Harald Hals: Eidanger bygdehistorie. B. I

Eidanger på 1500-1600-tallet

Nye næringsveier ny | Nyrydding, folketall og eiendomsforhold | Statens krav | Religion, prest og kirke | Redskap og innredning | Kilder

Statens krav

Bøndene i Eidanger måtte yte tjenester ikke bare til eierne av den jord de dyrket. Myndighetene tvang dem også til å støtte andre, som øvrigheten mente det var formålstjenlig å hjelpe.

Et tiltak som bygdefolket måtte være med på, var opprettelsen av saltverket på Langøya i Bamble, som kongen lot bygge i 1602. Han mente det lå store rikdommer i det selv å kunne utvinne salt i sine egne riker, Danmark og Norge, i stedet for å måtte innføre det. De første årene fikk da også saltet som ble utvunnet på Langøya-saltverket, en viss avsetning. Saltverket ga dessuten bøndene i Eidanger og nabobygdene litt fortjeneste, fordi de var med på en del reparasjons- og bygningsarbeide. Hva bøndene i Eidanger og bygdene rundt om tjente på denne måten, måtte de likevel svi for. Alt året etter at saltverket på Langøya var blitt anlagt, ga kongen lensherren i Bratsberg brev på at bøndene i hans len skulle levere all den veden som trengtes til utvinningen av saltet. I de øvre delene av det nåværende Telemark hadde folk vanskelig for å kunne levere alt det som trengtes på grunn av den lange veien. I stedet ble det derfor utskrevet en saltverksskatt som også bøndene i kystdistriktene etter hvert måtte betale. På tross av den bar saltverket seg i lengden dårlig. Bedre gikk det ikke da saltverksskatten i 1621 ble opphevd igjen. Ikke mange årene etter ble hele saltverket nedlagt.

Sorgen var kanskje ikke så stor da det var borte, men det skulle komme andre industriforetagender som påla folket i Eidanger nye byrder. I 1642 ble Fritzøe Jernverk i Brunlanes opprettet. Det ble siden overdratt til kong Fredrik III's frillesønn, stattholder Gyldenløve, og fikk som følge av dette i 1673 meget store privilegier. En cirkumferens på fire (gamle) mil, om lag 45 km 539 m ble tillagt det. Innenfor dette området ble det pålagt bøndene å hogge og føre fram alt det verket trengte av trevirke og trekull, mot en på forhånd fastsatt betaling. Bøndene i Eidanger og de sørligste bygdene av Vestfold ble rammet av dette, og måtte i meget lang tid sende store mengder trekull og trevirke til Fritzøe. Dette gikk utvilsomt hardt utover skogen. Kullbrenningen var slitsom, og bøndene hadde sikkert meget gjerne selv villet fastsette sin pris for trekull som de leverte. Klagene over dette var likevel på 1600-tallet få. Leveransene til Fritzøe ble sannsynligvis ikke bare sett på som en byrde, men også som en velkommen liten inntektskilde, til tross for at de var tvungne. Også til jernverket på Fossum i Gjerpen, opprettet i 1624, og Bolvik i Solum, opprettet i 1692, leverte Eidanger-bøndene en del trekull, men det var frivillig, for Eidanger var på 1600-tallet ikke underlagt noen av disse jernverkers cirkumferens. All den fortjeneste de kunne få, var god å ta med for bøndene når skatter og avgifter skulle betales og kongens ombudsmenn underholdes.

Av disse siste stod fram til 1660 lensherren i Bratsberg høyest på strå, og han hadde fra gammelt av rett til visse ytelser fra bøndenes side. De måtte blant annet møte fram til pliktarbeid på lensherrens residensgård, Bratsberg i Gjerpen, og kjøre fram ved og malm.

Disse ytelsene var ikke populære blant bøndene, og i 1548 klarte de på et hyllingsmøte å få utvirket et løfte fra kongen om at den fattige almue ikke skulle besværes med nye og ytterligere byrder. Dette hindret ikke enkelte lensherrer fra å forlange mer pliktarbeide fra bøndene enn gammel sedvane tilsa. Særlig hardt opptrådte Peder Bild, som satt som lensherre over Bratsberg i 1560-årene. På rådhuset i Skien ble han i 1562 av bøndene i Gjerpen, Slemdal og Eidanger anklaget for mot kongens løfte av 1548 å ha lagt på dem større byrder og mer pliktarbeid enn noen lensherre tidligere hadde krevd. Retten ga bøndene medhold. Peder Bild måtte gi seg og love at han aldri skulle sette seg ut over gammel sedvane.

Fullt så heldige var ikke gårdbrukerne i Eidanger om lag 40 år senere, da de kom i strid med en av Peder Bilds etterfølgere som lensherre, Hans Biilbow. Bøndene ble stevnet inn for lagtinget i Skien, anklaget for å ha unnlatt å berge inn høyet på Bratsberg gård, noe som var gammel skikk, med den følge at det ble liggende ute og råtne. Gierd Leerstang og Knud Huallen svarte på «Eidanger menige almues» vegne at de hadde hatt så mye å gjøre med kornhøsten og kjøring til saltverket på Langøya at de ikke hadde fått tid til å ta seg av lensherrens høy. Dessuten mente de at de på grunn av sykdom og elendighet som herjet i bygda, var for få til å kunne greie det. Unnskyldningen hjalp ikke. Retten dømte samtlige bønder i Eidanger til å betale 4 mark sølv i bot. Unntatt ble bare de som ikke hadde møtt fram fordi de hadde vært opptatt med å «begrave sine døde i denne pesttid».

Bøndenes plikt til å arbeide for lensherren så med det ut til å være mer grunnfestet enn noensinne. Selve lensherreordningen ble imidlertid endret etter innføringen av enevoldsmakt for kongen i 1660. Formelt sett skiftet lenet navn til amt, og lensherren ble i stedet kalt amtmann. Av større betydning var det at amtmannen måtte avlegge regnskap for alle amtets inntekter, og fikk fast lønn for sitt arbeid. Lensherren derimot hadde selv nytt inntektene av lenet mot å betale en drøy avgift til kongen og legge fram regnskap for alle oppebørsler. Dette at amtmannen nå kom på fast lønn, gjorde at han hadde mindre interesse av bøndenes pliktarbeide enn lensherren hadde hatt. Sistnevnte hadde brukt alle midler for å øke sine inntekter og få mest mulig overskudd når avgiften til kongen var betalt. Da amtmannsordningen ble innført, ser det derfor ut til at det ble slutt på plikten for bøndene i Eidanger og bygdene rundt om til å møte fram på Bratsberg for å utføre forskjellige arbeider der.

Det var en annen øvrighetsperson bøndene nok stod i et skarpere motsetningsforhold til enn lensherren, og det var fogden. Med ham hadde de langt mer å gjøre, og det var ikke alltid noen behagelig kontakt. Opprinnelig var fogden lensherrens personlige tjener, og krevde på hans vegne inn skatter, avgifter og bøter. Med kongemaktens stadig sterkere stilling ble dette etter hvert endret. Fogden ble «Kongelig Majestets» ombudsmann og fikk sin stilling betraktelig styrket, samtidig som han i stigende grad kom inn under offentlig kontroll. Det var på kongens vegne han nå krevde inn skatter og bøter, reiste påtale mot folk som hadde forbrutt seg, og innkalte til, åpnet og ledet alle tingmøter innen sitt distrikt. De inntektene fogden lovlig hadde krav på, var ikke store. Det var derfor forståelig at han av og til kunne forsøke å berike seg det han kunne på bøte- og skatteinnkrevingen. Dette lyktes ham nok også i stor grad. Mange av dem som satt i fogdstillingen, slo seg etter noen år ned som borgere i Skien, og hadde da lagt seg opp en solid kapital de kunne bruke til å plasere i sagbruk, skog og trelast. Midlene de hadde anvendt for å oppnå dette, var ofte hardhendte. På grunn av krig og uro steg i løpet av første halvdel av 1600-tallet skattene til det mangedobbelte, og fogden drev dem nådeløst inn. Det hendte nok han stakk litt ekstra i sin egen lomme.

Kontrollen for å hindre dette ble skarpere i løpet av annen halvdel av 1600-tallet, da hele embetsverket ble fastere utbygd. Dette var nok en av hovedårsakene til to store fogd-skandaler i 1680-90-årene. De to det gikk ut over, behøver i og for seg ikke å ha vært så mye verre enn sine forgjengere. I 1684 gikk Jørgen Jørgensen Riiber av som fogd i Bamble. Ved hans avgang viste det seg at det gjenstod en rekke skatterestanser han ikke hadde gitt noe regnskap for. Jørgensen forsvarte seg mot anklagene som ble reist mot ham, ved å henvise til ildsvåde, sjøskade, dårlige tider for trelastutførselen, samt utestående fordringer som han ikke hadde greid å drive inn.

En langt verre mann for gårdbrukerne var nok Peder Rasmussen Hestad, som ble suspendert fra stillingen sin i 1693. Han hadde da tatt en rekke ulovlige avgifter av bøndene i fogderiet, og kommet med harde trusler mot dem.

Fogdens nærmeste medarbeider i bygda var på 1600-tallet lensmannen. Fra gammelt av var sannsynligvis han et mellomledd mellom bygdefolket og øvrigheten. I hvert fall til sine tider må han ha hatt gjøremål som siden ble lagt til fogden og sorenskriveren. Øyensynlig kunne lensmannens distrikt også omfatte flere kirkesogn. I 1536 ble Lauritz Polzen nevnt som lensmann både i Gjerpen, Slemdal og Eidanger, eller med andre ord hele det distrikt som noenlunde tilsvarte det gamle Gjerpen skiprede. Etterfølgeren hans var Dyre Tiøstelssen Meen, som var betrodd samme område. Av lensregnskapene fra 1585-86 kan en se at det «ble giffuet Dyre Meen lensman i Eidanger og Slemdall for hans umake om aaret efter gammel sedvane 5 pund 4 merker smørr», mens han for lensmannsombudet i Gjerpen fikk to tønner korn. Dyre som var en rik Gjerpens-bonde og eide mye jord også i bygdene omkring, later til direkte å ha vært underordnet lensherren. I hvert fall i visse tilfeller må han ha opptrådt som skatteoppkrever og påtalemyndighet direkte etter ordre fra ham, uten at fogden var innblandet.

Alt i Dyres egen levetid ble det slutt på dette. Som et ledd i hele framveksten av et mer sentralisert statsstyre ble lensmannen det nederste leddet i det lokale embedsverket. Han var underlagt fogden som tilsatte ham og ledet hans gjøremål, og som han nå stod ansvarlig overfor. Det gamle lensmannsdistriktet som Lauritz Polzen og Dyre Meen hadde hatt, ble oppløst. I stedet fikk nå Eidanger sin egen lensmann, kanskje fordi bygda utgjorde et eget tinglag. Slemdal som hadde bygdeting felles med Gjerpen, fikk ingen egen lensmann, men ble underlagt Gjerpens-lensmannen.

Den første såkalte «boende lensmand» som virket bare i Eidanger, var Fredrik Herøen. Han må ha sittet i ombudet en eller annen gang før 1611, for da er Peder Ørvig nevnt som lensmann. Etter ham kom Johan Bachen, nevnt i 1616, og etter ham igjen Johan Valen, omtalt i 1625.

Alle disse var bønder, og i hvert fall tildels, som Fredrik Herøen, velstående. Fogden prøvde nok i det hele tatt å få mer framtredende gårdbrukere i bygda til å fungere som lensmenn. De ville på hans vegne ha lettere for å kunne forhandle med bygdefolket.

Innehaverne av lensmannsombudet skiftet i begynnelsen av 1600-tallet fort, og dette uten at årsaken skyldtes dødsfall. Flere av lensmennene som er nevnt ovenfor, gjenfinnes i forskjellige kilder lenge etter at de var gått av som lensmenn. Grunnen kan muligens ha vært at fogden ikke var fornøyd med de lensmenn han valgte, og derfor prøvde snarest mulig å skifte dem ut. Muligens syntes de som ble innsatt i ombudet, selv at arbeidsbyrden ble for svær, og sluttet av den grunn. Lensmannen hadde også etter at han ble underlagt fogden, en god del funksjoner. Han skulle greie alle vanlige stevninger, og hadde plikt til på egen hånd å arrestere forbrytere og holde dem i arrest til de kom for retten. Han skulle også foreta åstedsbefaring og som oftest forhør etter overfall og annet voldsverk.

Hovedårsakene til at lensmennene skiftet så ofte, var nok likevel at lensmannsombudet i første halvdel av 1600-tallet ble betraktet som et tillitsverv, som det var riktig å la gå på omgang mellom de fremste bøndene i bygda. Til tross for at lensmannsstillingen må ha vært et tillitsverv, var ikke lensmannen alltid like populær innen alle kretser. Dette fikk lensmann Peder Ørvig erfare da han i 1611 i Brevik skulle pågripe en ettersøkt matros i kongens flåte. Sistnevnte nektet å gå med, og da lensmannens folk ville overmanne ham, la en av matrosens venner, Jens Skytter fra Sannidal, seg imellom og kalte lensmannen «den Diøffuelen», med den følge at Peder Ørvig slo til ham i hodet med øksehammeren. Deretter røk de sammen i vilt slagsmål og kunne bare med vanskelighet skilles. For å ha lagt hånd på en øvrighetsperson under utøvelse av hans plikter, skulle Jens Skytter egentlig ha sitt liv forbrutt. På gode menns forbønn og fordi lensmannen hadde slått først, lot lensherren ham slippe med bortvisning fra lenet, mot forpliktelse til ikke på noen måte å forulempe hverken Peder Ørvig eller noen andre av dem som hadde anholdt ham. Skjedde det, stod livsstraffen fremdeles ved makt.

Lensmannsstillingen i en mindre bygd som Eidanger kastet inntektsmessig lenge mindre av seg. For innlosjering av fogd og sorenskriver, stevninger og annet som lensmannen besørget på bøndenes vegne og delvis fridde dem fra å utrette selv, fikk han betaling av bygdefolket, delvis i form av sportler og delvis gjennom den såkalte «lensmannstollen». Det vites ikke hvor stor den var på 1600-tallet. Av kongen fikk lensmannen tiendeparten av bøteinntektene og frihet for visse gårdsskatter. Først i annen halvpart av 1600-tallet med framveksten av Brevik og Østre Porsgrunn som begge tilhørte Eidanger-lensmannens distrikt, kan inntektene for ham ha blitt noe bedre. Da ble sannsynligvis lensmannen også sittende lenger i ombudet.

Etter hvert som statsmakten vokste, forandret også det lokale rettsstellet karakter. Det er nevnt at etter den store Mannedauden ser det ut til at det hovedsakelig var lagretternennene som tok avgjørelsen hjemme på bygdetinget uten at lagmannen var til stede. Skulle de kunne avsi en lovlig dom, måtte de etter gammel skikk være seks eller tolv i tallet, i Eidanger som oftest seks. På 1500-tallet ble dette domsutvalget av myndighetene godkjent som en fast institusjon under navn av lagrette. I Eidanger dømte den på det gamle faste tingstedet i bygda i nærheten av kirken. På skattestevnene, der lensherre, fogd, eller lensmann oppkrevde skatten, opptrådte lagretten som bygdefolkets representanter, og det var først og fremst med den øvrigheten forhandlet.

Både retts- og skattemøtene ble i hvert fall på 1500-tallet om ikke før holdt innendørs i en bestemt bygning, Tveten stevnestue. I kildene er denne stua nevnt første gangen i 1589. Den var i bruk ennå i 1661, og sannsynligvis helt til omkring år 1700.

Hvordan stevnestua så ut, vet en ikke. Stor var den neppe. Lagretten satt vel rundt tingbordet, mens vitner og innstevnte parter stod foran. Storparten av bygdefolket ellers holdt nok til utenfor. Spørsmål eller opplesning av kunngjøringer hørte de gjennom den åpne tingstuedøra.

Det er tidligere nevnt at i de diplomer der lagrettemenn fra Eidanger er omtalt, opptrer de bare i ett tilfelle i 1563 sammen med tingskriveren, og i et annet i fellesskap med lagmannen. Senere skulle dette bli annerledes. I de kilder som eksisterer etter 1563, der lagrettemennene for Eidanger er nevnt, opptrer de bare rent unntagelsesvis uten at også tingskriveren i Bamble er tilstede. Det er bare i noen få besiktigelsessaker vedrørende gårder eller sagbruk at lagrettemennene handler på egen hånd. I alt som innebar at en dom måtte avsies, var også tingskriveren til stede.

Egentlig skulle han bare fungere som sekretær for bygdetinget og sørge for at alt ble vedbørlig dokumentert. Domsmyndigheten lå formelt i lagrettens hånd. Sakene ble imidlertid på 1500- og 1600-tallet stadig mer innviklede. Noe som hang sammen med det mer sammensatte næringslivet og veksten i den offentlige administrasjonen. For lagrettemennene var det ikke alltid så greit at saksområdet vokste. Ble avgjørelsen deres omstøtt ved en høyere domstol, risikerte de å måtte betale bot for uriktig kjennelse. Dette fikk lagrettemennene Laurids Wahler, Peder Kleffuen, Thore Jønholt, Søffren Flaatten, Anders Bache og Jørgen Gunneholt merke da Kjel Biørntued forlangte reist tiltale mot dem, fordi de hadde dømt hans hustru til å betale skyldig gjeld uten at det var ført bevis for dens størrelse, eller for hvordan den var oppstått.

For å unngå slike klagemål var det fristende for bygdetinget å skyve vanskeligere saker fra seg, og i stedet overlate dem til lagting, overlagting, eller den øverste av alle domstoler, herredagen. Over hele landet skjedde dette i så utstrakt grad at kongen til slutt grep inn. I 1590 fikk bygdelagrettemennene ordre om å dømme i alle saker som ble forelagt dem. Samtlige rettstvister, store og små, skulle gå gjennom bygdetinget som første rettsinstans.

Enda mindre enn tidligere behersket nå lagrettemennene på egen hånd de stadig mer innfløkte saker som ble forelagt dem. Tingskriveren som både var den mest skrivekyndige og mest lovlærde på bygdetinget, fikk som en følge av dette en avgjørende innflytelse. I 1687 ble dette godtatt i lovs form. Tingskriveren eller sorenskriveren som han nå oftest ble kalt, ble på det nærmeste enedommer, mens lagrettemennene ble redusert til å være rådgivende tingvitner, noe de i kildene av og til også ble kalt. Lagrettemennene ble heller ikke lenger utelukkende tatt blant de fremste og rikeste bøndene i bygda. I loven av 1687 ble det bestemt at lagretten hvert år skulle fornyes. De som satt i den, skulle fungere i ett år om gangen, og ble oppnevnt av sorenskriver og fogd etter tur, slik gårdene de brukte stod oppført i matrikkelen.

Det var nok alle de sivile sakene som dukket opp på bygdetinget, som voldte lagrettemennene og tingskriveren mest bry. Det ble etter hvert ikke få av dem. Ikke minst var det mange eiendomstvister som ble forelagt retten. Sakene kunne oppstå på grunn av trette om gårddeler, uenighet mellom arvinger og liknende. Både høy og lav i samfunnet kunne bli dratt inn i slike prosesser. Ikke minst gjaldt dette presten i bygda. I 1674 utkjempet for eksempel den daværende sognepresten i Eidanger, Jens Knudsen, en drabelig kamp for bygdetinget mot salig Peder Lauritzens arvinger. De sistnevnte beskyldte presten for å holde tilbake en del brev som ga oppysning om deres rettmessige arv. Mot dette protesterte sognepresten indignert.

Tvister om ulovlig tømmerhogst var ikke uvanlig på bygdetinget. Jordherren klaget gjerne over at leilendingene uten hans samtykke hadde forsynt seg grovt av skogen til gårdene de brukte, mens de egentlig bare hadde rett til å ta ved og trevirke til eget personlig bruk. Ofte la jordherren ned påstand om at leilendingen måtte bli oppsagt. Etter at forordningene i annen halvdel av 1600-tallet var kommet og hadde styrket leilendingenes rettslige stilling, var dette ofte eneste midlet godseierne kunne bruke for å bli kvitt gjenstridige, motvillige eller udugelige bygslere. De kriminelle sakene som ble forelagt bygdetinget, var ikke på langt nær så innviklede som mange av de sivile. Nesten alltid ble de avgjort ved en passende bot.

Så svært alvorlige var ikke de forbrytelsene bygdetinget på Tveten fikk seg forelagt til doms. I motsetning til hva tilfellet var i så mange andre bygder, kan det av kildene ikke sees at det på 1600-tallet ble lagt fram noen drapssaker. Ikke så få forbrytelser ble begått under innflytelse av brennevin, som på 1500- og 1600-tallet hadde tatt til å flyte rikelig. Ikke minst gjaldt dette alle slagsmålssakene som ble forelagt bygdetinget, og som det utmålte passende bøter for. Olluf Benntsen måtte således betale 1½ daler fordi han slo Olluf Schauferager på munnen. Halvor Heystad sonte sin brøde med en bot på 3 dIr. for å ha skåret Iffuer Lunde i armen med en kniv. Bare 1 dlr. kostet det Laurids Waller å slå Peder Hendrichsen i hodet med en øksehammer. Poffuel Oxon bøtet 3 dlr. for å ha skåret en fremmed kjøpmann i Brevik med kniv. Verre gikk det Kield Øristued som sonte med å betale en bot på 8 ørtunger og 13 mark for et knivsting han ga Thøstel Øristued i hånden, og 1 mark sølv for et knivskår Pouell Sollis dreng fikk i ansiktet; sammenlagt måtte han ut med 6½ dlr. Enda litt mer kostet det Gulbrand Oxenn fordi han overfalt Anders Stude, og hogg ulovlig i hans skog. For dette måtte han bøte 6½ dlr, 1 ort, og 8 skilling. Det var derimot ikke så alvorlig at Niels Aachlungen hadde «slagit Torsteen Schrabekleff, och ryschit hannom i sit haar». Han bøtet for det 1 dIr.

Myndighetene voktet moralen nidkjært, også for å forebygge alle kjønnssykdommene som herjet stygt. Noen av de vanligste saker bygdetinget i Eidanger behandlet, var leiermålssaker, gjerne etter anmeldelse fra presten. De ble ofte tatt strengere på enn slagsmål. På 1600-tallet var boten for dette fra om lag 2 til 12 dlr., alt etter vedkommendes formue og evne til å betale. Det vanlige var 3 til 8 dIr. Å ha «besoffit» sin egen festemø før ekteskapet ble ikke sett på som noe formildende, men ble bøtelagt like høyt. Leiermål begått av gift person med annen manns hustru var atskillig dyrere. Det kunne koste synderens halve formue.

Respekt for de påbud og plikter øvrigheten hadde bestemt, ble også søkt innprentet gjennom bøter bestemt av bygdetinget. For på en bondes grunn å ha holdt «ett uskickelig Hus och andett mere», som vel hadde gått ut over offentlig ro og orden, ble «Berenndtt i Brewig» dømt til å betale hele 50 dlr. Olle slapp lettere. Han måtte betale 6 dIr. for å ha holdt «Krohus och Øltappen imod Kongelig Mayestæts Mandat». Steffen Åcklun måtte betale 1½ dlr. for ikke å ha møtt på et stevne lensmannen hadde tilsagt ham til.

Å huse løsgjengere som får omkring uten pass, var ikke bra. For dette måtte Peder Øreuig bøte 4 dlr. En måtte oppgi alle de sagbord en skar. For ikke å ha gjort dette måtte Rollf Gunnekløff betale 5 dlr.

Retten skulle respekteres. Tolluff Tuedten måtte ut med 2 dlr. for ikke å ha etterkommet en seksmannsdom En måtte ikke handle i tvistemål uten å ha rettens kjennelse. Niels Hogholt måtte bøte 1½ dlr. for uten dom å ha tatt sin hest igjen fra Søffren Klep, enda sistnevnte antagelig hadde stjålet den fra ham.

Lensherrens ordre skulle adlydes. Jens Engellsøen sonte med en bot på 1 dlr. for ikke å ha møtt fram for å ro lensherrens «jagt». Samme boten fikk Arne Kierholt, Arne Schelswigen, Olluff Haugholt, Lauritz Stamland, Torgier Nøglegaard, Gudmund Wirrisdall og Pouell Sollj, fordi de ikke møtte på Bratsberg og gikk på ulvejakt etter lensherrens ordre.

Skatten måtte en betale fullt ut, og i rett tid. Aasuell Haaøen ble ilagt en bot på 1 dIr, «for hand fandtis Ulydig med skaten aff sit Oddelsgodts». Olle Hougholt, Søffren Flaaten, Rasmus Thuedten og Gulbrand Oxen bøtet hver det samme fordi de «effter Kongelig Mayestæts schatebreff» ikke hadde oppgitt navnene på sine tjenestekarer så de kunne bli ilagt skatt, en utgift vel husbond ofte måtte betale. Tollsvik var ikke bra. All utførsel måtte skje i det tolldistrikt en selv tilhørte. Olle Basseboe fikk en bot på 8 ørtug, 3 mark sølv for å ha ført trelast til Helgeroa, «i et andet Tolderie».

Ved disse og en rekke liknende avgjørelser ble nok bygdetinget et utmerket redskap for statsmyndighetene til å få sin vilje igjennom. Under trusel om straff, ikke minst på pengeboka, bøyde de fleste seg for offentlige plikter de ellers kunne synes var tunge og krevende nok.

En slik upopulær offentlig byrde som ble pålagt bygdefolket, var militærstellet. I prinsippet hadde bøndene fra gammelt av hatt plikt til å møte opp på kongens bud for å dra i hærferd, eller verge landet mot ufredsmenn, men denne leidangsplikten var som det tidligere er nevnt, i løpet av middelalderen gått over til å bli en pengeskatt. Tross dette ble det fortsatt forlangt av bøndene at de skulle holde vedlike sine personlige våpen og stille med dem om det trengtes.

Noen virkelig landsomfattende militær utskrivning ble ikke forsøkt før i 1611, da Christian IV angrep Sverige og startet den såkalte Kalmarkrigen.

Det ble da i alt skrevet ut 6000 mann fra det sønnafjelske Norge. Fra Bamble og Telemark fogderi drog i første omgang 464 bondegutter ut i felten. Av disse stilte Eidanger 17 mann. En særskilt knekteskatt ble lignet ut. Hel- og halvgårder ble to og to lagt sammen og lignet for 24 dlr. til utrustning for soldatene som var skrevet ut. De fleste av ødegårdene slapp unna. Bare seks ble slått i særskilte legd, tre i hver og lignet for samme beløp.

Noen stor suksess ble ikke denne utskrivningen. Soldatene fra det sønnafjelske som ble samlet ved Svinesund for å angripe svenskene gjennom Båhuslen, rømte hjem da det ble slutt på maten de hadde med.

En ny hærordning ble utformet i 1628, uten i vesentlig grad å bli satt ut i livet. Det ble derimot en ny av 1641, som stort sett bygde på de samme prinsipper som den foregående. I krigene mot Sverige som nå fulgte, stod den sin prøve.

Ifølge hærordningen av 1641 skulle tre fullgårder eller seks halvgårder eller tolv ødegårder sammen danne en legd, og stille en fullt rustet mann som hadde gjennomgått eksersis.

Etter et manntall over alle menn i bygda, tatt opp i 1664, skulle Eidanger på dette tidspunktet stille i alt 17 mann, et tall som temmelig nøyaktig stemmer med antallet gårder av forskjellig slag, når bestemmelsen av 1641 ble etterfulgt. Gjennomsnittsalderen til soldatene fra bygda var ifølge samme kilde om lag 23 år. De aller fleste var tjenestegutter på en av gårdene innen den legd som utstyrte dem. I alle tilfelle stod de i et visst avhengighetsforhold til den.

Eidanger måtte snart stille enda flere soldater. Ifølge en ny hærordning av 1666 ble nå soldatlegdene sammensatt av enten to fullgårder, fire halvgårder, eller åtte ødegårder. I alt måtte bygda nå utruste 24 soldater.

Fram til 1662 hørte hærfolket fra bygda til det Tønsbergske og Båhuslenske regiment, der også soldater fra Tønsberg len, Båhuslen, Smålenene og Buskerud tjenestegjorde, foruten de fra Bratsberg. I 1662 ble dette regimentet oppløst etter at det til tider hadde ligget fullstendig nede. I stedet ble soldatene fra Eidanger overflyttet til det Smålenske regiment som de tilhørte til 1718. Regimentet omfattet ellers mest folk fra de nåværende Østfold og Vestfold fylker, noe som går klart fram av kompaninavnene. Det bestod av Tuneske, Ryggeske, Eidsbergske, Iddske, Rakkestadske, Våleske, Ramneske og Stokkeske kompanier. Soldatene fra Eidanger tjenestegjorde formodentlig i det Stokkeske kompani. Hvor eksersisen for dem foregikk, er uklart. Muligens måtte de helt avsted til Stokke kirke, der kompaniet hadde visse årlige øvelser. Det var derfor ikke underlig at militærtjenesten var upopulær i bygda. Dette kunne ofte komme til syne under soldatutskrivningen. I 1656 ble Alberdt Stridskleffuen samt Søffren og John Rolffsønner hver ilagt en bot på ½ daler for tumulter de hadde begått i stevnestua, rettet mot selve utskrivningssjefen og kapteinen for det kompaniet soldatene fra Eidanger hørte inn under. Det var ellers ikke uvanlig at utskrevne unggutter unndrog seg militærtjenesten ved å rømme fra legda, som da måtte skaffe en ny mann til veie.

I den dansk-norske krigsflåten gjorde også folk fra Eidanger tjeneste. Fra tid til annen ble det foretatt utskrivninger til den når behovet var til stede, skjønt flåten for det meste søkte å klare seg med vervet mannskap. I 1630 ble det fra Eidanger sendt tre båtsfolk til marinen, mens det i Gjerpen ble skrevet ut fem og i Slemdal en. Åtte år senere ble det utkommandert sammenlagt 50 mann fra Bratsberg len og Skien by. Hvor mange som var fra Eidanger, vites ikke. Utskrivningen foregikk nokså tilfeldig, og rammet vesentlig sjøfolk. I slutten av 1600-tallet ble det forsøkt å få litt mer orden på det hele. Det ble satt i gang utskrivninger av mannskap til flåten på samme måten som det skjedde til hæren, ved opprettelse av faste legder. I 1688 fantes 13 slike marinelegder i Eidanger. Ordningen holdt seg imidlertid ikke særlig godt, og ble først gjenopptatt et stykke ut på 1700-tallet.

En annen tung byrde for bygdefolket var skyssplikten. Fra gammelt av hadde bøndene hatt plikt til å skysse kongens og kirkens tjenere, uten å få betaling for det. Adelsmenn måtte de også befordre gratis. Med den voksende statsadministrasjonen fra slutten av 1500-tallet av og utover kjentes denne forpliktelsen tyngre enn tidligere. Samferdselen steg, og stadig flere embedsmenn drog rundt i offentlig oppdrag og plaget bøndene med skyss, noe bøndene var lite begeistret for. I stadig større grad kom saker angående skyssforsømmelse for bygdetinget. Den ene etter den andre ble anklaget for å ha unnlatt å møte opp, til tross for at de gjentatte ganger var tilsagt for å skysse en eller annen øvrighetsperson. Bygdetinget belønnet gjerne den slags gjenstridighet med en bot på 1 til 2 dlr. Skyssplikten ble ikke mer populær av den grunn, selv om den i 1650 ble forsøkt gjort litt lettere. Færre enn før fikk da rett til friskyss, og det ble ført skarpere kontroll.

Den vanlige ferdselsleia om Eidanger gikk på 1500- og 1600-tallet fremdeles langs kysten, fra Brunlanes innenfor øyene, rundt Eidangerhalvøya og opp Frierfjorden. En kunne også ta seg fram til lands. Den gamle kongeveien, som bøndene hadde plikt til å vedlikeholde, uten at en kan si noe nærmere om hvordan fordelingen av arbeidet foregikk, var sannsynligvis den som biskop Jens Nilsson fulgte i 1596.

I en visitasrapport ga han følgende skildring av reiseruten fra Skien til Fritzøe i Brunlanes: «Droge wi fra Skien først i øster ud aff byen oc saa i sødoust 4 eller 5 piilskud om Brasberg strax vesten for, saa i sødoust 3. fieringer igiennem Gierpensogn til en heed kallis Ocklangsheed, som er 1 mijll lang, der fore wi offuer i sødoust och offuer 2. smaa vand oc kallis Ocklangsvand, det ene løber i det andet it lidet stycke skoug paa samme heed der offuer i sudoust, saa haffde wi atter it lidet stycke skoug imellum oc vaar vor koss der wi slap, disse vand, der ef fter komme wi til it stort vand, kallis Pharijss som strecker sig i nord til Quelle annex til Hedrem och i sønder til Fridsiø 5. fieringer oc komme wi der klocken kunde vere 5. om aftenen. Och er fra Skien och til Fridsiø den vey om Ocklangsheden 3. stercke miijll».

Alle ulempene med militærvesen, veistell, skyssplikt og annet kjentes ikke mindre trykkende når også de egentlige skattene stadig hadde en tendens til å stige. På grunn av alle krigene mot Sverige ble de mangedoblet på 1500-1600-tallet. Mer enn en gang klaget bøndene over dette som etter deres mening var i strid med all lov og gammel sedvane. En besværing bøndene i Bamble fogderi sendte inn i 1611, visstnok forårsaket av knekteskatten, var ganske typisk for alle disse klagene. Ifølge den var det ikke ende på alle ulykkene som ville komme over bøndene, dersom de fortsatt skulle bli like hardt beskattet som tilfellet hittil hadde vært: «Vi fattige almue her udj Bamle Fougderi haffuer nu aff voris yderste formue - til veie bringhet voris siste peenge og beholdning, saa at mesteparten haffuer mott selge ko og so, til samme peendings tidgift. - Dersom det intet anderledis maa bliffue foranderid, da haffuer vi aldelis ingen Raad slige besoldningspeenge mere affsted ad kunde komme, efter at her er vinteren paa haanden, og her kommer ingen skib effter, som vi kunde bekomme nogen hielp aff».

Slike og liknende besværinger hjalp lite. Staten trengte penger, og skattene fortsatte å stige. Tidligere ekstraskatter ble etter hvert faste, og nye skattepålegg kom til. Det hele ble til slutt samlet i en alminnelig kontribusjons- eller landskatt, beregnet delvis på grunnlag av matrikkelskylda og delvis på grunnlag av gamle faste summer pr. gård. I 1692 utgjorde den samlede kontribusjonsskatten i gjennomsnitt om lag 26 skilling pr. skinn eller 3 daler 24 skilling pr. hud. Hvordan kontribusjonsskatten forøvrig dette året ble fordelt mellom hel-, halv- og ødegårder, hva den kom opp i totalt, og hvilke gamle skatter den var sammensatt av, vil sees av nedenstående tabell.

Kontribusjonsskatten i Eidanger år 1692:

Eldst av alle disse skattene, som etter hvert utgjorde den samlede kontribusjonsskatten, var ledingen. Det er før nevnt at den stammet fra middelalderen. Først på 1600-tallet ble den utlignet i penger. Tidligere var den alltid i Eidanger blitt betalt med smør og mel. Nå ble den gjort om i like mange penger som tilsvarte den gamle smør- og melverdien. Som særskatt til beste for militærvesenet var den forlengst falt bort. I stedet ble senere en rekke slike skatter skrevet ut, hvorav enkelte ennå var bevart i kontribusjonsskatten av 1692. Det var rosstjenesteskatten, som egentlig var ment å gå til opprettelse av ridende militæravdelinger. Den ble i 1692 utlignet med 10 skilling pr. hud. Skattene til «det nye regiment» og til soldatkjoler stod i forbindelse med den nye hærordningen, og var ment å gå til infanteriavdelingene, til underhold for soldatene fra bygda og distriktet rundt om som gjorde tjeneste i dem. Enkelte gårder som var pålagt andre offentlige byrder, som posttieneste og annet, var fritatt fra å betale disse skattene. Ellers svarte de til omtrent ½ daler eller 48 skilling pr. hud. Til militære formål skulle også proviantskatten anvendes. Den utgjorde 24 skilling pr. hud.

Arbeidspengene var en avlønning i penger til erstatning for bøndenes gamle plikt til å arbeide på lensherregården. Da dette hadde vært en fast plikt for hver enkelt gård, uansett hvilken landskyldverdi den stod i, ble også arbeidspengene faste. Hver fullgård betalte 1 daler 84 skilling, halvgårdene utredet 90 skilling, og ødegårdene 45 skilling. Noen få gårder var fritatt på grunn av andre offentlige plikter som var pålagt dem. Leilendingsskatten var den største og mest innbringende av alle de skatter som ble tatt med i den samlede kontribusjonsskatten. Den ble gjort årviss fra 1610. I 1640 var den på 10 daler for de fleste helgårder, noen betalte 8, halvgårder betalte 5 daler, og ødegårder 2½ daler. En god del av de siste slapp forøvrig ennå helt fri for skatt. Ti år senere ble leilendingsskatten ved kongelig brev satt ned til 5 daler for de fleste helgårder. Noen helgårder, som alle var leilendingsbruk, slapp likevel med 4½ daler. Halvgårdene måtte ut med 2½ daler, og ødegårdene 1 daler 16 skilling. Atskillig flere av de sistnevnte måtte nå betale enn tidligere.

Til tross for nedsettelsen ble leilendingsskatten fremdeles betraktet som meget stor. Bedre ble det først i 1660-årene, da den nye matrikkelen ga bedre oversikt over de enkelte gårdenes landskyldverdi. Leilendingsskatten tok i likhet med en rekke andre skatter da til å bli regnet i forhold til gårdenes skyld. I 1692 tilsvarte den 2 daler pr. hud.

Odelsskatten ble krevd av det gods jordherrene hadde i andre gårder som de ikke brukte selv, men hadde forpaktet bort. Gårder som de selv eide og brukte, var fritatt for denne skatten. Opprinnelig skulle visstnok odelsskatten svare til omtrent en fjerdepart av den landskylda jordherren fikk i inntekt. Naturlig nok ble den derfor lignet ut på grunnlag av landskyldverdien. I 1692 svarte den til 57½ skilling pr. hud. Kongen var fritatt for å betale den av sitt krongods. Det samme gjaldt i de fleste tilfeller kirkelige instanser. Borgere og bønder måtte alltid utrede den. For bygdefolket selv var den i slutten av 1600-tallet ikke noe særlig trykkende, til tross for at den sammenlagt løp opp i en ganske bra sum. Dette kom som tidligere nevnt, av at ikke mange bønder lenger eide jord i annet enn egen gård. I stedet måtte skatten betales av borgerne som overtok mer og mer av jorda i bygda.

En skatt som bøndene heller ikke hadde noe med å gjøre, var den strandsitterne i Brevik og Østre Porsgrunn måtte ut med. De var delt i to skatteklasser, «strandsiddere» og «husmænd». I Porsgrunn betalte skattyterne i den førstnevnte gruppen 2 daler hver, mens de i den andre slapp med 48 skilling. I Brevik var skatten for «strandsiddernes» vedkommende den samme, men «husmændene» betalte her bare 36 skilling hver.