Gårds og slektshistorie for Eidanger. Fra 1814-1980
I 1801 fikk Niels Knudsen kongeskjøte på Bassebo for 1100 riksdaler. Gården hadde da en skyld på 1 hud og 6 skinn. Skjøtet ble tinglyst 31. august 1804. Samme dag skjøtet Niels Knudsen Bassebo halve eiendommen med en skyld på 9 skinn over på en svoger, Ole Nielsen Pytten, for 1100 riksdaler. Det utskilte bruket lå nord for moderbruket.
Ole Nielsen (ca. 1769-1837) var sønn av Niels Olsen Nøchlegaard og Cathrine Jonsdatter Solum. Han giftet seg i 1791 med Marie Tolfsdatter Pytten (1770-1833).
Ole og Marie hadde disse barna:
Ole Nielsen bodde aldri på Bassebo. Han hadde i 1790 overtatt eiendommen Pytten i Brunlanes etter sine foreldre. Familien bosatte seg på denne gården.
Den samme Ole Nielsen fikk i 1813 auksjonsskjøte på Sagen, løpenummer 59b, for 599 riksdaler. Ole Nielsen satt dermed som eier av Pytten, Bassebo og Sagen.
I 1819 utstedte Ole Nielsen et festebrev til Hans Hansen og hustru, Marichen Amundsdatter, for deres levetid på 2 skinn i «Haaøen» og på den såkalte «Rognlien». Den sistnevnte delen var fri for avgift. Ole Nielsen hadde samme år kjøpt 2 skinn i Åsetre under Håøya.
Det ble i kongeskjøtet fra 1801 nevnt at det var «sæter og sæterboliger» til gården. Denne seteren kan ha vært Rognlia. Da Bassebo i 1804 ble delt i to eiendommer, tilfalt Rognlia Nordre Bassebo. Fra tidligere kjenner en til at Rognlia var husmannsplass under Bassebo.
Ole Nielsen satt med eiendommene fram til 1836. Han var da en syk mann. Nordre Bassebo solgte han til en svigersønn, Hans Nielsen, for 800 spesidaler. Året etter solgte han Sagen til en annen svigersønn, John Pedersen, for 400 spesidaler. Samme år døde Ole Nielsen. Åsetre og Rognlia ble overtatt av en svigersønn, Gullik Larsen Hummerbakken. Han solgte to år senere disse eiendommene til en svoger, Hans Nielsen, for 500 spesidaler.
Hans Nielsen (1805-1884) var sønn av Niels Knudsen Basseboe. Han giftet seg i 1830 med Pernille Olsdatter Pytten (1802-1887).
Hans og Pernille hadde disse barna:
Det fortelles at Hans Nielsen var en høyreist og staselig kar. Han var mye med i styre og stell og satt i herredsstyret i til sammen sju perioder (1844-53, 1856-59).
Matrikkelen av 1838 gav Bassebo matrikkelnummer 24. Løpenummer 59a med Hans Nielsen som oppsitter, fikk sin skyld revidert fra 9 skinn til 1 skylddaler, 4 ort og 19 skilling.
Den eiendommen som Hans Nielsen satt med, gikk sammenhengende fra Bassebo til Langangsfjorden. En regnet det for en stor fordel å ha egen strandlinje med fri adgang til sjøen. Det gjaldt både for tømmeropplag, laste- og losseplasser, skipsbygging, fiske og ikke minst for istrafikken som ble en stor inntektskilde for bøndene rundt om i Eidanger. En vet lite om hvorledes Hans Nielsen utnyttet eiendommen, men han bygde i alle fall en bedding og begynte med skipsbygging omkring 1850.
Det ble bygd et barkskip. Skipet fikk navnet «Lydia» og var på 148½ lester eller 297 tonn. På dette foretagende hadde han med seg svogeren Hans Jacob Jacobsen Oksum. De hadde begge betydelige skoger. Disse ble praktisk talt hogd ned for å skaffe materialer til bygging av skuta. Da den gikk av stabelen i 1857, ble den solgt til en mindre god pris og ble en dårlig forretning for eierne. (Les mer under Åsetre, bruksnummer 5 under Håøya.)
Hans Nielsen hadde i 1851 kjøpt tredjeparten av gården Tvedalen i Brunlanes for 2000 spesidaler. Også der ble skogen hogd hardt.
Etter hvert kom Hans Nielsen i en vanskelig økonomisk stilling. I 1861 solgte han løpenummer 59c, «Aasetre og Rognlia», til Anders Halvorsen for 1800 spesidaler. Samme år solgte han Nordre Bassebo til en bror, Jon Nielsen, for 3200 spesidaler. Etter salget kjøpte Hans Nielsen gården Frostvet i Hedrum og flyttet dit sammen med familien sin.
Jon Nielsen (1812-1900) eide også Søndre Bassebo. (Slektsoversikten er tatt med under dette bruket.) I årene som fulgte, drev Jon Nielsen begge Bassebo-gårdene.
Det ble solgt landbruksprodukter fra Bassebo. Av dette kan en slutte at Nordre Bassebo tjente som avlsgård for andre brukere. Et regnskapsutdrag fra 1864 viser datidens priser:
1864. Timoteifrø 10 pund 3 spd. 15 sh. Bygg 2 tønner 5 spd. 3 ort Havre 1½ tønne 1 spd. 27/1 Johannes Stranden 2 skip høy 4 spd. 28/1 Jørgen Nøklegård 1 skip høy 2 skip halm 4 spd. 2/2 Ole Sjørønningen 2 skip halm 2 spd. 29/2 Anders Kokkersvold 7½ skip høy 15 spd.
I Jon Nielsens tid ble det bygd ei sag i bekken ved Halvarptjern. Saga ble drevet med vasshjul. Den ble siste gang brukt i 1922 da Johannes Bassebo bygde nytt bryggerhus. Saga falt sammen av elde omkring 1940.
Herredsbeskrivelsen av 1865 viser at løpenummer 59a (denne eiendommen) hadde en skyld på 1 skylddaler, 3 ort og 23½ skilling. Den omtrentlige størrelsen på gårdens åker og dyrkede eng var 35 mål. Ved gården var det 1½ mål naturlig england. Det hørte ikke noen utslått med til bruket.
Den årlige utsæden av enhver sædart var på 2 tønner havre, ¼ tønne bygg, ¼ tønne hvete og 4 tønner poteter. Avlingen viste 6 fold havre, 7 fold bygg, 6 fold hvete og 6 fold poteter. Det ble dessuten dyrket 50 skippund høy.
På bruket var det 1 hest og 2 kyr. Dyrene hadde tilstrekkelig havnegang.
Det fantes skog på eiendommen. Den årlige nettofortjenesten av gran og litt eik utgjorde omtrent 30 spesidaler.
Gården lå 1/8 mil fra hovedveien og noe lengre fra sjøen. Bruket var alminnelig lettbrukt og godt dyrket. Herredskommisjonen foreslo som en konklusjon på sitt arbeid, å heve skylden på eiendommen til 2 skylddaler og 8 skilling.
Jon Nielsen solgte i 1873 Nordre Bassebo til sin nest eldste sønn, Anders Jonsen, for 2200 spesidaler. Bassebo har siden den tid vært delt i to bruk.
Anders Jonsen (1847-1920) giftet seg i 1880 med Mette Nicoline Tronsdatter (1849-1925) fra Gonvik under Sandøya.
Anders og Mette Nicoline hadde disse barna:
Anders Jonsen Bassebo drev tradisjonell gårds- og skogsdrift. Han var lett disponert for lungebetennelse og hadde denne sykdommen en rekke ganger. Av den grunn kunne han ikke utføre tyngre arbeider. Han tok seg derfor av alt det håndverksmessige som falt seg, så som vedlikehold av hus og redskap, sydde alt av skotøy til hele familien og lagde selv alle sine møbler. På gården finnes ennå flere av de møblene Anders J. Bassebo lagde av materialer fra egen skog (sofa, skatoll, stoler).
Det religiøse opptok Anders Jonsen sterkt, og han var hele sitt voksne liv en stø leder for det kristne foreningsliv i Langangen og førte et åpent og gjestfritt hus. Anders Jonsen var prestens medhjelper i en rekke år. Han satt for øvrig som medlem av herredsstyret i en periode (1905-07).
I 1881 ble det holdt en branntakst over husene på bruket. Det fantes da:
En 1-etasjes våningsbygning, tømret, 12-laftet, bord- og tegltekt, bordkledd og oljemalt, 18 alen lang -12 alen bred - 5 alen høy, inneholdt 2 stuer, 2 kamre, 1 kjøkken med skorstein og hovedrør, 1 forstuegang med trappeoppgang til loftet. I bygningen en 4-etasjes og en 3-etasjes jernkakkelovn. Under bygningen grunnmur av gråstein, inneholdt kjeller, 1 alen høy - 1½ alen tykk. Våningsbygningen ble taksert til 1900 kr, grunnmuren 100 kr og kakkelovnene 60 kr. En uthusbygning, oppført av bindingsverk, bord- og tegltekt, bordkledd, 23 alen lang - 18 alen bred - 5½ alen høy, innredet til 2 hester. Et fehus, tømret, 4-laftet, 9 alen langt - 8½ alen bredt - 3 alen høyt. Uthusbygningen og fehuset ble sammenlagt taksert til 1400 kr.
Matrikkelen av 1889 gav Bassebo gårdsnummer 23. Løpenummer 59a med Anders Jonsen som eier og bruker, fikk bruksnummer 2. Skylden på eiendommen ble revidert til 5,75 mark.
Under folketellingen i år 1900 bodde hele familien på bruket. Den eldste sønnen, Søren Andersen, var elev ved mekanisk verksted. De to andre sønnene hjalp til med gårds- og skogsarbeid.
Anders Jonsen døde i 1920. Samme år gikk skjøtet fra hans enke og myndige arvinger, samt mindreårige Ingeborg Andersen med kurator Carl Jonsen Bassebo, til medarving Johannes A. Bassebo for 35 000 kroner. Besetning og løsøret ble verdsatt til 10 000 kroner. Mette Nicoline Bassebo tok etter salget føderåd på gården for resten av sin levetid.
Johannes Thoresius Bassebo (1883-1967) giftet seg i 1927 med Gudrun Nærum (1892-1938) fra Gjerpen.
Johannes Thoresius og Gudrun hadde ei datter:
Gunnlaug, født 1928.
Gift 1950 med Torbjørn Aasetre (født 1925). Sønn av Thomas Aasetre.
Bosatt på Nordre Bassebo (denne eiendommen).
Johannes Bassebo var i sin ungdom med i avholdslosjen «Daniels menn» i Langangen. Dette var en motpol for den overdrevne bruk av alkohol til alle tider. Johannes Bassebo var lite interessert i politikk, men mer opptatt av praktiske gjøremål. Han var en ivrig jeger og en god skytter. Således skjøt han sin første tiur da han var tolv år gammel med en gammel munnladning. Ellers var Johannes Bassebo en mye brukt takst- og domsmann og var med i Eidanger Sparebanks representantskap i en årrekke.
Der var før i tiden all slags vilt i skogen, - også bjørn. Det fortelles at Anders Andersen Auen (født 1822) som større guttunge hadde fått ei flintebørse. Han dro til Bassebo hvor det var mange gutter. De dro, til «skauen» og skulle skyte gjerpe. Men som de gikk, fikk de se en bjørn som sto ved en hassel og rispet til seg nøtter. De ble enige om at de skulle prøve ei kule på bamsen. Anders la ei rundkule i løpet og skjøt på bjørnen. Den satte i et forskrekkelig vræl. «Kan de fly guttær, så sett i gang nå!» ropte Anders. De sprang ned til Søndre Bassebu, - nokså forskrekkede. (Fortalt av Johannes Bassebo.)
I 1950 skjøtet Johannes Bassebo gården over på sin datter og svigersønn, Gunnlaug og Torbjørn Aasetre, for 25 000 kroner. Selgeren tok etter dette føderåd på gården.
Torbjørn Aasetre (født 1925) giftet seg i 1950 med Gunnlaug Bassebo (født 1928).
Torbjørn og Gunnlaug har disse barna:
Torbjørn Aasetre satt i det siste herredsstyret for Eidanger (1960-63). Han har senere i flere perioder vært varamann til Porsgrunn bystyre. Dessuten har han vært med i en rekke råd, nemnder og utvalg. Skogen og skogsarbeid har ellers opptatt Torbjørn Aasetre svært mye. Han er formann i Langangen skogeierlag, med i styret for kommuneskogene og medlem av skogbrannvernet.
Det dyrkede jordbruksarealet bestod på begynnelsen av 1950-tallet av 35 dekar (leir- og moldjord), mens annet jordbruksareal var på 5 dekar. Den produktive skogen dekket 350 dekar og annen utmark 350 dekar. På bruket ble det holdt 1 hest, 3 kyr, 1 okse, 2 griser og 2 sauer.
Av navn på jorder kan en nevne: Ordalsmyra, Rughollet, Gunnarsholl, Sveåker, Liåker, Storåker, Bjørnåker, Sommerfjøsekra, Tuftehaugen (med gravhaug) og Nyland. Det sistnevnte jordstykket ble i sin tid brutt opp av Anders Jonsen.
Skogen ligger rundt gården. Den består av alle vanlige treslag, men mest gran. Det drives ut omkring 200 m³ årlig. I skogen har en disse stedene: Hjellerås, Bokås, Flatås, Middagsås, Ormås, Håvkleiva, Størdyppelen og Hegneåsene.
Våningshuset på gården er gammelt. Det ble ombygd i 1890 og modernisert i 1960. I våningshuset er det 5 rom og kjøkken. Stabburet ble bygd i 1884, fjøs og låve i 1884, smie i 1885, vognskjul omkring 1912 og bryggerhuset i 1922.
Det ble lagt inn elektrisk strøm i 1949. Fire år senere ble det lagt inn vann i husene. Fra 1922 hadde en innlagt vann i fjøset.
En større bekk går opp fra Langevann til Nøklegård og videre til Skjegge. Den var før meget fiskerik, og flere kilos fisk gikk om høsten helt opp til Skjegge. Elvas utkomme ble regnet til samme verdi som ei ku. Under fisket ble det helst brukt lyster og tyriflamme fra «tyris-koner» eller fakler. Langs denne bekken ble det etter hvert bygd en gårdsvei. Den var brukelig, men ikke av de beste. Nå går en ny bred fylkesvei forbi Bassebogårdene. Veien ble påbegynt 1954 og fullført tre år senere. Den gamle gårdsveien til Nøklegård er fremdeles delvis synlig.
Bekken ble tidligere brukt til tømmerfløting om våren. En kjørte tømmeret ned til bredden om vinteren, - helst så nær oset som mulig. Om våren ble Langevann demmet opp. En fikk gjerne demmet opp Nøklegårdsdammen også. Når vannet ble sloppet, ble det livlig langs og på vannet. Stokkene dreiv ned til Saga. Her ble tømmeret sloppet ut i ei tømmerrenne og ned i Mørjevannet. Ned til fjorden var veien kort og lett. Fløtingen falt bort da den nye veien kom. Store tømmerbiler fører nå lasten bort.
På brukets grunn har det siden 1960, - med enkelte avbrudd, vært drevet et steinbrudd. Tønsberg steinindustri driver nå bruddet på gården. Den steinsorten som tas ut, kalles for «Larvikitt».
| Utrag (s. 443-448) fra: Per Chr. Nagell Svendsen: Gårds og slektshistorie for Eidanger. Fra 1814-1980. B. 2. - Porsgrunn 1984 |
Til bokas innholdsfortegnelse |
| Porsgrunn biblioteks hjemmeside | Søk i bokbasen |