Gårds og slektshistorie for Eidanger. Fra 1814-1980
Under folketellingen i 1801 bodde det to familier under «Saga» og en familie på «Sandbakken». Hans Pedersen var gårdbruker på Sagen (denne eiendommen), mens Halvor Nielsen drev plassen «Stranda». (Se «Husmenn og festere under Sagen».) Sandbakken ble drevet av Ole Sørensen. (Se bruksnummer 3.)
Sagen var før 1800 setermark til gården Bjørkøya og stod således for 6 skinn av denne eiendommens skyld. Sandbakken var inntil samme tid seter for Sandøya og stod for en skyld på 6 skinn av denne eiendommen. De to brukene, Sagen og Sandbakken, er skilt fra hverandre av Basseboelva som løper ut i Mørjefjorden ved Stranden.
Hans Pedersen (ca. 1765-1822) var sønn av Peder Nielsen Sagen og Anne Iversdatter. Han giftet seg med Anne Hansdatter (født ca. 1774).
Hans og Anne hadde disse barna:
Fra 1800 og utover var tømmerdriften en vesentlig levevei for bøndene ved siden av kullbrenning. Tømmeret kom helst fra Bassebo-skogene og delvis fra Auen. Det ble fløtet på Langevann og skutt ut i tømmerrenner ved Sagen og ned til Mørjetjernet. Derfra ble tømmeret fløtet til fjorden og lagt i flåter for videre transport. Kullet ble derimot kjørt på sleder vinterstid. Transporten gikk til Barkvik som lå et stykke lenger ute i fjorden.
Skikken med fløting av tømmer forbi Sagen holdt seg til etter siste verdenskrig. Da ble det bygd ny og god bilvei, og tømmeret ble transportert bort på tømmerbil.
Gårdens navn forteller at det fra tid til annen har vært drevet sagbruk på stedet. En kan ennå se spor etter grunnmurer, damstokker og annet.
Hans Pedersen solgte i 1822 bruket til en sønn, Ole Hansen, for 500 spesidaler. Selgeren tok etter dette føderåd på bruket sammen med sin kone, Anne Hansdatter.
Ole Hansen (1800-1833) giftet seg med Chatrine Olsdatter Pytten (født ca. 1797) fra Brunlanes.
Ole og Chatrine hadde disse barna:
Ole Hansen Saga druknet sommeren 1833 i Mørjefjorden. Ifølge kirkeboka for Eidanger, falt han over bord fra en pram.
Skiftet etter ham ble sluttført året etter. Der nevnes enken, Chatrine Olsdatter, og deres fire mindreårige barn. Til verge ble oppnevnt Hans Nielsen Basseboe som var gift med en søster av Chatrine Olsdatter.
Jordegodset, «Saga» - matrikkelnummer 54, med en skyld på 6 skinn ble taksert til 700 spesidaler. Boets bruttoformue var på 969 spesidaler og 11 ort, mens nettoformuen beløp seg til 77 spesidaler, 2 ort og 6 skilling.
Føderådsenken, Anne Hansdatter, fikk i 1834 anslått den årlige verdien av føderådet til 30 spesidaler. Samme år kjøpte hun 1 hud i gården «Langøen» (matrikkelnummer 100) i Bamble av Ole Jacobsen Berg for 450 spesidaler.
Eiendommen Sagen ble utlagt sønnen, Ole Olsen, for 700 spesidaler (tinglyst 16. januar 1835). Han var mindreårig, og det ble derfor hans mor som kom til å drive bruket sammen med sin tilkommende mann.
Enken, Chatrine Olsdatter, giftet seg i 1835 med John Pedersen (født 1812) fra Solum i Brunlanes. Han var sønn av Peder Johnsen og Berthe Hansdatter Holtet.
John og Chatrine hadde ei datter:
Petterine, født 1837
John Pedersen kjøpte i 1837 løpenummer 59b, Sandbakken, av Ole Nielsens arvinger for 400 spesidaler. Denne eiendommen hadde en skyld på 6 skinn. De to eiendommene, Sagen og Sandbakken, ble drevet under ett.
Matrikkelen av 1838 gav «Saga» matrikkelnummer 26. Løpenummer 60 med John Pedersen som oppsitter, fikk sin skyld revidert fra 6 skinn til 2 skylddaler og 2 skilling.
I 1847 kjøpte John Pedersen Saga eiendommen Løvvikene ved Langevann av Hans Johnsen for 150 spesidaler. To år senere ble denne eiendommen solgt til Jens Christian Gudbrandsen for 300 spesidaler.
Odelsgutten, Ole Olsen, gjorde i 1855 krav på Sagen. Stefaren, John Pedersen, solgte så vel Sandbakken som Sagen til Ole Olsen for 1300 spesidaler. Etter salget flyttet familien til Brunlanes.
Ole Olsen (1833-1865) giftet seg i 1863 med Jomine Nicoline (Mina) Hansdatter Oksum (1835-1925).
Ole og Jomine Nicoline hadde disse barna:
I 1854 kom det en ny lov som opphevet de gamle rettighetene vedrørende salg av trelast. Sagskurden ble gjort fri slik at enhver kunne bygge seg sag og tilvirke skurdlast.
Ole Olsen lot bygge en sag i «fallet» på gården. Saga ble bygd i tre etasjer. Den var 16 2/3 meter lang, 6 meter bred og 8 meter høy.
En branntakst fra 1869 viser sagas størrelse og innredning. Det fantes da:
En 3-etasjes sagbygning, oppført av bindingsverk, bordtekt, 25 alen lang - 9 alen bred - 11½ alen høy. Sagbygningen ble taksert til 200 spd. En damvoll, oppført av bindingsverk, 10 alen lang - 7 alen bred - 6 alen høy, en vannrenne, 19 alen lang - 1½ alen bred - 1 alen høy. Damvoll og vannrenne ble taksert sammen til 30 spd. Av inventar fantes: Et vannhjul, delvis av jern, delvis av tre, 8 alen i diameter, hjulstokk med jerntapper og underlag av jern, et kamhjul av jern, 5 alen i diameter. Vannhjul og kambjul ble taksert til 90 spd. En trommel av tre med hjulstokk med jerntapper og underlag av jern og 1 jerndrev, 18" i diameter. Trommelen med tilbehør ble taksert til 10 spd. En lærreim, 21 alen lang - 6" bred. Lærreima ble taksert til 5 spd. En spindel av jern med aksel, 2 alen lang - 3½ i diameter, med påstående reimskiver av jern, 18" i diameter, 1 sirkelsagblad, 34" i diameter, 1 sirkelsagblad, 30" i diameter, 2 sirkelsagbenker med tilbehør. Spindelen, sirkelsagbladene m.m. ble taksert til 65 spd.
Det kjennes ikke til noen opplysninger om driften av denne saga. I bygdelagene var det en livlig sagdrift fra 1850 til ut i 1870-årene. Da satte depresjonen inn.
1850-1860-årene var også en livlig tid med hensyn til utbygging av isforretninger. Iseksportørene var stadig på jakt etter nye muligheter.
Muligheter for isdrift fantes også på Sagen. I 1864 ble det underskrevet en leiekontrakt. Ole Olsen leide bort fire tomter til ishus til H. Christiansen og Christiansen og Co. I kontrakten het det at leiehaverne hadde rett til å ta så mye is som de ønsket på de vann som hørte til eiendommen, de skulle ha rett til transport over eiendommen, og skip til innlasting av is skulle få legge til og fortøye på eiendommen. Den årlige avgiften ble satt til 32 spesidaler, men etter Ole Olsens død eller når eiendommen kom på andres hender, skulle avgiften forhøyes til 72 spesidaler.
Herredsbeskrivelsen av 1865 viser at «Saga og Bassebo», løpenummer 60 og 59b, hadde et dyrket areal på 41¾ mål. Ved gården var det 9¼ mål naturlig england. Det hørte ikke med noen utslått til bruket.
Den årlige utsæden av enhver sædart var på 2½ tønner havre, ¼ tønne bygg, 1¼ tønne hvete og 6 tønner poteter. Avlingen viste 6 fold havre, 7 fold bygg, 6 fold hvete og 6 fold poteter. Ved siden av ble det dyrket 40 skippund høy.
På gården var det 1 hest, 2 kyr og 2 sauer. Dyrene hadde dårlig havnegang. Det hørte noe skog med til eiendommen. Den årlige nettofortjenesten av salget på gran utgjorde omtrent 50 spesidaler.
Gården lå ½ mil fra hovedveien og med lett atkomst til sjøen. Bruket var tungbrukt, men alminnelig godt dyrket. Herredskommisjonen foreslo som en konklusjon på sitt arbeid, å senke skylden på eiendommen til 2 skyIddaler, 4 ort og 2 skilling.
Ole Olsen døde i 1865 av lungebetennelse, - bare 32 år gammel. Folketellingen fra samme år forteller at kona, Jomine Nicoline Hansdatter, satt som enke. Til å hjelpe seg på bruket hadde hun ei tjenestejente, Maren Hansdatter (født ca. 1832).
I 1869 ble det holdt en skylddeling på bruket. Da ble løpenummer 59b/60 b, «Storemyr», skilt ut med en skyld på 15 skilling. Samme år fikk Amund Johnsen skjøte på denne delen fra Jomine Nicoline Hansdatter for 400 spesidaler. Den fraskilte delen (senere bruksnummer 2) har senere hørt til Auen under Håøya (bruksnummer 1).
En branntakst fra 1872 forteller hvilke hus en hadde på bruket, og hvorledes de var innredet. Det fantes da:
En 1-etasjes våningsbygning, tømret, 12-laftet, bord- og tegltekt, bordkledd, oljemalt, 18 alen lang - 12 alen bred - 15½ alen høy, inneholdt 2 stuer, 2 kamre, 1 kjøkken med skorstein og hovedrør, 1 forstuegang med trapp til loftet. I bygningen 4 jernkakkeIovner. Under bygningen grunnmur av gråstein, inneholdt kjeller. Våningsbygningen ble taksert til 390 spd., grunnmuren 30 spd. En bryggerhusbygning, delvis tømret, delvis oppført av bindingsverk, bordtekt, bordkledd, 11 alen lang - 8 alen bred - 3½ alen høy, inneholdt bryggerhus med skorstein, bakerovn og hovedrør. Bryggerhuset ble taksert til 30 spd. En uthusbygning, tømret, 8-laftet, 18 alen lang - 8½ alen bred - 5 alen høy, inneholdt 2 lader, 1 låve. Sammenføyd og fortløpende med uthusbygningen var 2 skottlader, oppført av bindingsverk, innkledd med bord. Den ene var 18 alen lang - 4 alen bred - 3½ alen høy, den andre var 6½ alen lang - 4½ alen bred - 3 alen høy og ble benyttet til vognskjul. En tredje skottlade var tømret, 2-laftet, bord- og tegltekt, 6½ alen lang - 4½ alen bred - 3 alen høy. Uthusbygningen med skottladene ble taksert til 150 spd. En hestestall, tømret, 4-laftet, 8 alen lang - 7 alen bred - 8½ alen høy, bord- og tegltekt, støtte til uthusbygningens søndre ende, innredet til 3 hester. Hestestallen ble taksert til 30 spd. Et fehus, tømret, 4-laftet, 10 alen langt - 7½ alen bredt - 3½ alen høyt, innredet til 4 kuer. Fehuset ble taksert til 50 spd. En smie, oppført av bindingsverk, bord- og tegltekt, innkledd med bord, 14 alen lang - 7 alen bred - 4 alen høy. Smia ble taksert til 40 spd.
Matrikkelen av 1889 gav Sagen gårdsnummer 24. Hovedbruket (denne eiendommen) med «Ole Olsens Enke» som eier, fikk bruksnummer 1. Skylden på eiendommen ble revidert fra 3 skylddaler og 23 skilling til 7,53 mark.
I 1890 leide Jomine N. Olsen bort eiendommens tjern og innsjøer og retten til isen på disse til «Mørjerud Iskompani Limited». Den årlige avgiften ble satt til 600 kroner. Leiekontrakten skulle fra grunneierens side være uoppsigelig i 12 år.
Auen iskompani ble startet i 1899. Dette iskompaniet fikk samme år en leiekontrakt med Jomine Olsen Saga på en myrstrekning på denne eiendommen og løpenummer 110b nord og sør for Amund Auens enkes anpart - Storemyr - til en isdam. I kontrakten het det at en skulle ha rett til oppførelse av en demning og oppdemning til et visst merke. Videre skulle en ha rett til å ta jordtorv og stein til dammen, oppføre kerat og maskinhus, fester for skip med mer. Den årlige avgiften ble satt til 200 kroner. Kontrakten skulle være uoppsigelig fra eierens side i 40 år og fra leierens side med 1 års varsel.
Samme år ble det undertegnet en overenskomst mellom eierne av Bua i Brunlanes, H. M. Albretsen, Emma Albretsen, og forpakterne av «Storemyr», Ole og John Amundsen Auen, Ingvald Isaksen, D. B. Wirgenæs, Anders Isaksen Saga og D. Isaksen, angående benyttelse av denne eiendommen og bruksnummer 2 til isanlegg. Den årlige avgiften ble satt til 200 kroner.
Folketellingen fra år 1900 forteller at Jomine Olsen bodde på bruket sammen med tre tjenestefolk. Det var slektningene Katrine og Julius Isaksen Oksum (født henholdsvis 1864 og 1872) og Ludvig Pedersen (født 1869 i Larvik). Den sistnevnte hadde tidligere seilt som matros.
I 1906 ble det opprettet en leiekontrakt mellom Jomine Olsen som eier av denne eiendommen, og Oluf Danielsen Mørje, Anders Andersen, H. J. Andersen Mørjerød, Karl Mørjerød og Julius Oksum, hvorved de tre førstnevnte bortleide til et interessentskap bestående av dem selv og de øvrige nevnte, samtlige av de til deres eiendommer tilhørende tjern eller innsjøer til isbedrift. Kontrakten inneholdt forskjellige rettigheter over de tilstøtende eiendommene, så som oppdemningsrett med mer.
Innenfor Sagens skogsområde ligger plassen Kalvedalen. Der var det tidligere både hus og jorde. Dette området ble kjøpt og lagt til Sagen (bruksnummer 12 under gårdsnummer 88 i Brunlanes).
I 1909 solgte Jomine Saga denne eiendommen og Kalvedalen i Brunlanes til sin slektning, Julius Isaksen Oksum, for 20 000 kroner. Skjøtet ble datert 4. februar og tinglyst fire dager senere.
Julius Isaksen Oksum (1872-1966) var gift med Alma Nilsdatter (1887-1967). Hun var datter av garver Nils Johnsen på Garveriet i Langangen.
Julius og Alma hadde disse barna:
Julius Oksum drev vanlig gårdsdrift med vekselbruk av jordarealene. Gården Sagen var blant de mest avsidesliggende og veiløse gårdene i herredet i forhold til kirke og offentlige kontorer. Fra Sagen til Bassebo var det bare en smal skranglevei for sommerbruk. En rodde derfor mest på Langevann til og fra Bassebo. Julius Oksum bygde opp et vognskur ved Bassebo og kjørte derfra med hjulredskap.
Ellers brukte en helst vannveien når en skulle til byen. Det er typisk for alle gårdsbruk i de ytre distriktene at de døpte sine barn i Brevik kirke som lå bare halvparten så langt borte som Eidanger kirke. Nå går en moderne vei forbi Sagen som ikke lenger ligger isolert, men åpent for moderne befordring.
Det ble i 1917 holdt en skylddeling på bruket. Da ble bruksnummer 3, Sandbakken, skilt ut med en skyld på 2,50 mark. To år senere skjøtet Julius Oksum denne eiendommen over på Hans Nøklegaard og Sigmund Braathen for 25 000 kroner. (Se bruksnummer 3.)
I 1917 solgte Julius Oksum eiendommen Sagen og Kalvedalen i Brunlanes til Arnt H. Bassebo for 23 000 kroner. Julius Oksum flyttet etter dette til Agnes i Brunlanes.
Arnt Hermand Bassebo (1886-1967) var sønn av Anders Jonsen Bassebo. Han giftet seg i 1920 med Karen Olea Løchen (1895-1922). Hun var datter av Svend Oluf og Karen Marie Løchen fra Brunlanes. (Se «Husmenn og festere under Håøya».)
Arnt Hermand og Karen Olea hadde en sønn:
Ole, født 1922.
Gift 1952 med Randi Stamland (født 1932).
Datter av Arthur Stamland og Dagny Abrahamsen.
Bosatt i Langangen.
Det ble i 1922 holdt en mindre skylddeling på bruket. Da ble bruksnummer 4, Storemyr, skilt ut med en skyld på 1 øre.
I 1930 kjøpte Arnt H. Bassebo bruksnummer 3, Sandbakken, fra Hans Nøklegaard for 10 000 kroner. Han satt dermed som eier av det bruket som i 1917 var blitt delt.
På bruket ble det holdt 1 hest og 3 kyr. Det mest nødvendige av jorda ble dyrket for selvberging.
Av offisielle tall ser en at Sagen var på 35 dekar dyrket jord og omkring 600 dekar produktiv skog. Sandbakken (bruksnummer 3), også kalt Bakkeskogen, var på 4 dekar dyrket jord og 300 dekar produktiv skog. Det ble drevet ut omkring 75 m³ tømmer årlig.
I 1938 ble bruksnummer 6, «Bakkejordet og Bakkeløkka østre», skilt ut med en skyld på 5 øre. Senere samme år ble bruksnummer 1, Sagen, skjøtet over på Arne Nilsen Vrangsund for 21 000 kroner. Sagen hadde da en skyld på 4,97 mark.
Arne Nilsen Vrangsund (født 1907) giftet seg i 1939 med Ellen Kokkersvold (født 1918). Hun er datter av Aksel Arnold Larsen Kokkersvold på Søndre Bassebo.
Arne og Ellen har disse barna:
Etter at Arne Nilsen Vrangsund overtok eiendommen, er det blitt holdt to skylddelinger på bruket. I 1961 ble bruksnummer 7 fraskilt med en skyld på 1 øre. Fire år senere ble bruksnummer 9, Utsikten, fraskilt.
Det ble i 1967 opprettet to leiekontrakter vedrørende steinbruddvirksomhet på brukets grunn. Den ene kontrakten ble tegnet med Hans B. Bøhn, Asbjørn Karlsen, Johan Karlsen og Leif Bjørnstad og den andre med A/S Norske granittindustrier i Larvik.
| Utdrag (s. 449-453) fra: Per Chr. Nagell Svendsen: Gårds og slektshistorie for Eidanger. Fra 1814-1980. B. 2. - Porsgrunn 1984 |
Til bokas innholdsfortegnelse |
| Porsgrunn biblioteks hjemmeside | Søk i bokbasen |