermann Knud Andersen på Sandøya forestod arbeidet. Også for er bygd skip, nemlig ved Ole Andersen Langangen.
Skipsbyggingen oppe ved Ønna, sagbrukerne oppe i Eidangerfjorden og den travleste tømmerdrift fast over hele Eidanger sogn gjør landboen her til mer enn jorddyrker, uten at jorda derfor forsømmes, da så vidt en kjenner til de fleste gårder som riktignok i det hele er små, dog skal være dyrkede.»
Herredsbeskrivelsen av 1865 viser at den omtrentlige størrelsen på gårdens åker og dyrkede eng var 152 mål. Ved gården var det 18¾ mål naturlig england. Til eiendommen hørte det en ubetydelig utslått.
Den årlige utsæden av enhver sædart var på 5 tønner havre, 1 tønne bygg, ¾ tønne hvete og 8 tønner poteter. Avlingen viste 6 fold havre, 8 fold bygg, 7 fold hvete og 6 fold poteter. Det ble dessuten dyrket 150 skippund høy.
På gården var det 2 hester, 10 kyr og 6 sauer. Gårdens havnegang var tilstrekkelig og god.
Det hørte skog med til eiendommen. Den årlige nettofortjenesten av gran og eik var på omtrent 150 spesidaler.
Gården lå ved den rodelagte veien og nær sjøen. Bruket var tungbrukt, men alminnelig godt dyrket. Med til eiendommen hørte det en ubetydelig østersgrunn og anpart i et vannfall. Herredskommisjonen foreslo å heve skylden på eiendommen til 7 skylddaler, 4 ort og 2 skilling.
Folketellingen fra samme år som herredsbeskrivelsen fant sted, forteller at det bodde fire tjenestefolk på bruket. Det var Hans Hemmingsen (født ca. 1807 i Bamble), Sigrid Johansdatter (født ca. 1818 i Laurdal), Marie Olsdatter (født ca. 1842 i Skien) og Inger Hansdatter (født ca. 1848).
I 1868 ble det bygd et skip på verven utenfor Langangsbukta av Nils Sundsaasen, Anders Langangen og Lars Nøklegaard. Skipet som var et barkskip på cirka 380 tonn, fikk navnet «Polykarp». Byggmester var Lars Hansen fra Langesund. Skuta ble liggende i Langesund i flere år og slukte det meste av overskuddet i rentepenger før den ble solgt.
Verre gikk det med de tre karene da de kom med i et skipskjøp i Brevik. Dette førte nemlig til ruin både for dem selv og andre.
I «Porsgrunds Blad» kunne en den 17. juni 1873 lese følgende:
Ved herr Parnemann er i London kjøpt et kobberhudet skib «Vestvard» for et rederi bestående av S. Mejer, Ole L. Røe og Chr. Corneliussen, Brevik, Lars A. Nøklegård, Anders O. Langangen, Nils P. Sundsåsen og Peder P. Sundsåsen, Lillegården m.fl. i Eidanger. hver med en 7. part.
Ulykken var at rederiet ikke var et aksjeselskap hvor hver stod for sitt innskudd og ansvar, men et partshaveri hvor en stod for alle og alle for en. Skipet som var en bark på 314½ kommerserlester eller 629 tonn, fikk navnet «Brevig» og var den tids største skip. Det var bygd i Canada og gikk av stabelen på Prince Edvards Island i 1857. Det var en glimrende seiler. Kjøpesummen var 68 800 kroner.
Rederen S. Mejer fikk plassert sin sønn, Didrik Meier, som skipsfører. Det var et dårlig valg. Gamle skippere fra den tiden kunne fortelle mye om det. De mente han var stormannsgal og fant på mange uortodokse ting ombord, med den følge at mannskapet rømte ved enhver anledning, - særlig i Amerika.
I 1876 kom skipet til Brevik og ankret opp i Trosvik. Det var da seilt til konkurs med et underskudd på 43 000 kroner. Medeierne i skipet fikk problemene ned over hodene uten forvarsel og hadde ingen sjanse til å redde seg, - selv om de hadde store skoger og andre verdier. Ved det første møtet i konkursboet var sakfører Larsen fra Skien meget skarp i sin påtale av rederens forhold til sine medeiere. Disse hadde ikke fått forhåndsmelding om selskapets stilling og kunne således ikke forberede seg økonomisk på det som kom.
Redernes eiendom ble straks konfiskert, og enhver form for utnyttelse av skog og eiendom var utelukket. De prøvde hver for seg å finne en utvei til å beholde sitt, men de økonomiske forhold var så dårlige at lån var umulig å få ordnet.
De første som gav opp, var Nils og Peder Sundsaasen, som begge reiste til Amerika med sine familier omkring 1880. Lars A. Nøklegaard gikk fra sitt i 1884.
For Anders Langangens vedkommende ble han, som den mest velstående, hardest rammet idet han måtte dekke hele rederiets underskudd. Han kjempet også sin kamp forgjeves for å berge sitt over kneiken. I mange år ble hans eiendom lyst ut til auksjon, men ingen i Eidanger eller nærmeste bygdelag gjorde bud på den. Den ble så å si fredet, kanskje mest på grunn av de intriger og den form som konkursen ble gitt.
Først i 1880 ble gården Langangen solgt til en engelskmann, Richard Grandidge of Chesters, som gjennom sine handelsforbindelser i Porsgrunn ble interessert i eiendommens skog. Han solgte formelt eiendommen tilbake til Anders Langangen som fikk bruke jorda, men ikke noe av skogen. Av den grunn fikk han små muligheter til å innfri sine forpliktelser. Grandidge derimot skulle ha rett til å drive ut skogen over en periode av ti år.
Han anskaffet en lokomobil og bygde ei sag på Langangstranda. Det ble drevet med opptil 16 hester til tømmerkjøring og tilsvarende mange tømmerhoggere. Etter fire år var der drevet fram 45 000 strenglodd tømmer eller ca. 50 000 m³. Prisen var på den tid ifølge oppgaver kroner 59,50 pr. m³ for skurdlast og 1620 kroner pr. lodd rund last. Dette viser at Grandidge må ha tjent atskillige hundre tusen på sin handel.
I 1887 ble gården på ny lyst til salgs, men ingen gav bud. For å få en ende på det hele, kjøpte sakfører Larsen eiendommen for 23 000 kroner. Han solgte den straks videre til James Franklin i Porsgrunn. Denne forsøkte også å berike seg på boet ved å skrive ut en regning på 760 kroner i rentepenger som faktisk hvilte på Grandidges papirer.
Gården ble snart etter solgt for 23 000 kroner til Jacob Olsen Ramberg. I auksjonsskjøtet ble det tatt med at kjøperen måtte respektere arvefestebrevene fra Anders Olsen Langangen til Karine Pedersdatter, smed Hans Andersen og Andreas Andersen.
Anders O. Langangen betalte alle skyldnernes gjeld, men stod sjøl ribbet på grunn av lovens form og bokstav. Da alt var tapt, skal han ifølge utsagn for første gang i sitt liv ha kommet med en forbandelse over sine medmennesker. Han fikk flere hjerneblødninger etter den tid og døde i 1890, - 82 år gammel.
Jacob Olsen (1849-1926) var sønn av Ole Isaksen Ramberg. Han giftet seg i 1877 med Inger Cathrine Nikolaisdatter (1858-1941). Hun var datter av Nikolai Andersen Nøklegaard.
Jacob og Inger Cathrine hadde disse barna:
Familien bodde på Ramberg til Jacob Olsen kjøpte Langangen i 1887. Da flyttet de dit.
Jacob Olsen var medeier i Ramberg isforreting og var i mange år med i driften av denne. Da han kom til Langangen, startet han opp iseksport fra Lønnebakktjenna sammen med Johan Tveten.
Isen ble kjørt et stykke med hest og siden sendt ned i renne til sundet. Der stod en såkalt «stup». Det var en motbakke av tømmer og bord som skulle bremse opp isen idet den kom ned lia med stor fart og kraft. Isen ble ved sundet stuet i forprammer og sendt videre til Skutevika.
I 1880-årene ble det holdt tre skylddelinger på Langangen (denne eiendommen). Løpenummer 50a/51e d (senere bruksnummer 4), «Hustomt», ble fraskilt i 1883 med en skyld på 1/5 skilling, løpenummer 50a/51ce (senere bruksnummer 5), «Rydningen», ble fraskilt i 1886 med en skyld på 7/10 skilling, mens løpenummer 50a/51cc (senere bruksnummer 3), «Rydningen», offisielt ble fraskilt i 1889 med en skyld på 1 skilling. Den gjenværende skylden på hovedbruket var etter dette 6 skylddaler, 3 ort og 12 1/10 skilling.
Det ble i 1888 utskrevet en husmannsseddel fra Jacob Olsen til Ole Bjørnsen på plassen .«Utelsbru» for 20 år mot en årlig leie på 80 kroner. Seddelen gav husmannen rett til havn, ved og gjerdefang i gårdens skog.
Matrikkelen av 1889 gav Langangen (alminnelig skrevet «Landgangen») gårdsnummer 20. Løpenummer 50a/51c a (denne eiendommen) fikk bruksnummer 1. Bruket fikk en revidert skyld på 21,69 mark.
Under folketellingen i år 1900 bodde husbondens svigerforeldre, Nicolai Andersen og hustru Anne, på bruket. De hjalp til med arbeidet på gården. På bruket bodde dessuten Inger Gulliksen (født 1858 i Kvelde) og Inga Hansen (født 1892 i Larvik).
Jacob Olsen kjøpte i 1897 isforretningen på Kokkersvold sammen med en svoger, Jacob Halvorsen Jønholt. Denne isforretningen som var den største i Eidanger, ble Jacob Olsen eneeier av i 1917 for en sum av 10 000 kroner. Kort tid før sin død i 1941, solgte enken, Inger Cathrine Langangen, isforretningen og grunnavtalen til Eidanger kommune.
Til forskjell fra sine brødre, Andreas og Herman Ramberg, drev Jacob O. Langangen lite med politikk. Han holdt seg mest mulig borte fra offentlig styre og stell.
I 1899 kjøpte han gården Lønnebakke av Johan Amundsen Tveten for 16 500 kroner. En sønn, Anders Jacobsen, overtok driften av denne gården da han i 1909 flyttet dit som nygift. I 1923 fikk han skjøtet på Lønnebakke for 40 000 kroner.
Samme år, i 1923, delte Jacob Langangen gården mellom sine sønner. Einar og Håkon Langangen overtok sammen hovedgården (denne eiendommen) med halve bruket. Isak Langangen fikk den søndre og østre delen av gården, Lysnes (bruksnummer 12), med en skyld på 5 mark, og Trygve Langangen fikk den vestre delen av gården, Vestgård (bruksnummer 13), med en skyld på 4,69 mark. Hovedbruket hadde etter dette en gjenværende skyld på 12 mark.
Einar Langangen (1888-1973) og Håkon Langangen (1890-1970) fikk skjøtet fra sin far, Jacob Langangen, for kroner 91297,63. På bruket bodde også ei søster, Nora Langangen (1882-1969). Søsknene levde ugifte og drev gården i fellesskap.
Det ble drevet vanlig jordbruk uten noen form for spesialiteter. På gården ble det vanligvis holdt 2 hester, 6 kyr, 2 kviger, 1 stut, noen kalver og 2 griser.
På 1930- og 1940-tallet ble det holdt en rekke mindre skylddelingsforretninger. Det førte til at skylden på hovedbruket i 1948 var redusert til 11,90 mark.
I 1953 bestod det dyrkede jordbruksarealet av 70 dekar (leirjord). Den porduktive skogen var på 1000 dekar og annen utmark på 1000 dekar. Av jorda ble 16-18 dekar brukt til åker, 4-5 dekar til poteter og resten til eng. På gården ble det holdt 2 hester, 10 kyr, 1 okse og 4 griser.
Innhusene på Langangen er svært gamle. Branntaksten fra 1825 (se tidligere) viser at det da bare var stabburet som var nytt. Anders Langangen bygde på en fløy til våningshuset omkring 1860. Denne fløyen var en vinkel ned mot elva og ble kalt for «Nystua». Hele huset fikk ny skjulkledning i 1950-årene. Det ble da gravd ut til ny kjeller. Under arbeidet kunne en se restene etter det gamle jordgolvet som var hvitt av leire.
Uthuset og stolpeboden ble bygd i 1864 av Anders Langangen. Det ble satt opp nytt bryggerhus i 1939 og et nytt skjul med vaske- og verkstedrom i 1951.
Alt i 1850 ble det lagt vann til gården i trerør. Disse var gjennomhullet med «naver». På Langangen fikk de slåmaskin i 1890 og separator i 1898.
Håkon Langangen fant under jordarbeidet på «Eriksmyr» en spenne av bronse. Denne spennen hadde samme ornamentmønster som Urnes stavkirke og ble tidfestet til 1050 etter Kristus. Spennen er blitt kopiert og blir i dag laget i sølv og solgt som en populær gave- og suvernirartikkel. Universitetets Oldsaksamling bruker spennen som tittelvignett på sine årbøker.
Da Håkon Langangen døde i 1970, gikk hjemmelen til hans del av eiendommen over til hans medeier, Einar Langangen. Einar Langangen ønsket at gården skulle overdras til brorens, Anders Lønnebakkes, sønnesønn, Anders Lønnebakke.
Anders Lønnebakke fikk skjøtet senere samme år for 300 000 kroner, - hvorav 50 000 kroner ble betalt for gårdsredskap. Selgeren fikk disposisjonsrett til nærmere bestemte rom, full forpleining samt gratis fyring og strøm.
Anders Lønnebakke (født 1944) er sønn av Kristen Lønnebakke. Han giftet seg med Synnøve Bentson (født 1949) fra Larvik.
Anders og Synnøve har disse barna:
Det er også senere foretatt noen skylddelinger som har redusert skylden på hovedbruket noe.
En kjenner til disse navnene på inn- og utmark fra Langangen:
Garveriløkka, Brenneriløkka, Fjøsløkka, Smiekra, Smefossen, Smeplassen, Steindalen, Bjelkebakken, Eriksmyr, Koseløkka, Larønningen, Jons kåser, Eikåsen, Hesteåsen, Ønsåsen, Stueåsen, Breskåsen, Sagåsen, Gaukåsen, Danielsås, Lamås, Korseråsen, Bjørkemyråsen, Bjørkemyrøya, Bjørndalsåsen, Buveiten, Usbrukollene, Fritzklevåsen, Usbruklegda, Småmyrene, Plankemyra, Buveitmyra, Snøplaumyra, Krokebakken, Svartemyr, Skjeggemyr, Bjørkemyr, Bjørndalen, Bjørndalstjern, Mellomtjern, Usbru, Tallaksrud, Blåmyr, Rismyr, Stampelegda, Skutebakken, Sjørønningen, Sjømoa, Klappa, Ønnaeie, Arveslandet, Pollen (østers), Kollaplassen, Wergelandsbua, Trullen, Røenger, Bronvold, Lillerønningen, Tronka, Olla, Helvikstein, Dammen, Landmannsletta, Smååsekra, Trajordet, Betmarsåker, Løkjordet, Åkerløkka, Leirhølen, Nyhavn.
| Utdrag (s. 358-364) fra: Per Chr. Nagell Svendsen: Gårds og slektshistorie for Eidanger. Fra 1814-1980. B. 2. - Porsgrunn 1984 |
Til bokas innholdsfortegnelse |
| Porsgrunn biblioteks hjemmeside | Søk i bokbasen |