Gårds og slektshistorie for Eidanger. Fra 1814-1980
Selve øya, Herøya, hørte inn under en storgård av samme navn. Denne gården lå på fastlandet, - like øst for den egentlige Herøya. Herøya og det innenforliggende fastlandet utgjorde en stor eiendom etter lokale forhold.
Gårdens bebyggelse lå ikke så langt fra «Gamle Langesund». Et gammelt tre som finnes like ved, kan ha vært tuntre på den gamle hovedgården. Øya ble opprinnelig brukt som beiteland. Senere ble plasser festet bort og jordteiger solgt til selveie.
På begynnelsen av 1800-tallet var det flere husmannsplasser og selveierbruk under Herøya. Folketellingslisten fra 1. februar 1801 viser at det bodde 14 familier under gården. Fire av disse familiene oppførtes som selveiere, seks som husmenn med jord, tre som husmenn uten jord, og i en familie var hovedforsørgeren matros.
Det største bruket ble drevet av Hans Hansen. Han var sønn av Hans Rolfsen som igjen hadde overtatt eiendommen etter sin far. (Se tiden før 1814.)
Hans Hansen (1759-1835) giftet seg første gang i 1793 med Gunhild Christensdatter (ca. 1763-1808).
Hans og Gunhild hadde disse barna:
Etter at den første kona døde i 1808, giftet Hans Hansen seg i 1811 med Inger Isaksdatter Tangen (ca. 1776-1848).
Hans og Inger hadde disse barna:
Hans Hansen festet bort plassen «Øvre Rødningen» i 1819 til Halvor Larsen og hans kone for deres levetid. Den årlige avgiften ble satt til 3 spesidaler og 1 ort. Noen år senere, i 1825, fikk Abraham Jensen og hans kone festebrev på den samme plassen.
I 1824 ble løpenummer 134b, Løkken, skilt ut fra Hans Hansens bruk. Den fraskilte eiendommen ble gitt en skyld på 1½ skinn og solgt til Jens Bucha for 260 spesidaler.
Hans Hansen drev hovedbruket fram til sin død i 1835. Skiftet etter ham viste en bruttobeholdning på 962 spesidaler, 4 ort og 9 skilling og en nettobeholdning på 269 spesidaler; 3 ort og 9 skilling. Selve bruket ble taksert til 900 spesidaler.
Etter Hans Hansens død gikk bruket over til hans eldste sønn med samme navn, Hans Hansen. Han måtte forplikte seg til å gi enken (stemoren), Inger Isachsdatter, følgende føderåd: Fritt husvære, pleie under sykdom og fri begravelse. Hvert år skulle hun ha avkastningen etter 1 ku og 2 sauer. Av gårdens avling skulle hun ha 1½ tønne rug, 1½ tønne bygg, 1½ tønne havre, 4½ tønne poteter og 1½ tønne malt. Hun skulle dessuten ha ¼ tønne salt, 1½ skjeppe gryn, 2 bismerpund flesk, 3 bismerpund kjøtt, 5 pund kaffe, 3 pund sukker og 4 potter linfrø. I tillegg skulle enken ha den årlige leien av plassen Rønningen.
Hans Hansen (1794-1875) giftet seg i 1822 med Karen Isachsdatter (ca. 1792-1836).
Hans og Karen hadde disse barna:
Kona, Karen Isachsdatter, døde i 1836. Skiftet etter henne viste en bruttobeholdning på 925 spesidaler, 4 ort og 15 skilling og en nettobeholdning på 141 spesidaler og 1 ort.
Ved årets utgang i 1838 kom det en fortegnelse over «Jordebrugene og deres Matrikulskyld» i Eidanger tinglag. «Hærøen» (eller «Hordøen» hadde fra gammelt av matrikkelnummer 11. I 1838 fikk gården matrikkelnummer 57. Løpenummer 134a, Herøen, med Hans Hansen som eier og oppsitter, hadde en gammel skyld på 1 hud og 1½ skinn. Den nye skylden ble satt til 3 daler og 9 skilling.
Hans Hansen gav i 1839 en arvefesteseddel til Halvor Hansen, hans hustru, barn og arvinger på utmarksstykket «Rønningen». Den årlige avgiften ble satt til 3 ort. Peder Hansen fikk samme dag festeseddel på et jordstykke av gården mot en årlig avgift på 1 spesidaler og 3 ort. Senere samme år ble ved en skylddelingsforretning løpenummer 134c (senere bruksnummer 3), «Rødningen», skilt ut og solgt til Hans Halvorsen for 100 spesidaler.
I 1842 fikk Anders Olsen festeseddel på et jordstykke under Herøya. Samme år ble løpenummer 134d (senere bruksnummer 4), «Nyrønningen», «Rønningen» og «Øvre Rønningen», solgt til Halvor Hansen for 140 spesidaler. Samme år ble også løpenummer 134e (senere bruksnummer 5) og løpenummer 134f (senere bruksnummer 6) fraskilt eiendommen og solgt til to sønner, Jens Petter og Christen Hanssønner.
Isak Iversen fikk i 1843 skjøte på 4 skinn av gården «Herøen» for 288 spesidaler og 60 skilling. Hans Hansen skjøtet i 1848 en del av eiendommen sin over på Halvor Hansen Gunneklev. I 1862 ble løpenummer 134i (senere bruksnummer 7) skilt ut fra hovedbruket. Disse skylddelingsforretningene førte til at skylden på hovedbølet ble redusert til 2 ort og 10 skilling.
Herredsbeskrivelsen fra 1865 viser at eiendommen da var på 28½ mål åker og dyrket eng. Det hørte ikke med noen utslått eller fjellslått til bruket.
Den årlige utsædert av enhver sædart var på ¾ tønne havre, 1/8 tønne bygg, 1/8 tønne hvete og 2 tønner poteter. Avlingen viste 5 fold havre, 7 fold bygg, 6 fold hvete og 5 fold poteter. Ved siden av ble det dyrket 25 skippund høy.
På gården ble det holdt 2 kyr og 2 sauer. Dyrene hadde tilstrekkelig havnehage. - Det fantes ikke skog på eiendommen.
Gården lå i nærheten av den rodelagte veien, - like ved sjøen. Bruket var alminnelig lettbrukt og dyrket. Heredskommisjonen foreslo å heve skylden på eiendommen til 2 ort og 19 skilling.
Folketellingen som ble avholdt i 1865, viser at det bodde tre personer på bruket. Foruten Hans Hansen som da var enkemann, bodde den eldste datteren, Inger Gurine, hjemme. Hun var ugift og bestyrte farens husholdning. På bruket bodde også en losjerende. Han het Niels Hansen (født 1823) og var sjauer.
Hans Hansen drev bruket fram til sin død i 1875. Eiendommen gikk da over til datteren, Inger Gurine Hansdatter.
I 1889 utkom det en ny matrikkeloversikt. «Hærøen» fikk i denne oversikten gårdsnummer 56. Løpenummer 134a fikk bruksnummer 1. Skylden på eiendommen ble revidert fra 2 ort og 10 skilling til 1,55 mark.
På begynnelsen av 1890-tallet forpaktet Inger Gurine Hansdatter bruket bort til Ludvig Martin Jacobsen fra Skjellbukta under Nordre Ås. Han bodde sammen med familien sin på Solhaven under hovedbruket. Ved en skylddeling i 1895 ble Solhaven gitt bruksnummer 23. Eiendommen bestod av et jordstykke og fiskerettigheter til en grunne.
Ludvig Martin Jacobsen (1846-1935) var sønn av Jacob Bentsen Skjelbugten. Han giftet seg i 1872 med Augusta Mathilde Carlsdatter (1848-1925) fra Sverige. Hun var søster av Edvard og Andreas Carlsen som også bodde på Herøya.
Ludvig Martin og Augusta Mathilde hadde disse barna:
Ludvig M. Jacobsen var isarbeider og fisker ved siden av at han forpaktet bruket. Jacobsen fikk premie som en av de kyndigste og driftigste hagedyrkerne i hele sognet. I. C. Ramberg skriver i «Boken om Eidanger» følgende om Ludvig Jacobsens hage (side 504):
«En have som er mer bemerkelsesværdig herute tilhører Ludvig Jacobsen, Herøen. Han har lagt meget arbeide her, og haven er særdeles velstelt (1913). Trærne bærer rikt saa de skaffer eieren en pen aarlig indtægt. Haven ligger da ogsaa særdeles heldig til like ved Frierfjorden, lunt og solrikt og med sjelden god jordbund. Som en raritet har han drevet frem modne vindruer under fjeldvæggen der.
Om frugtsorterne paa Herøen meddeler Johnsen: «De alm. er gravenstener og forskjellige vinterfrugter. En lokal eplesort er det saakaldte «Herøeple», et stort, vakkert, saftig og velsmakende, men ikke meget holdbart eple. I senere aar er der ogsaa plantet en del av de nyere sorter: Signe Tillisch, Aakerøi, Astrakan osv. Av stenfrugt findes især kirsebær og plommer, mindre paa disse kanter av moreller. Kriketrær findes i mange haver. Av bærsorter, særlig rips, stikkelsbær og tildels bringebær, men mindre av jordbær. Havens avkastning bringer for manges vedkommende en jevn, om end ikke saa. stor aarlig indtægt.»
I 1902 ble bruksnummer 29, Myrvang, skilt ut med en skyld på 55 øre. Det fraskilte bruket ble solgt kalenderåret etter på en frivillig auksjon for 1000 kroner til Olav Versvik på Fogteplassen (bruksnummer 14).
Etter begjæring av Inger Gurine Hansdatter ble hovedbruket i 1903 bydd fram til salg. Resultatet var at en av sønnene til Ludvig M. Jacobsen, Bent Ludvigsen, kjøpte bruket for 675 kroner. Bent Ludvigsen hadde i 1901 kjøpt Solhaven med tilliggende fiskegrunn for 1500 kroner.
Matrikkelen fra 1905 viser at bruksnummer 1 da hadde en skyld på 30 øre. Solhaven, bruksnummer 23, hadde en uforandret skyld på 10 øre.
Bent Ludvigsen (født 1880) var sjømann. Han var ofte ute på reise. I 1907 skjøtet han bruket over på broren, Karl Ludvigsen, for 700 kroner.
Karl Ludvigsen (født 1882) arbeidet mye som isarbeider og fisker. Han hadde for øvrig en kalkovn og brente noe kalk i det små.
Det ble i årene som fulgte, skilt fra en rekke tomter. I 1929 var skylden på bruksnummer 1 redusert til 16 øre. Samme år solgte Karl Ludvigsen den resterende delen av bruket til A/S Rjukanfos (datterselskap av Norsk Hydro) for 27 500 kroner. Samme år ble Solhaven solgt til A/S Rjukanfos for 42 500 kroner.
Norsk Hydro kjøpte i 1917 cirka 500 mål fra seks forskjellige grunneiere på selve øya til industrireising. Fastlandsdelen av den tidligere gården «Hærøen» ble senere kjøpt opp for boligbygging. I og med dette mistet bondenæringen i området sine eksistensmuligheter.
Fram mot 1930 ble bruksnummer 1 helt oppdelt til tomter, slik at den gjenværende skylden i 1930 var på 1 øre. Senere samme år ble bruket sammenføyd med bruksnummer 6, 8, 10, 14, 23, 42,43 og 64. Den nye skylden kom da opp i 2,83 mark.
I «Festskrift for Eidanger i anledning formannskapslovens 100-års jubileum» som utkom i 1937, kan en blant annet lese om boligbyggingen i kommunen. På side 177 har Olav Versvik skrevet om Herøya bygningsdistrikt:
I herredsstyremøte den 7. februar 1928 nedsattes en komité til, å komme med forslag om regulering av Herøya. Den 4. september blev der vedtatt regulativ for bygningstilsyn m. v.
Den 26. november 1928 forelå tilbud fra Eidanger Salpeterfabriker om å engasjere professor Sverre Pedersen til å utarbeide reguleringsplan for Herøya bygningsdistrikt. Herredsstyret besluttet enstemmig med takk å motta dette tilbud.
Den 21. desember ansatte herredsstyret ingeniør Kolle som kartkonduktør. Dette gjelder både for Heistad og Herøya bygningsdistrikt.
Fra og med 1928 og til og med 1936 er opført i Herøya bygningsdistrikt 259 bygg. Av disse er 20 opført utenfor den egentlige byggekommune i Øiekast og Versvik. Av nybyggene er det et menighetshus og et bedehus, et sagbruk og en skole. Videre 12 til 15 forretningsgårder. De fleste av beboelseshusene er 2-leiligheters.
I årene som fulgte, ble det holdt en del skylddelinger og sammenføyninger. Skylden på bruket var i 1943 på 1,20 mark. I 1949 ble bruksnummer 1 sammenføyd med bruksnummer 7, 24 og 74 og bruksnummer 3 under Gunneklev. Skylden på «Herøen Byområde» kom etter dette opp i 4,53 mark.
Herøya byområde ligger der hvor boligbyggingen har funnet sted. I samme område er det bygd forretninger, samfunnshus, idrettsanlegg og kirke. Herøya er i dag en sentral del av storkommunen Porsgrunn.
| Utdrag (s. 270-274) fra: Per Chr. Nagell Svendsen: Gårds og slektshistorie for Eidanger. B. 3. Fra 1814-1980. - Porsgrunn 1984 |
Til bokas innholdsfortegnelse |
| Porsgrunn biblioteks hjemmeside | Søk i bokbasen |