Porsgrunns historie, b. 2

[XVIII]. Byutvidelsen 1920

av Joh. N. Tønnessen

Som nevnt hadde spørsmålet om en utvidelse av Porsgrunn bys grenser¹⁾ vært sterkt fremme i begynnelsen av 1870-årene. Porsgrunn hadde da kommet med forslag som ville ha 6-doblet byens areal. Siden hadde saken vært fremme i den offentlige diskusjon mange ganger, men alltid hadde den strandet på en hårdnakket motstand fra nabokommunene, særlig fra Solum. Om denne motstand var det i 1894 blitt uttalt at den kanskje kunne forhale saken, men «denne byutvidelse er bare et tidsspørsmål».²⁾ Gang på gang hadde det i Porsgrunn hevet seg røster for at tiden nå var inne, uten at man dog hadde satt noen særlig kraft inn på å fremme saken. Når bystyret i 1914 endelig engang kom så langt at det kunne fremlegge for statsmyndighetene et detaljert, utførlig motivert og konkret forslag til lov om utvidelse av bygrensene, var det frukten av et langt og besværlig forarbeid fra en kommunal komité oppnevnt i 1907 med sikte på en ordning av grenseforholdene på Vestsiden. Her var det stadige tvister med Solum. Ikke noe annet sted hadde den bymessige bebyggelse bredt seg så sterkt i landsognet som her, og nesten alle i denne bebyggelse hadde sitt yrke i byen. Herfra sprang naturlig frem tanken om en tilsvarende utvidelse i de andre to sogn, Gjerpen og Eidanger. Til dette opprinnelige motiv - innlemmelse av den bebyggelse byen hadde skapt, og nye byggetomter -, kom et nytt ved opprettelsen av Skiensfjordens kommunale kraftselskap. Det hadde, som vi har sett, gitt muligheter for ny industri, en ny inntektskilde for kommunene. I den store mengde aktstykker om byutvidelsen går disse to motiver sammen som den røde tråd i denne uhyre vidløftige sak, som for alvor ble tatt opp i 1914 og først endelig avsluttet i 1927. Men hovedslagene ble utkjempet under den 1. verdenskrig, og med den lette adgang til finansiering av nye industrielle tiltak, ble det siste av de to nevnte motiver det mest fremtredende. De verdifulle strandtomter langs elven ville landkommunene ikke gi slipp på. Da dette i særdeleshet berørte Solum, ble også motstanden derfra mest energisk. Her spilte det også inn at dette herred i 1916 måtte se seg beklippet ved avståelse av store arealer til Skien. Skulle både Skien og Porsgrunn ha fått oppfylt sine mest ytterliggående krav, ville Solum ha blitt nesten helt utestengt fra elven. Porsgrunns krav om utvidelse ble møtt med krav fra den nærmestboende del av landbefolkningen om innlemmelse i byen. For Solum formannskap forelå således 4. mars 1910 en henstilling fra 162 innvånere ved Porsgrunnskanten om utvidelse av bygrensen så de kom under byen. Et liknende ønske ble et par år senere uttalt av ca. 80 voksne personer i Knarrdalstrand og av 93 familieforsørgere i Klevstrand og Myrene skolekretser i Eidanger, og av oppsitterne på Herøya; også de i Gjerpen som bodde nærmest byen, ønsket å bli forent med den. Disse andragender tok først og fremst sikte på å få landsognenes herredstyrer til å gå med på en byutvidelse, hva de til å begynne med ikke var særlig villige til, men de var også meget kjærkomne for Porsgrunn til å underbygge sine krav med. En felles motivering for alle de på landet som ønsket å komme under byen, var at de ville få kortere vei til kirke og skole og til andre lokale autoriteter. Befolkningen i Klevstrand f. eks. måtte gå gjennom Porsgrunn forbi byens kirke og prest når de skulle til sin sognekirke i Eidanger, og fra Knarrdalstrand var det 7-8 km's vei til Solum kirke. Sognepresten i Porsgrunn hadde ¼ av sine konfirmanter fra Solum. Dessuten anførte de som sto bak kravene, fordelene ved å knyttes til byens vann- og kloakk-nett, gater og brannvesen; det siste ville gi dem lavere brannkontingent.

Porsgrunn formannskaps innstilling kom opp til hovedbehandling i bystyret 28. april 1914. Den møtte svært liten kritikk; en del betenkeligheter ble ytret om de store omkostninger det ville medføre. Bare på ett punkt ble det større diskusjon, det var om man skulle ta med Knarrdalstrand eller ikke. Enden ble at innstillingen, som tok med både dette strøk, Knappnæring, Lahelle og Herøya, ble enstemmig vedtatt, og dermed begynte saken sin 5-årige vandring med dens oversendelse til Justisdepartementet for fremme av kgl. proposisjon til lov om utvidelse av bygrensene. Etter å ha rekapitulert spørsmålets historie helt fra 1795, betonet bystyret at noe nå måtte gjøres. Argumentene var: 1. de trange og uklare grenser på Vestsiden, og også delvis mot Gjerpen og Eidanger, 2. byens smale og langstrakte form som tvang frem en ekspansjon i bredden, ikke i lengden. Dette ble så meget mer nødvendig som tomtene langs elven mer og mer ble opptatt av kaier og industrianlegg; boligbyggingen måtte derfor skje i landsognene, 3. innbyggerne i disse bymessige strøk hadde sitt arbeid i byen og ønsket derfor å knyttes til den, 4. den nye industri på Roligheten og havneplanene der gjorde det rimelig at også Herøya ble sikret for videre utvidelse den veien. Dette siste punkt ble fremsatt med en viss forsiktighet, for det kunne anføres mot det at ny industri likså godt kunne ligge på landet som i en by. Mot slutten av innstillingen ble edelmodig fremholdt at det slett ikke var bare egennyttige motiver, de var «ikke diktert av hensynet til eiendommenes skatteevnes størrelse, men av rent almene hensyn. Det kunne på enkelte steder ha vært ønskelig ikke å medta i bydistriktet strøk der vil gi anledning til en ikke så liten tilvekst i fattigbyrdene, men man har med forsett ikke villet søke grensene regulert på en måte der kunne gi landkommunene grunn til å klage». - For dette fikk Porsgrunn høre mangen spydig insinuasjon fra landsognene, for i de strøk bystyret tok med i sitt forslag, bodde og kom siden til å bo noen av distriktets aller største skattytere (Chr. Reim og Fred. Th. Bergh i Solum, Jørgen C. Knudsen, Finn C. Knudsen og P. Jacobsen i Eidanger, for bare å nevne noen). Under debatten i Stortinget antydet Gunnar Knudsen at det måtte være ment som en personlig sjikane mot ham at man skilte boligen til hans agronom fra Borgestad; det ble innstendig benektet av komiteen. Etter Porsgrunns forslag ville utvidelsen omfatte:

Den skattbare inntekt og formue i de påtenkte strøk var 806 863 og 1 433 289 kr. De økte skatteinntekter dette ville gi, ville bli oppveid av de økte utgifter bl. a. til fattigvesenet og særlig til skolen. (Til denne ble de ved byutvidelsen nesten fordoblet, fra 130 000 kr. 1919-20 til 241 000 kr. 1920-21.) Som man vil se, økte Porsgrunns forslag byens areal med 254%, men innbyggerantallet med bare 60%. Med henvisning til disse tall kunne landsognene med god grunn si at det ikke var de utenbys bebygde områder byen var ute etter, men svære ubygde arealer som landet likså vel kunne utnytte til ny industri som byen. (Flere av de ovenfor anførte tall ble forøvrig sterkt bestridd av landsognene.) Dessuten hadde Porsgrunn rikelige byggearealer innen sine grenser på Østsiden.

Saken ble sendt de tre landkommunene til uttalelse. Gjerpen var prinsipielt mot avståelse av grunn til byen, men kunne dog gå med på en mindre avståelse mot øst; ikke under noen omstendigheter ville sognet gi fra seg sine tomter til elven, som allerede var blitt sterkt beskåret ved utvidelsen av Skien. Man ville da ikke få megen glede av den store innsats i Skiensfjordens kommunale kraftselskap, når Porsgrunn tok fra sognet 530 av de 1000 m ledige strandtomter det hadde igjen. Fra elven til henimot byens østgrense skulle derfor skillet gå som før, men utvidelsen skje innover mot Borgeåsen, vest og syd for denne; derved ble Porsgrunns forslag redusert til nøyaktig det halve, 340 mål. - Fra Eidanger møtte man et kategorisk avslag holdt i en til dels meget ironisk tone, hvor man mellom linjene leste at Porsgrunn måtte ha fått et anfall av stormannsgalskap. Det ble talt om «de Magnus'senske havneplaner», «at grensene er lagt etter gode skatteobjekter, f. eks. den krok som gjøres opp om Bjørntvet gård, hvorved innlemmes den til byggetomter utjenlige bergknaus Lilleås, hvorpå finnes en større skattyter» (frk. Ingeborg Wright). Når Herøya ville med, var det «antakelig i den tanke at det bedre vil kunne jobbes med byggetomter innen byen», og så stor var byens interesse for den at den hadde bevilget 250 kr.! av 5000 kr. til bro over til øya, «liksom den ved forskjellige påstander om broens konstruksjon hindret eller iallfall utskjøt utførelsen av nevnte bro». Når Porsgrunn hadde anført som argument for sine trange grenser at jernbanestasjonen måtte legges utenfor bygrensen, svarte Eidanger med å vise til at det mellom stasjonen og Storgt. lå en ubebygd løkke på 25 mål. «Det bør være andre og viktigere grunner før en by gis tillatelse til å utvide seg og gjøre et så stort økonomisk inngrep i en landkommune som tilfellet her er». Konklusjon: enstemmig protest! Man stusser ved å se at innstillingen fra komiteen i Eidanger er datert 28. april (1915), samme dato som vedtaket i Porsgrunn bystyre. Kunne man ha noen baktanke med det? - Mens Solum på den ene side «erkjente nødvendigheten av at Vestre Porsgrunn skaffes byggeplass på Solums grunn», motsatte det seg meget alvorlig at byen fikk så meget den forlangte, fordi «man forgjeves hadde satt seg mot den sørgelige beklipning av herredet som fant sted ved Stortingets beslutning om utvidelse av Skiens by». Herredet hadde da mistet 1042 innbyggere, 12% av sine skattytere og 17% av skatten. Man var ikke villig til å gå med på en utvidelse mot syd som strakte seg stort lenger enn den gamle bygrense, fulgte foten av Wrightåsen, tok med Tørmo og fortsatte til Vemmern, hvorfra grensen gikk i rett linje til elven ved sydenden av Lahelle. Dermed ville Moldhaugen komme under byen. Det kunne pekes på at ved forhandlinger i 1899 hadde Porsgrunn ikke engang ønsket så meget, og tre år før hadde byen erklært at den ikke var interessert i Knarrdalstrand, da den «står ikke i noen direkte forbindelse med byens bebyggelse, men ligger et langt stykke fjernet fra den nåværende bygrense». Forholdet var ikke forandret siden da, «og industritomtene langs elven har byen intet krav på å frata Solum kommune». Dette gjaldt også for Lahelle.

Ved Solums og Eidangers protest var det den svakhet at en del av innbyggerne var mot sine egne kommuners standpunkt. Beboerne på Sundjordet mellom bygrensen og Øyekast holdt møte og krevde å bli lagt til byen; herredet syntes å ha glemt dem med kommunale goder som gater, vann og kloakk, og vinterstid var det nesten umulig å få barna frem til Klevstrand skole. Til dette krav sluttet seg de fleste beboere av Klevstrand og Myrene skolekretser. Da Eidanger herredstyre henla deres protest, gjentok de den flere ganger, og da en deputasjon fra protestantene fikk foretrede for herredstyret, ble det en hel oppvask. I deputasjonens skriv sto det bl. a. at «kretsens beboere systematisk er avskåret fra å fremkomme med sine ønsker», fra et herredstyremedlem ble da uttalt at «det går ikke an å oversende en slik skrivelse til Porsgrunn», og hans forslag om å henlegge den, ble vedtatt mot bare 2 stemmer. Beboerne på Vestsiden langs de øvre deler av byen holdt møte i mars 1915 og vedtok med 69 mot 6 st. at den nye grensen burde gå fra Tuftekås i syd til og med Lahelle i nord. På to møter i Knarrdalstrand uttalte beboerne, den ene gang med 35 mot 5 og den andre gang 80 enstemmig, ønsket om å bli lagt til byen, men Solum herredstyre forkastet henstillingen mot 3 stemmer.

Fylkesmannen støttet i sin innstilling Gjerpens forslag. For Eidangers vedkommende mente han at det ikke var noen grunn til å ta Herøya med under byen, og i Solum ville han la herredet beholde Lahelle, men gikk sterkt inn for at grensen mot syd skulle gå helt til Knappnæring. For det første var bebyggelsen i Knarrdalstrand rent bymessig, og for det andre hadde Chr. Reim nylig kjøpt Schøningtomtene til utvidelse av verkstedet som lå i Porsgrunn. Fylkesmannens forslag reduserte Porsgrunns fra 3250 til 2066; det vesentligste av reduksjonen var Herøya med ca. 500 og Lahelle med ca. 200 mål. Herredenes alternativ var tils. bare 870. Av alle de andre instanser hvis uttalelse ble innhentet, har skolestyrenes størst interesse, idet de i herredene på en måte ble nødt til å desavouere sine herredstyrer ved å innrømme de store fordeler for barna ved kortere skolevei, bedre byskole, fri middelskole, og mindre skoleutgifter for kommunene. Det eneste Eidanger skolestyre kunne anføre mot, var at de barna som soknet til Myrene skole og ikke kom under byen, ville få en urimelig lang skolevei, og for disse meget få barns skyld var skolestyret mot enhver byutvidelse i Eidanger. Sogneprestene og Kirkedepartementet drøftet de endringer byutvidelsen ville medføre for geistlighetens arbeidsbyrde og avlønning.

De viktigste endringer som under sakens videre gang fremkom, var at fylkesmannen modifiserte sitt forslag ved å flytte grensen fra Knappnæring ca. 400 m lenger nordover til Sagbekken, hvorved de sydligste hus i Knarrdalstrand ble liggende utenfor, et punkt det ble megen strid om både fra Porsgrunns, Solums og beboernes side. Av størst interesse for situasjonen i dag er spørsmålet om Herøya, som Porsgrunn motvillig avsto fra, og i den uttalelse formannskapet ledsaget dette med, lå noe av en profeti om fremtiden. Saken var kommet i en ny stilling ved at Norsk Hydro i 1916 hadde kjøpt største delen av øya, og selv om ikke bestemte planer ennå forelå, måtte man ha grunn til å tro at større anlegg ville komme der. I formannskapets uttalelse ble pekt på fordelen for disse ved å høre under en by og selvsagt for byen å få dem. «Så fremt Herøya nå ikke medtas, vil det neppe vare lenge før det kommer krav fra eiernes side om å innlemmes i byen, og så skal man atter oppta spørsmålet om en ny grenseforskyvning til behandling og en ny grenselovs vedtakelser. Først i 1928 bestemte Hydro seg for Herøya til sitt nye store anlegg; det kunne man i Porsgrunn ikke vite i 1918, men man kan likevel ikke annet enn beklage at Porsgrunn så lett oppga Herøya; støttet til beboernes enstemmige ønske om å komme under byen, synes det å skulle ha vært meget lite til før byen hadde fått oppfylt sitt ønske her. Meget i de senere planer om endringer av kommunegrensene ville ha stillet seg annerledes om Herøya i 1919 var blitt lagt til Porsgrunn. Historien skal fastslå så objektivt korrekt som mulig hendelsesforløpet, drøfte dets årsaker og følger, men av og til fristes man til å si: hvis! Hadde byen vist måtehold på andre kanter, kunne den ha fått Herøya. En antydning av det lå i Justisdepartementets forslag: «Man finner ikke tilstrekkelig grunn til å foreslå Herøya innlemmet i byen, som med de grenser departementet for øvrig vil bringe i forslag, vil få tilstrekkelig sjøgrunn og rommelige industritomter for en lengre fremtid». Og stortingskomiteen «innrømmet at det er atskillig som taler for å medta Herøya i byutvidelsen, ... men man finner dog etter omstendighetene å kunne slutte seg til dept.». Sterkere var ikke komiteens motivering.

Vi kan ikke her i detalj følge departementets utredning eller næringskomiteens innstilling til Odelstinget: den første fulgte i det vesentlige fylkesmannens modifiserte forslag. Hovedforskjellen mellom komiteens og den kgl. proposisjons forslag var at det første fulgte de videste grenser i alle tre sogn, og således i Solum tok med både Lahelle og Knappnæring, mens det siste fulgte de snevrere grenser. I Odelstinget, hvor saken ikke reiste noen særlig stor debatt, ble proposisjonen bifalt enstemmig for Gjerpen og Eidangers vedkommende, men for Solums hang det i en tråd idet 37 st. ble avgitt for proposisjonens og 35 for komiteens forslag. Som man kunne vente av dette, ble debatten i Lagtinget atskillig skarpere. Det var i mellomtiden innløpt to skriv som ble referert. Det ene var en protest fra Knarrdalstrand mot å bli delt ifølge proposisjonen slik at ¼ av innbyggerne ble satt utenfor og kom i et meget vanskelig forhold til sin kommune, det andre var en lengre protest fra Porsgrunn formannskap mot uttalelser om at byens motiv skulle være å få gode skattytere og industritomter. Hovedgrunnen var å kunne fortsette med den hagebebyggelse som hittil hadde særmerket byen. I Lagtinget deltok Gunnar Knudsen og byens stortingsmann kjøpm. P. Tollefsen i debatten. Den første talte selvsagt for den proposisjon han selv hadde kontrasignert, og særlig forsvarte han Solums krav om å få beholde Lahelle da det hadde ofret så meget for å skaffe elektrisk energi til industri. Den siste talte likså selvsagt for komitéinnstillingen som jo lengst oppfylte Porsgrunns ønsker. Men forgjeves; den ble forkastet med 16 mot 15 stemmer, og proposisjonen var dermed vedtatt. Et forslag fra en representant om å skyte grensen mot syd ned til Sagbekken (Lakåsbekken) for å unngå å dele Knarrdalstrand, fikk bare 4 st. 27. juni 1919 ble loven sanksjonert og skulle tre i kraft fra 1. juli 1920 for å falle sammen med budsjettårets begynnelse. Vi kan ikke her gjengi lovens vidløftige angivelse av de nye grenser. Hva byen var før og etter grenseutvidelsen, vil fremgå av kartet bak i boken, hvor de gamle grenser er inntegnet.

Med lovens vedtakelse var byutvidelsen et faktum, og den vakte glede i Porsgrunn, som hadde fått det vesentligste av hva den ønsket. Sommeren 1920 var man ennå i høykonjunkturens pengerikelighet, da midlene fløt lett inn, men også lett ut av kommunekassen. Den erstatningen byen etter loven skulle betale nabokommunene, syntes å ville falle lett. Men høsten 1920 begynte nedgangen, i 1921 kom det økonomiske sammenbrudd for mange av de største skattytere, og da den skjønnsnevnd som ifig. loven skulle fastsette erstatningen, fremla sin kjennelse 21. mai 1922, fikk byen et sjokk i tillegg til de den hadde fått og de mange fler den ville få. Til Eidanger skulle betales 430 000 kr., til Gjerpen 50 000 kr. og til Solum 500 000 kr., dessuten til de to siste sogns elektrisitetsverk 63 000 kr., det hele med renter fra 1. juli 1920. Bare disse løp for de to år siden den dato opp i ca. 130 000 kr. Tils. skulle byen ut med nesten 1.2 mill. kr., og ved kronens oppskrivning til pari kurs i 1928 måtte man i realiteten betale det tredobbelte beløp når erstatningen ble fordelt over en lengre årrekke ved opptakelse av et lån. At mange, ja kanskje de fleste, ved slike perspektiver ønsket at byutvidelsen aldri hadde skjedd, fremgår av formannskapets innstilling 7. novbr. 1922 til bystyret om saken. Av hver linje lyser forferdelse over skjønnet og umuligheten for en stadig fattigere by å kunne utrede summen. «Der hersker formentlig ikke blant byens befolkning noen meningsforskjell om at kjennelsen er i høy grad uforstandig og ligger utenfor alle land», skriver formannskapet, og skjerper det i konklusjonen til «så utenfor alle land at det overhodet ikke kan karakteriseres som noe skjønn».

Innstillingen⁴⁾ påviste at byen så langt fra hadde vunnet på utvidelsen. Den utliknede skatt hadde økt med 550 000 kr. fra 1919-20 til 1920-21, men av dem kom bare 401 000 kr. fra de nye strøk; utgiftene til dem hadde allerede første året oversteget skatteinntektene med 126 540 kr. I årene fremover ville medgå store utgifter til å gi den et bymessig preg: ny skole på Vestsiden, nytt gamlehjem, ny administrasjonsbygning, veier, vann, kloakk, gatebelysning osv. «Den bekrefter seg altså den gamle erfaring at en byutvidelse ingen fordeler bringer vedkommende by», og så skulle den dessuten pålegges en uhyre erstatning. - Det annet argument var en henvisning til de generelle retningslinjer som var fulgt i den senere tid ved byutvidelser, at erstatningen skulle fastsettes under hensyntagen til om kommunen vant noe ved utvidelsen, og det kunne selvsagt ikke uten videre være tale om å kapitalisere skattebeløpet. Det var det skjønnet hadde gjort, og herunder bygd på de siste års ekstraordinære inntekter. I budsjettåret 1915-16, da Skiens erstatningsgrunnlag ble beregnet, hadde de i Porsgrunn innlemmede strøk betalt 35 747 kr. i skatt. Selv om man kapitaliserte det, ville det ikke gi mer enn 700 000 kr. Skien som fikk et areal på 4 km² med 2700 innbyggere, hadde bare betalt 185 000 kr., og nå skulle Porsgrunn for 2.4 km² med 3500⁵⁾ innbyggere betale det 6-dobbelte, en sum man var utelukket fra å kunne betale i den nedgangsperiode som alt var begynt. Det ble også argumentert med at «innvånerne, som har søkt om å komme inn i byen og etter hvis anmodning byen har tatt spørsmålet opp» - det siste var neppe helt rett -, de måtte nå være med å bære byrdene. Visstnok var utvidelsen nødvendig, «men gull kan også kjøpes for dyrt. Og skal prisen for utvidelsen settes så høyt at byens økonomi lider varig skade, vil man foretrekke å beholde de gamle grenser ... og ved henvendelse til statsmaktene søke utvirket at loven om Porsgrunns byutvidelse oppheves». Dette var dog ikke tatt med i den beslutning bystyret ble bedt om å fatte, idet man først ville søke skjønnet omstyrtet ved dom hvis underhandlinger med herredene om en nedsettelse ikke førte frem. Dette sluttet bystyret seg enstemmig til.

For herredene var erstatningen fra Porsgrunn, i fullverdige kroner, et uhyre velkomment tilskudd i en tid da deres finanser ble nesten likså slette som Porsgrunns. De var derfor høyst uvillige til å gi avkall på hva de rettelig mente å tilkomme. Saken gikk derfor til retten, og for alle tre instanser, sist ved høyesterettsdom 14. desember 1927, tapte Porsgrunn saken, og måtte dertil betale 3400 kr. i saksomkostninger til den annen part. Hertil kom store utgifter til egen sakføring. For byen var det et hårdt slag, og slett ikke den utgang på byutvidelsen man hadde forespeilet seg under så lovende auspisier. Men byutvidelsen var en sak som måtte løses, før eller senere, og da først saken var gjort opp, var sikkert alle enige om at dens løsning var likså nødvendig som den hadde vært tung å komme gjennom.

Det nye, det større Porsgrunn, en by på 3.6 km² og med 8500 innbyggere, sto ved inngangen til en jerntid nesten likså hard som i 20-årene 100 år før og 200 år før. Det var en ren lovmessighet i det. Men forskjellen mellom 1720- og 1820-årenes Porsgrunn var liten i forhold til forskjellen mellom 1820-årenes og 1920-årenes by. I 70 år etter 1814 var Porsgrunn fremdeles i alt vesentlig en liten trelast- og sjøfartsby som de fleste små kystbyene i det sørøstlige Norge. Men fra da av gikk den en annen vei enn mange av dem. Mens disse kulminerte med seilskutetiden og for en tid gikk inn i en tornerosesøvn, fikk Porsgrunn, takket være dristige og fremsynte menn, i industrien et nytt grunnlag for sitt næringsliv og sin fremtidige utvikling.

Når 1920 er valgt som avslutning på dette bind, er det fordi dette år så avgjort markerer overgangen til en på mange måter ny periode i byens 350-årige historie. Byens areal var blitt 3-doblet; det stillet kommunen overfor mange og nye oppgaver, de nye strøk skulle «urbaniseres». I næringslivet blir i 1920-årene trelasthandelen og skipsfarten nesten helt avviklet. En ny industri med grunnlag i elektrisiteten var nettopp skapt; 20-årene ville vise om den var levedyktig, og før de var ute, hadde byen i sin umiddelbare nærhet fått landets største elektro-kemiske bedrift. Et nytt bysamfunn var i ferd med å vokse frem like utenfor stuedøren. Det syntes å innvarsle en ny byutvidelse, hvis da ikke erfaringen fra 1920 skremte. I byens kommunikasjoner med omverdenen betegner årene omkring 1920 et særdeles viktig skille; nye, moderne veier både på Øst- og Vestsiden ble tatt i bruk, og Bratsbergbanen ble åpnet. Omleggingen av næringslivet endret de sosiale forhold, og den nye samfunnsklasse, industriarbeiderne, gjorde seg stadig sterkere gjeldende i det politiske liv; i løpet av 20-årene ble Arbeiderpartiet byens største politiske parti. Ved den nye valglov mistet Porsgrunn i 1921 sin selvstendige stortingsrepresentasjon. Økonomisk viste seg utpå høsten 1920 de første tegn på at gullalderen var slutt og at en særdeles vanskelig tid foresto. Men byen hadde opplevd kriser før og ridd dem av. Det var ingen grunn til å tro at den ikke ville gjøre det også nå, selv om det på bordet lå en forferdende stor regning som måtte betales, regningen for utgiftene ved å bli det større Porsgrunn som i 1920 sto ved inngangen til en ny tid.

Denne tid er ennå ikke «blitt historie» i den forstand at vi kan stille oss objektivt og nøkternt vurderende til begivenhetene og personene bak dem, og skildre dem «sine ira et studio».⁶⁾ Engang i fremtiden vil Historien ta dem for seg og se på byen og mennene av 1920 slik som vi har betraktet dem av 1720 og 1820.