Med veksten i bysamfunnet fulgte en vekst i kravene til de offentlige myndigheter, ikke bare slik at det kostet mer å administrere og vedlikeholde en større by, men også derved at nye oppgaver måtte løses i pakt med den sterke utvikling på alle samfunnslivets områder. Skulle byen følge med i tidens bedring av kommunikasjoner, sosiale forhold, helsevesen, kulturliv, folkeopplysning, kunne man ikke bli stående ved det som var utrettet i 40-50-årene. Det viste seg dessuten allerede nå en tendens til å trekke fler og fler samfunnsoppgaver inn under det offentliges forvaltning. Men borgerne måtte selv bære de økte utgifter det medførte. Mens antallet skattytere i de 25 år 1865-91 økte med 50%, forholdsvis omtrent som folkemengden, økte den utliknede byskatt til et nesten 4½ ganger så stort beløp, og skatteprosenten steg fra 2¼% av den antatte inntekt til 6% eller fra 4 til 11.5% av den skattbare inntekt. Det gjennomsnittlige skattebeløp pr. skattyter var steget fra 27 til 78 kr.; det var en 3-dobling av skattebyrden. I 1865 var alle skattyterne personlige, byen hadde ennå ikke fått noen av dem vi i dag regner til 0-klasse, aksjeselskapene eller de upersonlige skattytere. I 90-årene var dette ganske annerledes; blant de 15 største skattytere var 6 aksjeselskaper, men høyest kom likevel en enkeltperson, Jørgen C. Knudsen; han var i 1896 liknet etter en formue av 786 000 kr., inntekt 49 000 kr., og betalte 6800 kr. i byskatt og 2260 kr. i statsskatt. Nestetter ham kom Erik Rasmussen med 350 000, 29 000, 3662 og 1540 kr. Når skattøret tidligere hadde kunnet holdes så lavt, kom det blant annet derav at nyere skatteregler ga større fradrag i den antatte inntekt, således at den skattbare inntekt utgjorde en stadig mindre del av den antatte. Mens således de to i 1876 utgjorde henholdsvis 1 016 290 kr. og 917 064 kr., var de i 1891 1 540 680 kr. og 805 605 kr. Den skattbare inntekt er for øvrig neppe et korrekt uttrykk for det virkelige forhold; likningskommisjonen har neppe vært helt klar over svingningene i konjunkturene. Da den således etter en voldsom økning i anslaget for den skattbare inntekt fra 1872 til 1873, fortsatte med det også de to følgende år, bemerket amtmannen at da det ved likningen ble tatt hensyn til inntekten i året for skatteåret, var stigningen i 1874 en rimelig følge av de gode tider i 73; mindre lett var det å forklare økningen i 75, da inntekten var høyest i 73, gikk ned i 74 og ennå mer i 75. Forklaringen måtte være at ved skatteloven av 22. juni 1863 kunne inntekten av næringer som var avhengig av konjunkturene og derfor vekslende, ansettes skjønnsmessig av likningskommisjonen. Denne må ha trodd at formuen og derfor inntekten var økt ved de gode tider; men det var meget tvilsomt da pengene nettopp var satt i konjunkturbestemte foretagender. I 1885 bemerket han til den høye ansettelsen av formuen at den store del av denne som besto av skip og skipsparter, var oppført etter assuransetaksten; formuen, og med den inntekten, var derfor uten tvil satt høyere enn den for tiden virkelig var. - Dette var sikkert rett, for vi har før sett hvor overdrevent høy i forhold til skipets reelle (eller salgs-) verdi assuransen av skipet var.6)
En sammenstilling av utgiftspostene 1865 og -91 viser en meget ujevn økning. De poster som hadde steget minst, var administrasjon og lønninger til kommunale funksjonerer. Noen stigning viste de poster som var sammenfattet under: offentlige arbeider (gater, veier, brygger, gatebelysning, brolegging o. I.), men den var ikke større enn ventelig. De tidligere så trykkende utgifter til fattigvesenet, som hadde kunnet løpe opp til nesten samme høyde som alle de andre utgifter tilsammen, utgjorde en stadig mindre del av disse, i 90-årene gjennomsnittlig ca. 1/6. Det var en gledelig utvikling, ikke fordi det ble knepet inn på forsorgsbudsjettet, men fordi man til tross for den relativt mindre del av utgiftene som gikk til de fattige, kunne yte disse en bedre støtte. I 1891 medgikk et dobbelt så stort beløp til det samme antall understøttede som i 1865. Posten helsevesen var en av dem som hadde steget forholdsvis sterkest, men likevel utgjorde en meget beskjeden del. De poster som i 1890-årene slukte den vesentligste del av inntektene, var skoler og renter og avdrag på lån. I 1864 tok skolene under 1/5 av inntektene, og renter av lån var helt ubetydelig; i 1887 (vi kan her, som det skal vises ikke bruke 1891 til sammenlikning) slukte de to poster hele 61% av inntektene! og forholdet var nesten det samme i 90-årene. I 1865 var byens offentlige gjeld 24 716 kr., i 1891 nærmet den seg ½ mill., og var således steget fra 1 til 7½% av den antatte formue. Et forhold til er påfallende. I 1891 springer plutselig de rene utgifter opp til 216 224 kr., mens de i 1887 hadde vært 121 624 og i 1897 var 137 955 kr. Hele den ekstraordinære stigning i 1891 falt på en enkelt post: «andre utgifter»; den utgjorde 90 000 kr., mens den de andre to år var 2700 og 4000 kr. Hva skjulte seg under «andre utgifter»? I hvilken utstrekning, mente byens fedre, var kommunen forpliktet til å påta seg offentlige arbeider?
Den første større, offentlige sak som ble løst, var vannverket, og den ble løst vel så meget av hensyn til brannfaren som for å skaffe folk det gode å ha drikkevann innlagt i huset. Av det offentlige var tidligere praktisk talt intet gjort med dette. Den eneste ledning som førte vann frem til en del hus, var treledningen fra «Pumpedammen» på Bjørntvet ned til gatekrysset mellom Gasmann- og Baumanngården. Spillvannet gikk tvers over Storgt. som på en bro var lagt over det. I 1823 hadde Gasmann tatt initiativet til utbedring av ledningen; det kostet over 200 spd. som ble skaffet til veie frivillig; Hans Møller og Paul Linaae førte tilsyn med arbeidet. For øvrig måtte folk bære vann fra brønner som det var mange av til felles avbenyttelse for flere huseiere. Den beste brønnen som aldri trytet, var Skriverbrønnen under Vemmern; sitt navn hadde den fra den nærliggende sorenskrivergård, Bjørndalen. Særlig på Kirkehaugen synes vannforsyningen å ha vært vanskelig; det ble klaget over hvor besværlig det var å famle seg frem i mulm og mørke den bratte Brønnveien.7)
Det som ga støtet til en radikal ordning av saken, var storbrannen ved Lilleelven 26. april 1865 da 18 hus med stort og smått brant ned. Brannmateriellet og vannforsyningen hadde vist seg meget mangelfull. Så lenge forholdet var slik, var brannkontingenten meget høy; det var så i alle byer som ikke hadde vannverk med naturlig trykk. En rekke større og mindre bybranner satte fart i arbeidet for å få vannverk, og i de fleste byer ble slike anlagt i slutten av 50- og i, 60-årene. Riktignok krevde det et større kapitalutlegg, men det hadde to økonomiske fordeler, det ga bykassen en kjærkommen inntekt ved vannavgift, og det ga en nedsettelse i assuransepremien. Porsgrunns utstrekning gjorde ledningsnettet forholdsvis kostbart, og dertil kom at man måtte ha to vannverk, et for hver bydel, da det hverken var rasjonelt eller dengang teknisk mulig å føre vannledningen over elven. Formannskapet henvendte seg til kapt. Klingenberg som hadde ledet utbyggingen av vannverk i mange byer, blant annet et større anlegg i Kristiansand. Hans overslag lød på 15 700 spd. for Østsiden og 6070 spd. for Vestsiden. Det var en mange ganger større enkeltutgift enn byen noensinne hadde vært stillet overfor, og det var selvsagt umulig å dekke den av de løpende inntekter; pengene måtte lånes. Enstemmig og uten noen opposisjon vedtok bystyret i 1867 Klingenbergs plan om å oppta et lån på 30 000 spd. (som ikke bare ble brukt til vannverket). Inntaksdammen for Østsiden var det lille tjern under gården Svinholt i Gjerpen, og for Vestsiden den langt større Klyvedammen (Kverndammen). Det var for øvrig allerede da tale om det meget fjernere Ramsåstjern (som ble tilknyttet vannverket i 1904). Mens byen på Østsiden ervervet vannretten, måtte man på Vestsiden gå til ekspropriasjon av retten til å utta vann til husbruk og brannslukking. Da Østsiden reservoir viste seg utilstrekkelig og man derfor overførte vann fra Vestsiden, protesterte Solum og grunneierne ved Klyvedammen; det førte til en langvarig konflikt som ble løst ved dom. At dammen ble brukt til isskjæring, kompliserte også forholdet.
I løpet av 1868-69 ble vannverkene bygd under Klingenbergs overledelse; det daglige tilsyn med arbeidet i marken hadde ingeniør A Brodtkorb, som siden stadig ble rådspurt ved utbedringer og utvidelser vannverket var neppe tatt i bruk på Østsiden før det viste seg å være utilstrekkelig til å forsyne bydelen; etter et par år måtte man påbygge den første dam, koble til et nytt basseng ovenfor det gamle og legge en reserveledning, en utgift på 3000 spd. Dermed var man hjulpet til omkring århundreskiftet, men ikke bedre enn at det i tørre somrer kunne knipe sterkt. En del av den nye industri krevde meget vann; Gjærfabrikken brukte likså meget som alle andre konsumenter på Østsiden tilsammen. Lengden av de nedlagte ledninger utgjorde innen byens grenser 9.9 km. På Østsiden ble det lagt hovedledning i hele Storgatens lengde fra øverst på Osebakken til Kulltangen. På Osebakken var det stikkledninger i Skiensgt., Ligt., Slottsbrogt. og Kjølnesgt., på Østsiden i Lilleelvgt., Rådhusgt. og Jernbanegt., men så var det ikke noen før Kirkebakken, med en liten avstikker derfra ned Winthergt.; fra Storgt. gikk ledning opp hele Crøgerlien med en utløper til Huken. På hele Kirkehaugen, byens største tettbebyggelse og mest brannfarlige strøk var det således ingen vannledning eller brannkum; det skulle vise seg meget skjebnesvangert under en storbrann. På Vestsiden fulgte ledningen Vestregt. og Klyvegt. Av 532 matrikulerte eiendommer i 1881 hadde 244 privat inntak; de øvrige måtte benytte brønner eller 11 offentlige spring; ingen av disse hadde stadig rinnende vann, men vannposten måtte løses ved nøkkel av de private konsumenter. - En ting var å få vannet inn i husene, en annen ting var å få det ut igjen. De fleste hus lå ikke lenger fra elven enn at man kunne slå det ut eller la det løpe ut der; ellers tømte man det bak huset som det passet. Det ble klaget fra sunnhetskommisjonen over at folk slo ut kloakkvann hvor de ikke burde: den fikk da, sa den, til svar: Anvis oss et sted hvor vi kan gjøre det! Forholdet var særlig prekært på de innerste (østligste) strøk av Osebakken og på Kirkehaugen, som lå lengst fra elven. Stadsingeniøren oppførte stadig kloakkanlegg på sitt budsjettforslag, men det ble likså sikkert avvist av økonomiske grunner. Først i 1899 ble det lagt kloakkledninger fra det nevnte strøk på Osebakken i Winthergt., og på Vestsiden ved Det mekaniske verksted, Klyvebekken tjente som kloakk for den øvrige bydel. Vedlikeholdet av vannverket krevde årlige utgifter, men vannavgiften ble en ny inntektspost på kommunebudsjettet; den økte stadig med inntakenes antall. I 1897 var inntekten 11 316 kr. og utgiftene bare 877 kr., mens det i 1891 bare så vidt hadde vært balanse, 6659 kr. og 5920 kr. 7)
Som nevnt var vannverket anlagt vel så meget med henblikk på brannfaren som for å skaffe folk drikkevann, og brannen i 1865 ga også støtet til et bedre brannvern. Ved visitasjon fantes stadig store mangler ved det gamle materiell: sprøyten var i ustand, slangene så lekk at vannet ikke rakk til mønet på småhus engang, mannskapene forsømte øvelsene osv. De mange år (1824-65) uten noen større brann hadde gjort folk sorgløse, men brannen 1865 satte fart i sakene. Det første man gjorde, var å organisere et «rednings- og nedrivingskorps» På 50 mann, 30 på Øst- og 20 på Vestsiden, med skipsbyggmester Knud Hauland som sjef for nedrivingen og trelasthandler Julius Plesner (i Storgt. 187, Assuransegården) for redningen. Branninspeksjonen gikk meget nøye til verks, og mange ble mulktert for manglende brannredskap og dårlige ildsteder. I 1868 fikk byen en meget dyktig stadsingeniør i premierløytnant (senere oberstløytnant) Jonas Wessel (1841-1910). Han kom da på hjemlige trakter idet han var sønnesønn av sorenskriver Jonas Wessel i Bjørndalen.7a) Å organisere brannvesenet var bare en av de mange oppgaver Jonas Wessel fikk å løse i de 36 år han ledet den kommunale utbygging på en meget fortjenstfull måte.
Av Wessel ble utarbeidet forslag til ny brannordning; i følge denne ble han selv branndirektør; under ham sorterte en brannmester, en rørlegger og tre brannkonstabler. Materiellet ble fornyet med bedre slanger og tre håndkjerrer stasjonert i hver sin bydel hvor også hver av de tre konstabler var pliktig å bo. Det viktigste var vel dog at bystyret bevilget 550 spd. til oppførelse av brannvakt med brannsignalkanoner; denne ble bygd 1872 på Kirkehaugen (omtrent på hjørnet av nåværende Tordenskjoldsgt. og Helleberggt.) med bolig for det faste brannmannskap. Foruten dette ble tatt ut 24 mann reservemannskap som hadde en liten fast godtgjørelse årlig og for hver øvelse. I 1873 besluttet bystyret etter anmodning fra amtmannen å innlemme i byens brannvesen den tettbebyggelse i landkommunene som støtte inn til byens grenser og gikk i ett med bebyggelsen der, mot at beboerne ble pålagt samme plikter som byens innbyggere og at landkommunene refunderte utgiftene pro rata til byen. I 1881 ble brannvesenet ytterligere forbedret med branntelegraf, det ble ansatt 1 mann til slik at man kunne holde vakt døgnet rundt, det ble anskaffet hest og vogn. I 90-årene ble dette utvidet enda mer: 6 mann, 2 hester og dampsprøyte. Kjempebrannen i Kristiansand sommeren 1892 skaket mange byer opp. - Ved å gjennomføre alt det nye håpet man på en nedsettelse av assuransepremien. «Tar man hensyn til de lokale forhold her i Porsgrunn, så må det erkjennes at det neppe er noen by i Norges land der byr så stor betryggelse like overfor en eventuell ildebrand». Den samme tillitsfullhet kom til uttrykk da Wessel søkte avskjed i 1903 og «Grenmar» skrev om hans fortjenester. «Særlig må fremheves at brannvesenet er brakt på en høyde som kan tjene som mønster for andre byer». Ikke desto mindre måtte Wessel knapt et år etter at han hadde sluttet, stå og se både sitt eget hus og brannstasjonen brenne ned, og hvor maktesløst selv hans brannvesen var når en virkelig storbrann brøt løs. Grunnen var vel den at man ikke hadde tatt tilbørlig hensyn til de ytterst brannfarlige bedrifter og store trelastopplag byen hadde i sin midte kloss innpå tettbebyggelsen. Men ved de to større branner i Østsidens sentrum 1899 hadde byens brannvesen vært effektivt nok til å hindre en katastrofe, og mange mindre branner i 70- og 80-årene var blitt stoppet i tide.8)
For byens gater ble det gjort lite i denne tid; de henla der ennå i 80-årene uten brolegning og nesten uten fortau. Alle klager ble avvist av budsjettmessige grunner, noe folk hadde vanskelig for å forstå da de syntes skattene var høye nok. I Bråten ba man «de høye herrer» ta seg en tur dit opp og se hvordan folk utenfor folkeskikken hadde det; «i tilfelle brann ville man få en ikke ringe idé om Jerusalems forstyrrelser, for det ville være umulig å komme frem med vann. Myndighetenes syn på dem som bodde i utkanten, var dengang sikkert det samme som kom til orde fra ordføreren (skipsreder H. Jeremiassen) da han i 1906 ble interpellert om gaten opp til Baumannbyen: «Når folk bosetter seg i byens ytterkanter, har de ikke krav på å nyte de samme rettigheter med hensyn til gater, kloakkanlegg og belysning sont i andre deler av byen»; dessuten var det tre år før vedtatt at kommunen ikke kunne overta gater og veier i utkantene. Da de nye byggeselskaper på Osebakken og i Baumann- og Nybyen søkte om å få lagt opp vann, ble det bare bevilget mot at selskapene garanterte kommunen 6% av anleggskapitalen inntil vannskatten hadde dette beløp. Myndighetenes sosiale ansvarsfølelse overfor sine undersåtter var ikke så velutviklet som i våre dager. Man måtte også finne seg i at byen i vinterhalvåret henlå i dunkelhet. Litt lys ga de gamle lykter, men de ble, selv i overskyet vær, ikke tent når almanakken viste måneskinn, «magistratsmåneskinn», som det ble kalt. Først med elektrisiteten ble det en virkelig forbedring.
Et offentlig torv hadde byen ennå ikke fått ved århundrets utgang skjønt nødvendigheten av det mange ganger ble fremholdt i avisene. På Vestsiden hadde man planer om å anlegge et torv ved Kiilbroen på tomten til et nedbrent hus (mellom Porselensfabrikken og Klvvebekken), men det førte ikke til noe. Torvhallen på plassen sønnenfor Tollboden kom først i 1908. Litt torvtrafikk utviklet seg samtidig på plassen foran meieriet, men det ble i avisene stadig fremholdt hvor vanskelig det var i få i stand virkelig torvhandel i Porsgrunn i motsetning til i nabobyene. Derimot ble Rådhusplassen, byens første offentlige plass, satt i stand 1894 på foranledning av styret for den store industriutstilling som skulle holdes det år. Dets formann var A. P. Wright, og han tilbød kommunen vederlagsfritt den del av sin tomt som støtte opp til Rådhuset på Sydsiden, som dermed ville få en helt fri beliggenhet på alle kanter. Av Samlaget og Sparebanken fikk man bidrag, og plassen ble straks opparbeidet. Riktignok var det de som mente at «plassen ville tape i hygge ved å omdannes til en grusdynge imot å ha den som en grønn plen».9)
Hva ikke kommunen hadde råd til for gatenes og byens forskjønnelse, tok private seg av. Særlig virksom var kjøpmann og skipsreder Thoresius Arveskaug (1822-71, i Bendixengården, Storgt. 167). Han skal ha stiftet «Porsgrunds Træplantnings-Selskab», og hans store livsverk ble alleen langs veien over Vallermyrene, som han nesten rakk å fullføre til dels ved eget arbeid og personlige utgifter. Det ble også plasert benker, og tanken var at det skulle bli en yndet spaservei; men vanskelig jordbunn og senere tiders uforstand har ødelagt hans verk. Det var visstnok dette selskap som også foretok beplantningen av den lille park ovenfor dampskipsbryggen. Christen Knudsen anla den vakre allé til Frednes, og rundt Øvre Frednes plantet han også mange trær. Fredrik A. Wright på Bjørntvet anla en allé fra Vallermyrene opp til gården og videre ned til byen på den andre side. Rundt sin eiendom «Breidablikk» på Borgeåsen lot Chr. Flørenæss plante atskillige trær. Det gamle selskap var forlengst sovnet inn da O. K. Abrahamsen 10. juni 1903 fikk stiftet «Selskabet til Porsgrunds og Omegns Forskjønnelse». Med stor tilslutning fra byens borgere og støtte av Sparebanken fikk det i årenes løp gjort meget for å skape en triveligere by.10)
Byen hadde en reguleringskommisjon; men det var lite den kunne gjøre uten hver gang det hadde vært en større brann, da grep den inn og benyttet anledningen til, eventuelt ved ekspropriasjon, å regulere den nye bebyggelse, rette ut krokete gateløp og utvide de trange. Det skjedde etter den store brann 1865. Storgt. var her meget trang, og man holdt nettopp på med å ekspropriere grunn til utvidelse da brannen kom til hjelp. Br. mtr. nr. 1-4 på hjørnet av Lilleelvgt. og Storgt. forsvant for å gi plass til et bredere gateløp, det ble ikke tillatt i Kjølnesgt. (dengang Smalgt.) og Lilleelvgt. å bygge mellom gaten og elven; kommunen ervervet en del av grunnen bak Floodegården; samtidig ble Osebro delvis ombygd og utvidet «på det nordlige hjørne ved fiskeslæbet». Navnet hadde stedet fått derav at det på Osebakksiden av Leirkup var en bekvem plass for fiskerne ute fra fjorden til å omsette sin fangst, særlig makrellen om sommeren. I Storgt. 176 (første hus til venstre når man sydfra kom over Osebro) bodde byens fasjonable skredder, Jens Jensen Berg (1828-1901) ; av ham ble nå kjøpt den del av tomten som støtte til Leirkupelven for der å anlegge en stenkai.
Bebyggelsen i Crøgerlien er av yngre dato; på kartet 1811 finnes det ikke et hus der, på kartet 1887 er det allerede 20 mtr.nr. Da det således tegnet til større bebyggelse her, grep reguleringskommisjonen inn og fikk bystyret til å vedta i 1882 opparbeidelse av en gate i 20 alens (10 m) bredde. Da huseierne protesterte mot å avstå så meget grunn som trengtes til en så bred gate, ble beslutningen omgjort til en bredde fra hagene på Hellebergsiden til husene på den andre, slik det er i dag. Det var meget heldig at det i tide ble grepet inn her hvor byen fikk en av sine første snorrette gater og en ny lett adkomstvei til kirken mellom Winthergt. og Raschebakken (Haugesgt., som den da het). Da det meste av Huken var ødelagt ved brannen i 1905, ble Crøgerlien ført helt ned til Storgt. (Schweigaardsgt.). Den store general- og reguleringsplan for hele byen ble lagt frem og i det vesentlige vedtatt av bystyret i forbindelse med det nevnte kart som lå ferdig 1887, med forslag til navn på gamle og nye, ennå ubebygde gater. Det var særlig fire strøk hvor reguleringen var trukket opp med rette gater og kvadratiske eller rektangulære kvartaler, og som siden i det store og hele har vært fulgt. Det var i Bråten, på Hovenga, i Øvre-Byen (strøket mellom Sverresgt. og Bjørntvet) hvor Baumannbyen og Nybyen ble lagt etter de utstukne gater. Her har dog skjedd en vesentlig avvikelse fra planen idet hverken Bjørntvetgt. eller Aallsgt. som tenkt er ført ned til Storgt., og Jonsokgt. (tidligere Sommerbakken) er ikke brutt gjennom bebyggelsen på Høeghløkken; mot syd er den i våre dager ført frem til St. Hansåsen. Det fjerde strøk var prestegårdsjordet, hvor bebyggelsen fremdeles lar vente på seg. En senere storstilet plan om en «Langgate» parallelt med Storgt. og i så vidt mulig rett linje fra Sundjordet til Osebakken er aldri for alvor søkt realisert. Det lyder unektelig noe overdrevet når det i 1899 ble sagt at hensikten med den nye gate var å ta noe av «trafikken bort fra den overtrafikerte Storgt.». Det kunne la seg høre i dag. Riktignok var Storgt. smal og kronglete på Osebakken flere steder og i Schweigaardsgt. det siste ble rettet ut etter brannen i 1905 -, men ikke verre enn at den maktet datidens beskjedne hestetrafikk.
For å bedre innfartsveiene til Porsgrunn ble det gjort svært lite. Bystyret avviste stadig i siste halvpart av århundret oppfordringene til å delta i anlegget av den nye vei langs elven til Skien. Opparbeidelsen av Rådhusgaten frem til Vallermyrveien der hvor Lilleelvgt. møtte denne, ble til ingen nytte da jernbanen sperret den. Formannskapet henvendte seg derfor til jernbanen for å få bygget en overgang, det ble gjort slik den er i dag. For gatetrafikken ble jernbanen til ikke liten ulempe, særlig der hvor den på Osebakken krysset Storgt. i en planovergang. Det ble her bygd en vokterbolig med fast vakt ved bommene. Den samme ulempe, men mindre generende, fikk man også ved de andre jernbanekryss; i Slottsbrogt. unngikk man det ved å legge jernbanen i bro over gaten og i Ligt. ved å legge den i bro over jernbanen. I 1898-99 ble veien fra Knarrdalstrand forlenget rundt Torsberg til Flakvarp «til fast, farbar is». Det var jo en hjelp, men bare om vinteren. Utgiftene ble bestridt av Porsgrunn og Skien havnestyrer, Bamle Cellulosefabrik, Vold og Nenset Bruk og Porsgrunds Handelsforening, som dermed mente å skulle trekke folk lettere fra Herre til å handle i byen. Å skaffe midler til å føre veien videre frem rundt hele Voldsfjorden til Herre lyktes først like før 1. verdenskrig.11)
Et nytt trekk i gatebildet i siste halvpart av forrige århundre var de mange stolper for telegraf-, telefon- og senere lysverket. Telegrafstasjonen i Porsgrunn ble åpnet 28. novbr. 1855 ved at kommunen og H. E. Møller på vegne av Første Norske og Sjøforsikringsselskapet stilte garanti for hver sin halvpart av de 200 spd. de årlige driftsutgifter var kalkulert til. Som bestyrer ble straks etter starten ansatt den knapt 20 år gamle Rolf Olsen (1835-09) som innehadde stillingen helt til sin død. Telegrafkontoret holdt til noen år i en bakgård til Rådhuset, men flyttet så til «Telegrafgården» (der hvor nå Østsidens meieri ligger). Etter brannen i 1899 flyttet det tilbake til Rådhuset hvor det imidlertidig var til det fra 1903 fikk plass i 50 år i Samlagsgården (Reformgården). Allerede ved starten ytet Porsgrunn et bidrag på 225 spd. til telegraflinjens forlengelse til Langesund, og var meget fornærmet på Skien for at den ikke ville yte noe. Hvilken betydning telegrafen fikk for forretningslivet, skipsfarten og nyhetstjenesten, er det her unødvendig å peke på. For skipsfarten fikk det også en viss betydning at bystyret i 1861 vedtok å utrede halvparten, 25 spd., for å få daglige meteorologiske observasjoner fra forskjellige steder på kysten, hvis assuranseselskapene ville betale den andre halvparten. Dette gikk disse med på, men foreslo samtidig at man skulle søke Stortinget om å få alle utgiftene dekket ved en avgift på skipsfarten. Mens anlegget ved starten bare hadde to linjer, en øst og en vest, har det siden vokset i takt med den alminnelige utvikling. Det første år, 1856, ble ekspedert 2615 telegrammer, og inntekten var 3556 kr.; 50 år senere var det 21 250 telegrammer, 55 000 rikstelefonsamtaler og 23 510 kr. i inntekter. Da taksten for telegrammer gjaldt pr. ord uansett lengde, kunne man oppleve de underligste uttrykk for «telegramstil». Om megler J. C. Parnemann fortelles det at han var en mester i den slags. En henvendelse til Fredriksvern om kjøp av en skute ved navn «Brigida», uttrykte han slik: «Brigidasalgsvillighet?», og en ordre til sin skipper om å la skuten buksere opp fjorden lød: «Ettermiddagsoppdampning».12)
Mens anlegget av telegrafen var et statlig foretagende, var telefonen av lokal-privat art. «Porsgrunds Telefonforening», en av de eldste i landet, ble stiftet 16. januar 1883 på initiativ av Gunnar Knudsen omtrent samtidig med en tilsvarende forening i Skien (Skiens gjensidige telefonforening). Av kommunen fikk foreningen tillatelse til å anbringe stolper i gatene, mot rett for brannvesenet til å legge trådene for branntelegrafen på dem; samtidig ble kommunen anmeldt som medlem for et apparat i Rådhuset. Foreningen hadde ved starten 19 medlemmer og sentralapparatet en kapasitet på 25; det var om hverdagene åpent fra 9-19, men på søn- og helligdager bare 9-9½. 25 år senere var medlemstallet vokst til 220 med 250 apparater. Årsabonnementet var 25 kr. Talestasjoner ble straks anbrakt på Borgestadholmen, i Rådhuset og på Vestsiden, i 1891 i Knarrdalstrand, 1902 på jernbanestasjonen, Sundjordet og Herøya, den siste særlig av hensyn til iseksportørene. Med Skiens forening ble knyttet forbindelse allerede i 1885, og i 1890 med Telemarkens Telefonforening som var opprettet året før. Den opprinnelige enkelte linje til Skien ble i 1897 utvidet til 5 dobbelte hvorav 1 for direkte forbindelse med Telemark. Gunnar Knudsen ble snart avløst som formann i styret av stadsingeniør Wessel, som ble etterfulgt i 1903 av ingeniør Finn C. Knudsen. Sentralen var først et par år hos baker Jacob Johannessen i Hammondgården, men flyttet visstnok i 1885 litt lenger opp til Storgt. nr. 132, som tilhørte Louise Vauvert (1833-1916, datter av kjøpm. Niels Vauvert) ; hun var telefonbestyrerinne helt fra starten i 1883 til 1912. Forholdene ved telefonen, som i byen i det hele, var svært gemytlige. Det fortelles at da en abonnent forgjeves hadde søkt forbindelse med en annen, ble han avbrutt av frk. Vauvert som sa: «Jeg tror ikke det nytter å ringe nå, for jeg vet de er i kjelleren og tapper ripsvin». I 1912 flyttet sentralen inn i sin egen gård i Stangs gt. 3, hvor et nytt og større sentralbord ble installert. I 1945 ble Porsgrunns telefonanlegg, som de fleste lokale anlegg, innløst og overtatt av staten. Spørsmålet om dette hadde vært oppe flere ganger tidligere, første gang i 1894. Porsgrunds Handelsforening og Telefonforening avga da denne uttalelse som enstemmig ble tiltrådt av bystyret: «Telefonvesenets ordning innen den enkelte kommune og innen de distrikter der står i livlige, daglige handels- og kommunikasjonsforhold til hinannen, bør overlates til disse distrikter selv». Det samme ble svart da saken igjen kom opp i 1900: man ønsket å bevare for byen det som det private initiativ hadde skapt.13)
Det eldste ledd i byens forbindelse med omverdenen, postvesenet, vokste i samme grad som byens folketall og næringsliv. Alle dampskipsrutene, nære og fjerne, og fremfor alt åpningen av jernbanen Larvik-Skien 1882 og Eidanger-Brevik 1895 ble av største betydning for en hurtig forbindelse med omverdenen. Porsgrunn hadde endelig fått sitt eget postkontor i 1817; dets lokale skiftet meget ofte fordi postmestrene hadde det i sitt privathus, og postmestrene skiftet ofte; det var 10 stykker 1817-1900. Under Chr. Heyerdahl var postmesterstillingen 1844-59 forenet med byfogdvervet, men da Ivar Andersen (1809-74) ble ansatt 1860, ble postmesterstillingen skilt ut som en selvstendig stilling (det ble sagt at det var en av de mest innbringende i landet). De første år av sin funksjonstid bodde Andersen i 2. etg. i Rådhuset og hadde postkontoret der, men da skolen i 1869 trengte lokalene, ble det flyttet til hans privatbolig i Sverres gate 34. Geografisk lå det i og for seg forholdsvis sentralt her hvor Sverresgt., Lagmannsgt. og Kirkebakken støtte sammen, men likevel noe utenfor folkeskikken i en uopparbeidet gate. (En statistikk omkring århundreskiftet viste at det bodde over dobbelt så mange skattytere nedenfor Skolegaten som ovenfor). 27. august 1873 brant Andersens hus ned, posten ble vesentlig reddet, særlig en kostbar verdipost, ved at Andersen øyeblikkelig kunne gripe inn. Dette ga myndighetene en nesten urokkelig tro på at postmesterens privatbolig ikke burde skilles fra postkontoret.
Andersen døde 1874, og utnevnelsen av sogneprest til Østre Moland, J. W. C. Dietrichson (1815-83), til hans etterfølger valgte større oppsikt og ble kommentert både i norske og svenske aviser fordi det lå kirkepolitiske motiver bak. På grunn av en avvikende oppfatning i et kirkelig spørsmål var Dietrichson kommet på kant med sin menighet som klaget til biskopen (Jørgen Moe) og truet med å melde seg ut av statskirken; da Dietrichson nektet å gå av med pensjon, ble saken løst på denne måte at han fikk det innbringende postmesterembetet i Porsgrunn. I hans tid var kontoret i Floodegården. Da han allerede i 1882 søkte avskjed, satte formannskapet all kraft inn på å få flyttet postkontoret til det nettopp ominnredede Rådhus. Departementet nektet lenge å gå med på det, men ga til sist etter overfor kommunens mektigste argument, at postkontoret der kom til å ligge uhyre beleilig midt mellom jernbanestasjonen og dampskipsbryggen selv om det sognet dobbelt så mange innbyggere til det nedenfor som ovenfor. Etter Rådhusets brann flyttet postkontoret i desbr. 1902 som det første av de offentlige institusjoner inn i Reformgården. «Vår by kommer nu til å eie et av de smukkeste og best innredede postkontorer i landet», skrev Grenmar i den anledning. Dietrichsons etterfølger døde etter bare 2½ år i stillingen, og da H. A. Bentsen (1825-91) ble utnevnt i 1885, begynte avisskriveriene igjen. Bentsen var nemlig venstremann og odelstingspresident under Sverdrups regjering fra 1884, og høyreavisene fra Morgenbladet til Grenmar skrek opp om politisk belønning mens Porsgrunds Blad forsvarte ansettelsen som helt saklig. - For Vestsiden var det, selv etter at broen var bygd, meget brysomt å skulle helt opp til Rådhuset, og det var stor glede da et underpostkontor ble åpnet på Vestsiden 1. april 1904 i bakermester Jacob Andersens hus (Vestregate 25).14)
| Utdrag (s. 393-411) fra Tønnessen: Porsgrunn historie, b. 2 | Til bokas innholdsfortegnelse |
| Porsgrunn biblioteks hjemmeside | Søk i bokbasen |