Landbruket i Eidanger

(Av Mikael Aamot)

Man har ment at der i jubileumsskriftet om det kommunale styre i de siste 100 år også bør finnes et utsyn over bygdens næringsliv - først og fremst da landbruket med sine attåtnæringer, som jo også i Eidanger ned gjennem tidene har vært «modernæringen» og dermed grunnlaget for bygdefolkets økonomiske tilvære og kulturelle liv.

Det er nok så at det kommunale styre ikke egentlig har til opgave direkte å ta sig av næringslivet, men det vil allikevel - i forbindelse med fylkesadministrasjonen og statens styre forøvrig være den myndighet som på forskjellige måter er med på å legge vilkårene til rette for den private virksomhet. Der kunne også nevnes mange saker av særlig betydning for landbruket som formannskapet og herredsstyret har tatt sig av i tidens løp.

Dessverre er der ikke meget å finne av direkte oplysninger om landbruket i eldre tid i den enkelte bygd, - således heller ikke fra Eidanger. Men stort sett har vel landbruket utviklet sig på samme måte her som i landsdelen eller landet ellers. Når én av de forhåndenværende kilder skal søke å danne sig en mening om landbrukets tilstand og utvikling i det forløpne hundreår, så blir en slått av sannheten i den ofte gjentatte setning at «landbruket ifølge sin natur er konservativt». Forandring og omlegning av tilvante driftsmåter foregår langsomt og forsiktig. 100 år er heller intet langt tidsrum når det gjelder landbrukets utvikling. Fremgangen og forandringen i det almindelige jordbruk fra 1837 til nu blir derfor mindre enn man skulde vente, når man ser hen til den omveltning som har funnet sted på andre områder, især teknikk og industri. Men også i landbruket har det gått i hurtigere tempo de senere år enn tidligere.

Landbruksvidenskapen har jo gjort veldige fremskritt siden den tyske kjemiker Justus von Liebig i 1840-årene offentliggjorde resultatene av sine forsøk med plantenes ernæring og husdyrenes foring, senere videre utformet og satt i system av fremragende forskere og forsøksstasjoner i alle land.

Dette har bl. a. ført til den storslåtte fabrikasjon og utvinning av kunstgjødsel, som nu er blitt en så uundværlig faktor i jordbruk og havebruk over hele verden. Likeså fremstilling og bruk av kraftfor. Den stadige forbedring av landbruksredskaper og maskiner har naturligvis også hatt en stor betydning.

Samtidig er utført et veldig arbeide med forbedring og foredling av planteslag og husdyrraser.

Den videnskapelige forskning har i de senere år også kastet nytt lys over arveliphetslæren og arvelighetsfaktorene, så der nu er et ganske annet grunnlag for både planteforedling og forbedring av husdyrrasene enn tidligere, da man så å si måtte famle i blinde og resultatene derfor måtte bli nokså tilfeldige.

Der er grunn til å tro på en hittil ukjent fremgang i landbruk og hagebruk, men forskjellige forhold gjør, at de videnskapelige forskningsresultater kun langsomt og stykkevis kan ventes gjennemført i den almindelige praksis.

Dette går ulike lettere i teknikk og industri, hvor enkelte forutseende finans- og forretningsmenn kan gripe en idé - når de ser der er penger å tjene - og med hjelp av videnskapsmenn, ingeniører og teknikere på kort tid reise en industriell storproduksjon. Her er det ikke nødvendig først å overbevise hver enkelt arbeider og tjenestemann i bedriften om fordelen og anvendeligheten av en ny arbeidsmetode eller om den økonomiske nytte av en ny produksjon.

l en fabrikk kan hver mann passe sin maskin eller sitt bestemte arbeide uten å forstå noe større av det hele ellers.

Anderledes i landbruket med de hundretusener av selvstendige enkeltbedrifter på for det meste små eiendommer. Her kan man ikke vente at alle i en fart og en fei skal gå over til noe nytt før det er grundig prøvet, og erfaring viser at det også er økonomisk fordelaktig.

Det tilvante og nedarvede har også en meget større betydning i bondelivet og bondekulturen enn hos andre samfundsklasser og virker med til at større forandringer ikke er så lette å gjennemføre. Landbruket er en langsiktig bedrift og krever forholdsvis stor både grunnkapital og driftskapital. På den annen side er forrentningen og overskuddet meget beskjedent, selv om betalingen for det innsatte arbeide av brukeren og hans familie regnes ytterst lav i forhold til arbeidsbetalingen i andre næringer. Nest efter fiskeren er det vistnok bonden og skogsarbeideren som må nøies med den laveste timebetaling.

Det kgl. Selskap for Norges Vels regnskapsundersøkelser viste således nedennevnte år i gjennemsnitt for hele landet følgende forrentningsprosent av den i landbruket nedlagte kapital: 2,06% for 1929-30, 1,51% for 1930-31, 0,35% for 1931-32 og 0,83% for 1932-33. For de små bruk var forrentningen enda ugunstigere.

Arbeidsbetalingen er utregnet til kr. 2,52 pr. mannsdag i 1935, i skogbruket kr. 4,03. Samme år var lønnen i industrien kr. 11.34 for 8 timers dag.

Efter statistisk årbok 1936 var dagbetalingen for skogsarbeidere kr. 3.40, men for arbeidere i treforedlingsindustrien kr. 9.18 pr. dag a 8 timer. Dertil kommer at skogsarbeide er sesongarbeide. Og enda blev det med de gjeldende tømmerpriser svært liten betaling for kjøringen og for selve tømmeret. Tross gjennemført nøisomhet og sparsomhet kan det således ikke bli stor kapitaloplegning av det egentlige jordbruk i den enkelte manns levetid.

Kapitalmangelen vil derfor i mange retninger bremse på utviklingen, især på alt hvad der heter grunnforbedringer. l samme retning virker de relativt høie eiendomspriser og den like arverett med utløsning av medarvinger, hvorved den som overtar eiendommen ofte kommer til å sitte hårdt i det. l vårt klima trenges også forholdsvis kostbare hus for dyr og avling til den meget allsidige drift på hver enkelt eiendom

De høit opskrudde priser på såvel eiendommer som maskiner og redskaper under verdenskrigen og høikonjunkturen efterpå med det senere voldsomme fall i prisen på jordbruksprodukter i forbindelse med den pengetekniske opskrivning av kroneverdien har som bekjent medført en høist alvorlig gjelds- og lønnsomhetskrise som har gjort stillingen meget vanskelig og bekymringsfull for den overveiende del av bondebefolkningen.

Under disse forhold kunne man selvfølgelig ikke vente noen sterk fremgang de senere år. Det er for mange blitt - som Bjørnson sier om fiskeren - «en kamp for livet uavladelig».

Men bondens kjærlighet til jorden og sitt yrke har ned gjennem tidene skapt en seighet og trofasthet i arbeidet som har båret over misvekstår og kleine tider uten at han har gitt op. Vi får håpe at disse karakteregenskaper også vil hjelpe til å overvinne de vanskeligheter som de senere års usikre tider har skapt.

Veien må vel her som i andre næringer gå gjennem organisasjon, spesialisering og rasjonalisering.

Å finne den for våre forhold heldigste vei til fremskritt og større rentabilitet i landbruket uten å berøve jordbrukerne den følelse av frihet og selvstendig initiativ, som har så meget å bety for den norske bonde - det er den store og vanskelige opgave i kommende tider.

Et lite historisk tilbakeblikk

For bedre å forstå utviklingen i det siste århundre vil det vistnok ha sin nytte å kaste et lite blikk på enkelte sider av landbruksforholdene også i eldre tid. Jeg skal derfor - nærmest efter prof. Oscar Albert Johnsen: «Norges Bønder» og andre kilder - søke i all korthet å meddele enkelte trekk av landbrukets historie.

Noget av det som har størst betydning er eiendomsforhoIdene til jorden. Bare den som selv eier sin gård - eller besitter den på en sådan måte at han føler sig nogenlunde trygg på å beholde den for sig og sin slekt - vil få riktig lyst og interesse for å sette sine evner og krefter inn på tiltak og forbedringer, som først utover i fremtiden kan tenkes å komme fullt til nytte.- Det viktigste ellers er naturligvis lønnsomheten, den rettslige stilling og standens evne til å hevde sig likeoverfor andre klasser i befolkningen.

Under landets første bebyggelse var vistnok ettesameiet den almindelige besiddelsesform. Gårdene blev drevet i fellesskap under den eldstes, familiefarens, ledelse. Senere utviklet det sig til den såkalte åsedesrett, den eldste sønn overtok gården. Dette førte til enkeltmannseiet, men fremdeles med odelsrett for slekten.

I vikingetiden underla høvdingene og stormennene sig etterhvert mange eiendommer. De skaffet sig billig arbeidskraft i hjemførte krigsfanger. Disse blev holdt som treller, og ved deres hjelp blev ryddet op meget ny jord i denne tid.

Det antas dog at ennu ved vikingetidens slutning var minst halvparten av Norges bønder selveiere.

Om selve gårdsdriften på denne tid heter det i «Norges Bønder»:

«Gårdsdriften i vårt land antok allerede i løpet av mellemjernalderen og vikingetiden de former som den i hovedsaken beholdt til inn i det 19de århundre, da de nye landbruks- og meierimaskiner hitførte en fullstendig omveltning».

I vikingetiden og sagatiden blev der drevet stor kornavl, og vårt folk synes i hovedsaken å ha brødfødt sig selv».

Der innførtes vistnok litt hvete og hvetemel til hoffets og aristokratiets behov, ellers intet undtagen i uår. I tiden omkring 1300 var det derimot regelmessig import av korn og melvarer fra England og Tyskland. Denne stigende import gjorde korndyrkningen ber i landet mindre lønnsom og førte til stor økonomisk tilbakegang for landsbygdene, især i kystdistriktene.

Efter vikingetidens slutt blev det forbi med den billige arbeidskraft av hjemførte treller, og trellestanden gikk hurtig tilbake for omsider helt å forsvinne. Herved blev det ikke så lønnsomt lenger å drive store herregårdsbruk. Byene vokste også frem og trakk folk til sig fra landsbyggen, så det kom til å skorte på tjenerhjelp også for bonden. l annen halvdel av det 13de århundre synes tjenerspørsmålet å ha vært nesten like så brennende som i våre dager. Efter kristendommens innførelse fikk kirken etterhvert ved kjøp, overtagelse av panter eller ved testamenter o.s.v. overdraget eiendomsretten til meget jordgods. Likeså den under enevoldskongedømmet stadig voksende tjenesteadel. Hvor meget jordgods kronen, kirken og adelen eide tilsammen ved sagatidens utløp eller i begynnelsen av unionstiden kan ikke angis i bestemte tall. Det antas at i den første halvdel av det 14. århundre var adskillig over 2/3 kanskje snarere ¾ av landets gårdbrukere leilendinger.

Omkring 1625 var der 25,000 bygselmenn mot godt og vel i 1,000 selveiende bønder. 45% av landets jord tilhørte kronen og kirken, 13% adelen, 17% rike bønder, byborgere og uadelige embedsmenn.

Byene vokste sterkt. Folketallet i byene øket til det tredobbelte i tiden fra omkring 1537-1660. Der var også i denne tid stor innflytning fra bygdene til byene og ikke liten innvandring fra utlandet. Blandt bybeboerne var der mange dansker, tyskere, hollendere og skotter.

Kjøpstadborgerne hevdet for sig enerett til all handel. Hver by hadde sitt bestemte opland hvor ingen andre måtte drive handel. Ved byprivilegiene av 1662 blev det bl. a. slått fast at bonden ikke måtte selge tømmer til andre enn til byborgerne. Der blev også oprettet sagbruksprivilegier som gjorde det lett for sagbrukseierne å sette prisen på tømmeret som de selv vilde.

Bønder og leilendinger blev etterhvert pålagt større og større byrder og forpliktelser samtidig som deres handlefrihet innskrenkedes og deres økonomiske og retslige stilling forverredes.

Vårt land undgikk livegenskapet, men bøndene fikk allikevel nok av trykkende byrder. Bl. a. kan nevnes den plikt som blev pålagt bøndene i 4 mils omkrets fra jernverkene å utføre all kjøring av trelast, kull, malm og matvarer mot en lav betaling.

l de bygder som rammedes av denne byrde forfallt jordbruket, og storparten av bøndene blev redusert til et slags arbeidere i grubeeiernes tjeneste.

Selve jordbruket

Eidanger er en fjord- og kystbygd med forholdsvis meget skog. Det dyrkede areal er prosentvis større enn i noget annet herred i fylket, men det er nokså spredt med mange små jordstykker inne mellem skog og fjellknauser og forholdsvis lite dyrket areal på de enkelte gårder. Noen steder i bygden er der dog allikevel noget større sammenhengende strekninger dyrket jord, særlig i den vestlige del.

Halvøen mellem Eidangerfjorden i øst og Gunneklev og Frierfjorden i vest, fra Vallermyrene utover til Brevik, består vesentlig av kalkfjell (silur) og har en frodig vegetasjon med mange sjeldne planter. Her har nok i eldre tid vært det viktigste kornavlsdistrikt. Jordens naturlige fruktbarhet var jo dengang av mer avgjørende betydning enn den er nu, da man ved hjelp av kunstgjødsel kan skaffe det nødvendige tilskudd av alle de næringsstoffer som trenges for å frembringe en stor avling. Gjødselmangelen var i gammel tid nettop den største hindring for økning av åkerarealet og jordens opdyrkning i det hele. Av forskjellige beretninger fra eldre tid synes det å fremgå at landbruket i det hele tatt ikke blev ofret den opmerksomhet i kystdistriktene som lenger inne i landet. Dette hadde nærmest sin grunn i at interessen blev delt på mange flere erhvervsgrener. Foruten skogsdrift var det fiskeri, sjøfart, skibsbygning, båtbyggeri og i sin tid istrafikken, - ikke minst her i Eidanger. Istrafikken hadde forresten den store fordel at den ga arbeide og fortjeneste i vintertiden.

Landbruket var i begynnelsen av forrige århundre - som tidligere - i utpreget grad anlagt på selvforsyning av nesten alt det som trengtes av mat og klær, utstyr for hus og hjem, arbeidsredskaper o.s.v. Men for bygder som lå nær kysten og byene var det jo lettere å få forsyning av både det ene og det andre, så der blev kjøpt mer av forskjellig slag. Husfliden stod derfor heller neppe på et så høit trin som i bygder lenger inne i landet. Påvirkning fra byene i klær og matstell og levevis i det hele har jo selvfølgelig også spillet en stor rolle.

Alt dette er forhold som må tas i betraktning når man vil søke å danne sig en mening om utviklingen ned gjennem tidene, og man kanske vil synes at selve landbruket som helhet - eller i sine enkelte grener - ikke alltid har nådd det standpunkt som der ellers efter de naturlige betingelser kunne være grunn til å vente.

Den vesentligste forandring i det norske landbruk i det forløpne hundredår er vel den omlegning som fra tiden omkring 1860 har foregått fra et overveiende kornavlsbruk til et sterkere utviklet husdyrbruk.

Denne omlegning - som forøvrig var mest utpreget i de mer kornproduserende innlandsdistrikter - blev fremtvunget av de stadig lavere kornpriser, som etterhvert gjorde korndyrkning under våre forhold mindre og mindre lønnsom. Efter korntollens avskaffelse steg innførslen av korn fra oversjøiske land voldsomt. Særlig Amerika kunde på sine store vidder fruktbar jord ved hjelp av nye - og etterhvert mer teknisk fullkomne - maskiner, dyrke korn til en langt lavere produksjonspris enn det var mulig på våre små åkervidder.

Prisen på rug var i femåret 1866-70 gjennemsnitlig kr. 16.80 pr. 100 kg., men fallt i femåret 1886-90 til kr. 9.30. Enkelte år solgtes rug og bygg for kr. 8.00 eller derunder pr. 100 kg. Det var da naturlig at dyrkningen av brødkorn gikk sterkt tilbake. Blandt kornartene har havren alltid vært dominerende i Eidanger.

For årene 1835 og 1875 er åkerarealet beregnet etter utseden. Nedgangen i dyrket areal fra 1917-29 må antas for endel å skydes byutvidedelsen i Porsgrunn. Etter 1929 har det ikke vært holdt telling av åkerarealet.

Det ser ut til at det her - som vistnok i de fleste kystbygder - så å si alltid har vært brukt forholdsvis meget innført korn til det daglige brød hos gårbrukerne.

H. C. Ramberg skriver i «Boken om Eidanger»:

«Aldri har jeg fått bedre og kraftigere kost enn i mitt barndomshjem. Brødet var hjemmebakt av første sort østersjøisk rug, som vi selv brakte til møllen og lot den sammale. Der blev bakt en bakning hver uke og en tønde rug varte en måned, 12 tdr. om året. 3 a 4 spd. pr. td. ca. 200 kr.»

Efter opgaver i de statistiske tabeller blev der i årene omkring 1780 til Bratsberg amt innkjøpt ca. 40,700 tdr. korn om året. Det hjemmeavlede korn var beregnet til ca. 69,690 tdr. årlig. Når det var uår, som ikke sjelden var tilfelle også i begynnelsen av det nittende århundre, måtte der vel innkjøpes forholdsvis enda mer.

Efter det svære uår i 1836 blev det stor nød om vinteren og mangel på såkorn og settepoteter våren 1837. Avlingen blev derfor utilstrekkelig i 1837, så Bratsberg amts landhusholdningsselskap efter anmodning fra amtet fant å måtte ta sig av forsyningen med såkorn og settepoteter til bruk våren 1838. Settepotetene skulde innføres fra Holland eller Skotland. Kjøpmann J. Møller, Porsgrunn, skaffet 1000 tdr. havre, Blehr, Stathelle, 500 tdr. poteter og Larsen i Brevik 400 tdr. poteter. 150 tdr. råtnet om vinteren. Resten 750 tdr. blev utdelt, ca. 1/3 til de nedre distrikter, resten til øvre Telemark.

Som det sees av tabell I er det bare hveten som er øket nevneverdig i areal fra 1875 til 1929. Efter innførelse av korntrygden har hvetedyrkningen tiltatt meget også de sisste år og er nu av vesentlig betydning for gårdbrukernes selvforsyning med brødmel.

Potetarealet er som det sees av tabellen minket endel de senere år. Dette har vel sin grunn i den stadig sterkere konkurranse i salg av matpoteter fra andre distrikter, som har bedre betingelser for dyrkning av poteter, særlig tidligpoteter. Nu i bilenes tid har jo ikke avstandene så meget å si som tidligere.

Et lignende forhold gjør sig gjeldende i dyrkning av grønnsaker for salg.

Arealet av rotvekster til fôr (turnips- og kålrot) er ikke steget fra 1907 til 1929. Det utgjør i 1929 knapt 2% av den dyrkede åkerjord.

Åkerbruket nu

Stort sett kan det sies at den vesentligste forandring i driftsmåten i selve åkerbruket består i en øket bruk av kunstgjødsel, bedre gjødselbehandling, mer ydedyktige og årsikre stammer av korn og fôrvekster og en mer hensiktsmessig jordbearbeidning med moderne redskaper.

Kunstgjødsel av forskjellig slag begynte man med i utlandet og vel også enkelte steder her i landet - omkring 1860-årene. På våre kanter fikk kunstgjødselen ikke nogen betydning før den billige tomasfosfat kom på markedet omkring 1880. Efterhvert blev også bruken av kainit - senere annen kaligjødsel - og Chilisalpeter nokså almindelig. Fra 1908 fikk vi kalksalpeteren fra fabrikkene på Notodden og er dermed inne i den moderne tid på dette område.

Alt i alt opnår de fremmeligste gårdbrukere nu utvilsomt større og bedre avlinger enn nogensinde tidligere, men for mange har vanskeligheten med å skaffe tilstrekkelig driftskapital gjort at de senere tiders fremskritt ikke er kommet fullt ut til nytte, særlig på de mindre bruk.