Gårds og slektshistorie for Eidanger. Fra 1814-1980

Søndre Tangen

Gårdsnummer 56, bruksnummer 17

av Per Chr. Nagell Svendsen

Herøytangen ble drevet som ett bruk av brødrene Hans og Ole Bentssønner. (Se bruksnummer 15). Kort tid før sin død i 1878, solgte Ole Bentsen sin part av eiendommen til en bror sønn, Bent Jacobsen.

Bent Jacobsen (1842-1880) var sjømann. Han kom bort under en sjøreise i 1880 og ble av øvrigheten kjent omkommet. Faren, Jacob Bentsen, overtok etter dette bruket.

I 1882 ble Herøytangen skylddelt. Denne forretningen resulterte i at Jacob Bentsen overtok Søndre Tangen, løpenummer 137f (denne eiendommen), med en skyld på 3 ort og 4 skilling, mens Hans Bentsen fikk Nordre Tangen, løpenummer 137d (senere bruksnummer 15), med en skyld på 3 ort og 5 skilling.

Jacob Bentsen var bosatt i Skjellbukta under Norde Ås (bruksnummer 4). Der drev han et småbruk. I 1885 solgte han Søndre Tangen til Edvard Anton Carlsen for 7400 kroner.

Edvard Anton Carlsen (1845-1915) var sjømann og kom fra Sverige. Han giftet seg første gang i 1885 med Karen Marie Andersdatter (1849-1897).
Edvard Anton og Karen Marie hadde disse barna:

1. Carl Martinius, født 1885 død 1897
2. Anna, født 1887 Gift med rørlegger H. Hansen fra Porsgrunn.
3. Herman, født 1889 Snekker. Gift med Mathilde Monsen fra Hovenga i Porsgrunn.
4. Hulda, født 1891. Ugift.
5. Johan Bertinius, født 1894 - død 1895.

I skiftet etter Karen Marie Andersdatter som døde av tuberkulose i 1897, gikk hjemmelsdokumentet til stervboenkemannen Edvard Anton Carlsen.

Edvard Anton Carlsen giftet seg andre gang i 1898 med Elise Mathilde Eriksdatter (1870 -1935) fra Solum. Hun hadde fra tidligere ei datter:
Marta, født 1897. Gift med Gadderud. Bosatt i Vestre Aker.
Edvard Anton og Elise Mathilde hadde disse barna:

1. Johanne, født 1899 Gift med Nils Pedersen Granly.
2. Karl, født 1902. Emigrerte til USA.
3. Anders, født 1903. Emigrerte til USA.
4. Edvard, født 1915. Gift med Lillian.

Broren, Andreas Carlsen, giftet seg i 1889 med Bertine Mathea Olsen. De var i år 1900 bosatt under Fogteplassen.

I 1889 utkom en ny matrikkeloversikt. Herøya fikk i denne oversikten gårdsnummer 56. Søndre Tangen fikk bruksnummer 17. Skylden på eiendommen ble samme år revidert til 2,99 mark.

Den neste matrikkeloversikten utkom i 1905. Søndre Tangen hadde da som følge av skylddelinger, fått redusert sin skyld til 2,88 mark.

I 1913 solgte Edvard Anton Carlsen bruket til Alfred Abrahamsen for 1300 kroner. Skjøtet ble datert 13. august og tinglyst ei uke senere. Familien Carlsen ble imidlertid boende på Tangen.

Den yngste sønnen, Edvard K. Tangen (født 1915), ble senere ansatt ved Norsk Hydros anlegg på Herøya. Han har i bladet «Hydro» (1975) fortalt fra den gangen Herøya var en idyllisk øy og et yndet sommerutfluktsted:

Herøya var en grend i Eidanger kommune, og den var en perle i naturbildet der den lå mellom Frierfjorden og Gunneklevfjorden. Den ble derfor ganske tidlig et yndet utfartssted for Porsgrunns-folk. Framkomstmidlet var dengang robåt. Mange eide en pram, og enkelte fikk etter hvert motorbåt. Så søndager kom hele familier roende og slo seg ned ved en eller annen strand, hvor de kokte kaffe.

Bønder og skibsbyggere

Næringsgrunnlaget i grenda var vesentlig jordbruk, men de fleste gårdene var ikke større enn 50-60 mål innmark. For de fleste var det derfor nødvendig å søke inntekter også utenfor gårdsbruket.

Skipsreder Hans Thorsen eide en av gårdene. Ved siden av rederi og gårdsbruk drev han også skipsverft og bygde treskuter. Flere av oppsitterne i bygda var utdannede tømmermenn, og en del arbeidet på skipsverftet til Thorsen.

Min far var en av dem. Han arbeidet på skipsverftet fra kl. 06.00 om morgenen til kl. 18.00 om kvelden. For dette var lønnen kr. 2,- pr. dag. Etter arbeidstid på verftet var det å arbeide på gården. Mine foreldre eide gården Tangen, søndre. Det var en gård på ca. 65 mål innmark samt endel utmark.

P. g. a. mennenes arbeide utenom gårdene falt mye av gårdsarbeidet på kvinnene. Det var ikke uvanlig å se gårdkonene både pløye og kjøre gjødsel. Ved siden hadde de ofte en stor ungeflokk å sørge for. Det var svært alminnelig at det var 6-8 barn i familiene.

Is til eksport

På slutten av 1800-tallet var det ganske stor istrafikk i distriktet rundt Frierfjorden. Det var en rekke isdammer, både på vestsiden og østsiden av fjorden. I Herøya-distriktet var det 4 isdammer. På vinterstid deltok både voksne og unge gutter i arbeidet med å skjære og lagre is i blokker. Dette ble utført manuelt med store issager. Blokkene var 7080 cm hver vei og ca. 30 cm tykke.

Når blokkene var ferdig skåret, ble de fløtet til nedre ende av dammene. Her ble de ført inn på isslisker og på disse transportert til ishusene for lagnng til sommervarmen kom. Forat isen ikke skulle smelte, ble den tildekket med sagmugg. Fra vårmånedene og utover ble så isen eksportert med skuter til Danmark og England. Istrafikken skapte en kjærkommen biinntekt for de mange småbrukerne i bygda.

Hydro kjøper «Øya»

Jeg har nå forsøkt å gi et bilde av livet på Herøya før 1918. I det året kjøpte Norsk Hydro de 6 bondegårdene som lå på selve Herøya. Utenom gårdene var det bare 5 hus med hager som fremdeles eides av private. Disse ble kjøpt av Norsk Hydro i 1927. Fra 1918 til 1928 drev Hydro vanlig gårdsbruk på Herøya med høyproduksjon som det vesentligste produkt. Høyet ble etter hvert sendt til Hydros store fjøs på Rjukan som på den tiden vel var hovedleverandør av melk der oppe.

Herøya ble vel samtidig betraktet som forsøksgård for Hydros gjødningsprodukter. Jeg husker at enga enkelte år var så høy at den rakk opp til skuldrene på en voksen mann.

I 1927 begynte ryktene å gå om at Hydro hadde planer om å bygge fabrikker på Herøya. Disse rykter skapte optimisme blant de kommunale myndigheter og håp blant de mange arbeidsledige i distriktet. Om høsten dette året ble de siste hus som var på private hender, solgt til Hydro.

På slutten av året ble det offisielt kjent at Hydro skulle bygge sine nye fabrikkanlegg på Herøya, og i de første dagene av februar skulle det tas inn arbeidsfolk til anleggene. Vi hadde fremdeles ikke flyttet fra huset som min mor hadde solgt til selskapet. Jeg husker en morgen vi hørte stemmer ute på veien allerede ved 4-tiden, og da vi i grålysningen så ut gjennom vinduet, var det svart av folk etter veien. Vi hørte senere at det skulle være ca. 2000 mann som hadde innfunnet seg denne vintermorgen i håp om å få arbeid, så den gang var nok ES en kjærkommen tilvekst for distriktet.

Alfred Abrahamsen (1882-1945) var sønn av Christian Abrahamsen og Marie Nilsen. I 1907 giftet han seg med Anna Johnsen Røra (ca. 1882-1918).
Alfred og Anna hadde en sønn:
John Christian, født 1916. Bosatt på Søndre Tangen (denne eiendommen), senere på Nordre Tveten (bruksnummer 1).

Søndre Tangen hadde et dyrket jordbruksareal på 60 dekar (leirmold). Den produktive skogen var på 70 dekar, mens annen utmark utgjorde 10 dekar. På gården var det 2 hester, 8 kyr, 2 ungdyr, 1 gris og 15 sauer. Våningshuset på bruket ble bygd omkring 1860, mens uthusene ble reist noe senere. De ble påbygd i 1916.

I 1917 solgte Alfred Abrahamsen eiendommen Søndre Tangen til Norsk Hydro - Elektrisk Kvælstofaktieselskab for 56 000 kroner. Ni år senere skjøtet Norsk Hydro eiendommen sammen med flere over på et datterselskap, A/S Rjukanfos, for kroner 547 834,63.

Søndre Tangen ble i henhold til begjæring av 9/1 1931 og attest 10/10 1930 sammenføyd med bruksnummer 12 til «Herøen fabriktomter». Der bruket lå er det nå fabrikk- og kaiområder.

Alfred Abrahamsen kjøpte sammen med sønnen, John Chr. Abrahamsen, Nordre Tveten (bruksnummer 1). Der bodde han til sin død i 1945. Eiendommen ble så overtatt av sønnen, John Chr. Abrahamsen.