Porsgrunns historie, b. 2

[III]. Næringslivet under fredskonjunkturer og skattetrykk 1814-1840

av Joh. N. Tønnessen

Trelasthandelen var, som så mange ganger påpekt, selve livsnerven i Porsgrunn, og derfor måtte byens ve og vel stå og falle med konjunkturene for den, så lenge byen ikke hadde synderlig annet næringsliv å falle tilbake på. Trelasthandelen var nøye forbundet med skipsfarten, skipsbyggeriet og bondehandelen. Sviktet den første, ble det vanskeligheter for de siste.

Også i 1814 var en fredelig handel og skipsfart blitt forstyrret. Fred hadde landet fått 14. januar etter 6½ års krig; men Englands fortsatte blokade og sommerkrigen med Sverige hadde lagt hindringer i veien. Utførselen av trelast kom dog det år opp i nesten 11 500 trelastlester, eller ca. 1/3 av de beste førkrigsår. I 1815, det første hele fredsår, skulle man ta igjen det tapte, og forhåpningene var de beste. Det var fulle lagre etter de to foregående års lave eksport. Handelsflåten var gjenreist etter krigens tap. Ved nybygging og kjøp var stillingen ikke bare holdt, men flåten var økt fra 75 skip på 5928 lester ved utgangen av 1806, til 95 skip på 6378 pr. desbr. 1814. Porsgrunns flåte hadde ikke holdt tritt med denne stigning for hele tolldistriktet under ett; mens dens flåte i 1806 talte 33 skip på 3256 lester, var den ved utgangen av 1814 sunket til 31 skip på 2652 lester, og da er endog Niels Aalls 3 skip på 362 lester regnet med, skjønt de rettelig da burde henregnes til Skien. Med de gode forventninger til en fredelig handel fortsatte flåten å stige til den for hele tolldistriktet nådde sin største høyde i 1816 og -17 med 98 skip på nesten nøyaktig 7000 lester. Det siste av disse år oppnådde Langesunds tolldistrikt for første ganer i sin historie å ha den største handelsflåte av alle landets tolldistrikter, endog mer enn Arendal, Drammen og Tønsberg. For Porsgrunn var tallene de to år 37 skip på 2845 lester. Fra da av gikk det raskt tilbake. Byens handelsflåte delte her skjebne med hele Norges, som sank til et lavmål omkring 1825. Det skyldtes ikke at skipsfarten i og for seg gikk tilbake, men at flåten var større enn landets behov krevde under de forhold som var inntrådt etter freden. Tilbakegangen var felles for de fleste sjøfartsland i Europa, og hadde sin grunn i landenes sviktende økonomiske evne etter utmattelsen under en 20-årig krig. For Norges vedkommende kom hertil at landets endrede politiske stilling ødela århundregamle tradisjonelle handelsveier. For Porsgrunn var det to: trelast til England og jern til Danmark. Noen tall vil vise hvilken katastrofe det ble for byen da begge veier nesten helt ble stengt:

Utførselen av både trelast og jern sank i 1816 til under halvparten av det kvantum som ble utført i 1815. 26 ladninger og 1888 lester var hele Porsgrunns utførsel i 1816! Og derav gikk bare 10 ladninger med 1187 lester til England, hvortil byen i sine beste år hadde sendt det 10-dobbelte. Nøyaktig 2/13 av all fjordens trelast gikk ut for Brevik-kjøpmenns regning, eller mer enn det dobbelte av hva Skiens og Porsgrunns handelsmenn tilsammen maktet. Fra 1815 til 1821 var Brevik fjordens trelastsentrum. Hvordan kunne dette gå til? Hva hadde hendt?

Inntil krigen 1807 hadde England tatt over halvparten av den trelast Norge utførte; det øvrige behov ble for største delen dekket fra Østersjølandene. Krigsutbruddet og en stadig vanskeligere fart på østersjøen, hadde skrudd trelastprisene i England enormt i været. Det viste seg under lisensefarten, da England igjen delvis fikk dekket sitt behov fra Norge for en tid, til også det igjen stoppet opp. Denne situasjon benyttet kanadiske trelasthandlere og britiske skipsredere seg av til å bevege parlamentet til å legge høy toll på europeisk trelast, mens den kanadiske nesten gikk fri. Etter flere forhøyelser ble de endelige tollsatser i 1813 helt drepende for norsk trelast; de var £ 3.8.1 pr. load (= ca. 45 fot³) og £ 21.10.8 for 120 planker (eller bord som de ble kalt i Norge) av 8-20 fots lengde, 7 tommers bredde og 3½ tommers tykkelse; det vil si at tollen alene kom til å svare til 50-80% av salgsprisen i England og 150-300% av trelastprisen i norsk havn alt etter de forskjellige slag last. For en norsk trelasthandler stillet det seg slik at når frakt, toll og omkostninger i England var betalt, var til rest 2 spdr. 91 s.; derav skulle utførselstoll i Norge og laste- og havneavgifter der betales med en 100 s. Til rest ble pr. load 1 spdr. 80 s., og av det skulle innkjøpsprisen dekkes. Til tross for at frakten til England var tre ganger så høy fra Canada som fra Norge, ga tollen alene en fordel for kanadisk last i England av £ 13.2.4 for 120 planker 12 fot 9' × 3'. Ikke bare overfor Canada, men også overfor de trelastutførende land ved Østersjøen, Sverige, Finnland, Russland og Preussen, ble det umulig for Norge å konkurrere i England på grunn av trelasttollen. For 120 planker hadde denne nemlig bare en sats uansett deres lengde og bredde. Nå var det umulig for Norge å produsere større dimensjoner enn 12 fot 8-9', mens skogene ved Østersjøen fremdeles ga planker på opptil 18 fots lengde og 11 tommers bredde. Den fordel det ga disse i tollen, kunne ikke oppveies av den lavere frakt fra Norge.

På et punkt kunne nordmennene dog konkurrere, nemlig i kvalitet. Det var særlig de gode Christianiabord; Ulefoss- og Klosterdeler hadde også godt ord på seg i London til finere bruk. «Da England bare vil ha Christianiabord, søker jeg derfor frakt fra Christianiafjorden for mitt skip», skrev Niels Aall i mars 1815. I Irland, som hadde fordelaktigere tollsatser, kunne norske bjelker fremdeles avsettes uten direkte tap, og de såkalte Cornwall-bjelker, minetømmer, fant også marked fordi tollen på disse ble nesten i sin helhet tilbakebetalt den engelske kjøper. For Bratsbergs trelasthandlere hadde dette liten betydning: sageierne var innstillet på avsetning i England, og hadde i 150 år skåret de dimensjoner som passet for markedet der; de maktet ikke å omstille til andre markeder. Det gjaldt i særlig grad de handlende i Porsgrunn. Mens en rekke av Norges øvrige trelastbyer mer og mer svinget over til Frankrike og Nederland, således at eksporten til disse land hver for seg i slutten av 1820-årene var like stor, ja et enkelt år endog større enn til England, holdt man i Porsgrunn og til dels også i Skien fast på forbindelsen med det land. Og i denne konservatisme lå uten tvil en av årsakene til stagnasjonen i byen og dens næringsliv.

Det ble fra de norske trelasthandleres side gjort de største anstrengelser for å oppnå en lempning i den engelske trelasttoll. Av Niels Aalls brev kan man avlese den fortvilede situasjon. Tollen «hviler centnertung på vår trelasthandel», skriver han i 1815, og i 1817: «Det står ellers hardt for de fleste av oss handelsmenn å holde denne krise ut». I 1820 heter det: «Slik som handelen med England nå drives, ruinerer den enhver som gir seg av med det». Og det gjorde den også. 1820 ble det svarteste av alle år, med en total eksport fra hele tolldistriktet på 268 ladninger med 9628 lester, hvorav fra Porsgrunn 61 og 2503; derav gikk til England bare 14 ladninger på 1436 lester. - Anstrengelsene for tollettelser bar frukt; i 1821 ble den satt ned fra £ 3.8.1 pr. load fra Europa til £ 2.15, samtidig som den ble forhøyet fra 2 sh. 6 d. til 10 sh. for Canada. Det ga seg straks utslag i at eksporten steg til 14 707 lester (derav 7334 til England) i 1821 og til 17 557 lester året etter. Men det som medførte den virkelige endring, var de bedre konjunkturer i England. En oppsamlet overflod av kapital ble satt inn i store oversjøiske prosjekter og i en veldig byggespekulasjon innenlands; prisene på trelasten steg, og utførselen fra Norge med dem, fra konjunkturomsvinget begynte i 1822 til det kulminerte i 1825 med en samtet utførsel av 368 ladn. og 21 569 lester, hvorav 150 og 15 737 til England. Derav gikk fra Porsgrunn henholdsvis 115 - 6911 og 61 - 5784. «Et av de få lyspunkter i Norges handel», skriver Jacob Aall; «årene fra 1822-25 var noen av de fordelaktigste for avsetningen av den viktigste del av våre salgsprodukter som det foryngede Norge har hatt». I sin årlige rapport til finansdepartementet over grunnene til stigning eller synking i tollinntektene, skrev Rasch ved utgangen av 1822 at tollen var 6386 spdr. større enn foregående år, og at denne gevinst «opprinner fra den enn mer gjenvunne eksportasjon av trelast som dette tollsted de foregående åringer så meget følte tapet med, eller muligens en større spekulasjonens ånd i dette år har tilskyndet trelastutførselen ... ».¹⁾

Men herligheten varte kort; en altfor høyt oppdrevet spekulasjon i England førte til et voldsomt krakk våren 1826. Følgene merket en også i Norge; de rystet mange av de gamle handelshus som lykkelig hadde overlevd krisene i 1816 og 1820, og mange gikk over ende. Byfogden i Skien-Porsgrunn innberettet at trelasthandlerne hadde tapt mange penger fordi de i 1825 hadde kjøpt opp trelast til høye priser i håp om at den gode avsetning i utlandet det år også ville holde seg det følgende. Var krisen denne gang voldsom, ble den til gjengjeld kortvarig; men det ble ikke den siste. Trelastutførselen som i 1826 hadde sunket til 17 173 lester, steg i 1829 igjen til 19 235 lester; men derav gikk fra Porsgrunn bare 4833, mens det fra Skien gikk det dobbelte, 9502, og selv Brevik lå over med 4898. Som trelasteksportby var Porsgrunn i årene etter 1815 sunket ned på tredjeplassen. - Da lasten var tilberedt for det engelske marked, rapporterte amtmannen i 1827, kunne den ikke med fordel avsettes i Frankrike eller andre land da prisene bare var 2/3 av dem i 1825. Rederne hadde hatt lite hell med å få fraktet skipene; hyrene sank, og mange ble arbeidsledige. Byen hadde 46 skip og 62 skippere. «Mange av de sistnevnte er derfor glade ved å få en styrmannsplass endog med skippere som har begynt deres bane med å være disses kahyttdrenger».

Breviks store utførsel av trelast i disse år er for øvrig meget bemerkelsesverdig. Den gikk nesten i sin helhet til Nederland og tyske Nordsjø-havner (Ost-Friesland), med en tydelig tendens til å svinge mer og mer over til sistnevnte steder. Mens Brevik også deltok i beskjeden målestokk i utførselen til England og Frankrike, forekom det praktisk talt aldri, at de andre byer sendte last til de steder hvor Brevik var enerådende. Enkelte år gikk over halvparten av tolldistriktets trelast til Nederland og Tyskland, og i 1816 skipet Brevik 2/3 av all lasten. Om denne nesten helt gikk i de fremmede lands skip, var utførselen så betydningsfull at det ikke er for lite å si at i noen år ville trelasthandelen ha brutt fullstendig sammen hvis man ikke hadde hatt utførselen over Brevik. Også denne trelasthandel var i disse år temmelig hasardiøs og undergitt store konjunktursvingninger, og den viste en synkende tendens i årene 1815-30. Mens utførselen til Nederland og Tyskland utgjorde ca. 52% av den totale eksport i 1816, sank den til ca. 30% i 1820 og til 18% i 1829. Men i 1830- og 40-årene tok den seg igjen sterkt opp.²⁾

lkke bare fra utlandet, men også fra sitt eget land, ble Norges trelasthandlere pålagt store økonomiske byrder, som skulle gjøre det enda vanskeligere å hevde seg i konkurransen. Fra gammelt av var trelasteksporten belagt med en toll beregnet etter skipets drektighet uten hensyn til om det var fullastet eller ikke, eller til lastens art og verdi. Man har beregnet trelasttollen til i årene 1828-30 å utgjøre 16% av verdien og i de foregående år visstnok ennå mer. De konkurrerende land, Sverige, Preussen og Russland, var her langt gunstigere stillet. Noen lettelse i tollen var det på grunn av statens finansnød ikke tale om i de første år etter 1814; så betydelig var den at den i 1818 utgjorde henimot 1/3 av statsinntektene. Forgjeves kjempet trelasthandlerne mot tollen. «Skal den avskyelige toll på trelastutførsel og korninnførsel fremdeles eksistere?» skrev Hans Møller i 1816 til statsråd Niels Aall. «I så fall vil den ganske ødelegge oss. Jeg solgte nylig til en dansk skipper en ladning bord for hans jakt 10 kom.lester, som beløp 500 rbd. hvorav han måtte betale 700 rbd. utgående toll. Er sådant fornuftig? Den ringere trelast må alt oppråtne eller smugles ut, ti tollen kan den umulig bære. Vil vedkommende der styrer dette da aldri innse det splitlergale deri? Gid de kunne bevirke en forandring mens den ennå kunne gagne, ellers blir alt snart for sent». - En viss lettelse for trelasten medførte anordningen av 7. desbr. 1818, som foruten en mengde småavgifter Også opphevde trelasttienden og den såkalte «recognition»; disse hadde år om annet utgjort ca. 1/3 så stort beløp som trelasttollen. Anordningen fastsatte denne til 1 spd. 72 s. pr. lest, og der ble den stående til en mindre nedsettelse i 1827; men først i 1841 kom den ned til et rimelig nivå. Verdien av nedsettelsen ble dog nesten helt spolert for trelasthandlerne ved den stadig stigende verdi av de norske banksedler.³⁾

Hvorledes i det hele Langesunds tolldistrikts trelastutførsel artet seg i disse år, vil fremgå av Tabell XLI bak i boken. Men vil derav se både til hvilke land den gikk og fra hvilke byer. Det vil tydelig fremgå hvilke svingninger eksporten gjennomløp både for byenes og landenes vedkommende, det gjelder særlig utførselen til England; men det vil også fremgå hvorledes den mot slutten av 20-årene hadde stabilisert seg på ca. 20 000 lester, derav ca. 13 500 i årlig gjennomsnitt til England, 3500 til Nederland -Tyskland, 2000 til Frankrike og 1500 til Danmark. Likså vel som trelasten til England og Frankrike nesten helt gikk i norske skip, gikk den til Nederland-Tyskland i disse lands, mens den til Danmark gikk for 1/3's vedkommende i dette lands skip. Til dette land var trelasten sjelden eneste last; som regel førte jaktene gjerne også et parti jern, og returnerte med korn, malt og fetevarer. Til Danmark ble særlig i de første år etter 1814 reeksportert ikke så lite spansk og engelsk salt, i 1816 således 3100 tønner. I den gjensidige skipsfart og vareutveksling mellom Danmark og Norge var den ulempe at begge land i tiden 1815-27 behandlet hverandre som uprivilegerte nasjoner, det vil si 50% høyere avgifter på skip og varer enn de privilegerte nasjoner betalte.

Dette la selvsagt vanskeligheter i veien for Norges tradisjonsbundne jernutførsel til Danmark, og ikke bare her, men i andre land og også i Norge ble vår jernproduksjon møtt av en stadig hardere konkurranse med det billigere svenske og ennå billigere engelske jern. Med tre større jernverk var konjunkturene for disse av stor betydning for Bratsberg amts økonomi. Etter å ha modernisert og rasjonalisert driften ga jern-verkene, hjulpet av en synkende pengeverdi, et måtelig utbytte i årene 1818-22, men de fire følgende år førte dem igjen opp i vanskeligheter, som de ikke helt kom ut av. Jacob Aall på Nes Jernverk karakteriserte årene omkring 1830 som farligere og vanskeligere enn noen tid han hadde drevet det. Mengden av utført jern viser ikke så store svingninger som trelasten, men avspeiler dog også klart konjunkturene. Fra 2520 skippund i 1817, steg det til 4293 i 1821 og sank så igjen til 3250 i 1825. Opphevelsen 1827 av det uprivilegerte forhold til Danmark viste seg med en gang i en utførsel av 5435 skippund, vesentlig dit, i 1827, for så i begynnelsen av 30-årene å dale til ca. 3500 pr. år. Det var ikke mer enn ¼ av hva det hadde vært i de beste år før krigen.

Konjunkturene etter 1814 ga seg tydelig utslag i tollinntektene og i den innførte varemengde, slik man kan avlese de første av talloppgavene over de siste. Av de innførte varer utgjorde fremdeles korn det vesentligste både i volum og verdi.

Det er helt umulig å gi en endog bare tilnærmet nøyaktig oversikt over handelsomsetningen på grunnlag av tollbøkene. Endrede tollsatser, import fra andre norske byer hvor varene allerede var fortollet, reeksport er faktorer en måtte ta i betraktning. Hertil kommer at tallene gjelder hele tolldistriktet, ikke Porsgrunn alene, som ikke lar seg skille ut. En må nøye seg med å anta at byen har fulgt de svingninger i handelen som var felles for hele distriktet. Med alle disse forbehold tatt i betraktning synes det dog tillatt av ovenstående å avlese den voldsomme nedgang etter 1815, de gode år 1823-25, de trangere kår omkring 1830 og en betydelig oppgang i det relativt gode år 1837. Med forsiktighet tør man også se oppgavene over import av mer luksusbetonte varer som sukker, kaffe og tobakk som et uttrykk for den økonomiske evne. Uttrykt i tonn var importen av de tre varer i 1817 18, 19 og 8; i 1824 40½, 19 og 70½. Mens tallene for de to siste varer viser en klart synkende tendens omkring 1830, er det for sukker jevnt stigende; det var i ferd med å bli en nødvendighetsvare. I 1837 når tallene så store høyder som 75½, 61 og 43. «Den sørgelige tendens at den store innførsel av overdådighetsvarer måtte bære store frukter for innførselstollen», gir tolderen som grunn for den store stigning dette år i denne toll.⁴⁾

Det har tidligere vært fremholdt hvordan den økonomiske overvekt og fremgang i 1700-årene flyttet med eierforholdet til sagbrukene fra Skien til Porsgrunn. Da det motsatte nå fant sted, betydde det mindre fordi de privilegerte sageieres hegemoni var blitt betydelig rokket ved loven av 8. juni 1818. Den tillot enhver å bygge sag på egen grunn og der foredle tømmer fra egne skoger og selge lasten som han selv lystet. Skjæring av innkjøpt last skulle dog fremdeles være forbeholdt de privilegerte sager når det var til salg i det åpne marked. Men da sageier og trelasthandler fremdeles var nærmest identisk, ble dog noe av fundamentet for Porsgrunns økonomi rokket når de fleste sager gikk over på utenbys hender, først og fremst ved at Niels Aall flyttet til Skien. I 1832 flyttet han dog handelskontoret tilbake til Porsgrunn, hvor kjøpmann Paulus Flood fikk fullmakt «til å handle for Niels Aall i alt angående trelastutskipning eller kornhandel». Da Ulrich Cappelen gikk fallitt og døde i 1820, mistet byen hans 8 sager ved Skien. Det var da ikke andre tilbake enn de 2 sager på Smidieøen ved Skien som Jørgen Aall hadde arvet, og de to sager på Herre som Jacob Aall eide. Av hans konkursbo ble de i 1826 solgt til Løvenskiold på Bolvik. I 1829 betalte Hans Møller sagskatt av 2 sager på Herre. Det var da visstnok alt på en Porsgrunnsmanns hender av det store antall sager som en generasjon før var disponert av menn fra denne by. Da Jørgen Aall døde i 1833, var det ikke fler mannlige medlemmer av denne slekt igjen i byen. De siste Løvenskiolder flyttet også fra byen med den virksomhet som knyttet seg til deres forretninger. Gamle kammerherre Severin Løvenskiold døde i 1818; men allerede i 1814 hadde han bosatt seg året rundt på Fossum, hvor det statelige hus nettopp var fullført, og hadde overdradd Kammerherregården til sine to sønner Niels og Fritz. Disse solgte huset i 1824 til kjøpmann og skipsreder Jacob Grubbe Ottesen, og bosatte seg på Bolvik, som de eide sammen, og på Ravnes. Dermed var det etter 1833 ingen mannlige medlemmer igjen av de tre store handelshus, Aall, Løvenskiold og Cappelen, som en gang hadde dominert byen. Det ble vanskelig å btgge opp igjen alt det som falt sammen med de gamle slekters bortgang.⁵⁾

Det var ikke bare de slette konjunkturer på verdensmarkedet som knekket de norske handelshus. Norge var etter syv års krig på fallittens rand, og det krevdes de største økonomiske ofre av det norske folk for å bringe statens finanser på fote og få et stabilt pengevesen. Flere ekstraordinære skatter skulle bidra til det, og mot disse var de byrder små som hadde møtt handelsmennene på deres gamle markeder. Ved loven av 1816 om Norges bank og pengevesen ble utliknet tre skatter. Den første var en alminnelig skatt på formue og næring (inntekt) på 2 mill. riksbankdaler N.V. (navneverdi) å betale i skatteåret 1816 1/7-1817 30/6; det var rett og slett en inndraging (konfiskasjon) gjennom beskatning av en del av de sirkulerende papirpenger. For det andre skulle det i 10 år fra 1817 1/7 årlig betales 230 000 speciedaler til innløsning av de øvrige riksbanksedler. For det tredje, og det var det tyngste, skulle innen 1817 31/8 betales i rede sølv 2 mill. speciedaler til grunnfondet for Norges Bank. Hertil kom den alminnelige land- og kjøpstedskatt (statskatten), som avløste en del gamle skatter, og skulle betales med 600 000 spd. årlig i årene fremover; først i 1830 ble den nedsatt til det halve beløp.⁶⁾

Før den tvungne sølvskatt ble utskrevet, søkte man å skaffe grunnfondet ved frivillig aksjetegning, 10 000 aksjer à 200 spd. I Porsgrunn ble tegnet 32¾ aksjer eller for 6550 spd. og på Osebakken for 1500 spd. Hadde man trodd man skulle slippe med det, ble man dypt skuffet, ja rystet da likningen forelå. Etter den skulle Porsgrunn utrede 16 680 spd. og Osebakken 5212½ spd. Og det var enda ikke alt. Jacob Aall på Borgestad var blitt liknet både til Osebakken som ladested og til Gjerpen sogn; det ble ved høyesterettsdom avgjort at han skulle skatte til Gjerpen, og det av Osebakkens skatt som var pålagt ham, skulle fordeles på Osebakkens øvrige skattytere med 1580 spd.; tilsammen på begge steder ble utliknet 23 692 spd. l gjennomsnitt pr. innbygger ble det på det første sted 12 spd. 104 s., på det annet 11 spd. 17 s. Det var atskillig høyere enn gjennomsnittet for alle landets byer, 9 spd. 119 s., og høyere enn i de andre av Langesundsfjordens byer, Langesund 8 spd., Brevik 10.74 og Skien 10.05. Når Porsgrunn ble satt såvidt høyt, ca. 3 spd. høyere enn det samlede gjennomsnitt pr. innbygger i de øvrige byer, inå det skyldes at til grunn for likningen ble vesentlig lagt tilstanden i årene nærmest før krigen. Det frivillige og tvungne innskudd fordelte seg slik på Bratsbergs byer:

Det ble således i Langesundsfjordens byer frivillig tegnet bare vel 47½% av det tvungne innskudd. Det var det gode ved sølvskatten at man fikk aksjer for det innbetalte beløp, og det ble med tiden meget solide verdipapirer, hvis kurs omsider langt oversteg deres pålydende beløp. Det var ikke tilfelle med skatten til riksbanksedlenes innløsning av den falt på Porsgrunn 14 862 rbd. N.V. og på Osebakken 4677, å betale innen 1 år samtidig med sølvskatten. Av 10-års skatten var beløpene henholdsvis 1515 spd. og 400. Til dette kom for Porsgrunns vedkommende den årlige kjøpstedskatt med 1937 spd. pr. år. Dessuten hadde man i byskatten Porsgrunns andel til bestridelse av de felleskommunale utgifter, og Porsgrunn alene sin fattig-, skole-, kirke- og brannskatt. Disse skatter utgjorde tils. i årene omkring 1820 ca. 1600 spd. årlig. Hadde man i dansketiden hatt for vane å klage over skattene, var disse for lite å regne mot det man nå måtte ut med. Høyest i sølvskatt kom Jørgen Aall med 3100 spd.; dernest fulgte Carl D. Møller med 2400, Hans Møller og Jacob Aall med 2000; ellers var ingen iliknet over 1000 spd. På Osebakken var de største skattytere kjøpmann Job Kiil (800 spd.), skipper Jacob G. Ottesen (650), kjøpmann Frantz Bendixen (550), admiral Jens Schou Fabricius (500) og kjøpmann Christian Bruun (475). I østre Porsgrunn var det bare kjøpmann Jens Gasmann (600), tollkasserer Jacob W. Rasch (600) og tollinspektør Thomas Hammond (500) som ruvet noe større. På Nestsiden var skipperne Christian Monrad (800) og Abraham Pharo (500) og kjøpmann Aasold Rougtvet (400) de høyest beskattede.⁷⁾

Som nevnt var fordelingen av innskuddene basert på forholdene under høykonjunkturen før 1807, og for ingen næring hadde den vært så høy som for trelasthandelen, og da neppe noen nærings lønnsomhet sviktet så totalt som den etter 1814, måtte fordelingen av innskuddene ramme Østlandets trelastdistrikter aller hardest. «Av alle større skattedistrikter var måskje Drammen det som var blitt hardest rammet ved fordelingen av innskuddene. Ennå ubilligere hadde skattefordelingen vært overfor småbyene ved Skiensfjorden: Porsgrunn, Osebakken, Brevik osv.», skriver den som grundigst har gransket skattens virkninger.⁸⁾ De alvorligste klager og de største restanser var derfor nettopp i trelastbyene. I novbr. 1816 skrev kjøpmennene U. F. Cappelen, Jens Gasmann, Carl og Hans Møller og Søren Rasch til finansdepartementet at det uten lån ville være dem umulig å betale bankinnskuddet og de andre store skatter. Å få belånt sine store eiendommer var umulig. Men departementet kunne ikke gi dem noe håp eller løfte. Ved utløpet av fristen for betalingen 31. august 1817 hadde bare ett skattedistrikt i hele landet, Kragerø, betalt alt. Lengst tilbake av landdistriktene lå Øvre Telemark og av byene Drammen, tett fulgt av Porsgrunn. Ved utgangen av 1819 hadde Drammen bare maktet å betale 46%, Kristiansand 57, og som nr. 3 kom Porsgrunn med 58%. Men da det ble gitt adgang til å betale i sedler etter rimelig kurs i forhold til sølv, gikk restansene lettere inn og ved utgangen av 1825 var nesten alt betalt. Men ennå så sent som i 1837 ble fremdeles fire på Osebakken og fem i Porsgrunn truet med at pantet for skyldig bankskatt ville bli solgt på auksjon hvis ikke restanser med renter ble betalt innen 4 uker.

I et møte av likningsmennene for Skien-Porsgrunn 21. oktbr. 1817 ble som en grunn til vanskeligheten med betalingen fremholdt den «uimotsagt betydelige avgang av kontribuenter» på stedene. Når det i Norges Banks historie nevnes at «en matador i Porsgrunn» klaget over byens store innskudd og over den voldsomme og lovstridige måte det ble inndrevet på, siktes her uten tvil til Hans Møller. I sitt klageskriv fremholder han at han visstnok skriver alene, men at de fleste medborgere sikkert ville ha undertegnet om det var blitt forelagt dem. På skrivet avga byfoged Bruenech og foged Plesner en erklæring hvori de sa seg enig i at byene ved Langesundsfjorden uten tvil var forholdsmessig mer iliknet enn noe annet sted i landet. Til tross for dette hadde mange betalt alt, de fleste 2/3, men enkelte av de største, blant dem Møller, intet. Det var ifølge loven gjort utlegg først i hans faste eiendommer, men da ingen «lysthavende» møtte ved auksjonen, var det tatt pant i hans løsøre; heller ikke dette kunne selges. De hadde gått meget varsomt frem og benektet aldeles, som Møller påsto, «at noensinne ved utpanting gryden er tatt av ilden for noen eller dynen av sengen, uten for så vidt overflødige senger angår». De hadde hørt mange borgere ytre uvilje mot at Møller ikke betalte, «stolende på at hans utpantede effekter ikke kunne selges». Han kunne som mange ha vist god vilje og betalt med sitt gull- og sølvtøy og de myntsorter han handlet med. Han kunne også ha benyttet seg av adgangen til å betale 25 rbd. for hver specie, så meget mer som man nå kunne kjøpe specier for det halve derav. Kort sagt, Møller hadde ved sin vrangvilje hindret opprettelsen av banken. - Departementet innstilte på å henlegge saken, men kongen resolverte at den skulle sendes regjeringen for senere å foredras ham med dens betenkning. Regjeringen sendte saken til direksjonen for Norges Bank som mente at klagen ikke fortjente noen oppmerksomhet. Kongens endelige resolusjon fulgte regjeringens innstilling om å henlegge saken, og Møller måtte betale, som alle de andre i likså fortvilet situasjon som han.⁹⁾

De seneste undersøkelser har vist at den voldsomme agitasjon som fra mange hold ble drevet mot det tvungne innskudd, ble ivrig støttet av Carl Johans agenter, idet han hadde en annen finansieringsplan som ville knytte Norge fastere til Sverige. Det synes ikke urimelig å se MøIIers klage som et ledd i denne agitasjon. - At det ikke meldte seg kjøpere på tvangsauksjonene, er for øvrig noe som meldes fra alle kanter av landet. Dels skyldtes det solidaritet med den utpantede og at det ble holdt for en sjofel handling å slå til seg andres kjære eiendeler, dels manglende økonomisk evne til å kjøpe, eller budene var så lave at man ikke fant å kunne godta dem.