Porsgrunns historie, b. 2

[X]. Trelasthandel, skipsfart og skipsbyggeri til krisen i 1857

Skipsbygging

av Joh. N. Tønnessen

Skipsbyggingen¹⁹⁾, Porsgrunns tredje viktige næringsvei, fikk i 1840- og særlig i 50-årene en renessanse i tritt med de bedrede konjunkturer for de to andre næringer. Skipsbyggeriet hadde aldri vært helt innstillet, men det hadde kunnet gå år mellom hver gang en skute løp av stabelen. I Brevik med Stathelle og i Skien hadde skipsbyggeriet holdt seg oppe langt bedre. Men i Porsgrunn inntrådte det en avgjørende vending i årene 1836-37 da 8 skip på 457 lester ble satt på vannet, bygd vesentlig av Jacob Müller, Niels Johnsen, M. T. Mathiesen og J. & E. M. Flood. Den svake bedring for trelasthandelen og skipsfarten hadde stimulert skipsbyggingen. Slik gikk det siden også; kurven for de tre næringer fulgtes stort sett ad, dog således at høydepunktet for skipsbyggingen kom året etter at fraktene hadde kulminert; det tok sin tid å levere skip kontrahert under høykonjunkturen for skipsfarten, og fraktene hadde allerede begynt å dale når skipet var ferdig. Den nybygde tonnasje i Porsgrunn var:

Etter tilbakeslaget i slutten av 30-årene skrumpet skipsbyggingen inn til nesten intet i 40-årene. Da også handelsflåten og trelastutførselen gikk tilbake til et absolutt lavmål i det samme 10-år, vil man bare av disse tall kunne lese hvordan 1840-årene har vært uhyre trang og vanskelig tid for byen. Det eneste lyspunkt var emigrantfarten, og det synes også å være den som ga støtet til at skipsbyggingen tok seg opp igjen²⁰⁾. I 1848 gikk noen skipsførere sammen om å starte skipsverftet «Reform». Blant medlemmene nevnes H. L. Bruun, J. Funnemark, P. M. Petersen og H. Resch. De kjøpte den tomt som nå utgjør den nedre del av Østsidens dampskipsbrygge og den tomt tollboden er bygd på. I navnet lå at «formålet er å virke for en reform eller forbedring i vårt skipsbyggingsvesen», og også det sosiale formål «å skaffe især om vinteren den arbeidsløse arbeid og brød». At en teknisk reform kunne trenges, tyder historien om Erik Olsen på: han snittet en modell av bark, ga den til sin byggmester med de ord: «Slik skal skipet være», hvorpå denne slo ut spanterisset i nysnøen. Selskapet har utviklet en beundringsverdig virksomhet, sier avisen i 1851, og «det er allerede bygd flere sjelden velkonstruerte og velbygde skip som har funnet god avsetning». For tiden var under bygging et større fartøy på ca. 180 lester, beregnet på «transatlantisk passasjerfart og Canada-fart og vil kunne ta 300 passasjerer». Dette skip var uten tvil det før nevnte «Bolivar». Da selskapet ble oppløst i 1853, hadde det bygd 6 skip som alle ble solgt. Noen god forretning ble det ikke, det var så vidt driften svarte seg, men det fikk stor betydning ved å skaffe arbeid for mange i en vanskelig tid og ved å oppøve dyktige skipstømmermenn da virksomheten begynte å tilta. I 1849 var ansatt 15 mann som fikk 36 skilling dagen, i 1850 25 mann à 40 skilling; det ble levert henholdsvis 1 skip på 125 k. l., og 2 på tilsammen 106 k. l. Den som fikk størst betydning for gjenreisningen av skipsbyggingen, var Christen Knudsen²⁰⁾.

Christen Knudsen²¹⁾, stamfar i Porsgrunn til en slekt som har spillet en så betydningsfull rolle både i byens og landets næringsliv og politikk, var født 25. januar 1813 på gården Salterød ved Arendal. Fra 1827 var han dels til sjøs dels på fiskeri til han i 1841 kjøpte sin første part i en liten skute han førte i fem år. Han seilte heldig, kjøpte seg større part i større skip til han i 1851 gikk i land for godt og slo seg på skipsbyggeri. Etter å ha bygd 3 større skuter og bedriften hadde vokst, ble plassen for trang på hjemstedet. I 1854 kjøpte han Frednes av G. Crøger for 6000 spd., som han betalte med fraktremisse fra Svartehavet. Om våren året etter lastet han alt sitt bohave og familien ombord i sin nye brigg «Reform», og kom 5. mai til Porsgrunn for å bygge opp sitt nye verft der. Foruten dette skip disponerte Knudsen tre større skip til da han kom til byen; 4 skip på tilsammen 633 lester var en pen tilvekst til byens handelsflåte. Det første skip som ble satt på vannet fra Frednes, var briggen «lndustri» 114½ k. l. i 1857, og året etter fulgte den større bark «Pallas» på 203½ k. l., begge bygd for egen regning og for hans rederi, som alle de andre skutene han senere bygde, 12 stykker til han i 1872 overlot skipsbyggeriet til sine to sønner. Begge de to sistnevnte skuter ble øyeblikkelig befraktet med trelast til England. I 1860 ble bark «Kong Osear» på 200 lester ferdig. Hvor de øvrige av de 20 skip på 2176 lester som løp av stabelen 1851-60 ble bygd, lar seg ikke sikkert avgjøre. ¼ ble bygd av Knudsen på Frednes, og ¼ av Peder Olsen på Øvre Bien; han ga de større skuter de underligste navn «Mærke En», «Mærke To» og «Mærke Tre», de var tilsammen på 517 lester^21a). Flood lot på sitt eget verft bygge det største av skipene, «Grenmar» på 214½ lester. Andre av skutene ble som nevnt levert av Reform, og noen kan skrive seg fra det verft som Ludvig Ludvigsen, Skien, anla på Borgestadholmen i begynnelsen av 40-årene, og det lå under Porsgrunn tolldistrikt.

Omkring midten av 1850-årene synes det som Porsgrunn våkner av dvalen. Steget av det som var blitt grunnlagt i 40-årene, nøt nu godt av de fordelaktige konjunkturer for byens tre hovednæringer, trelasthandel, skipsfart og skipsbyggeri, og byen var blitt landets arnested for skipsassuranse. Alt dette som så så lovende ut, truet med å ramle over ende da omslaget kom høsten 1857. Men før det inntraff, kunne man spørre hvorledes de rikelige pengemidler var brukt? Sparebankens regnskap viser at en god del hadde funnet veien til den. Fra 1852 til 1856 steg innskyternes tilgodehavende fra 16 959 spd. til 46 680, og forvaltningskapitalen fra 18 203 til 49 431 spd., og banken lånte igjen pengene ut vesentlig til byens forretningsmenn mot veksler og vekselobligasjoner på 3 måneders sikt. Først og fremst plasertes pengene i skip og atter skip, der hvor pengene ble lettest og rikeligst tjent, og det var ikke liten kapital det krevde. Fra 1850-58 steg handelsflåten med 3000 lester, eller ca. 90%, vel den relativt sterkeste vekst over en så kort periode i sin historie, unntatt den voldsomme ekspansjon i 1690-årene (I s. 167). Av de 3000 lester kom ½ til ved nybygging og ½ ved kjøp av eldre skip. Chr. Knudsens «Constantia» 123½ k. l. kostet i 1851 8191 spd. nybygd, 66½ spd. pr. lest. 1854-57 steg arbeidslønningene og prisen på materialer sterkt. Regnes med en gjennomsnittspris av 80 spd. for den nye tonnasje og 40 spd. for den eldre innkjøpte, kostet økningen av byens tonnasje 1850-58 ca. 180 000 spd. Brannassuransen for alle byens hus var i 1855 254 000 spd. Det var således en meget anselig kapital som ble plasert i skip i de få år. De gode lønninger for arbeidere og håndverkere ga mange anledning til å bygge seg hus; branntaksten på byens hus steg fra 1840 til 1850 med bare 26 000 spd., men i det neste 10-år med hele 154 000 spd.; i de neste 5 år steg den med hare 4000 spd. Det vitner om en utstrakt byggevirksomhet i de gode år.

Mens 1850-årene i store deler av Norge ble en nygrunningstid for industrien, merker vi lite av det i Porsgrunn. Flood'ene hadde som nevnt allerede i 40-årene plasert en stor del av sin kapital i Bolvik Jernverk; det ble ved utgangen av 1852 taksert til 91 000 spd. I 1854 anla Simon Karenius Høegh (1811-93) et ølbryggeri ved Gasmanngården, (det kom samtidig også et i Skien). Høegh var fra Brevik og skal nærmest ved et tilfelle ha kommet til å kjøpe huset ved auksjonen etter Gasmann i 1851. «I den store, grunnmurede brenneribygning som nå i mange år har stått tom og øde, har Høegh med store utgifter innrettet ølbryggeri i større skala». Før hadde man måttet hente flaskeølet i Christiania, og det ble dyrt. Produksjonen, som sysselsatte 4 arbeidere, var i 1855 100 000 potter (1 pott 0,97 liter), i 1860 80 000. Et par år senere ble driften stanset. Visstnok i 1853 hadde Høegh sammen med sin svoger F. H. Frølich²²⁾ anlagt en kruttmølle på Pestilenseidet (mellom Mevatn og Hellestvetvatn i Bamle). Den sprang i luften 5. juni 1875. Høegh var på mange områder en driftig foregangsmann; i Brevik var han en av de to som skipet de første ladninger is til Frankrike i 1851, og i Porsgrunns og omegns isbedrift ble han en av de ledende menn. I Brevik hadde han drevet brennevinsbrenneri, Salteri og bakeri, og da ølbryggeriet stoppet i Porsgrunn, startet han bakeri sammen med J. Johannessen, og hans søster hadde utsalg for ham i Brevik. Da han flyttet til Porsgrunn, ble overført dit hans to skuter, skipet «Neptunus» på 148 k. l. og briggen «Vidar» på 83½ k. l.; denne, som hadde gått med isladningen, forliste i 1856, og den første ble solgt året før; men han fikk nye skuter, og vi finner ham stadig i de neste 30 år som reder for et par skip. Også i kommunepolitikken spilte han en fremtredende rolle; i Brevik ble han hare 27 år gammel byens første viseordfører i 1837 og tre år senere ordfører. Dette verv hadde han i Porsgrunn 1855, og det førstnevnte flere ganger 1854-66. Fra 1868 til sin død var han som nevnt kasserer i Sparebanken, som hadde sine lokaler i hans hus til 1883. I 1870 kjøpte han Gasmann- (senere kalt Høegh-) løkken, og bygde der det hus som i 1894 ble den katolske prestegård. Gasmanngården overdro han til sin sønn Simon Høegh, som sammen med konsul Mathias Vauvert drev firmaet Vauvert & Høegh i den gården²³⁾.

Porsgrunns første virkelige industrielle bedrift så dagens lys under høykonjunkturen i 50-årene, og mannen som skapte den, var Rasmus Jørgensen Brønlund (1824-94), også en innflytter som Høegh og Knudsen. Brønlund var fra Arendalskanten og hadde som gutt fart i mange år på kysten med sin far i en jakt. Han kom i seilmakerlære og viste seg usedvanlig fingernem og oppvakt, gikk i gang med å lage kompasser, dreie og støpe metall, og det ble dette siste som mer og mer fanget hans interesse. Sannsynligvis i 1850 kom han til Porsgrunn og leide verkstedrom på Vestsiden i br.mtr.nr. 83 hos enkefru Stenersen, sin tilkommende svigermor. (Hun het Christine Altenburg og var fra Skien; hennes søster var Henrik Ibsens mor. Hanna Stenersen - senere fru Brønlund - var således Henrik Ibsens kusine, og det første kjente brev fra ham, datert Grimstad 6. oktober 1845, er stilet til henne). Det første støperi i bryggerhuset tok en ende med forferdelse; neppe var han kommet i gang, før støperiet og hele huset brant ned. Brønlund bygde det opp igjen sammen med sin svoger kaptein Johan Stenersen; da denne som nevnt forsvant på sjøen høsten 1856, overtok Brønlund eiendommen alene, men da han manglet kapital til utvidelser, opptok han J. & E. M. Flood som medeier av en halvpart i firmaet. De skjøt inn de nødvendige penger og skaffet fra Bolvik jernet til støperiet. Brønlund beholdt selv seilmakerverkstedet; resten av bedriften, fra 1. januar 1857 Brønlund &, Co., omfattet kompassverksted, dreier- og snekkerverksted, blokkmakeri, jernstøperi, smie med 4 esser, metallverksted. Til drivkraft ble anskaffet en 5 H.K. dampmaskin fra England. Foruten kakkelovner leverte verkstedet komplett utstyr til skuter av ethvert slag, fra flagg og kompass til anker og rorgjenger. Under den store skipsbygging i siste halvpart av 50-årene hadde verkstedet meget å gjøre med leveransen over hele Sør- og Østlandet. 30-40 mann hadde et sterkt sesongpreget arbeid. - Av naboen enkefru Schøning ble innkjøpt en større tomt hvor «Porsgrunds mechaniske Værksted» siden vokste utover. «Mange er sikkert ukjent med det nye skipsutrustningsverft», skrev «Posttidenden» i 1856, «siden det ligger i byens minst besøkte utkant».²⁴⁾.

De gode tider ga seg utslag i kommunebudsjettet.

Når fattigkassen var så liten i begynnelsen av 50-årene, skyldtes det at brennevinsavgiften gikk så rikelig inn at den kunne dekke ikke bare det vesentligste av fattigbudsjettet, men også yte betraktelig tilskudd til bykassen. En annen sak er det at det gir uttrykk for en mindre heldig utvikling edruelighetsforholdene. Det ble også klaget over at den lettere adgang til penger blant arbeiderklassen hadde økt drikkfeldigheten.