Landbruket i Eidanger

(Av Mikael Aamot)

Melkesalg og meierier

I midten av 70-årene blev en del gårdbrukere i den ytre del av Gjerpen, den ytre del av Solum og den til Porsgrunn nærmest grensende del av Eidanger enige om å stifte et meieri i Porsgrunn. Navnet blev Porsgrunds Meieri og blev dannet som et interessentskap med ansvar i forhold til den leverte melk.

lnteressenskapet innkjøpte den såkalte Fergegård som lå på den tomt som Bratsberg Bruks kontorbygning nu ligger. Det var en stor en-etasjes gård med stort innbygger gårdsrum, fasade mot elven, med veranda på midten og en gang tvers over som delte gården i to. Den søndre enden blev bortleiet til byfoged Blom, og den nordre enden - den som støtte til Fergegaten - blev benyttet til meieri. Det var under denne del rummelige kjeldere som blev benyttet til melk- og ostekjeldere, mens bygningens første etasje var melkebutikk. Et stort kjøkken med bryggepanne tjente til ysterum. Ved siden av det var kjerneværelset, hvor kjernen som den første tid blev drevet med hestevandring var plasert. Men efter en del år blev der innstallert vanntrykkmaskin til å drive kjernen.

Innmåling av melken fra den første tid skjedde med de såkalte melkepinner. Enhver leverandør forarbeidet til sitt melkespann en melkepinne av bjørk som var så lang at håndtaket stod ovenfor melkespannets hals. Melkepinnen hadde det nr. som leverandøren hadde i meieriet. Det var meieriers sak å påføre melkepinnen en skåre for hver liter og en halv skåre for hver halvliter. Meiersken som tok mot melken tok melkepinnen som hørte til vedkommende spann å satte den i spannet. Når hun trakk op melkepinnen kunne hun se hvor høit melken stod og førte inn på melkelisten hvor mange liter melkepinnen viste.

Melkespannene var dengang forarbeidet blikk med 4 a 5 jernbånd rundt for å verne det for buler. Men jernbåndene ga ikke tilstrekkelig beskyttelse, så det blev flere og flere buler etterhvert, og jo flere buler spannet fikk, jo høiere steg melken i spannet og viste flere liter for meget på melkepinnen. Man blev jo opmerksom på dette og gikk over til mål med glass i den ene side. På begge sider av glasset var registrert måler hvorpå man kunne avlese melkemengden, hvoretter meiersken tømte den i avkjølingssåen. Senere fikk man luke i bunnen hvorigjennem målet tømtes. Nu veier man melken på den mest betryggende måte.

Den første bestyrer var E. J. Cappelen, Borgestad. Frk. Elise Iversen var bestyrerinne og lærer Hans Meen regnskapsfører. Hans Bramlesen var altmuligmann. Han hentet Solummelken på vestre dampskibsbrygge som dengang lå ved fergestedet, bragte melk til utsalgene på vestsiden, sørget for ising av melken, hugg og bar inn ved m. m. Melk til utsalgene på østsiden måtte melkekjørerne ekspedere.

Det var dessuten en meierske og en pike, og når melkemengden var stor en kone til opvask. Personalet blev forøvrig øket efter behovet.

Den første meierist som var knyttet til meieriet var Mathias Ilseng.

Bøndene fra Bjørkedalen søkte om å bli medlemmer av meieriet, men da melkemengden var for stor til behovet blev driftsresultatet lite tilfredsstillende, så man var uvillig til å ta inn flere interessenter. Da man heller ikke så nogen bedring i meieriers drift efter at man hadde fått meierist til bestyrer, var det liten tilfredshet og samarbeidet dårlig og lite tilfredsstillende, hvorfor Ilseng sa op sin stilling som meieribestyrer.

Da bøndene fra Bjørkedalen gjerne vilde sende sin melk til Porsgrunn blev efter initiativ av Ilseng oprettet Ilsengs Meieri sammen med Brødrene Myhra i de av disse leiede lokaler i Floodegården. Dette meieri blev satt i drift fra nyttår 1896 og blev drevet på samme måte som Porsgrunns meieri og kom således i konkurranse med dette. I 1880 opgis melkemengden ved Porsgrunns meieri til 485,920 liter og for 1895 til 451,306 liter, altså noget mindre enn i 1880.

l slutten av århundre blev der optatt arbeide for sammenslutning av de to meierier og opførelse av et nytt tidsmessig fellesmeieri. Fra Eidanger var Olav Versvik og Andr. A. Holte som representant for llsengs meieri med i den forberedende komite.

Det nye meieri var ferdig til bruk i 1901. Gårdens konto opføres pr. 31/12 med kr. 118,667.36.

Porsgrunns Meieribolag er stiftet som et ansvarlig interessentskap og omfatter leverandører fra de ytre deler av Gjerpen, Eidanger og nedre Solum.

l 1913 var der 75 interessenter fra Eidanger, steget til 102 i 1936. Efter en telling i 1933 skulde der dette år være 655 kuer tilhørende interessenter i Eidanger. Senere er tallet antagelig steget noget. Dette er ikke fullt halvparten av det antall kuer som i 1929 ifølge statistikken fantes i Eidanger. Endel gårder har jo utsalg i Brevik og endel driver privat melkesalg. Da Hydro kom gikk hele Herøya-distriktet ut av meieriet, men til gjengjeld har man for et par år siden fått med Langangen, Oklungen og Bergsbygden.

I regnskapsåret 1935 leverte interessentene i alt 2,549,663 kg. melk som blev betalt med kr. 409,491.04. Derav fra Eidanger 748,857 kg. melk betalt med kr. 122,138.57. Gjennemsnittlig skulde der altså være levert 1143 kg. pr. andelsku. Efter utbetalt melkepris 16,31 øre blir dette en brutto-inntekt av kr. 186.72 pr. ku i 1935 i meieripenger. Hertil kommer så den melk som er forbrukt hjemme i husholdningen og til-fôr og opdrett samt det som er solgt til omboende folk som ikke selv har kuer.

Med hensyn til utbetalt melkepris kan nevnes at den i 10-året 1901-11 utgjorde 10,53 øre pr. liter, 3-året 1912-14 12,68 øre pr. liter, steg til 25,31 øre i 1917 og var oppe i hele 51,15 øre i 1920. Fallt derefter til 21,88 øre i 1927, 16,88 i 1931, 14,65 i 1933 og 34 og er atter steget litt til 16,70 i 1935.

Angående den høie utbetalingspris 51,15 øre i 1920 oplyses at der da ingen ting blev kjernet og bare ystet 13,500 l. melk til pultost, ellers blev hele produksjonen solgt som konsum-melk. Samtidig var der stor omsetning og god handelsfortjeneste på innkjøpte meieriprodukter, smør og ost. l alt blev der innkjøpt for kr. 137,733.31 fra andre meierier. Prisen var oppe i kr. 6.90 pr. kg. for blandet ost og kr. 7.00 pr. kg. for smør. Utsalgsprisen på melk var 60 øre. Nu er den 29 øre og prisen til leverandørene var 16,70 øre i 1935.

I samme år utbetaltes kr. 49,494.30 i utjevningsavgift til melkecentralen, kr. 6,433.41 i omsetningsavgift til staten og kr. 2,287.87 i omsetningsskatt.

Til forklaring av den forholdsvis lave utbetalingspris for melken nu mot i 1920 kan videre oplyses følgende:

1920 utgjorde lønningene kr. 22,515.25 mot kr. 49,781.32 i 1935.

Meieriet blev i 1924 utstyrt med nytt kjøleanlegg til en pris av kr. 39,155.27. Alt maskineri og utstyr forøvrig er efterhvert utskiftet og modernisert.

Allerede i 1911 var spørsmålet om betaling av melken efter fettprosent oppe til behandling, men er ennu ikke vedtatt for Porsgrunns meieri.

På årsmøtet 16/2-1934 vedtokes lovforandring, hvoretter bl. a. styremedlemmenes antall redusertes fra 12 til 5 (2 fra Gjerpen, 2 fra Eidanger og 1 fra Solum). Samtidig oprettedes et representantskap på 15 medlemmer.

Styremedlemmer fra Eidanger har gjennem årene vært følgende: Olav Versvik, K. Lunde, Karl Hartveit, Ole H. Østvedt, Jacob Flogstad, H. Klevstrand, Mikael Aamot, Andreas Grønsholt, Halvor Kvestad, O. Kiste, N. Sølverød, A. Raskenlund, K. K. Enger, Ole Fosse, Nils Sundsaalen, A. Gunnuldsen og P. M. Bergan.

O. Versvik var styrets formann 1909, 1910 og 1915,

O. Fosse formann i representantskapet fra 1934.

Ellers har Hans Kleppen, O. Augestad og S. Høgseth fra Gjerpen i mange år fungert som formann i styret.

Langangens meieri

(Av O. A. Langangen.).

Efter flere forhandlinger blandt bønder rundt Langangen om oprettelse av et meieri for distriktet, blev der på et større møte på Langangen skole 1897 - efter foredrag av meierikonsulenten - Langangens Meieri stiftet og styre valgt. Til formann valgtes O. A. Langangen, nestformann Kristen A. Nøklegård og styremedlem Nils J. Sundsåsen. Disse tre dannet det første styre for meieriet. Styret tok straks op arbeidet med de fornødne forberedelser og allerede 1898 var meieriet i drift. Man leiet kjøbm. Thomsen's gård de første årene. Siden kjøpte meieriet gården for 5,000 kr. Den første meierske var frøken Fagerholt, den neste Tone Midtbø og den siste fru Barbara Pedersen. Den meste av melken blev sendt, men der solgtes ganske meget melk over disken. Den største avtager var Brevik. Vi hadde 7 utsalg der en tid, og det var særlig om sommeren man fikk avsatt melken i Brevik. Om vinteren når isen lå på fjorden var denne utvei stengt for meieriet. Vi hadde da kun å kjerne smør og yste ost av den melk som ikke blev solgt over disk. Langangens pultost var etterspurt og en lettselgelig vare. Smøret blev for det meste sendt til England, formidlet over Oslo.

Som formenn fungerte foruten Langangen Kristen Nøklegård og Nils O. Sundsåsen, der stod som formann inntil meieriet sluttet 1905. Siden blev melken sendt til Porsgrunns meieri og endel til Larvik. Efter at meieriet sluttet blev gården en del år leiet av Langangen Handelslag og til slutt solgt til dette for 10,000 kr.

Bøndene omkring Langangen sender fremdeles sin melk til Porsgrunns meieri. Der går lastebil minst én gang om dagen med melk. Undertiden kjøres morgen og aften. Denne transport opretholdes vinter og sommer og må vel sies å være en stor forbedring fra å sende melk med båt til Brevik i storm og uvær.

Jeg må fortelle litt om den mann som den hele tid fraktet melken i en almindelig seilkogg (uten motor) uten å slå klikk en eneste gang. Denne mann heter Hans Rødskjær. Det er en ekte sjøulk, kjent som en krabbe langs kysten, uredd og snartenkt som få. Jeg må nevne en av de mange episoder efter Hans. Han skulde som vanlig til Brevik med melken. Det var en høstdag sjøen var belagt med nabb-is. Formannen for meieriet, hr. Nils Sundsaasen, skulde være med på båten, og han hadde en slaktet ku som skulde til Brevik. Den vesle håten var dypt lastet. De drog sig frem i isen med haker. Der gikk hull i baugen på båten, og vannet fos- set inn. Sundsaasen blev forskrekket og roper ut: «Vi sekker, Hans!» Der kom et rolig svar. «Lemp kua akterut», sa Hans, og reisen fortsattes som om, intet var inntrått.

Skogbruket i Eidanger

Utdrag
av en avhandling skrevet av fylkesskogmester J. Midttun i 1929.

Fjellgrunnen i Eidanger består av syenitt som finnes over store deler, således de fleste øyer og hele strøket østenfor Eidangerfjorden. Syenitten er en kvartsfattig dypbergart vesentlig bestående av feltspatt og hornblende, augit eller glimmer. Bergarten danner forholdsvis god skoggrunn. l sammenheng hermed optrer også gang- og dagbergarter som porfyrer, således grønlige augitporfyrer. Vestenfor dette område består fjellgrunnen av siluriske bergarter bestående av kalksten og kalksandstener. De siluriske bergarter danner utmerket jordbunn rik på kalk, og på dette område finns de tettest bebyggede strøk vekslende med skogbevokste åsrygger.

Videre forekommer også felter med sandsten og løsmasser av aur og grus, således strekningen om Eidanger kirke. Disse strøk er magrere, men danner dog bra skoggrunn.

Om skogforholdene i Eidanger anføres efter Landsskogtakseringens resultater:

Samlet landareal 135,490 mål.

Produktiv barskog	81,141 mål
Produktiv løvskog	5,071 mål
		86,212 mål
Uproduktivt skogareal		17,595 mål
Samlet skogareal		103,807 mål
Produktivt skogareal fordeler sig således:
lnnenbygds eiere		71,356 mål
Utenbygds		9,419 mål
Statsskog		1,136 mål
Stiftelser, selskaper og lign		3,301 mål
Produktivt skogareal		86,212 mål
I gjennemsnitt for årene 1919 og 20 er pr. år hugget:
Solgt gagnvirke	16,097	m³
Hjemmeforbrukt gagnvirke	579	m³
Solgt barskog, brensel	240	m³
Hjemmeforbrukt barskog, brensel	619	m³
Gjerdefang av barskog	208	m³
l alt barskog	17,743	m³
l alt hugget av løvskog	4,751	m³
Sum bar- og løvskog	22,494	m³ pr. år.

Omregnet til normalår anføres hugsten å utgjøre for Eidanger herred

i alt 20,209 m³ pr. år
eller 0,234 m³ pr. mål.

Samlet antall skogeiendommen i Eidanger utgjør i alt 250 av varierende størrelse. Som regel er de forholdsvis små. Således er 93 skogeiendommen under 100 mål, 109 mellem 100 og 500 mål, 31 mellem 500 og 1000, og bare 17 eiendommer derover i skogvidde.

Av eiendommene er 12 på utenbygds hender.

Videre oplyser fylkesskogmester Midttun: Landsskogtakseringens resultater for Telemarks vedkommende er spesialberegnet i distrikter, hvorav Grenland utgjør ett distrikt. Da Eidanger utgjør en betydelig del herav, kan det ha sin interesse å anføre herfra om skogbestandene.

Formannen i Eidanger skogråd, hr. lsak Lunde meddeler følgende oplysninger: Eidanger herred har ifølge landsskogtakseringen et samlet skogareal på 103,807 mål. Derav produktivt 86,212 mål. Staten eier derav ca. 1,200 mål.

Utenbygdsboende eier ca. 8,500 mål, og av dette areal tilhører der Treschow-Fritzøe ca. 5,000 mål og Hypotekbanken ca. 1,500 mål.

Skogkulturarbeidet har vakt øket interesse efter hvert. Der kan nevnes at siste år blev der søkt om 22,000 m. grøft, hvorav gravet ca. 16,000 m., og her blev utplantet 30,000 planter gran og furu. Her er dannet skogeierforeninger i herredet, og disse har ved sammenslutning til formål å opnå høiest mulige priser.

I herredet har vi skogråd, hvilket er en underavdeling av Telemark Skogselskap, hvis opgave er å ivareta skogen ved å efterse at de forskjellige skoglover blir i varetatt samt å utføre arbeide og, eftersyn som blir pålagt av skogselskapet.

Skogeierne har en meget stor interesse for skogen. Her foregår vesentlig bledningshugst, og ved å se de mange skogeiendommer i Eidanger må der sies at folk i herredet ivaretar sin skog på en utmerket måte.

l skogene drives en del jakt. Den mest spennende og interessante jakt må vel blandt folk sies å være elgjakten, der foregår hver høst de 5 siste dager i september. Denne jakt har vært tillatt hvert år siden 1926 efter da å ha vært fredet i 5 år.

Hvad fuglejakt og harejakt angår må der nevnes at viltet har avtatt år for år, så nu er bestanden svært liten (pest).

Men revejakten har tiltatt, så antallet må sies å ha øket de siste år.

Eidanger kommunes skoger 1937

(Av O. A. Langangen).

Eidanger kommune har 4 skogstykker, 2 er utgått fra gården Berg og 2 fra gården Bjønnes i Eidanger, tilsammen et ganske anseelig areal efter våre forhold. Jeg skal først gi en kort beskrivelse av vår største skog Bergsetreskogene.

l årene omkring 1922-25 eiedes Berg nordre av ingeniør Finn Ramberg. Han aktet å selge skogen til den bekjente skogspekulant Carl Lunde. Spørsmålet kom da op i Eidanger herredsstyre om ikke kommunen burde kjøpe skogen for å bevare den for bygden. Der blev da nedsatt en komite. Blandt disse var vistnok Amund Lanner og Lars Buer med. Denne komite fikk i opdrag å befare og taksere skogen og innkomme med verditakst etc. Efter en gjentatt ny befaring av en forsterket komite kjøpte kommunen skogen. Skjøte er gitt på Bergsetreskogen, gr. nr. 36 br. nr. 6 av skyld 3 mark for kr. 34,000.00. Skjøte er tinglest 1/4-1925. Skogen der antagelig er 700 mål ligger midt på heien mellem Langangen og Bergsbygden. l skogen er der adskillig god myr. Der er 2 tjern - Bergsetre- og Stules-tjern. Omkring disse tjern er adskillig god myr som venter på kultur. Skogen hadde vært fredet for hugst inntil Finn Ramberg overtok gården. Den hadde meget gammel skog som blev sterkt hugget av Finn Rambergs bestyrer. Kommunen drev også adskillig last de første årene, men der er for tiden endel stor last igjen. Den er meget fattig på underskog og der er lite av små planter. De gamle hugsterøfter var enten tilvokset med bregner eller krattskog, så et kulturarbeide her var høilig påkrevet. Kommunen har de siste årene gjort et ikke ubetydelig kulturarbeide i denne skog, men ennu ikke nok. Bekken fra Bergsetre-tjernet var en smal renne fyllt med bar og kvist så i flomtilfelle stod myrene under vann. l 1933 lot kommunen grave op en kanal fra tjernet. Den er 360 m. lang og tjernet er derved sunket over 1 meter. Der er gravet en hel del vanlige grøfter, så det meste av myren er tørrlagt. I 1936 blev der utplantet ca. 6,000 granplanter i skogen, hvorav en ikke liten del rundt dette tjern. De øvrige av disse planter blev utsatt i de felter efter gruppehugsten fra Rambergs tid som blev ryddet for kratt- og avfallskog. Det viser sig at plantene vokser pent og det er svært lite av døde planter å se. Der er i denne del av skogen gravet mange hundre meter almindelig skoggrøft. Skogen har en utmerket jordbonitet, ja inntil stor gran vokser godt. Statens forstmester uttalte ved sitt besøk i skogen 1935 at ved kulturarbeide kunne denne skog få den dobbelte avkastningsevne. Komiteen for skogen har derfor i de utførte kulturarbeider nøie fulgt hans anvisninger.

Vi har i foran anførte talt om den søndre delen av denne skog, ca. 500 meter lenger nordost ligger Stules-tjern. Dette tjern har vært reservoir for Røra Bruk. Den gamle damstøe står fremdeles. Dette vann er meget større enn Bergsetre-tjern, men samme tilfelle med bekken her som nedre tjern. Den var nesten helt fyllt så en snaut nok visste hvor den var. l 1935 lot kommunen grave en kanal ca. 2 m. bred, 1½ m. dyp og ca. 230 m. lang. Tjernet fallt ganske betydelig ca. 1-1½ m. Derved er der innvunnet ganske meget god myr som venter på kultur.

Heiskogen

Denne skogparsell er også utgått fra Berg, gr. nr. 36 br. nr. 5, skyld 1 m. 54 øre. Den har tidligere tilhørt Martin Berg. Hr. Berg solgte den til Svenson & Søn for ca. kr. 21,000.00 for mange år siden. Hr. Svenson & Søn hadde en dyktig skogmann i sin formann Bernhard Hansen. Han hugg som bledhugst adskillig last i skogen. Da den forrige eier, hr. M. Berg, også var en dyktig skogmann der grøftet og drev adskillig kulturarbeide, er denne skog nu i god og jevn vekst. Her er også god jordbunn og adskillig små og stor skog. Her er lite uproduktiv mark og heller ikke meget myr. Skogen går i nord parallelt med Bergsetreskogen og syd langt ned på Sagbakken-tjernet, antagelig 1/3. For den neddemte del av skogen betaler Sagbakkens lsbruk 50 kr. pr. år. Det var rent tilfeldig at kommunen blev eier av skogen, nemlig i mellemregning. Ifølge skjøte av 28/12-1928, tinglest 28/1-1929 er kjøpesummen anført med kr. 12,000.00. Det menes at kjøpet var fordelaktig. Kommunen drev vinteren 1936 ca. 100 kbm. slipelast fra denne skog samt en del ved. Skogens areal er antagelig 4-500 mål. I tilsynskomiteen for disse skoger har følgende tjenestegjort: Fra 1925 til 1933 Peder Røe, Peder Andreassen og O. A. Langangen, fra 1934 O. A. Langangen, P. Andreassen og Kristian Jørgensen, fra 1935 O. A. Langangen, Kristian Jørgensen og Johannes Bassebo.

Moen utgått fra Bjønnes gård, gårdsnr. 27, br.nr. 7. Den er tilskjøtet kommunen i 1917. Ifølge skjøte datert 3/7, tinglest 22/8-1917 solgt til kommunen for kr. 4,000.00. På denne eiendom ligger lærerboligen på Bjønnes. Det er en stor villabygning med uthus, alt nytt opført. Til denne eiendom hører 3 mål jord og en del skog, men skogen ber består mest av småskog og løvskog. Eiendommen støter til sjøen og der er brygge og lun badeplass. Lærerboligen ligger lunt og vakkert med utsikt over sjøen. Den har en skyld av 0,13 øre. Hele eiendommen er snaut nok 100 mål.

Mortesbo, gårdnr. 27, br. nr. 25 skyld 0.25 øre. I den første tiden av verdenskrigen 1916 kjøpte kommunen Bjønnes gård for å sikre kommunens innvånere brensel. Efter at det meste av trevirket var uttatt blev eiendommen solgt, og ved dette salg blev Mortesbo undtatt, derfor kan ingen pris på denne opgis. Eiendommen ligger ut for Bjønnes-Solvikbukten og har en forholdsvis stor strandlinje. Her har vært isforretning. Dammene og ishustomten er et vidnesbyrd herom. Skogen er over 100 mål. Her er adskillig ungskog, men mest løvskog og krattskog. Det er en del fjell i skogen, men i lavmarken er det god vekst.

Kommunen eier ennu et skogstykke på Birkevald, gårdsnr. 1, bruksnr. 23, av skyld 0,02 øre kalt Nauser. Her er strandlinje til Langangsfjorden, båtplass og gode hus. Til eiendommen hører litt, jord og skog (Nauserkollen). Prisen er vistnok den største av alle kommunens skogparseller (forsørgspant). Kommunens samlede skogvidde er antagelig ca. 1400 mål.

Milebrenning

(Av O. A. Langangen)

Milebrenning var en meget benyttet industri i gamle dager. Lasten hadde jo den gang liten og ingen verdi, derfor brant man den op til trekull. Den har vistnok sin rot helt fra det 17de århundres siste del og fortsattes helt inn i 1860-årene. Når man ferdes i skog og mark kan man den dag idag se de mange milebunner rundt om i nær alle skoger. Gamle folk kan huske at de talte med milebrenneren i fullt arbeide med å brenne milen ferdig. Jeg skal i korthet beskrive milen. Man fant sig ut der man skulde hugge miletømmer, et sted hvor det var dyp mulljord. Her blev jorden kastet op i så stor vidde man mente å trenge og så dyp at man hadde jord nok til å kle milen med. Samtidig gravet man op hull til vokterboligen som var et hull i jorden, helst i en skrånende bakke. Man satte kløvede stokker på skrå mot hinannen, hadde bar og jord på. Så var der en peis av rund sten. Der var ikke tregulv. Sengen bestod av nogen trestammer med litt halm på. Kosten var som regel grøt, kaffe og smørbrød. Arbeidet var meget slitsomt og liten fortjeneste for brenneren. Hvordan milen reises: Når alt tømmeret er kjørt frem kappes det op i forskjellige lengder og kløves i passende størrelser. Man reiser den lengste i midten av milen og så skråner det på begge sider så den ligner en høisåte. Så legges der på et tykt lag bar og det hele blir tildekket med jord. I toppen av milen en pipe for trekkens skyld (hull). Når milen er tendt må der nøie passes på at ikke luen slår ut, så milen brenner op. Det hendte iblandt. Milebrenningen foregikk helst om høsten og kullene fremkjørt på vinterføre. l Langangen var der store oplagshuser for trekull. Kullene blev derfra videresendt på store lektere ut fjorden til de forskjellige jernverk.