Porsgrunns historie, b. 2

[XIV]. Fra 28 536 kr. til 229 224 kr.

Kommunen og tidens krav. 1865-1901

av Joh. N. Tønnessen

«Formannskapet har til dato gått noe flott til verks like overfor byens midler», skrev en innsender i Grenmar 1884. Hadde han rett i det? Hvordan var i det hele byens midler blitt forvaltet? Hvor var pengene kommet fra og hva var de gått til? Hvordan hadde byens fedre stillet seg til borgernes krav? Hva var Porsgrunn som kommune i 1865 og i 1891, den viktigste periode av det tidsrom vi har omhandlet i det foregående? Hadde byens fedre nøyet seg med til daglig å holde det kommunale maskineri i gang, eller hadde de virkelig styrt byen? Hadde skattyterne grunn til å være tilfreds med den by Niels Mathiesen og Hans Møller etterlot seg da de etter 30-års tjeneste takket av i 1890 og -94?

Noen tall vil vise hovedtrekkene i den kommunale forvaltning de overtok og som de etterlot seg:¹⁾

Det mest interessante ved disse tall er ikke deres absolutte vekst, men forskjellen i postenes relative vekst; de svinger mellom en stigning på 1/3 (hus) og en 18-dobling (gjeld). Den mest fremtredende forskjell er at mens selve bylegemet (innbyggere, hus, inntekt osv.) neppe hadde vokst med mer enn 50%, var utgiftene til dets underhold mangedobbelt. Enhver statistikk kan virke misvisende og misbrukes hvis den ikke ledsages av de nødvendige forbehold. Det som i særlig grad forrykker bildet her, er sammenblandingen av drifts- og kapitalbudsjett. For å forebygge enhver misforståelse skal vi ta de enkelte oppgaver for oss i den rekkefølge de står, og disponere det følgende kapitel deretter: I forhold til amtets og Norges byer hadde Porsgrunns folkemengde vokst slik:

Mens Skien hadde hatt en meget sterk vekst og Brevik med Stathelle var gått tilbake, hadde de andre tre byer vokst jevnbyrdes forholdsvis svakt. Porsgrunn var i slutten av 30-årene blitt passert av Kragerø som i 1891 var en betraktelig større by. Dette forhold endret seg helt i perioden 1891-1900. Kragerø delte her skjebne med så mange av vare seilskutebyer i den kritiske overgangstid fra seil til damp, uten noen industri å falle tilbake på.

I Porsgrunn fordelte befolkningen seg slik på de tre bvdeler:

Den vesentligste tilvekst i befolkningen falt således på Østsiden (Eidanger-Porsgrunn), hvor den var mer enn dobbelt så stor som i de to andre bydeler tilsammen; denne endring i det tallmessige forhold foregikk omkring 1870; inntil da hadde alltid de to mindre bydeler tilsammen hatt en større befolkning enn Østsiden. Siden har alltid over halvparten av byens befolkning bodd der. Det kan ha spilt en viss rolle i kommunepolitikken, hvor det ofte ble klaget over at Østsiden ble favorisert med kommunale goder på bekostning av de to «glemte» bydeler.

En sammenlikning mellom stigningen i antall husholdninger og hus, viser at den var langt sterkere (56½%) for de første enn for de siste (34%); det kan tyde på at folk ikke i samme grad som før bodde i enebolig, men mer til leie. Det bekreftes også av at mens det gjennomsnittlige antall personer pr. husholdning sank fra 4.6 i 1865 til 4.1 i 1891, steg antallet pr. hus fra 6.4 til 7, og det gjennomsnittlige antall husholdninger pr. hus steg fra 1.39 til 1.62. Det forteller ikke noe om den enkelte husstand hadde det rommeligere i sin leilighet enn før, men litt om at byen var blitt tettere befolket. Mens antallet hus var steget med 34%, var deres assuransesum steget med 117%, eller med andre ord deres gjennomsnittlige verdi fra 3613 kr. til 5724 kr. En viss bedring av boligforholdene hadde funnet sted, og en vesentlig del av verdistigningen skrev seg fra ombygging og utbedring av eldre hus, blant annet ved innlegg av vann. Omkring 1890 nevnes første gang baderom i privathus. Den takserte verdi av de 200 nye hus bygd på Østsiden 1868-96 varierte fra 60 000 kr. for det murhus skolebestyrer Dick (egentlig hans svigermor enkefru Brandt-Darre), lot bygge i Jernbanegt. 6 1893-94 til 160 spd. for Johanna Gudmundsdatters dukkehus i Helleberggt. 11, byens minste hus. For takstmennene i 1875 ble påvist «et på Kirkehaugen ved gaten der fra Koldingbakken fører til Fattighuset oppsatt laftet hus 8 alen langt, 7 alen bredt og 3 alen høyt, inndelt i 2 rom, stue og kjøkken med skorsten, begge malet og betrukne (tapetserte) med en forstuegang 3 alen lang, 4½ alen bred, hvori er avpanelt en bod, gangen likeledes malt. Huset er tegltekket, og har 2 vinduer og 4 enkelte dører - 140 spd., muren under huset 15 spd., og en 2-etasjes kakkelovn 5 spd., tils. 160 spd.» (= 640 kr.). I denne stue på 10 m³ og kjøkken på 3 m³, hvor det var 1½ m under takbjelkene, levde eventyret i mange, mange år, det eventyret som begynner slik: «Det var engang en bitte liten kone som bodde i et bitte lite hus med en bitte liten dør . . . ». Det levde der enda femti år senere da en gjest «banket på den lille døren etter å ha gått gjennom den bitte lille grinden og inn i den bitte lille hagen, for der kom virkelig den lille konen og lukket opp, og naturligvis hadde hun en bitte liten katt som i eventyret.» - Hvor var lykken størst, i Jernbanegaten eller på Helleberget?²⁾

Av de 200 nye hus var den største gruppen, 70, taksert til 2-5000 kr., dernest 48 1-2000 kr. og 42 5-10000 kr., 15 hadde en verdi av 10-20000, 10 av 20-50000 og 3 høyere, mens 12 var satt i under 1000 kr., med 600 som aller lavest. Ved en generaltakst i 1866 hadde Porsgrunn ca. 410 beboelseshus, derav 200 på Østsiden, 110 på Vestsiden og 100 på Osebakken. Byen hadde i 1860-årene de samme grenser den hadde fått da den ble kjøpstad i 1807, og bebyggelsen hadde ikke vokst synderlig. Fra Strandbakken og Heimdalsgate i nord til Kulltangen i syd hadde byen en utstrekning av 3.2 km; regnet man Roligheten med, ble det enda 1 km. På Vestsiden var det 1 km fra Lysthusåsen til Dokkveien. Tilsammen hadde byen en utstrekning på over ½ mil. På Osebakken og nedenfor Raschebakken var avstanden fra elven til bygrensen ikke mer enn ca. 200 meter; det samme var den i den midtre del av Vestsiden, på Klyvegatens strekning, men ellers var den bare snaue 100 m. Bare ett sted fjernet bygrensen seg lenger fra elven, det var mellom Lilleelvgt. og Crøgerlien, og midt på den strekning - mellom den nåværende Bjørntvetgt. og Jonsokgt. - gjorde byen en merkelig nesten 150 m lang, kvadratisk avstikker inn i Eidanger. Det er innen disse grenser vi hele tiden må tenke oss det Porsgrunn det her er tale om, helt til byutvidelsen i 1920. Byens flateinnhold var 640 mål; lengden av gater og veier var i 1881 6.1 km; det viser at utenom hovedgaten i hele byens lengde var det ikke synderlig andre gater. Av dem var ingen brolagt; av fortauer var det 2.5 km, hvorav 1 km brolagt. Noe egentlig torv fantes ikke, bare 3½ mål offentlige plasser. Av offentlige brygger var det tre, Østsidens dampskipsbrygge, 65 m, Kammerherrebryggen 10 m og ferjebryggene 15 m.

Da Jonas Wessel ble ansatt som stadsingeniør i 1868, var noe av det første han gjorde, å søke om bevilgning til oppmåling og utarbeidelse av et generalkart over byen. Noe slikt hadde man ikke siden Østen Johnsens høyst mangelfulle kart fra 1811, som dessuten bare dekket Østsiden. Resultatet ble det ypperlige bykart av 1887, hvor hvert eneste hus i byen er inntegnet med påført brannmatrikkelnr. På kartet er samtidig inntegnet reguleringskommisjonens forslag til nye gater med navn på disse, og de gamle gater. De kommunale myndigheter kan aldri før denne tiden sees å ha fattet noen beslutning om offisielle gatenavn, og husene hadde heller ikke gatenr. Men det fantes gatenavn med gammel hevd; «i den såkalte», sier branntakstmennene når de skal angi et hus's beliggenhet, og angir dermed at folk på stedet pleide å kalle den så. For å begynne med Storgaten, så hadde den tre navn, på Osebakken Bratsberggt., fra Osebro til Ferjegaten het den Storgt., og derfra til Kulltangen, eller Kållatangen som det ble skrevet i overensstemmelse med byens dialekt, var det Schweigaardsgt. På Osebakken kjenner takstmennene (før de offisielle gatenavn ble vedtatt i 1887) bare Bråten, men mer som navn på bydelen, Ligt., Slottsbrogt. og Smalgaten, brukt dels om den nåværende Kjølnesgt., dels om Hallsgt. (navnet er nå flyttet til Knarrdalstrand). Strøket omkring Ligt. ble kalt Nyjork og nordenfor der Kvebek; begge strakte seg over bygrensen inn i Gjerpen.

På Østsiden brukte man navnet Lilleelvgt. fra gammelt av; så treffer vi ikke på noe gatenavn før Skolegt., som naturlig kom i bruk etter at folkeskolen var bygd i 1883. Vestenfor folkeskolens gårdsplass gikk en trang liten gate opp, Smedgt., som fortsatte i den senere Bjørntvetgt. Den nedre del av Jonsokgt. ble i 1887 døpt Ryesgt., og parallellgt. Kirkebakken, synes merkelig nok ikke å ha fått dette navn før ved «dåpen» i 1887; det tidligere brukte navn var Langbakken, mens Kirkegt. ble brukt om Raschebakken. Kirkehaugen finnes brukt både i videre omfang om hele strøket mellom Ryesgt. (Jonsokgt.) og Crøgerlien fra Tordenskjoldsgt. opp til bygrensen, men oftest i snevrere forstand om strøket umiddelbart nord og øst for kirken, «Øvre Hauen», og «Nedre Hauen» derfra mot Helleberggt. og Tordenskjoldsgt. Mellom Huken (-gt.), Raschebakken og Storgt. lå Heierløkken, og den nedre del av strøket mellom Kirkebakken og Winthergt. ble kalt Solheim (etter den store villa av det navn som P. Bøyesen jr. bygde), og Tordenskjoldsgt. ble derfor kalt Solheimsgt. eller etter at Brannvakten var bygd i 1872 på Helleberget, for Vagtstuegt. Solheimsgt. var også tenkt som navn på den gate det er en liten rest av mellom Storgt. 99 og 101-103.

De øvre, inntil midt i 70-årene hustomme strøk, var løkker med navn etter de gårder de hørte til: Floodelokken ble både brukt om tomtene bak Floodegården oppe ved Lilleelv og bak huset i Storgt. 123. Baumannløkken strakte seg bak den tidligere Aallgård mellom Jernbanegt. og Bjørntvetgt. opp til bygrensen; nedenfor den kom Gasmann-, senere Høeghløkken, etter at S. K. Høegh hadde kjøpt den og i 1874 bygd det hus som nå er den katolske prestegård i Olavsgt. 17. Under St. Hansåsen lå Lagmannsløkken. Av gatenavn på Kirkehaugen finner vi før midten av århundret bare to i bruk, Winthergt. og Collingbakken, delvis den nåværende Fjellstien (i 1887 døpt Fjeldgt.). I 1878 sies et hus å ligge «ved Feiergt. eller under Crøgerlien». Dette navn ble fjernet i 1887, da man døpte den Deichmansgt. Senere er det eldre navn tatt opp igjen. Navnet Feiergt. hadde den etter feiermester David Biedermann (1821-1882) som bodde øverst i nr. 22. Både hans sønn og sønnesønn etterfulgte ham i yrket.

Det er beklagelig at man i Porsgrunn ikke har funnet plass for en Deichmansgate; hans navn fortjener så visst å minnes i byen vel så meget som mange andres, f. eks. Rasch, hvis navn man senere har ført tilbake til Raschebakken, etter at den i 1887 var blitt døpt Haugesgt. Huken er et meget gammelt navn; her sluttet i grunnen Schweigaardsgt., og prestegårdens store jorder lå og skilte Sundjordet ut som en egen fjern bydel. Trafikken dertil gikk helst nedenom Tollbodøen til Frednes og derfra på en bro over det gamle elveløp. Bebyggelsen her, som vokste meget sterkt i 1870- og 80-årene hadde mange navn; foruten Sundjordet finner vi det morsomme navn Caffekrogen, en forvanskning av Cappelenkroken; Nedre Huken kalles det også, og et par ganger Kaperplassen, uten tvil også en misforståelse av Cappelens plass. Gården Sundjordet, hvis våningshus lå i Eidanger og uthus i Porsgrunn, skilte denne bydel fra byens ende, Kållatangen. På Roligheten var det fremdeles bare to hus før sagene kom, Nedre Roligheden, Aall'enes sommersted, og Øvre Roligheden (også kalt søndre og nordre).

På Vestsiden var nesten all bebyggelse samlet om de to gater, Storgt. (Vestregt.) og Klyvegt. Utenom disse finner vi få gatenavn fra eldre tid (før 1887); det var Heigt., den samme som i dag. Byebakken ble naturlig nok kalt Ferjegt., og de korte gater mellom de to hovedgaten ble kalt smaug, og hadde navn etter gården de førte langs fra Storgt., f. eks. Zimmermannsmauget. For øvrig ble i alle tre bydeler lignende gatestumper benevnt tverrgater og var nummerert. Byen var ikke større enn at alle visste hvor alle bodde, og byens egne hadde for så vidt ikke behov for gatenavn og husnr.; det har sikkert gått lang tid før det ble alminnelig å bruke dem mann og mann imellom.³⁾

På Osebakken ble de fleste nybygde hus i denne periode, 1865-95, lagt langs Storgt., der var ennå mange ledige tomter. Ellers ble det bygd mest øverst i bydelen, i Bråten og Skiensgt. Her reiste seg både Båndfabrikken og Fagskolen. Et av byens høyest takserte bygg var Det Norske Lloyd i Storgt. 205 c. ¾ av de nye hus ble bygd på Østsiden, ikke så få hus langs Storgt.; men Kirkehaugen, hvor bebyggelsen var så tett fra før, var absolutt den mest foretrukne byggeplass; nesten 50 nye hus kom til her. Crøgerlien ble i hovedsaken bebygd i 70- og 80-årene, og i Caffekrogen kom nesten 30 nye hus i samme tid. Oppe ved Osebro begynte bebyggelsen å strekke seg oppover Lilleelvgt., Floodeløkken og Rådhusgt. Dette var bydeler med delvis gammel bebyggelse, men ett sted vokste det frem en helt ny bydel. Det var der hvor byen var bredest, på de store løkker ovenfor Storgt. i 70-årene var det særlig i den syd-vestre ende av Sverresgt. og Olavsgt.; i 80-årene var det mer stille, men i første halvpart av 90-årene skjøt det opp to helt nye boligstrøk, Baumannbyen (kvartalene på begge sider av Baumannsgt.) og Nybyen (kvartalene mellom Aallsgt. og Bjørntvetgt. opp til bygrensen ved Øvregt.). Da S. K. Høeghs enke i 1894 hadde solgt sitt hus til St. Josefs søstre, solgte hun løkken til «Porsgrunds Byggeselskab» ved Nicolai Friis som forretningsfører, og det oppførte i 1895 en lang rekke mindre, vesentlig 1½ etgs hus med en leilighet på 2 ver. og kjøkken i hver etasje. Husene ble overdradd leieboerne, vesentlig arbeidere, for 8% i årlig rente og avdrag, ca. 280 kr. pr. hus eller 140 kr. pr. leilighet. Arkitekt var Halldor Børve (1857-1933), en i byens styre og stell meget benyttet mann, som bærer et hovedansvar for det nye Porsgrunns utseende, og det må sies at ikke alt er så vellykket som vår tid kunne ønske det. På Vestsiden ble det i denne tid bygd relativt lite; der var bygrensene så snevre at de ikke tillot synderlig vekst.⁴⁾

Økte bebyggelsen derfor lite her, så økte den desto sterkere like utenfor bygrensen i Solum. I 1875 var det en bymessig bebyggelse, i umiddelbar fortsettelse av byen, på 105 hus med 540 innbyggere i Gjerpen, 34 med 235 i Eidanger og hele 175 med 950 i Solum, tils. 314 hus med 1725 innbyggere som levde «bymessig», og nesten alle hentet sitt levebrød i Porsgrunn. Det var en utvikling som gjorde byens fedre meget betenkte. Når bebyggelsen mange steder gikk uavbrutt over grensen inn i nabokommunen, var det av hensyn til valg- og skattemanntall viktig å trekke den nøyaktig opp; bare 1 m feil kunne henføre en til en annen kommune. På Vestsiden gikk grensen så underlig at kirkens sakristi lå i Solum, og resten av kirken i byen. Det var derfor stadig små friksjoner mellom by og land. Ved et fellesmøte 1861 av Eidanger og Porsgrunn formannskap ble man enig om ved stolper og steinrøyser å avmerke grensen nøyaktig etter kartet av 1811, med den uttrykkelige tilføyelse at det ikke kunne være tale om å forandre grensene. - Da Porsgrunn i 1874 hadde anbrakt noen koppepasienter på Mule, fordi det ikke innen byens grenser var anledning til behørig isolering, protesterte Eidanger mot denne «import av pasienter» som et overgrep. Fra Porsgrunn ble svart at da bebyggelsen flere steder støtte opp til hverandre og det var den livligste forbindelse over grensen, hadde Eidanger likså stor interesse av å se pasientene isolert som Porsgrunn. Slike små skjærmysler var det stadig, men det sprang ikke av dem frem noen alvorlig plan om byutvidelse.

Det som fremkalte den var, som nevnt, opphevelsen av siste rest av skillet i handelsrettigheter mellom land og by. Loven om dette skulle tre i kraft 1. januar 1876. I sirkulerer fra Indredepartementet 1871 og -72 om at regjeringen ville foreslå en slik lov, oppfordret det byenes kommunestyrer til å treffe foranstaltninger som kunne motvirke skadelige følger, og i Porsgrunn kom man til at det beste middel ville være en utvidelse av bygrensen til å omfatte de tre ovennevnte tettbygde strøk i nabokommunene. Men under arbeidet med saken vokste appetitten, og det forslag formannskapet fremmet for representantene og enstemmig ble vedtatt av disse, ville, om det hadde ført frem, ha gjort Porsgrunn til en langt større, ja nesten dobbelt så stor by som i dag og for en uoverskuelig fremtid ha overflødiggjort all tanke på byutvidelse. På Osebakken skulle grensen skytes helt frem til Ekelibakken og således omfatte nesten hele Borgestads grunn, men ikke selve hovedbygningen, grensen skulle så følge Borgeåsens kam og gå rett mot syd til der hvor Slottsbrogt. krysser Leirkupelven, og følge denne til der hvor Østsidens bygrense nå begynner og videre der den skjærer i rett linje over til Gunneklevfjorden. På Vestsiden ville den påtenkte utvidelse mangedoble arealet, idet bygrensen skulle begynne helt oppe på Tollnes, altså like langt opp som på Østsiden, og omfatte nesten hele arealet mellom Tollnes, Klyveåsen og Kverndammen, hvorfra den skulle gå litt lenger inne i landet enn den nåværende grense, fortsette mot syd så langt at både Orekås og Knappnæring kom under byen, og slutte ved Torsberg slik at grensen på Vestsiden også mot syd gikk likså langt som på Østsiden.

Formannskapets motivering falt i mange punkter: Det flate terreng langs bygrensen var ypperlig byggegrunn. Strøk som Borgeskogen, Bråten, Kvebek, Nyjork, langs Det mekaniske verksted, Orekås og Knarrdalsstrand hadde helt mistet karakteren av landdistrikt. Skulle byens utvikling fortsette som hittil, ville også bebyggelsen langs bygrensen vokse. Byens hovednæringer, skipsfart, skipsbygging, trelasthandel og en del industri, ville trenge store tomter langs elven nettopp i de strøk som søktes innlemmet. Handelsmenn og håndverkere ville etter den nye lov finne sterk oppfordring til å slå seg ned på landet like ved byen til skade for den. Lensmann og foged hadde anbefalt at Kvebek og Nyjork ble lagt under byens brannvern: det samme burde gjøres på Vestsiden, dermed var de allerede delvis under byen. Edelmodig pekte forslaget på at motivet ikke var egennytte, for utvidelsene ville medføre større utgifter for gate-, skole- og fattigvesenet. «Når magistrat og formannskap i en by foreslår i innlemme i dennes distrikt strekninger hvorpå det mest finnes mindre hus og hvor det altså er et naturlig tilholdssted for fattige, må dette formentlig best bevise at forslaget er fremkalt av en virkelig nødvendighet. . . . Man har ikke søkt å unngå alle de små hus som vil gi byen økte fattigbyrder». De fattige i disse strøk nøt godt av byens private godgjørenhet. Det var til slutt ytterligere et vektig argument: de fleste i det omliggende bybelte hadde sitt levebrød i byen, men de hadde meget lang kirkevei, fra bygrensen 3/8 mil til Eidanger kirke og 1 mil til Gjerpen og Solum. I denne henseende ville en byutvidelse være en stor vinning for gamle og svake. Noe forslag om utvidelse ble denne gang ikke fremmet for Stortinget, fordi det møtte en kompakt, enstemmig motstand fra de tre kommuner omkring byen. Fra Eidanger herredstyre ble det således uttalt at sognet i forhold til sin produksjonsevne og folkemengde var så lite at det ikke tålte å beklippes; Porsgrunn hadde byggetomter i overflod, av den grunn trengte det ikke å ta noe fra Eidanger.

Spørsmålet om grenseutvidelse dukket siden stadig opp, og stort sett kan man si at det gikk slik at huseierne nær bygrensen ønsket å komme under byen, men herredstyrene satte seg imot, fordi de ville miste skatteborgere. I 1880 søkte 66 huseiere i Knarrdalstrand om å innlemmes i byen, men Porsgrunn formannskap erklærte at byen ikke hadde interesse av å få bare et begrenset areal av det man tidligere hadde søkt innlemmet, og ville derfor ikke gjøre noe med saken. En liknende ansøkning fra Moldhaugen i 1887 ble behandlet på samme måte. Med Solum ble det en langvarig tvist da det var uklarhet om hvor grensen av 13. novbr. 1795 gikk. En nedsatt felleskomité, fra Solum og Porsgrunn «skiltes mer uenig enn da den trådte sammen», og det gikk så langt at det ble ført prosess like til overretten mellom de to kommuner om et enkelt hus. I 1890 var byutvidelsen oppe til stor debatt i bystyret, men denne gang var representantene slett ikke enige; mange hadde fått betenkeligheter overfor de store utgifter utvidelsen ville medføre. I 1875 hadde man følt seg ovenpå ved de gode tider byen nettopp hadde hatt; i 1890 var tidene annerledes. Det var for øvrig stadig Solum det særlig var tale om å ta noe fra fordi bygrensene her var mest snevre. I 1894 var det en del debatt i avisene om saken, og en innsender sluttet med disse ord: «Hvis det fra den ene eller den andre av de interesserte kommuner reises innvendinger som kanskje kan stanse saken, vil dette bare vare for en tid. Denne byutvidelse er bare et tidsspørsmål». Det var det også, men det gikk ennå 25 år for tiden var moden.

I Porsgrunn vakte det atskillig harme at Skien i 1892 søkte å få utvidet grensen for sitt tolldistrikt. Foranledningen var at et Skiensfirma som hadde sine tomter innen Porsgrunn tolldistrikt, hadde bedt tollinspektøren i Skien om å foranledige at grensen på Østsiden ble forflyttet sydover til sønnenfor Borgestadholmen og derfra tvers over elven. Nå gikk grensen på vestsiden til Kjørbekk og derfra på skrå over elven til Menstad. I Porsgrunn svarte man med å foreslå at grensen fra Kjørbekk skulle gå tvers over elven til Bøle. Grunnen til Skiensfirmaets forslag var at tollboden i Porsgrunn lå på et meget ubeleilig sted, og at det ville være mer bekvemt for firmaets tollekspedisjoner å høre under Skiens distrikt. En nedsatt komité, hvis innstilling bystyret enstemmig sluttet seg til, avviste kategorisk tanken om en endring av grensen som et overgrep fra Skiens side. Dette ble sagt med rene ord av Porsgrunns bystyre da saken på ny kom opp i 1894: «Det må utilhyllet vedgåes at det som Skien egentlig utsikter, det er å ta et stykke av Porsgrunns havneterritorium og legge det til sitt». Man hadde vel i erindring den nylig avsluttede bitre strid med Skien om broen og spurte seg selv: hva er det den pønser på nå? Komiteen av 1892 anbefalte derimot at tollboden ble flyttet til dampskipsbryggen. Det skjedde i 1904; året før hadde staten kjøpt for 63.500 kr. den store murgård (ofte kalt Reformgården) i Storgt. 162 som Samlaget hadde bygd 1892; her fikk alle de tre for næringslivet så viktige institusjoner - post-, telegraf- og tollvesen - en sentral plass.⁵⁾