Gårds og slektshistorie for Eidanger. Fra 1814-1980
Folketellingen fra 1801 viser at det da bodde en gårdbrukerfamilie på Sølverød. Søren Christensen bodde på gården sammen med sin kone og tre barn. Gården hadde en skyld på 3 huder og 2 skinn. Av dette var 2 skinn benefisert Eidanger prestebol.
Søren Christensen (1770-1823) var sønn av Christen Sørensen på Øvre Lunde. Han giftet seg i 1794 med Amborg Nielsdatter Traaholt (ca. 1765-1845).
Søren og Amborg hadde disse barna:
I sin ungdom var Søren Christensen «postkarl». Han ble i 1787 tilsatt som «postkarl» hos postbonden på ørvik, for en periode på sju år. I tilsettelsespapiret het det mellom annet at han skulle «befordre posten, så ofte som den passerer, til nærmeste postgård uten at han bruker noen annen dertil. Når han således i 7 år ved postens befordring, har forholt seg som en tro og flittig postkarl, skal han derfra være entlediget og være fri for utskriving eller innrulling i Kongens tjeneste».
Søren Christensen døde i 1823. Det ble samme år holdt skifte etter ham. Foruten 3 huder og 2 skinn i Sølverød, eide boet I skinn i Nordre Grava. Jordegodset ble taksert til 900 spesidaler. Løsøret ble verdsatt til 151 spesidaler, 3 ort og 8 skilling. Etter at gjelden var betalt, var det 910 spesidaler, 2 ort og 18 skilling igjen.
I skiftet ble det nevnt en rekke dyr: 1 brun hest, 7 år, 40 spesidaler, 1 ku, Karlin, 16 spesidaler, 1 ku, Sondrey, 12 spesidaler, 1 ku, Mairos, 16 spesidaler, 1 ku, Morkry, 16 spesidaler, 1 ku, Fromse, 16 spesidaler, og 4 sauer til en samlet verdi av 5 spesidaler.
Enken, Amborg Nielsdatter, overtok bruket for 900 spesidaler. Hun drev gården fram til 1837. Da delte hun bruket mellom sine tre voksne sønner: Niels, Christen og Iver.
Niels Sørensen fikk hovedbølet, løpenummer 178a (denne eiendommen), for 250 spesidaler. Christen Sørensen fikk løpenummer 178b (senere bruksnummer 2) for 200 spesidaler, og Iver Sørensen fikk løpenummer 178e (senere bruksnummer 3) for 200 spesidaler.
Det bruket Niels Sørensen overtok, bestod av halvparten av hele gården med en skyld på 1 hud og 7½ skinn. Den andre halvparten ble delt mellom de to brødrene, Christen og Iver Sørenssønner, slik at hver fikk et bruk med en skyld på 9¾ skinn.
Matrikkelen av 1838 gav matrikkelnummer 35, «Sølverød» («Saulverud»), og 1 skinn av matrikkelnummer 8, Nordre Grava, - matrikkelnummer 74. Løpenummer 178a med Niels Sørensen som oppsitter, fikk revidert sin skyld fra 1 hud og 2
Skylden på Niels Sørensens bruk kan ikke stemme. Han fikk som nevnt, året før skilt ut halvparten (!) av farsgården. Denne skylden må i 1838 ha blitt revidert til 1 skylddaler og 5 skilling (!).
Niels Sørensen (ca. 1794-1861) giftet seg 1823 med Inger Torjusdatter Traaholt (ca. 1801-1872).
Niels og Inger hadde disse barna:
En av sønnene til Niels Sørensen, Torjus Nielsen, reiste som ganske ung til Amerika. Der kom han med i gullrusjet som på den tiden herjet i Statene. Det fortelles at han var heldig. Sammen med en annen fant han en rik gullåre. De to kompanjongene satset på større drift i gruva og fikk tak i maskinelt utstyr som gravemaskiner og vaskemaskiner.
Etter at de var kommet i gang, viste det seg at gruva ikke var drivverdig. Der stod de med dyre maskiner, - langt ute i ødemarken, uten salgs- og bruksmuligheter. Resultatet var at de begge vandret ut av gulIrusjet, - like tomhendte som de var kommet inn. Men Torjus bar all sin dag en stor gullring av gull som han selv hadde funnet. I ringens indre var det gravert hakke og spade. Denne ringen bar han til minne om sin gullgravertid.
Siden dro Torjus Nielsen til sjøs. Der fikk han nye og alvorligere opplevelser. Det var vanlig ombord i skutene at førstereisgutten skulle være tjener for de andre ombord. Han ble ofte «hundset», men overdrivelser ble sjelden tålt. På en av de skutene Torjus Nielsen reiste med, var det en styrmann som var usedvanlig plagsom og unødvendig hard mot dekksgutten. Dette ville mannskapet ha slutt på. Torjus som var en kjempekar, ble bedt om å ordne opp i forholdet. Han lot styrmannen få smake sin egen medisin, hvilket resulterte i at vedkommende måtte holde senga i noen dager.
En mørk stormnatt kom Torjus til rekka, I det han skulle til å entre leideren, fikk han se styrmannen stå der i mørket. Han hadde en lang jernstang i handa. Den slo han i hodet på Torjus slik at han fikk brudd på hjerneskallen. Det var nok styrmannens mening å hive Torjus over rekka. Men så stor og tung som han var, måtte han la ham ligge på dekket. Der fant mannskapet ham.
Denne hendelsen medførte at Torjus mistet hukommelsen. Han måtte lære å snakke, lese og skrive fra nytt av. På grunn av skaden glemte han også dem hjemme i «gamlelandet». Familien hørte ikke fra ham på over 30 år.
Torjus Nielsen begynte å seile igjen. På vei til New Zealand fikk han en visjon. Det var midt på dagen med solskinn og fint vær, og han stod til rors. Med ett ser han sin mor stå ved siden av seg. Han fikk et sjokk og husket plutselig hjemmet og familien.
Etter dette sendte han brev hjem. Her fortalte han om sin merkelige opplevelse. Med omregning av klokkeslett og posisjon, viste det seg at tidspunktet var omtrent det samme som da moren, Inger Torjusdatter, døde i 1872. Men det merkelige stopper ikke opp med det, for da Torjus senere kom hjem, kunne han fortelle hvorledes klærne til moren så ut. Og da de hentet hennes siste klær ut av skapet, viste det seg til alles forundring at de svarte helt til beskrivelsen.
Niels Sørensen drev gården til sin død i 1861. Enken, Inger Torjusdatter, overtok da driften av bruket.
Under folketellingen i 1865 bodde hun på bruket sammen med fire ugifte voksne barn. Det var guttene Hans og Christen og jentene Gunnild og Karen. De to guttene var begge sjøfarende.
Herredsbeskrivelsen av 1865 viser at den omtrentlige størrelsen på gårdens åker og dyrkede eng var 35¾ mål. Ved gården var det 2¾ mål naturlig england. Det hørte ikke noen utslått med til eiendommen.
Den årlige utsæden av enhver sædart var på 2 tønner havre, 1/8 tønne bygg, 3/8 tønne hvete og 2 tønner poteter. Avlingen viste 5 fold havre, 8 fold bygg, 7 fold hvete og 6 fold poteter. Ved siden av ble det dyrket 30 skippund høy.
På gården var det 2 kyr og 4 sauer. Dyrene hadde en havnegang som ikke var tilstrekkelig.
Det hørte noe skog med til eiendommen, - men ikke tilstrekkelig til eget bruk. Skogen gav litt ved til brensel.
Gården lå 1/8 mil fra hovedveien og sjøen. Bruket var alminnelig lettbrukt og dyrket. Herredskommisjonen foreslo som en konklusjon på sitt arbeid, å senke skylden på eiendommen til I skylddaler og 2 skilling.
I 1868 skjøtet Inger Torjusdatter bruket over på en sønn, Hans Nielsen, for 700 spesidaler. Selgersken forbeholdt seg livsvarig føderåd på gården.
Hans Nielsen (1838-1902) giftet seg i 1867 med Marthe Berthea Andersdatter Sortedal (1840-1904) fra Bamble.
Hans og Marthe Berthea hadde disse barna:
Matrikkelen av 1889 gav «Solverød» gårdsnummer 72. Løpenummer 178a med Hans Nielsen som eier, fikk bruksnummer 1. Skylden på bruket ble revidert fra 1 skylddaler og 5 skilling til 2,83 mark.
I 1897 kjøpte Hans Nielsen gården Kleven eller Raskenlund som den også ble kalt. Bruket under Sølverød lot han den eldste sønnen, Nils Hansen, forpakte.
Under folketellingen i år 1900 bodde Nils Hansen på bruket samen med sin kone, Gunhild Knutsdatter, og deres førstefødte datter. I samme hus, men med egen husholdning, bodde Arnt Christian Amundsen (født 1863). Han var gift med Karen Petrea Hansdatter (født 1867). (Slektsoversikten er tatt med under Søndre Ås, bruksnummer 1.) Arnt Christian Amundsen var oppsynsmann ved laksefisket. Ved siden av drev han med fiske og annet forefallende arbeid.
I 1901 solgte Hans Nielsen Raskenlund bruket under Sølverød til en svigersønn, Johan Peter Stiansen Klep, for 70,00 kroner. Sønnen, Nils Hansen, kjøpte i 1911 Østre Tveten under Nordre Tveten (bruksnununer 6) og flyttet dit sammen med sin familie. (Slektsoversikten er tatt med under dette bruket.)
Johan Peter Stiansen (1873-1959) var sønn av Peder Stiansen Klep. Han giftet seg i år 1900 med Inger Hansdatter Sølverød (1873-1963).
Johan Peter og Inger hadde disse barna:
En oversikt fra 1953 viser at gårdens dyrkede jordbruksareal var på 39 dekar (leirmold). Den produktive skogen utgjorde 20 dekar. På gården var det 1 hest, 5 kyr, 1 ungdyr og 2 griser.
Våningshuset ble bygd omkring 1790. Det ble tilbygd omkring 80 år senere. Bryggerhuset ble satt opp i 1905, fjøset i 1913 og uthuset i 1921.
I 1955 fikk den eldste sønnen, Peder Stiansen, skjøte på bruket for 20 000 kroner, - hvorav 5000 kroner ble betalt for løsøret. Selgeren forbeholdt seg livsvarig fritt husvære for seg og sin kone. Dersom det var kalksteinsforekomster på eiendommen, skulle avkastningen fordeles med like mye på hvert av selgerens fire barn.
Peder Stiansen (1907-1961) levde ugift. Etter hans død gikk hjemmelen over til hans mor og tre søsken. I 1962 fikk Håkon Stiansen skjøte fra sine medarvinger for 30 000 kroner, - hvorav 3000 kroner ble betalt for løsøret.
Samtidig som Håkon Stiansen fikk skjøte på Sølverød, ble det foretatt to skylddelinger på bruket. Bruksnummer 6 og 7, hvert med en skyld på 2 øre, ble skilt ut til to søstre, Bertha Leerstang og Jøranda Nygaard, uten vederlag. Det er senere blitt holdt tre nye skylddelingsforretninger på bruket.
Håkon Stiansen, overtok i 1951 gården Klepp etter en onkel. Thomas Stiansen. Han bosatte seg på denne eiendommen og drev Sølverød som et underbruk.
| Utdrag (s. 572-576) fra: Per Chr. Nagell Svendsen: Gårds og slektshistorie for Eidanger. B. 3. Fra 1814-1980. - Porsgrunn 1984 |
Til bokas innholdsfortegnelse |
| Porsgrunn biblioteks hjemmeside | Søk i bokbasen |