Porsgrunns historie, b. 2

[X]. Trelasthandel, skipsfart og skipsbyggeri til krisen i 1857

Trelasthandel

av Joh. N. Tønnessen

Bortsett fra enkelte kortvarige, gode blaff, 1823-25, 1834-35, hadde trelasthandelen som nevnt kjempet med store vanskeligheter etter 1814 helt frem til 1843. Nedsettelsen av den norske trelasttoll i 1841 og visse lettelser i den engelske toll hadde hjulpet noe. I perioden 1836-40 gikk 4 trelasthandlere ved Langesundsfjorden fallitt, og antallet eksekusjonsforretninger for gjeld og utpanting steg i Porsgrunn fra 19 i 1837 til 155 i 1840. Mot slutten av neste 5-års periode var trelastprisene stigende, men dette kom særlig skogeierne til gode, skrev amtmannen, da den store konkurranse mellom de handlende presset prisene i været. Uskipningen steg dog sterkt fra 44 til 45, men med de urolige politiske forhold i Europa 1848-49 kom det et kraftig tilbakeslag fulgt av krise og fallitter. Hvor sterk tilbakegangen var, viser en oppgave over verdien av den trelast som fra landdistriktene ble fløtet til Skien; den utgjorde i 1846 64 300 spd., sank til 45 650 i 1849 og helt til 35 160 i 1850. Amtmannen fant at andre grunner til nedgangen for Skien og Porsgrunn også var at Brevik mer og mer overtok trelastskipningen, og at i de gode år omkring 45 hadde mange nye handlende etablert seg; de gikk nå over ende. - Den ledende stilling i trelasthandelen Brevik hadde opparbeidet, beholdt den også i disse år. Eksporten målt i lester fra de tre byer var:

Også med hensyn til korninnførsel lå Brevik foran Porsgrunn, men til Skien kom atskillig mer enn til de andre to byer tilsammen. I trelasthandelen skjedde den forandring for Porsgrunn at med tapet av sagene gikk utførselen mer over til bjelker og spirer, som i Brevik, unntatt den skårne last som eierne av Ulefos fremdeles skipet over til Porsgrunn fra sin lasteplass på Lahelle. «Den store alminnelige korntrang», skrev Correspondenten, «og de dermed forbundne høye kornpriser i 1847, brakte bøndene i vårt oppland i et betydelig forøkt regningsforhold til kjøpmennene, hva dette avvikte års (1849) stans i trelasteksporten ikke lite har bidradd til å forvikle. Med stansen i trelasteksporten fulgte tillike utlendingenes avbrytelse av sine kredittforbindelser med oss og trelasthandlernes derved forøkte tap. Vi kunne således ikke fordølge at vi i lengre tid har næret frykt for den hårde skjebne der i disse dager har rammet enkelte av våre handlende her i byen og en handelsmann i Porsgrunn».

Denne mann var Jacob Müller. Allerede i 1847 ble hans stilling vanskelig; han prøvde å lette den ved å selge sitt sagbruk i Skien, men det hjalp ikke, og i februar i 1849 måtte han gå den tunge gang til skifteretten med sitt bo. Det var en fallitt som vakte den største oppsikt og ble meget beklaget av Morgenbladet: «Müller var en av byens driftigste forretningsmenn, «som sysselsatte fler arbeidsfolk enn alle øvrige kjøpmenn der på stedet tilsammen. Om denne mann, med hvis stansning Porsgrunn lille handelsliv således i det minste for øyeblikket i det vesentligste er tilintetgjort», har versert nærgående rykter. Disse gjaldt Müllers transaksjoner umiddelbart før fallitten og hvorved han skulle ha begunstiget enkelte kreditorer. Det ble av det offentlige anlagt straffesak mot ham. Både ved under- og overretten ble han frikjent, men måtte dog betale alle saksomkostningene. Den vidløftige sak gir et godt innblikk i tidens forretningsdrift og hvorledes den brøt sammen når kreditten sviktet. Det som fikk retten til å gripe inn, var at mens boet pr. 1. januar 1848 bare viste en underbalanse på 406 spd., var den pr. 16. februar 1849 34434 spd. hvortil kom et endossementansvar på hele 17 141 spd.; mot dette var en aktiva av bare 19 845 spd.; den samlede passiva var 71 420 spd., og boet ville således ikke gi mer enn 23%. Hva hadde skjedd i det forløpne år? Våren 48 hadde han tapt 6000 spd. på et par fallitter, og trelastkontoen for det år viste et underskudd på 5800 spd.; krambodhandelen gikk også med underskudd. Det var Hamburgkreditten han hadde flytt på, og da den sviktet, ramlet det. Til sin kreditor hadde Müller solgt sine faste eiendommer i Porsgrunn, sagbruket i Skien og briggen «St. Jørgen» for 14 700 spd. For det hadde han likvidert med 4000 spd. sin gjeld til Norges Bank og statskassen, og for resten veksler trukket på Hamburg, hvor han fremdeles skyldte store summer. Det samlede tap 1848-49 på handel, skipsfart og realisasjon av eiendommen beløp seg til 29 720 spd., «hertil erklærte han ennå å kunne føye flere summer».

Til sin sønn, Hans Müller, hadde han en måned før oppbudet solgt gården Rennesund med trelastbeholdning for 18 500 spd., det dekket så vidt pantegjelden, men taksten var bare 10 000 spd. Gården Fjeld i Solum var solgt på samme måte. Til et handelshus i København var solgt «Valhalla» for 6000 spd. som likviderte gjelden; denne var dog langt større, så det for boet var et fordelaktig salg. Så var det en hel del mindre mellomværender med lokale kjøpmenn, som ble trukket med i fallet. Også i Skien kom det til en alvorlig krise for trelasthandlerne, og flere måtte oppgi sitt bo, bl. a. firmaet Myhre & Plesner, som hadde kausjonert for J. Müllers lån i Sparebanken. I Porsgrunn ble det en trist tid med arbeidsledighet og tvangsauksjoner, de sistes antall steg fra I i 1846 til 7 i 1851, og eksekusjoner og utpantningen fra 54 til 222. Forlikskommisjonen fikk også meget å gjøre, og av Sparebankens regnskap kunne man avlese pengeknappheten. Innskuddene gikk ned fra 21 342 spd. i 1847 til 11 596 to år etter. Forvaltningssummen viste omtrent det samme, og fortjenesten sank fra 236 til hare 29 spd. Fattigvesenets utgifter gikk på tre år opp fra 1300 til over 1900 spd. i 1854, 100 spd. mer enn hele den utliknede inntektsskatt.

Å eksekvere de mange tvangsforretninger var byfogdens sak, og skal man dømme etter «Correspondenten», har han gjort det med stor nidkjærhet, og etter avisens mening for å tjene på gebyrene: «Det er riktignok en egen måte å gjøre seg inntekter på, således å la utpante fra hus til hus». Avisen kom også med et hipp til underfogden Wenstøb, som av en innsender ble tatt i varmt forsvar som den gamle, av kommunen velfortjente hedersmann han var. Heyerdahl måtte innrømme at hans betjenter ved et par anledninger hadde opptrådt mindre konduitemessig; de hadde nå fått strengt pålegg om «under utpantningen å vise muligste humanitet».¹⁾

1850-årene ble den mest kritiske periode for Porsgrunn som trelastby, og det var dog trelasthandelen som sammen med skipsfarten hadde vært og fremdeles var byens hovednæringsvei. Det var tømmerhandelen som sammen med kornhandelen hadde trukket den alminnelige bondehandel fra store deler av Bratsberg til Porsgrunn. Det hadde i grunnen vært en naturstridig ordning, for Skien lå tross alt meget beleiligere til som sentrum for Telemarks vareomsetning. Porsgrunn manglet nesten helt et større naturlig oppland; derfor ble vareomsetningen av liten betydning for byens økonomi, og den direkte vareimport fra utlandet liten. Byen gikk mer og mer over til å ta de fleste varer fra Christiania, hvorfra transporten ble lett med dampskipene og billig ved konkurransen mellom selskapene. Korninnførselen, i eldre tider så betydelig, opphørte nesten ut gjennom 60- og 70-årene, og man gikk over til å hente mel fra møllene i Skien, Larvik og Moss. Med svikt i tømmer-, korn og varehandelen innover, ble Porsgrunn tvunget til å vende seg utover, mot havet, der lå redningen hvis den ikke helt skulle gå til grunne som by. At trelasthandelen for en tid gikk tilbake, vil ikke si at den for alltid var slått ut. Nettopp som det så mørkt ut, inntraff endrede forhold som ennå en gang for en tid skulle bringe liv i denne næring og atter gjøre Porsgrunn til distriktets viktigste trelastby.

Breviks hollendertid, «smakkehandelen», kulminerte i 1854, da byens trelasteksport var 4500 lester mer enn Skiens og Porsgrunns tilsammen. Men da vendte det seg brått og gikk med rivende fart tilbake. Mens antallet hollender- og frieserskuter det år hadde vært over 300, var det to år etter nede i 250, i 1860 141, 1864 60, og i 1868 kom bare 37, de følgende år holdt tallet seg jevnt på noen og tyve. At eksporten fra Brevik sank så sterkt, vil ikke si at hele fjordens gikk tilbake i samme forhold, men at den flyttet til andre steder, ble tilvirket i andre former og gikk til andre land. Den flyttet tilbake til Skien og Porsgrunn, ble i større grad foredlet til skåren og senere høvlet last, og England ble igjen den største avtaker av lasten. Det skyldtes mange forhold. I England var trelasttollen blitt sterkt nedsatt 1851; i 1861 ble den beskyttelsestoll koloniene hadde hatt, opphevd, og i 1865 ble all trelasttoll avskaffet. I denne tid begynte en ny æra igjen for norsk trelastutførsel til og skipsfart på England; utførselen steg i løpet av 50-årene med 134%, fra 54 577 lester til 127 554. Og i denne boom tok Porsgrunn del og kunne vende tilbake til sitt gamle marked. Frankriksfarten hadde vært av meget liten betydning for byen og ble det fortsatt. Porsgrunn tok således nesten ingen del i den store fart fra Skien til Frankrike med franske skip i 60-årene. Den var for Skien meget betydelig og utgjorde en tid nesten tredjeparten av samtlige skipsanløp. Av det samlede antall skip, 196 på 12 327 lester, som i 1863 avgikk fra Skien, var 63 på 3914 lester franske; av slike avgikk fra Porsgrunn bare 11 på 439 lester. En annen faktor som lettet omleggingen, var de meget gode priser på trelasten i begynnelsen av 50-årene. Riktignok inntraff et sterkt prisfall med en alvorlig krise i 1857, men fra 1860 til 74 var det stort sett jevnt gode priser og avsetning, til en ny krise kom i 1875. En tredje faktor som begunstiget Porsgrunns renessanse som trelastby, var åpningen av slusene ved Skien 1. mai 1861 og senere hele kanalen, som ble av største betydning for tømmerfløtingen. For den rikelige adgang til tømmer kan det også ha betydd noe at to jernverk for alltid ble nedlagt, Bolvik i 1866 og Fossum to år senere. Det trevirke som var gått med til kullbrenningen, kunne delvis utnyttes i treforedlingen. Men den lettere adgang til tømmer ville ha vært gagnløs om Porsgrunn hadde vært uten mulighet for å skjære det. I 1860 ble siste rest av sagbruksprivilegiene opphevd, og med den moderne teknikk var man i treforedlingen ikke lenger avhengig av vannkraften. I Porsgrunn grep man straks den nye mulighet, og bygde dampsager²⁾.