Var det lite som kunne gjøres for seilleden, ble desto mer gjort for å sette byens brygger i stand til å møte den økende trafikk. Dette foranlediget kommunens største eiendomservervelser siden kjøpet av Kammerherregården. De eneste steder kommunen eide strandtomter var nedenfor denne gård og ved begge ferjeleiene. Grunn til brygger måtte kjøpes eller eksproprieres fra private. I 1841 hadde man fått den lille Kammerherrebrygge, som for en tid kunne gjøre tjeneste, men snart ble altfor trang og lå så inneklemt mellom trelasttomter at anløpet var vanskelig for båtene. Da kommunen i 1871 gikk til innkjøp av Floodegården, var begrunnelsen bl. a. den at de større skip trengte en større brygge. Kjøpet var uten tvil det fordelaktigste kommunen noensinne har gjort; hele herligheten, fra elven til jernbanelinjen, fikk den for 5250 spd. = 21 000 kr.! Av beløpet var 2960 spd. faste heftelser, resten, 2290 spd. skulle betales i 20 årlige avdrag, og renten var 5% av den til enhver tid gjenstående gjeld. Da eiendommen ga en leieinntekt og grunnavgift på 445 spd. pr. år, oversteg dette de samlede renter og avdrag første året med 78 spd., et forhold som ville bli enda fordelaktigere når gjelden ble nedbetalt. Det vil med andre ord si at kommunen faktisk fikk byens vel i øyeblikket verdifulleste eiendom gratis. Man kunne siden angre på at man ikke godtok et samtidig tilbud om kjøp av Reform-tomten, den ville ha knyttet sammen den gamle og den nye brygge. Da kommunen kjøpte den i 1890 av P. M. Petersen, måtte den gi atskillig mer for den. Året før var Floodegården (bare huset med nærmeste hage) solgt for 14 000 kr. Da var solgt en lang rekke byggetomter på løkken, og for ekspropriert grunn til jernbanen hadde man fått 12 145 kr. således at eiendommen hadde gitt tilbake atskillig mer enn kjøpesummen selv med kommunens bibehold av den verdifulle strandtomt. Det er ikke alltid man har vært så heldig med disponeringen av kominunens midler. Et nesten likså fordelaktig kjøp var ervervelsen av Friis & Co's samtlige eiendommer 1879 for 32 000 kr. Det var den store Friisegård i Kirkebakken med rommelig tomt, firmaets (egentl. Friis & Rasmussens) butikk i Kirkebakken 1, og den store strandtomt som omfattet det vesentligste av grunnen mellom Østsidens ferjested og Jeremiassens plass. Også dette kjøp ble gjort ikke bare med tanke på bryggeplass, men også, som vi skal se, for å skaffe skolelokaler.33)
Umiddelbart etter kjøpet ble oppført ny brygge nedenfor Floodegården; den kostet 1025 spd., hertil kom 535 spd. til pakkhus og venterom. Fem år før, 1866, var brukt 540 spd. til ny dampskips- og ferjebrygge på Vestsiden, og amtmannen kunne rapportere at begge elvebredder nå var vel forsynt med anløpssted for rutebåtene. Før broen kom, var det vanlig at de anløp begge steder. Med den sterke utvikling av gods- og passasjertrafikken varte det dog ikke lenge før ingen av bryggene fylte tidens krav; det måtte ganske andre anlegg til. Allerede i slutten av 70-årene viste det seg svakheter ved Østsidens brygge, og neppe var Reform-tomten kjøpt og jernbanesporet lagt ned på den, før en stor del av bryggen raste ut i 1893; man mente det kom av den store tyngde av lokomotivene og lastevognene. En flerårig diskusjon om reparasjon av den gamle eller en helt ny brygge, endte med at det siste ble besluttet, og i 1896 kom den lange sammenhengende brygge over alle tre tomter, som man har i dag. To år senere fikk den ny varehall og i 1901 en 3-tonns svingkran. Bryggen kunne da på en gang ta imot tre av de vanlige rutebåtene. Vestsidens brygge ved ferjestedet viste seg også skrøpelig, det var stadig utrasninger som i 1892 krevde en reparasjon på 9000 kr. Det nyttet dog lite å sette bryggen i stand, for strømforholdene var så vanskelige at den ble lite benyttet, særlig for nedadgående. «Vestlandsbåtene» og «Christianiabåtene» nektet til slutt å anløpe bryggen, og på Vestsiden klaget man da over at man måtte helt opp til Østsidens brygge med passasjerer og gods.
Havnefogden foreslo da å kjøpe strandtomten nedenfor skipsfører B. Jensens hus i Vestregt. og bygge ny brygge der (mellom Norrøna Fabriker og ishusene til Klyvedammen) ; den ville der komme til å ligge på et sted med meget gunstigere strømforhold. Forslaget vakte stor lokal strid på Vestsiden. Kjøpmennene ovenfor broen mente at de kom til å gå konkurs, og det ble hevdet at den øvre ende av Vestre Porsgrunn var denne bydels «kulturelle sentrum», til fornærmelse for dem som bodde nedenfor og påsto at det kulturelle sentrum falt sammen med det «matematiske sentrum» som var omtrent der hvor den nye brygge ville komme. Dette ble støttet av de tre industrielle bedrifter, og det fikk stort flertall i bystyret som bevilget 33 000 kr. til den. I 1907 bygde havnevesenet en mindre dampskipsbrygge med skur på Tollnes.34)
Et spørsmål havnekommisjonen stadig drøftet, var isvekkingen. I overensstemmelse med lov av 12. juni 1869 om dette ble det gitt regler for hvordan skjæring og befaring av råk skulle være. Skjæringen ble satt bort på anbud. Det var stadig klage over at kontrahentene ikke holdt råken farbar eller over at is som var skåret løs på Frier, ble ført nedover av strømmen og hindret farten ved Brevik. I 1881 ble nedsatt en spesiell råkkommisjon av representanter for alle tre byer og gitt nye regler; en isinspektør skulle overvåke arbeidet. Etter hvert som dampskipstrafikken økte, ble det mindre nødvendig med isvekking. Vinteren 1889 greide to av bukserdampskipsselskapets båter og den daglige trafikk å holde åpen over Frier en flere hundre fot bred råk. Men det kom innimellom harde isvintre hvor de ikke greide det. Fra vinteren 1893 fikk råkkomiteen lovlig adgang til å oppkreve en fast råkavgift på 10 øre pr. tonn, 20 øre pr. tylft fløtet tømmer, de faste rutebåter skulle bare betale for hver 2. tur (fra 1896 kalt isbrytningsavgift).35)
En viktig mer formell-juridisk enn reell endring av eierforholdet til bryggene fant sted i 1896 idet havnekommisjonen (-styret) ble et eget rettssubjekt som kjøpte bryggene av kommunen for 55 000 kr. Havnestyret var ikke særlig villig til å gi så meget fordi et budsjettoverslag viste at det ville bli vanskelig å bringe ballanse når man skulle forrente og avdra et så stort lån; men salget gikk i orden og bryggene ble overtatt 1. januar 1897. Det medførte blant annet at tilsynet med bryggene gikk over fra stadsingeniøren til havnefogden. Endringen av eierforholdet var en følge av et nytt reglement 1896; for å øke havnekassens inntekter ga dette anledning til å oppkreve av alle skip som benyttet bryggene, en avgift på 10 øre pr. tonn i utenriks og 5 øre i innenriks fart samt 1% av det tollbeløp som ble betalt.36)
Løsningen av de mange, store kommunale oppgaver hadde sammen med endringen i næringslivet til dels skapt en ny by og gjort livsvilkårene lettere. Det var dog en sektor i det kommunale apparat hvor forbedringen var ennå mer radikal; det var skolen og skoleforholdene. Omleggingen av undervisningen i 50- og 60-årene hadde vært vel og bra, men helt effektiv hadde den ikke kunnet bli så lenge skolelokalene var så dårlige som de var. Som nevnt holdt begge skoler, borgerskolen og almueskolen på Østsiden, til i Kammerherregården; her ble det så trangt at man fra 1. januar 1870 måtte leie 2 værelser hos styrmann Even Aslaksen, som nettopp hadde bygd seg hus i Rådhusgt. 4. Da Floodegården var kjøpt, ble den leilighet J. Aa. Flood hadde hatt i gården, stillet til disposisjon for almueskolen. I Floodegårdens meget mangelfulle lokaler holdt almueskolen til i 9 år, 1874-83, sikkert de ni trangeste år i dens nyere historie. Borgerskolen fikk det rommeligere da den også kunne disponere to av almueskolens tidligere værelser. Men også disse lokaler passet dårlig til skole, og ettersom den kommunale administrasjon vokste, trengte den og andre offentlige institusjoner all plass i Rådhuset. Skolekommisjonen foreslo derfor å kjøpe Friisegården med tanke på at begge skoler skulle holde til der mens de gamle lokaler ble bygd om. Imidlertid fant man det mest hensiktsmessig å bygge nye hus for begge skoler og ombygge Rådhuset til sitt egentlige bruk. Mens dette sto på, holdt borgerskolen til i Friisegården skoleårene 1879-83.
I 1877 hadde borgerskolen fått en ny og meget dyktig bestyrer i cand. theol. Stian Vemmestad (1844-1926). Han fant ved sin ankomst skoleforholdene høyst miserable, og det var hans forslag i 1878 om å ombygge Kammerherregården til skole etter tidens krav som førte til at de store planer ble realisert. Etter langvarige diskusjoner ble man enige om å be den kjente arkitekt i Christiania Thrap-Meyer om å komme med forslag til ordning av skoleforholdene. Til å avgi innstilling på grunnlag av arkitektens forslag ble oppnevnt en komité, E. A. Lammers, Johan Jeremiassen og J. Johannessen, som 18. mai 1881 fremla sin utførlige betenkning. Den drøftet alle muligheter, både Kammerherregården og Friisegården som almue- eller middelskole, og bibehold av Floodegården som almueskole, men konkluderte med å forkaste alle, dels fordi ombyggingen ville bli så dyr, 60 000 kr. for Kammerherregården og 30 000 kr. for Friisegården, mens Floodegården faktisk måtte bygges helt som ny, dels fordi det med det stigende elevtall i klassene ville bli for små rom. Istedet anbefalte den bygging av to helt nye skoler; det ville ikke bli dyrere, og man ville få rom med det kubikkinnhold pr. elev som ansåes nødvendig.
I et tre-dagers møte drøftet autoritetene innstillingen, man skulle jo ta standpunkt til det viktigste skritt i Porsgrunns skolers historie, og enden ble at man tiltrådte innstillingen om to helt nye skoler. I bystyremøter 12. august og 13. septbr. ble den endelige beslutning fattet i overensstemmelse med forslaget, men med den endring som ettertiden har måttet dypt beklage og betale dyrt for, at et forslag om å bygge begge bygninger i 3 etasjer ble forkastet til fordel for 2 etasjer; likeledes sløyfet man gymnastikklokalet ved almueskolen. For et meget beskjedent tillegg kunne man fått de større bygninger. Tomt til begge skoler ble kjøpt av A. Baumann, 1200 kr. for folkeskolens og 4000 for middelskolens. Det godtatte anbud fra entreprenøren, et Christiania-firma, var på henholdsvis 51 516 kr. og 70 308 kr. for de to skoler; dette ble senere redusert med 4000 kr., slik at begge skoler inklusiv tomt kom byen på 123 000 kr., et etter våre dagers priser eventyrlig lite beløp, men det utgjorde 22 000 kr. mer enn bykassens samlede inntekter i 1881 og nøyaktig det dobbelte av den utliknede skatt. I forhold til dette var det et veldig økonomisk løft byen tok for sine skoler og dermed for den oppvoksende slekts vel; men man kan i denne forbindelse ikke holde den tanke borte at siden disse skoler ble tatt i bruk i 1883, for 74 år siden, er det ikke bygd nye skoler på Østsiden. Visstnok er det kommet ny folkeskole på Vestsiden og Østsidens er bygd på 1 etasje, men den høyere skole er nesten uforandret den samme som ble reist for ¾ århundre siden. Fra skoleårets begynnelse 27. august 1883 kunne de nye bygninger tas i bruk, og der har de siden holdt til. På Vestsiden måtte folkeskolen fortsette i de gamle, kummerlige lokaler helt til høsten 1892.37)
Skolebygningene er bare den ytre ramme, deres indre liv er dog det viktigste selv om det siste i høy grad er avhengig av det første. I skolenes, særlig borgerskolens, administrasjon, organisasjon og leseplan fant det viktige endringer sted for man kunne flytte inn i de nve bygninger og som delvis fremgang reisningen av disse. Hva borgerskolen angår, fortsatte den med mindre forandringer under den ordning den hadde fått ved sogneprest Anderssen. I 1866 mottok skolekommisjonen et forslag fra biskopen om å ansette en kateket som bestyrer av skolen; derved ville man både få en bedre kvalifisert mann til stillingen, og byens sogneprest ville få en hjelpeprest til sitt arbeid. Forslaget ble bifalt av skolekommisjonen, som fremdeles var begge skolers organ, og av formannskapet, og som første mann i stillingen ble fra 1868 ansatt cand. theol. Theodor Christian Bernhoft (1833-85) med en lønn av 350 spd. + husleiegodtgjørelse, 70 spd., og 1 offerdag i kirken. Klokkerstillingen, som før hadde vært forent med bestyrerstillingen, ble lagt til 2. læreren, som foruten inntektene derav, ca. 300 spd., fikk 60 spd. i husleiegodtgjørelse og 50 spd. av skolekassen. Begge var således ganske godt lønnet i forhold til almueskolens lærere, som bare hadde 200-160 spd. Borgerskolen hadde da 3 lærere og 79 elever fordelt på 3 klasser, derav 31 i 1.kl., som syntes altfor meget. Dessuten hadde gutter og piker felles undervisning, «hvilket visselig er en sjeldenhet i våre dager og meget uheldig». Det er nødvendig å skille dem ad, uttalte ordføreren, «når man betenker det forskjellige mål for undervisningen, så vel som at de forskjellige metoder er betinget av de forskjellige kjønns åndelige anlegg og kommende livsstilling». Fra 1868 ble elevene skilt, guttene, ca. 70, i 4 klasser, og pikene, ca. 30, i 2 klasser. Skoletiden var 7 år idet for guttene 2., 3. og 4. klasse var delt i en nederste og øverste avdeling; pikene derimot gikk tre år i 1.kl., og 2. og 3. kl. var delt i to avdelinger. Samtidig ble ansatt en 4. lærer og to lærerinner med 180, 150 og 100 spd. i lønn. Budsjettet viste forbausende nok en utgift på 1080 spd. og en inntekt på 1225 spd. Overskuddet fremkom ved de meget høye skolepenger, fra 8 til 18 spd. årlig etter klassene, tils. 1125 spd. hvorav fragikk 200 til friplasser.
Denne ordning beholdt skolen i 11 år. Med Vemmestads tiltredelse ble det store forandringer. For det første krevde skolen helt sin mann, derfor ble han fritatt for den kirkelige tjeneste som ble overdradd til den nyansatte kateket ved siden av hans undervisningstimer på skolen. Deretter gikk han med samme energi som i bygningssaken inn for å få borgerskolen omgjort til en middelskole. Det lyktes å få alle instanser med på det; fra høsten 1879 kunne nyordningen begynne, og året etter ble avholdt den første middelskoleeksamen. Forandringen besto i at de tidligere 7 klasser ble nedsatt til 5 (i virkeligheten 6 idet den siste var to-årig). Men fremdeles var denne høyere skole en helt selvstendig skole uavhengig av folkeskolen, idet opptagelse i den bygde på dens egen forberedelsesklasse. Til skolen var også knyttet en egen 4-årig pikeskole. Den nye ordning medførte en sterk økning av budsjettet, fra 9539 kr. i 1877 til nesten det dobbelte, 18 808 kr., i 1882. Av utgiftene ble vel halvparten, 9190 kr., dekket av de fremdeles temmelig høye skolepenger, 3000 kr. ved statsbidrag, og resten av kommunen. Administrativt førte endringen i 1879 med seg at middelskolen fikk sitt eget forstanderskap mens skolekommisjonen bare forvaltet folkeskolens anliggender. Klokkerstillingen ble overført til folkeskolens bestyrer. Den høyere skole hadde engelsklinje. Det ble av Vemmestad i 1886 tatt opp arbeid for å få en latinlinje; det strandet på Sparebankens avslag på ansøkning om et bidrag som var en forutsetning for opprettelsen av linjen. Avslaget var begrunnet med at alt for mange gikk embetsveien. Porsgrunds Blad kritiserte dette skarpt som manglende vilje til å hjelpe ubemidlede til en høyere utdannelse. Vemmestad søkte da istedet å få jernbanestyret til å innføre en ruteordning så elever fra Porsgrunn på latinskolen i Skien kunne reise daglig frem og tilbake og slippe å bo hjemmefra de tre år i gymnasiet. - En statistikk fra omkring 1890 viser at skolen da hadde ca. 165 elever, derav omtrent 45 utenbys; av disse kom de aller fleste fra Eidanger og noen få fra Solum og Gjerpen. Elevenes foreldres livsstilling avspeiler den økonomiske evne innen byens samfunnslag: 50% var sjømenn og skipsredere; de tallrikeste andre grupper var håndverkere, bestillingsmenn og handlende med ca. 12% hver, embetsmenn og gårdbrukere ca. 5% hver. Ingen benevnes direkte arbeidere, de hadde vel heller ikke råd til å holde sine barn i en så kostbar skole.
Ennå en viktig forandring i skoleordningen, uten tvil den viktigste, skulle Vemmestad få oppleve i sitt lange og fortjenstfulle skoleliv. Det var gjennomføringen for Porsgrunns vedkommende av lov om høyere almenskoler av 27. juli 1896 og skoleloven av 20. april 1897. Ved disse ble innført en 4-årig middelskole som bygde på en 5-årig folkeskole, middelskolens forberedelsesklasse falt dermed bort, istedet skulle det i 4. og 5. klasse av folkeskolen leses «et frivillig tillegg» på 6 timer ukentlig for de elever som ville gå over i middelskolen. Da forberedelsesklassen falt bort, sank elevtallet i den høyere skole ganske sterkt, mens det tilsvarende økte i folkeskolen; denne skole fikk derfor benytte ledige klasserom i middelskolen. Vemmestad overtok da 1899-1907 også stillingen som inspektør i folkeskolen. Den gamle skolekommisjon ble opphevd og istedet kom det av kommunestyret valgte skolestyre med biskopens, formannskapets og lærernes representant i tillegg. Det var en lykke for Porsgrunns høyere skole og skolevesen i det hele at det i sin ledelse hadde en så fremragende mann som Stian Vemmestad, uten tvil den dyktigste og betydningsfulleste den høyere skole har hatt; han kan trygt karakteriseres som dens grunnlegger. Da han i 1918, etter 41 års virke i byens skole, trakk seg tilbake, hadde han mottatt mange og velfortjente beviser på elevers og medborgeres aktelse.38)
I almueskolen må det ikke ha vært lett å drive en effektiv undervisning i de uhensiktsmessige lokaler; enkelte lærere var heller ikke på høyde med tidens krav. En av dem ble avskjediget for tyveri. Øyensynlig har han villet hevne seg, for da far av en elev mente hans sønn var blitt for strengt korporlig straffet, forfattet læreren klagen for ham; da den inneholdt ærekrenkende beskyldninger mot to lærere, ville disse gå til saksanlegg mot faren. Dette fikk skolekommisjonen dem til å frafalle, men den uttalte også at «det at læreren holdt gutten for munnen, var visstnok i og for seg mindre heldig, men den finner det dog i betraktning av det av læreren opplyste, å burde unnskyldes». Spørsmålet om å avskaffe legemlig straff var flere ganger oppe til behandling, men kommisjonen fant stadig at det var nødvendig for disiplinen å opprettholde den. Enkelte lærere synes å ha gått for langt i å håndheve den, for engang fant kommisjonen seg beføvet til å uttale at «på grunn av klage over lærer R. for uforsvarlig benyttelse av straffemyndighet, besluttedes å meddele lærerpersonalet at skolekommisjonen anser slag på hodet eller dets organer som skadelig for sunnheten og all slags spark eller spenn som en usømmelig straffemåte». Et visst forsøk på å overlate en del av ordenens håndhevelse til barna selv ble gjort ved oppnevnelse av «rodemenn». Disse hadde å påse «at barna går stille og anstendig uten støy og slagsmål til sitt hjem». - Fraværsprosenten var meget høy, 1877-78 14%, derav 5% p. gr. av sykdom, 3 med lærerens tillatelse, 2 av mangel på klær, og 4 uten gyldig grunn. Særlig det siste voldte kommisjonen meget bryderi; ustanselig ble foreldre innkalt for å forklare hvorfor barna ikke kom på skolen. Grunnene var mange; noen barn ble sendt på arbeid, og Joh. Jeremiassen meddelte at ikke noe barn skulle få arbeid på Porselensfabrikken uten seddel fra skolen, og at skolepliktige barn som ved arbeid i fabrikken forsømte skolen, skulle avvises. Da en mor nektet å la to barn gå på skolen, opplyste formannen «at angjeldende kvinne er domsbasunist og vil av religiøse grunner ikke tillate sine barn å ta del i undervisningen i de borgerlige fag». - Ved bidrag fra Samlaget ble i 1876 opprettet et elevbibliotek; «det benyttes flittig og er av ikke liten betydning til vekkelse av leselysten». 39)
Da den nye skole på Østsiden snart var ferdig, drøftet skolekommisjonen meget inngående en hel omordning av undervisningen fra 5-årig med 18 timer pr. uke til 6-årig med 24 timer, eller helst 7-årig, som en fullt utbygd byskole forutsatte. For det andre skulle barna fra Vestsiden, som nå bare hadde 4-årig skole med 15-18 timer, overføres til Østsiden, da det ville være umulig å gjennomført nyordningen der med de dårlige lokaler. «Den eneste vesentlige betenkelighet stiller seg ved hensynet til mange fattigbarns dårlige bekledning og derav følgende fare ved overfarten over elven i åpen båt vintertid». Man måtte få en overbygd ferje; «det må også bemerkes at de dårligere kledde barn tillike er desto mer hårdføre». (!) Bystyret vedtok i prinsippet kommisjonens forslag på betingelse av at overfarten kunne skje på en betryggende måte. Da det ikke lot seg gjøre å overføre i en vending 110 skolebarn, og det var helsefarlig midtvinters å la noen bli stående igjen og vente til neste ferjetur, måtte Vestsidens barn fortsette sin på alle måter dårlige skolegang med en fraværsprosent meget høyere enn på Østsiden. Gang på gang i 80-årene ble de elendige forhold påtalt, men hver gang ble saken utsatt i påvente av at brosaken skulle bli løst. Omsider ble den da det, og fra begynnelsen av skoleåret 1892 kunne Vestsidens skole nedlegges og barna sendes til Østsidens. For mange av de minste 1. klassingene ble det i mørke vintermorgener en ganske lang og sur skolevei, men det var en umåtelig forbedring å komme i de nye, store, lyse og luftige klasserom. Til en viss grad la det sikkert også en demper på den gamle rivalisering mellom «østsikop» og «vestsikop» som hadde kunnet gi seg utslag i ganske drabelige slagsmål.
Etter sammenslutningen ble Østsidens skole en stor skole med 502 elever fordelt på 16 klasser, og med en inspektør, 6 lærere og 5 lærerinner. Inspektør var Kristofer Hansen (1834 -1898); ved hans død ble en kort stund konstituert Johan Henrik Knudsen (1855 1937), som fikk stillingen igjen 1907, etter at Vemmestad sluttet, og beholdt den helt til han fratrådte i 1920 etter 43 års tjeneste ved Østsidens skole. Det meste av denne tid var han også klokker, en stilling han fortsatte i helt til sin død. Det i 1899 nyvalgte skolestyres formann ble sogneprest 1890-1910 Bernhard Wilhelm Krogh (1843-1922.).40)
Det var veldige forandringer i skolene på knapt 15 år, både i administrasjon, undervisning og lokaler. Det hadde kostet mange penger, ikke bare i engangsutgift til skolebyggene, men også i årlig økte driftsutgifter. Kommunens nettoutgift til skolevesenet var 3-doblet, fra 11 927 kr. i 1881 til 33 361 kr. i 1897; hertil kom de årlige renter og avdrag av byggelånet. Men så kunne også ordføreren med stolthet, og med rette, si at byen hadde de mest moderne skoler i landet. Mange menn kunne dele æren for dette; en av dem var Jørgen Aall Flood; da han i 1896, 76 år gammel, frabad seg gjenvalg, hadde han mer enn 30 år bak seg som medlem av skolekommisjonen og der hatt en bestemmende innflytelse på utviklingen.
Da tanken om å innrede skolelokaler i Rådhuset ble skrinlagt, ble denne bygning disponibel for andre formål. Den gamle, ærverdige bygning var arkitektonisk meget vakker, men den var i høy grad uhensiktsmessig innredet til det bruk kommunen hadde behov for. Da skolene var flyttet ut, huste bygningen bare retts- og kommunemøter, distriktsfengsel og leilighet for vaktmesteren. Det var en meget økonomisk anvendelse av et så stort hus, sa formannskapet i sin innstilling om ombygging. Ved denne ville man etter Thrap-Meyers tegninger få plass til nesten alle offentlige institusjoner: byfogedkontor (eller senere politikammer), stadsingeniøren, sparebank, sjømannsskole, postkontor, rettslokale, vaktmesterbolig, fengsel og selvsagt rom for formannskap, bystyre og kemner. Overslaget lød på 30 000 kr., og forslaget ble enstemmig vedtatt av bystyret. Til utsmykning og innredning av den store festsal i 2. etg. skjenket Musikforeningen et innsamlet fond på 2000 kr. I løpet av 1882 ble huset totalt forvandlet i datidens, etter våre dagers mening, kjedelige stil. Hele huset ble bygd opp i to fulle etasjer, de gamle, hollandske sortglaserte taksten ble erstattet med skifer, de smårutete vinduer med høye glassruter, osv. Ingen i datiden beklaget ominnredningen, aller minst de som skulle bruke det; byen var stolt av sitt nye rådhus. Den tradisjonsrike Kammerherresal, som hadde sett så meget i årenes løp, fra Jacob Aalls og Løvenskioldenes baller og Musikforeningens soireer til bystyremøter og religiøse oppbyggelsen, viste seg med tiden for liten. 1900-01, før Rådhuset brant, prøvde man å skaffe penger, 40 000 kr., til et nytt festivitetslokale på en tomt på hjørnet av Rådhusgt. som A. P. Wright hadde skjenket, men det Iyktes ikke. Så brant Rådhuset, og saken ble ordnet ved den representative teatersal i det nye rådhus.41)
| Utdrag (s. 430-443) fra Tønnessen: Porsgrunn historie, b. 2 | Til bokas innholdsfortegnelse |
| Porsgrunn biblioteks hjemmeside | Søk i bokbasen |