Gårds og slektshistorie for Eidanger. Fra 1814-1980
Folketellingen av 1801 forteller at det bodde en familie på «Lønnebakken» under Langangen. Eier og husbonde var Anders Olsen. Han fikk i 1801 kongelig skjøte på 6 skinn av gården Langangen for 260 riksdaler.
Anders Olsen (ca. 1745-1833) var sønn av Ole Hansen Lønnebakke og Maren Amundsdatter Hvalen. Han giftet seg på Solum i Brunlanes med Marie Jonsdatter (ca. 1741-1809). Hun var datter av Jon Torgersen Solum og Gunborg Larsdatter.
Anders og Marie hadde disse barna:
Anders Olsen eide også Solberg som lå til Lønnebakke. Denne gårdparten hadde en skyld på 3 skinn. Foruten disse eiendommene under Langangen, eide Anders Olsen dessuten Lanner og Skavråker.
I 1810 ble det satt opp et bevitnet dokument hvor det gikk fram hvorledes eiendommen og arven skulle deles. Den yngste sønnen, Ole Andersen Langangen, fikk Lanner, den nest yngste, John Andersen Qvæstad, fikk skjøtet på Skavråker, mens den eldste, Hans Andersen Tveten, skulle ha Lønnebakke med Solberg.
Hans Andersen døde i 1831. Arvingene etter ham så seg ikke i stand til å innløse odelsgården, Lønnebakke med Solberg, og avskrev seg derfor retten til den. Anders Olsen solgte derfor gården med påstående hus til den yngste sønnen, Ole Andersen, for 1500 spesidaler.
Kort tid etter døde Anders Olsen. Skiftet etter ham viste en bruttoformue på 3229 spesidaler, 2 ort og 16 skilling, mens nettoformuen beløp seg til 3005 spesidaler, 3 ort og 15 skilling. I registreringsforretningen som ble holdt 9. juli 1833 på Lønnebakke, nevnes 140 registrerte gjenstander.
Ole Andersen Langangen bodde på «Nedistua» (senere bruksnummer 1). (Slektsoversikten er tatt med under dette bruket.) Lønnebakke ble drevet ved hjelp av forpaktere og husmenn.
Matrikkelen av 1838 viser at «Lønnebakke og Solberg» hadde løpenummer 52 under matrikkelnummer 21. Bruket fikk samme år en revidert skyld på 3 daler og 22 skilling.
I 1839 solgte Ole Andersen bruket til sin yngste sønn, Amund Olsen, for 1400 spesidaler. Han bosatte seg på Lønnebakke sammen med sin kone, Anne Marie Johnsdatter. Da Amund Olsen omkring 1850 overtok Nordre Tveten (senere bruksnummer 1), flyttet familien dit. (Slektsoversikten er tatt med under dette bruket.)
Det ble i 1847 utstedt en husmannskontrakt til Ole Stoesen Skjegge på jordstykket «Dammen» for den tid han selv måtte bestemme. Jordstykket lå i østre kant av eiendommen, inn til Nøklegård og var inngjerdet. Ole Stoesen skulle som avgift svare tre arbeidsdager på gården Lønnebakke.
Folketellingen av 1865 viser at Niels Ingebretsen var forpakter og bruker på Lønnebakke. Niels Ingebretsen (født 1816) var sønn av
Ingebret Arvesen Langangen. Han giftet seg i 1846 med Maren Catrine Christensdatter (født 1822). Hun var datter av Christen Hansen Halvarp.
Niels og Maren Catrine hadde disse barna:
På bruket bodde dessuten ei tjenestejente, Kirsten Isaksdatter (født ca. 1841), og et legdslem, Margrethe Andersdatter (født ca. 1779).
Herredsbeskrivelsen fra samme år forteller at Lønnebakke og Solbergs åker og dyrkede eng dekket et areal på 54¼ mål. Ved gården var det 10 mål naturlig england. Det hørte ikke med noen utslått til eiendommen.
Den årlige utsæden av enhver sædart var på 2½ tønner havre, ½ tønne bygg, ¼ tønne hvete og 6 tønner poteter. Avlingen viste 6 fold havre, 7 fold bygg, 6 fold hvete og 6 fold poteter. Det ble dessuten dyrket 60 skippund høy.
På gården var det 1 hest, 4 kyr og 4 sauer. Dyrene hadde en havnehage som var tilstrekkelig og god.
Det fantes skog på eiendommen. Den årlige nettofortjenesten av gran og litt eik utgjorde omtrent 50 spesidaler.
Gården lå 1/8 mil fra hovedveien og sjøen. Bruket var tungbrukt, men alminnelig godt dyrket. Herredskommisjonen foreslo som en konklusjon på sitt arbeid, a heve skylden på eiendommen til 3 skylddaler, 1 ort og 4 skilling.
I 1868 ble det holdt en branntakst over husene på gården. Det fantes da:
En 2-etasjes våningsbygning, tømret, 10-laftet, bord- og tegltekt, bordkledd og oljemalt, 14 alen lang - 11½ alen bred - 7 alen høy. Nederste etasje inneholdt 1 stue, 1 kammer, 1 kjøkken med skorstein og hovedrør, 1 forstuegang med trappeoppgang til 2. etasje. Øverste etasje inneholdt 1 stue, 2 kamre, innkledd trappeoppgang til loftet. I forbindelse med våningsbygningen var en melkebod med spiskammer, tømret, 2-laftet, bord- og tegltekt, bordkledd og oljemalt, 11½ alen lang - 5 alen bred - 3 alen høy. I våningsbygningen var fire 2-etasjes jernkakkelovner med jernrør. Under bygningen grunnmur av gråstein med kjeller, 1 alen høy - 1 alen tykk. Våningsbygningen med melkeboden ble taksert til 380 spd-, grunnmuren 20 spd. og ovnene 20 spd. En stolpebod, tømret, 4-laftet, 8 alen lang - 7 alen bred - 4 alen høy, bord- og tegitekt, bordkledd og oljemalt. Stolpeboden ble taksert til 40 spd. En 1-etasjes bryggerhusbygning, tømret, 4-laftet, bord- og tegltekt, bordkledd og oljemalt, 10 alen lang - 6½ alen bred - 3 alen høy, inneholdt bryggerhus med skorstein og bakerovn og bryggepanne. Bryggerhusbygningen hadde, tidligere stått vegg i vegg med en drengestue, men den var nedrevet. Bryggerhusbygningen ble taksert til 30 spd. En 1-etasjes uthusbygning, tømret, 8-laftet, bord- og tegltekt, bordkledd og oljemalt, 20 alen lang - 9½ alen bred - 6 alen høy, inneholdt 1 låve og 2 lader. Uthusbygningen ble taksert til 130 spd. En stall og ladebygning, tømret, 6-laftet, bord- og tegltekt, bordkledd på to vegger, 13 alen lang - 7½ alen bred - 4 alen høy, inneholdt lade og stall til 3 hester. Stall- og ladebygningen ble taksert til 30 spd. Et fehus, tømret, 4-laftet, bord- og tegltekt, bordkledd, 10½ alen langt - 10 alen bredt - 4 alen høyt, innredet til 12 kuer. Fehuset ble taksert til 30 spd. Et saue- og grisehus, tømret, 8-laftet, bord- og tegltekt, 9 alen langt - 5 alen bredt - 3 alen høyt, inneholdt 3 rom. Saue- og grisehuset ble taksert til 10 spd. En ladebygning, oppført av bindingsverk, bord- og tegltekt, bordkledd. Ladebygningen ble taksert til 20 spd. En skottlade, tømret, 2-laftet. bord- og tegltekt, bordkledd og oljemalt, 6 alen lang - 4 alen bred - 3½ alen høy. Skottladen ble taksert til 10 spd. En annen skottlade, oppført av bindingsverk, bord- og tegltekt, bordkledd og oljemalt, 7 alen lang - 4½ alen bred - 3½ alen høy. Denne skottladen ble taksert til 10 spd. Et vogn og vedskur, oppført av bindingsverk, bord- og tegltekt, bordkledd, oljemalt, 9½ alen langt - 5 alen bredt - 3½ alen høyt. Vogn- og vedskuret ble taksert til 20 spd.
Under folketellingen i 1875 var Søren Larsen (1825-1910) forpakter og bruker av Lønnebakke. Han var gift med Maren Bolette Sørensdatter Wiersdalen (1821-1883). Familien bodde under folketellingen i 1865 på Viersdalen (senere bruksnummer 3). (Slektsoversikten er tatt med under dette bruket.)
Amund Olsen Tveten døde i 1880. «Lønnebakke og Solberg» ble av avdødes enke og arvinger solgt til medarving, Johan Amundsen Tveten, for 20 000 kroner. Den nye eieren bodde på Søndre Tveten og bare i perioder på Lønnebakke, - fortrinnsvis om somrene. Lønnebakke ble derfor drevet ved hjelp av for paktere. (Slektsoversikten er tatt med under Søndre Tveten.)
Matrikkelen av 1889 gav Lønnebakke og Solberg bruksnummer 11 under gårdsnummer 20, Langangen. Skylden på bruket ble samme år revidert til 8,99 mark.
I Johan Amundsens tid på Lønnebakke var Jens Larsen og flere av hans etterkommere knyttet til gården som brukere. Folketellingen av år 1900 viser at Jens Larsen (født 1822) da bodde på stedet som enkemann. En datter av ham, Anne Jensdatter (født 1847), var enke etter Einar Samuelsen (født 1844) og bodde på bruket sammen med sine to barn:
Anne Jensdatter styrte huset for sin far.
Ole Andersen (født 1854) var gårdsbestyrer på Lønnebakke. Han var gift med Karen Jensdatter (født 1855).
Ole og Karen hadde en fostersønn:
Gotfred Sørensen, født 1892
Med til denne husholdningen hørte dessuten en tjenestegutt med navn Nils Andreassen (født 1887).
I tidsrommet før 1900 var også Jens Martin Jensen forpakter av Lønnebakke. Jens Martin Jensen (1853-1922) kom fra Brunlanes. Han giftet seg i 1886 med Ida Tovsdatter (1862-1955). Hun var datter av Tov Olsen på Døvikrydningen under Bjørkevold.
Jens Martin og Ida hadde disse barna:
Johan Amundsen Tveten solgte i 1899 Lønnebakke til Jacob Olsen Langangen for 16 500 kroner. Den nye eierens eldste sønn, Anders Jacobsen, forpaktet senere Lønnebakke. I 1923 fikk han skjøte på gården av sin far for 40 000 kroner. Løsøret ble verdsatt til 4000 kroner og inngikk i overdragelsessummen.
Anders Jacobsen (1886-1923) giftet seg i 1909 med Ina Christensdatter (1888-1957). Hun var datter av Christen Amundsen Nøklegaard.
Anders og Ina hadde disse barna:
Samme år som han fikk skjøtet på bruket, døde Anders Jacobsen. Enken, Ina Christensdatter, overtok driften av gården og drev den sammen med sine barn.
Det dyrkede jordbruksarealet var på begynnelsen av 1950-tallet på 60 dekar (sandjord). Den produktive skogen dekket 750 dekar og annen utmark 750 dekar. På gården ble det holdt 2 hester, 6 kyr, 3 ungdyr, 1 gris og 40 høner.
Skogen ligger rundt gården, men mest i øst. Den består hovedsakelig av gran, men har ellers alle vanlige treslag. Vanligvis avvirkes det 2-300 m³ tømmer i året.
På begynnelsen av 1800-tallet ble det bygd nytt innhus på Lønnebakke. Da dette huset ble revet i 1947 for at det skulle settes opp et nytt, ble det funnet en mynt under stokkverket med årstallet 1805.
Det nye innhuset er i to etasjer. I første etasje er det 3 rom, kjøkken og bad og i overetasjen 4 rom og kjøkken.
Bryggerhuset er egentlig det gamle innhuset på plassen Kjennåsen. I 1933 ble det tatt ned og flyttet opp til Lønnebakke. Uthuset ble bygd i 1928, mens stabburet er svært gammelt.
Lengst øst på eiendommen ligger den gamle ødegården, - i gamle papirer kalt «Solberg øde gård». Den lå i sin tid under Berg kirke på Brunlanes, men ble straks etter reformasjonen solgt til private.
Brødrene Berthelsen i Larvik solgte denne eiendommen omkring 1660 til lensmann Jens Grust i Eidanger. Fra ham gikk Solberg over til Hans og Christen Hanssønner Berg som solgte den til Ole Hansen Lønnebakke. Det ble ført en mangeårig rettssak om eierforholdet. Solberg med omkring 12 dekar jord, var lenge seter for Lønnebakke. Det gikk bare en sti over til Solbergseter fra Lønnebakke. Midtveis lå en stor flat stein hvor en hvilte. Den ble da også kalt «Kvilestein».
I inn- og utmarka finner en disse stedsnavnene: Katteholmyra, Tørresmyra, Vinterveimyra, Høyrønningen, Osperønningen, Smiehaugen, Askedalen, Strutert, Hagen, Styggedal, Hauarte, Steinleet og Sandshollet.
I. C. Ramberg nevner et sted i sin bok om Eidanger at tradisjonen vil vise at veien før gikk innover i «Sundet» med overgang ved «Eiet». Et annet oversetteri gikk over ved «Øya» til Langangen gård hvor Erik Sørensen Amundsrød dreiv oversetteriet. Han bodde på Langangen «oppistua» og dreiv gjestgiveri og brennevinsbrenneri. En har ennå navnet Brenneløkka.
Veien gikk over Lønnebakke til Høygylta. Tradisjonen sier at en også på Lønnebakke dreiv gjestgiveri. Registreringen fra 1833 (skifte etter Anders Olsen) har mange indisier på dette. Ikke minst den store mengde sengesteder, sengeklær, duker og dekketøy kan tyde på at det her har bodd mange mennesker.
Stedet Høygylta ligger lengst sør på eiendommen og nær E 18. Det har også sin historie. I justisprotokollen kan en lese om en ung kvinne som var kommet «i uløkka». Da hun svingte opp til Høygylta, kom fødselen på henne. Det var i mars og knitrende kaldt og mørkt. Barnet døde og det var årsaken til justisen, men retten fant henne fri fordi hun selv var nesten ihjelfrosset.
Ut av denne hendelsen dannet det seg en spøkerihistorie som ingen lenger kjenner opphavet til. Mange har hørt skrik og barnegråt der. Der ble sett likfølge av tussefolk som dro østover med barnet, for det var «ikke kristnet». Folk likte lite å ferdes i området ved nattetider.
Den samme Ramberg skriver i «Boken om Eidanger» en hel del om «Skikke og uskikke». Her forteller han mellom annet om gjestfrihet og kommer i den forbindelse inn på en episode som gikk for seg på Lønnebakke (side 97):
«Naar en fremmed skulde tilbords, var det som oftest ingen hjælp i at be ham. «Nei tusen tak! Jeg skal ikke ha noget,» selv om han kunde være saa sulten, at det baade skrek og ulte i ham efter mat. Saa maatte man til at trække og hale i ham for at faa ham tilbords. I ethvert fald maatte en gjest et vist antal gange ha sagt: nei tak: hvis han ikke vilde resikere at bli betraktet som en grobian. Dette fik en tømmermerker for 100 aar siden surt erfare. Merkeren hadde om morgenen allerede gaaet et langt stykke vei og var noksaa sulten, da han traadte ind i stuen til en gammel storbonde paa Lønnebakke, just som bordet stod dækket.
Storbonden sa da som han hadde for vane ganske kort og godt: «Vil du ha mat?» Her bruktes ingen kruseduller. Manden drog litt paa det, og i tillid til, at de sædvanlige dikkedarier nok vilde komme, sa han: «Nei tak de skal ikke gjøre noget bryderi.» «Ta av bordet jenter.» Og dermed maatte stakkaren gaa, og det helt til svarte kvelden, men saa sulten hadde han aldrig været hverken før eller siden, og det forpligete han sig paa, at han herefter skulde ta sig vel ivare for at si «nei tak» mere.»
I 1954 skjøtet Ina Lønnebakke bruket over på sine to yngste sønner, Eugen og Kristen Lønnebakke, hver med en halvpart for 90 000 kroner. Løsøret ble verdsatt til 20 000 kroner. Selgersken forbeholdt seg livsvarig fritt husvære samt føderåd på gården. Føderådets femårige verdi ble satt til 6000 kroner.
Eugen Lønnebakke (1917-1970) var gift med Solveig Thorsdal (født 1920) fra Sannidal.
Eugen og Solveig har disse barna:
Kristen Lønnebakke (født 1919) er gift med Gerd Braathen (født 1923).
Kristen og Gerd har en sønn:
Anders, født 1944.
Gift med Synnøve Bentson (født 1949) fra Larvik. Bosatt på Langangen (bruksnummer 1).
De to brødrene drev bruket i fellesskap fram til Eugen Lønnebakkes død i 1970. Kristen Lønnebakke fikk da hele ansvaret for gårdsdriften.
| Utdrag (s. 378-383) fra: Per Chr. Nagell Svendsen: Gårds og slektshistorie for Eidanger. Fra 1814-1980. B. 2. - Porsgrunn 1984 |
Til bokas innholdsfortegnelse |
| Porsgrunn biblioteks hjemmeside | Søk i bokbasen |