Gårds- og slektshistorien for Eidanger. Fra 1814-1980
I 1774 ble det opplyst at det tidligere ikke hadde vært noen husmannsplasser under Kjendalen, men at det da ble ryddet en plass. Senere økte antall husmannsplasser.
Kjenlien og Rønningen ble solgt til selveie i 1792 og 1795. Kort tid etter ble Kjenlien nedlagt som selvstendig gårdsbruk. Stedet ble brukt som husmannsplass i noen år, men nedlagt før 1801.
Under folketellingen i 1801 fantes det to husmannsplasser under Kjendalen: Plassen og Neperønningen. Neperønningen ble solgt til selveie i 1824, mens Plassen ble solgt til selveie i 1848.
I 1865 ble det registrert følgende husmannsplasser under Kjendalen: Kjendalsplassen (Svenskeplassen), Plassen, Småmyrene, Åsen og Øster. Alle disse plassene ble nedlagt omkring 1870.
Bruksnummer 1
Denne plassen lå til Nedre Kjendalen (bruksnummer 1). Plassen som lå lengst nord i Kjendalskogen i grense med gården Enigheten, er bedre kjente som «Svenskeplassen».
Ole Larsen (ca. 1762-1868) kom fra Sverige. Han var gift med Kari Olsdatter (ca. 1785-1867) fra Strand i Kjose.
Kjent barn:
Lene, født 1821 i Kjose - død 1904.
Gift 1841 med Ole Jacobsen (1820-1904).
Sønn av Jacob Pedersen Kjendalen.
Bosatt på Ballestad (bruksnummer 7).
Emigrerte 1852 til USA.
Like etter folketellingen i 1865 flyttet det gamle ekteparet til Kvelde hvor de bosatte seg hos ei gift datter på plassen Lierønningen under gården Ragnhildrød. Der døde begge to kort tid senere, men de ble gravlagt i Eidanger.
Det fortelles at Ole Larsen bosatte seg på plassen like etter århundreskiftet. Han ble innkalt til krigstjeneste i Sverige under krigen mot England. Senere skulle han kjempe mot nordmenn i Østfold i 1812. Han rømte da hjem til Kjendalsplassen. Det fortelles i den forbindelsen at han var så fillete og fæl at selv ikke kona kjente han igjen, men rømte til skogs.
Under folketellingen i 1865 hadde de 1 ku og 1 sau på plassen. Samme år satte de ¼ tønne poteter.
Etter at Ole Larsen og Kari Olsdatter flyttet, ble stedet nedlagt som husmannsplass. «Svenskeplassen» har ikke vært i bruk senere. Ennå i dag kan en se murene etter husene og en beundringsverdig fin gråsteinsmuring til skorstein og pipe.
Like ved Kjendalsplassen, i sørenden av Fårås, ligger et sted som blir kalt «Solalteret». Dette stedet har fått sitt navn etter sin form og beliggenhet.
Foran fjellveggen ligger det en høy knaus med en bratt jordbakke på hver side. Derfra er det en fin utsikt mot sør og øst. Når solen stiger opp i øst, vil en kunne oppleve en betagende stemning.
På dette stedet var det inntil århundreskiftet en fin halvrund muring som kunne minne om et alter. Muren var etter som det fortelles, omkring 150 cm høy og bygd opp av flate heller som alle hadde den samme rundings- og skråningsgraden.
Mange har forundret seg over hva «Solalteret» har vært brukt til. Flere teorier har fremkommet: bogastille, forsvarsverk eller gjemmested for en skatt. Disse tre teoriene har ikke noen sikre holdepunkter. For det første går dyretråkket noe lenger nede. Dernest er det ubrukelig som forsvarsverk da en kunne kaste eller velte stein ned på stedet. Og når det gjelder teorien om en skatt, så ble denne ikke funnet av noen karer som tok stedet «nærmere i øyesyn».
Like inntil «Solalteret» ligger en lokalitet som blir kalt «Prestegården». Dette er ikke noe offisielt navn som en kan finne i papirer og bøker. Navnet er et av de mange navn i utmark som forklarer en situasjon en gang i tiden.
De to navnene, «Solalteret» og «Prestegården», har sannsynligvis en viss tilknytning til hverandre. Det ligger nær å tenke seg tilbake til reformasjonstiden, hvor en gjenstridig prest har tatt opphold i utmarka, bortgjemt, men allikevel nær ferdselsveien. (Rolf Langangens teori.)
Denne plassen lå også sør for Kjendalsplassen. Plassen ble kalt «Attnalingsbonn». Navnet peker på stedets egenart og skriver seg fra «Atten-alings-bonn».
Her har det vokst tømmer med atten alens lengde (omkring 12 meter). Dette var de største lengdene på «hollansk tømmer». På stedet ligger også en gammel og ganske stor «kollebonn». Det kan også være denne som er 18 alen lang og således har gitt stedet dets navn. Restene av kolbrennerens koje finnes ennå på stedet.
Husene på plassen lå bare et par meter nord for «kollebonnen» og må ha blitt bygd etter at kolbrenninga opphørte omkring 1850. Grunnmuren og skorsteinen er ennå intakt. Kortveggen var 5,5 meter og lengden 7,5 meter. Det har vært skikkelig grunnmur og kjeller. Like ved er det spor etter et uthus på 4 × 3 meter.
Merkelig nok var ikke plassen bebodd under folketellingen i 1865 og 1875. En vet derfor ingenting om hvem som har bodd på stedet, og hva de drev på med.
Beboelseshuset på plassen ble tatt ned i 1890 og satt opp som stall på Nedre Kjendalen (bruksnummer 1). På den tiden bodde det et par kvinner på stedet.
Ved «Torsbekk» finnes det også noen gamle grunnmurer. En vet ikke noe sikkert om disse murenes historie.
(Bruksnummer 4)
Denne plassen ligger øst for Kjendalen og har sannsynligvis fått navnet sitt av den grunn. Plassen hørte inn under Øvre Kjendalen (senere bruksnummer 4).
En finner i dag grunnmurene øst for «Småvannene». Murene viser at «innhuset» har vært 5 × 6 meter med et 2 meter langt utskott mot nord. Utskottet har stått på stolper. Huset har hatt kjeller. Det viser at en har dyrket poteter på stedet.
Omkring 8 meter lenger øst finner en uthusmurene. Disse er 11 meter lange og 4,5 meter brede med en fjøsmur i den østre enden. Ellers kan en finne en mengde rydningsrøyser rundt omkring i terrenget. Disse vitner om mye og slitsomt arbeid. Den første husmannen en kjenner til på plassen Øster (Østi), er Ole Isachsen.
Ole Isachsen (1804-1842) var sønn av Isach Larsen Sæthre som var bosatt på Halvorsrønningen under Ragnhildrød i Kvelde. Han giftet
seg i 1826 med Dorthe Andersdatter (1803-1867). Hun var datter av Anders Olsen på Kjendalsplassen.
Kjente barn:
Ole Isachsen ble drept ved et ulykkestilfelle. Han var gått ut for å plukke nøtter og stod på baksiden av en hassel da han ble iakttatt av et jaktlag som fant ut at det måtte være en bjørn. Det var blitt temmelig skumt i lufta og lite siktbart. For sikkerhets skyld ble det ropt til mannen som var døvhørt. Da en ikke fikk noen reaksjon, falt skuddet og deretter mannen. Den fryktelige ulykken var skjedd. Ingen ble dømt i saken som fulgte, men tildragelsen ble likevel en alvorlig belastning for dem det hendte. I kirkeboken står det: «Ble skudt i hjel i et nøddetre av en bjørneskytter, Mikkel Nilsen Solli».
Dorthe Andersdatter giftet seg i 1850 med enkemann Ole Olsen (født ca. 1802 i Siljan). Under folketellingen i 1865 bodde ektefellene på plassen. Der ble det holdt 1 ku og 2 sauer. Utsæden var på 1/3 tønne bygg, ½ tønne havre og 1 tønne poteter.
Det fortelles at Dorthe Andersdatter en gang bar en halv tønne korn på ryggen fra Øster og til Gjerpen mølle hvor hun fikk kornet malt. Etterpå bar hun melsekken hjem i fasle på ryggen. Dette er en temmelig drøy tur, selv uten noe å bære.
Ole Øster laget skuffer, traner og økseskaft ved siden av at han drev som bandskjærer. Etter at Dorthea døde i 1867, flyttet Ole Olsen bort fra Øster. I 1875 var han bosatt på plassen Ovnen under Kjendalen.
Navnet på denne plassen trenger ingen nærmere forklaring. Husene lå på et fint fjellplatå over et myrområde i den nordøstre delen av Kjendalskogen.
Murene viser at beboelseshuset lå omkring 5 meter fra fylkesgrensen. Bruksmark var det på begge sider av grensen.
Selve grunnmuren var bygd over en naturlig grop i fjellet. Her har det vært kjeller. En kan ennå se treverk i murrestene.
Bygningen har vært 7 meter lang og 5,5 meter bred. Kjelleren var omkring 4 × 2,5 meter. Uthuset lå 18 meter mot vest. Det har vært 5 meter bredt og 10-11 meter langt med fjøs i den sørlige delen.
På fjellgrunnene under dette fjøset står det en fin rundmur, 50-60 cm høy. En 5-8 cm tykk stein er lagt over som et lokk. Hva dette kan ha vært brukt til, er ikke kjent.
Det var sannsynligvis Ole Johnsen (født 1740) som bygde husene på plassen «Småmyrene» og ryddet jorda. Han giftet seg i 1789 med Aaste Pedersdatter Grønsholt (født ca. 1762).
Kjente barn:
Under folketellingen i 1865 bodde den eldste sønnen, Søren Olsen (1793-1875), på plassen sammen med sin kone, Jøran Olsdatter (ca. 1795-1872). Familien hadde tidligere bodd på Solberg under Langangen.
Kjente barn:
Under folketellingen ble det holdt 2 kyr og 2 sauer på plassen. Utsæden var samme var på 1/8 tønne bygg, 3/8 tønne havre og 1 tønne poteter.
Det fortelles at familien et år fikk ekstra mye og fint kom. De hadde ikke noe annet sikkert sted å lagre kornnekene enn i stua. Her ble nekene stablet opp i den ene enden. Barna lå på kornbandene til de ble tresket.
Etter foreldrenes død er det mulig at en sønn, Hans Jacob Sørensen, brukte «Småmyrene» en tid. Han døde før 1881. Dette året nevnes hans kone som enke. Hun ble delvis underholdt av fattigkommisjonen.
Dette stedet ble kalt for Rønningen og ble tidligere brukt som seter under Øvre Kjendalen. I 1904 ble eiendommen skilt ut med en skyld på 51 øre. Det utskilte bruket fikk navnet Solheim og bruksnummer 16.
Den første eieren het Anders Jørgensen og kom fra Kjose. Han var gift med Sofie Serine Salvesen fra Brevik (1859-1937).
Kjent barn:
Hjalmar, født 1901 - død 1932
Anders var skogs- og jordbruksarbeider. Senere gikk Solheim tilbake til hovedbruket.
Til Kjendalen lå også ei seter med navnet «Vassdalseter». Denne setra lå sør for Småvanna. En kan ennå se spor etter seterbuene.
Det lå en mindre plass ved bygdeveien, like ved der hvor veien går opp til Ballestad. Denne plassen lå i skillet mellom Solli og Kjendalen.
En kjenner til flere familier som bodde under Plassen.
Nils Gundersen var gift med Anne Olsdatter.
Kjent barn:
Inger Kirstine, født 1823
Hans Hansen bodde sammen med sin første kone som innerster under Nordalsetret. (Se «Husmenn og festere».) Senere kom han til Kjendalen.
Hans Hansen (ca. 1824-1905) var sønn av Hans Olsen Sætre. Han giftet seg andre gang i 1851 med Petrine Iversdatter (født 1829). Hun var datter av Iver Mikkelsen Kjendalen.
Kjente barn:
Familien emigrerte senere til USA.
Under folketellingen i 1865 bodde Jørgen Larsen Kolstad (født ca. 1795 i Langesund) på plassen. Han var gift med Karen Ingevalldsdatter (født ca. 1805 i Gjerpen). I 1865 ble det holdt 2 sauer på plassen. Utsæden var samme år på 1 tønne poteter.
Jørgen Larsen var snekker ved siden av at han drev plassen. Folketellingen av 1875 nevner bare kona, Karen Ingevaldsdatter. Hun tok da dagarbeid, men ble delvis fattigunderstøttet. Dette ekteparet var sannsynligvis de siste husmannsfolkene på Kjendalen.
I 1823 ble det utstedt et festebrev fra Jacob Pedersen til Halvor Knudsen og hans kone for deres levetid på plassen «Rødningen» under Øvre Kjendalen.
Halvor Knudsen var gift med Gunild Arnesdatter.
Kjente barn:
(Bruksnummer 5)
Denne plassen bestod som navnet sier, av en liten flat ås. Plassen lå i grense med «Småmyrene» og fylkesgrensen til Vestfold. Husene på Åsen lå bare 40-50 meter fra fylkesgrensen.
Peder Ingebretsen (ca. 1793-1863) var gift med Anne Helvig Nilsdatter (ca. 1805-1867).
Kjente barn:
Peder Ingebretsen mistet livet ved et ulykkestilfelle i 1863. Han falt utfor veien i Lillegårdskleivene en mørk høstkveld da han var på vei hjem.
Kona bodde som enke på plassen under folketellingen i 1865. Den eldste sønnen, Jacob Pedersen, var ugift og hjalp moren med driften. To andre sønner var også bosatt på «Aasen», nemlig Peder og Engebret. Den eldste av de to, Peder Pedersen, var sjømann.
På Åsen ble det holdt 1 hest, 1 ku og 1 geit. Utsæden var i 1865 ¼ tønne havre og ¼ tønne poteter.
Til plassen hørte det lite jord. Fôret til hesten og kua tok en hvor det falt seg, - med lauving og litt slått her og der.
Hesteholdet viser at en var engasjert med skogsarbeid. Før 1850 ble det drevet med kjøring av last og kol. Etter den tiden ble lasten kjørt til vassfar og sagbruk.
Anne Helvig Nilsdatter døde i 1867. Sønnen, Jacob Pedersen, giftet seg i 1869 og flyttet ned til bygda. Etter den tid ser det ut til at husmannsforholdet på plassen har opphørt.
Da Åsen lå til Neperønningen (bruksnummer 5), var det brukerne på denne gården som tok hånd om plassen. Den tidligere husmannsplassen ble drevet som en del av dette bruket.
I 1903 ble Åsen skilt ut med en skyld på 16 øre og gitt bruksnummer 15. Skjøtet gikk samme år fra Gullik Hansen til Jacob Pedersen for 240 kroner. Navnet på eiendommen ble forandret til Åsland.
Jacob Pedersen var sønn av den tidligere husmannen på plassen. Han eide også Ballestad og Ballestadhugstet.
I 1910 ble Åsland med et areal på omkring 25 dekar solgt til Bernhard Sørensen for 225 kroner. Eiendommen ble i 1968 overdratt til svigersønnen, Peder Rasmussen.
Ole Gundersen var gift med Gunnild Nilsdatter (ca. 1784-1837).
Kjent barn:
Inger Marie, født 1829
Ole Halvorsen (født ca. 1780) giftet seg i 1825 med Gunil Evensdatter (født 1794). Hun var datter av Even Larsen Haukelien.
Kjente barn:
| Utdrag (s. 293-299) fra: Per Chr. Nagell Svendsen: Gårds- og slektshistorien for Eidanger. Fra 1814-1980. B. 2. - Porsgrunn 1984 |
Til bokas innholdsfortegnelse |
| Porsgrunn biblioteks hjemmeside | Søk i bokbasen |