En overfladisk betraktning av de nakne, tall synes å kunne gi den bystyrerepresentant rett som nevnte at formannskapet «har gått noe flott til verks like overfor byens midler», og samtidig foreslo A. P. Wright som ordfører, ikke bare fordi han var dyktig, men også sparsom. Fra omtrent intet midt i 60-årene var byens gjeld på 20 år steget til nesten ½ mill. kr. Men byen var derfor ikke blitt fattig. I de første 50 år etter 1814 var kommunen fattig og nesten gjeldfri, i resten av århundret ble den, så merkelig det enn kan høres, forgjeldet, men velstående. Nettopp fordi den var blitt det siste, tålte den det første, eller, med et visst forbehold, den var delvis blitt velstående ved å låne penger. Byens fedre hadde i de første 50 år innskrenket sin forvaltning av kommunen til å dekke de nødtørftige løpende utgifter av de løpende skatteinntekter. Små lån hadde man nok tatt i forskjellige kasser og legater, i Sparebanken og sjøforsikringsselskapene, men det hadde vært for å hjelpe seg i et knipetak når kassen var tom. Man synes å ha resonnert som så at renter og avdrag på et større lån ville i fremtiden gjøre det enda vanskeligere å få bykassens midler til å strekke til. Det var en tid, så sent som i 1861, da formannskapet følte seg så fattig på byens vegne, at det i fullt alvor foreslo å sløyfe bidraget til Almuebiblioteket og selge bøkene til fordel for kommunekassen for å spare 20 spd.!
Kommunens aktiva besto av dens faste eiendommer, Rådhuset, skolene, gamlehjemmet og kirkene, hvorav i hvert fall de siste ikke hadde noen realisasjonsverdi. Bortsett fra kjøpet av Rådhuset hadde det i 50 år ikke skjedd noe for å utbygge det kommunale apparat etter tidens fordringer, og de kommunale bygninger var i forfall. Da de nye unge menn, Niels Mathiesen og Hans Møller overtok i 60-årene, var det et veldig underskudd på eller behov for kommunale investeringer som det var umulig å dekke annerledes enn ved lån; noe valg hadde man ikke hvis ikke byen offentlig sett skulle helt stagnere. Det måtte i sannhet et skippertak til, og det ble tatt. Fra vannverket i 1868 til broen i 1891 investerte kommunen ca. 530 000 kr.; det var 150 000 kr. mer enn byens gjeld (386 000 kr. pr. 31/12 1890; sin største høyde nådde den i 1884 med 449 760 kr.). Hertil kom tilskudd fra staten, fra Sparebank og Samlag, og gaver fra private. I 1901 gikk det 185 000 kr. til elektrisitetsverket og brannstasjonen, i 1905 nesten 100 000 kr. til det nye rådhus. Det brakte gjelden ved utløpet av det år opp i 577 760 kr., som svarte til 106.60 kr. pr. innbygger; i Skien var den 187.21 kr.
Hva pengene har gått til har vi sett; det var vannverk og brannvesen, gater, brygger, bro og jernbane, skoler og sykehus, kjøp av større bygårder, restaurering av Rådhus, kirker og prestegård. Noen av utgiftspostene var, og måtte være, tapbringende, mens andre, som vannverk, broen og bryggene, var så inntektsbringende at de selv kunne bestride amortisasjonen av anleggskapitalen og endog gi overskudd utover dette. Kjøpet av bygårdene hadde blitt en meget god forretning. Stort sett må man si at kommunen hadde fått verdier som oversteg gjelden og dermed var blitt rikere. I 1898 ble byens gjeld gjort opp med 389 000 kr. og aktiva med 732 500 kr.; budsjettets samlede utgiftssum var 246 000 kr., den utliknede skatt 127 000 kr., statens bidrag (til skoler, kirker o. I.) og kommunale avgifter tils. 119 000 kr. «Budsjettet må sies å være meget spent når skatteøret er 11», var den enstemmige mening i bystyret i 1894. Etter tidens syn på skattebyrden utelukker det en diskusjon om en større del av investeringen burde ha vært dekket ved høyere skatter. Det ble ofte uttalt at dette ville ha jagd de større personlige skattytere ut av byen, og det var de som betalte en vesentlig del av skatten. Av 1084 skattytere i 1877 betalte de to største 14% og de ti største 32½% av by- og fattigskatten. Det var ingen overdrivelse når formannskapet i sin kommentar til dette uttalte: «Skulle en unndraing av denne klasses skatteplikt i noen vesentlig grad finne sted, kunne det medføre meget farlige følger for hele byens økonomi». I skattyternes formuesforhold var skjedd en veldig forandring. Mens byens største skatteyter i 1862, Chr. Knudsen, var liknet etter en formue av 240 000 kr. og de to neste så vidt kom over 100 000 kr., og den høyeste antatte inntekt var 28 000 kr., hadde byen i 1899 15 skattytere med formue fra 100-740 000 kr. (derav 8 over 200 000 kr.) og 8 med en inntekt fra 20-50 000 kr.
Det vil her bli for spissfindig å komme inn på detaljer i de likningsregler man brukte og senere endringer. Kort sagt forholdt det seg således: Det ble ikke brukt selvangivelse; for folk uten fast lønn ble inntekt (og formue) ansatt ved skjønn (arbitrert) av likningsnemnden. Det kunne gi grunn til megen vilkårlighet og feilvurdering av konjunkturene. Hadde man ikke tilstrekkelig opplysning om en mann, sammenliknet man ham med en annen som drev liknende handel. Man gikk ut fra en bestemt fortjeneste, f. eks. 1 spd. pr. kom. lest trelast, 2 spd. pr. skippund jern, 6% av fortollede varers verdi osv. Av inntektsskatten ble 9110 liknet i byskatt og 1110 i fattigskatt, av formueskatten omvendt. 60 spd. var laveste skattefri inntekt. Allerede før skatteloven av 1863 brukte man progressiv beskatning og reduksjon etter forsørgelsesbyrde. - Det er ikke å undres over at likningsnemnden sukker at «det lykkes ikke noen å treffe det rette endog tilnærmelsesvis»; og da konjunkturene slo så voldsomt om fra 1857 til -58, «vil det innsees hvor særdeles vanskelig det har vært å treffe det rette». For skipsrederne ble det helt urimelig idet de ble liknet etter en viss inntekt pr. kom. lest pr. reise (fra 1-3 spd. etter skipets størrelse) uansett om reisen hadde gått med tap. Nemnden har neppe truffet det rette, for den hadde aldri fått så mange klager som det år. - Ved skatteloven av 1863 ble gitt mer ensartede regler for alle landets byer, som dog i detaljene avvek sterkt fra hverandre. For Porsgrunn ble hovedregelen den at både av byskatten og av fattigskatten skulle 1/5 utliknes på formuer over 200 spd., resten på inntekten. Fra byskatten var da gjort fradrag av det som innkom ved grunn- og bygningsskatt liknet på fast eiendom, en skatt som også tidligere var betalt. Loven ga også nærmere regler om det skattefrie klassefradrag. Alle skattepliktige skulle betale minst 36 sk. tils. eller 24 sk. i hver av de to skatter. Av en antatt inntekt i f. eks. 1877 på 1 610 000 kr. ble utliknet i byskatt 43 000 kr., derav i eiendomsskatt 2564 kr., i formuesskatt 8645 kr. og i inntektsskatt 31 504 (resten var avgift av handelsborgerskap). Av 1084 skattytere var 98 så fattige at de bare betalte eiendomsskatt, 605 hadde en inntekt på 800 kr. og derunder, 127 fra 81200 kr., tils. nær 70% av skattyterne. 23 tjente over 10 000 kr., derav 8 20-40 000 kr. og 2 over det. 700 hadde ingen formue, 181 under 2000 kr., og 15 over 100 000 kr. Av byskatten på inntekt betalte de to største skattytere tils. 9% og på formue 17.3%.1)
Et blikk på kemnerens regnskapsbøker gir et interessant bilde av hvordan han har kunnet holde kassen flytende til dekning av de løpende utgifter. Det viser seg at i 60-, 70- og til dels 80-årene er det Porsgrunds Søforsikringsselskab som har vært kommunens bank og ytet den kassakreditt; hvert eneste år, mange ganger hvert år, går denne post igjen: Lån i Porsgrunds Søforsikringsselskab, og: tilbakebetalt samme med renter. Sist i 70-årene dukker også Det Norske Lloyd opp og noe senere Første Norske samtidig med Sparebanken og Creditbankene i Christiania og Skien. Ellers ble Bergens Privatbank kommunens viktigste bankforbindelse; det var den som bevilget lånet i 1868 til vannverket. Av dette lån, 120 000 kr., var også 1/3 tilbakebetalt da formannskapet i 1880 i en utførlig utsikt over byens økonomiske stilling og behov foreslo å oppta et større fast kommunelån til bestridelse av de mange før nevnte nødvendige arbeider, og også for å kvitte seg med den løpende gjeld, over 100 000 kr., og gi kemnerkassen et driftsfond. Ved kgl. res. 11. septbr. 1880 ble det tillatt å oppta et lån på inntil 500 000 kr. med en løpetid av 40 år ved utstedelsen av ihendehaverobligasjoner. Det tok nesten tre år å bringe lånet i orden; det innkom tre anbud hvorav Bergens Privatbanks var fordelaktigst. Den overtok hele lånesummen, 400 000 kr., til en kurs av 96 og 4½%. Den faste utgift til renter og avdrag på gjeld ble i kommende 11 år 36 000 kr. årlig, hvortil kom 6420 kr. i avdrag på jernbaneaksjene. Den utliknede byskatt i 1883 var 59 100 kr. og skattøret 5 (dessuten 19 100 kr. i fattigskatt). 2)
Å bestride den store belastning av budsjettet til renter og avdrag ble mulig bare ved en økning av skattøret, det ble så meget mer nødvendig som den skattbare inntekt sank sterkt med de fallende konjunkturer fra 944 200 kr. i 1883 (det høyeste beløp i det 19. årh.) til 703 600 kr. i 1894. Byen hadde vært særdeles heldig med å oppnå lånet på gode vilkår under det forholdsvis rikelige pengemarked 1882-83, men det falt meget tungt å betale det tilbake. Skattøret måtte stadig forhøyes, til 7.6 i 1890 og 11 i 1894, for bare å skaffe dekning til de løpende utgifter. Ved utløpet av sistnevnte år var siden 1883 betalt av 144 000 kr. på jernbaneaksjene og 340 000 kr. i renter og avdrag på lånene av 1868 og -83. Med en gjennomsnittlig årlig utliknet skatt av ca. 80 000 kr. var således 1883-94 mer enn halvparten derav gått til gjelden. Kommunens øvrige inntekter, statstilskudd og avgifter, var så bundet til sine bestemte formål at de i virkeligheten bare balanserte med utgiftene til dem. Da så kommunen i 1894 sto overfor en rekke nye oppgaver, vannledning over elven, bro til Roligheten, brygger, lasarett, dampsprøyte osv., var situasjonen prekær. Det var særdeles dårlige tider og skatteinntektene sviktet. Det utspant seg en meget alvorlig budsjettdebatt, hvis hovedemne var hvorledes man ikke bare skulle unngå å øke skattetrykket, men lette det. Det var jo muligheter, enten selge jernbaneaksjene til Sparebanken, «der i virkeligheten er ett med kommunen», som ordføreren (Louis Vauvert, 1893) sa, eller låne de 100 000 kr. som det fremdeles var adgang til etter den kgl. res. 1880. Å selge aksjene kvidde man seg for, da man fremdeles håpet på utbytte når Brevikbanen ble ferdig i 1895, og til å oppta lån var tidspunktet meget ugunstig på grunn av det strenge pengemarked. Det var også motstand mot å dekke ordinære driftsutgifter ved lån; et slikt måtte bare gå til foretagender av blivende verdi. Man ble enige om å se tiden an. Men mer enn ett år gikk det ikke; etter en ny stor finansdebatt besluttet bystyret enstemmig å oppta lånet og holde på aksjene; i 1896 ville man ha betalt siste årlige avdrag, 6420 kr., på disse, og dette da frigjorte beløp ville svare omtrent til 40-årlige avdrag og renter av det nye lån. Dermed var man hjulpet over knipetaket for denne gang. Straks siste avdrag var betalt i 1896, solgte kommunen aksjene til Sparebanken etter en kurs av 15% for 23 055 kr.; da banken og Samlaget hadde bidradd til avdragene med 11 235 kr., ble kommunens endelige jernbanebidrag 120 410 kr. av aksjenes pålydende 153 700 kr. Med bankens, Samlagets og privates aksjer hadde jernbanen tils. kostet byen 225 000 kr., et beløp som har måttet helt avskrives.3)
Lånet var bare en kortsiktig hjelp. Kommunen var på vei til å bli en stor forretning, og hadde som alle sådanne behov for kassakreditt. Etter at «Kreditbanken i Porsgrund» var begynt 1893 (som filial av Skiensfjordens Kreditbank)4), ble dette byens faste bankforbindelse. I 1902 nærmet byens gjeld til banken seg 200 000 kr., og i 1906 måtte man igjen ut på lånemarkedet etter ½ mill. kr. for å få ordnet sine finanser. - Det ville være galt å spørre om det hadde vært klokt å øke byens gjeld så sterkt, fordi det hadde vært nødvendig. Ordføreren kunne rolig svare den som mente at man hadde gått for flott til verks med å henvise til «komiteen for skatterestanser og status». Den kom i 1902 til det resultat at byens aktiva utgjorde 1 150 000 kr. og gjelden 514 000 kr., altså et overskudd (balanse) på 636 000 kr.; dertil kom byens legater på tils. nesten 200 000 kr. «Kommunens stilling er således særdeles god». Den faste gjeld var fra 1885-1902 nedbetalt med 110 000 kr., hvilket ble anført som «fenomenalt». Men en ting gjorde den ikke oppmerksom på, at skattøret var steget 1865-1902 fra 3 til 13, mer enn 4-doblet; det hadde 5-doblet skatteinntektene, skjønt den skattbare inntekt bare hadde steget med 60%. Det lave skattøret under høykonjunkturene i 50- og 70-årene hadde bidradd til å lette kapitaloppsamlingen; skattyternes formue var 3-doblet, fra 2½ til 7½ mill. kr. - Fra vannverket i 1868 til elektrisitetsverket i 1901 hadde vært en grunnleggende og rik utviklingsperiode for kommunen, men både den og borgerne gikk mer velstående ut av den enn inn i den. Sommeren 1903 hadde byen besøk av «Farmand»'s redaktør; han ga en optimistisk skildring av byen: jevn velstand, lite fattigdom og enkelte rike familier. Byens og industriens økonomi var brakt over på en sunn basis. Han spådde den en stor fremtid som industriby når den fikk rikeligere tilførsel av elektrisk energi, fordi den hadde som få andre byer store strandtomter og en isfri havn. - Men byen, kommunen, var ikke bare de ytre ting, gater, bro og jernbane, skip, trelast og fabrikker, det var først og fremst menneskene selv, de var byens levende organisme, dens sjel, og deres interesse for det offentlige styre og stell hadde økt i samme grad som den kommunale ekspansjon hadde grepet mer og mer inn i deres daglige liv, - og i deres pung. Det var en våknende trang hos de fleste til selv å ville være med å styre, ikke bare la seg styre.5)
Etter det ganske sterke politiske og religiøse liv i 40- og 50-årene ble det temmelig stille. Hverken i bystyret eller ved valget av representanter til det og Stortinget merker vi i 60- og 70-årene noen politisk opposisjon, agitasjon eller organisasjon. Løsningen av de store praktiske kommunale saker samlet all interesse og om dem var man stort sett enige. I bystyret stemte man etter personlig innstilling til den enkelte sak, ikke ut fra partipolitiske hensyn. Men etter som den politiske interesse og aktivitet vokste, tok foreningsdannelsen ny fart; for selv om foreningene var dannet på rent faglig basis, hindret det ikke at de søkte å fremme sine formål ad politikkens vei. Da de store politiske stridsspørsmål ble brennende omkring 1884 og 1905, fikk byen sin rene politiske partiforeninger og omtrent samtidig de første sosialistisk innstilte fagforeninger.
De fleste av Marcus Thranes arbeiderforeninger var gått i oppløsning etter at de hadde mistet sine ledere. Etter en fullstendig død tid i 15 år, ble det fra midten av 60-årene stiftet arbeidersamfunn rundt om i Norges byer. Det var oftest ikke arbeiderne selv som tok initiativet til dem, men humanitært interesserte personer utenom arbeiderklassen; de tok også ledelsen i dem, og de hadde ikke noe av de eldre foreningens preg av sosialistisk-økonomisk kamporganisasjon, men de så det mer som sin oppgave å høyne arbeiderstanden kulturelt ved økt folkeopplysning. Det første initiativ til dette i Porsgrunn kom fra tre av byens skipsredere som i 1861 tegnet seg for 1700 spd. til opprettelse av en arbeideranstalt. Det som kom ut av dette var en arbeidernes sykekasse opprettet 1864, som i tidens løp var en god hjelp til legeregninger, sykeunderstøttelse og som begravelsesbidrag. En «Arbeiderforening» ble først stiftet i februar 1870; i dens første styre satt byens kateket, en lærer og to håndverkere, ikke én arbeider. Etter et års tid holdt den på å gå helt i stå, men ble reddet ved at Christen Knudsen forærte den «Hasselgården» (Tordenskjoldsgt. 7), og P. M. Petersen ga 200 spd. til å pusse den opp. De rommelige lokaler ble meget benyttet av forskjellige organisasjoner til deres møter; flere drabelige slag i brosaken ble utkjempet der; men å samle arbeiderne hadde den meget vanskelig for, da all diskusjon om det som lå dem mest på hjertet, deres sosiale, politiske og økonomiske kår, var bannlyst. Og det var nettopp nå, under høykonjunkturens prisstigning i begynnelsen av 70-årene, den norske arbeiderbevegelse for alvor begynte med streiker og lønnskrav og faglig organisering. - Gang på gang påtalte avisene den dårlige tilslutning fra arbeidernes side til en forening «som kunne blitt et tjenlig middel til utjevning av den kløft der dessverre her som annetsteds finnes mellom arbeideren og den i samfunnet bedre stillede». Men så lenge foreningen hadde et konservativt styre, kunne den ikke bli et slikt middel.
I Porsgrunds Blad, dengang et moderat venstreorgan, hevdet i 1881 «en arbeider» at foreningen bare var lagerrom for konservative aviser som ingen leste, men som man abonnerte på og behandlet pent fordi de skulle selges etter bruken som makulatur; ikke holdt man liberale blad. Hvis Porsgrunds Blad ville sende en årgang av sin avis, «da må De klippe ut alle de stykker som De har opptatt fra Bjørnstjerne Bjørnson, Lars Oftedal o. m. fl., for ellers får vi ikke solgt dem igjen». Det siste var neppe noen overdrivelse, for vår tid har vanskelig for å forestille seg den bitterhet, ja likefrem hat og fiendskap den politiske kamp reiste i begynnelsen av 80-årene mellom høyre og venstre. Det er under den strid den politiske interesse våkner til nytt liv i Porsgrunn, hvor motsetningen var langt mer moderat enn i andre byer. I kommunepolitikken gikk det ennå 20 år før partipolitikken begynte å gjøre seg gjeldende.6)
I hele 60-årene hadde Niels Mathiesen representert byen på Stortinget, med Hans Møller som varamann. I 1869 hadde venstre kjempet gjennom den første av sine store merkesaker, årlige storting, og for perioden 1871-73 var Møller valgt. De alternerte her som ved ordførervervet. Valgene hadde gått rolig for seg, ingen diskusjon, ingen opposisjon, og valgdeltakelsen var liten, 40% i 1870. Men det begynte å ytre seg tegn på at man fulgte med i det som foregikk i hovedstaden. I 1872 hadde Stortinget sendt kongen en mistillitsadresse til hans regjering, og i Porsgrunn ba en del borgere formannskapet sammenkalle et allmannamøte for å uttale sin støtte til regjeringen. Klokelig avviste formannskapet det; det var utilbørlig av det å arrangere politiske demonstrasjoner. Det ble da privat sendt om en liste som fikk 66 underskrifter med P. M. Petersen, Høegh, Vauvert og Dyring i spissen. Det var første gang det ble gitt et offentlig organisert uttrykk for en politisk mening.
Da valget høsten 1873 sto for døren, konstaterte Porsgrunds Blad (da konservativt) at det ikke var antydning til valgkamp, «og vi tviler ikke på at vi fra visse hold allerede erklæres for politisk døde og maktesløse å være». Men årsaken var en ganske annen enn en politisk død. Visse foreteelser i «det Sverdrup-Jaabækske parti som alltid har vært overmåte svakt representert i vår by», hadde fått mange venstremenn til å gjøre en svingning til høyre. «Det er derfor enighetens og trygghetens berettigede ro som råder iblant oss». Alle de menn som kunne komme på tale, «representerer det store, måteholdne parti som, uten å være stokkonservative, har fått øynene opp for de radikales aggresive politikk og for det Sverdrup-Jaabækske skråplans tarvelighet». - Det var en pyntelig ouverture til de gloser som senere skulle bli brukt; for hvert valg fremover ble tonen og motsetningene skarpere. Ved valget 1873 nevnes for første gang to partier og to lister. Mot gjenvalg av de avgående representanter, H. Møller med H. J. Gregersen som varamann, ble det under hånden agitert voldsomt for byfoged Blom og kateket Bernhoft, og disse ble valgt. Møller og Gregersen hadde begge sagt at de på grunn av sine store forretninger ikke ønsket gjenvalg, men den egentlige årsak var nok at de begge hadde et anstrøk av liberalisme. Ved neste valg, i 1876, ble Blom vraket da man ikke kunne unnvære ham i byen, og kampen sto mellom Gregersen som den mest konservative, og Møller; denne seiret til tross for at metodistene var blitt oppagitert til å stemme på Gregersen.7)
Merkelig nok synes valget i 1879 ikke å ha reist noen strid; temmelig enstemmig ble valgt den da 36 år gamle Jørgen C. Knudsen, som unntatt periodene 1889-91 og 1901-03 representerte byen til 1906, da han definitivt frasa seg gjenvalg. Med ham sendte Porsgrunn en av de mest konservative menn på tinget. Den viktigste sak som forelå da han møtte i 1880, var statsrådenes adgang til Stortinget, som han var imot medmindre lagtinget ble radikalt omdannet (bl. a. valgt for 9 år) således at det etter hans egne ord «kunne forutsettes å danne en konservativ bremse». Unionen med Sverige hadde i ham en av sine mest trofaste venner, og om han nødtvunget var med på den enstemmige 7. juni-beslutning 1905 om å oppsi unionen, var det for ham ingen gledesdag. På Stortinget var han medlem av og formann i flere viktige komiteer og det siste år odelstingspresident. Han avslo alle anmodninger om å tre inn i flere regjeringer. Fra 1877 til han i 1904 flyttet utenfor byen (Øvre Frednes lå i Eidanger), var han uavbrutt medlem av bystyre og formannskap, i 1893 ordfører. Han var en steil og stri natur som aldri vek en hårsbredd fra sin overbevisning, men alltid redelig og saklig. Han eide, i motsetning til sin bror, ingen politisk ærgjerrighet, hans deltakelse i det offentlige liv skyldtes, som det har vært sagt, mindre lyst enn plikt, og få har så trofast oppfylt denne borgerplikt mot sin by som han.8)
Hadde valget 1879 gått for seg i stillhet, ble det desto heftigere strid ved «det store valg» 1882, som av venstre ble lansert under slagordet «Tillit til Johan Sverdrup»! Alle visste eller følte dets avgjørende betydning for landets fremtidige statsskikk, og valgdeltakelsen i Porsgrunn steg fra 44% i 79 til 65. De konservative, høyre, var så dominerende i byen at det neppe var noen fare for at en venstremann skulle bli valgt, men faren var at høyre var splidaktig med seg selv. Valget sto mellom Møller og Knudsen. Begge byens konservative aviser gikk inn for Møller, som hårdnakket fraba seg gjenvalg. Mot Møller skrev interessenter i Norske Lloyd og Søforsikringsselskabet at det var uforsvarlig å ta ham bort fra ledelsen av disse; «interessentene vil ikke bestandig nøye seg med å betale høy gasje til en bestyrer som ikke er ved forretningene mens premien blir større og større». Knudsen «har ikke riktig stemningen for seg», og grunnen var, som tidligere vist, at han ikke var den rette talsmann i jernbane- og brosaken; det var Møller, «en mann der kunne føre den omtalte sak gjennom på tinget til hell og lykke for vår by som for det hele land». Selv for Grenmar var Knudsen for konservativ; en innsender mente at det var venstre som sto bak interessentene i assuranseselskapene mot Møllers valg, for derved støttet man Knudsens, og det ville være en seier for venstre. En mann av ytterste høyre ville skade sitt parti, «da det er et sørgelig feilgrep hvis man tror at en sådan kan utrette noe i tinget under de nåværende forhold. Vi frykter at hans utpregede høyrestandpunkt kunne spille seiren i de radikales hender». Men da det så ble innlevert en venstreliste med over 70 underskrifter, kastet begge aviser seg over venstre for å sikre høyre seiren, således at «Porsgrunns by skal nevnes med heder blant dem hvis valg har vært til landets heder, til folkets vel». Og byens ære ble reddet, høyres valgmannsliste seiret stort, og Knudsen ble gjenvalgt med Møller som varamann, idet man bøyde seg for den sistes ønske.9)
Når venstre hadde så liten sjanse til å gjøre seg gjeldende, var det fordi det ikke hadde noen avis. Det livligere politiske liv fremkalte flere avisforetagender som fristet en kort tilværelse. I slutten av 60-årene hadde boktrykker Thorbjørnsen og student Joh. Arctander en kort tid utgitt «Bratsberg Amtstidende»; dens nærgående skrivemåte reiste søksmål mot den, og den gikk snart inn. Mot slutten av 1877 så to nye aviser dagens Iys, «Grenmar» og «Budstikken», den siste ble utgitt av Heckners faktor L. Jacobsen i «Porsgrunds Blad»; straks over nyttår ble den flyttet til Brevik, hvor den snart gikk inn. Bare Grenmar overlevde; dens første prøvenr. kom 12. desbr. 1877 og regulært fra 3. januar 1878; som gratisbilag fulgte et illustrert månedsskrift «Hjemmet». Redaktøren forsikret at avisen ville bli redigert i moderat frisinnet retning. Som redaktør fungerte fra våren 1878 lærer J. Tennefoss i 2½ år. Fra 1. okt. 1880 redigerte han Porsgrunds Blad som han hadde kjøpt sammen med boktrykker S. Tvedt av Heckners sønn. I en programartikkel erklærte de nye eiere at de i den pågående politiske strid ville «følge den gyldne middelvei og innta et upartisk og uavhengig stilling». Ikke desto mindre gerådet bladet i voldsomt raseri da 12 av byens borgere utstedte aksjeinnbydelse til en venstreavis i 1882. Dermed ville den politiske ro bli forstyrret: «Porsgrunn har i det lengste vært forskånet for oppvigleri av venstres politikere», som hadde forpaktet ordet: frisinn; men frisinn var også å verne det bestående og arbeide for en jevnt fremadskridende utvikling. «Den dag vil opprinne da det av tvilsomt «frisinn» og religionssyn sammenblandede venstre vil yte høyre sin påskjønnelse fordi det har villet holde det igjen på den glatte og tynne is de altfor tidlig har våget seg ut på og som de utvilsomt vil komme til å falle gjennom dragende vår frihet og selvstendighet med seg om det ikke var voktere til stede der søkte å holde igjen». Dessuten ville ikke i en liten by som Porsgrunn 3 aviser kunne bære seg.
Venstres forsøk på å starte egen avis mislyktes; av motstanderne siteres dog en venstreavis kalt «Nordmanden», som ikke ellers kjennes. I mai 1884 dementerte Porsgrunds Blad rykter om at den skulle bli venstreavis; det viste seg likevel å være rett; fra 10. oktober ble den overtatt av en gruppe venstremenn for å opparbeide et parti av høyrefolk som ikke var så konservative som Grenmar, og av moderate venstremenn. Men ingen av dem sluttet opp om avisen, som etter 1½ år som venstreorgan, opphørte med siste nr. 31. mars 1886 i sin 36. årgang. I sin gravtale beklaget redaktøren merkelig nok ikke at forsøket var mislykket, «for bladet var dengang radikalt, og hvis det hadde hatt lykken med seg, ville Porsgrunn ha fått de samme fanatiske partikamper som rår andre steder, noe enhver rettsindig borger - høyre som venstre ville ha beklaget». - Som før nevnt ble avisen solgt til Brødrene Dyring10) og slått sammen med Grenmar, som fra 1. april 1886 utkom under tittelen «Grenmar. Porsgrunds Blad»; fra 1. okt. s. å. utkom den 3 ganger ukentlig mot for 2.11)
Rustet med egen avis kunne venstre kaste seg inn i valgkampen 1885, men gjorde det med liten glød da partiet ikke hadde noen habil kandidat: man tenkte på postmester Bentsen, men han erklærte at han var for ny i byen og «at han ikke ville risikere å bli slått av en mindre dyktig høyremann». Et forsøk på å forene høyre- og venstrestemmer om Niels Mathiesen Iyktes ikke, og det endte med at selv venstre gikk inn for Møller, for å unngå Knudsen. Av to «onder» valgte man det minste det viser at Møllers personlige posisjon i byen må ha vært umåtelig sterk når han under den mest uhyggelige partifanatisme kunne samle stemmer fra begge leirer. Men resultatet ble stokkonservativt, Knudsen ble gjenvalgt, denne gang med A. P. Wright som varamann, da Møller hadde frabedt seg også det. Valgdeltakelsen var mindre enn sist, og Porsgrunds Blad beklaget «den søvnliknende taushet» foran valget.12)
| Utdrag (s. 460-474) fra: Tønnessen: Porsgrunn historie, b. 2 | Til bokas innholdsfortegnelse |
| Porsgrunn biblioteks hjemmeside | Søk i bokbasen |