Porsgrunns historie, b. 2

[XII]. Trelast og ishandel, skipsbygging og skipsfart 1860-1890

av Joh. N. Tønnessen

Det har tidligere vært pekt på de forhold som gjorde det mulig for Porsgrunn å gjenoppta sin «modernæring», trelasthandelen, og det har i 1. bind vært vist hvor avhengig denne var av eierforholdet til sagene fordi sagbruksprivilegiene utelukket konkurranse. Da disse falt vekk i 1860, og dampkraften gjorde trelastskurden uavhengig av vannkraften, var den viktigste forutsetning til stede for at Porsgrunn igjen kunne bli en trelastby. Eierforholdet til vannsagene mistet sin betydning, og det varte ikke lenge før sagene ved Skien ble nedlagt, og vannkraften utnyttet på en edlere måte, til produksjon av tremasse. I samme grad som man ble interessert i denne treforedling, gikk eksporten av trelast tilbake for Skien og frem for Porsgrunn, som var uten naturlige muligheter til å bygge opp en tremasseindustri. Det første tresliperi var Kittilsen & Hansens Sliberi, anlagt ved Skien i 1870, det tredje i Norge, og innen fem år var det 3 sliperier ved Skien, 1 ved Skotfoss og 1 ved Tinnfoss. Omleggingen kom med veldig fart, og da byen samtidig også fikk flere større dampsager og annen industri, var byen allerede i 70-årene på god vei over i industrialiseringen av sitt næringsliv. I Porsgrunn kom den samme utvikling et 10-år senere. Ettersom sagbrukene i Skien viker plassen for fabrikkanlegg, skrev amtmannen 1880, «er trelasthandelen gått noe tilbake og overført til Porsgrunn», men tilbakegangen for Skien sto ikke i forhold til de nedlagte sagbruks antall, da de gjenværende hadde større produksjonsevne. Av revolusjonerende betydning var det at sirkelsagbladet ble tatt i bruk fra midten av 40-årene, og etter den store brann på sagene i Skien i 1854, var de blitt gjenoppført i modernisert form.

Med sine utstrakte flate tomter langs elven hadde Porsgrunn de beste betingelser for opplag av trelast. Det krever stor plass, og dampsagene kunne legges på opplagstomten. Chr. Schønings sag lå riktignok utenfor bygrensen i Solum og skulle således strengt tatt ikke regnes med til byen. Maskinkraften var meget beskjeden, 10 H.K., og det ble årlig skåret 2500 tylvt tømmer. Den sag H. J. Gregersen samme år anla på Tollbodøen, hadde dobbelt så stor kapasitet og skar i 1865 13 000 tylvt planker og battens, 8000 tylvt bord og 2000 bakhun. Gregersen selv opplyser at den kostet ham 11 000 spd. og at den begynte å skjære 2. august 1864; den hadde både gammeldagse oppgangssager og sirkelsager. Da han 1860-77 også eide de to Nedre Grobsager ved Skien og P. M. Petersen 1870-79 de to øvre, så det nesten ut til at Porsgrunn var i ferd med å gjenvinne hegemoniet i sagbruket. Innen utgangen av 60-årene var det kommet to dampsager til; det var firmaene Vauvert & Høegh og R. Aslachsen & Comp. Ved utgangen av 1870 sysselsatte disse 4 sagbruk 88 mann; de har således ikke hatt liten betydning for arbeidslivet. Vauvert & Høeghs sag skar vesentlig stav, ca. 650 000 pr. år, og R. Aslachsen & Comp.'s anlegg kalles «påleskjæreri», med årlig produksjon av 2600 tylvt påler. Øvre Roligheten ble, etter å ha skiftet eier flere ganger, i 1871 solgt til det engelske selskap «The Norway Mining Timber Co» som også der anla en dampsag, og på Nedre Roligheten oppførte Erik Rasmussen sin dampsag i 1880. Innen Porsgrunn tolldistrikt var det da 8 dampsagbruk.

Da Porsgrunns trelastproduksjon ble gjenreist, skjedde det i ganske andre former enn før. Fra skåren last - de berømte «deler» - «Ulefos and Cloyster deals» - av større dimensjoner, gikk man mer og mer over til huggen last (kortere bjelker), battens (skåren last av mindre dimensjoner), rundtømmer (pitprops og minetømmer). Særlig dette siste kom til å prege Porsgrunns siste tid som trelastby. Det var begynt å minke i skogene på de større dimensjoner, først og fremst av furu; behovet i England for denne last ble dekket fra Nord-Sverige. Finnland, Russland og Canada, og transporten av den var kjernen i norsk seilskipsfart fra 1850-årene av. Den veldige utvikling av den engelske grubeindustri skapte et enormt behov for pitprops, og Porsgrunn ble en viktig leverandør av det. Amtmannen hadde sikkert rett da han fant at grunnen til at største delen av vassdragets skårne last ble innlastet i Skien, var «dels den bekvemmelighet som Skiens sagbruk frembyr for skurden, dels de større omkostninger med å transportere skåren last»; det var derimot ubetydelige utgifter ved å sende det uskårne tømmer ned elven til Porsgrunn. Der måtte man nøyes med den mindreverdige last som ikke egnet seg til skurd av planker og bord på sagene i Skien. Her lå også grunnen til at en så vesentlig del av Skiens trelast gikk til Frankrike, mens Porsgrunns i sin helhet gikk til England.

Det ble i denne periode opptatt produksjon av to nye former for trelast; den ene var maskinhøvlede bord (særlig beregnet til gulvplanker) som man begynte med i 1865. I Bratsberg kom de første høvleriene i gang på Gimsøy i 1872 og i Skien i 1875. Det første høvleri i Porsgrunn ble startet av firmaet Franklin & Baker i november 1885 ved Raschenborg; året etter kom det et på Borgestadholmen Bruk. Det første større høvleri i byen var det Gunnar Jacobsen anla på Øvre Roligheten i 1894. Porsgrunn kom således sent med i denne slags trelast; når det i statistikken oppføres høvlet trelast utført fra Porsgrunn før denne tid, skrev den seg fra Ulefos, som hadde fått et meget stort høvleri i 1879, og nesten all lasten derfra ble utskipet fra firmaets lasteplass på Lahelle under Porsgrunns tolldistrikt.¹⁾ (Man vil i det hele begå en stor feil ved å ta de statistiske oppgaver over byens utførsel som et uttykk for byens egen produksjon eller for eksport av dens handlende alene.) Den norske høvlede last vakte stor oppmerksomhet på verdensmarkedet og oppnådde gode priser; i 70-årene lå de ca. 4 ganger høyere enn prisene på props, men sank i 80-årene ikke så lite i forhold til denne. Selv om Skiens trelasteksport kvantitativt gikk tilbake, lå verdien høyt i forhold til Porsgrunns mindreverdige last. Det stillet seg således i 1879 uttrykt i register tonn (som rummål er 1 kom.l. = 2,1 rg.t. )²⁾

Man må dertil erindre at all den høvlede og meget av den skårne last var produsert utenfor Porsgrunn og for utenbys handlendes regning.

Den andre form for trelast man spesialiserte seg på i Porsgrunn, var telegrafstolper til England, som man tok opp produksjonen av i begynnelsen av 80-årene. Det aller beste tømmeret ble brukt til det, 1. sort rette furustokker 20-25 m lange med 40 cm midtmål. Men så ble det også meget godt betalt. Prisen var ca. 1885 25 kr. pr. load (= ca. 20 kr. pr. m³). Prisen på høvlet last lå da på omkring 29 kr. pr. m³, og for props ca. 9 kr. I Porsgrunn la de ledende trelasthandlere om produksjonen etter det som høvde best med de lokale forhold og med det tradisjonelle marked i England. Schøning, som i skipsbyggingens storhetstid 1850-80 hadde hatt skipsplanker som spesialitet, la om til produksjon av stav og såkalt cornwall-tømmer. P. M. Petersen og E. Rasmussen sluttet nesten helt med skurlast og tjente sine formuer på minelast. Petersen arbeidet seg så inn på markedet i Nord-Wales at han i en årrekke nesten hadde monopol der på leveranse av minetømmer.

Den livlige forbindelsen mellom Porsgrunn og engelsk grubedrift trakk i 70-årene en rekke engelskmenn til byen for selv å ta hånd om eksporten av props. Charles Wells og Robert Shields Aslachsen kjøpte Øvre Roligheten av skipsfører Nielsen, og under firma Wells & Aslachsen (eller R. Aslachsen & Comp.) drev de sin forretning der til de i 1872 solgte den til «The Norway Mining Timber Co» i Hull, startet av engelske grubeeiere i Yorkshire under ledelse av William Croft, hvis sønn Fr. Croft samme år kjøpte de store eiendommer på Bolvik og Herre. Trelastforretningen på Roligheten ble de tre første år ledet av Aslachsen; han ble da avløst av James M. Franklin (1858-1909), der som ganske ung mann var kommet til byen sammen med Croft. I Porsgrunn ble han gift med datter av skipsfører Edv. Funnemark, og på forbausende kort tid ble han så god nordmann og Porsgrunnsborger som noen, med en fremtredende plass i byens politikk og næringsliv. Ved Croft sr.'s død i 1876 ble firmaet oppløst og eiendommen med sagbruket solgt til den store tømmerhandler Iensmann Gullik Hafsteen fra Gransherad, for hvem Franklin fortsatte å bestyre den til den i 1880 ble bortleid til de to trelasthandlere Jørgen Hansen og Gunnar Jacobsen (1856-1928) fra Melum. Begge skal ha kommet til byen som unge gutter i arbeid hos Wells & Aslachsen. Hansen flyttet etter en tid til Langesund, og Jacobsen drev alene både på den grunn han leide av Frednes og på Øvre Roligheten, som han ble eier av i 1892. På sitt høvleri og utvidede sagbruk her drev han en stor og meget velrenommert trelastforretning. Fra den grunn Wells leide av Frednes drev han 1874-80 eksport av store mengder props til England.

Da Gregersen i 1884 måtte oppgi sin forretning, ble Raschenborg med verft og trelasttomter solgt til Franklin og engelskmannen Algernon N. Baker, som her grunnla byens største sagbruk og trelastforretning, også med telegrafstolper og props som hovedartikler. Da Baker i 1891 vendte tilbake til England, ble firmaet, Franklin & Baker, omgjort til aksjeselskap som kjøpte tomtene nordenfor mellom den nåværende bybro og det gamle ferjeleie. Den store industribedrift, Franklin, Baker & Co, som her vokste opp, skal vi senere komme tilbake til.

Porsgrunn var fra slutten av 60-årene «trelastminded» en menneskealder fremover. Alle som kunne slippe til, ville prøve seg når de så at man skapte seg formuer på trelasten. Byen synes formelig grepet av trelastfeber, som en gullfeberepidemi gikk den over byen og distriktet. Det ble startet mange forretninger i bransjen, og side om side med skipsbyggeriene lå trelastopplagene i sammenhengende rekke fra Borgestadholmen og Menstad i nord til Roligheten i syd på Østsiden, og fra Lahelle til Knarrdalstrand på Vestsiden. De fleste av de mange mindre firmaer klarte seg bare en kortere tid under de gode konjunkturer og stoppet opp når nedgangen satte inn eller ved eierens død.

For trelasthandelen var tiden fra 1860 til bort imot århundreskiftet sett i sin helhet en god tid; men konjunkturbølgen var slett ikke jevn. Den beste periode var 1860-74, med en flereårig depresjon etterpå, og selv om prisene bedret seg noe, kom tiden etter 1879 ikke på langt nær opp mot den foregående; begynnelsen av 80-årene var også vanskelig. I takt med disse konjunkturer svinget eksporten og lønnsomheten. Så ensidig som byens utenrikshandel var basert på en enkelt vare ble Porsgrunns økonomi særlig ømfintlig overfor svingningene i prisen på den. Byen hadde ikke et større oppland som kunne virke regulerende på den alminnelige varehandel; denne ville alltid ellers til en viss grad holde seg selv i nedgangstider. På den andre siden ville Porsgrunn uten synderlig import ikke være utsatt for farene ved en importkrise, ved stort innkjøp av varer til høye priser i gode år med pengerikelighet, varer som i de dårlige år med pengeknapphet måtte realiseres for enhver pris for å skaffe penger. Dette siste har uten tvil vært av vesentlig betydning for at de følgende kriser ikke ble så voldsomme i Porsgrunn som i mange andre byer.³⁾

Som nevnt hadde Porsgrunns trelastutførsel nådd et absolutt lavmål midt i 50-årene og begynt å stige mot slutten av 10-året, om ikke så meget absolutt så dog i forhold til Skien og Brevik. I 1860 var de tre byers utførsel nøyaktig like stor, 11 500 k.l. fra hver by. Det følgende år er det avgjørende vendepunkt, som ble enda sterkere markert 1862; begge år ble utført 16 500 k.I. mens utførselen fra Skien og Brevik gikk ganske sterkt tilbake, fra 25 700 k.l. i 1861 til 21 500 i 1862. Siden ble utførselen fra Porsgrunn mer og mer dominerende, i 1867 ekvivalerte de andre to byers samlede eksport, og i 1870 oversteg den deres eksport med 48%, i 1878 med 54%. Sammenlagt for alle tre byer var det utførte årlige kvantum i 60-årene meget jevnt, dog med nedgang i 1867. Grunnen var at den veldige innførsel til Storbritannia de to foregående år trykket prisene. «Aldri har Nord-Europas trelast vært innført til Storbritannia til lavere priser», heter det i generalkonsulens rapport. Men nedgangen var bare forbigående; året etter gikk prisene igjen opp, og de fortsatte å stige. Det merkelige var at høykonjunkturen denne gangen kom ikke som tidligere samtidig med stormaktskrigen, mellom Preussen og Frankrike 1870-71, men etterpå. De relativt gode priser holdt seg 1869-71, og begynte så å gå stadig oppover; det fortsatte gjennom hele 72 og 73 til en tidligere ukjent høyde, og et stykke inn i 74. Prisene på de forskjellig slags last var (kroner pr. tonn): ⁴⁾

Det er ikke å undres over at man i Porsgrunn utnyttet byens produksjonslastekapasitet til det ytterste. Eksporten i 1873 ble brakt helt opp i 29 022 k.l. (= 58 044 rg.t.). Det tilsvarer 37 438 trelastlester, atskillig mer enn det var utført i kronåret 1803, og sannsynligvis det største kvantum som noen gang er utført på et år i byens 300-årige trelasthandels historie. Bare en gang til, i 1883, ble utført et like stort kvantum. Stor eksport betyr ikke alltid stor gevinst; i 1873 sto den siste i forhold til den første, men ikke i 1883. I 1874 med enda bedre priser viste eksporten et uforklarlig veldig fall til bare 2/3 av det foregående års. Det kan skyldes utilstrekkelig tilgang på tømmer, at markedet i England var fylt av det og at det mot slutten av året viste seg vanskeligheter med avsetningen. Men nedgangen var bare forbigående; i 1876 og -78 tok eksporten seg igjen sterkt opp, og selv om prisene gikk ned, holdt de seg dog på et nivå som lå langt over 60- årenes, særlig for props, Porsgrunns viktigste artikkel. De sistnevnte år brakte dog tap for mange på grunn av høye innkjøpspriser, skrev amtmannen, men «takket være de store oppsamlede kapitaler og forholdsvis lett adgang til lån, ble krisen ikke så alvorlig som ventet». I 1879 bedret prisene seg noe, og 1880 ble et godt middelsår. Først etterpå kom den egentlige krise under 80-årenes ganske usedvanlig langvarig nedgående konjunkturer og prisfall, med en eksport så lav i 1886 og -88 at man må helt ned til tiden før 1860 for å finne maken.

Porsgrunns trelast var nesten helt basert på markedet i England, mens Skiens var nesten likelig delt mellom England og Frankrike. Da dette land i begynnelsen av 70-årene led under følgene av nederlaget i krigen mot Preussen, gikk utførselen dertil sterkt tilbake, men i de fleste år gikk det atskillig mer av Skiens last til Frankrike enn til England. Porsgrunns eksport til Frankrike var nesten helt uten betydning. Hva som var årsak og virkning i dette merkelige forhold, lar seg vanskelig forklare. Den trelast Porsgrunn hadde adgang til å produsere i en tid den ikke eide sager, måtte bli den helt ubearbeidede props, mens Skien med sagene fortsatt kunne foredle tømmeret til planker og bord. Porsgrunn ble utover i det 19. århundre mer og mer en ensidig eksportby; nesten all den direkte oversjøiske vareimport gikk over Skien, og en stor del av importen, salt, vin, tekstiler, luksusvarer, kom fra Frankrike. Noen tall vil illustrere dette forhold som er så karakteristisk for utenrikshandelen:

Da trelasten fra Porsgrunn nesten helt gikk i norske skip og fra Skien for en stor del i franske skip, viser dette seg klart i drektigheten av norske og fremmede skip avgått med last. Et enkelt gjennomsnittsår vil vise det, f. eks. 1870 (k.I.):

Tonnasjen av de med last avgåtte fremmede skip viste for alle tre byer under ett en avgjort stigning i 70- og 80-årene. Med Skiens store import sier det seg selv at tonnasjen av de med last direkte fra utlandet ankomne skip, var flere ganger større i Skien enn i de to andre byer, og at den for en meget vesentlig grad besto av fremmede skip. Men i utenrikshandelen vurdert ut fra dette, pekte utviklingen for Porsgrunn i 70-årene avgjort mot en utjevning av forholdet til Skien. Mens det således til Skien i 1866 ankom med last 2397 k.l. og til Porsgrunn 553, var forholdet i 1878 10 048 og 4308 t., og mens 43% av de første var fremmede, utgjorde de bare 81 t. av de siste.

Når anløpet (summen av de ankomne og avgåtte) skip stadig viste stigning fra 70-årene av, henger det sammen med den økte fart av dampskip på Langesundsfjorden, og de var på denne tid nesten alle utenlandske, som vi snart skal se. I utførselen av byens trelast viste antallet hjemlige skuter tilbakegang. Av de nesten 20 000 k.I. skip som avgikk med last fra Porsgrunn i 1866, hørte ikke mer enn en fjerdepart hjemme i byen, mens et dobbelt så stort antall ble befraktet fra andre norske byer. De større nye og bedre skip ble satt i fraktfart mellom fremmede land mens eldre, mindre trelastdragere ble fraktet til Nordsjøfarten med trelast. Til det trengte man ikke 1. klasses skip, men skip om hvilke man sa at de kunne flyte på lasten over til England, og som man la en ankerkjetting eller wire rundt midtskips for at de ikke skulle falle fra hverandre.

Det ble i hele denne periode ikke gjort noe alvorlig forsøk på å arbeide seg inn på nye markeder med trelasten. Et interessant eksperiment ble dog gjort. I 1854 hadde Johan Vauvert i Skien gjort det meget vågelige forsøk å sende sin skute «Activ» på 108 k.l., ført av Theodor Theiste, med trelast helt til Melbourne. Han averterte at han også tok med seg emigranter for moderat betaling. Hvorledes turen forløp, vites ikke. Det hadde da bare vært et norsk skip der, året før, direkte fra Norge, og det var sannsynligvis det som hadde brakt med seg nyheten om de rike gullfunn i Australia, hvor man i disse år opplevde et liknende gullrush som i California. Mange nordmenn fant veien med de norske trelastskuter til den fjerne verdensdel, men Langesundsfjorden tok nesten ikke del i den direkte trelastfart Norge-Australia som ble så alminnelig i 1860-årene; den gikk mest fra Østfoldbyene. I 1869 ble Chr. Knudsens nybygde skip «N. C. Kierkegaard» på 228 k.I. fraktet på sin første tur fra Fredrikstad til Melbourne med trelast, og året etter gikk til samme sted en skute direkte fra Porsgrunn. Vi vet heller ikke hvordan denne tur forløp eller om det ble en god forretning. Mer enn dette forsøk på så fjern trelasteksport han ikke etterspores.⁵⁾

Porsgrunns dominerende stilling som eksportby kulminerer midt i 70-årene; i forholdet til Skien gikk den da stadig tilbake, regnet etter verdien av eksporten. Det skyldtes ikke bare at denne fra Skien gikk mer og mer i den foredlede form av tremasse og fra 1880-årene av i cellulose, men også økningen av den rene trelast og dennes større verdi. En sammenlikning mellom 1870-1873 og 1885-1887 vil vise dette:

Hvor meget verdifullere trelasten fra Skien var og hvor stor andel av utførselsverdien tremassen utgjorde, illustreres av disse tall for 1885 og 1887 (kroner):

Mens således den fra Skien utførte trelast i 1885 hadde en verdi av 40 kr. pr. tonn, hadde den fra Porsgrunn en verdi av bare 22½ kr. pr. tonn. Tallene ovenfor er også illustrerende for hvor stor del av byens samlede utførsel trelasten utgjorde. Vi skal senere se at hva den rene trelast angår, vendte forholdet seg i 90-årene igjen i Porsgrunns favør.