Porsgrunns historie, b. 2

[I]. Krig og nød 1807-1814

av Joh. N. Tønnessen

En viss antydning om de økonomiske forhold i de senere krigsår får vi av likningen for den 4% innteksskatt som ble pålagt ved forordning av 8. februar 1810. Likningen bygde på selvangivelse; inntektsoppgavene må derfor tas med et visst forbehold, og den gang ennå mer enn nå fordi man ikke hadde eller ikke anvendte så skarpe kontrollmidler som i vår tid. Likningen ble dog gjennomgått av en sogne- og av en amtskommisjon og underkastet vanlig revisjon, og kommisjonen omgjorde meget ofte på egen hånd det oppgitte inntektsbeløp. Interessant er det å sammenlikne skatten for Porsgrunn og Skien. Den i 1810 (for inntekt 1809) iliknede skatt var i Porsgrunn 3136 rd. (derav Osebakken 147 rd.) og i Skien 2213 rd. Inntekten gjaldt ikke hele året 1809; det gjorde derimot den skatt som i 1811 ble utliknet for 1810. Den var for Porsgrunn 9680 rd. og for Skien 9805 rd., men i motsetning til 1809, var Niels Aall for 1810 liknet under Skien, og han betalte hele 3486 rd. eller over 1/3 av hele byens skatt. Disse tall viser at Porsgrunn var en rikere by, og at Niels Aall var den dominerende forretningsmann. Den neststørste skattyter, Diderich Cappelen i Skien, betalte i 1811 1836 rd., bare vel halvparten av Aall. Hadde denne i 1811 blitt liknet under Porsgrunn, hadde skatten for denne by blitt 13 186 rd. mot Skiens 6318 rd. Se Tabell IVa side 40 over distriktets største skattytere.

Man synes i våre dager å ha den forestilling at skattebyrden i eldre tid ble uforholdsmessig tungt lagt på de mindre bemidlede. Den som i Porsgrunn i 1810 kom nest etter de anførte betalte 37 rd.; så var det en med 2,5 rd.. 7 betalte fra 20 - 10 rd., og alle de andre langt under 10 rd. På den ene side viser det visstnok en veldig klasseforskjell, en fåtallig meget velstående overklasse, en økonomisk forholdsvis svak og ikke særlig tallrik mellomklasse, og en stor og fattig underklasse; men på den andre siden viser det også at de rike måtte bære nesten hele skatten. Niels og Jørgen Aall betalte i 1810 sammen med sin mor 52% av hele byens skatt, og de 6 største skattytere over 80% av den; stort sett var forholdet slik også de følgende år. I Skien var dette forhold ikke på langt nær så fremtredende; der var langt fler av mellomklassen, høkere og håndverkere og dårlig lønnede embetsmenn og offentlige funksjonærer. - Da skatten som nevnt var 4% av inntekten, vil man lett finne denne ved å multiplisere de anførte tall med 25. Den «skattbare» inntekt for Porsgrunn og en del av de rikeste personer var 1810-15 denne:

Det er tydelig at de gode konjunkturer kulminerer med 1811. For øvrig rommer tallene så mange usikkerhetsmomenter at man vanskelig kan slutte noe helt eksakt av dem. Etter yrke fordelte skattyterne seg slik:

Det bekreftes her som av tidligere manntall hvordan all handel og håndverk var samlet på Østsiden, mens Vestsiden nesten ensidig var bundet til sjøen. - Om 20 personer opplyses at de er i (krigs-) fangenskap, og om 30 at de er utkommandert (til krigstjeneste). Enkelte av dem gjorde tjeneste på den danske eskadre i Vlissingen, som Frederik 6 hadde måttet stille til Napoleons disposisjon; det var styrmann Mogens Nielsen og matrosene Anders Colling, Svennung Gundersen og Niels Jacob Davidsen. Styrmann Ole Bjerketvedt var i 1809 avseilt med Hans Møllers skip «Andromaque» til Bordeaux; fire år senere var han fremdeles fraværende uten at man visste hvor, og i 1815 satt enken igjen meget fattig. Styrmann Jacob Eltvedt var i 1809 to ganger blitt tatt i kornfarten på Danmark.²⁹⁾

Gjennom tre representanter for slekten Aall, alle født i Porsgrunn, brødrene Niels, Jacob og Jørgen, kom byen til å få en minneverdig plass i de politiske begivenheter i Norge 1813-14. De to førstnevnte var da flyttet fra byen, Niels til Brekke, og Jacob til Nes Jernverk. De sto begge midt oppe i tidens hendelser med levende, aktiv interesse, hendelser som hører rikshistorien til mer enn lokalhistorien. De representerte ikke byen Porsgrunn da de avgjørende begivenheter krevde hele deres innsats. De hører til de edleste personligheter blant byens store sønner, og er så fine representanter for det høyt kultiverte miljø de var vokset opp i og preget av, at det berettiger en til å tro at de uten denne forutsetning ikke ville ha maktet å fylle sin plass så godt i Norges historie på et avgjørende tidspunkt. Men det berettiger en ikke til å skrive hele deres politiske virke inn i byens historie, et virke som er så utførlig omtalt i all vår historie fra disse år og derfor så vel kjent av alle. Når vi kjenner disse års begivenheter så godt, skyldes det ikke minst brødrene selv. Alle tre har etterlatt seg dagbøker eller erindringer som viktige kildeskrifter, først og fremst Jacob Aall; og kanskje likså viktig er deres velbevarte korrespondanse, ikke bare med hverandre, men med de fleste av tidens ledende menn. Gjennom disse brev kan vi så å si fra dag til dag følge brevskrivernes reaksjoner overfor tidens politiske begivenheter. Som representanter for handelspatrisiatet går gjennom alt hva de skiver en undertone av motvilje ikke så meget mot unionen med Danmark som mot den eneveldige styreform og dens restriksjoner i politikk og handel.³⁰⁾

At det i regjeringskommisjonen 1807 ikke satt en eneste forretningsmann, må ikke tas som uttrykk for at det blant dem manglet menn med politiske evner og anlegg, men forat de ikke fikk slippe til. Etter som de næringspolitiske spørsmål av vital betydning for Norge presset seg frem, ble forretningsmennene mer og mer tatt med på råd, og til slutt trukket aktivt inn i den rene politikk. Det sier nesten seg selv at to så fremtredende forretningsmenn som brødrene Niels og Jacob måtte bli trukket med; de hadde i de første krigsår lagt for dagen en fin samfunnsånd og vist seg som dyktige administratorer; de var begge uten tvil gjennom lesning vel inne i tidens politiske tenkning, og hadde like fra krigsutbruddet tumlet med tanken på muligheten av en oppløsning av unionen med Danmark. Men hva så? I besvarelsen av det spørsmål skiltes deres veier, slik det kom til uttrykk under Riksforsamlingen på Eidsvoll. Ingen av dem ønsket oppløsning av unionen, men da den først var et faktum, fulgte Jacob Aall og størsteparten av handelsstanden grev Wedel, som i en union med Sverige så den eneste mulighet for Norges redning, politisk og økonomisk. Niels Aall skilte seg som en av de få ut fra sin stand og var en konsekvent selvstendighetsmann; for ham var alternativet enten fortsatt union med Danmark eller full selvstendighet, og dette syn hevdet han kompromisløst. Jørgen, som var nøye knyttet til Niels i forretninger og daglig omgang, fulgte sin bror. Men det tjener dem også til ære at brødrenes vennskap ikke tok noen skade av deres forskjellige politiske syn. «Jeg håper du aldri», skrev Jacob til Niels, «skal erfare noe som er vårt brodervennskap uverdig, av meg, skjønt vi måskje betrakter fedrelandets anliggende med forskjellige øyne», og om sin bror Jørgen skrev han i sin dagbok: «For meg var det en stor glede å bemerke at vi uaktet vår politiske differens, var de samme for hinannen som tilforn».

På en måte kan man si at det var den svenske grev Axel Mørner som først søkte å trekke Niels Aall inn i politikken. Han var i 1808 kommet som krigsfange til Ulefos, og har der etterlatt seg et varig minne i veggmaleriene i havesalen. Etter å ha vendt tilbake til Sverige, kom han i juli 1809 til Christiania for å overbringe den offisielle meddelelse om at den svenske riksdag hadde valgt Norges avholdte stattholder Christian August til svensk tronfølger. Mørner besøkte da Niels Aall og har kanskje ventilert for ham tanken om å benytte valget til et brudd med Danmark, slutt på krigen og Norges nærmere tilknytning til Sverige. Grev Wedel var den fremste talsmann for denne politikk, og 22. august 1809 inviterte han Jacob Aall, og ba ham ta Niels med, til et møte på Bærums Verk hos Peder Anker, Wedels svigerfar, «for å overlegge hva der i visse tilfelle kunne være å gjøre til fedrelandets redning». På møtet fremla Wedel et brev Mørner hadde overbrakt fra den svenske konge Carl 13 om en nærmere forbindelse mellom de to naboland. Da Jacob Aall i begynnelsen av 1840-årene holdt på med å redigere sine Erindringer, søkte de to gamle brødre å fastslå, av interesse for den historiske sannhet, hva som virkelig hadde hendt. De var enige om at ingen av dem dengang «hadde lyst til revolusjonære bevegelser, og aller minst til å være disses koryfeer», og at det var etter deres råd møtet hadde besluttet «intet å foreta da utsiktene til fremtiden for Norge oppklaredes ved den nu åpnede lisense fart». - Dette sitt standpunkt - å ikke ville innlate seg i noen politisk intrige med Sverige under Wedels ledelse - holdt begge brødrene da fast på, men mens Niels siden alltid fulgte denne linje, gikk Jacob, tvunget av Norges nød og hjelpeløse militærpolitiske stilling, over til Wedels unionsparti. Men i hva de enn foretok seg, handlet begge ut fra sin overbevisning om hva som tjente fedrelandet best, uten hensyn til personlig interesse og vinning.³¹⁾

Et par dager senere deltok begge brødrene i det bekjente «prinsegilde» hos John Collett på Ullevål, hvor Christian August viste dem den store tillit å legge frem for dem i enrom sitt politiske syn og klargjøre for dem at det alene var tanken på å skaffe Norge fred, og ingen skumle intriger mot Frederik 6, som hadde beveget ham til å motta valget som tronfølger i Sverige. I et meget oppriktig og utførlig brev til Christian August leverte Jacob Aall kort etter et forsvar for sitt syn på en union for Norge med et av de to land, Sverige eller Danmark, og hvorfor det siste land var å foretrekke for det første; men han rettet samtidig en nådeløs kritikk mot dansk vanstyre i Norge: «Innskrenkningene i handelen er mangfoldige, industriens grenser på mange måter beskårne, opplysningens veier tilsperret. Ingen bank, ingen fri handel, intet akademi, få av landets menn satt til de viktigste embeter». Det var ikke unionen i og for seg, men den eneveldige styreforms skranker for handlefriheten; derfor var det for ham og «unionspartiet» i 1814 mer om å gjøre å redde friheten enn å hindre en ny union; kunne det første skje, måtte man heller finne seg i det siste. Hvor stor forbitrelsen over Norges avhengighet av København var, røper et brev sommeren 1809 fra Niels Aall til Reiersen: «Hva jeg har sagt om det københavnske herredømme, vedkjenner jeg meg aldeles, men De har ikke forstått meg. Jeg mente dermed at de norske kjøpmenn ivrigere ville arbeide på å skaffe seg sitt eget finanssystem der kunne forskåne dem for av københavnerne og hamburgerne å motta lån for deres effekter og pengers verdi. Jeg nærer ennå den tanke, og måskje er tiden for utførelsen ikke langt borte». Flere av de klagemål Jacob Aall fremførte, ble avhjulpet allerede før oppløsningen av unionen; nødtvunget måtte Frederik 6 gjøre den ene innrømmelse etter den andre, og i strevet for å oppnå dem, tok brødrene ivrig del. Sommeren 1809 ble farten på England frigitt, og både Niels og særlig Jacob hadde underhånden agitert for det. Det var Jacob som var forfatteren av den meget alvorlige forestilling til regjeringskommisjonen 28. oktober 1809 om å skaffe Norge «kornfred», den ble undertegnet av 89 ledende handelsmenn på strekningen Kristiansand - Drammen; for Porsgrunn av Hans Møller, Ulrich Cappelen og Niels, Jacob og Jørgen Aall.³²⁾

Ved avskjedsfesten 29. desember 1809 for Christian August ble Selskabet for Norges Vel stiftet i Christiania på en måte som demonstrativt viste gode nordmenns vilje til å ta sakene i sin egen hånd. Wedel inviterte Niels Aall til festen, men han hadde ikke, hva Wedel meget beklaget, anledning til å reise: «Inderlig ondt gjorde det mange å savne Dem og andre opplyste menn her». Selskabet var tenkt som noe mer enn en fortsettelse av de gamle landhusholdningsselskaper; det skulle bli en landsomfattende organisasjon for alle kulturelle og politiske bestrebelser i Norge. Det var nettopp noe etter brødrene Aalls hjerte. Selskabet fikk forgreninger over hele Norge. Som Jacob Aall på sin kant, gikk Niels og Jørgen i gang med å reise en distriktskommisjon for Bratsberg; formannen i styret ble amtmann Løvenskiold, med Niels Aall og Hans Møller som styremedlemmer. Aall tegnet seg straks for 300 rd. til norske krigsfanger i England, og skjenket 1000 rd. til en vandrelærer i «en forbedret kultur i atskillige grener av landøkonomien». Kort etter ga han sammen med sin bror Jacob 4000 rd. til en «økonomisk-teknologisk» reise for å undersøke lokale muligheter for forbedringer i jordbruk, industri, veianlegg osv. En slik ekspedisjon kom i stand sommeren 1812 under ledelse av den norske botaniker Christen Smith; reisen gikk over Telemark til Hardanger, Sogn og tilbake gjennom Valdres. Det vellykte resultat bevirket at brødrene Aall neste år bekostet en liknende reise for Smith gjennom Jotunheimen, til Romsdal, over Dovre og ned Gudbrandsdalen. De var således med å bidra til den første vitenskapelige utforskning av våre høyfjell. Brødrenes nasjonale interesse ga seg et vakkert utslag i deres beslutning om sammen med grev Wedel å «bekoste samtlige islandske sagaer oversatte i det latinske og danske og siden på norsk i Clausons (dvs: Peder Claussen Friis) stil og selge dem for så ringe pris at de kan bli hver manns lesning». Jacob Aall skaffet seg solide kunnskaper i oldnorsk og oversatte selv Snorres kongesagaer. -

For Niels Aall var det en stor skuffelse at Selskabet fikk så liten støtte i distriktet; til grev Wedel skrev han at det gikk smått. «Man er mistroisk mot disse store assosiasjoner, måskje fordi the true public spirit er ennå ikke riktig rotfestet blant oss; dog jeg håper meget av denne foreningspunkt». Selskabet drøftet bl. a. planer om uttapning av Børsesjøen og en kanal Nordsjø-Hjellevann.

Niels Aall svingte mellom håp og fortvilelse; det avmales tydelig i hans brev. I oktober 1811 skrev han til en venn: «Våre politikere øyner et nytt uvær i Østen, som vil sette Danmark i en høyst kritisk stilling; dog verre enn det nu er, kan det vel ikke bli, da Norge er nesten brødløst og våre penger med hver dag synker i avgrunnen. Aldri har de engelske kryssere vist seg mer rovgjerrige og mindre menneskelige enn nå. De respekterer ikke engang lisenser, men bringer all ting opp, og skip og ladning selges uten forhør. Likner ikke dette algirsk moralitet? og må man ikke ønske seg sådanne uhyrer utryddet av jorden?» Skulle lisensehandelen stanse, spådde han dystre tider og uro i Norge. «Det vil ikke undre meg om Norges mindre formuende del er uvillig til å tåle gjentakelsen av den nylig overståtte elendighet som satte dem i klasse med dyrene». Men et par måneder senere, da kongen hadde gitt etter for kravet om et norsk universitet, var stemningen lysere. Måtte det bare bli fred, «så torde og vårt Norge håpe å reise seg av sitt fall og heve seg til en opplyst og selvstendig nasjon». Opprettelsen av Universitetet var den største sak Selskabet for Norges Vel fikk gjennomført, og for brødrene Aall måtte det være oppfyllelsen av et av deres inderligste ønsker; de viste også i handling den forpliktelse som fulgte dermed. Jacob Aall ga 20 000 rd., fem tusen mer enn noen annen personlig bidragsyter; Niels Aall ga 10 000 rd. og Jørgen 3000 rd. Legges hertil de 5000 rd. fra deres onkel Jacob på Borgestad, ga således familien Aall 38 000 rd.; det var selv med den reduserte pengeverdi et etter tidens forhold overordentlig stort beløp. Etter oppfordring av direksjonen i Selskabet for Norges Vel arrangerte lokalforeningen i Bratsberg på innbydelse fra Hans Møller en fest i Skien 29. november 1811 som uttrykk for folkets takk til kongen for opprettelse av Universitetet. Først påhørte man musikk og tale i kirken, så en enkel middag i Skiens offentlige skolehus, og etterpå fornøyet man seg med dans og aftensmat. Det deltok 135 personer til tross for at det var en dyr fornøyelse; for en kavaller kostet middagen 37 rd., for en dame 25 rd., og for aftens 15 rd. Jacob Aall, Borgestad, betalte for 3 herrer og fire damer til middag og 6 personer til aftens tils. 301 rd. Tiden stillet i det hele store krav til de rikes veldedighet; da den kjente danske skuespiller H. C. Knudsen reiste på turné for å samle penger til sårede og fangne landsmenn, kom han også til Porsgrunn - Skien, hvor han på en aften fikk inn 6,562 rd., som Niels Aall oversendte den nye stattholder, prins Christian Frederik, «med det håp at dette vitnesbyrd om Skiens og Porsgrunns innvåneres følelse for konge og fedreland ville tilvinne dem Deres Høyhets nådigste bifall».³¹⁾

Knudsen var som en forløper for prins Christian Frederik på hans rundreise i Norge sommeren 1813. 21. august kjørte prinsen gjennom Porsgrunn til Skien, hvor Niels Aall var hans vert på Brekke. Prinsen kom da fra Nes Jernverk, og at det var en meget tvilsom ære å huse ham, det røper Jacob Aalls brev til Niels hvori han på en fornøyelig og oppriktig måte advarer ham om det som vil komme: «Mannen selv ser jevn nok ut og vennlig, men dog er der med ham en forbandet hoben mer etikette enn med de forrige ... Hos meg får han kun tre retter mat, og hans suite taler om tarvelighet, men eter og drikker forbandet godt. Jeg ville ønske at både du og jeg hadde overstått dette tokt, ti jeg er blitt mer redd enn sedvanlig for dette gilde». At Aall, som ellers er så sober i sitt språk, to ganger bruker ordet forbandet, røper til fulle hans irritasjon over det brysomme selskap. I prinsens følge var syv høyere embetsmenn med tjenere, og man kan levende tenke seg for et ståk det har vært på Brekke å huse dette selskap. Besøket ga også anledning til rykter som var mindre smigrende for prinsen, og midt i den rikelige bevertning må man tenke på at landet nettopp da igjen sto overfor en nesten verre hungersnød enn våren 1809. For Porsgrunns innbyggere var besøket selvsagt en stor begivenhet; Amborg Cappelen skrev derom til sin bror i København: «For det første var hele den del av Porsgrunn som han reiste gjennom for å komme til Skien, illuminert, ti på Brekke losjerte han, og i Skien mottok man ham med en mengde kanonskudd. På det siste sted var også oppsatt en æresport, og nok en på Brekke på hvilken det sto «Hilsen Skjoldungen», på den andre siden «Danas Haab og Noras Støtte, Christian Frederik». Den annen dag etter han var kommet til Skien, reiste han til Porsgrunn, hvor sangkoret konserterte for ham, og han var meget fornøyd, hvilket han tilkjennega ved å si at det gledet ham å finne et så velrennomert og øvet sangkor, og at det var det beste han ennå hadde funnet i Norge. Nu, nok om den prins». Den unge pike, Maren Fransica Paus, som har ført dagbok fra krigsårene i Porsgrunn - de er for øvrig meget personlige og private og lite opplysende om de alminnelige forhold i byen - noterer under 22. august at hun et øyeblikk var ute og så på borgerne eksersere, «hvor jeg også så prinsen». Det er alt. Om aftenen, fortsetter hun, kom hennes far (dvs: adoptivfar Jacob Aall, Borgestad) meget sent hjem etter å ha danset (han var da 59 år) i selskapet på Brekke; «han fortalte oss at prinsen hadde danset ute på gården, hvilket jeg fant meget besynderlig, og jeg er meget glad at jeg ikke var der oppe».³⁴⁾

Prinsens reise var ikke bare selskapelighet; den var også en politisk rekognoseringsferd for å lodde stemningen i folket for seg og søke kontakt med de menn han kunne tenke seg å ta i sin tjeneste om han skulle realisere sine hemmelige planer for et selvstendig Norge hvis det ble avstått til Sverige. Det var ganske naturlig at han prøvde å knytte til seg to så fremrakende menn som Niels og Jacob Aall. For det første ble de bedt om å komme til, og møtte på det berømte bankmøte i Christiania 15. desember 1813 til 5. januar 1814 blant de 72 fremmøtte av de 113 innbudne. Begge satt i møtets arbeidskomité, hvor Niels Aall redigerte statuttene for den påtenkte lånekasse. For dette høstet han megen ros av Christian Frederik, som varmt anbefalte ham hos kongen. Imidlertid kom Kiel-freden, og for å drøfte hva man nå skulle gjøre, innbød prinsen til det betydningsfulle «notabelmøte» på Eidsvoll 16. februar. Det er mulig Christian Frederik selv slo bak den anonyme agitasjon som ble drevet for hans planer om med støtte av gode nordmenn å gjenopprette det selvstendige norske kongerike. Blant Niels Aalls papirer finnes en lapp hvor det blant annet heter: «Nasjonen bør høres! den har lenge nok måttet tie! nu bør den tale! De edle menn! har alltid følt varmt for Norge! De vil neppe la noen hindring avholde Dem fra å bidra rett meget til fødelandets vel; det behøves nu, mer enn noensinne, Deres og flere redelige menns bistand». Brødrene Aall var ikke bedt om å komme direkte til møtet, men om å være til stede i Christiania samme dag for å ta seg av bankplanene. De reiste begge visstnok med hensikt så sent at de ikke kunne delta i møtet. Mens Jacob Aall, full av skepsis overfor prinsens planer og fylt av den dystreste stemning ved tanken på Norges nød og fremtid, holdt seg tilbake, og bevisst ble tilsidesatt, ble Niels Aall oppnevnt til medlem av det regjeringsråd Christian Frederik som regent etablerte 2. mars; han ble betrodd Handels- og tolldepartementet. Under forhandlingene med ham om dette har prinsen notert i sin dagbok 26. februar, at han fant i Aall en ivrig fedrelandstjener, og at Aall benyttet anledningen til å be prinsen innføre pressefrihet; «han trodde at den offentlige mening nettopp nu krevde rett til å få uttale seg fritt.... Dette er en sak som grundig må overveies», slutter dagbokens notat med. - Til bestyrelsen av 4. departement hadde Aall de beste forutsetninger; da han samtidig ble medlem av overprovideringskommisjonen, ga det ham en veldig arbeidsbyrde. «Her er jeg intet mer enn et slepebest fra morgen til aften», skrev han til sin forvalter på Ulefos. Som regjeringsråd fulgte han Christian Frederik til Riksforsamlingen på Eidsvoll, hvor han traff sine to brødre valgt som representanter til den. Det vil si, Jacob Aall ble egentlig ikke valgt (som representant for Nedenes amt) da han var fraværende valgdagen; men da valgmennene ønsket ham som representant, ble det ham av regenten tillatt å møte istedenfor en av de valgte.

Den 4. mars 1814 opprant for Porsgrunn den høytidsdag da folket ifølge regentens befaling skulle møte frem i kirken for å sverge troskap mot fedrelandet og velge utsendinger til Eidsvoll. Ifølge referatet fra møtet «var denne bys samtlige innvånere forsamlet uti Østre Porsgrunns kirke ..., med underdanigst og hjerteligst hengivenhet for vår høystelskede regent, og med varm følelse for vårt kjære fedreland, svor vi enstemmig etter muligst evne å oppfylle enhver plikt imot begge, og med liv og blod å tjene Deres Høyhet og hevde Norges selvstendighet». Deretter ble «ved fritt valg og stemmeflerhet» valgt grosserer og stadskaptein Jørgen Aall. Den fullmakt han fikk med, var undertegnet av byens embetsmenn og de 12 «eligerede» menn. Det siste er av stor interesse fordi det er første og eneste gang vi finner at det, etter at Porsgrunn i 1807 ble kjøpstad, også der er blitt valgt det byråd som gikk under navn av «de eligerede (utvalgte) menn». Det har ellers ikke lykkes å finne noe spor etter dem eller deres virke. Embetsmennene var kammerherre S. Løvenskiold, hans sønn forstjunker Niels Løvenskiold (som nettopp da hadde overtatt Kammerherregården sammen med sin bror Fritz), sogneprest H. D. Halling, borgermester Fr. Chr. Bruenech, innrulleringssjef Chr. van Deurs, tollkasserer J. W. Rasch, stadsmegler S. Rasch, tollinspektør T. Hammond, overtollbetjentene C. T. H. Biørn og R. Zuschlag, og veier og måler Oluf Leth. De 12 eligerede menn var kjøpmennene Jørgen Aall, U. F. Cappelen, M. Gyldenpalm, Chr. Monrad og Aasold Rougtvet; den første var borgersjef og de to neste Porsgrunns borgerrepresentanter i byens felles magistrat med Skien; så var det skipperne L. Vauvert, O. Willumsen og Ole R. Dahl, håndverkerne maler H. Weidenauer, smed Gullich Torsen, snekker Arne Berg, og til slutt tømmermann Ole Jørgensen Lie. Av de eligerede menn representerte fire Vestsiden: Monrad, Rougtvet, Willumsen, Torsen; for Gyldenpalm er det usikkert, idet han nettopp det år flyttet til Østsiden. - Vi vet ellers ikke fra samtidige opptegnelser mer om denne merkelige dag: at byens «Samtlige innvånere» var til stede, kan en bemerkning av frk. Paus tyde på; hun forteller at jomfru Schou (en dansk selskapsdame på Borgestad) «reiste med alle barna (Jacob Aalls) i Porsgrunns kirke for å se høytideligheten når alle innvånerne skulle sverge fedrelandet troskap».

Som representant for Skien ble samme dag valgt grosserer Diderich Cappelen. Valget på amtets tre representanter foregikk på Fossum 23. mars, hvor alle valgmennene og amtets sivile og geistlige embetsmenn var forsamlet. «Dette var den interessanteste og mest tilfredsstillende samling som jeg noensinne har hatt i mitt hus», skrev Løvenskiold til Jacob Aall. «Jeg fant såre megen bons sens og sunn dømmekraft som virkelig er nordmannen egen når han ikke misledes». Valgt ble foruten Løvenskiold, foged P. J. Cloumann og bonde Tallef Huverstad fra Eidsberg.³⁵⁾

De tre brødrene Aalls andel i frigjøringsverket 1814 ligger det utenfor rammen av en Porsgrunns historie å skildre; en skal bare minne om den med få ord. Jørgen Aall stillet seg som nevnt på selvstendighetspartiets side, og hans standpunkt til de store saker var bestemt av det. Jacob Aall sier i sin karakteristikk av broren bl. a. at «hans oppførsel på Riksdagen var ren og såre elskverdig ... I sine voteringer var han bestemt, og ennskjønt selvstendighetens sak ivrig oppofret, var han oftere opponent av det herskende parti enn han understøttet det. Han talte noen ganger i forsamlingen, men alt for sakte til å kunne bli hørt av alle og i en alt for luksuriøs - stundom endog litt svulstig - stil til å bli forstått av alle. Hans utsikt over den innflytelse som de vedtagne bestemmelser i finansvesenet ville ha i nasjonen, var fortreffelig. Til Riksforsamlingen innleverte Jørgen Aall en betenkning angående militærvesenet; dens viktigste tanke var opprettelsen av en liten, men veløvd, stående hær. Han fremkom også med forslag om «en National-oppdragelse». Som prøve på hans stil siteres: «Oppdragelsen bør tidlig meddele sin kraftfulle Næring til den Spire i den Unges Hierte, hvorfra Nationalcharakteren siden kan opskyde i sin elskeligste Form. Kiærlighed til Fædrenelandet bør flyde igiennem Barnets Aarer med Moderens Melk, denne Kiærlighed bør udgiøre Grundvæsenet for hans Tilværelse, han bør se den i Alt, for den bør han leve, kunde han end ønske seg død for alt annet på Jorden». Det synes dog å være ordningen av pengevesenet som, naturlig nok for en stor forretningsmann, har hatt hans største interesse. Han fremla også forslag herom, og ble valgt til medlem av den viktige finanskomité, hvor han talte og stemte mot den såkalte Eidsvoldsgaranti og forpliktelse til innløsning av riksbanksedlene; han fikk også rett i sine dystre spådommer om umuligheten av å oppfylle garantien. Han formidlet også et forslag fra tollkasserer J. W. Rasch om ordningen av det norske tollvesen. - Etter avslutning av forhandlingene dro Aall lykkelig hjem til sin elskede Birgitte, men fikk ikke lenge være i fred idet han om høsten ble valgt som byens representant til Det overordentlige storting som måtte vedta unionen med Sverige og velge Carl 13 til konge. Også her deltok han med dyktighet i forhandlingene og holdt flere større taler. Den kritiske Claus Pavels sier herom: «Mens enkelte svek mine forventninger, overtraff denne simple, stillferdige mann dem ved sine mange lange og entusiastiske taler om alt hva der lå innenfor hans kunnskapskrets. Det meste av hva han sa, var meget sant og godt». En av de siste dager Stortinget satt sammen, behandlet det et forslag fra Aall om å be kongen anvende all sin innflytelse hos den engelske regjering for å få denne til å respektere som norsk eiendom alle de fremmede skip som under krigen var oppbrakt til og kondemnert i Norge; hvis ikke ville de bli rammet av navigasjonsaktens bestemmelser og ikke kunne benyttes i fart Norge - England. Jørgen Aalls politiske løpebane var ikke helt avsluttet med dette; vi skal møte ham igjen som stortingsmann for fellesbyen Skien - Porsgrunn. - 17. mai 1901 reiste Porsgrunns frisinnede Ungdomslag byens Eidsvollsmann et verdig minnesmerke på hans grav ved Østre Porsgrunns kirke.³⁶⁾

Mens Jørgens offentlige tjeneste falt på den indre front, falt Niels Aalls på den ytre. Etter kongevalget 17. mai ble hans tittel statsråd, men han ble i sitt departement bare en ukes tid, idet kongen overdro ham ledelsen av ambassaden til England for å tale Norges sak for den engelske regjering. Med hans utstrakte forbindelser i England og dyktighet i det engelske språk kunne neppe vært sendt noen bedre. Det var ikke Aalls skyld at den ofte dramatiske ferd, som han selv har fortalt så utførlig om, ble mislykket. Neppe var han kommet hjem, før han sammen med de andre statsråder ble stillet overfor den skjebnesvangre oppgave å bringe Moss-konvensjonen i havn til så stor fordel for Norge som mulig. Han viste her en rakrygget og myndig holdning som må avtvinge den største respekt. Han gikk sterkt inn på kongen for å få ham til å levere et hovedslag mot svenskene, protesterte mot deres krav om at Christian Frederik skulle nedlegge kongemakten før Stortinget trådte sammen, tilbød store personlige ofre og å reise rundt i Sørlandets byer for å organisere hjelp til hæren. Da unionen med Sverige var et faktum, tok han konsekvensen av at den selvstendighetslinje han hadde kjempet for, var mislykket, og søkte avskjed som statsråd, i lojalitet mot sin overbevisning og mot Christian Frederik. Det falt i hans bitre lodd å delta i avskjedsmøtet på Bygdøy kongsgård 18. oktober: «Den derpå fulgte avskjed fra statsrådene lignet mer en dypt rystende familiescene enn oppløsningen av et politisk samfunn. Neppe har noen konge vært omgitt av mer hengivne tjenere, og sjelden - måskje - forsto noen bedre å styre et folk enn Christian Frederik, - i fred», legger han betegnende til, og i disse to siste ord hvormed han slutter sine Ærindringer, ligger uttalt det eneste, men også meget alvorlige punkt han bebreidet kongen, at han ikke kjempet til siste slutt for Norges selvstendighet. 28. novbr. ble Aalls avskjedsansøkning innvilget, og 17. jan. 1815 ble han utnevnt til ridder av Nordstjerneordenen for «beviser på varmt fedrelandssind ... og embedsdugelighet». «Fedrelandssind er et vakkert ord», skrev Pavels, «og når det tillegges statsråd Aall, da fryder det mitt hjerte». Etter å ha representert Bratsberg amt på stortinget 1815-16, trakk han seg ut av politikken, som ikke ærgjerrighet, men pliktfølelse hadde ført ham inn i, for helt å ofre seg for sine store forretninger, som i de vanskelige år krevde alle hans krefter.³⁷⁾

Om kultur- og dagliglivet i Porsgrunn i krigsårene har vi svært få opplysninger. Brødrene Aalls korrespondanse forteller lite derom; dertil var de for opptatt av politikken, sine offentlige gjøremål og sine forretninger. Den som ville vente å finne meget i frk. Maren Fransisca Paus' dagbøker, blir skuffet, til tross for at de har notater for de fleste dager i tiden 5. mai 1809 -26. septbr. 1814. Største parten av hennes betroelser er forelsket ungpikesladder; for så vidt er de sjarmerende, og det var vel heller ikke å vente at hun i alderen 15-20 år skulle reflektere særlig over tidens begivenheter når hennes hjerte var dominert av den store kjærlighet til Fritz Løvenskiold. Man gleder seg til slutt med henne over at hun fikk sin elskede. Ytterst sjelden røpes tidens dystre bakgrunn, krigen, når hennes kjæreste må gjøre sin plikt som løytnant. Det er to ord som stadig går igjen hos henne, det er assemblé (selskap) og dans, både til kl. 4, 5 og 6 om morgenen. Etter dagboken å dømme ser krigen ikke ut til å ha lagt noen demper på selskapeligheten, tvert imot. Da hun endelig er sikker på å få sin Fritz og vet at de skal bosette seg på Ravnes, skriver hun 31. aug. 1813 henrykt: «Du skal finne deg Iykkelig på det kjære Ravnes hvor vi skal være befridd fra den prakt og overdådighet som her hersker i Porsgrunn, og med hvilken glede tenker jeg ikke på den tid at jeg skal forlate det og flytte til et så rolig og behagelig sted». En ting vil forbause leseren av hennes dagbok meget. Hun har fem år på rad notater på 24. desember uten å nevne ordet jul eller feiringen av julaften med et ord; heller ikke har hun stort å berette om ekstraordinære forberedelser til høytiden eller om særlig stor selskapelighet i romjulen.

En noe annen tone er der over Didericha Cappelens brev til sin bror. Hun var datter av Ulrich Cappelen og vokste opp på «Frednes» (hun ble senere gift med biskop Arup). 19. septbr. 1813 skriver hun: «Fader, søsken og bekjente er alle sunne og raske, men stedet raser i mine tanker daglig, det synes som munterhet for bestandig har sagt Porsgrunn farvel; dog jeg må ikke være for streng, måskje synes det blott så for meg. ... Kjeld Flood er innkalt for å gå til grensen. Gud i himlen hva vil der bli av gamle Norge - krige uten mat. Visstnok har de fleste fått sitt korn temmelig godt berget, men hva skal det være til å underholde en armé med, og uten mat og drikke er jo helten ingenting». Den 19 år gamle pike har lyttet til sin fars og hans venners engstelige samtaler og følt uroen for fremtiden. 11. mars 1814 forteller hun at nå har man i Porsgrunn assembleer bare en gang hver måned. «Forøvrig kan man for nærværende tid ikke fornøye seg meget på assembleene her; man tenker på denne gresselige tid...». Foruten alminnelig selskapelighet berettes om konserter og at det ble spilt amatørkomedie. «Nu vil jeg berette deg noen Porsgrunns-nyheter», skriver Wittus Cappelen 5. mai 1813 til sin bror. «Nu har de endelig spilt komedien «Epigramet» på hvilken det nok har vært henved 12 prøver. De personer og damer der var med, var følgende: kaptein Bruun, jaktjunker Løvenskiold, Christian Paus, student Berg, oberkrigskommissær Kløcker, frk. Wolframs, frk. Henriette Løvenskiold, frk. Gyldenpalm og Hanna Aall». (Bruun er skipsfører, senere kjøpmann Christian Bruun i Storgt. 169, gift. 1. og 2. g. med søstrene Marie og Karen Linaae, døtre av losolderm. L. i Langesund. Løvenskiold er forstjunker Niels L. på Bolvik, gift med Anne Paus, søster av Maren Fransisca, som ble gift med Niels' bror Fritz på Ravnes. Student Berg er ?, Kløcker er løytnant Johannes Nicolai K., sønn av sorenskriver K. på Meen. Frk. Wolframs er vel frk. Wolframsdorff, selskapsdame hos kammerherre Løvenskiold. Frk. H. L. er Edle Henriette L., søster av Niels og Fritz, gift med Diderch Cappelen, Holden. Av frk. Gyldenpalm var det da to, Aasilde og Anna Margrethe, døtre av lagmannen. H. Aall er datter av Jørgen Aall, gift med kjøpmann Jørgen Flood.)

En begivenhet var gamle tolder Raschs død etter å ha vært i sitt embete nesten 40 år. Det var noe av det gamle Porsgrunn som gikk bort. Noe ironisk skriver Diderichas bror, Wittus Cappelen: «Etatsråd Rasch er død. Da han ble brakt til jorden, holdt pastor Halling en tale over ham tatt i Gutfelts leilighetstaler, han forandret ikke annet enn det at hans sønner var hans alderdoms stolthet og pryd». Det ble skutt minuttskudd fra et skip utenfor Tollboden og fra Helleberget, og det var reist en æresport med inskripsjon: «Til Erindring for Etatsråd Rasch». Det kunne gjerne ha stått: Til erindring om en svunnen tid, en svunnen generasjon, den generasjon som i siste del av det 18. årh. hadde gjort Porsgrunn til litt av et kultursentrum for Bratsberg. Samme år som Rasch døde hans svigerinne, kammerherre Severin Løvenskiolds hustru Benedicte Henrikke Aall, den nestsiste gjenlevende av Niels Aall d. e.'s barn. Fem år senere døde hennes mann. Niels Aall d. y. var flyttet fra byen. De menn som skulle bære tradisjonen videre fra de gamle slekter, Jacob Aall på Nes, Jørgen Aall, Ulrich Cappelen, Wright'ene, fikk i denne henseende en så ulike vanskeligere oppgave som den eldre generasjon hadde flytt på en høykonjunktur, mens den yngre ble møtt av en jernhard nedgangstid som knekket³⁸⁾ de fleste av dem. Friheten og freden etter syv krigsår ble ikke det man hadde drømt om. I de følgende 30-40 år var Porsgrunn en stagnerende by fordi dens livsnerve, trelasthandelen, nesten var knekket.