Midt under den politiske strid hadde et par betydningsfulle foreninger sett dagens lys. Etter navnet var de samling om et bestemt yrke, men deres stiftelse hadde sin bakgrunn i den politiske situasjon og der tok de også et klart standpunkt på den konservative side. De misIykte forsøk både i Skien og Porsgrunn, på å organisere handelens og håndverkets menn i 1840-årene, ble gjenopptatt i 80-årene. I Skien fantes en lite livskraftig handelsforening fra 50-årene, og håndverkerne hadde fått sin organisasjon i 1878. I Porsgrunn representerte den meget aktive sjømannsforening også handelens interesser: men det var vesentlig eksporthandelen; byens egentlige kjøpmannsstand sto utenfor, og håndverkerne var slett ikke med. «Porsgrunds Handelsforening» ble stiftet 3. desbr. 1884 etter initiativ av bokhandler Th. H. Dyring og kjøpmann Carl Johan Sørensen (1846-1907; han hadde vært skipsfører, og ble bestyrer av sjømannsskolen 1899-1907) med sistnevnte som første formann. (Navnet er senere endret til «Porsgrunn Handelsstands Forening»). Det het i innbydelsen at enhver kunne bli medlem som var slakter, skomaker, baker og skredder, «foruten kjøpmenn og eldre handelsbetjenter». Det synes således som også håndverkerne kunne bli med, men visstnok bare de som produserte til salg fra egen butikk. Porsgrunn hadde ingen engroshandel, dertil var omlandet for lite, og den var flyttet til Skien, foreningen var derfor detaljhandlernes, de egentlige kjøpmenns forening og burde for så vidt heller ha tatt navnet «Kjøpmannsforening», som den tilsvarende forening i Skien (stiftet 1888). Foruten saker av lokal interesse har foreningen løst en oppgave av landsomfattende betydning også her var Porsgrunn «foregangsmann» - nemlig opprettelsen av den meget betydningsfulle «Den norske Handelsstands Fællesforening». Den ble stiftet i Porsgrunns rådhus 2. okt. 1889 under ledelse av den kjente politiker, generalkonsul Chr. Christophersen, men initiativet var utgått fra brødrene Dyring som hadde fremkastet tanken og gjort det banebrytende forarbeid.
H. Joh. Dyring hadde vært en av den første håndverkerforenings stiftere i 1845, og hans sønn Kr. H. Dyring fulgte i sin fars fotspor da han 25. februar 1885 var med å stifte den nye «Porsgrunds Haandværksforening» (siden 1903 «Porsgrunn Håndverk- og lndustriforening»). Foreningen var ikke med da «Den norske Fællesforening for Haandverk og Industri» ble stiftet i 1886, men meldte seg året etter inn i den. Foreningen har vært til stor gagn ikke bare for sine medlemmer, faglig og gjennom sin understøttelses- og sykekasse, men også for byens næringsliv, bl. a. ved å stå for arrangementet av utstillingene 1888, 1894 og den landsomfattende store jubileumsutstilling 1907.13)
Stortingsvalget 1888 ga støtet til at den første politiske forening ble dannet. I novbr. innbød Handelsforeningen styrene for byens fagforeninger til møte for å drøfte om man skulle avholde et politisk diskusjonsmøte. Det ble enstemmig vedtatt at disse foreninger ikke skulle utsende en slik innbydelse, men en del medlemmer vedtok «å innby alle byens stemmeberettigede med konservative meninger» for å opprette en «Grunnlovsforening» og foreta prøvevalg på stortingsrepresentant. En slik forening, «Porsgrunds Grundlovsforening», ble stiftet 12. novbr. s. å. etter innbydelse av en del konservative håndverkere, kjøpmenn og skipsredere. Det var i realiteten byens høyreparti; dets formål var å arbeide for samfunnsgagnlige fremskritt «under opprettholdelse av vår nuværende forfatning og samfunnsordning», og ved valgene støtte dem som kunne fremme disse formål. Det gjorde den også til gagns; både ved kommune- og stortingsvalgene samme høst seiret deres liste stort. Også Vestre synes allerede da å ha opptrådt som organisert parti under postmester Bentsen, som redigerte dets avis «Telefon»; den kom med sitt første nr. 22. mai 1889. Etter en kort tilværelse ble også den kjøpt av Brødrene Dyring.14) «Her finnes nemlig ingen skarp partistilling i Porsgrunn, og den bør ikke uten nødvendighet skjerpes», skrev Grenmar i 1891.15) Valget hadde samlet stor deltakelse i 1888; det samme var tilfelle i 1891, og 1894 slo den alle rekorder, 83%!
Opptakten til det store valg i 94 begynte allerede foran kommunevalgene i 92. Grunnlovsforeningen arrangerte det første politiske demonstrasjonstog 6. juli; over broen talte det 1600 deltakere, og på Østsidens dampskipsbrygge var 2000; byfoged Enger holdt tale og sluttet med 3 × 3 hurra for fedrelandet, kongen og unionen! Det ble flagget over hele byen og fra skipene på elven. Den politiske stemning var ikke til å ta feil av. Til bystyrevalget ble det gjenvalg over hele linjen, selv Grenmar syntes det ble for meget av det gode og påtalte frykten for å slippe nye, yngre menn til. Ingen gamle ville frasi seg gjenvalg; en unntakelse var Hans Møller; da han ved utgangen av 94 ba seg fritatt, hadde han sittet uavbrutt i bystyret siden 1857, derav siden 1861 i formannskapet, i 29 år vært ordfører og viseordfører, og dertil i to perioder stortingsmann. I Porsgrunns kommunale historie har ingen ofret seg så meget av sitt liv for byen som han; enig eller uenig i hans politiske standpunkt, i kommunepolitikken vil han bli stående som «the grand old man». - Til valget i 94 rustet man seg i begge leirer; det var både bystyre- og stortingsvalg den høst. To nye politiske foreninger så dagens lys, «Yngre konservatives Forening» i nær tilknytning til Grunnlovsforeningen, og «Porsgrund og Omegns frisinnede Forening», som både av den selv og motstanderne like ut ble kalt byens venstreforening. Den siste fikk sitt eget organ i avisen «Vaarbrud» (som utkom 1894 3/4 -1895 28/6 med 52 nr.). Det var også andre avisplaner, idet Grenmar ble solgt til sakfører Johan Reynolds, som redigerte den fra 1. januar 1892 til Kr. H. Dyring igjen overtok den fra 1. juni 1894.
Det hadde visstnok vært Reynolds' hensikt å legge avisen om i mer frisinnet retning, men det gikk ikke i disse skarpe motsetningens år. Da han måtte oppgi Grenmar, hadde han planer om å starte en ny avis, «Porsgrunds Aftenblad», men da så Vaarbrud kom, ble det ikke noe av. Vaarbrud ble utgitt av et aksjeselskap og redigert av en komité, med kontorsjef K. Torjussen som formann. «Norske borgere og borgerinner! La det ikke sies om Eder at I lettsindigen og i sløvhet lot fedrenes store verk - gjenreisningen av Norge som et fritt og selvstendig rike - forfalle. Slutt Eder sammen! -- - Vaarbrud er gått i gang nettopp for at vi kan samle oss i en kraftig fylking til kamp mot bakstrevets treske trollskap og onde anslag». Slik lød det i avisens første leder, og den tonen holdt avisen i alle sine nr. Det er virkelig noe av en vårløsning over Vaarbrud: forfriskende og våkent og uvørent slo den ned på alt og alle i byens styre og stell og rusket opp i meget, men kastet seg selvsagt først og fremst inn i valgkampen. Formannskapet tok uten tvil parti i saken da det nektet Venstre Kammerherresalen til møter under påskudd av at den tok skade når det ble danset, men de konservative fikk låne den! Men all agitasjon var forgjeves; det hjalp ikke at Venstre på sin liste hadde med 6 høyremenn, og til stortingsvalget hadde som sin kandidat A. P. Wright «visstnok uten hans vilje», som Grenmar sa, for å verve proselytter, «det influerte ikke noe på den gode og faste konservative ånd der alltid har hersket i vår by». Ved begge valg seiret Høyres lister i sin helhet, og Vaarbrud raste over sine egnes sløvhet; men de kom igjen, sterkere for hvert valg.16)
Før neste stortingsvalg inntraff et intermesso som satte lidenskapene om mulig ennå sterkere i kok. Det var folkeavstemningen om Samlaget 9. april 1897. Porsgrunds Brændevinssamlag hadde begynt sin drift 1873. I hvilken grad det hadde innvirket på edrueligheten, skal være usagt; en viss kontroll med kundene hadde man ført, særlig etter at det i 1887 hadde fått enerett til utskjenkning; da økte også omsetningen og overskuddet sterkt. I 1895 var de henholdsvis 77 847 kr. og 15 255 kr. Overskuddet hadde i årenes løp gitt byen mange goder, det største var vel Folkebadet, som helt var reist og drevet av Samlaget. Men mot disse brennevinspengene begynte det å heve seg mange røster, særlig da I.O.G.T. var stiftet. Denne betydningsfulle organisasjon er også et felt hvor Porsgrunn har vært «foregangsmannen». Stifteren var den svenskfødte skipsfører Carl Reynolds (1840-1900) ; (hans egentlige navn var Kjelstrøm). Omkring 1860 var han kommet til Porsgrunn, og fra 1870 førte han i nesten 30 år skip for Christen og Jørgen C. Knudsen. Helhjertet gikk Reynolds inn i arbeidet for sjøfolkenes ve og vel, og særlig lå avholdssaken ham på hjertet. Den gamle avholdsforening i Porsgrunn av 1844 var gått inn i 1856, og det var i øyeblikket ingen slik forening da Reynolds 22. januar 1876 fikk stiftet «Porsgrunds Totalafholdsforening» sammen med skipsfører Jacob Pettersen. Samme sommer lærte han å kjenne I.O.G.T. i Hull, og da han om vinteren kom hjem for å legge opp, lyktes det ham etter mange vanskeligheter å få stiftet 8. mars 1877 «Første Norske Loge af uafhængig Orden Good Templars», etter fullmakt av den engelske storloge. Fra denne første forening er vokst frem den omfattende organisasjon i Skandinavia; 14. juni 1878 ble i Arbeiderforeningen stiftet Norges Storloge med den danskfødte Laurits Nikolai Balle som Norges første stortemplar; han var igjen med å opprette storlogen i Sverige 1880 og i Danmark 1882. 5. mars 1880 innvidde Logen sitt eget hus i Skolegt. 9. Reynolds førte i mange år Chr. Knudsens «Høvding» og stiftet ombord en skipsloge med samme navn; den opptok i årenes løp mange sjøfolk, og var den første avholdsorganisasjon til sjøs. - Fra Joh. H. Knudsen ble medlem i januar 1878 var han i 50 år en av de drivende krefter i alt I.O.G.T.'s arbeid.: i 1886 stiftet han også «Varden», en totalavholdsforening for gutter fra rusdrikk og tobakk, visstnok den eneste i sitt slag i landet. Til Logens hovedforening er knyttet et ungdomslag og et par barneloger. Tilslutningen til «Første Norske» var en tid høyst variabel; midt i 80-årene sank medlemstallet helt til 30 og det var på tale å oppgi foreningen, men den fikk en storhetstid under kampen om Samlaget med hele 350 medlemmer.
Hovedkampen ble ført av «Afholdsvennernes Fællesudvalg», dannet av avholdsfolk innen Metodistkirken, Indremisjonen, Frikirken, Ynglingeforeningen og I.O.G.T. De utga for anledningen bladet «Giv Agt», som i de voldsomste vendinger gikk løs på tilhengerne av Samlaget. «Avholdsvennenes organ», skrev Grenmar, «gir i sannhet et sørgelig vitnesbyrd om hvor lavt folk kan synke når det gjelder en agitasjon». Man måtte få det inntrykk at Porsgrunn var et av de verste drikkesteder i landet; men det motsatte var snarere tilfelle. Mistet byen Samlaget, ville det komme Skien til gode, «som ved sine umotiverte prosesser (brosaken) just ikke skulle gjøre seg fortjent til å få noen av de inntekter som Porsgrunn tiltrenger». - For å påvirke stemningen til fordel for seg vedtok Samlaget på ekstraordinær generalforsamling mot 1 stemme å avsette for fremtiden, hvis Samlaget ble opprettholdt, nesten hele overskuddet til et brofond for desto snarere å skaffe byens borgere fri passasje. Det var et lokkende agn, men det hjalp ikke; ved avstemningen, som samlet en veldig tilslutning, seiret avholdsfolket med 126 stemmers overvekt. Da magistraten ved halv elleve tiden forkynte resultatet fra et av Rådhusets vinduer til mengden utenfor, «brøt jubelen ut i rungende hurraer der syntes aldri skulle ta slutt liksom også salmen «Lov og takk» ble avsunget. Da hørtes en salvelsesfull stemme utrope: Det er Herren Vår Gud der har utrettet dette, ham alene tilkommer æren og takken!» Grenmar påtalte dette som blasfemi; var det således å forstå «at Gud kun interesserer seg for Porsgrunns Samlag, men har slått hånden av avholdsvennene på de 7 andre steder», hvor samlagene ble bibeholdt? «Eller er det fordi de der har drevet agitasjonen i Porsgrunn, i særlig grad har gjort seg fortjent til Guds nåde og velsignelse? Ja, det religiøse hovmot innen visse kretser i vår by er virkelig så stort at dette spørsmål ikke er uberettiget». Det ble påstått «at man har skremt gamle, syke kvinner der går på gravens rand, med helvetes straffer hvis de ikke stemte Samlaget ned».17)
Det synes ikke som nedleggingen av Samlaget bedret edrueligheten i byen. Avholdsfolkene arrangerte demonstrasjonstog og massemøter, sendte politiet anmeldelse for ulovlig salg av brennevin og klaget over at det var altfor slapt i slike saker. Motstanderne pekte på den overhåndtagende drikk av laddevin som gjorde drukkenskapen mye verre enn før. Mange humanitære formål mistet i Samlaget sin bærende økonomiske støtte. Da det holdt sin siste generalforsamling, betalte det siste avdrag på Folkebadet og tilbød kommunen det som gave, kjøpte Lysthusåsen til byen for 1200 kr. og avsatte 5400 kr. til et festivitetslokale. Tapet av inntekter ble helt motsatt av hva man hadde fryktet, for da Skien 12-13 år senere ble helt tørrlagt, opplevde man i Porsgrunn «en hel invasjon av tørstige sjeler fra Skien». Et forsøk i 1907 på å få gjenopprettet Samlaget mislyktes totalt; det ble avgitt bare 136 ja-stemmer, og da de stemmeberettigede som ikke avga stemme, etter reglene ble regnet for nei-stemmer, kunne disse triumfere med hele 2188!18)
Stortingsvalget i 1897 ga nesten nøyaktig samme resultat som i 94; Høyres liste gikk tilbake bare med 5 st. og Venstres frem med 7; dermed var Jørgen C. Knudsens gjenvalg sikret. Venstre hadde arrangert folkemøte på Gudmundsens løkke på Vestsiden med 300 tilhørere, et antall Grenmar søkte å redusere ved å si at ikke så få var kvinner og barn. Hovedtaler var Gunnar Knudsen, og temaene alminnelig stemmerett og egen norsk utenriksminister. Det manglet ikke på kraftsatser, skriver Grenmar; høyres agitasjon var skamløs og uærlig, og partiet ble frakjent all fedrelandskjærlighet; «d'herrer venstretalere burde holde seg for gode til å komme med den slags utopier». Ved kommunevalget året etter, 1898, er det første gang vi merker forsøk fra arbeiderne på å bli representert; egen liste stilte de ikke, men de søkte å komme med på Venstres. «For å unngå unødig politisk kamp», oppfordret Grunnlovsforeningen alle fagforeningene til samarbeid; det ble godtatt av Handelsforeningen, men i Arbeiderforeningen endte det med at man stillet opp en venstreliste for arbeidere og sjøfolk. Da Venstre avslo den av Afholdsvennernes Fællesudvalg oppstilte upolitiske liste, gikk disse til valg på denne og fikk 5 representanter, venstre 4 og de konservative 18 (en vill liste fikk 1). Det er for øvrig det første valg hvor det foreligger nøyaktig statistikk over partienes stemmetall. Vestsiden førte sin egen valgkamp på programmet utvidelse av bygrensen og fri passasje over broen.
Innen de neste to valg var skjedd viktige ting som skulle få betydning for valgenes utfall. I 1898 ble innført alminnelig stemmerett; det økte de stemmeberettigedes antall fra 441 til vel 800. I 1901 fikk kvinner kommunal stemmerett; i kampen for den hadde også Porsgrunns kvinner deltatt. 14. novbr. 1898 hadde fruene Marie Møller, Thina Winsnes og Helene Wright stiftet «Kvindernes Læseforening» hvis formål var mer enn det som navnet sa, nemlig også utvikling og sammenslutning av kvinner i Porsgrunn og omegn». Med grunnlag i Leseforeningen ble i april 1899 stiftet en «Stemmeretsforening for Kvinder i Porsgrund» etter et foredrag av Gina Krog, Norsk Kvinnesaksforenings drivende kraft. Grenmar noterte som et gledelig tegn på økende politisk interesse at stadig fler innvånere påhørte bystyrets forhandlinger, «ja selv damer har møtt frem som tilhørere». Antallet stemmeberettigede ved kommunevalget 1901 steg (fra 900) til 1419. - Denne forening var en frukt av den overmåte rike foreningsdannelse som foregår i løpet av ganske få år omkring århundreskiftet. «Vår tid», skrev Grenmar i 1899, «er kalt foreningenes tidsalder idet den ene forening dannes etter den andre, og det er snart sagt ikke det fag som ikke har organisert seg». Det skulle ikke i en slik grad være nødvendig i Porsgrunn, mente avisen, «hvor arbeidsforholdene har vært gode, og hvor det patriarkalske forhold arbeider og arbeidsherre mellom ennå for en del synes å være det fremherskende med god forståelse». Avisen endte med å formane ledelsen av fagforeningene til forsiktighet og inoderasjon.19)
Man vil neppe finne noe område av samfunnslivet som ikke fikk sin forening, det var som en organisasjonspsykose hadde grepet folk. Bare å ramse dem alle opp her, ville føre for langt, da det kan registreres minst 50 foreninger stiftet bare i de 8-9 år 1897-1905. De politiske foreninger av 1894 ble reorganisert under nye navn, «Porsgrunds Konservative Ungdomsforening» ble stiftet 5. desbr. 1900, og Venstre fikk endelig en fast organisasjon i «Porsgrunds demokratiske Forening», stiftet 28. nøvbr. 1898 med ingeniør Ægidius Elling som formann. «Våre motstandere er ikke det gamle venstre, men et halvsosialistisk parti som kaller seg P.'s demokratiske forening», sa Høyres formann under valgkampen 1901. Det Iyktes endelig Venstre å få startet en blivende avis. «Porsgrunds Tidende», som utkom regelmessig fra 1. januar 1900 (etter flere prøvenr. i desbr. 1899) med Hans Reynolds som redaktør. Den ble de første år utgitt av et aksjeselskap hvor tollbetjent K. L. Daae var formann, til den i 1903 ble overtatt av redaktør Peder Chr. Hvidsten (1872-1933), som siden 1901 også var medeier i og redaktør av «Brevigsposten». Bare under store vanskeligheter (avisen gikk konkurs i 1906) lyktes det ham å holde avisen gående til han ga opp med siste nr. 29. juni 1914. «På ruinene av et konstant døende avisforetagende» ble fra 1. desember s. å. startet den nye venstreavis «Porsgrunds Dagblad» med Daniel H. Grini som redaktør. I 1902 ble partiets navn endret til «Porsgrunds Venstreforening».
Fra denne forening utgikk initiativet til en ny forening, «Porsgrunds frisinnede Ungdomslag», stiftet 15. desbr. 1899 med H. Reynolds som formann. Omtrent samtidig så også «Arbeiderakademiet» dagens lys. I selve navnet lå noe av et sosialt program rettet mot den eksisterende «Foredragsforeningen», stiftet 1893 med adjunkt Lund som formann. Til denne mer eksklusive forening sognet vesentlig byens overklasse, og den fikk ikke det brede folkelige grunnlag den vel var tiltenkt. Da den i 1900 hadde fått til formann Grundlovsforeningens formann, o.r.sakfører, senere bankdirektør Einar Wellerop (1868-1926), tok Lund initiativet til å stifte «Arbeiderakademiet» 5. januar 1900. Han ledet det konstituerende møte, men til formann ble valgt Vemmestad med venstremennene Dick og Elling, samt «to medlemmer av arbeiderklassen» som lovene sa, modellsnekker Lauritz Larsen og porselensdreier Karl Tranberg, som øvrige styremedlemmer. Om denne forening hadde et bredere sosialt sikte, fikk den dog ingen politisk karakter, det viser det brede grunnlag for den økonomiske støtte fra stat, kommune, sparebank og private. Akademiet fikk en enestående tilslutning, i 1907 var medlemstallet helt oppe i 705, og det gjennomsnittlige antall tilhørere ca. 250. 14. oktober 1900 begynte Akademiet sine foredragsaftener med en serie på tre foredrag av adjunkt Coll om «England og dets koloniers historie i det 19. århundre». Det synes å vitne om en veldig kunnskapstrang at et slikt emne kunne samle et så stort publikum. -
Selv den hensyknende Arbeiderforening, «som i en årrekke har ført en meget stille tilværelse», våknet til nytt liv, men mer som en selskapelig klubb med leseværelse og fester. I 1904 åpnet man sesongen «med en til trengsel besøkt dansemoro». Klubber synes for øvrig å ha vært på møte. Siden 4. novbr. 1872 hadde man «Klubselskabet Humanitas» hvis formål var «ved morende samt annen utdannende adspredelse å fordrive den tid der kunne bortvendes fra livets alvorlige sysler». Den hadde sitt faste lokale i Floodegården. I Reformgården ble «Borgerklubben» åpnet i økt. 1896 med en lengre tale av formannen A. P. Wright, og på Vestsiden begynte «Klubselskabet Fram» i 1898 med kjøpmann J. A. Johannessen som formann; 4. januar 1901 ble konstituert «Handelsstandens og Sjømandsstandens Klub», i styret var skipsrederne Martin Olsen og Leif Gundersen, og 29. septbr. 1902 meldte Grenmar at «Frihedslaget F.L.B. er navnet på en selskapelig forening som er gjenopprettet etter i fjor å ha ligget nede». - Når hertil kom at de eldre foreninger for handel, håndverk og sjøfart, og de politiske organisasjoner hadde sine «klubbselskapelige» aftener, synes byens fedre ikke å kunne være i tvil om hvor de skulle tilbringe kveldene og få lufte sine meninger om landets og byens styre og stell, rundt punsjebollen eller ved toddyglasset.20)
Historisk langt viktigere enn disse «politiserende» selskapelige klubber var organiseringen av arbeiderklassen i fagforeninger og politiske partiforeninger. De innevarslet en ny tid i den politiske, økonomiske og sosiale strid, som også Porsgrunn med sin relativt store arbeiderbefolkning skulle få sin del av. Arbeidernes faglige landsorganisasjon var stiftet 1899, og i tilslutning dertil skjøt det i løpet av få år frem en lang rekke foreninger. Fagforeningsbevegelsen tok til i 1872, og Porsgrunn kom forholdsvis sent med i den. Den eldste og betydeligste av byens fagforeninger er visstnok «Porsgrunds Stuer- og Laerforening» stiftet 1895 med Andreas Jensen som formann; den hadde i 1899 hele 350 medlemmer. Den kom straks i strid både med sine kolleger i Skien og med sentralorganisasjonen, Havne- og transportarbeiderforbundet, på grunn av misnøye med at meglerne i Skien brukte folk fra den by til lossing og lasting i Porsgrunn, og med at forbundet ikke gjorde noe for å ordne opp i dette. Etter først å ha meldt seg inn, gikk foreningen derfor ut, og først i 1905 igjen inn i forbundet. 5. novbr. 1898 ble holdt et møte med 80 deltakere i Porsgrunn for å søke dannet en fellesforening av skipstømmermenn og skipsdrivere ved hele Langesundsfjorden. En slik fellesforening kom visstnok ikke i stand; istedet ble for Porsgrunn stiftet «Arbeiderforeningen Fremad» med A. Nygaard som formann. I 1901 sendte den ut to mann for å organisere fagforeninger innen dette yrke i kystbyene; det mislyktes, og «grunnen antas å være at det fra hold her i byen er truffet foranstaltninger til hindring av omhandlede organisasjon». Etter disse første foreninger kom de øvrige på løpende bånd i 1899 (stiftelsesdagen i parentes): Bjelkehuggerne og plassarbeiderne (26/2), Hustømmermennene og bygningssnekkerne (9/4), Bakersvennene (28/6), Snekker- og Skreddersvennene (begge i novbr.). Murerne kom forholdsvis sent med (1903 25/11), og de hadde en av de første lønnskonflikter under oppførelsen av Rådhuset; det var også stor misnøye med at kommunen ikke ved kontrakten med Murmesteren hadde forpliktet denne til å bruke bare byens folk, særlig fordi det nettopp i disse år var større arbeidsledighet.
Hånd i hånd med den rene fagbevegelse kom arbeidernes politiske partiforeninger. Den første av disse var visstnok «Borge- og Osebakkens Arbeiderforening» (1896 11/4) med Kristian Bjaaland som formann. I denne forening ble stiftet (1903 26/11) et ungdomslag «Solglimt» som fikk meget stor tilslutning. Ved siden av den finner vi omtrent samtidig nevnt «Porsgrunds sosialdemokratiske Ungdomslag». 31. januar 1897 ble stiftet «Vestre Porsgrunds og Omegns Arbeiderforening» etter et foredrag av den kjente politiker kjøpmann Carl Stousland fra Skien (hans mor var Henrik Ibsens søster). Hans forslag om at alle politiske farger skulle ha plass, ble forkastet, man ville ikke ha noe i likhet med den gamle Arbeiderforening på Østsiden, og ved votering ble uttrykkelig vedtatt at foreningen skulle være politisk. Mot slutten av året åpnet den et leseværelse i vognmann Edv. Andersens gård. - Det er påfallende at det ikke har lyktes å finne en liknende forening for Østsiden og heller ikke fra denne tid fagforeninger av den nye industris arbeidere. Porselensfabrikken hadde sitt musikk-korps og sin fagforening. - Med støtte i de eksisterende foreninger var tiden moden for å søke dannet et lokalt arbeiderparti, og på møte 15. novbr. 1903 ble det av de 28 fremmøtte besluttet å stifte «Porsgrunds Arbeiderparti»; på det konstituerende mote 28. novbr. ble baker Lars Andersen valgt til formann og murmester I. Christiansen til nestformann. I en petitnotis søkte Grenmar å gjøre begivenheten helt betydningsløs, «en sosial demokratisk avdeling i tilslutning til det norske arbeiderforbund» ; det falt på møtet så krasse uttalelser av personlig art at avisen sier den vil spare sine lesere for dem. Et betydningsfullt skritt tok foreningen da den fikk amtets foreninger til å gå sammen i en fellesforening, og det var Porsgrundsforeningens forslag til lover som ble vedtatt da «Bratsberg amts arbeiderparti» ble stiftet i Porsgrunn 3. juli 1904. Lars Andersen (1874-1931) hørte til den gamle garverslekt i Kjølnesgt. 1 hvor han selv var født og bodde hele sitt liv; han ominnredet det til bakeri, men sluttet med dette da han i 1926 ble bestyrer av Arbeidskontoret. Andersen satt i bystyret fra han første gang ble valgt inn i 1904 til sin plutselige død på veien til et formannskapsmøte i 1931. I alle disse år var Andersen arbeiderpartiets leder og bærende kraft; utrettelig kjempet han i bystyret for sitt partis program, og så det under sin ledelse vokse til det ble så sterkt at det i 1924 kunne sette ham på ordførerplassen hvor han var til sin død. Tre viktige oppgaver til løste foreningen i 1904. Den fikk arrangert byens første 1. mai demonstrasjon. Det gikk om aftenen etter endt arbeidstid fra Porselensfabrikken med dens musikkorps i spissen til Floodeløkken, «toget talte 1000 deltakere, og hele byen var på benene». 8-timers dagen var demonstrasjonens hovedmotto. Det ble etterpå hevdet at brovakten med hensikt hadde lagt hindringer i veien for toget ved å åpne broen slik at musikkorpset ble stående på den ene siden av åpningen og deltakerne på den andre. Siden ble 1. mai-toget et årvisst trekk i bylivet. Den andre sak var å få arbeiderne representert i bystyret. Partiet stilte egen liste «for å få inn i styret folk som ikke lar seg påvirke av den farlige forsamlingsluft, men som er ærlige og selvstendige nok til å forfekte sine meninger selv om de stilles ansikt til ansikt med personer som sitter høyere enn dem selv på den sosiale rangstige». På Sosialdemokratenes liste, som den het, ble valgt 3 mann, snekker Hans Hansen, baker Lars Andersen og sersjant Ole Istre, de første arbeidere i Porsgrunns bystyre. (Høyre fikk 14, Avholdspartiet 6 og Venstre 5 representanter). Den tredje, og for partiets fremgang viktigste sak, var å få sin egen avis. Etter et intenst arbeid med å få tegnet en aksjekapital på 5000 kr., kunne partiet sende ut 7. januar 1905, 1. nr. av «Gaa Paa, Organ for arbeiderbevægelsen i Porsgrund». Den kostet 50 øre pr. kvartal, ble trykt i Porsgrunds Tidendes trykkeri med Alfred Aakermann som redaktør. Med berettiget stolthet kunne man si at det var «stedets og amtets eneste arbeiderblad», og at det i hele landet da bare var 6 sosialdemokratiske aviser. I en programerklæring het det at avisen «vil en uforsonlig motstander av det prinsipp hvoretter det nå blir styrt og rådet i det offentlige liv». Og etter det prinsipp ble den friskt og uredd redigert. Men til tross for at Arbeiderpartiet garanterte for den, at kontingenten var så lav og at det ble drevet en så iherdig agitasjon for den, måtte den etter et halvt år gå inn med sitt siste nr. 14. juli. Selvfølgelig hadde byens to andre organer, særlig Grenmar, kastet seg over den, og byens kjøpmenn nektet den annonser, og det var mer enn dens økonomi kunne tåle. (I Porsgrunn var det fra 1. okt. 1900 utgitt av redaktør Fredrik Jansen et underlig blad, «Gry. Social-Religiøst Folkeblad», under slagordet «Lys og Frihet! Rett og Sannhet!» Det ville forfekte sosiale saker fra et religiøst synspunkt, men ødela seg ved å ta inn føljetongen av en fordrukken barber, tidligere mislykket skuespiller. Det mistet enhver interesse for Porsgrunn da det etter 8 nr. ble flyttet til Fredriksvern hvor det et halvt år senere gikk inn.) 21)
«Det rolige og gode forhold som alltid har vært et særkjenne for vår by, synes plutselig å ha forandret karakter og gitt plass for merkelige foreteelser som kunne friste til å spørre om man virkelig befinner seg i Porsgrunn». Slik er Grenmars reaksjon på det som hendte ved stortingsvalget 1900. Det kom så overraskende på Venstre selv at dets liste ved valget av valgmenn seiret med 336 st. mot Høyres 312, at partiet ikke hadde ferdig noen kandidat. På et møte sammenkalt i hui og hast samlet stemningen seg om Dick og Leif Gundersen; den første fikk nesten alle stemmene, og A. P. Wright noen få. Han hadde i 90-årene vært byens ordfører som høyremann, men på forespørsel nå erklært seg enig i Venstres program med det forbehold «som tenkende menneske å stemme etter sin overbevisning», en uttalelse som nettopp viser at man i politikken sto på overgangen fra et gammelt system til et nytt, slik Høyres fører, E. Wellerop, formulerte det: «Det er nu den politiske farge som bestemmer valget. Før var det personene, og likevel», la han til, «tør jeg påstå at Porsgrunn kommune har vært så godt styrt som noen i landet».
Mens Høyre ga sine egnes sløvhet skylden for valgresultatet, gjorde Venstre «resultatet kjent over den hele by gjennom de ville hyl og hurraer som sammen med «Ja, vi elsker» lød i gatene til langt over midnatt». Valgmannskollegiet følte seg ikke bundet til de utpekte kandidater og valgte fabrikkeier O. C. Johansen med Dick som varamann. Venstres velgere viste i den grad sin misnøye med dette at de fikk i stand et stort demonstrasjonstog for Dick, mens representanten ble forbigått i taushet, en demonstrasjon som etter Grenmars mening, gerådet partiet til liten ære. I sin takketale til demonstrantene var Dick ikke snauere enn at han sammenliknet seg med Dreyfus, så ondsinnet hadde angrepene på ham vært. Da Dick ved Johansens forfall likevel kom til å møte på Stortinget, ble den avholdte skolebestyrer hyldet med fakkeltog av teknikerne. - Ved neste stortingsvalg ble Høyres motstandere splittet ved at Sosialdemokratene (Arbeiderpartiet) stilte egen liste mens de før uten tvil hadde stemt med Venstre; Høyre vant derfor en lett seier og sendte for siste gang Jørgen C. Knudsen for å representere byen i de bevegede år som foresto. 22)
Om oppløsningen av unionen med Sverige var man i Porsgrunn skjønt enig; overfor dette store og alvorlige spørsmål som kunne føre landet ut i krig, begrov man den hjemlige stridsøks. Alle byens tre partier oppfordret i en felleserklæring byens borgere til å stemme Ja den 13. august. Fra balkongen på det nye rådhus vaiet et veldig norsk flagg, og over døren sto i guirlander: Ja! «En høytidelig, alvorsfull stemning hvilte over byen. Enhver følte at det var en historisk dag», og da resultatet, ikke en nei-stemme, ble kjent, stemte bymusikken «Heimdal» i på Osebakken, og til «Sønner av Norge» bølget et veldig tog gjennom gatene. Men så var det også slutt på enigheten, foran avstemningen 12. november satte Venstre og Sosialistene i gang en voldsom agitasjon. Leif Gundersen talte for republikk i Edv. Andersens enkes hus på Vestsiden, og Carl Reynolds og Dick «henvendte seg til befolkningen i Knarrdalstrand med bønn om å stemme på republikken», og de greidde å samle 183 stemmer (mot 566 for kongedømme), atskillig mer enn gjennomsnittet for hele landet. Dette resultat sammen med utfallet av stortingsvalget 1900 og kommunevalget 1904 viste at byen politisk sett var i ferd med å radikaliseres; det var slått en bresje, som stadig ble større, i den snart århundrelange konservative tradisjon. - Da Kongen 25. november holdt sitt inntog i Christiania, var det stor stas også i Porsgrunn; alle skip og hele byen flagget: presis kl. 12.30 ble avfyrt 42 skudd fra Lysthusåsen, musikken på Rådhusplassen satte i med «Gud sign Vår Konge god», kirkeklokkene kimte, mens musikken marsjerte gjennom gatene.23)
| Utdrag (s. 474-490) fra: Tønnessen: Porsgrunn historie, b. 2 | Til bokas innholdsfortegnelse |
| Porsgrunn biblioteks hjemmeside | Søk i bokbasen |