Harald Hals: Eidanger bygdehistorie. B. I

Eidanger på 1500-1600-tallet

Nye næringsveier ny | Nyrydding, folketall og eiendomsforhold | Statens krav | Religion, prest og kirke | Redskap og innredning | Kilder

Religion, prest og kirke

En institusjon som alle i bygda hadde mange plikter overfor, var kirken. I 1536 opphørte katolisismen å være den offisielle kristendomslære. I stedet ble lutheranismen innført. Hvordan folk i bygda tok dette trosskiftet, vet vi svært lite om, men det er all grunn til å tro at de her som andre steder bare langsomt godtok det. Mange gamle katolske skikker og forestillinger hang igjen, og i førstningen ble neppe heller den nye læren forkynt særlig inntrengende. Folk måtte gradvis vennes til den. Til tross for dette oppstod mye trosforvirring som da gamle, godtatte og ufravikelige normer falt bort, kunne gjøre det vanskelig for mange å skjelne mellom rett og urett. Utskeielser og løse moralske forhold ble lett følgen. 1500-tallet var i det store og hele preget av en alvorlig moralsk krisetilstand. Også i Eidanger hadde nok dette sin virkning. Formanet av sin geistlige overordnete, Oslo-bispen, tok prestene arbeidet opp for få bedret forholdet. De mente at skulle det skje en bedring, m åtte folk få skikkelig kjennskap til den nye troen.

I 1596 holdt biskop Jens Nilssøn et visitasmøte i Skien. Til det kalte han inn foruten Skiens-presten, prestene i Eidanger, Bamble, Gjerpen, Bø, Holla, Sauherad og Drangedal. Biskopen ga selv et referat av hva han hadde snakket med alle disse geistlige om, og det gir god beskjed om hva prestene skulle gjøre for å få bort katolske skikker og bedre de moralske forhold.

«Talede bispen met prestene om huad brøst og bræck som kunde findes hoss deris sognefolck, at de schulle giffue thet tilkiende. Saa talede de om den kiørmesse som bønderne holler oc de icke ville affstaa disligiste, ocssaa om den wscickelighet som skier om Søndagerne med druckenschaff vrider tiennisten. Huor om sognepresterne skulle schriffue bispen thil. Siden bleff ther och talet om dem som ligge hen vdj it wgudeligt leffilit oc vil sig iche rette och bedre, at de schal settis i band, och det skal saaledis skie, at først skal presten vare den det giør, saa hemmelige, siden skal hand tage 2. mend til sig oc giffue hannem det tilkiende i deris aahøring, och dernest liuse det paa predickestolen at der findis saadane menniske iblant hans tilhører, det schal skee i 2 Søndager oc dog icke naffngiffue nogen. Men dersom hand icke vil sig end da bekiende schal det aabenbarlige liusis aff predickestolen den tredie Søndag oc da settis i band. Der bleff oc talet om dem som bedriffuer hoer oc ligger i it løst leffnit at de skal tage schrifft aabenbarlige i kircken.

Men er der nogen vng karl eller pige som beligger sig med huerandre, at de icke haffue verit beryctet tilforn, da kan de tages for udj chorit vdj nogle deris neruelse oc affløsis».

Om de sedelige forholdene egentlig ble bedre av disse forholdsreglene, skal være usagt, men sikkert nok er det at prestene i høy grad forsøkte å vokte på moralen. Det er alt nevnt at leiermålsanmeldelsene oftest kom fra dem. Helligdagsfreden vernet også prestene om. Det ble forlangt at folk regelmessig kom til altergang. Særlig ved viktige høytider var det nødvendig å møte i kirken dersom en ikke skulle få øvrigheten imot seg. Niels Wigeerning for eksempel ble dømt til å bøte 3 mark sølv for å ha forsømt kirke og gudstjeneste skjærtorsdag. Han satt over prekenen og drev i stedet og drakk.

Egentlig skulle menigheten etter reformasjonen kalle sin prest selv - og i Eidanger må dette i hvert fall ennå i 1587 i formen ha vært tilfelle. Hr. Peder Hanssøn ble dette året valgt av bygdefolket, og fikk sin kollats underskrevet av høvedsmannen på Akershus. Om dette valget direkte var influert av øvrigheten, vites ikke, men en kan i hvert fall trygt gå ut fra at senere prester i bygda i virkeligheten ble innsatt av den. Med den økende statsmakten som innskrenket bygdefolkets lokale selvstyre på alle andre områder, bortfalt også menighetens rett til på egen hånd å velge prest.

Lite vites forøvrig om de første lutherske prestene i Eidanger, hvem de var, og hvor de kom fra. Muligens fortsatte Eskil Ingermarssøn, som i 1521 er nevnt som prest i bygda, også sitt virke etter reformasjonen. Det var ikke uvanlig at de siste katolske prestene ved reformasjonen formelt gikk over til lutheranismen, og fortsatte i embetene sine livet ut.

Etter Eskil Ingermarsson er i 1575 Kristofer Nilssøn nevnt som prest i Eidanger. Når han tiltrådte, vites ikke, heller ikke når han gikk av. En hr. Anders var ifølge senere kilder sogneprest i Eidanger på den tid Jens Møller var fogd i Bamble, det vil si en eller annen gang i annen halvdel av 1500-tallet, før 1589. Hr. Anders kan med andre ord ha vært prest i bygda enten før eller etter Kristofer Nilssøn.

I 1587 tiltrådte førnevnte hr. Peder Hanssøn som sogneprest i Eidanger. Han fungerte i stillingen til 1623. Det var han som fulgte biskop Jens Nilssøn over Oklungen i 1596, og som var til stede på visitasmøtet i Skien samme år. Peder Hanssøn virket ikke bare som prest, men utnyttet fullt ut alle de næringsmuligheter som bygda ga. Han drev sagbruk og utførte tømmer og trelast, noe han etter alt å dømme tjente bra på. I hvert fall hadde sognepresten selskapelig omgang med det rike borgerskapet i Skien. Han var blant annet mellom gjestene i gravølet til en av storkaksene der, adelsmannen Pros Lauritzen, som i 1596 ble begravd i Gjerpen kirke. Var om sin ære og den respekt bygdefolket skyldte ham som sin prest, later det til at Peder Hanssøn har vært. I 1612 var det bare med nød og neppe at Oslo-bispen sammen med Skienspresten og sogneprestene i Gjerpen og Bamble fikk ham med på å inngå forlik med en av bygdas rikeste bønder, Fredrik Herøen. En uoverensstemmelse hadde oppstått mellom dem på grunn av «nogen ytringe og tredte». Peder Hanssøn sluttet fred «for forne goede Mennichers bønn skyld», men satte som vilkår at brøt noen forliket, skulle saken stå akkurat som før.

Hans etterfølger som sogneprest i Eidanger ble Jens Thommassen, som fungerte til 1640. Det er ikke stort som vites om ham, men det ser ut til at også han søkte å øke sine innkomster det han kunne, blant annet ved å ta opp gamle krav angående prestebolets eiendomsgrenser. Han lå i strid med gårdene Siljan og Søndre Lunde i Bjørkedalen om et skogstykke han påstod tilhørte Nordal, som var prestegods. Søndre Lunde og Siljan hadde i mange år brukt dette stykket som sitt eget, og mente de hadde fått hevd på det. Presten vant tross dette saken. Ved en åsteds- og deleforretning i 1625 ble det gitt kjennelse for at skogstykket, ifølge vitneprov og delemerker, skulle tilhøre Nordal til evig eie, dersom ikke motparten kunne legge fram klare bevis for at det motsatte var tilfellet. I sin alderdom flyttet Jens Thommassen til Slemdal. Det navnet syntes han ikke passet. I stedet sier tradisjonen at han kalte bygda for Godedal. Her bodde han på Siljan-gården, som var anneksgård, og som presten pleide å ta inn på når han var i Slemdal for å preke. Det påstås at det først var etter Jens Thommassens tid at gården vanligvis ble kalt «Prestegården».

Jens Thommassens etterfølger som sogneprest ble Joen Theiste, som satt i stillingen fra 1640 til 1670. Det var han som utfylte manntallet over alle menn over 12 år, som ble satt opp i 1664. Også matrikkelen av 1661 var han sikkert behjelpelig med å sette opp. Ellers vites lite om Theistes virksomhet som prest i Eidanger.

Jens Knudsen Hals fra Modum var sogneprest i bygda fra 1670 til 1674. Han kom til Eidanger som Theistes kapellan, men overtok sognepresternbetet alt samme år, da Theiste døde.

Også Hals fant det nødvendig å gå til prosess for å få inn sine lovlige inntekter. Kirkevergene for Eidanger kirke ble innstevnet for retten fordi de på tredje året hadde forholdt presten de ordinasjonspenger, i alt 7 daler, han rettelig hadde krav på av kirkemidlene. De tilbød å betale pengene til presten når de først fikk av kirken det den var skyldig dem, men ble til tross for dette dømt til straks å betale Hals det han krevde. Han fikk neppe noen glede av dette. Alt i slutten av samme året ordinasjonspengene ble tilkjent ham, avgikk han ved døden.

Ny sogneprest i Eidanger ble Peder Pedersen Juel som sannsynligvis satt til 1685. Hans svoger, Halvor Nilsen Gjerpen, fulgte etter ham igjen, og han fungerte som sogneprest i bygda til 1712. Faren var prest i Gjerpen omkring 1660, og Halvor Nilsen var født på prestegården der, noe som forklarer tilnavnet. For sin tid var Halvor Nilsen en meget lærd. mann. Han holdt uendelig lange prekener. Liktalen hans over toller Erboe i Brevik fylte en hel bok.

Det var forøvrig sammen med den samme Erboe at Nilsen bygget et sakristi til Eidanger kirke. Det ble reist utenfor hovedveggen, og hadde inngang til koret gjennom en pen rundbuet gang som ble brutt i veggen. Det var ikke bare av hensyn til menigheten at Halvor Nilsen reiste dette sakristiet. Den ene halvparten av det var tenkt utnyttet til «begravelse», gravkammer, for hans egen og toller Erboes familie.

Dette at presten nå var blitt så fornem at han bygde seg et sakristi for å kunne bli begravd på den stilfulleste måten tida kjente, i kiste over jord, i egen likkjeller, viser like godt som mye annet hvordan hans stilling nå var blitt hevet. Selv om presten også i katolsk tid var den fremste i bygda, var det nok ikke da den avstand mellom ham og bygdefolket som det senere ble. Presten var selv utgått av bygdefolket, og var mer den første blant likemenn enn noen fjern overordnet person. Med reformasjonen ble dette etter hvert anderledes. Etter som kongen var blitt kirkens øverste styrer, ble prestene nå stående både som en religiøs og verdslig øvrighet, som både Guds og kongens menn. Vanskelige menighetslemmer kunne presten nå med større kraft enn tidligere true med verdslige straffer, i tillegg til de åndelige.

Den nye prestestanden etter reformasjonen viste også en sterk økonomisk framdrift. I høy grad gjaldt dette sogneprestene i Eidanger. Delvis var dette en nødvendighet, fordi de i motsetning til de katolske prestene satt med stor familie som måtte forsørges. Et sterkt samhold bandt også prestene sammen innbyrdes. Ved slekts- og ekteskapsforbindelser ble de knyttet til hverandre landet rundt, noe som gjorde at de lettere kunne slå seg sammen for å få gjennomført sine særinteresser. Avstanden til det alminnelige bygdefolket ble på den andre siden ved dette ytterligere økt.

Også for sin rent kirkelige gjerning fikk prestene etter hvert bedre lønn etter reformasjonen enn de hadde oppebåret i katolsk tid. I 1539 ble det satt faste takster for vigsler, begravelser og andre kirkelige handlinger. På Østlandet ble også på slutten av 1500-tallet den danske tiendeordningen gjennomført. Den ga presten en tredjedel i stedet for en fjerdedel av tienden, ved at bondeluten til bruk for de fattige falt bort. Ellers fikk også bygdekirken nå sin tredjedel av tienden, mens kongen tok den siste tredjedelen i biskopens tidligere del.

I Eidanger, medregnet Brevik og Østre Porsgrunn, varierte tienden på 1600-tallet mellom 15½ og 26 tønner havre samt et par tønner hvete. Tienden i Slemdal utgjorde vanligvis noe under halvparten av dette. I 1660 var tienden henholdsvis 26 tønner korn fra Eidanger og om lag 11 fra Slemdal. Etter kornprisen på dette tidspunktet skulle dette svare til om lag 56 daler.

Presten hadde også krav på ostetiende. Etter gammel skikk skulle hver fullgård gi ham et bismerpund ost i året, men presten klaget over at så mye fikk han ikke. På grunn av dårlig avkastning av kveget, var den osten han fikk mest kjøpeost. Ostetienden var forøvrig en inntekt presten alene nøt, uten at kongen og bygdekirken tok del i den. Sognepresten i Eidanger fikk i likhet med de andre prestene i Bratsberg len, ostetienden fra sitt prestegjeld alene, fordi kallene i dette lenet ble regnet for såpass ringe at geistligheten måtte få et ekstra tilskudd. I 1661 svarte verdien av den til omtrent 9 daler.

Av visse inntekter hadde presten fremdeles helt eller delvis landskyldinntekten av en hel rekke gårder som for det meste alt før reformasjonen hadde ligget under prestebolet. I Flåtten eide sognepresten 2 huder, i Valler 4 tønner, i Holtet 1 hud, i Øverås 1 hud, i Solli 1 hud, i Tollskogen 9 skinn, av Hvalen skulle han ha 1 tylft hoggenbord, av Bjerketvedt 3 kalveskinn, av Sølverød 2 høns, i Døvik eide han 1 hud, av Smøkkerød skulle han ha 1 daler, i Nordalseter eide han 1 hud, av Studsrud skulle han ha 1 daler, i Stulen, med en liten bekkekvern, eide han 2 huder, og i Nordal 1 hud. Verdien av alt dette svarte i 1661 til 23 daler 4 ort og 48 skilling.

I Slemdal lå anneksgården der, med i alt 3 huder, under prestebolet. Til det hørte også en sag, som hadde rett til å skjære 16 tylfter planker i året. I det såkalte «Prestejordet» under Gunnisholt satt sognepresten inne med mesteparten. Dessuten eide han 1 hud i Øvre Haugstad, i Kløverød 3 skinn, og av Rød skulle han årlig ha 1 høne. Verdien av alt dette svarte til 11 daler 1 ort 34 skilling. I Gjerpen hadde Eidanger-presten inntekt av Åltvedt, der han eide 1½ hud, og av Bueråsen, der han mottok 2 ort. Sammenlagt svarte dette til en verdi av 1 daler 5 ort 12 skilling. Dessuten hadde sognepresten i Eidanger også 1 hud i Stavdal i Melum og 1 tønne bygg i Kleppen i Kjose, noe som sammenlagt svarte til 3 daler 1 ort. I alt korn den visse inntekten av landskyld som var tillagt Eidanger prestebol, på 40 daler 4 ort 14 skilling.

En viss del av prestens inntekter utgjorde også Eidanger prestegård som presten drev for egen regning. Den var forøvrig alt i slutten av katolsk tid lagt til et annet sted enn tidligere. I 1521 brant den gamle prestegården på Mo. I stedet for å bygge den opp igjen fikk presten, Eskil Ingemarssøn, i stand et makeskifte. Han skiftet ut to huder i Vestre Ås og en hud i Søndre Grava som begge lå under prestebolet, med tre huder i Adelheim, det gamle Adal-Eidanger. Denne gården hadde tidligere vært eid av svogrene Thorleif Erlingssøn og Stigande Jonssøn. Den gamle historiske Mo-gården, som engang hadde vært både tingsted og høvdingsete, forsvant dermed fullstendig. Jordene grodde delvis igjen. Det som var igjen av den, ble ellers lagt som utmarker under den nye prestegården. Som underbruk eller husmannsplass under den ble også Øvald lagt.

I 1664 var det på prestegården ifølge prestens oppgaver tre hester og ti kuer samt en del småfe. Det ble høstet 26 tønner havre og 3-4 tønner bygg. Sag og kvern hadde prestegården på dette tidspunkt ikke; de var nedlagt. I Slemdal rådde derimot presten fremdeles over begge deler. Skog hadde Eidangerpresten en del av i begge bygder, men den var nå temmelig forhogd. Litt granskog var tross dette fremdeles drivverdig.

Husene på prestegården var mange og av forskjellig slag. Bygdefolket hadde plikt til å vedlikeholde tre av dem, et «Herrecammer», en «Borgestue» og stallen. Som andre offentlige plikter var dette ikke populært. Vedlikeholdet kunne være så som så. I 1692 hevdet sogneprest Nilsen at husene på prestegården trengte reparasjon og var nesten ubeboelige. Særlig «Borgestuen» stod det ille til med. Den var så gammel at ingen kunne huske når den var bygd, og etter prestens mening var den nå så skrøpelig at den «for Meniskens Voning iche - mere kand gjøres tienlig eller duelig». Det var ofte ikke så mye bedre med inventaret heller. Ofte avhang dette av hvor mye den sist avgåtte presten eller hans arvinger hadde tatt med seg. Da Johan Theiste tiltrådte som sogneprest i Eidanger, bestod etter hans oppgaver det samlede inventaret på prestegården av en gammel utbrent bryggerkjel, en gammel jerngryte, en gammel sengedyne, et gammelt teppe, to bryggerkar, en gammel ubrukelig jernlysestake, seks tønner korn, en tolv års gammel hest og fire kuer.

Med dårlige hus og lite inventar ble ikke prestegården ansett for særlig innbringende. I 1661 ble det løselig anslått at den med sine 6 huders skyld ga 7 daler 2 ort i inntekt. Sannsynligvis var dette for lavt regnet. Presten hadde nok når alt kom til alt et solid overskudd av prestegården. Noe fett kall var likevel ikke Eidanger på 1600-tallet. Med landskyldinntekter og tiende kom det ikke opp i stort over 100 daler. Betaling for kirkelige handlinger og høytidsoffer til presten innbrakte muligens omtrent det samme. Noe bedre ble det da Brevik kirke ble innviet i 1672. Presten fikk da 30 daler i tillegg av folket der for å avholde gudstjeneste på ladestedet like ofte som i Eidanger hovedkirke. Selv med dette var det mange kall som kastet mer av seg enn Eidanger prestegjeld.

Det fantes ikke kapellan eller andre geistlige personer utenom sognepresten i bygda på 1500-1600-tallet, bortsett fra Jens Knudsøn Hals, som virket som sogneprestens assistent en kort tid for han selv overtok prestegjeldet. Derimot hadde man etter reformasjonen en klokker, som skulle gi bygdefolket katekismeopplæring og dermed et elementært kjennskap til den lutherske tro. Han fikk sin lønn av den såkalte klokkertollen som bestod av en kornavgift, pålagt bøndene i bygda. Hvem det var som på 15-1600-tallet innehadde klokkerstillingen, vet vi lite om. Det er bare bevart navnet på én av dem, og han var nok i hvert fall ikke den rette til å lære bygdefolket gode seder og skikker. I 1616 begjærte Tarann Hannsdaatter fra Odalen for domkapitlet i Oslo skilsmisse fra Peder Mouritzen, fordi han for seks år siden hadde løpt fra henne og siden giftet seg med en annen kvinne i Eidanger. Der hadde han tjent som klokker, men også derfra hadde han straks etter sitt nye ekteskap rømt i all hemmelighet. Tarann fikk den skilsmissen hun begjærte, og domkapitlet henstilte til øvrigheten å straffe Peder strengt dersom han ble pågrepet. Hele saken viser at ansettelsen av klokker på dette tidspunktet må ha vært temmelig tilfeldig. Kan hende var stillingen ennå ikke noe særlig ansett.

Også Eidanger kirke hadde sine landskyldinntekter, om enn langt fra så store som prestens. På 1600-tallet eide kirken 1 hud i Adelheim (Adal-Eidanger), som i 1661 svarte til 1 daler 1 ort. Stulen betalte i skyld 20 «capper sperrer», som omgjort i penger ble 102/3 skilling. Ørvik ga 1 tylft hogde bord, som svarte til 2 ort. Bjerketvedt svarte det samme, Nordre Tveten skyldte til kirken 1 hud, som svarte til 2 ort 12 skilling, mens Søndre Tveten skyldte halvannen hud, tilsvarende 1 daler 3 ort 12 skilling. Alt i alt utgjorde kirkens landskyldinntekter i Eidanger dette året 2 daler 3 ort 22/3 skilling. Til dette kom at kirken eide halvannen hud i Åltvedt i Gjerpen, til en verdi av 1 daler 3 ort 12 skilling. I Lekvam i Nesherad, Øvre Hovstad i Slemdal og Vingerei i Bamble hadde den i hver ½ hud, alle til en verdi av 2 ort 12 skilling. Dessuten leide kirken ut til bøndene i sognet i alt 19 såkalte «kirkekiør», til en årlig leie av ½ daler, noe som svarte til 9 daler 2 ort, en sum som oversteg alle landskyldinntektene tilsammen. I alt kom dermed kirkens faste innkomst i 1661 opp i 15 daler 1 ort 22/3 skilling.

Verdien av kirkens andel av tienden varierte noe, og avhang av komprisene til enhver tid. Av tienden gikk imidlertid alltid mer til kirken enn det den fikk inn på de visse landskyldinntektene sine og på kirkekuene. I 1661 var Eidanger kirkes samlede innkomster av tiende, landskyld og kirkekuer oppe i 43½ daler, og betydelige avvikelser fra denne summen var det aldri tale om. Noe kom dessuten i tillegg i form av frivillige gaver og høytidsoffer, samt som betaling for bruk av kirken, slik at i alt kunne den årlig få inn fra om lag 84 til 98 daler.

Disse pengene var det god bruk for. Selv om Eidanger kirke godt kunne trenge det, fikk den slett ikke alt av kirkemidlene. Det ble forlangt at kirken skulle bidra til underhold av en rekke offentlige personer og institusjoner. I cathedraticum til biskopen måtte den for eksempel årlig ut med 2 daler. Prosten fikk det samme for visitas og regnskapsførsel. Til universitetet i København gikk det også en liten klatt hvert år, oftest 1 daler 2 ort 16 skilling. Stiftsskriveren skulle årlig lønnes med 3 daler 1 ort 18 skilling. Mer ekstraordinære avgifter kunne også bli pålagt som en engangsytelse til katedralskolen i Kristiansand, eller som hjelp til oppbygging av kirker som hadde brent ned. Ved tiltredelse av ny prest hadde også han rett til ordinasjonspenger av kirkens midler til dekning av utleggene ved sin ordinasjonsreise til Oslo. Det som da ble igjen, gikk til innkjøp av kirkelys, nattverdsbrød og altervin, renhold, vedlikehold og reparasjoner. Av disse var det en del. En særlig stor reparasjon foregikk i 1684, da kirken fikk nytt tak. Samtidig ble tårnet forbedret. Det må ha blitt reist tidligere på 1600-tallet, uvisst når. Alt dette kostet penger. Det hendte at kirkens kontantbeholdning ikke var stor nok, særlig før tienden for året var kommet inn. Da måtte kirkevergene legge ut så lenge, mot senere tilbakebetaling. Det var to av dem, og de skulle tas blant vederheftige menn, i praksis blant de fremste bøndene i bygda,

Tross alle fradrag til det offentlige må kirkens innkomster på 1600-tallet ha vært noenlunde tilstrekkelige til å holde den i orden, i hvert fall i overensstemmelse med de forholdsvis beskjedne krav folk ennå stilte til den.

Selve kirkerommet var fremdeles på 1600-tallet temmelig uforandret fra middelalderen. Det var forholdsvis lite og mørkt. Derimot var interiøret et helt annet enn i katolsk tid. Dette hang sammen med at helgenbilder og annet som kunne minne om den gamle form for gudstro, gradvis ble fjernet etter reformasjonen. Slike ting fantes da følgelig heller ikke i en liste over «Edanger Hofuud Kierchis Ornamenter», som ble satt opp i 1660. Inventaret omfattet på dette tidspunktet en sølvkalk med disk og en liten kalk av samme slag, som presten skulle bruke i sognebud. To messehagler hang i kirken, den ene var gammel og ubrukelig. Dessuten eksisterte også en tredje, fin og gullinnvevet messehagel. Kirken hadde fem mindre messing lysestaker og to større, tre alterduker og et alterklede, en gammel alterbok, et døpefat og en døpefont. Den siste var den gamle fra middelalderen. I tårnet hang to klokker. En tjærekjele fantes også, formodentlig til bruk for vedlikeholdet. Til samme formål skulle vel to gamle trosser og en stige anvendes. Av salmebøker fantes ikke flere enn to. Til å kontrollere at prekenen ikke ble for lang hadde presten et timeglass. En beslått kiste inneholdt kirkens penger og kostbarheter. Til begravelser fantes en likbåre. Vinen ble oppbevart i to tinnflasker.

Om benker og prekestol gir ikke denne inventarlista noen beskjed, men selvsagt eksisterte også dette i kirken. Prekestolen ble etter reformasjonen en viktig del av inventaret. Derfra foregikk prekenen som var gudstjenestens viktigste del. Faste benker hadde i katolsk tid vært sjeldne. Nå ble de vanlige. Det ble til og med bestemt at menigheten skulle sitte i dem etter rang og verdighet. De fornemste fikk de beste plassene. Stolene skulle følge gården, og plasseringen av en gårds kirkestol avhang av hvor gjev gården ble ansett for være. Menn og kvinner satt på hver side av midtgangen. Ungdom, småkårsfolk og tjenere stod nederst i kirken. Etter den danske kirkereformatoren Peder Palladius' oppfatning kunne de der tenke over at de engang skulle komme til å innta sin berettigede plass framme i kirken, i gårdens stol.

Uten bråk og krangel gikk ikke dette systemet. Det var alltid noen som mente de var blitt tildelt en mindre bra plass i kirken enn det tilkom dem. I 1612 ble for eksempel Gundir Steffsønn stevnet for lagmannen i Skien fordi hans hustru ikke ville avfinne seg med den kirkestol hun var blitt tildelt, enda det var prosten selv med seks lagrettemenn som hadde bestemt at hun skulle sitte der, og som hadde skrevet hennes navn på stolen. Gundirs kone nektet å ta noen annen plass enn den hun før hadde hatt. Den hadde mor hennes og andre slektninger i lange, lange tider før henne sittet i. Retten ga henne likevel ikke medhold. Hun ble dømt til å avgi sin gamle stolstad til presten, hr. Peder Hanssøns hustru, og selv finne seg i å ta i bruk den nye som prosten hadde pekt ut for henne.