Harald Hals: Eidanger bygdehistorie. B. I

Eidanger på 1500-1600-tallet

Nye næringsveier ny | Nyrydding, folketall og eiendomsforhold | Statens krav | Religion, prest og kirke | Redskap og innredning | Kilder

Nyrydding, folketall og eiendomsforhold

Over hele Norge foregikk i løpet av 1500-1600-tallet en omfattende nyrydding. Gamle gårder, som var blitt nedlagt etter den store Mannedauden, ble atter tatt i bruk, og nye gårder og plasser kom til. Hva årsakene til dette kan ha vært, er ennå ikke oppklart. Det later til at nyryddingen i en viss grad foregikk uavhengig av de nye næringsveiene som ble skapt, og uten noen direkte sammenheng med eventuelle bedrede avsetningsmuligheter for jordbruket.

I hvert fall for Eidangers, og sannsynligvis også for mange andre kystbygders vedkommende, kan en likevel ikke utelukke at nyrydningene kan ha hatt noen sammenheng med de næringsmulighetene som ble skapt av oppgangssaga. Den voldsomme ekspansjonen i trelasteksporten kan indirekte også ha skapt bedre tider for selve jordbruket. Det var kystdistriktene som først tok del i de nye sagbruksnæringene, og som først hadde fortjeneste av skogen. At sagbruk og skogsnæring kan ha skapt et visst behov for nyrydding i Eidanger, virker sannsynlig når en undersøker hvor i bygda forlatte ødegårder nå ble tatt i bruk igjen, og hvor nye plasser ble ryddet.

Kildene som beretter noe om oppdyrkingen av ødegårder i Eidanger, er forholdsvis uklare. Opplysninger om nyrydninger på 1600-tallet finnes nesten bare i skattelister, som alltid må ha registrert dem en god tid etter at de gamle ødegårdene på ny ble tatt opp, anslagsvis ti til tjue år. Listene kan dessuten være ufullstendige.

De første oppgavene for Eidangers vedkommende der gjenopptatte ødegårder er særskilt nevnt, finnes først fra 1611, men noen av de gårdene som der er omtalt, er også oppført i Pouel Huitfelds stiftsbok av 1574-77, og det er derfor grunn til å regne dem blant de eldste gjenopptatte brukene i bygda. Dette gjelder Øvald, Døvik, Stulen, Nordal og Oklungen. De tre første er forholdsvis sentralt beliggende gårder, ikke for langt hverken fra Prestegården eller enden av Eidangerfjorden, og med unntagelse av Øvald med noe skog til. Antagelig ble de ryddet på nytt alt i begynnelsen av 1500-tallet. Helt sikkert må dette gjelde Stulen, som er nevnt i en skatteliste (gjengjerdsliste) fra 1528. Mest skog av de ovennevnte gårdene hadde Nordal og Oklungen, men de lå mer avsides.

Det faktum at disse to sistnevnte gårdene ble dyrket opp alt før 1574, får en til å tro at også en rekke andre nyrydninger, som lå i samme strøk, enten i Bjørkedalen eller i Marka, må være om lag like gamle, selv om de først er nevnt i skattemanntallet av 1611. Dette gjelder Halvarp, Sundsåsen, Nøklegård, Bassebu, Viersdalen, Solli, Øveråsen og Buer. Alle disse gårdene hadde forholdsvis god skog, og det kan nok ha vært skogsnæringene som gjorde at Marka og strøket øst for Langangsfjorden nå atter ble bebodd. Løvøya, ikke langt fra skipsleia, kan godt være ryddet på nytt i omtrent samme tidsrom. Dette må helt sikkert være tilfelle med Bakke i nærheten av Heistad, og Skrukkerød. De er begge nevnt for første gang i en kilde fra 1585. Ramberg, i Bergsbygda, ble kan hende også gjenoppryddet omtrent samtidig, selv om den først er nevnt i skattemanntallet av 1613-14. Også til den lå en del skog. Trelasten herfra var lett å drive fram på grunn av gårdens beliggenhet ved Eidangerfjorden. Skogen var det også som var det store aktivum for Kjendalen i Marka. Den ble kan hende ryddet på nytt ikke lenge etter de nevnte gårdene, selv om den først er nevnt i skattemanntallet av 1619-20.

Auen, sørøst for Langangsfjorden, nevnt i skattemanntallet av 1640, og Holtet og Labelut i Bjørkedalen, nevnt første gang i henholdsvis 1637 og 1651, ble kanskje gjenopptatt som gårder i 1620-30-årene. Til alle tre lå det en del skog. Omtrent samtidig ser det ut som Nordalseter ble skilt ut som eget gårdsbruk etter tidligere bare å ha vært seter. Her kom med andre ord en helt ny gård. Det later ikke til at det bodde folk fast der i middelalderen. Som eget selvstendig bruk er Nordalseter nevnt første gang i 1645.

I 1630-40-årene kan det være at Kokkersvold, Ramstochen, Lanner, Hasler, Lille Døvik og Holitt, alle beliggende nord og nordøst for Eidangerfjorden, ble ryddet. Om de stammer fra akkurat dette tidsrommet, er likevel usikkert. Alle lå under adelsgodset Bjerkevold, og var fritatt for skatt. En ser derfor ikke noen spor etter dem i skattemanntallene før i 1676, da Bjerkevold var blitt pantsatt og ikke lenger var i adelseie. Helt opplagt ble nyrydningene under dette godskomplekset ryddet lenge før dette året, men det er vanskelig å si når. Muligens skjedde det alt omkring 1600 eller tidligere samtidig med de øvrige nyrydningene nord og nordøst for Eidangerfjorden.

Eierretten til ødegårdene etter at det etter 200-300 års forløp igjen ble brutt opp, kunne være uklar. Der det fantes gamle jordebøker eller dokumenter som viste hvem gården hadde tilhørt i middelalderen, falt den som oftest tilbake til samme eier. Dette var tilfellet med kirke- og prestegodset, Øvald, Døvik, Stulen, Holtet, Nordal, Nordalsetre og Oklungen. De nyopptatte gårdene øst for Langangsfjorden, Halvarp, Bassebu og Nøklegård ble igjen overtatt av lagmannen i Skien.

Helt konsekvent skjedde ikke tilbakeføringen av alt gammelt middelaldergods som ble gjenoppryddet, til de tidligere eiere. Bakke, som i middelalderen hadde tilhørt Eidanger kirke og prestebol, ble etter reformasjonen, som også gjorde kongen til kirkens øverste herre, underlagt kronen, og senere lagt til Tønsberg lagstol.

Grønsholt klarte de adelige eierne av Bjerkevold å slå under seg. Øveråsen klarte presten på en eller annen måte å få under seg. Buer må ha blitt ryddet på nytt på grunn som nå tilhørte Lunde-gårdene. Den tilhørte bøndene der, eller skyldfolk av dem. I middelalderen hadde den i hvert fall delvis tilhørt Berg kirke i Brunlanes, men dette var et forhold som nå tydeligvis var glemt. Nøyaktig det samme skjedde med Labelut.

I Marka kom også eierforholdene til å bli litt forskjellige. Kjendalen later til å ha blitt ryddet i utmark som nå tilhørte Kvestad, og kom følgelig inn under denne gården. Solli tilhørte muligens til å begynne med rydningsmannen selv. Marka som helhet later hverken til å ha blitt regnet som allmenning, noe som ville ha gitt kongen enerett til alle ødegårder og nyrydninger der, eller som kirkegods. På en eller annen måte fikk senere presten herredømmet også over Solli. Kanskje hadde brukeren der, som kan ha sittet trangt i det, satt seg i gjeld til ham. Dette er usikkert, for i 1637 var brukeren på Solli også eier av Viersdalen, der det fantes sag. Hvordan Viersdalen var kommet i hans hender, vites ikke, men gården fortsatte i å være i bondeeie, som oftest eid av brukeren selv.

Sundsåsen tilhørte kan hende også opprinnelig rydningsmannen selv, men også han kan tidlig ha satt seg i gjeld, i dette tilfellet til en av storbøndene i bygda. I 1611 tilhørte gården Fredrik Herøen, som på dette tidspunktet var en av de rikeste bøndene og en av de største jordgodseierne i hele Eidanger.

Auen ble ryddet fra Håøya. I hvert fall var det bonden der som eide gården. Til tider ble Håøya og Auen drevet i fellesskap, og Auen var da underbruk.

Løvøya ser hele tida ut til å ha forblitt krongods, vel fordi den ble regnet for å ligge inn under Sandøya, som også fra gammel tid av hadde tilhørt kongen.

Ramberg må temmelig opplagt ha blitt ryddet på nytt i Lerstangs utmark, og kom følgelig inn under denne gården, med bonden der som eier. Av samme grunn kan det kanskje forklares at Stridsklev lå inn under Hovholdt og ble eid av bonden der, og at Skrukkerød lå inn under Gata, og på samme vis ble eid av bonden der.

Alt i alt var før midten av 1600-tallet om lag 27 ødegårder blitt tatt opp igjen. De fleste av dem lå i skogsstrøk, som i Bjørkedalen, Marka og ved Langangsfjorden, og ikke med for gode jordbruksmuligheter. Skogen og trelastutførselen, og med tida trekullbrenningen, kom derfor til å spille en stor rolle for dem.

Av de 27 gjenopptatte ødegårdene var det 20 som i løpet av 1600-tallet ble skyldsatt som egne gårder og fikk egne gårdsnumre i matrikkelen. To av disse numrene oppstod på grunn av utskillelsen av Nordre og Søndre Nordal til to selvstendige gårder.

Med dette kom matrikkelen for Eidanger til å omfatte omtrent de samme gårdene som den gjør den dag i dag, bare noen ganske få er senere kommet til. Dette betyr ikke at nyrydningene i bygda stoppet opp i annen halvdel av 1600-tallet, etter at matrikkelen av 1665 var satt opp, men at den etter hvert tok nye former. For det meste kom den nå til å foregå innen allerede eksisterende gårders område. Derved ble det mulig å dele gårdene i flere bruk. Videre kom det i gang rydding av avhengige småbruk, husmannsplasser.

Første gang «husmann» er brukt som betegnelse på noen er for Eidangers vedkommende i skattemanntallet av 1611. Det inneholder en liste over skattlagte «husmænd och strandsiddere», som også finnes i samtlige skattelister fram til 1668. Til å begynne med må husmannsbegrepet ha vært nokså uklart. I hvert fall til slutten av 1620-årene finner en tre-fire kategorier «husmenn» i skattelistene. Den ene var enkelte håndverkere. Til dette kom så de egentlige strandsitterne. Som før nevnt var dette folk som eide eller leide hus på matrikulert grunn, da særlig i Porsgrunn eller Brevik. Stundom kunne de også bo andre steder, som for eksempel på Grava eller Mule. Foruten å drive håndverk var disse strandsitterne også småhandlere og arbeidere. En del av dem som stod oppført i skattelistene som husmenn, finner en også igjen i bygsellister av forskjellig slag som partsbrukere av selve de gårdene de er nevnt under. Forklaringen på at folk av dette slaget er blitt regnet som husmenn, må være den samme som er kjent andre steder i landet. På gårder der det fantes mer enn én bruker, ble bare den ene ilignet full skatt, mens de andre ble regnet for husmenn, og skattelagt som det. Vi vet ikke om skattelistene fra første halvdel av 1600-tallet også tar med slike som en senere vanligvis har forbundet med husmenn, nemlig folk som bruker en liten plass med mer eller mindre jord til innenfor en matrikulert gårds område, mot avgift til og gjerne arbeidsplikt hos gårdbrukeren.

Litt bedre opplysninger har en når en kommer ut i 1660-årene. Gjennom et omfattende arbeid som den store landkommisjonen gjorde i 1661, ble hver eneste gård i Eidanger beskrevet. Av det materialet landkommisjonen samlet, kan en se at det under en del gårder i bygda var en liten rydningsplass, ryddet av en husmann. Landkommisjonen skjelnet da også mellom strandsittere og husmenn, men sikkert ikke konsekvent. De aller fleste som ble oppført som husmenn, holdt nemlig også til nede ved sjøen og har sikkert livnært seg av det samme som de fleste av de egentlige strandsitteme. Helt ut gjelder likevel ikke dette. De husmenn som er nevnt under avsides gårder som Halvarp og Bjønnes, kan ikke ha hatt muligheter for å drive småhandel eller ta lønnet arbeid i ladestedene. For dem må i stedet fisket ha spilt en viktig rolle. Dette var sikkert også tilfellet med husmennene i Bergsbygda.

Av et manntall fra 1664 går det også klart fram at de aller fleste som der blir betegnet som husmenn, bodde ved sjøen. I Bjørkedalen fantes det ennå bare to stykker. Det er tydelig at manntallet, som forøvrig rubriserer husmenn og strandsittere under ett uten å skjelne mellom dem, ikke tar med egentlige gårdbrukere blant folk i disse gruppene, slik som landsskattelistene fra 1620-årene gjorde. Som husmenn eller strandsittere ble nå regnet alle hovedpersoner som bodde i eget eller leid hus på en gårds område, uten å ha del i gårdens skyld eller skatter. Blant denne kategorien var fremdeles håndverkerne representert. Ellers var det blant husmennene og strandsitterne påfallende mange eldre. Dette har vel vært folk som på et eller annet vis har nytt understøttelse, uten at noe direkte slektskap med bonden på gården kan påvises. Det kan det derimot i et par tilfeller der landkommisjonens materiale viser at husmannen satt på en nyrydningsplass. Sammenlikner en her landkommisjonens materiale og manntallet av 1664, viser det seg at det må ha vært en yngre sønn av bonden på gården, som har fått seg overlatt et stykke jord å rydde opp, og som har sittet som husmann under faren eller den eldre broren. På andre kanter av landet forekom visst dette ikke sjelden. Om det har vært så også i Eidanger, kan ikke sies med sikkerhet. Dertil er kildene altfor mangelfulle. Det eneste som nokså tydelig går fram både av landkommisjonens dokumenter og av 1664-manntallet, er at enda var det egentlige husmannsvesenet i Eidanger ikke kommet langt i sin utvikling. Først på slutten av 1600-tallet og enda mer på 1700-tallet, tok for alvor nyryddingen innenfor allerede eksisterende gårders grunn til å gripe kraftig om seg, og da ble også husmannsbegrepet klarere.

Gårddelingen er det noe lettere å få tak i enn framveksten av husmannsvesenet. I landsskattelistene, som for Eidangers vedkommende er bevart fra 1611 av og utover, kom de nye partsbrukerne på eldre gårder forholdsvis fort med, fordi øvrigheten passet på å få inn rettmessige skatter og avgifter.

En nærmere oversikt over antall gårder og brukere i Eidanger på 1600-tallet vil sees av nedenstående tabell. Gårdene er her inndelt i fullgårder, halvgårder og fjerdings- eller ødegårder, alt etter hvor stor skatt de betalte. Forholdet mellom de ulike skattegruppene varierte noe, som det vil gå fram av tabellen, alt ettersom samme gården steg eller sank i verdi. Det må bemerkes at ikke alle gårder i Eidanger som bare svarte ødegårdsskatt, var nedlagte gårdsbruk som senere var blitt ryddet opp igjen. I hvert fall Siktesøya var aldri lagt ned, men ble satt i ødegårdsklassen på grunn av brann, misvekst og dårlig avkastning. Tallmessig sett må særlig oppgavene fra 1585 være upålitelige. De bygger på lensjordebøker som langt fra kan ha vært fullstendige. Enkelte gårder som ikke er nevnt i dem, finnes omtalt i en gjengjerdsliste så tidlig som i 1527. I virkeligheten har nok gårds- og brukerantallet i 1585 vært om lag det samme som i 1611, muligens med litt færre ødegårder. Grunnen til at oppgavene for 1585 er tatt med, er for å vise overensstemmelsen mellom gård- og brukerantallet, som det er rimelig å tro rådde i annen halvdel av 1500-tallet og langt ut i neste århundre. Bjerkevold-komplekset er ikke tatt med i noen jordebok eller skattemanntall før 1676, fordi det som adelsgods var fritatt for skatter og avgifter. I tabellen nedenfor er det skjønnsmessig regnet som en fullgård, og for årene 1645/46 og 1660/61 i tillegg fire ødegårder, med et tilsvarende brukerantall.

Antall gårder og brukere i Eidanger 1585-1699:

Som det går fram av denne oversikten, var det først i annen halvpart av 1600-tallet at det foregikk noen gårddeling av betydning i Eidanger. Tidligere hadde antallet brukere og antallet gårder i bygda vært praktisk talt likt, med unntak for ødegårdenes vedkommende. Av dem ble enkelte brukt som underbruk under større gårder i nabolaget, og brukerantallet ble derfor noe mindre enn ødegårdsantallet. I annen halvdel av 1600-tallet minsket derimot tallet på brukerløse ødegårder, og i slutten av århundret hadde de nesten alle sammen sin egen bruker. Dette hang sammen med at samtidig ble full- og halvgårdene i stadig stigende grad dett mellom flere, særlig gjaldt det den første kategorien. I seg selv var dette naturlig nok. Fullgårdene var de største og mest lettdrevne gårdene i bygda og ga derfor større muligheter for nydyrking for mer enn én bondefamilie enn de mindre gårdsbrukene. Halv- og ødegårdene ble da også bare delt i mindre utstrekning. Bare i slutten av århundret skjedde dette, særlig for halvgårdenes vedkommende, i noen grad.

Omkring år 1700 var da alt i alt følgende fullgårder delt i to bruk: Nordre Ås, Søndre Ås, Bjerketvedt, Flåtten, Nordre Grava, Gunneklev, Hovholt, Hvalen, Herøya, Kleven, Kvestad, Søndre Lunde, Nedre Lunde, Oksum, Røra, Skavråker, Skjelsvik, Valler, Ørstvedt. Tre bruk hadde Lerstang og Nordre Lunde, mens Heistad var delt i hele fire. Av halvgårder ble Auen, Flogstad og Søndre Grava delt i to bruk, mens Nordre Rød hadde tre. Av ødegårder ble Nøklegård helt i slutten av 1600-tallet delt i to bruk. Den gamle ødegården Nordal var stykket opp alt før matrikkelen av 1665 ble satt opp. Hver av delene ble følgelig ført opp som selvstendige enheter, matrikkelgårder, i matrikkelen. De ble hetende henholdsvis Søndre og Nordre Nordal og Nordalseter (Settre).

De aller fleste av de gårdene som ble dett, lå i mer sentrale strøk av bygda, på begge sider av Eidangerfjorden. Det var der det var best jord og dyrkingsmuligheter. I Bjørkedalen var ikke gårddelingen så utbredt, og i Marka, Langangen og lenger østover forekom den nesten ikke. Nettopp i disse strøkene ble de fleste ødegårdene atter ryddet, men noe ytterligere nybrottsarbeide eller noen gårddeling utover dette innbød ikke jordbruksforholdene der til.

Å dømme etter navnene i skattelistene må en god del, kanskje de fleste, av de nye partsbrukerne på eldre gårder ha vært beslektet med ham som opprinnelig satt på gården alene. En oppdeling av gården må ofte ha foregått innenfor den nærmeste familien, som for eksempel ved at to brødre eller andre nærskyldte personer delte gården. Alltid kan ikke dette ha vært tilfellet. Mot slutten av 1600-tallet støter en oftere på brukere på nye bruk uten at en av navnet kan se at de er beslektet med andre brukere på gården. Hvor disse kan ha kommet fra, er vanskelig å si. Både den økte gårddelingen mot slutten av 1600-tallet og ødegårdsopprydningen, som hadde funnet sted noe tidligere, må i en viss grad ha vært framtvunget av en befolkningstilvekst. Det kan derfor være av interesse å forsøke å finne ut hvor stor folkemengden kan ha vært i Eidanger på 1600-tallet.

Helt greit er ikke dette, for kildene vedrørende befolkningsforholdene på 1600-tallet og begynnelsen av det etterfølgende århundret er delvis selvmotsigende. En må prøve å finne fram til resultater bygd på et visst skjønn. Den mest solide oversikten over befolkningsforholdene i Eidanger, før den alminnelige folketellingen av 1801, er kan hende et manntall som ble tatt opp i 1725. Kildeverdien av det vil bli drøftet nærmere under omtalen av 1700-tallet. Her skal bare slåes fast at ifølge dette bodde i år 1725 720 mennesker av bonde- eller husmannsætt i bygda, derav 334 menn og 386 kvinner. Det totale folketallet var kanskje noe større fordi småbarn under ett år ble sparsomt oppført. En gjør derfor muligens riktigst i å legge til i hvert fall 3%, som var andelen av spebarn i bygda oppført i folketellingen av 1801. På toppen av det hele må en også regne med enkelte «kondisjonerte» med familie, som heller ikke var oppført i manntallet av 1725. Selv om en bare holder seg til de tall det gir, finner en at på hvert bondebruk satt i gjennomsnitt 5,5 personer, og på hvert husmannsbruk 3,8 personer. Går en ut fra at de samme gjennomsnittstall også gjaldt tidligere, får en, ut fra det som før er sagt om bruksantallet i bygda, følgende oppgaver for folkemengden sammenlagt på selve bondebrukene i Eidanger:

Noe absolutt folketall i bygda på 1600-tallet var ikke dette. I tillegg må en regne med de strandsittere og husmenn som fantes i Eidanger. Skattemanntallene gir en del opplysninger angående dem, men antallet strandsittere og husmenn som blir oppgitt, er trolig for lite. Holder en seg utelukkende til skattemanntallene, fantes det i Eidanger i 1611 11 strandsittere og husmenn, i 1645 15 ditto, i 1660/61 21 ditto, i 1675/76 17 ditto og i 1698/99 47 ditto. Går en ut fra at hver strandsitter- eller husmannsfamilie i likhet med i 1725 svarte til om lag 3,8 personer, får en at den totale folkemengden i Eidanger på 1600-tallet skulle bli omtrent:

Skal en gå ut fra at disse tallene er noenlunde riktige, ble folketallet i Eidanger nesten fordoblet i tidsrommet 1611 til 1698/99. Dette forklarer i tilfelle godt hvorfor både opprydningen av ødegårdene og gårddelingene fikk et såpass stort omfang i Eidanger som tilfellet var. En kan imidlertid ikke stole for sikkert på tallene ovenfor. Det er trolig at de er litt for høye.

I denne retning peker to andre kilder, som riktignok igjen på sin side er av høyst usikker karakter. Til tross for dette må det særlig legges stor vekt på den ene av disse kildene. Det gjelder et manntall tatt opp av presten i 1664, som er den mest utførlige fortegnelse over folkemengden på 1600-tallet som i det hele tatt ble nedskrevet i Eidanger i dette århundret. Meningen var at dette manntallet skulle omfatte alle mannspersoner i bygda over 12 år, noe det neppe gjør. Ifølge prestens oppgaver fantes i Eidanger i 1664 i alt 181 menn over 12 år. Legger en så til, i samme forhold som i folketellingen av 1725, om lag 116% flere kvinner enn menn, og cirka 28% gutter under 12 år, samt dessuten 3% barn av begge kjønn under ett år, får en sammenlagt omtrent 455 personer, et tall som kanskje kan være noe nærmere den virkelige folkemengden i Eidanger slik den var omkring 1660, men som også godt kan være for lavt.

Helt sikkert er det i hvert fall at de talloppgavene et ekstraskattemanntall av 1711 gir, må være for små. Egentlig skulle den skatten det gjaldt betales av alle som bar sko. Den ble derfor kalt skoskatten. En skulle tro at manntallet tok med hvert eneste menneske i bygda utenom barn under cirka ett år. Det omfatter imidlertid ikke mer enn 420 personer, og en må uten videre kunne gå ut fra at dette var langt fra hele folkemengden over ett år i Eidanger i 1711. En befolkningsøkning på cirka 73,8% fra 1711 til 1725, når en ser bort fra alle spebarn og «kondisjonerte», låter ikke rimelig. Forklaringen må være at en rekke husmenn, tjenestefolk og mindreårige må ha blitt unntatt fra skatten. Bøndene som ofte måtte utrede skattepengene for disse gruppene, har vel ikke brydd seg om å melde fra til skattemyndighetene om alle de hadde i sitt brød.

Uansett vanskelighetene med å fastsette folketallet i Eidanger på 1600-tallet helt nøyaktig, er det enkelte trekk i utviklingen en tydelig kan skimte. Fram til et stykke ut på 1600-tallet var det nok av ledig jord å få. Veksten i folkemengden ga seg utslag i at gamle ødegårder atter ble tatt opp, og enkelte nye gårder ryddet. Først i annen halvdel av århundret satte gårddelingen inn for alvor. Samtidig tok etter hvert tallet på husmenn og strandsittere til å stige.

Forholdet mellom bøndene innbyrdes var stort sett jevnbyrdig. Å dømme etter skoskatten av 1711, satt riktignok da noe over halvparten av bøndene i bygda på gårder som var skattlagt som halvgårder eller som ødegårder, og som altså skulle være av ringere slag, men også på de gamle fullgårdene var gårddelingen nå kommet så langt at det gjennomsnittlige antall mennesker år pr. bruk var praktisk talt det samme på fullgårdene som på bruk innenfor de andre gårdskategoriene. Noe mer velstående var likevel brukerne av fultgårdene. Til tross for at de ikke utgjorde mer enn om lag 48% av samtlige bønder i bygda, sysselsatte de cirka 52% av alt tjenerskap i bygda. Med litt større bruk og litt større økonomisk evne hadde de råd til å holde litt flere tjenestefolk enn de øvrige gårdbrukerne i bygda. Virkelige topper i bondesamfunnet var det tross dette få av, selv om enkelte hadde mer av sin egen gård som selveie enn andre, som fortsatt fikk nøye seg med å være forpaktere.

Fra tida omkring 1660 finnes noen oppgaver angående husdyrbestand og og kornavling som for Eidangers vedkommende er de tidligste som er bevart. Husdyrmengden finner en henholdsvis i kvegskatten av 1657, der alle dyr over ett år skulle tas med, og i matrikkelen av 1665. I tillegg kommer så noen særoppgaver presten ga for kvegholdet på sine egne bruk.

Opplysningene som er gitt både i kvegskatten og i matrikkelen, ble lagt til grunn for forskjellige skatter og avgifter. En må derfor tro at det bare er minstetall som står oppført i dem, fordi bøndene nødig ville gi fullstendige opplysninger.

Oppgavene over feholdet i kvegskatten og i matrikkelen samsvarer ikke helt. Feskatten gir opp et større heste- og småfeantall. Det siste er i den også langt bedre spesifisert. Matrikkelen av 1665 oppgir derimot det største krøtterantallet. I det nedenstående er tatt med de største tallene for hvert husdyrslag, uansett kilde. Muligens gir dette et tilnærmet riktig bilde av buskapens størrelse i Eidanger omkring 1660. Dersom en konsekvent går ut fra at de største tallene i enten kvegskatten eller matrikkelen er de riktige, får en at det da fantes 99 hester, 368 kuer, 146 ungfe, 331 får og lam, 61 svin og 154 geiter i bygda. De siste var særlig fordelt på bruk av halvgårds- og enda mer ødegårdstypen som lå i utkantstrøkene av bygda, i skog- og bergterreng.

Oppgavene over kornavlingen står for Eidangers vedkommende bare i matrikkelen av 1665. Ifølge den ble det i bygda sådd 377 tønner korn og avlet 1 036½ tønne korn. Utsæden ga etter dette ikke mer enn 2,7 foll, og dette kan nok stemme bedre enn selve talloppgavene som ganske sikkert er altfor lave. Mesteparten av kornet som ble sådd, var havre, men ellers ble det også sådd bygg og hvete og litt blandkorn. Forholdet mellom de forskjellige kornslagene foreligger det ingen opplysninger om i matrikkelen. Presten gjorde kjent at han vanligvis avlet mellom 25 og 30 tønner korn, hvorav bare tre til fire tønner var bygg. Muligens var forholdet det samme for bøndene i bygda.

Går en ut fra oppgavene ovenfor, finner en at i gjennomsnitt fødde hvert bruk i bygda omkring 1660 cirka 1,2 hest, 4,5 kuer, 1,7 ungfe, 3,8 får, 0,7 svin og 1,8 geiter. Av korn sådde hver bonde gjennomsnittlig om lag 4,4 tønner, og avlet cirka 12 tønner.

Selv om alle disse tallene må være minsteoppgaver, viser de tydelig at brukene i Eidanger ikke var store. Likevel økte helt sikkert det dyrkede arealet i bygda, dels på grunn av alle ødegårdene som ble gjenoppryddet, dels på grunn av ryddingen av nye plasser, og dels ved at nytt land ble lagt under plogen på gårder som hele tida hadde vært i hevd. Dette er en del av forklaringen på at folkemengden i bygda tok til å stige så raskt. En annen årsak var at de andre næringene i Eidanger, først og fremst skogen og den avkastning den ga, muliggjorde en høyere levestandard for folk flest enn tidligere. og dermed også tilskyndet en raskere folketilvekst.

Det er også skogen som for en stor del forklarer de eiendomsforhold som på 1500-1600-tallet oppstod i Eidanger vedrørende gårder og fast grunn. En oversikt over eiendomsforholdene finner en på side 218. Tabellen er regnet ut på grunnlag av skyldverdien, og angir således ikke det totale areal jord de forskjellige eiergruppene satt inne med, men gir derimot tålig god beskjed om hvordan verdien av jorda var fordelt. Teoretisk kunne det godt tenkes at en bonde satt med en gård som i våre dager ville svart til 100 mål, men som på 1600-tallet ikke kastet mer av seg enn en landskyldverdi tilsvarende en à to huder, mens presten kanskje eide et jordstykke som i våre dager ville ha svart til 50 mål, men hvis bonitet og avkastning var så god at det svarte til en landskyldverdi på tre huder. I det store og hele svarte nok landskyldverdien av gårdene på 1600-tallet til det de virkelig kunne kaste av seg, men helt i samsvar med virkeligheten ble det hele aldri. Landskylda på enkelte gårder ble da også fra tid til annen satt ned eller opp, og dette forklarer, bortsett fra nyrydningene som etter hvert kom til, variasjonene i totaltallene i nedenstående tabell. Oppgavene fra 1615 er i den basert på skjønn, på grunnlag av samtidige odelsmanntall over bondegodset, og senere jordebøker over andre godsbesittere. De andre oppgavene bygger alle helt ut på samtidige opplysninger.

Eiendomsforholdene i Eidanger på 1600-tallet var en del forskjellig fra hva tilfellet var i slutten av middelalderen. Med reformasjonen, som fant sted i 1536, ble kongen kirkens øverste herre, og han overtok også direkte en del av dens gods, i Eidanger mest slikt som tidligere hadde vært tillagt biskopen. Heistad ble i om lag hundre år drevet direkte for kongens regning, med unntak av at inntektene av gården av og til gikk til avlønning av enkelte av hans befalingsmenn i Bratsberg. Også adelen profiterte litt på reformasjonen og på konfiskeringen av kirkegods. Østvedt, som også hadde ligget under Oslo-bispen, ble av kongen skjenket til adelsmannen Preben von Ahnen. Søndre Tveten, som i middelalderen lå under Ballestad kirke i Gjerpen, ble etter at denne kirken forsvant som en følge av den store Mannedauden, ervervet av adelsfamilien Gyldenstierne.

Berg hørte i middelalderen til en annen Gjerpens-kirke, Borgestad, som senere forsvant, og gården ble lagt direkte under kongen. Alt i alt kan kirkegodset omkring 1615 være redusert med ca. 38% i forhold til omfanget i middelalderen.

Som tabellen viser, tilhørte mesteparten av det resterende geistlige godset prester og kirker som ikke hadde noen direkte tilknytning til Eidanger. Over halvparten eller cirka 74% av dette kirkegodset hørte inn under Gjerpen prosti og kirke. I løpet av 1600-tallet økte denne delen av kirkegodset noe, mens Eidanger kirke- og prestebols andel hele tida forble nokså konstant. I noen grad skyldtes dette eiendomsinnkjøp fra Gjerpen-prostens side. Viktigste årsak var likevel at Heistad, med i alt 10 huder, omkring 1672 først av kongen ble overdratt til Skien kirke, noen år etter til Gjerpen kirke. Godset som lå til kirker utenbygds, økte dermed ikke lite.

Eiendomsforhold i Eidanger på 1600-tallet, regnet etter landskyldverdien

Adelen hadde på 1500-tallet og i de første tiårene av 1600-tallet visstnok mer jordegods i Eidanger enn i middelalderen.

Som det har gått fram av tabellene over jordeiendomsforhold i middelalderen, fantes det i den tidsperioden en del jordegods i Eidanger som tilhørte verdslige godseiere, men hvis eierforhold ikke kan fastslås nøyere.

Det er grunn til å tro at en stor del av dette var gammelt adelsgods, men selv om en ser bort fra dette, kan det ikke være tvil om at adelen i løpet av 1500-tallet må ha ervervet seg en større del av jorda i Eidanger enn den tidligere hadde. Noe av dette fikk den som nevnt gjennom overtagelse av tidligere kirkegods, men mesteparten av jorda må ha kommet adelen i hende på andre måter.

Adelen kan ha ervervet jord ved kjøp, ved å gi lån mot sikkerhet i jord som den kan ha overtatt da gjelda ikke ble betalt, ved arv eller ved overtagelse av hittil ukjent krongods som kongen kan ha skjenket den.

Alt dette ligger i mørke. Heller ikke vites det noe sikkert om oppkomsten av det største adelskomplekset i bygda, Bjerkevoldgodset. Det omfattet et meget sentralt område i Eidanger. Den sørligste grensen hadde det noe sønnenfor den ruten den Sørlandske hovedveien nå følger fra Langangsfjorden og over til den nåværende Herregårdsstranda. Kokkersvold hørte med til komplekset. Godsets østgrense gikk fra enden av Langangsfjorden omtrent rett nordover om lag 5 km. Nordøstre hjørnet av det kom til å ligge ved Salbetvann oppe i Marka, og derfra strakte grensen seg vestover til Bjørkedalen, mot gårdene Grønsholt og Kvestad. Førstnevnte gård hørte også en tid med til godset. Østvest var dets utstrekning om lag 4 km. Grensen bøyde av mot sør ved Bjørkedalsbekken og fulgte den i en lengde av om lag trekvart km, til utløpet på vestsiden av Herregårdsstranda.

En gammel tradisjon går ut på at selve hovedbygningen til hele Bjerkevoldkomplekset lå i nærheten av dette utløpet. Alt tyder på at dette er riktig. Navnet Herregårdsstranda er i seg selv et indisium på riktigheten av tradisjonen. Dessuten er det i sanden her funnet rester av grunnmurer som må ha vært levninger av et fundament for en større bygning. I jorden er det også påvist et skikt som vitner om brann. Dette forklarer hvorfor bygningene forsvant uten at en nå kan si hvordan de så ut. Selve navnet Bjerkevold kjennes ikke fra middelalderlige kilder, og det er sannsynlig at den store gården som utgjorde kjernen i komplekset, hadde et annet navn tidligere, og at den som skapte komplekset, satte det nye navnet på gården.

Navnene på de fleste av gårdene under Bjerkevold, Tråholt, Døvik, Hasler og Kokkersvold tyder på at de stammer fra en tidligere tid enn selve Bjerkevold-komplekset.

I motsetning til det er også Tråholt nevnt i middelalderkilder. Selve hovedbølets gårdsbruk ble sannsynligvis drevet på Lillegården, og da den egentlige herregårdsbebyggelsen forsvant, ble denne tidligere ladegården det eneste som var igjen av selve godssentret.

Nils Lauritsson Lystrup var den første kjente eieren til Bjerkevold-komplekset, men han var neppe opphavsmann til det. Han er omtalt i en kilde fra 1551, og var da lagmann i Oslo. Nils Lauritssøn var av adelig familie og fikk selv adelspatent. Etter ham gikk godset ved arv og ekteskap over til lagmannen i Skien, Peder Friis, og deretter over til hans etterfølger i embedet, Pros Lauritssøn Hørby. Begge disse var visstnok lavadelsmenn. Særlig den siste var også en meget driftig forretningsdrivende og stor godseier.

Fra ham gikk Bjerkevold over til svigersønnen, Niels Mund, en dansk adelsmann som opprinnelig antagelig var fra Mecklenburg. Han bodde delvis i Danmark, delvis på Jomfruland og delvis på Bjerkevold. Rundt om i Nedre Telemark og Bamble eide han flere jordeiendommer. Det var i hans tid Grønsholt ble lagt til Bjerkevold-komplekset. Dessuten eide Niels Mund to huder av Oksum i Bergsbygda.

Omkring 1624 kom han i økonomiske vanskeligheter og måtte pantsette i alt tretten huder av godset sitt til borgermester Anders Christensen i Skien. Selv satt han bare igjen med de to hudene av Oksum. Pantet ble imidlertid denne gang innløst, og Bjerkevold fortsatte ennå en tid å være i familien Munds eie. En solid tradisjon, som sikkert kan være riktig, går ut på at den ene av Niels' sønner, Pros Mund, ble født der.

Denne Pros Mund tok tjeneste i marinen, og steg i gradene til han ble viseadmiral. I 1644 deltok han i krigen mot Sverige, og falt i et sjøslag som stod i farvannet mellom Femern og Lolland.

Bjerkevold gikk over til en tremenning av admiralen, Peder Brockenhuus, og deretter omkring 1648 over til Pros Munds svoger, Peder Harboue, også en dansk adelsmann. Han ble den siste adelige eier av Bjerkevold. Omkring 1650 ble godset sammen med de to hudene av Oksum pantsatt til borgermester Jon Thomesson Sommer i Skien, og dette pantet gikk sannsynligvis videre til en annen rik Skiens-kjøpmann, Hans Iversen. I hvert fall satt han med det i 1661, og han overtok på dette tidspunktet også formelt gården som eiendom. Samme skjebnen fikk omtrent samtidig også det øvrige adelsgodset i Eidanger. Mindre spredte jordparter, som hadde tilhørt adelsfamiliene Galle, Gyldenstierne eller von Ahnen, ble pantsatt til Skiens-borgere, og snart overtatt av dem.

Som det sees av tabellen, tok i det hele tatt fra om lag 1660 og utover borgerskapet, i første omgang mest i Skien, til å bli store eiendomsbesittere i Eidanger. De ervervet seg jord både fra konge, adel og ikke minst bønder.

Tidligere hadde bøndene holdt stillingen som jordeiere ganske bra. Så sent som i 1615 ser det ut til at bøndene eide omtrent like mye jord i Eidanger som de hadde gjort i slutten av middelalderen. Bare et fåtall av dem satt inne med hele den gården de selv brukte. Mesteparten av den jord bøndene eide, var i andre gårder, dels innenbygds og dels utenbygds. I 1611 eide for eksempel Eidangers bønder jord til en skyldverdi av 39 huder og 6 skinn i andre bygder, men til gjengjeld satt også gårdbrukere i andre bygder med jord i Eidanger til en verdi av 27 huder og 6 skinn. Alt dette hadde utviklet seg ved arv til søsken som hadde giftet seg annet steds hen, eller som hadde flyttet ut.

Etter hvert endret dette seg en del. En større konsentrasjon av bondegodset fant sted. Den oppstod vesentlig fordi jord som Eidanger-bønder eide i andre bygder, eller som utenbygds gårdbrukere eide i Eidanger, ble solgt. Å dømme etter tabellen later det riktignok til å ha vært mer av den slags bondegods i Eidanger i 1647-48 og i 1661 enn det var i 1615. Bøndenes avvikling av gods i gårder som de selv ikke brukte, kom nok ikke riktig i gang før i annen halvpart av 1600-tallet. Stadig mer ble da kjøpt opp av borgerskapet. I 1673 eide Eidanger-bønder bare jord til en skyldverdi av 2 huder og 8 skinn i andre bygder. Helt mot slutten av århundret tok også bøndene til å gi litt slipp på det selveiet de etter hvert hadde oppnådd i egen gård. Av dette slaget bøndegods var det likevel mer enn i begynnelsen av århundret, om enn ikke så mye som omkring 1670, da det later til å ha nådd toppen. Også her var det borgerskapet som gjorde seg gjeldende, og som kjøpte opp det de kunne.

En god del av krongodset i bygda hadde borgerne på dette tidspunktet alt ervervet seg. Etter krigen mot Sverige i 1658-59 og 1659-60 var kongen kommet i alvorlig økonomisk forlegenhet, og begynte derfor å selge unna av sine jordeiendommer for å skaffe penger til statskassa. I Eidanger ble følgelig så å si alt krongods solgt, med unntagelse av Heistad som igjen ble overdratt geistligheten. Det beste krongodset gikk over til borgerskapet. Bøndene klarte bare å få tak i mindre gårder og parter. Dette skyldtes neppe bare at borgerne hadde bedre økonomi. Det er all grunn til å tro at borgerskapet på grunn av den borgervennlige politikken kongen nå hadde tatt til å føre, faktisk hadde fått en slags forkjøpsrett til krongodset, som det også fikk rimeligere enn bøndene. Borgerskapet hadde dessuten embetsmennene pa sin side. Fogden i Bamble, Henrich Josten, kunngjorde kongebrevet om salg av krongodset bare én dag før fristens utløp, men Skiens-borgerne kjente godt nok til det fra før.

Hovedårsaken til at borgerne kjøpte opp mer og mer jordegods, var først og fremst den at de ønsket seg herredømmet over skogen for dermed å hindre og vanskeliggjøre bøndenes konkurranse når det gjaldt trelasthandel, slik at de selv kunne tjene så mye mer på den. Dette var likevel ikke eneste motiv. Det å sette pengene i fast eiendom ble av borgerne selv betraktet som noe av det sikreste en kunne gjøre i en tid da det ikke var noen bank å sette oppspart kapital i.

Det er alt nevnt at på 1600-tallet var det mest Skiens-borgere som kjøpte jord i Eidanger. Enkelte av disse hadde nettopp en god slump penger de ønsket å nyttiggjøre seg på en sikker måte, samtidig som de skaffet seg herredømmet over trelasthandelen. Dette var tilfellet med den rike rådmannen og trelasthandleren i Skien, Hans Iversen, som sikret seg Bjerkevold og mye annet jordegods i Eidanger. Andre rike borgere som satt inne med mange gårder i bygda, var lagmann Claus Andersen og borgermesteren i Tønsberg, Anders Madsen. Til disse og andre borgere var mange bønder kommet i gjeld, noe som forårsaket at de måtte pantsette og senere oftest avstå sine eiendommer.

Leilendingene så ikke på de nye borgerlige godseierne med velvilje. De prøvde å få mest mulig rente av de penger de hadde lagt ned i kjøp av jord ved å søke å heve jordavgiften. Dette var forøvrig felles for alle godseiere på 1500-1600-tallet. De hadde muligheter for å kunne sette hardere betingelser overfor leilendingene fordi etterspørselen etter jord steg.

Opprinnelig ble landskylda betalt i varer, men omkring 1600 ble det mer vanlig å regne den om i penger etter visse takster. I 1625 var denne taksten satt til 4 ort pr. hud, men godseierne syntes dette var for lavt og forhøyde den uten videre. Konge, kirke og adel hadde alt tidligere vanligvis forlangt 5 ort, men nå kom borgerne og krevde at leilendingene både på tidligere krongods og annen jord som var kjøpt opp, skulle betale 6 ort pr. hud i landskyld, og dette vakte overalt i hele det nåværende Telemark stor misnøye.

Landskylda var forøvrig ikke den eneste avgiften leilendingene måtte betale til sine jordherrer. Fra lang tid tilbake hadde de hatt plikt på seg til å underholde godseieren eller hans ombudsmann når han kom for å bygsle bort gården. Etter hvert som folketallet økte, og etterspørselen etter leilendingsbruk følgelig tok til å stige, tok jordherrene til å endre denne pliktmessige ytelsen til en fast treårig avgift. I 1557 ble denne «tredjeårstaken» også godtatt av myndighetene i lovs form. Videre godkjente øvrigheten i 1578 en annen og enda drøyere avgift som også godseierne en tid hadde krevd opp på egen hånd, og som var en følge av den stigende etterspørselen etter leilendingsbruk. Dette var førstebygselen, en avgift leilendingen måtte ut med for i det hele tatt å kunne sitte på bygslet jord.

Noen flere leilendingsavgifter eller økning av dem som alt fantes, kom ikke etter 1625 i lovs form før i 1684, men dette hindret ikke godseierne i fortsatt å ta seg til rette på egen hånd. Om leilendingene ikke etterkom deres krav, kunne de risikere å bli oppsagt. Klager fra bøndene strømmet derfor inn til øvrigheten fra hele landet. Under stattholder Gyldenløves innflytelse tok myndighetene en mer bondevennlig holdning, ikke minst fordi bøndene var blitt en viktig militær faktor som mannskap til den norske hæren. I 1684-85 kom et par forordninger som påbød livsfeste, tinglest bygselkontrakt og landskyldbok. Andre leilendingsavgifter enn landskyld, førstebygsel og tredjeårstake ble forbudt. Retten til oppsigelse som følge av avgiftsrestanser ble alvorlig innskrenket, og i praksis av og til helt opphevd.

Det ser ut til at leilendingenes kår etter dette ble noe lettere. Ikke minst skyldtes dette kanskje den omstendighet at det nå var ført inn full offentlighet i forholdet mellom jordherre og leier, slik at misbruk lettere kunne påtales. Bøndene hadde nå i høyere grad enn før fått loven på sin side. Men tvistighetene mellom leilendinger og godseiere var ikke dermed slutt. Særlig fortsatte leilendingene i Eidanger å stå i et motsetningsforhold til borgerskapet. Mange irritasjonsmomenter kunne oppstå.