Det ville være for sterkt å si at motgangsårene fullstendig raserte de gamle handelshus. Noen klarte seg, mens mange måtte gi opp. Det ville ha vært fengslende lesning om en mer hadde kunnet gjengitt Niels Aalls spennende og gripende kamp for å holde seg oppe og redde seg selv, sin slekt og sine mange arbeidsfolk fra ruin. «Det er få av de store brukseiere fra 1814 der står så høyt fra karakterens side som Niels Aall. Han var et verdig skudd av en edel stamme, og han var i sannhet en stor mann. Man kan lese de slitte protokoller med hans forretningsbrev like fra 1800-1840, men man støter selv i de mest kritiske tider ikke på ett brev som kaster den minste skygge over hans karakter, ikke på et blad som heller burde ha vært tilintetgjort». Slik har en av tidens beste kjennere karakterisert ham. Når Niels Aall for en tid måtte oppgi sitt bo, var det ikke bare som følge av de dårlige konjunkturene og skattetrykket, men også fordi han i de to uhyre viktige år 1814-16 var så opptatt i det offentliges tjeneste at han ikke selv kunne ha hånd om sine forretninger, men måtte overlate dem til en mindre heldig bestyrelse. Av Carl Johans private kasse fikk han et lån som tid etter annen inntil 1817 26/4 ble ham utbetalt med 175 000 rbd. N.V. (= 7000 spd.). Lånet ble nokså snart oppsagt, men Aall fikk henstand og slet siden hårdt med avdrag og renter, til tross for Carl Johans overbærenhet. Da han således sto til rest med 4160 spd. i renter for årene 1825-32, etterga Carl Johan ham 2560 spd. på betingelse av at han foruten de årlige renter betalte i 4 år 400 spd. årlig.
Det andre som knekket Aall, var uheldige spekulasjoner i firmaet Aall & Møller, som brakte ham store tap; men enda mer var det at han ble trukket med av sine nære slektningers fallitter og de forpliktelser han der hadde påtatt seg. Det var først hans bror Jørgen Aall. Han hadde hatt usedvanlig store tap ved krigsutbruddet, vært meget uheldig i trelasthandelen mot slutten av lisensetiden 1812-14, og hadde lite å stå imot med da motgangen for alvor satte inn. Niels Aall måtte gå i forbønn for ham hos kreditorene, og Jørgen Aall selv dro på en rundreise til Italia og Frankrike for å sondere markedet og skaffe nye forbindelser; men alt han oppnådde, var å måtte pantsette to av skipene i Frankrike og vende hjem som en ødelagt mann. I mellomtiden hadde Niels Aall, da en av kreditorene, tollkasserer Rasch, rekvirerte eksekusjon, måtte ta «den penible beslutning» å oppgi hans bo. En status han satte opp sommeren 1818, viste aktiva 121 795 rbd., passiva 88 541, altså et overskudd på 33 344. Men så fort smuldret verdiene inn, at Niels Aall et halvt år etter måtte melde at auksjonen hadde vært mislykket og at kreditorene neppe ville få mer enn 30%. «Det er en høyst ubehagelig sak å ha med å gjøre», skrev han til sin svoger Herlofson i Arendal, «men har man tatt fanden på nakken, så får man endelig føre ham hjem igjen». De relativt gode år 1822-25 rettet på stillingen slik at boet i 1826 ga en dividende på 40%. For Jørgen Aall kom hertil de private ulykker at hans store gård i Porsgrunn brant ned 14. mars 1819; familien flyttet til Roligheden, hvor Aalls hustru døde få måneder senere. Fem av sine ni barn så han dø før seg. De fleste av hans skogeiendommen i Telemark ble kjøpt av Niels Aall, og Roligheden av Jacob Aall på Nes, som generøst overlot ham den til bolig. Hjulpet av sine to trofaste brødre levde Jørgen Aall her et stille liv uten helt å trekke seg ut av forretninger; etter at han i noen år hadde vært borte fra dem, finner vi ham igjen bl. a. i 1829 som eksportør av to ladninger trelast til England. Han etterlot seg bare én sønn, som flyttet fra byen; dermed forsvant denne gren av slekten på mannsiden, men på kvinnesiden fortsatte den i byen gjennom døtrenes ekteskap med Paul Linaae og Jørgen Flood. Jørgen Aall kan stå som eksponenten for mange av vårt lands beste menns skjebne i disse år. Det er dypt vemodig å lese skifterettens booppgjør 1836 etter hans død tre år før. Han hadde under krigen og i 1814 ytet byen og landet store økonomiske ofre, vært byens fremste borgerrepresentant, Eidsvollsmann og stortingsmann, engang byens største trelasthandler og skipsreder. Til skiftesamlingen møtte hverken kreditorer eller arvinger, fordi det ikke var noe igjen til noen av dem. Av det store gårds- og skogkompleks var det bare igjen en part i gården Trovatn i Øyfjell; den ble solgt for 125 spd., neppe nok til å dekke skifteomkostningene. Av løsøre var det bare avdødes gangklær. En prosess om en gammel obligasjon ble oppgitt da det bare ville føre til store utgifter «for dette ubetydelige bo». Og dermed ble boet sluttet. Nicolai Benjamin Aall, som var død på Bjørntvet allerede i 1811, etterlot seg 4 sønner som alle valgte studier og embetsveien langt borte fra sin fødeby.1)
Også sin gamle onkel Jacob Aall på Borgestad måtte Niels Aall se stanse sine forretninger; han oppga selv som grunn de ødeleggende konjunkturer for trelasthandelen, engelske fallitter og skipsforlis. 5. juni 1822 returnerte han til magistraten sitt borgerbrev da han fra den dato «hadde sluttet å befatte seg med handel og hans borgerbrev ingen mer nytte hadde». Borgestad solgte han til sin stesønn i Skien Diderich Cappelen, som året etter overdro den for 8896½, spd. til sin bror Realf Cappelen. Med ham delte Aall det store hus hvor han fikk leve sorgløst til sin død i 1826. Han etterlot seg bare døtre hvorav tre ble gift med de tre brødre Realf, Otto og Jacob Ottesen. Da denne siste kjøpte Kammerherregården, vendte således hans hustru tilbake til det hjem hvor hennes far engang hadde ført stort hus og vært sentret i byens selskapsliv.
Den tredje av de slektninger Niels Aall måtte se bukke under, var hans svoger Ulrich Cappelen. «Han førte stort hus, og høyt spill der jevnlig ble drevet, bidro meget til hans ruin», sier en slektshistoriker. Da greide selv ikke de store formuer han arvet etter sin far og hadde fått med sin hustru, å redde ham i nedgangsårene. Neppe hadde skifteretten tatt hans bo under behandling i januar 1820 før han døde 24. april. Hans bror Diderich Cappelen i Skien og Carl Møller hadde ved store lån søkt å holde ham oppe, men forgjeves. Booppgjøret gir et grelt bilde av hvordan store verdier var smuldret inn og sløst bort. Boets gjeld var 77 956 spd. og inntekten ved salg av faste eiendommer og løsøre 14 160 spd. Etter at skatterestanser, lån i Depositokassen, lønn til tjenestefolk, skifterettens omkostninger o. l. var betalt, ble til rest til kreditorene 2560 spd.! Det var alt. Dette beløp ble delt med 1536 til Diderich Cappelen og 1024 til Carl Møller som hadde 1. prioritets pant for henholdsvis 15 000 og 10 000 spd. Foruten disse var de største gjeldsposter forretningsgjeld til handelshus i København, England og Frankrike. En besynderlig post var «boets ansvar ved kongens nærvær» i 1815 sammen med kronprinsen. Med dette forholdt det seg så at Diderich Cappelen i Skien hadde lagt ut alt det som gikk med til festligheter og dekorasjoner; beløpet var utliknet på borgerne i de to byer, og på Porsgrunn falt det 299 spd. som Ulrich Cappelen hadde vært inkassator for, men ikke betalt videre til sin bror. Et kongebesøk fikk man ikke gratis; det var med blandede følelser man imøteså det. Da Carl Johans dronning foretok små utflukter til nabobyene fra Christiania, skrev Niels Aall til sin hustru: «Held oss at vi bor litt mer av veien, ellers fikk vi vel og en rem av huden». Boet ble sluttet først i 1826. Når man ventet så lenge, var det fordi det var så dårlige priser å oppnå på auksjoner i 1820. Da det således 7. april 1820 ble holdt forpaktningsauksjon over boets tre korn- og engløkker på Osebakken, «var det ingen vilkår og for ingen pris bud at erholde». Året etter ble avgiften solgt for 103 rd. pr. år for både disse tre løkker, Sundjordet og lasteplassen, og i 1822 ble de tre Iøkker solgt for 1015 spd.; det var prisen for hele den gamle Tamburplassen under Borgeåsen, og to løkker på «søndre og østre side av Lilleelv» ble solgt for 1118 spd. - Best illustreres de dårlige priser ved at gård nr. 150, det vil si «Raschenborg», ikke oppnådde høyere bud enn 1056 spd. Det ble gitt av enken etter tolder Chr. Raseh; hun overdro det samme år til sin stesønn, tolder Jacob Wilhelm Rasch. I virkeligheten betalte fru Rasch på en måte ingenting for huset, på en annen måte meget mer, for hun hadde pant i huset for et lån på 2327 spd., og dette ansåes oppgjort ved overdragelsen av huset for den nevnte kjøpesum. To mindre hus, Cappelkroken 1 og Helleberggt. 7, ble tils. betalt med 49 spd.
Boets største aktiva var løsøret som innbrakte 3792 spd., og de 8 sager ved Skien som gikk for 5555 spd. (heri medregnet 3 dammer og litt skog i Seljord); det vil si ca. 690 spd. pr. sag, og i 1803 var som nevnt to sager ved Skien blitt betalt med 7300 rd. hver. Det fremgår ikke av det vidløftige booppgjør at Niels Aall har hatt direkte tap der. Han ble sammen med Diderich Cappelen kurator for de mange barn. Det måtte være ham dypt vemodig å tenke på det strålende bryllup som hadde startet søsterens ekteskap, og nå få ansvaret for de mange foreldreløse barn ribbet for alt jordisk gods. En ny byrde til de mange han fra før hadde. Den 18. januar 1820 måtte han ta den smertelige beslutning å søke kongen om at Diderich Cappelen og sorenskriver Jonas Wessel måtte oppnennes som oppbudskommissærer til å bestyre hans bo. Men han hadde ikke helt tenkt å gi opp. «Kuns tålmod, tarvelighet og mandig kraft kunne redde oss fra alminnelig ødeleggelse», skrev han kort etter. Og ved disse egenskaper klarte han seg virkelig gjennom krisene, først den i 1819 og så den nye i 1826. Hans gjeld var ca. £ 10 000 eller 50 000 spd. som han mente å skulle klare om han fikk ro på seg. Han ble reddet, av dvktige bobestyrere, av de gode konjunkturer 1822-25, av blankokreditt fra Hamburg, som reddet så mange. I juni 1825 fikk han selv rådighet over sitt bo. Men høsten samme år kom det forferdelige krakk i England, og Aalls vanskeligheter begynte på ny. Carl Johan kunne ikke låne ham mer, sa han, da alle hans resurser var uttømt. Han oppfordret istedet Aall til å avvikle sine forretninger og igjen gå inn i statens tjeneste. Aall var sterkt fristet til «i et sorgløst privatliv å kunne være utenfor dette virvar», men avslo. For å lette sin stilling, solgte han i 1830 Brekke til sin sønn kammerjunker Hans Aall og tok fra da av fast opphold året rundt på Ulefos. Men vanskelighetene var ikke slutt med det; det ble en fortsatt daglig kamp for å holde den store bedrift gående, og i 1839 måtte den 70 år gamle mann gi opp. På offentlig auksjon ble hele Ulefosgodset solgt til hans sønn, da kammerherre Hans Aall.
Niels Aalls bror Jacob Aall på Nes Jernverk hadde edelmodig støttet ham så lenge han kunne; til slutt kunne han ikke risikere mer, og i et skjønt, men samtidig oppriktig og nøkternt brev 19. desbr. 1839 sang han på sin brors vegne hans svanesang over den gamle tid som for alltid var forbi, et faktum de måtte avfinne seg med og forsone seg med:
«Enhver som kjenner din handelsferd vil tilstå at du har ledet dine handelsforretninger med sjeldent mot og dyktighet ..., men roten til deres mindre heldige gang lå dypt i fortiden, og din utrettelige arbeidsomhet er ikke blitt understøttet av heldige tidskonjunkturer. Tidenes beskaffenhet og våre eiendommens forandrede stilling i den gjør dessuten en forandret fremgangsmåte i bestyrelsen nødvendig, som vi gamle er lite skikket til å underkaste oss. Jo liberalere en virksomhets bestyrer er og jo større omsorg han bærer for sine undergivnes beste, jo mer bortfjerner han seg ofte fra den simpelhet i bestyrelsen og den anvendelse av de minst bekostelige midler som er i våre dager det første element for en heldig virksomhet. Et sådant keisersnitt må foretas av din ettermann - du ville ikke være i stand dertil ... Så lenge Ulefos sagbruk har byrder av fremmed gjeld, så lenge dets eier mangler kraft til å reise penger hvor de behøyes, og så lenge et liberalt system, forbundet med alt for stor oppofrelse av egen interesse, hindrer den nødvendige simpelhet i virksomhetens bestyrelse, vil denne vakre og herlige eiendom ikke kunne bestå, og denne forandring vil ved ditt nærværende skritt best kunne bevirkes ... Således håper jeg, kjæreste bror, at nedleggelsen av din virksomhet, hvor smertelig den er deg på den måte som er skjedd, vil medføre større alderdomsro for deg og en sikrere fremtid for din sønn. Du som jeg vil finne næring for din ånds virksomhet i sysler som er mer rolige og innskrenkede og mer passende for alderdommen».
Vakrere gravtale kunne neppe det gamle handelspatrisiats utgang av Norges historie få, og riktigere kunne det neppe pekes på årsakene til at et handelssystem som hadde overlevd seg selv, var i ferd med å forsvinne, og til at et nytt holdt på å bryte frem; det krevde nye metoder og nye menn ubundet av gammel tradisjon. Det gamle merkantilistisk pregede system som ville beherske alle ledd fra skogen til markedet i England, måtte vike plassen for et liberalt system med større frihet, større konkurranse og større frihet, større konkurranse og større spesialisering og fordeling av leddene mellom sagbrukseieren, trelasthandleren og skipsrederen. - Den rolige livsaften Jacob Aall hadde ønsket sin bror, fikk denne oppleve. Ennå 14 år ble det ham forunt å leve i fredelig harmoni på sitt kjære Ulefos. opptatt med det store gårdsbruk og i sitt bibliotek. Noen måneder etter å ha feiret sitt gullbryllup døde han 23. oktober 1854, 85 år gammel, og ble stedt til hvile i familiegravstedet ved Romnes kirke. Han hadde da opplevd å se enden på den krise som nær hadde revet det gamle hus over ende, å se en ny og lykkeligere tid for sin sønns bedrift, å se England nesten helt oppheve trelasttollen, og den gamle handelsforbindelse gjenopptatt. Han fikk oppleve opphevelsen av navigasjonsakten og det støt dette ga til den veldige ekspansjon for norsk skipsfart, og nettopp det år han døde, sto Norge ved inngangen til den første høykonjunktur siden før krigen 1807. - Men før vi helt forlater den gamle tid, må vi enda en gang dukke ned i den.2)
Niels Aalls mor, Amborg Aall f. Wesseltoft, enke etter Nicolai Benjamin, fortsatte å føre stort hus i Aallgården etter sin manns død i 1798, til hun selv døde i 1815, 74 år gammel. Ved skiftet etter sin mann hadde hun fått halve formuen, som for en vesentlig del var plasert i forretningen. Ved de gjentatte pengereduksjoner ble formuen sterkt beskåret, men utgjorde dog ved booppgjøret nesten 42 000 spd., hvorav halvparten var en pantobligasjon i Ulefosgodset. Fortegnelsen over hennes innbo og løsøre, som fyller mangfoldige sider i skifteprotokollen, gir et glimrende innblikk i et av de gamle, rike patrisierhjem. Da alt er registrert rom for rom, kan man levende forestille seg hvordan dette herskapshus har tatt seg ut. Foruten noen få gullsaker, var det en overdådighet av sølv, porselen, glass og dekketøy, og et rikt bohave. Det var 31 duker med 21 dusin servietter, et blått og hvitt engelsk servise med 16 dusin tallerkener. Høyest vurdert av enkeltgjenstander kom et klavecin, 600 rbd., og «1 hel vogn brun-lakert og innvendig betrukket med hvitt klede og plettede seler», 500 rbd. Tjenerskapet ble betenkt med pene pengebeløp, byens fattige også. I 1810 hadde hun gitt 3000 rd. til en borger skole i Porsgrunn, og hennes to sønner Niels og Jørgen den samme sum til samme formål. Huset selv ble overtatt av Niels Aall, som i 1817 solgte det for 3500 spd. til Paul Linaae, som i 1824 giftet seg med Jørgen Aalls datter in,lariane. Ved opplesningen av Amborg Aalls bo - det meste ble overtatt av slekten - forsvant noe av det mest typiske ved l'ancien régime i Porsgrunn i et hus med rike tradisjoner tilbake fra James Bowmans, kanselliråd Schnells og Nicolai Benjamin Aalls dager, et sentrum for byens forretnings- og selskapsliv.3)
De gode år 1822-25 hjalp mange til å holde det gående enda en tid, men tilbakeslaget i slutten av 20-årene rev dem med seg, og denne gang var det særlig Osebakken det gikk ut over. I 1830 måtte kjøpmann Boye Winther oppgi sitt bo til skifteretten, og hans hus (Winthergt. 8) ble på auksjon solgt til Carl Møller. I 1819 hadde to høkere på Osebakken måttet innstille, og i 1831 måtte tre kjøpmenn der gå den tunge gang til skifteretten. Først var det Frantz Bendixen (Storgt. 167) som en tid hadde drevet større forretning med korn- og trelasthandel og skipsrederi. Han fikk nå beholde sitt hus, men på auksjon ble hans brigg «Marthe Helene» 51 k. l. solgt til Hans Cappelen for 1305 spd. og til samme ¼ i briggen «Aurora Fredericka» på 96 k. l., som Cappelen eide de øvrige ¾ i, og sluppen «Prøven»; Bendixen hadde trelastbeholdninger på Trosvik, Tolnes og ved Skotfoss. Resten av sitt bo fikk han 2 år senere til fri rådighet og tok senere borgerskap som traktør og spisevert. Omtrent samtidig måtte hans nabo (i Storgt. 169) Christian Bruun overlevere sitt bo, men ved velvillig overenskomst med sine kreditorer fikk også han det igjen etter kort tid til fri rådighet. Han hadde vært Jørgen Aalls mest betrodde mann og en nær venn av familien; han var gift med en søster av Paul Linaae. Bruun hadde vanskelig for å komme seg på fote igjen; han solgte 1841 sitt store hus til kommunen og bosatte seg i Gråten som forvalter for Cappelen på Holla Jernverk. Mot slutten av året - var det jaktskipper lsach Olsen Tolnæs' tur til å se sitt hus (Storgt. 210) og løsøre under auksjonshammeren. Han var egentlig fra Vestsiden og gift med datter av Willum Willumsen der; huset ble kjøpt av hans svoger skipper Ole Willumsen i Vestre Porsgrunn.
Krisen denne gang rev med seg ennå et av de gamle, handelshus. Det var Carl Deichman Møller som valgte frivillig å innstille og avvikle sine forretninger før det kom så langt at han måtte gå til skifteretten, som dog til slutt måtte overta boet. Han var eldste sønn av landsfysikus Hans Møller på Åkre; i 1813 hadde han giftet seg med Birgitte Wright, datter av Jørgen Wright, og overtatt dennes betydelige forretning og eiendommer på Vestsiden, som han utvidet ved ytterligere kjøp. I 20-årene var han en av byens største skipsredere og den største trelasteksportør nestetter sin yngre bror Hans Eleonardus d. e. og dennes firma Møller & Co. I 1824 ble han valgt til felleskommunens stortingsrepresentant, men møtte ikke på grunn av sykdom. Krisen svekket ham så sterkt at han i 1832 averterte nesten alle sine eiendommer til salgs. Det var Menstad gård, som han hadde kjøpt av Niels Aall, gården Moldhaugen (unntatt «uthavnen Moldhaugåsen med Skormoen») med to hus og lave, jordveien «Anne Marienlyst» i Solum på 70-80 mål under Søndre Bjørntvet, sag nr. 10 på Klosterøen (den ble leid ut for 70 spd. pr. år); så var det tidligere Boye Winthers hus (Winthergt. 8) og lastetomtene i Vestre Porsgrunn med bordhus og store sjøbod. Da det ikke Iyktes å få solgt eiendommene under hånden, ble de i 1833 solgt enkeltvis på auksjon. Foreløpig beholdt Møller sitt privathus (Vestregt. 2, Klokkergården); men da hans hustru døde i 1834, solgte han også dette hus til skolekommisjonen, forlot Porsgrunn som en hårdt, ribbet mann og slo seg ned i Christiania, hvor han ennå levde i mange år til han døde under en koleraepidemi i 1852.
I 1839, samme år Niels Aall måtte trekke seg tilbake, måtte forstjunker Niels Løvenskiold på Bolvik overgi sitt store bo til skifteretten. Det må ha vakt større oppsikt, for det er den eneste av de store fallitter som er omtalt redaksjonelt i Ugebladet, og ikke bare er å finne blant sorenskriverens formelle kunngjøringer. Ved auksjoner i 1839 og følgende år ble hans vidstrakte eiendommer solgt: jernverket, gruber, mølIer, sager, skoger, gårder og jordegods, Bamle og Melum kirker o. m. a. - Ellers herjet fallittene denne gang særlig i Skien, hvor flere større handelsmenn måtte innstille, bl. a. Jørgen Jørgensen, Christopher Hansen Blom, Christian C. Eberhardt o. fl.4)
Det ville være galt å tro at de gamle bare fulgte de vante veier da nedgangen satte inn og motgangen møtte dem. - Vi kan på mange måter se hvordan også de prøvde å finne nye veier i de nye forhold etter 1814, som erstatning for de tapte markeder.
I 1815 gjorde Niels Aall et forsøk på å få i stand direkte vareutveksling mellom Østlandet og Nord-Norge, og således trenge inn på bergensernes enemerker. Etter at firmaet Aall & Møller var oppløst, ble dannet firmaet Aall & Blom til det nevnte formål; det var ifølge Aalls mening første gang en slik handelsforbindelse ble prøvd fra hans kant av landet. Helt ukjent med handel i de nordlige egne var Aall ikke. I 1811 gikk han med i et konsortium for handel på Island, og visstnok også Finnmarken, som ble stiftet av Jørgen Flood. De andre parthavere var hans far Peder Flood og fru Cappelen, Skien, og Jacob Aall på Borgestad. Kapitalen var 30 000 rd. Det ble grunnet et faktori ved Hafnarfjord på Island. Ideen til dette hadde Jørgen Flood fått da han i 1808 hadde fulgt grev Trampe som var utnevnt til amtmann der. Året etter opplevde han den berømmelige episode med «kong Jørgen Jørgensen av Island», som han etter mange viderverdigheter slapp heldig fra hjem til Norge. Handelsforetagendet synes ikke å ha blitt noen lønnsom forretning, og i 1815 hadde Niels Aall trukket seg ut, mens Flood ennå fortsatte noen år. Det var basert på utførsel til Island av trelast. salt og forbruksvarer, og innførsel, særlig av sild, for videreeksport til østersjølandene. Den Blom han nå gikk sammen med, var Andreas Blom, sønn av kjøpmann Hans Christophersen Blom i Skien, og bror av Aalls 2. hustru Christine Johanne Blom (en søster av henne, Marie Severine, var gift med Diderich Cappelen). Til amtmann i Finnmark, J. C. Krohg, skrev Aall at han hadde tenkt å etablere et faktori der og sende nordover, foruten sin svoger, skipper Herman Hoell for eventuelt å ta borgerskap i Tromsø eller Hammerfest. I mai seilte Hoell med briggen «Fredericka» lastet med et vel assortert utvalg av varer assurert for 7200 rbd. Hans lønn skulle være £ 100 pr. år + 10% av interessentskapets avanse. Under de forvirrede pengeforhold i Norge var det ikke usedvanlig å stipulere priser og lønninger i pund sterling. Hoell kom til Tromsø i juli, og hadde store vanskeligheter med å få solgt varene til de fastsatte priser. Også den inntatte ladning fiskevarer var det vanskelig å få solgt til regningssvarende priser; Hoell fikk ordre om å gå til Trondhjem og søke å få solgt lasten der eller lagre den for senere ordre eller gå til Göteborg med den. Affæren har uten tvil brakt Aall bare tap; forsøket ble ikke gjentatt; det syntes dømt til å mislykkes. Fiskehandelen på Nord-Norge fulgte så eldgamle tradisjonelle baner og krevde så inngående spesialkunnskap at Aall neppe har mestret den, og dertil kom hans forsøk på et meget uheldig tidspunkt med fallende konjunkturer for all handel.5)
Større interesse knytter det seg til Porsgrunnsskutenes fraktfart i disse år. 20. mai 1816 seilte skipper Ole Arøe med «Fredericka» med trelast for Niels Aall til Middelhavet; hans ordre var først å søke Messina og deretter fraktfart i de farvann. Det siste gjorde Arøe; av Aalls brev til ham i Marseille fremgår at han kom dit fra Gallipoli og således uten tvil har vært en av de første norske skutene i Svartehavet. Det var en ikke uvanlig fart i de første årene etter 1815; ikke få norske skuter gikk mellom Odessa og franske havner. 28. januar 1817 beordret Niels Aall skipper A. Bohn i Genua å gå med brigg «Laura» til Odessa. Skuten var på 66 k. l., nesten ny, bygd i Tvedestrand 1815. Reisen var farefull, skrev Aall, men frakten så god at det kunne bli noe å tjene. Han takket for fraktremissen fra Alexandria, som var temmelig god. Bohn måtte vise den strengeste økonomi, «betenkende at dette er i disse tider den eneste vei til fortjeneste med skipsfarten». Da Aall skrev, var Bohn allerede 20. desember 1816 gått i ballast til Odessa, hvorfra han utpå forsommeren returnerte til Marseille med en ladning hvete. Aall takket ham lykkelig for turen og remissen, 5057 hamburger banco-mark, «en ganske bra sum». Han burde igjen søke frakt til Svartehavet eller Vestindia.6)
Remissen var betegnende nok skjedd til Benecke i Hamburg, den bankier som hadde gitt Norge «tyvelånet». Da trelasthandelen med England tok av, kunne de norske avskipere ikke som i «de gode dager» fritt disponere over sin ladning, men måtte sende den i konsignasjon, det vil si overlate den til sin kreditor og ta hva kjøperen ville gi. Det var slutt på den tid da den norske kjøpmann selv til dels kunne bestemme prisen og trekke veksler på engelske handelshus, endog før lasten var solgt, til omsetning i København, hvorfra han så tok hjem forbruksvarer til sin innenlands handel. Med atskillelsen mellom Danmark-Norge ble denne forbindelse brutt, og de norske kjøpmenn måtte søke annetsteds hen. «Hamburgertiden» i norsk utenrikshandel begynner, og Hamburg vokser i disse år frem til å bli sentret for Nord-Europas vareutveksling og pengetransaksjoner. Uten kreditt kunne de norske kjøpmenn og brukseiere ikke drive sine forretninger; i Norge var kredittmulighetene ytterst små, fra England og København var ikke mer å vente, men den kreditt de søkte, fant de i Hamburg, den såkalte blankokreditt. Med den kunne norske kjøpmenn trekke veksler på hamburgske handelshus uten at det forelå noe reelt salg eller det var stillet sikkerhet for vekslene. To kjedelige følger fikk dette; for det første var det en meget dyr kreditt med høye renter og stor provisjon, og for det andre tvang det nordmennene til å ta hjem flere varer derfra både i større mengder og av mer luksuspreget art enn de ellers ville ha gjort. Hadde Norge før vært bundet til London og København, ble det nå bundet enda sterkere til Hamburg.7)
Også Jørgen Aall hadde skuter i Middelhavet; i juni 1816 seilte «Birgitha», skipper Mads Halvorsen, med trelast til Neapel og søkte derfra frakter. Til Lissabon gikk Ole Reiersen med briggen «Nicolai Benjamin Aall» med trelast, og tok siden forskjellige turer. I 1818 ble den ført av Ole Meyer på en tur til Port au Prince på Haiti; derfra gikk den med sukker til Marseille. Da kapteinen døde, kom styrmannen Ole Jacobsen hjem med skuten. J. Aalls «Hero» ble seilende ute i flere år under skipper O. W. Erichsen; 1819 gikk den til St. Petersburg og derfra med hamp og kobber til Bordeaux, videre til St. Domingo med stykkgods, tilbake til Bordeaux med kaffe og bomull, og slik ble den seilende ut hele 1820 og -21. Men selv de forholdsvis gode frakter den seilte inn, kunne ikke hjelpe rederen ut av hans vanskeligheter.
Farten på Svartehavet døde hen i begynnelsen av 20-årene, ble så smått gjenopptatt omkring 1840, men fikk først riktig oppsving under Krimkrigen midt i 50-årene. Også fraktfarten Frankrike - Vestindia synes å ha stoppet opp for Porsgrunnsskutene ut i 20-årene, og i Middelhavet ble de sjeldnere; bare av og til fant en veien dit; Niels Aall sendte således i 1829 «Apollo», skipper Chr. Eckstorm, Skien, til Livorno med trelast til en verdi av 1500 spd. Av de ikke små kvanta salt skutene kom hjem med, fortsatte man å reeksportere en del til Danmark, og av og til en tysk østersjøhavn. Når Porsgrunns fraktfart for en tid syntes å stanse opp, henger det også sammen med at byens handelsflåte gikk så sterkt tilbake. Fra 37 skip på tils. 2922 i 1815 sank den til 34 skip på 1942 lester i 1823. Den gjennomsnittlige drektighet gikk ned fra 80 til 57 lester; det var de store trelastdragerne som ved deres eieres oppbud ble solgt fra byen. Niels Aall konsentrerte seg om sin sagbruksdrift og solgte sine skuter; i 1827 hadde han bare en på 82½ lester igjen. En del av de større skuter kjøpte Diderich Cappelen, som midt i 20-årene var fjordens største reder med 10 skuter. I det hele greide denne fremrakende forretningsmann og store brukseier ikke bare å ri alle kriser av, men å gå ut av dem som distriktets ubestridt fremste mann i sagbruksdrift, trelasthandel og skipsfart. - Etter en kortvarig økning av Porsgrunns handelsflåte i det gode år 1825, gikk den straks tilbake til vel 2000 lester, for i begynnelsen av 30-årene å synke helt ned til 40 skip på tils. 1825 lester, og det var små skip på gjennomsnittlig bare 40½ lester. Først henimot midten av 40-årene begynte det igjen å gå fremover. Heller ikke her holdt Porsgrunn tritt med den økning av Norges samlede handelsflåte som begynte fra 1825 av og siden fortsatte uavbrutt.
Nærmest som et kuriosum, uten også som et tegn på at man i distriktet fulgte med i det nye, kan nevnes at Niels Aall i 1826-27 tegnet 2 aksjer i 50 spd. i Norges første private dampskipsselskap. Det skip man lot bygge, «Oscar» på 90 kl., ble i 1828 - omtrent samtidig med at staten startet sin dampskipsfart - satt i rute Christiania - Bergen; men driften viste seg så ulønnsom at selskapet etter et år ble oppløst og skipet solgt. Også her må Aall ha tapt penger.8)
Et forhold til som kan ha satt Porsgrunn tilbake i disse år, var at skutene igjen synes å gå mer og mer byen forbi og opp til Skien. En svenske som 1817 bereiste egnen, forteller at «skipene seiler opp fjorden like til de brusende vannfall, der de ligger i sikkerhet». Også fra andre kilder bekreftes at det var så. Går man gjennom havnekommisjonens forhandlinger fra 1770-årene av, er det særlig farvannet ved Torsberg som er kritisk for skutene, og den anskaffede mudremaskin var mest i arbeid der. I 1808 bestemte kommisjonen at når arbeidet var ferdig der, skulle maskinen forflyttes «til Skiens havn, hvor både større og mindre skip har tydd hen under nærværende krigsuroligheter»; derfor trengtes større dybde på de steder som var tjenlige til skipsopplegg. Jørgen Wright ville ha maskinen først ned til sin brygge, men kommisjonen sa at det hastet mer i Skien; og der tok man da fatt. I 1806 hadde en del handlende og skipseiere i Skien fremkommet med forslag om en moringsinnretning ved Gråten til bruk for de større skip som skulle opp til byen og laste. I 1809 ble forslaget bifalt og arbeidet utført; det nevnes også av den ovennevnte svenske. «En naturlig følge av de store skips oppseiling her til stedet (Skien,) fremfor i eldre tider», uttalte kommisjonen i 1811, var at det måtte anvises plass til utkasting av ballasten, «særlig da skipsfarten sannsynligvis vil bli hyppigere når varpeinnretningen (ved Gråten) vil bli istandsatt». Trelasthandelen var uløselig knyttet til bondehandelen, og da først og fremst med korn. Trakk trelasthandelen mer og mer opp til Skien, dro den også dit meget av bondehandelen med de distrikter som før hadde sognet til Porsgrunn. I amtmannens rapport for 1828 heter det at for landhandelen er Skien bedre beliggende enn Porsgrunn, som får forholdsvis mindre av denne handel. I 1835 meldte han at den bedrede velstand i byene som fulgte med «de forbedrede formuesvilkår i Opplandet», var mindre i Porsgrunn enn i Skien og Brevik, og i oversikten for 1840-45 skriver han at den utførte trelast fra Porsgrunn for største delen besto av bjelker og spirer da det meste av den skårne last ble lastet i Skien. Grunnen var dels «den bekvemmelighet som Skiens sagbruk frembyr for skurden», dels de betydelige omkostninger med å sende den skårne last ned elven fra Skien til Porsgrunn. Forsyningen av Telemark, fortsetter han, foregår for det meste fra Skien, som har en bekvemmere beliggenhet; derfor «var Porsgrunns innførselshandel hovedsakelig innskrenket til de nærmeste bygder». Den økonomiske fremgang på landsbygden måtte derfor gi seg relativt mindre utslag i denne by.9)
Det var flytningen av trelastutskipningen fra Skien til Porsgrunn som 200 år tidligere hadde lagt grunnen til denne by. Når utskipningen av den skårne last nå flyttet tilbake til Skien, hvor sageierne bodde, måtte dette bli et sterkt stagnerende moment for Porsgrunn. Ennå var byen så sterkt bundet til denne næring at dens ve og vel sto og falt med dens andel i den. Først da også andre tilbringer skjøt frem, var byen i stand til å gi levevilkår for flere mennesker.
22. april 1818 skrev en doktor R. - sikkert dr. Radisch, som var lege i byen i mer enn 50 år, og hadde fulgt den gjennom gode og onde dager - til forstjunker Løvenskiold på Vold: «Porsgrunns gledens dager er forsvunnet, hvem skulle ha trodd at det var mulig sådan forandring kunne skje i en tid av 2 à 3 år. De fleste av de beste hus står tomme, Gud se i nåde til oss, grumt ser det ut, og hva ende det vil bli, vet Gud alene. De vet selv at jeg i fordums tider ikke var bange for å spille 1 og 5 rdls schervenzel, men nu da 1 rdl er kurs 12 s., tør jeg ikke spille 1 og 4 skilling. Min lille kasse har stedse stått seg godt, men i ett år fått seg en ulegelig galopperende feber så alt håp at dem noen tid kan komme seg, forsvinner».
Da doktoren skrev dette, sto man bare så vidt ved begynnelsen til elendigheten; før han døde ti år senere som 82 år gammel mann, hadde han fått se nøden og ruinen i dens fulle styrke. At det var blitt taust rundt kortbordene, betydde lite mot sulten og fattigdommen og arbeidsløsheten hos dem som selv i de gode dager neppe hadde hatt 4 skilling til kortspill. Men hvis doktoren på sine gamle dager hadde vært helt klar, ville han også ha fornemmet at ikke alt var så håpløst. Visse ting tydet på at det fremdeles var muligheter når de bare ble brukt av folk som forsto å bruke dem.10)
| Utdrag (s. 75-[87]) fra: Tønnessen: Porsgrunns historie, b. 2 | Til bokas innholdsfortegnelse |
| Porsgrunn biblioteks hjemmeside | Søk i bokbasen |