Gårds og slektshistorie for Eidanger. Fra 1814-1980
Folketellingslistene fra 1801 forteller at det bodde to familier i Skjellbukta under Nordre Ås. Det var Jacob Bentsen, kona Marthe Gulbrandsdatter, og deres sønn, Bent Jacobsen. Bent Jacobsen var gift og bodde i Skjellbukta sammen med sin familie.
Bent Jacobsen (ca. 1766-1847) var første gang gift med Aase Olsdatter (ca. 1767-1809).
Bent og Aase hadde disse barna:
Aase Olsdatter døde i 1809. I skiftet etter henne nevntes to barn: Ole (7 år) og Hans (3 år). Bruttobeholdningen i boet beløp seg til 194 spesidaler, 2 ort og 4 skilling, mens nettobeholdningen var på 142 spesidaler, 1 ort og 16 skilling.
Av jordegods nevntes 1 skinn i matrikkelnummer 10, «Skielbugten under Aas», til en takst av 100 riksdaler og et jordstykke under Ås (ifølge skjøte 20/5 1806 og 18/4 1794) som ble verdsatt til 20 riksdaler. Det var ei ku og to sauer på bruket. Kua som het Dageros, hadde en verdi på 15 riksdaler, mens sauene i skiftet ble verdsatt til 2 riksdaler, 2 ort og 8 skilling. I skiftet nevntes også 3 spiseskjeer i sølv til en samlet verdi av 6 riksdaler.
Bent Jacobsen giftet seg andre gang i 1811 med Maren Andersdatter (ca. 1779-1851) fra Lunde herred.
Bent og Maren hadde disse barna:
I. C. Ramberg forteller i «Boken om Eidanger» at det på slutten av 1700-tallet ble drevet laksefiske i «Skjælbukten». Det var to «østlændinger» fra Lågen eller Drammensvassdraget som drev dette fisket. De omtalte østlændingene hvorav den ene het Ole, solgte senere fiskeredskapene sine til Bent Skjælbukten. Han begynte så å fiske for egen regning. Med årene tok flere og flere av gårdbrukerne i distriktet til å fiske med laksegarn i Frierfjorden.
Bent Jacobsen kjøpte i 1818 to jordstykker av Erich Nielsen Aas, «Kaste og Myren med tilhørende fiskegrund i Frierfjorden», for 100 spesidaler. (Se bruksnummer 1.) Disse jordstykkene ble lagt til Bent Jacobsens øvrige eiendom.
I 1838 utkom en fortegnelse over jordbrukene i Eidanger og deres matrikkelskyld. Nordre Ås fikk i denne oversikten matrikkelnummer 65. «Skjelbugten» med løpenummer 161, hadde en gammel skyld på 3 skinn. Den nye skylden ble samme år revidert til 1 daler og 20 skilling.
Bent Jacobsen eide også løpenummer 176a (senere bruksnummer 6) under Skavråker. En sønn, Ole Bentsen, eide løpenummer 176b under samme gård (senere bruksnummer 7).
De to gjenlevende sønnene til Bent Jacobsen fra hans første ekteskap, Ole og Hans Bentssønner, hadde i 1834 kjøpt Tangen under Herøya (senere bruksnummer 15 og 17). Skjøte fikk de av Jacob Aall på hans 7 skinn store eiendom med bygsel og herligheter samt påstående bygninger for 600 spesidaler.
Ole og Hans Bentssønner fikk i 1845 festeseddel på en fiskegrunn, - det såkalte «Bryggefiske» av en halvbror, Jacob Bentsen. Den årlige avgiften ble satt til 24 skilling.
Deres far, Bent Jacobsen, hadde nemlig året før skjøtet Skjellbukten over på sin yngste sønn, Jacob Bentsen, for 400 spesidaler. Selv tok han føderåd på bruket.
Jacob Bentsen (1817-1909) giftet seg i 1842 med Maren Olsdatter Rød (1821-1896).
Jacob og Maren hadde disse barna:
Skjellbukta med fiskegrunnene «Blinna» og «Bryggefiske» var uten sammenligning de beste lakseplassene i Frierfjorden. Jacob Bentsen var som sin far både fisker og gårdbruker. I. C. Ramberg skriver i «Boken om Eidanger» (side 207 og 208) at han var en foregangsmann når det gjaldt laksefiske. Ved «Indre Blinna» fanget han 13 bismerpund eller omkring 80 kg laks i et eneste tak. Flere ganger i 1860-70-årene ble det gjort tak på 10 bismerpund eller 60 kg.
Laksen ble på den tiden solgt til Skien, Porsgrunn, Brevik og noen ganger til Kragerø. Til det sistnevnte stedet hvor laksen gjerne ble best betalt, var det omkring 3 mil å ro, slik at daglige roturer kunne komme opp i 6 mil.
En av dem som var med på dette, fortalte at de startet opp grytidlig om morgenen. Dersom det var vind, brukte de seil og kom unna
det verste slitet. Men var det motvind, måtte en henge på årene og ro det beste en kunne. Det ble en lang og hard tur.
Prisen på laks var på den tiden mellom 40 og 50 øre pr. kilo. Dette var gode penger som hjalp fiskerne til bedre og mer stabile økonomiske kår.
Om laksefisket kan bemerkes at hele Åsgrenda og ellers alle gårdene langs Frier og fjorden utover, var engasjert i dette fisket. Det var et både spennende og økonomisk givende yrke. I 1853 oppgav formannskapet utbyttet av laksefisket til 1100 spesidaler. Bunngarnsfisket ble satt til det halve og vadfisket til noe mindre. Samtidig nevntes at laksefisket var avtagende uten noen påviselig årsak. Men i 1860-årene kom det høylytte klager. En mente det var sagmuggen fra de mange sagene, som drev om i Frier og andre fjorder, som sjenerte laksens pusteorganer. Verre ble det etter at Union bruk ble bygd i 1872 og Herre cellulose i 1878. Utslipp fra disse sliperiene og tiltagende forurensning reduserte dette storslagne fisket til i 1900 å være lik null. I formannskapets beretning nevntes at det i 1853 var 25 laksegarn i herredet, i 1880 nevntes 53 garn, men i 1910 var det bare 11 garn. Garnfisket opphørte omkring 1915.
I 1857 utstedte Jacob Bentsen en festeseddel til Nils Johnsen Wiersdalen, Christoffer Amundsen Saltboden og Amund Olsen Rød for «Tomt og Vandfald til en Sag». Denne eiendommen, løpenummer 161b (senere del av bruksnummer 5), ble skyldsatt to år senere. Eiendommen fikk da en skyld på 4 skilling.
Jacob Bentsen skjøtet i 1861 naboeiendommen «Kastet» til eierne av saga. Denne eiendommen, løpenummer 161d (senere del av bruksnummer 5), fikk en skyld på 1 ort.
Saga ble ingen god forretning for eierne. Dette først og fremst på grunn av for lite vannreservoar. Interesseselskapet bygde senere et isanlegg på samme område med hus på Kastet og dam på Ødegården og mellomliggende isrenne. Dette ble en mer givende forretning (Saltbodens iskompani).
I 1861 ble løpenummer 161e (senere bruksnummer 6), «Myhren», skilt ut fra Skjellbukta. Denne eiendommen som senere ble lagt inn under Stranden, fikk en skyld på 12 skilling og ble solgt til Halvor Hansen Stranden.
Den resterende delen av moderbruket hadde etter dette en skyld på 4 ort og 4 skilling. Jacob Bentsen skjøtet samme år som de to siste skylddelingen fant sted, den resterende delen av bruket over på sin eldste sønn, Bent Jacobsen, for 747 spesidaler. Selgeren tok sammen med sin kone, Maren Olsdatter, føderåd på gården.
Herredsbeskrivelsen av 1865 viser at Bent Jacobsens eiendom «Skjelbugten», var på 9½ mål åker og dyrket eng. Ved gården var det 2¼ mål naturlig england. Det hørte ikke med noen utslått til bruket.
Den årlige utsæden av enhver sædart var på ½ tønne havre, ¼ tønne hvete og 2 tønner poteter. Avlingen viste 5 fold havre, 7 fold hvete og 6 fold poteter. Ved siden av ble det dyrket 10 skippund høy.
På gården var det 1 ku. Kua hadde tilstrekkelig havnegang. - Det fantes noe skog på eiendommen, men bare til brensel og gjerdefang.
Gården lå ¼ mil fra hovedveien og like ved sjøen. Bruket var alminnelig lettbrukt og dyrket. Til eiendommen hørte en fiskegrunn. Herredskommisjonen foreslo som en konklusjon på sitt arbeid, å halvere skylden på eiendommen til 2 ort og 2 skilling.
Bent Jacobsen som var sjømann, omkom ved et forlis i 1880. Skuta og dens mannskap forsvant sporløst. I 1882 ble det utstedt presteattest på dette. Eiendommen gikk da tilbake til faren, Jacob Bentsen.
I 1889 utkom en ny fortegnelse over gårdsbrukene i Eidanger og deres matrikkelskyld. Løpenummer 161a, «Skjelbugten», fikk i denne oversikten bruksnummer 4. Skylden på bruket ble revidert fra 4 ort og 4 skilling til 1,16 mark.
Kona, Maren Olsdatter, døde i 1896. Under folketellingen som ble avholdt fire år senere, bodde Jacob Bentsen på bruket sammen med to av døtrene sine, Maren og Sara, som begge var ugifte.
To år tidligere, i 1898, skjøtet Jacob Bentsen som først og fremst hadde vært laksefisker, «Bryggegrunnen», til sin ene sønn, Ludvig M. Jacobsen på Herøya, for 50 kroner. Dette skjøtet ble tinglyst først i 1917.
Etter farens død i 1909 ble Skjellbukta av medarvingene året etter skjøtet over på søstrene, Maren og Sara Jacobsen, for 3500 kroner. Søstrene var fortsatt ugifte og bodde begge resten av sitt liv i Skjellbukta.
I 1921 ble bruksnummer 8, Sommerlyst, med en skyld på 8 øre skilt ut fra Skjellbukta. Denne eiendommen ble solgt til en søsterdatter av eierne, Johanne Mathilde Nilsen Linna, og hennes mann, Carl Severin Helgesen.
De to søstrene døde samme år, 1934, med knappe fire måneders mellomrom. Det var de siste fastboende på stedet.
Skjøtet på eiendommen gikk deretter over til arvingene Olalia Pedersen, Maren Ludvigsen, Karl Ludvigsen og Ludvikke Jacobsen for 3300 kroner. I 1939 skjøtet Olalia Pedersen sin fjerdedel av eiendommen over på de tre andre for kroner 618,75.
Men før dette var det blitt holdt to skylddelinger på bruket. I 1935 ble bruksnummer 14, Orskog, med en skyld på 54 øre solgt til Karl Helgesen. Året etter ble bruksnummer 15, Solhagen, fraskilt med en skyld på 14 øre og i 1939 skjøtet over på Olalia Pedersen.
Skjellbukta hadde etter disse skylddelingene en gjenværende skyld på 40 øre. I 1964 ble det holdt nok en skylddeling på eiendommen.
Et målebrev som ble grunnbokført i 1966, viser at den gjenværende delen av Skjellbukta da dekket et areal på 24 560 m². Samme år gikk skjøtet til Porsgrunn kommune for 69 600 kroner. Husene på bruket er nå borte, og det finnes i dag ingen rester etter dette vakre og mye omtalte fiskestedet.
| Utdrag (s. 456-459) fra: Per Chr. Nagell Svendsen: Gårds og slektshistorie for Eidanger. B. 3. Fra 1814-1980. - Porsgrunn 1984 |
Til bokas innholdsfortegnelse |
| Porsgrunn biblioteks hjemmeside | Søk i bokbasen |