Gårds og slektshistorie for Eidanger. Fra 1814-1980
Tolkningen av navnet Versvik har vesentlig gått i to retninger. Fagfolk har mest til overs for den teorien som går på at navnet har sitt opphav fra et skipsverft som har ligget på stedet (verftsviken). Bygging av skip har fra langt tilbake i tiden spilt en avgjørende betydning i herredets næringsliv. I. C. Ramberg skriver i «Boken om Eidanger» (side 23) om navnet Versvik: «Jeg har hørt den mening uttalt, at navnet skal bety den veirhaarde vik.»
Versvik var en husmannsplass fram til omkring 1790. Da kjøpte Anund Knudsen plassen. Samtidig kjøpte han plassen Kapteinsrønningen under Søndre Ås og Rødrønningen under Søndre Rød. Disse plassene ble slått sammen med Versvik.
Anund Knudsen (1728-1803) var født på Skrapeklev. Han flyttet senere til Kleven og giftet seg i 1755 med Maria Bendtsdatter Aas (født 1730). Etter at Anund Knudsen hadde kjøpt Versvik, flyttet familien dit.
I 1794 solgte Anund Knudsen hele bruket til en sønn, Hans Anundsen, for 699 riksdaler. Eiendommen hadde da en samlet skyld på 9 skinn.
Hans Anundsen (ca. 1769-1804) giftet seg i 1795 med Anne Olsdatter Egenæss (ca. 1765 -1820) fra Eikenes i Kjose.
Hans og Anne hadde disse barna:
Hans Anundsen døde i 1804. Enken, Anne Olsdatter, satt i uskiftet bo fram til 1806 da hun skulle inngå nytt ekteskap. Skiftet utgjorde brutto 754 riksdaler og 9 skilling. Etter at utgiftene var trukket fra, var det 422 riksdaler, 2 ort og 38 skilling til fordeling mellom arvingene. Selve bruket ble taksert til 700 riksdaler. Av husdyr fantes 3 kyr (Kjenderos, 7 riksdaler, Roselie, 8 riksdaler, og Plomma, 7 riksdaler), 2 sauer (2 riksdaler) og 2 lam (1 riksdaler og 1 ort).
Anne Olsdatter giftet seg i 1806 med Ole Johnsen (ca. 1784-1858) fra Solum. Det var ingen barn i dette ekteskapet. I årene som fulgte, ble gården drevet som en eiendom. Anne Olsdatter døde i 1820. Gården ble da delt i to like store bruk. Den eldste sønnen, Ole Hansen, overtok den ene delen, mens enkemannen, Ole Johnsen, overtok den andre delen (Øvre Versvik).
Ole Johnsen giftet seg i 1824 med Martha Maria Sørensdatter (1800-1879). Hun var datter av Søren Olsen Røed.
Ole og Martha Maria hadde disse barna:
I 1833 kjøpte Ole Johnsen en del av Søndre Rød, løpenummer 156b (senere bruksnummer 2), fra sin svigerfar for 100 spesidaler. Skylden på den fraskilte eiendommen ble satt til 101116 skinn. Denne skylden ble i 1838 revidert til 2 ort og 22 skilling.
Matrikkelen som utkom i 1838, gav «Øresthveit» («Ørebirkethveit») matrikkelnummer 59. Tidligere hadde «gården» hatt matrikkelnummer 6 og noe areal fra matrikkelnummer 9, Søndre Ås, og matrikkelnummer 37, Søndre Rød. Skylden på løpenummer 140 (denne eiendommen) ble i 1838 revidert til 1 daler, 2 ort og 9 skilling. Dette førte igjen til at hvert av de to brukene under Versvik fikk en skyld på 3 ort og 16½ skilling.
Ole Johnsen døde i 1858. Etter hans død overtok enken bruket. Under folketellingen i 1865 bodde hun på gården sammen med tre av sine barn: Anders, Anne Karine og Søren.
Herredsbeskrivelsen som ble foretatt samme år som folketellingen fant sted, viser at det bruket Martha Marie Sørensdatter satt med, var på 33 mål åker og dyrket eng. Det hørte ikke med noen utslått til bruket.
Den årlige utsæden. av enhver sædart var på 1 tønne havre, ¼ tønne bygg, ¼ tønne hvete og 2 tønner poteter. Avlingen viste 5 fold havre, 7 fold bygg, 6 fold hvete og 6 fold poteter. Ved siden av ble det dyrket 30 skippund høy.
På gården var det 2 kyr og 2 sauer. Dyrene hadde en havnegang som ikke var tilstrekkelig. Det fantes skog til brensel på eiendommen.
Gården lå 1/8 mil fra den rodelagte veien og i nærheten av sjøen. Eiendommen var tungbrukt og alminnelig godt dyrket. Herredskommisjonen foreslo i sitt arbeid å senke skylden til 3 ort og 1 skilling.
I 1868 ble eiendommene på Versvik og Søndre Rød solgt på auksjon til eieren av det andre bruket på Versvik, Knud Olsen, for 820 spesidaler. Knud Olsen var sønn av Ole Hansen Versvik. Dermed var Versvik igjen samlet på de samme hendene.
Ole Hansen (1796-1868) giftet seg i 1822 med Margrethe Knudsdatter (1796-1883) fra Svartangen i Gjerpen.
Ole og Margrethe hadde disse barna:
Under folketellingen i 1865 bodde det ei tjenestejente på bruket. Hun het Jensine Olsdatter (født ca. 1846).
I. C. Ramberg nevner i «Boken om Eidanger» Ole H. Versviks navn (side 326). Sammen med Halvor Stridsklev og klokkeren skulle han i 1854 «tilse» bygningsarbeidet av den nye Klokkergården på Tveten.
Noe mer forteller ikke Ramberg om Ole Hansen. Tre av barna blir også omtalt i samme bokverk. Det gjelder Knud og Andreas som begge var skipsbyggmestere (side 145, 146 og 389). Deres søster, Karen Myhra, omtales også i Rambergs bok (side 518). Søsknene levde alle i 1918, og Ramberg forteller i den samme boken at alle tre led av døvhet som følge av framskreden alder (side 518).
Herredsbeskrivelsen fra 1865 forteller at Ole Hansens eiendom under Versvik var på 32½ mål åker og dyrket eng. Ved gården var det omtrent 6 mål naturlig england. Det hørte ikke med noen utslått til bruket.
Den årlige utsæden av enhver sædart var på 1 tønne havre, 3/8 tønne bygg, ¼ tønne hvete og 4 tønner poteter. Avlingen viste 5 fold havre, 7 fold bygg, 6 fold hvete og 5 fold poteter. Ved siden av ble det dyrket 30 skippund høy.
Det var 2 kyr og 4 sauer på bruket. Dyrene hadde en havnegang som ikke ble regnet å være tilstrekkelig. På eiendommen var det litt skop, til brensel.
Gården lå 1/8 mil fra den rodelagte veien og like ved sjøen. Bruket var tungbrukt, men alminnelig godt dyrket. Herredskommisjonen foreslo i forbindelse med sitt arbeid å senke skylden på eiendommen til 3 ort og 2 skilling.
Ole Hansen Versvik eide dessuten et skogstykke under Ørstvet. Dette skogstykket (senere bruksnummer 5) hadde han i 1844 kjøpt av Maren Nilsdatter. (Se bruksnummer 2.) Skogstykket var skyldsatt til 10 skilling. I forbindelse med herredsbeskrivelsen i 1865 ble også denne eiendommen gjenstand for inspeksjon.
Skogen lå 1/8 mil fra den rodelagte veien og ved sjøen. Den representerte en ubetydelig havn og gav bare litt ved til brensel. Herredskomrnisjonen foreslo derfor å senke skylden på skogstykket til 7 skilling.
Ole Hansen døde i september 1868. Før sin død solgte han sin del av Versvik til en sønn, Knud Olsen, for 500 spesidaler. Knud Olsen fikk samtidig auksjonsskjøte på den øvre delen av Versvik for 820 spesidaler. Han satt da som eneeier av bestefarsgården. Tidligere hadde han bodd på Vestre Herøya (bruksnummer 20). Etter at han hadde kjøpt Versvik, flyttet han dit sammen med sin familie. Moren, Margrethe Knudsdatter, døde som kårenke på Versvik i 1883.
Knud Olsen (1830-1922) giftet seg i 1859 med Ingeborg Marie Giertsdatter (1830-1895).
Knud og Ingeborg Marie hadde disse barna:
Knud Olsen Wersvig var snekker, skipstømmermann og konstruktør. Sammen med broren, Andreas, og svogeren, Halvor H. Stranden, bygde han flere skuter på Versvik. Den første skonnerten, «Maaken», ble levert ferdig i 1858. I 1860 bygde de skonnerten «Nordstjernen» og tre år senere briggen «Nordlyset».
Skipsverftet ble så flyttet til Knud Olsens tidligere eiendom på Herøya (senere bruksnummer 20). I perioden 1865-68 bygde Knud og Andreas Wersvig tre skuter: barken «Nepater» i 1865, skonnerten «Elieser» i 1866 og barken «Heimdal» i 1868.
Like før ei ny skute skulle sjøsettes, ble nybygningen rammet av en brann. Brødrene bygde senere et nytt skipsverft i kompaniskap med Andreas Wersvigs svogre, Hans og Anders Thorsen på Herøya. Dette interesseselskapet bygde skip for andre redere og for eget rederi.
Knud O. Wersvig drev også med iseksport. I 1872 grunnla han sammen med Halvor H. Stranden, Nils Klevstrand, Halvor Ørstvedt, Lars Ørstvedt, Andreas Versvik, Nils Sundsaasen og Per Lillegaarden et interesseselskap med hovedformål å produsere og skipe ut is. Knud O. Wersvig virket som disponent for dette selskapet.
I 1873 påbegyntes byggingen av en isdarn ved hjelp av tilreisende folk fra Sauherad, Nes og Bø. Steinene til den store muren ble sprengt løs med krutt og kjørt ned med «bjønn». Dette var spirer som var skjøtet sammen til to lengder. På tvers av disse la en kubber som det var hogd spor i. Sporene passet til spirene. Hvis det ikke var fall nok, ble det smurt med grønnsåpe.
Dammen var ferdig bygd i 1875. Muren var 60-710 meter lang. Den var 7-8 meter tykk i bunnen og 3,5 meter i overkant. Selve dammen var omkring 600 meter lang.
Etter at dammen var ferdig, ble det bygd et lite ishus. Ishuset rommet i alt 2000 registertonn. Den 15. desember 1875 begynte de innsettingen av isen. De strevde hardt den vinteren for å få satt inn 800 til 1000 blokker med 30 mann og 2 hester. I 1876 ble den første isen skipet ut. Kjøper var konsul Haakonsen i Grimsby. Senere ble Nedre dam bygd. Denne dammen hadde Knud Olsen Wersvig sammen med sønnen, Ole Versvik.
Fra «Øvre isdam» i Versvik. Ivar Kristiansen i samtale med Ruth Versvik (april 1971):
«Ovenfor den store muren i Versvik var det en stor isdam som gikk et godt stykke bortover ved den nåværende Skjelsvik-veien. Den store murdemningen går nesten like langt ned i jorda som over. Nede i bukta var det store ishus med ti dobbeltrom «røsta» med ti taker. Ved normal drift gikk det tre tusen blokker inn på dagen. De var 24 ganger 24 tommer. Alt ble bygd i 1870-årene.
De måtte holde fløteråk oppe langsetter hele dammen, og langs med muren måtte de holde råk oppe for at ikke isen skulle trykke på muren. Det gikk vakt hele natta. Ivar Kristensen forteller at han var med og gikk vakt da han var guttunge. De måtte dra blokker langsetter råkene for at de ikke skulle fryse til.
Han hadde 80 øre dagen for å måke snø. En arbeidsdag var 10 timer. Når de satte inn isen i huset var de 4 mann inne i huset og stua. Fra ishusene til dammen var de 4 mann som passa trafikken på rennene. På dammen kjørte de med 4 hester.
Først kjørte de med «merkeplauen» med 1 hest foran for å merke opp. Så kjørte de med «storplauen» med 12 hester og pløyde ned halvparten av istykkelsen.
6 mann skjærte tverrkutt på blokkene over 2 blokker. De tok en 10'er hver (altså 20 blokker) og byttet forbi hverandre. Det ble, en veldig kappskjæring. Guttunger og eldre folk fløyta blokkene ned til Kjeratten ved enden av muren. 1 mann kjørte opp med hestevandring, og 1 eller 2 mann sto og passet på at de gikk ned over rennene med jevne mellomrom.
Det var en stor skarveplan der og når det var snøis, sto en 6 mann og hugg av snøisen med biler. Det hendte at dalen nedenfor muren var full av is som var hugget av. Da lå isen der til langt på sommeren. Når det var ordinær drift, var det en 25 mann med, og når det var snøis blev det satt inn ekstra mannskaper på skarveplan.
Snøis kom når det kom linnvær og frøs til igjen. Når det kom snø om vinteren, måtte de sette inn ekstra mannskaper til å skrape isen. Dersom det var for mye snø, måtte de kjøre med skuffer først og etterpå med isskraper for å finskrape isen. Den skulle nemlig være så klar at de kunne se klokka igjennom den.
Når de sendte isen rett ombord, måtte de ha stuere til å stue. Det lå gjerne en skute ved en skuterenne og en utpå og venta på tørn. Men det var verst når der kom en dampbåt, for de hadde så kort liggetid at en måtte arbeide natt og dag.
Når det kom skuter og skulle laste, gikk det nesten som en budstikke, for den ene varsla den andre. Dagen var fra 6 til 6. De hadde en halv times frokost, en times middag og en halv times kaffe, så de fikk betalt for ti timer pr. dag.
På isrennene var det to sakser, og så var det en stor rambukk ved ishusene. Den var tømra sammen i en stor firkant med en stor stolpe i midten som var satt fast med en stor kraftig vaier med kjettingbunter foran for å ta av for slaget av blokkene. Når det var iset om natta gikk blokkene fort gjennom saksene. Hvis noen var «kløvna», kom de med en voldsom fart så det måtte nesten spesialister til for å passe på. De første ishusene blev revet, og det blev bygget nye som sto til 1918 eller 1919.»
Matrikkelen av 1889 gav «Ørstvet» gårdsnummer 58. Løpenummer 140, «Versviken», fikk i den samme oversikten bruksnummer 1 under Ørstvet. Skylden på bruket ble revidert fra 1 skylddaler, 2 ort og 9 skilling til 3,41 mark. Skogstykket som Knud Olsen eide under Ørstvet, fikk bruksnummer 5. Skylden på denne eiendommen ble revidert fra 10 skilling til 16 øre.
Eiendommene som Knud Olsen eide under Søndre Rød (gårdsnummer 62), fikk bruksnummer 2 og 3. Det bruket han hadde kjøpt på auksjon i 1868 (bruksnummer 2), fikk en revidert skyld på 1,48 mark. Tangene (bruksnummer 3) kjøpte Knud Olsen i 1884. Dette bruket fikk i 1889 revidert sin skyld fra 7 skilling til 14 øre. Den sammenlagte skylden på Knud Olsens eiendommer kom etter dette opp i 5,13 mark.
I 1891 ble bruksnummer 14 skilt ut fra hovedbølet, Versvik. Denne eiendommen, Versvik isforretning, ble brukt av «Værsvik Iskompani». Eiendommen fikk en skyld på 20 øre. Knud Olsen var medeier i denne isforretningen.
«Værsvik Iskompani» leide også Friermyren (bruksnummer 12) som var skilt ut fra bruksnummer 2 under Ørstvet og Friermyren (bruksnummer 13) som var skilt ut fra bruksnummer 3. Friermyren ble demmet opp til isdam.
Under folketellingen i år 1900 bodde Knud Olsen som da var enkemann, på bruket sammen med fem av barna sine: Margrethe, Olga, Mathilde, Anna og Karen. Alle var ugifte. Bare sønnen Ole var på den tiden gift.
På Versvik bodde også Tengel Halvorsen (1867-1944) som senere ble gift med datteren Anna Jacobine. Han var skipsreder. John Leifsen (født 1879 i Hjartdal) var tjenestegutt på gården.
Ole Knudsen (1866-1952) giftet seg i 1893 med Maren Oline Halvorsdatter Aas (1871-
Ole og Maren Oline hadde disse barna:
Familien bodde på bruksnummer 20, Solvang, under Ørstvet. Dette var en eiendom Ole Versvik i 1899 hadde kjøpt av Jacob Andreas Sørensen Ørstvedt. Under folketellingen i år 1900 bodde det ei tjenestejente på bruket, Marie Olsen Rød (født 1874).
Ole Knudsen var isprodusent. Han drev stort sett sammen med sin far. Omkring 1890 reiste han til Grimsby i England for å lære engelsk og for å sette seg bedre inn i administreringen av istrafikken.
Etter at han giftet seg i 1893, bodde familien noen år på Rogn i Bamble som hans far da eide. Senere bygde han som tidligere fortalt, hus på Solvang. Der bodde familien i noen år før de i 1906 solgte eiendommen til kaptein Hans Tobiassen. I 1914 emigrerte Ole Knudsen til Nord-Amerika. Etter sju år kom han tilbake.
Ole Knudsen drev senere mellom annet som skipsreder, ved siden av hjalp han til med gårdsbruket. Han fikk en sølvskje som premie for eggleveranse til Telemark eggcentral i 1926-27 fra Telemark fjærfeforening.
Knud Olsen satt med eiendommen fram til 1920. Da solgte han Versvik og Søndre Rød til to sønnesønner, Knut Versvik junior og Ingulf Versvik, for 17 000 kroner. Selgeren forbeholdt seg å benytte den nordre leiligheten, to værelser, kjøkken og nødvendige ytre rom så lenge han levde. Videre forbeholdt han seg ferdig opphogd ved, samt to liter nysilt melk daglig med mer. Knut Versvik giftet seg året etter at han hadde overtatt eiendommen, mens broren, Ingulf Versvik, levde ugift til sin død i 1930.
Knut Olsen (1894-1974) giftet seg første gang i 1921 med Anna Kirstine Simonsdatter Thorsdal (1890-1970) fra Bamble.
Knut og Anna Kirstine hadde disse barna:
Det første ekteskapet ble oppløst. Knut Olsen giftet seg i 1937 med Agnes Johanne Berg (født 1908) fra Hvitsten.
Knut og Agnes Johanne hadde ei datter:
Thorun Maria, født 1939. Bosatt i Høland.
Knut Versvik deltok på isarbeid i sin ungdom. Han var også på hvalfangst ved Færøyene. I 1913 reiste han til USA, - bare 18½ år gammel. Senere kom han til Canada. Der meldte han seg frivillig til den kanadiske hæren, - ble korporal i det første kanadiske infanteriregimentet og deltok i den første verdenskrigen. Han ble i 1918 sendt til Frankrike og var med til fredsslutningen.
Etter at han kom hjem i 1919, skrev han en bok om sine opplevelser under krigen: «Fra menneske til soldat». (Utkom i 1929.) Boka som hadde en sterk pasifistisk tendens, tilegnet han «den nye slekt». Stadig flere opplag viste at boka vant interesse i mellomkrigstiden. Etter at boka var blitt kjent, dro «Werswick» som han da skrev navnet sitt, rundt omkring i landet og holdt antimilitaristiske foredrag.
Knut Werswick skrev sammen med en annen Eidanger-mann, Georg Svendsen, ei bok om katastrofer i Norge gjennom 300 år. Boka heter «Fjellene dreper» og ble utgitt på Tiden Norsk Forlag i 1961.
Eiendommene under gårdsnummer 58, Ørstvet, hadde i 1931 en skyld på 3,57 mark. Det dyrkede jordbruksarealet var på 40 dekar (leirmold), og annet jordbruksareal dekket 15 dekar. Den produktive skogen utgjorde 150 dekar og annen utmark 50 dekar. Med til eiendommen hørte fiskerett i Frierfjorden.
Gården grenset i vest til Frierfjorden og Rødskogen, i sør til Rød og Rønningen, i øst til Ørstvet og i nord til Skrapeklev, Gunneklev og Fogteplassen. Skogen grenset til Ørstvet, Rønningen og Rød. Den besto av så vel bartrær som lauvtrær.
I mellomkrigstiden var det mange dyr på gården. En oversikt viser at det omkring 1930 var 2 hester, 4 kyr, 2 ungdyr, 5 griser, 200 høner, ender og gjess på bruket.
Det gamle våningshuset på gården ble flyttet og påbygd i 1838 av Ole Hansen. Hovedbygningen har 9 rom, 2 ganger, 2 kott og 1 loft. Rommene i første etasje kalles for Søndre og Nordre stue, Søndre og Nordre kammers, Søndre og Nordre kjøkken. I andre etasje fantes Arken, østre kammers, en stue og et soverom. Søndre stue hadde tidligere stått der hvor Nedre dam nå er. Den nordre delen ble til å begynne med brukt til verksted.
Ole Hansen bygde antakelig også den eldste delen av bryggerhuset som er i tre avdelinger. Han var snekker og laget blant annet likkister for salg.
Vognskjulet ble etter 1868 bygd inntil bryggerhuset av Knud Wersvig. Han bygde også et uthus i 1882 der hvor det gamle hadde stått. Knud Wersvig bygde i 1906 en veranda til hovedbygningen. Senere ble det bygd et mursteinsfjøs med låve. Hønsehuset hadde tidligere vært arbeidsstue på Trudvang (isforretning under Herøya).
Vann ble lagt inn i husene før 1890. Elektrisk kraft fikk bruket i 1919 fra Langesundsfjordens kommunale kraftselskap.
I gammel tid var det kvern og sag ved fossen bak uthusene. På eiendommen er det ennå spor etter en gammel holvei som gikk til Skjelsvik. Den er synlig i skogen i delet mellom Rønningen og Versvik.
Av gamle navn fra Versvik, kan det nevnes en del: Versvikbukta, Ishustomten, Den store tomta, Trudvangtomta sør for bekken, Smia og arbeidsstua i ett, Gangdokka, Dammen. Ved de store steinene - Almeekra, Rugbakken, Legda, Vestli, Øredam, Odden i hagen, Bryggerhusbakken, Bryggerhushagen, Nordbakken og Versvikjordet. Øvre Dam og bakken opp til Mauråsen. Den er plan der som mauren går over Hestellagebakken, - Moen. Trullelegda, - der veien går nå. Kattelegda og Hvit Måsalegda. Ei lang legd ut mot dammen het Ospelegda. SøIebekksletta, Sølebekk og Utsikten. En gammel holvei gikk i østre skauen langsmed delet til Rønningshavna. Delet til Hvalskauen gikk et stykke bortenfor utsikten mot øst eller Sølebekkåsen. I Hvalskauen var Skrubbestokken. Det var en gammel felle som var lagt over stien som gikk til Rien ved Dåpan ved veien til Skjelsvik. Løkkedalen. Bak uthusene opp Hesteliagakleiva, Hestehagaberget, Fiskeberget, Kåsa, Åsen, Dalene med bakken i Moen og Eikebakken. Hvalsekra og Bringebæråsen. Den store ekra og Ekra langs fjellet bort til delet med Rønningen, Myrene og Askeekra i delet mot Rød. Ospehaugen, Heggekra, Hagen, Fjøsekra og Gardekra. Storhaugekra, Storhaug, Nordhaug, Gardekerhaugen og Storhaugdalen. Storhauglegda. Øvre og Nedre Vepsen med Dulpenea og Humla. Steinkjerka. Øvre Versvik-husene er revet og bygd inntil husene i Bøkkerkåsa (under Herøya). Den bratte bakken, Kollabånnbakken, Orelegda, Kollabotn og øvre og Nedre sumper med Sumpebakken imellom Grådonas. (Berg etter kua Grådona som datt utfor her og slo seg i hjel.) Brattbakken ned til Låvebrua igjen. Bak husene fra Dammen. Tangane gikk ut i Dammen. Leirhollet, Nyekerbakken, Fossen, Langehaugen med Kapteinene, Orebakken, Kamperhaugekra, Siljuekra, Kamperhaug, Kamperhaugskauen (Vestre Skauen). De runde haugene, Bestefarsekre, Bestefars bakke, Bjørkehaugen, Siljubakken, Byggbakken, Geiteryggen, Vinterlihollet, Ruflata. I Hareiåsen som ikke hørte til Versvika: Bryggerhusåsen, Linnadokka, Gangdokka, Legda og Lille legda, Mauråsen, Langås. Løkkedalen på Skrapeklev ved veikrysset, Versvik, Herøya, Skjelsvik. (Opplysningene er gitt av Ruth Versvik.)
Versvik ble tidlig på 1900-tallet kjent for sitt ualminnelig rike planteliv. I 1928 ble den 11,76 mål store «Versvik plantepark» skjenket Norsk naturfredningsforenings østlandske krets fra Norsk Hydro til vern av de to sjeldne orkidéene, marisko (fruesko) og flueblomst. De to orkidéene vokste tidligere i stor utstrekning i traktene sør for Porsgrunn. På grunn av rovplukking stod de på midten av 1920-tallet i fare for å bli utryddet.
Planteparken ligger i lia ovenfor Versvik gård. Norsk Hydro satte snart et høyt gjerde rundt parken og forpliktet seg til at eiendommen «ikke kan utnyttes på annen måte, så lenge Naturfredningsforeningen ønsker å opprettholde denne klausul på eiendommen» (IC. G. Gleditsch: Naturfredning i Norge. Årsberetning for 1928, s. 30-32 og H. Resvoll-Holmsen: Årsberetning for 1930, s. 35-41).
Da fredningen ble foretatt i 1928, vokste det forholdsvis rikelig med marisko både innenfor og utenfor gjerdet. Utenfor gjerdet fantes det på begynnelsen av 1970-tallet ingen eksemplarer av denne unike planten, og inne på selve feltet er planten bare blitt sjeldnere etter som årene har gått. Når det gjelder flueblomsten, kan en derimot si at den er vanligere utenfor gjerdet enn innenfor. Fra 19. mai 1972 har «Versvik plantepark» hatt reservat-stauts. Dette er den strengeste form for naturfredning i Norge. (Jørn Erik Bjørndalen: Om marisko og flueblom i Versvik, Eidanger. Årbok for Telemark 1972.)
Knut Olsen Werswicks arvinger gav i 1931 Harald Myra og Simon S. Thorsdal fullmakt til å selge bruksnummer 1, 5 og 14 under Ørstvet og bruksnummer 2 og 3 under Søndre Rød. To år senere gikk auksjonsskjøte på bruksnummer 1, Versvik, og bruksnummer 3 under Søndre Rød, Tangene, til «A/S Rjukanfos» (Norsk Hydro) for 25 000 kroner. Samtidig gikk skjøte på bruksnummer 14, Versvik isforretning, til «A/S Rjukanfos» for 5000 kroner.
Den resterende delen av eiendommen, bruksnummer 5 (et skogstykke), og bruksnummer 2 under Søndre Rød, ble ved et auksjonsskjøte samme år solgt til Hans A. Rød for 10 500 kroner. Denne delen ble lagt til hovedbølet på Søndre Rød. I 1937 solgte Hans A. Rød skogstykket (bruksnummer 5) til A/S Rjukanfos for 1050 kroner.
I 1950 ble de tidligere eiendommene til Knut Werswick under gårdsnummer 58, Ørstvet, sammenføyd med bruksnummer 61 og 62 under Herøya, bruksnummer 3 under Søndre Rød samt en rekke bruksnumre under Gunneklev. Den samlede skylden på eiendommen kom dermed opp i 4,09 mark. Det er senere holdt en rekke skylddelingsforretninger.
| Utdrag (s. 326-333) fra: Per Chr. Nagell Svendsen: Gårds og slektshistorie for Eidanger. B. 3. Fra 1814-1980. - Porsgrunn 1984 |
Til bokas innholdsfortegnelse |
| Porsgrunn biblioteks hjemmeside | Søk i bokbasen |