Gårds og slektshistorie for Eidanger. Fra 1814-1980
I det gamle panteregisteret for løpenummer 62, «Aasætre», finner en mellom annet opplysninger om et testamente som ble undertegnet i 1801. Det nevnte testamentet ble opprettet mellom Hans Hansen og hans kone, Marichen Amundsdatter, hvoretter den lengstlevende skulle beholde det felles bo. Testamentet ble «confirmeret» i 1807 og tinglyst i 1819.
Hans Hansen (ca. 1766-1839) var første gang gift med Marichen Amundsdatter (ca. 1764-1828). Det kjennes ikke til noen barn fra dette ekteskapet.
I 1811 fikk Hans Hansen Øienkastet skjøte på 2 skinn av Håøya, «Aassætret», for 700 riksdaler av Ole Rasmussen. Ole Rasmussen hadde omkring 1800 kjøpt eiendommen av Anders Halvorsen.
Hans Hansen skjøtet i 1819 eiendommen over på Ole Nielsen for 100 spesidaler. Hustruen la inn protest på denne handelen da hun mente at bruket ble solgt for billig.
Samtidig utstedte Ole Nielsen et festebrev til Hans Hansen og hustru for deres levetid mot at de betalte de på eiendommens hvilende skatter og avgifter. Dessuten skulle de begge nyte «Rognlien» under gården Bassebo uten å betale avgift.
Marichen Amundsdatter døde i 1828. Hans Hansen giftet seg senere med Karen Kristine Hansdatter (ca. 1803-1839). Det var ingen barn i dette ekteskapet.
Ole Nielsen eide også et bruk under Bassebo (senere bruksnummer 2). I 1837 fikk Gullik Larsen Hummerbakken skjøte fra Ole Nielsen Pyttens arvinger på avdødes eiendom under Håøya for 350 spesidaler.
Matrikkelen av 1838 gav «Haaøen» matrikkelnummer 26. Løpenummer 62, «Aasætre», med Hans Hansen som oppsitter, fikk sin skyld revidert fra 2 skinn til 4 ort og 7 skilling.
Karen Kristine Hansdatter døde i mars 1839. Måneden etter døde Hans Hansen. Skiftet etter dem viste en bruttoformue på 256 spesidaler, 1 ort og 4 skilling og en nettoformue på 106 spesidaler, 3 ort og 2 skilling. I registreringsforretningen nevntes 4 spiseskjeer i sølv og 1 sølv dameur.
Gullik Larsen skjøtet i 1839 løpenummer 62, «Aasætre», over på en svoger, Hans Nilsen Bassebo, for 500 spesidaler. Hans Nilsen bodde på det senere bruksnummer 2 under Bassebo. Åsetre og Rognlia ble leid bort til husmenn.
Hans Nilsen gikk i 1855 sammen med en svoger, Hans Jacob Oksum, og andre slektninger om å bygge et skipsskrog på Rognlia. Byggmester var Lars Andersen fra Sandøya.
Det ble da en livlig tid på de omkringliggende gårder med hogst av tømmer og fremkjøring av dette. På Rognlia ble det bygd nødvendige hus for folk og redskap.
Byggingen av skipet tok to år. Skipet som var et barkskip på 148½ lester eller 297 tonn, gikk av stabelen i 1857. Det fikk navnet «Lydia».
I. C. Ramberg skriver i «Boken om Eidanger» blant annet dette om barken «Lydia» (side 141):
«Oxum skog var dengang rik paa stor, prægtig malmfuru, og en væsentlig del av skibstømmeret kom derfra, hvorved skogen fik et knæk. Skibet blev solgt til en indvandret franskmand, som het Dupont og bodde mellem Larvik og Staværn paa et landsted, som han kaldte «Mon Desir», d.e. min lyst. Han tjente gode penge med skibet, som han lot omkalde efter daværende keiser i Frankrik: Napoleon III. Foretagende var vistnok en uheldig affære for begge de forrige eiere, men især for hr. Oxum, der fik sin skog ruinert og daarlig betalt. Begge er forlængst avgaat ved døden. Idet skibet løp paa vandet, hadde der nær hændt en styg ulykke. En ung mand. av familjen var blit indviklet i trossen og kunde ikke komme sig løs, men hadde derimot al ønskelig utsigt til at bli slitt istykker. En anden ombordværende ung mand griper da resolut baade trossen og den indviklede og langer hele greia overbord og ulykken var avværget.».
I nevnte bok står det ingen ting om Hans Nilsens skog. En holder det likevel for sannsynlig at det meste av eikespantene ble tatt i Åsetre- og Basseboskogen.
Hans Nilsen kjøpte i 1861 gården Frostvet i Hedrum. Han solgte da Bassebo til en bror, Jon Nilsen.
Rognlia, løpenummer 59c, ble samme år skilt ut fra løpenummer 59a (senere bruksnummer 2), Bassebo, med en skyld på 19½ skilling og sammenlagt med Åsetre. De to sistnevnte brukene ble solgt til garver Anders Halvorsen i Langangen for 1800 spesidaler.
I 1849 hadde Anders Halvorsen kjøpt Garveriet i Langangen. Denne eiendommen solgte han i 1860 til Peder Pedersen Berg.
Anders Halvorsen (1806-1885) giftet seg i 1849 med Anne Marie Jacobsdatter (1816-1877). Ekteparet fikk tre barn i den tiden de bodde i Langangen (senere bruksnummer 2). (Slektsoversikten er tatt med under dette bruket.)
Under folketellingen i 1865 bodde familien på «Aasætre». Sønnen, Hagbarth Andersen, hjalp faren med gårdsbruket.
Herredsbeskrivelsen av 1865 viser at eiendommen (under Bassebo og Håøya) hadde en skyld på 1 daler og 2½ skilling. Den omtrentlige størrelsen på gårdens åker og dyrkede eng var på 18 mål. Ved gården var det 1½ mål naturlig england. Med til eiendommen hørte en utslått på omtrent 1 mål.
Den årlige utsæden av enhver sædart var på 1½ tønne havre, % tønne bygg og 4 tønner poteter. Avlingen viste 6 fold havre, 7 fold bygg og 6 fold poteter. Ved siden av ble det dyrket 30 skippund høy.
Det var 2 kyr på bruket. Dyrene hadde tilstrekkelig havnegang.
Med til eiendommen hørte det noe skog. Den årlige nettofortjenesten av gran og litt eik utgjorde omtrent 15 spesidaler.
Gården lå ½ mil fra hovedveien. Avstanden til veien var besværlig, mens avstanden til sjøen var lett. Bruket var tungbrukt, men alminnelig godt dyrket. Herredskommisjonen foreslo som en konklusjon på sitt arbeid, å heve skylden på eiendommen til 1 skylddaler og 13 skilling.
Anders Halvorsen drev bruket fram til 1870. Han skjøtet det da over på sønnen, Hagbarth Andersen, for 900 spesidaler.
Hagbarth Andersen (1849-1923) giftet seg i 1878 med Karen Pedersdatter Kokkersvold (1850-1932). Hagbarth og Karen hadde ingen barn. De tok til seg en brordatter av Karen fra hun var 3 år gammel.
Rakel, født 1885.
Gift med Einar Solli. Sønn av Carl Andersen Solli og Martine Nilsdatter Sundsaasen.
Bosatt på Åsetre (denne eiendommen).
I 1881 ble det holdt en branntakst over bygningene på bruket. Det fantes da:
En 1-etasjes våningsbygning, tømret, 9-laftet, bord- og tegltekt, bordkledd, oljemalt, 15 alen lang - 12 alen bred - 4 alen høy, inneholdt 3 værelser, 1 kjøkken med skorstein og hovedrør, 1 forstuegang med innkledd trappeoppgang til loftet. I bygningen to 4-etasjes og en 3-etasjes jernkakkelovner. Under bygningen grunnmur av gråstein, inneholdt kjeller, 1 alen høy - 1½ alen tykk. Våningsbygningen ble taksert til 2300 kr, grunnmuren 100 kr, kakkelovnene 100 kr. En bryggerhusbygning, oppført av bindingsverk, bord- og tegltekt, bordkledd, 8 alen lang - 8 alen bred - 4 alen høy, inneholdt 1 bryggerhus med skorstein, bakerovn og hovedrør, 1 vedskur. Bryggerhusbygningen ble taksert til 200 kr. En uthusbygning, oppført av bindingsverk, bord- og tegltekt, bordkledd, 20 alen lang - 8 alen bred - 5 alen høy, inneholdt 2 lader, 1 låve. Ved søndre ende av uthusbygningen lå en stall, tømret, 4-laftet, bord- og tegltekt, 6 alen lang - 5 alen bred - 4 alen høy, innredet til 2 hester. Ved østre side av uthusbygningen lå et fehus, tømret, bord- og tegltekt, 8 alen langt - 10 alen bredt - 3 alen høyt. Uthusbygningen med stall og fehus ble taksert til 1200 kr.
Hagbarth Andersen bygde i 1883-84 en isdam nedenfor husene og et ishus nede ved stranda. Fra dammen til ishuset gikk det en temmelig bratt isrenne.
En branntakst fra 1884 forteller en del om ishuset. Det fantes da:
Et ishus, bygd fra nytt av, oppført av dobbelt bindingsverk med fylling av sagflis, bord- og tegltekt, dobbelt bordkledd, 40,7 m langt - 16,8 m bredt - 7,2 m høyt, oppført på grunnmur av gråstein. Ishuset med mur ble taksert til 6000 kroner.
Bunnen i isdammen var et jorde med fin jord. Dammen ble derfor demmet opp hver høst og tappet for vann etter at isen var tatt. På den måten ble stedet brukt på vanlig måte om sommeren og til is om vinteren.
Bryggerhuset på Åsetre ble brukt som brakke og spisested for isarbeideme. Det ble også bygd en egen brakke på fjellet ovenfor ishuset som langveisfarende arbeidere kunne overnatte i.
Matrikkelen av 1889 gav løpenummer 62 og 59c, «Aasætret med Rognlia», bruksnummer 5 under gårdsnummer 25, «Haaøen». Skylden på bruket ble revidert til 3,08 mark.
Under folketellingen i år 1900 bodde Hagbarth og Karen Aasætre i hovedbygningen på bruket. Der bodde også Inga Lunde (født 1880) som var sypike, og Rakel Larsdatter (født 1885). I bryggerhuset bodde en søstersønn av husbonden, Arnt Christian Rognlien. Han var sysselsatt med gårds- og skogsarbeid.
Hagbarth Andersen lot søsteren, Andrea Andersdatter, og hennes mann, Christen Knudsen Rødseter, få bruksretten til Rognlia. De bosatte seg på stedet.
I 1906 ble bruksnummer 15, Rognlia, skilt ut fra Åsetre med en skyld på 22 øre. Skjøtet gikk fra Hagbarth Andersen til Hans Christian Olsen for 900 kroner.
Det ble i 1908 underskrevet en kontrakt mellom Hagbarth Andersen og Christen A. Nøklegaard samt O. P. Johansen. Den førstnevnte avstod til hver av de to andre 113 av sin isforretning for 600 kroner. Den årlige avgiften for hver tredjedel ble satt til 50 kroner.
Hagbarth Andersens to kompanjonger, Christen A. Nøklegaard og O. P. Johansen, ble med få års mellomrom utsatt for stygge ulykker. Johansen ble slått ned av et isstykke som i stor fart kom ned renna mens han holdt på med noe arbeid. Han fikk store hodeskader og var redusert i flere år før formen kom tilbake. Verre gikk det med Christen Nøklegaard. I 1915 var han utsatt for en kjøreulykke i Kokkersvoldbakkene. Han ble kastet ut av vogna da hesten tok ut, - og døde få dager senere av de skadene han pådrog seg.
I 1916 fikk arvingene etter Christen Nøklegaard og før avdøde kone: Johan Nøklegaard, Ina Lønnebakke, Hanna Braathen og Asta Braathen hjemmelsbrevet til boets 1/3 i Rognliens isforretning for 1000 kroner. Ishuset på Åsetre brant ned på 1920-tallet.
Hagbarth og Karen Aasætre skjøtet i 1923 eiendommen over på Einar Solli for 25 000 kroner. Med i denne prisen var besetning og gårdsredskaper for 5000 kroner.
I den første tiden drev faren, Carl Solli, bruket på Åsetre. Etter farens død overtok Einar Solli driften av bruken. Samtidig overtok han farens forretning i Kjose. Familien var tidligere bosatt på Dalen under Sundsåsen. (Se «Husmenn og festere».)
Einar Solli fikk vanskeligheter med sine økonomiske forpliktelser. Han hogde ut det meste av skogen på Åsetre, men måtte til slutt begjære seg konkurs. I 1930 fikk Thomas Nicolai Olsen auksjonsskjøte på Åsetre for 9000 kroner. Karen Aasetre hadde høyeste bud på 9100 kroner og fikk tilslaget. Senere ble nestbydende bud antatt.
Thomas Nicolai Olsen (født 1897) var født på Bråten under Halvarp som sønn av Ole Thorstensen og Anne Kirstine Nicolaisdatter. I 1922 giftet han seg med Thora-Marie Stamland (født 1900). Hun var datter av Jacob Bjørnsen Stamland.
Thomas Nicolai og Thora-Marie har disse barna:
Det dyrkede jordbruksarealet var på begynnelsen av 1950-tallet på 20 dekar (sandblandet mold). Den produktive skogen dekket 250 dekar og annen utmark 200 dekar. På gården var det 2 hester, 2 kyr, 1 okse, 1 ungdyr, 2 griser og 30 høner.
En kjenner til disse navnene under gården: Askelegda, Slettemyr, Halvorsmyr, Halvorsrønningen, Askane, Abrahamsmyr, Steinsekra og Dammen.
Våningshuset på bruket ble bygd omkring 1880 og uthusene omkring århundreskiftet. Branntaksten på bygningene var i 1953 på 17 000 kroner.
Åsetre ligger omkring 2,5 km fra Langangen skole (tidligere Myrgård). Fram til gården fører det en god gårds- og skogsbilvei. Veien var ferdig like før jul i 1978.
På grunn av sin beliggenhet ble det aldri holdt omgangsskole på Åsetre. I 1840-årene var det imidlertid 5 dagers plikt til legd. På gårdens grunn er det gjort mange funn fra steinalderen i form av steinøkser og flintredskaper.
I 1962 skjøtet Thomas Nicolai Olsen Aasetre eiendommen over på sin eldste sønn, Helge Aasetre, for 25 000 kroner. Selgeren fikk sammen med sin kone vederlagsfritt husvære på bruket.
Helge Aasetre (født 1923) giftet seg med Lilly Signora Olsen (født 1928).
Helge og Lilly Signora har disse barna:
Da Helge Aasetre overtok gården, ble det gamle bryggerhuset og skjulet revet. Bare litt av tømmeret i kammerset ble tilbake og grunnstammen i et nytt kårbygg. Våningsbygningen er restaurert. - Ved siden av jordbruk og skogsdrift, driver eieren av gården med betydelig birøkt som næring.
| Utrag (s. 472-475) fra: Per Chr. Nagell Svendsen: Gårds og slektshistorie for Eidanger. Fra 1814-1980. B. 2. - Porsgrunn 1984 |
Til bokas innholdsfortegnelse |
| Porsgrunn biblioteks hjemmeside | Søk i bokbasen |