Gårds og slektshistorie for Eidanger. Fra 1814-1980
Ørstvet ble delt i to bruk i 1762. Den samlede skylden på hele gården var 6 huder. Senere ble gården delt opp i flere eiendommer. På begynnelsen av 1800-tallet bestod Ørstvet av disse brukene: Versvik (senere bruksnummer 1), Ørstvet (senere bruksnummer 2), Ørstvet (senere bruksnummer 3), Ørstvet (senere bruksnummer 7), Ørstvetøya (senere bruksnummer 8), Kåsene (senere bruksnummer 9) og Øvrerønningen (senere bruksnummer 11).
Den delen av gården Ørstvet som senere fikk bruksnummer 2, eides i 1801 av Tollev Andersen. Han hadde i 1795 kjøpt 5 skinn av eiendommen for 341 riksdaler og i 1801 1 hud og 9 skinn for 699 riksdaler. Den samlede skylden på bruket kom etter dette opp i 2 huder og 2 skinn.
Tollev Andersen (ca. 1764-1848) var gift med Groe Svendsdatter (ca. 1771-1834).
Tollev og Groe hadde disse barna:
I 1804 ble det holdt takst over bruket. Eiendommen ble da verdsatt til 900 riksdaler. Vanligvis ble det på bruket sådd 2-3 tønner kom og poteter. Bruket kunne fø 1 hest, 3 kyr og en del småfe. På bruket var det skog til brensel og gjerdefang.
Tollev Andersen drev mye som tømmermann. I 1832 skjøtet han jordstykket «Luurjordet» og skogstykket «Skrigeraasen» til en sønn, Svend Tollevsen, for 200 spesidaler. Kjøpesummen skulle Svend Tollevsen betale til Porsgrunn kirke som avdrag på et lån faren hadde opptatt på i alt 400 spesidaler. Den fraskilte eiendommen fikk en skyld på 7½ skinn. Den resterende skylden på hovedbølet var etter dette 1 hud og 6½ skinn.
Svend Tollevsen (1795-1832) var gift med Anne Marie Helgesdatter. Det kjennes ikke til noen barn fra dette ekteskapet.
Mannen, Svend Tollevsen, og en bror av ham, Søren Tollevsen, kom bort under en sjøreise fra Larvik til Skottland. Enken solgte i 1837 eiendommen til Halvor Amundsen Lillegaarden for 400 spesidaler. Lurjordet og Skrikeråsen ble dermed slått sammen med det senere bruksnummer 3 under Ørstvet.
I 1835 ble det holdt skifte etter Groe Svendsdatter som døde året før. Boets inntekt beløp seg til 858 spesidaler og 21 skilling. Jordegodset ble taksert til 600 spesidaler. Etter at utgiftene var trukket fra, var nettobeholdningen 615 spesidaler og 1 ort. Av innbo fantes blant annet 6 sølv spiseskjeer, 6 messing lysestaker og 1 nürnberger stueur.
Den 7. februar 1838 solgte Tollev Andersen løpenummer 141a (denne eiendommen) til sin eldste sønn, Anders Tollevsen, for 300 spesidaler. Skjøtet ble tinglyst 4. april samme år.
Anders Tollevsen eide tidligere et hus i Langesund. Dette solgte han i 1816 til Jacob Soegaard for 590 spesidaler. I 1830 kjøpte han løpenummer 143a av Tonette Michelsdatter for 300 spesidaler. (Se bruksnummer 3.) Denne eiendommen fikk en skyld på 1 hud og 41s skinn. De to eiendommene under Ørstvet ble sammenlagt til ett bruk, før de igjen ble delt.
I 1838 fikk «Øresthveit» («Ørebirketveit») matrikkelnummer 59. Løpenummer 141a fikk en ny skyld på 1 daler, 2 ort og 4 skilling, mens løpenummer 143a fikk en ny skyld på 1 daler, 1 ort og 5 skilling. Den sammenlagte skylden kom etter dette opp i 2 daler, 3 ort og 9 skilling.
Anders Tollevsen (1792-1838) var gift med Maren Elisabeth Nilsdatter (ca. 1788-1875) fra Porsgrunn.
Anders og Maren Elisabeth hadde disse barna:
Anders Tollevsen ble høsten 1837 valgt inn i det første herredsstyret for Eidanger, som begynte sitt arbeid først på nyåret. Han satt bare ett år i dette styret da han 19. desember 1838 druknet i Eidangerfjorden. Skiftet ble oppgjort fire år senere. Eiendommen ble da taksert til 730 spesidaler. Bruttobeholdningen utgjorde 952 spesidaler, 1 ort og 4 skilling. Etter at utgiftene var trukket fra, stod der igjen 593 spesidaler og 1 ort. Etter mannens død fikk enken, Maren Nilsdatter, hjemmelsdokumentet i skiftet etter sin mann.
I 1842 ble en del av eiendommen fraskilt hovedbruket i forbindelse med skiftet etter Anders Tollevsen. Faren, Tollev Andersen, fikk hjemmelen til den fraskilte eiendommen (senere del av bruksnummer 3).
Tre år senere fikk Halvor Olsen, hans kone og barn, grunnseddel på en plass under Ørstvet. (Se «Husmenn og festere».) Den årlige avgiften ble satt til 4 ort. Samme år ble en ny del av eiendommen fraskilt med en skyld på 3 ort og 17 skilling (senere bruksnummer 4). Denne delen ble året etter solgt til Torjus Isaksen for 180 spesidaler.
Året etter ble enda en del fraskilt hovedbølet med en skyld på 10 skilling (senere bruksnummer 5). Dette var et skogstykke som i 1844 ble solgt til Ole Hansen Versvik for 30 spesidaler. (Se bruksnummer 1.)
Svend og Søren Tollevssønner kom som tidligere fortalt, bort under en sjøreise fra Larvik til Skottland i 1832. 1 1848 ble skiftet etter de bortkomne sønnene avholdt. Etter morens død i 1834 hadde arven som hver av de to var berettiget til, 50 spesidaler, 3 ort og 18½ skilling, stått i farens gård. Med 4 % renter var arven steget til 75 spesidaler, 1 ort og 20 skilling. Etter at utgiftene var trukket fra, var det 69 spesidaler, 1 ort og 9 skilling igjen til fordeling fra hver av de to. Arvinger var de to brødrenes søsken, deres ektefeller og barn.
Skiftet etter Tollev Andersen ble avholdt i 1849. Bruttobeholdningen var da på 112 spesidaler og 21 skilling. Netto utgjorde boet 34 spesidaler, 2 ort og 9 skilling.
Maren Nilsdatter satt med hovedbølet fram til 1864. Hun skjøtet det da over på den yngste datteren, Karen Dorthea Andersdatter, for 350 spesidaler. Selv tok hun føderåd på gården.
Herredsbeskrivelsen fra 1865 viser at eiendommen hadde en skyld på 4 ort og 10 skilling. Den omtrentlige størrelsen på gårdens åker og dyrkede eng var 27¼ mål. Ved gården lå det et naturlig england på omtrent 1 mål. Det hørte ikke med noen utslått til bruket.
Den årlige utsæden av enhver sædart var på 1 tønne havre, 1/8 tønne bygg, ¼ tønne hvete og 2 tønner poteter. Avlingen utgjorde 6 fold havre, 8 fold bygg, 7 fold hvete og 6 fold poteter. Ved siden av ble det dyrket 20 skippund høy,
På gården var det 2 kyr. Dyrene hadde tilstrekkelig havnegang. - Det fantes skog til brensel på eiendommen.
Gården lå ved hovedveien og nær sjøen. Bruket var alminnelig lettbrukt og godt dyrket. Herredskommisjonen foreslo som en avslutning på sin registrering, at skylden på eiendommen skulle nedskrives til 3 ort og 12 skilling.
Karen Dorthea Andersdatter (1828-1911) giftet seg første gang i 1865 med Kittil Svenkesen Haugen (1832-1866) fra Bø i Telemark. Det kjennes ikke til noen barn fra dette ekteskapet.
Etter den første mannens død giftet Karen Dorthea Andersdatter seg i 1869 med sjømann Ingebret Olsen (1831-1901). Heller ikke fra dette ekteskapet kjenner en til noen barn. - Ingebret Olsen arbeidet mye som skomaker.
I 1872 ble det holdt branntakst over husene på gården. Det fantes da:
En 1-etasjes våningsbygning, tømret, 9-laftet, bord- og tegltekt, bordkledd, 16 alen lang - 12 alen bred - 4½ alen høy, inneholdt 2 stuer, 1 kammers, 1 kjøkken med skorstein og hovedrør, 1 spiskammer, I forstuegang med trapp til loftet. I bygningen en jernkakkelovn. Under bygningen grunnmur av gråstein med kjeller, 1½ alen høy - 1½ alen tykk. Våningsbygningen ble taksert til 330 spd., kjelleren 30 spd., jernkakkelovnen 6 spd. En bryggerhusbygning, tømret, bord- og tegltekt, bordkledd, 14 alen lang - 7 alen bred - 4 alen høy, inneholdt 1 stue, 1 kammer, 1 matbod med trapp til loftet, I bryggerhus med skorstein og hovedrør samt bakerovn. Bryggerhusbygningen ble taksert til 50 spd. En Iadebygning, oppført av bindingsverk, bord- og tegltekt, 14½ alen lang -9 alen bred - 6 alen høy, inneholdt 1 lade og 2 låver. Ladebygningen ble taksert til 60 spd. Et fehus, tømret, 4-laftet, bord- og tegitekt, 8 alen langt - 7 alen bredt - 3½ alen høyt, innredet til 2 kuer og hadde 2 sauefjøs. Under fehuset grunnmur med gjødselkjelIer. Fehuset som støtte mot ladebygningens søndre ende, ble taksert til 30 spd.
Ved årets utgang i 1889 utkom en ny matrikkeloversikt. «Ørstvet» fikk da gårdsnummer 58. Ingebret Olsens eiendom, løpenummer 141a og 143a (denne eiendommen), fikk bruksnummer 2. Skylden på bruket ble samtidig revidert til 1,97 mark. I merknadsrubrikken ble det tilføyd at gårdsnavnet «Ørstvet» ble uttalt «Øsstvet» og at det også ble skrevet Ørestvet.
Ingebret Olsen solgte i 1891 bruksnummer 12, Friermyren, til Værsvik Iskompani. (Se bruksnummer 1.) Denne delen fikk en skyld på 5 øre, slik at den gjenværende skylden på hovedbruket ble redusert til 1,92 mark.
I Grenmar av 26. juni 1894 såes følgende avertissement: «Østvedt like ved jernbanestoppestedet Skjelsvik tilsalgs med et vel vedlikeholdt hus og veldyrket jordmark samt skog ved henvendelse til Ingebret Østvedt.»
Året etter solgte Ingebret Olsen bruket til Jacob Andreas Sørensen Kaasa for 5000 kroner. Skjøtet ble datert 15. juni og tinglyst en måned senere i 1895.
Jacob Andreas Sørensen (1865-1944) var sønn av Søren Jacobsen på Kåsa under Søndre Ås. Han giftet seg i 1892 med Anna Bolette Abrahamsdatter (1866-1955). Hun var datter av Abraham Evensen på Ørviktangen.
Jacob Andreas og Anna Bolette hadde disse barna:
Under folketellingen i år 1900 bodde det ei tjenestejente på bruket. Hun het Mathilde Gundersen (født 1886) og var ugift. Den forrige eieren av gården, Ingebret Olsen, bodde også på bruket sammen med sin kone, Karen Olsen. De hadde egen husholdning.
I 1899 ble bruksnummer 20, Solvang, skilt ut fra Ørstvet og solgt til Ole Knudsen Versvik. Denne delen fikk en skyld på 12 øre. Hovedbruket hadde da en skyld på 1,80 mark.
Etter mannens død i 1944, ble enken, Anna Østvedt, sittende i uskiftet bo. Ti år senere skjøtet hun bruket over på en sønnesønn, Arne Østvedt, for 25 000 kroner.
Arne Østvedt (født 1922) er sønn av Alf Østvedt. Han giftet seg i 1982 med Pranet Kakeow (født 1944) fra Thailand.
Bruket hadde da et dyrket jordbruksareal på 22 dekar (sandmold). Den produktive skogen dekket 100 dekar. Over hele eiendommen var det et frilandsgartneri.
Våningshuset på gården ble bygd omkring 1850. Bryggerhuset er av eldre dato. Uthuset ble bygd i 1890. På eiendommen er det dessuten et om lag 370 m² stort drivhus.
Ved et par skylddelingsforretninger på slutten av 1950-tallet ble to eiendommer fraskilt med en samlet skyld på 12 øre. Senere er det blitt skilt ut flere mindre eiendommer.
Det hørte først på 1980-tallet ikke med noen utmark til eiendommen. Det vel ett mål store gartneriet er ikke lenger tidsmessig.
| Utdrag (s. 334-337) fra: Per Chr. Nagell Svendsen: Gårds og slektshistorie for Eidanger. B. 3. Fra 1814-1980. - Porsgrunn 1984 |
Til bokas innholdsfortegnelse |
| Porsgrunn biblioteks hjemmeside | Søk i bokbasen |