Harald Hals: Eidanger bygdehistorie. B. I
Nye næringsveier ny | Nyrydding, folketall og eiendomsforhold | Statens krav | Religion, prest og kirke | Redskap og innredning | Kilder
Fra den eldste bosetningstid hadde skogen den største verdi som jaktmark og fedriftsområde og liten verdi som salgsvare. I dette skjedde det en omveltning på 1500-1600-tallet. Da ble oppgangssaga funnet opp og skogen fikk en ny og større verdi som etterhvert også ga en større levestandard. I seg selv var denne saga enkel nok, og ikke vanskelig for en vanlig bonde å sette opp. Den hadde et stort vasshjul, som med en krumtapp og krumstang drog en om lag to meter høy bjelke-grind opp og ned. I denne grinda stod et enkelt, rett sagblad med tennene vendt nedover. På en skjærebenk midt imot lå tømmerstokken, og med hjelp av et såkalt kamhjul ble den skjøvet framover av saggrinda hver gang dette hjulet gikk ned, og sagbladet skar. Det var håndsmidd og av jern. Med den tids tekniske hjelpemidler var det ikke mulig å få det stort tynnere enn 1 cm, så det tok lang tid bare å skjære en enkelt fure i stokken. Mye vannkraft måtte til. De aller fleste av de oppgangssagene som ble reist i Eidanger, kan derfor bare ha vært i gang i flomtida om våren og høsten. Med den grove redskapen måtte også bordene bli tykke, ofte minst 1½ toms.
De første oppgangssagene kom til bygdene omkring Langesundsfjorden en eller annen gang i første halvdel av 1500-tallet. Fordi sagene var så enkle å sette opp, varte det ikke lenge før de grodde fram over alt i de skogrike kystbygdene. Bøndene hadde i førstningen lov til å sette opp sager hvor som helst, både på egen og på kongens grunn. Oppkjøpere av trelasten som ble sagd på oppgangssagene, var i begynnelsen særlig nederlendere. Fra om lag 1540-årene av og utover kom de i et stadig stigende antall for å kjøpe trelast, både for forbruk i sitt eget land og for videre eksport. Naturlig nok var det i første omgang fra kystbygdene de skipet ut det de trengte, mens de noe senere tok til å handle lenger inne i landet.
Fra Eidanger ble det ganske sikkert tidlig utført en god del tømmer til Nederland, selv om kildematerialet ikke sier noe om hvor mye. Heller ikke vet en hvor mange sagbruk som fantes i bygda på 1500-tallet. Den første fortegnelsen over sager i Eidanger er fra 1610-11. Det fantes da sag på Tråholt, en «Prestens sag», som lå i nærheten av Ulverød ved inngangen til Bjørkedalen, en sag ved Siljan, en ved Kjendalen, en ved Nauser, en på et sted kalt Kalvedalen, en ved Ramberg og en ved Nøklegård. Et par av disse sagene lå ubrukte det året fortegnelsen ble tatt opp. De som var i bruk, ble oppgitt å skjære i alt 1150 bord. Sannsynligvis produserte de nok en del mer. Oppgavene over skurden ble utregnet i samband med en særskilt sagskatt. Hvert tiende bord skulle avgis til kongen, men det er nok grunn til å tro at han fikk mindre enn han egentlig skulle ha hatt.
Av sagene som er nevnt ovenfor, var det bare to som ikke tilhørte bønder. Den ene eide presten, og den andre adelsmannen Niels Mund. Størst av alle sagene ser den i Kalvedalen ut til å ha vært. Ifølge skatteoppgavene produserte den 500 bord. Det var Jon Haaøen og Jacob Sandøen som eide den i fellesskap.
I andre kilder, noen år senere, nevnes også noen andre sager. Det var Berg sag, Viersdalen sag, Rødleff sag - kanskje ved Røra, og Solli sag. Med unntak av Rødleff sag, som tilhørte borgermester Jens Thommesen i Skien, ser også disse sagene ut til å ha vært i bøndenes besittelse. Muligens ble de reist først etter at fortegnelsen over sager i Eidanger i 1610-11 var blitt satt opp, men det kan også tenkes at de ikke ble tatt med i den fordi de i flere år kan ha stått forfalne og ubrukte. Senere kan de så ha blitt tatt i bruk igjen. For så vidt kan de derfor være like gamle som de ovennevnte sagene, og datere seg fra en eller annen gang på 1500-tallet. Store var de i alle fall ikke, og hele tida avhengige av den skiftende vanntilførselen i de bekkene og småelvene de stod i.
Antallet av bønder i Eidanger som solgte tømmer til nederlandske og andre utenlandske skip, var langt større enn antallet bønder som også eide sagbruk. Ifølge de aller eldste bevarte tollregnskapene for Langesund, som stammer fra 1585, var det dette året i alt 30 gårdbrukere i bygda som utførte trelast. Tollregnskapene opplyser at de samlet eksporterte 64½ tylfter furutrebjelker, 7½ tylfter spirer på mellom 5 og 12 palmer, 7 tylfter småspirer, 5½ stykker sparrer, 2 stykker bomsparrer, 14 tylfter åretre, 26 bandstaker, 3 tylfter hoggenbord og 13 tylfter lekter. Med sikkerhet kan en gå ut fra at den virkelige utførselen fra Eidanger såvel i 1585 som i andre år, var mye større. På grunn av smugling og ulovlig eksport ga nok alltid tollregnskapene mindre tall enn den virkelige trelastutforselen skulle tilsi.
En liste fra samme år som de aller eldste tollregnskapene over bønder som på lensherrens anmodning leverte tømmer til bruk for kongen, tyder også på at tallene i tolloppgavene må være altfor små. Av 24 leverandører i Eidanger som sammenlagt solgte til kongen 10 tylfter åretre, 32 stykker bandstaker, 4 tylfter beggerholt og 5 favner brenneved, var det bare fire med en leveranse på i alt 4 stykker bandstaker og 3 tylfter åretre som også stod oppført i tollregnskapene. Det er liten grunn til å tvile på at mange av de øvrige leverandørene til kongen eksporterte trelast når de hadde anledning til det. Om i hvert fall en av de kongelige leverandørene, som ikke stod oppført i tollregnskapene, Jon Haaøen, vites det at han var både sagbrukseier, skipper og trelasteksportør i forholdsvis stor stil.
Fortjenesten på sagbruk og skog førte i det hele tatt til at enkelte av bøndene selv tok til å bygge skip for å føre ut både trelast og andre varer. Så tidlig som i 1548 klaget Skiens-borgerne over kystbøndene, som etter deres mening nå hadde begynt seilas og kjøpmannskap i stor stil. De seilte utenlands og bygde store skip, enda de etter loven skulle nøye seg med båter på 3-4 lester. En slik handel og seilas var strengt tatt forbeholdt byborgerne. Skiens-borgerne fikk da også medhold fra kongen, som rettet en streng advarsel til kystbøndene og ga dem ordre til å innstille skipsbyggingen.
Dette later ikke til å ha hjulpet. Både i annen halvdel av 1500-tallet og i begynnelsen av 1600-tallet fortsatte bøndene å drive skipsfart i stor utstrekning. Hvilken del bøndene i Eidanger hadde i dette, tillater ikke kildene oss å si med sikkerhet, men også her satt det noen skippere og skipseiere. Fra 1585-86 er det nevnt en skipper Amund Lunde «udi Eidtanger», som av lensherren «for sin umage om Aarit» ble betalt med 4 riksdaler. En annen skipper, Isach Biønnes, sluttet kontrakt med fogden, og påtok seg å frakte 20 båtsmenn til København. I 1611 ble Jon Haaøen, som vel kan ha tatt til med sin reder- og skippervirksomhet på samme tid, tiltalt for å ha foretatt tre reiser til Tyskland og Danmark med sin kreiert og utført trelast dit uten å ha fortollet den ved Skien tollbod. Heller ikke hadde han fortollet gods som han hadde brakt hjem, mest tysk øl, og solgt i hemmelighet. Jon Haaøen forsvarte seg med at han hadde fortollet sine varer i Langesund, København, Helsingør og Ålborg, men da han ikke kunne legge fram noen tollsedler, endte det med at han ble dømt på bygdetinget, og måtte betale 8 ørtuger og 13 mark sølv i bot.
Dette hindret likevel ikke Jon Haaøen i å prøve seg på nytt. I 1613 måtte han tilstå at han sommeren dette året hadde lagt ut med kreierten sin full av trelast uten å fortolle ladningen på Skien tollbod. Under trusel om tap av gård, skip og annet gods, liv og hals, måtte han forplikte både seg selv og sønnene sine til ikke på nytt å seile ut før dom var falt på herredagen, som var en overordnet domstol, bestående av riksråder, adelsmenn og lagmenn. Der ble Jon dømt til å miste både kreiert og last.
Litt likere gikk det med en annen skipper fra Eidanger, Rasmus Leerstang, som ble tiltalt for tollsvik. I 1631 måtte han betale 20 riksdaler i bot fordi han hadde seilt ut med sin «schade» uten å ha betalt kongelig majestet utreisetoll.
Den strenghet som ble vist mot Jon Haaøen og Rasmus Leerstang, hang kanskje ikke bare sammen med at de var blitt grepet i smugling. Det er mulig at en vel så viktig årsak kan ha vært at kongen og hans ombudsmenn ønsket å få knekket bondeskipperne og bondehandelen.
Det var gammel lære at handel, kjøpmannskap, håndverk og skipsfart helst skulle konsentreres om byene. Ved å hjelpe opp byene mente øvrigheten at landet som helhet ville bli tilført nye rikdommer og stå sterkere i konkurransen med resten av verden. En mer effektiv kontroll kunne dessuten øves dersom slike næringer mest mulig ble lagt til byene, eller var på byborgernes hender.
Ikke minst var det fra myndighetenes side ønskelig å kontrollere sagbrukene og trelasteksporten. Øvrigheten var redd for at skogene skulle bli uthogd, slik at det ikke ble mer tømmer å få.
I Eidanger ser da også dette ut til i stor grad å ha blitt tilfellet etter hvert. De primitive oppgangssagene krevde sagtømmer av store dimensjoner, og slikt tømmer ble det snart mangel på. Kongen mente dette var en meget uheldig utvikling, også fordi han, dersom skogen i hele landet ble uthogd, kunne risikere ikke å få tilstrekkelig med tømmer og mastetrær til bygging av krigsskip. For å hindre fullstendig uthogging forbød han alt i 1589 bøndene i kystbygdene å ta annet sagtømmer enn det de selv trengte, men denne kongelige ordre lot seg ikke opprettholde. Uhindret av den må nederlendere og andre utlendinger i årene som kom, ha kjøpt opp stadig mer trelast av kystbøndene.
For å hindre videre uthogging av skogen forbød derfor kongen i 1616 i en bestemmelse som gjaldt for hele landet, skjæring av tømmer på andre sager enn de adelsmenn og odelsbønder hadde på egen grunn. I Eidanger førte dette til at alle sagene, unntatt sagene ved Berg, Viersdalen og Siljan ble nedlagt. De øvrige stod for det meste på annen manns grunn. Noen voldsom motstand mot denne sagbruksreduksjonen har det kanskje ikke vært i Eidanger. Et par av sagene som ble nedlagt i 1616, lå på eiernes egen grunn, og kunne derfor strengt tatt ha fortsatt å være i drift. I hvert fall en av disse ble oppgitt å ligge øde. Alt før bestemmelsen av 1616 kan det nok være at sagbruksvirksomheten i Eidanger var blitt temmelig liten, fordi det ikke lenger fantes tilstrekkelig brukbart tømmer som det kunnes skjæres bord av. Dette kan være grunnen til at en av de sagene som hadde fått lov til å stå etter 1616, Berg-saga, alt noen ganske få år senere ble lagt ned. Det fikk heller ikke noen virkning at sagbruksreduksjonen av 1616 ble opphevd igjen alt i 1620. Ingen av de nedlagte sagene ble bygd opp igjen. Viersdal- og Siljan-sagene derimot gikk enda en tid. I sagbrukslistene ble det de fleste år oppgitt at den første skar 100 bord årlig, mens den andre produserte 300 bord. Omkring 1640 ble Viersdal-saga lagt ned. Sannsynligvis skyldtes også dette mangel på brukbart tømmer. Siljansaga gikk i om lag ti år til. Mesteparten av denne tida skar den ikke mer enn det som trengtes til gårdens eget bruk. Ved en ny sagbruksreduksjon i 1651 ble den endelig nedlagt. I Eidanger hadde da den samme utviklingen foregått som i mange andre kystbygder. De fikk oppgangssagene tidlig, men skogen ble også som en følge av dette så forringet at sagbruksvirksomheten forholdsvis tidlig måtte innstilles. I hele Nedre Telemark var det sagbrukene ved Skien som holdt seg best. De kunne skjære bordene sine av tømmer fra hele det skogkledde opplandet lenger nord, der det var langt mer å hente enn det hadde vært i kystbygdene. Det var nok ikke bare uthogging av skogene som gjorde at sagbruksvirksomheten i kystbygdene avtok. I 1620-årene inntraff en langvarig krise i trelasteksporten på grunn av de urolige krigsårene ute i Europa, og dette gjorde det vanskeligere og mindre lønnsomt for bøndene å drive med sagbruk. I motsetning til borgerne hadde de heller ikke kapital til å kunne nyttiggjøre seg skogen i indre Telemark. Mange penger trengtes til fløting og framdrift av tømmeret ned til kysten.
At sagene i Eidanger ble nedlagt, var ikke det samme som at det ble slutt på trelastutførselen derfra. Det ble solgt meget rundlast til dikene i Nederland til god pris. Nederlenderne og folk fra den tyske nordsjøkysten tok også til å kjøpe opp smålast og bjelker av mindre dimensjoner som de selv skar på de store sagmøllene ved Amsterdam. Det ble heller ikke slutt på at bøndene selv solgte trelasten sin direkte til de utenlandske skipperne uten å gå veien om en eller annen bykjøpmann. De fortsatte også selv i en viss grad å føre ut skogsvirket sitt på egne skuter. Skiens-borgerne som utover på 1600-tallet drev en sterkt ekspansiv virksomhet og la under seg svære skogstrekninger og gårder særlig i de indre delene av Telemark, følte forholdet som alvorlig, og klaget flere ganger over det. I 1645 krevde de på et stendermøte at den trelast bøndene førte ut til kysten i løpet av vinteren, skulle takseres om våren av tre-fire borgere som var oppnevnt av lensherren, og lasten skulle selges til borgerskapet, til den pris de fastsatte, ikke til utenlandske oppkjøpere direkte. Skiens-borgerne hevdet at en slik direkte handel i første rekke skadet bøndene selv. Utlendingene seilte fra den ene lasteplassen til den andre og tinget om trelastpriser med bønder som ingen oversikt hadde over prisnivået. De underbød hverandre, og trelastprisene falt. Fikk borgerne derimot monopol på trelastomsetningen, ville salgsprisen øke, og denne prisstigningen ville også komme bøndene til gode.
Skiens-borgernes krav førte i første omgang ikke fram. Ennå var sannsynligvis kongen tross alt redd for å røre altfor mye ved de næringsrettigheter som bøndene hadde tiltatt seg. I en tid med krig og uroligheter, da skattepresset steg, og bøndene trengtes til rikets væpnede styrker, var det ikke verdt å hisse dem opp mer enn nødvendig. Det var nok også derfor at ikke Skiensborgerne hadde stort mer hell med seg da de ved den nye dansk-norske kongen Fredrik III's tiltredelse skulle ha stadfestet sine gamle byprivilegier og i den anledning kom med nye krav. Igjen ba de om at bondehandelen med utlandet måtte bli stoppet. Kystbøndene omkring Langesundsfjorden protesterte kraftig mot dette og hevdet at de ville bli fullstendig undertrykt og komme i den største fattigdom dersom Skiens krav gikk igjennom. Protesten mot Skiens-borgernes krav ble på bøndenes vegne underskrevet av i alt seks personer, alle velstående storbønder, blant dem Luchas Bjørntvedt og Rasmus Leerstang, begge fra Eidanger. Om sistnevnte vites at han drev handel og skipsfartsvirksomhet i ganske stor målestokk, og det var nok først og fremst han og medunderskriverne, det aller øverste skiktet av bondestanden, som stod i det alvorligste konkurranseforholdet til Skien, og som først og fremst følte sine posisjoner truet dersom byen skulle få sin vilje igjennom. Foreløpig stod de også sterkt fordi de hadde lensherren, Ove Gjedde, bak seg. Han var selv ute etter privilegier på Skiens bekostning.
Så svært lenge varte ikke denne hjelpen fra lensherren. I 1662 nådde omsider borgerskapet i Skien sine økonomiske mål. Grunnen til dette var at etter krigen mot Sverige, fra 1657 til 1660, hadde kongen kommet i bunnløs gjeld. For en stor del var det borgerskapet både i Danmark og i Norge som hadde finansiert krigen for ham. Med denne samfunnsklasses hjelp gjennomførte han i 1661 en form for statskupp og tilegnet seg kongelig enevoldsmakt. Noen økt politisk frihet for borgerne førte ikke dette til, men for deres økonomiske krav var kongen nå lydhør. På grunn av den gjeld han stod i til dem, søkte han å oppfylle de næringsmessige ønsker de la fram for ham i størst mulig utstrekning. I hele Norge ble nå borgerne innrømmet enerett til all handel med trelast og andre varer. Bønder så vel som utlendinger skulle føre sine produkter til byene, og innstille all handel seg imellom. Til gjengjeld skulle byene være forpliktet til å forsyne landdistriktene med nødvendige varer. Skien fikk helt nye privilegier. De fastslo at all handel både med trelast og andre varer i en omkrets av tre (gamle) mil fra byen skulle unnes Skiens-borgerne alene, såfremt ingen annen kjøpstad ble berørt. Eidanger og de øvrige kystbygdene i Nedre Telemark skulle således tilhøre Skiens økonomiske distrikt, og det ble forbudt bøndene der på det strengeste å drive handel.
Til tross for alle de juridiske rettigheter Skien nå hadde fått, lå byen så langt unna at den ikke på egen hånd hadde noen mulighet for å kunne hindre den handel kystbondene fortsatte å drive. Skulle Skiens-borgerne klare dette, måtte de også få herredømmet over de to handelsstedene som holdt på å gro opp lenger sør, Porsgrunn og Brevik. Årsaken til at disse to stedene i det hele tatt kunne utvikle seg, var Skiens beliggenhet langt inne i landet og det at en til tider strid elv dannet eneste adkomst opp til byen fra fjorden. Skip som skulle opp til Skien, måtte varpes opp elva med mye strev. Havneforholdene i byen var lite tilfredsstillende. Etter hvert førte avfallet fra alle sagbrukene i nærheten til at havna ble så grunn at bare mindre skip kunne seile inn uten fare for å gå på grunn. De fleste skuter som førte ut trelast fra Skiens-sagene, fra det indre av Telemark og fra kystbygdene, måtte derfor ankre opp nede ved Porsgrunn som på sett og vis ble Skiens nye havn. Inn- og utlastingen skapte liv og røre. En rekke folk tok til å slå seg ned på begge sider av utløpet av Skienselva for å drive småhandel, håndverk, eller by seg fram til tjeneste på annen måte. Den grunn de slo seg ned på, tilhørte egentlig gårder i henholdsvis Solum, Gjerpen og Eidanger. Mesteparten av bebyggelsen kom etter hvert til å ligge på Eidanger-gårdene Bjørntvedts og Jønholts grunn. Dette var sikkert ikke eierne av disse to gårdene imot. De fikk en god inntekt i grunnavgift, og selv god anledning til, mer eller mindre lovlig, å drive handel med alle de utenlandske skipene som ankret opp.
Ikke minst hadde eierne av den flate sandøya, Gåsegrunn, helt nede ved utløpet av Skienselva, gode inntekter. Denne øya, som egentlig var en del av gården Jønholts utmark, ser ut til å ha vært den mest ettertraktede havneplassen av alle ved Skienselva, noe som brakte eierne av den både landtoll og annen vinning.
Øya var i det hele tatt så beleilig for skipsfarten at i 1650 ble det bestemt at tollboden for Skien skulle flyttes ned fra selve byen og i stedet legges her. Nødig ga eierne av Jønholt slipp på øya. De hevdet selv at de hadde opptil 40 riksdaler i inntekt av den om året, langt mer enn det de kunne håpe å få inn på selve gårdsdriften. Men etter å ha fått et solid vederlag i gården Omdal i Melum med plassene Maier og Rørås samt Skotfoss med fiskerett, skog, utmark og annen herlighet, gikk de med på å selge øya. Da tollboden ble bygd på øya, var en fortsatt ekspansjon av Porsgrunn som handelssted sikret.
For mesteparten av Eidanger fikk fremveksten av Brevik vel så stor betydning. For folk flest i bygda var det langt lettere å ro eller seile sjøveien, ut Langangs- eller Eidangerfjorden til den sørligste tangen på Eidangerhalvøya, der Brevik vokste fram, enn å skulle runde den for så å kjempe seg nordover mot strømmen i Frierfjorden til de kom til Porsgrunn. Landevei fra Porsgrunn og ut til Bergsbygda, Langangen eller Bjørkedalen var det dårlig med, og store godsmengder, som trelast og annet, var det vondt å frakte over land. I Eidanger var det derfor bare de nærmeste gårdene som kom til å selge sine gårdsprodukter og sin trelast til Porsgrunn. Foruten Jønholt og Bjørntvedt var det bare slike gårder som Valler, Bjerketvedt og delvis Tveten som kom til å være mer eller mindre avhengige av stedet. Porsgrunns oppland kom i stedet hovedsakelig til å ligge i nord, dit Skienselva dannet en utmerket forbindelse.
Brevik derimot ble et sentrum for bondehandelen i Eidanger og deler av Bamble. På Sylterøya som ble et eget matrikulert bruk, og på grunn inne på fastlandet som tilhørte Nedre Lunde og Heistad, slo det seg ned stadig flere folk. Havneforholdene var utmerkede. Mange utenlandske skippere nøyde seg med å kjøpe trelasten sin her, særlig dersom de var ute etter smålast, framfor å måtte seile opp til Porsgrunn eller Skien. Både i Brevik og Porsgrunn ble de som slo seg ned, gjerne kalt for strandsittere. Dette var gjerne personer som eide eller leide hus på disse to strandstedene. Av profesjon var de søm regel arbeidere, matroser, håndverkere eller småhandlere. Administrativt sett hørte de inn under de omliggende landdistriktene og var underordnet den samme øvrighet som bøndene.
Særlig etter at Skien hadde fått sine nye privilegier, slo, delvis som en følge av dem, et nytt sosialt skikt seg ned i Porsgrunn og Brevik. Privilegiene imøtekom nemlig også et krav fra Skiens-borgerne om at alle strandsittere som bodde langs kysten i Bratsberg len og levde av handel eller annen borgerlig næring, skulle ta borgerskap i Skien og komme byen til hjelp med skatter og annet. På denne måten oppstod to sosiale lag i ladestedene, som Porsgrunn og Brevik nå ble kalt. Det ene var handelsmenn og håndverkere, som ved å ta borgerskap kom inn under Skiens jurisdiksjon, mens det andre var den øvrige delen av befolkningen, som fortsatt ble stående under samme øvrighet som bygdene rundt om; for Breviks og Østre Porsgrunns vedkommende ville det si den øvrigheten som rådde i Eidanger.
Sammensetningen av det egentlige borgerskapet kom ikke helt til å være den samme i Porsgrunn som i Brevik.
I Porsgrunn kom mesteparten av borgerne opprinnelig fra utlandet, eller hadde i det minste innvandret til distriktet. De slo tidlig under seg flere sager oppover i Telemark. Mange av dem ble gjensidig knyttet til hverandre ved giftermål. Særlig i annen halvdel av 1600-tallet og på 1700-tallet oppkastet enkelte av disse familiene seg til å bli distriktets rikeste og mektigste slekter, mer innflytelsesrike enn de fremste borgerne bosatt i selve Skien by.
I Brevik derimot var det blant borgerne et meget sterkt islett av menn som opprinnelig kom av bondeætt og var fra det aller nærmeste omland. Først og fremst Leerstangslekten, som var blant de aller fremste innen bondehandelen i Eidanger, gjorde det godt i Brevik. Opprinnelig satt slekten på Lerstang, der særlig den velstående bonden Rasmus drev trelasteksport og skipsrederi. Rasmus og etterkommerne hans eide også store jordeiendommer i bygda. Rasmus selv eide, foruten en del av Lerstang, Bjønnes og Ramberg. Sønnen hans innehadde dessuten i 1688 Hvalen, Sjelsvik, Oksum, Søndre Rød og Viersdalen.
Denne sønnen, Niels Rasmussen, var den første av slekten som tok borgerskap og slo seg ned i Brevik. Han og etterfølgerne hans hørte i flere generasjoner til stedets største trelasthandlere. Niels Rasmussens sønn, Jacob Nielsen, opptrådte dessuten som en av Breviks aller største donatorer.
Årsaken til at Leerstangslekten slo seg ned i Brevik må opplagt ha vært at Skiens nye byprivilegier av 1662 gjorde det umulig for den å fortsette med bondehandelen ute på landsbygda lenger. Av samme grunn flyttet også en tid senere en annen av de fremste trelasthandlerne i Brevik til stedet. Også han var opprinnelig bosatt i Eidanger. Etter skarpe krav fra Breviks-borgerne fikk i 1723 Søren Berg som bodde på Berg-gården, ordre av Skiens magistrat om straks å flytte til Skien eller et av byens underliggende ladesteder, som han selv fant mest bekvemt.
Hverken ved å tvinge Leerstangslekten eller Søren Berg til å flytte fra selve Eidanger lyktes det helt å få bukt med bondehandelen som fant sted i bygda. Tross alle forsøk på kontroll fra Skiens og underliggende ladesteders side holdt den seg i en viss utstrekning oppe. Særlig i Brevik fortsatte borgerne titt og ofte å klage over at bøndene i Eidanger og Bamble i åpen trass mot alle forbud fortsatte å handle direkte med utenlandske skippere.
I det hele tatt ser det ut til at det var atskillig mer åpne motsetningsforhold mellom bøndene i Eidanger og borgerne i Brevik enn det var mellom de førstnevnte og borgerskapet i Porsgrunn. I noen grad kan dette ha hatt sin årsak i den langt større sosiale avstand det var mellom Porsgrunns-borgerne og bøndene i Eidanger enn mellom de sistnevnte og Breviks-borgerne. I Porsgrunn var storfolket for rikt og mektig til at bøndene i nabobygdene turde sette seg opp imot dem, mens mange av borgerne i Brevik var av omtrent samme sosiale opprinnelse som bøndene selv. Derfor kunne de ikke sette seg slik i respekt. Den viktigste årsak til at motsetningsforholdet til Breviks-borgerne var bitrere, var nok likevel at bøndene i Eidanger hadde mye mer å gjøre med dem og var nærmere økonomisk bundet til dem. Borgerskapet i Brevik var helt avhengig av trelasteksporten fra kystdistriktene. Det prøvde derfor å få hånd om denne virksomheten, mens Skiens- og Porsgrunns-borgerne ikke hadde slik interesse av utførselen fra kystdistriktene, fordi de hadde sine egne sagbruk og skoger lenger inne i Telemark, Breviks-borgerne forsøkte hardere enn noen andre å ramme kystbøndenes fortsatte direkte handel med utlendinger. Nettopp dette at menn som selv i sin tid kunne ha drevet slik bondehandel, eller som hadde kommet seg opp fordi deres forfedre hadde vært engasjert i den, nå sterkere enn noen andre hevdet byborgerskapets enerett til all handel, må ha vakt en sterk uvilje. Denne motviljen ble neppe mindre fordi Breviks-borgerne, tross alle forgjeves forsøk på å få stoppet bondehandelen, klarte å knekke kystbøndenes egen skipsfartsvirksomhet. En så åpenlys omgåelse av de nye byprivilegiene kunne ikke tolereres. Etter 1662 var det for en periode på om lag 100 år slutt med at bøndene selv eide skip og seilte ut med dem.
| Harald Hals: Eidanger bygdehistorie. B. I, s. 194-205 | |
| Porsgrunn biblioteks hjemmeside | Søk i bokbasen |