Landbruket i Eidanger

(Av Mikael Aamot)

Åkerbruksredskapene

Her som andre steder bruktes hovedsakelig de samme åkerbruksredskaper som hadde vært almindelig i gammel tid med små forandringer helt inn i det 19. årh. Der var enkelte steder innført jernploger av skotsk modell, og på det før nevnte dyrskue i Skien i 1853 var der utstilt en hel del jordbruksredskap og modeller fra Sverige. Videre var utstilt en amerikansk plog (fra statsråd Aall) i hakkelsmaskin m. m. fra Fossum jernverk. Det var først betydelig senere de amerikanske redskaper og landbruksmaskiner blev utbredt her i landet. I 1875 fantes i Eidanger 3 slåmaskiner, i 1885 15 stk. og i 1891 opgis i statistiken 51 stk. slå- og meiemaskiner, men ennu bare 2 radsåmaskiner.

Nu er jo slåmaskinen så almindelige at det ikke har nogen interesse å nevne antallet. De fleste gårder er nu også godt utstyrt med moderne ploger, harver og radrensere m. v. Det meste av den slags er nu av norsk fabrikat. Likeså hakkelsmaskiner og treskeverk.

Uthusbygninger

J. C. Ramberg skriver i «Boken om Eidanger»

«På mange gårder er i de senere år opført nye uthusbygninger. Fjøs og stall opføres i de senere tider gjerne av mursten og der sørges for at disse uthus får en hensiktsmessig innredning. Fjøset får en bred forgang i midten med krybber på begge sider, så at dyrene ikke lenger står lenket til veggene, men med hodet vendt mot krybben og forgangen. I fjøset og stallene er der omtrent likeså lyst som i en av våre egne stuer, så dyrene behøver ikke å tilbringe tiden som i gamle dager i et evigt mørke.

Ladebygninger opføres nu gjerne av bindingsverk med bordkledning; før i tiden blev jo deslige bygninger alltid opført av tømmer.

En av den nyttigste forandring er den, at der sørges for å bevare gjødselen, dels ved rummelige gjødselkjellere under gulvet eller også taktekning.

Det er ikke lenge siden at man kunde bli vidne til at gjødseldyngen lå i den grad ubeskyttet, at flomvannet høst og vår førte en stor del av den verdifulle beholdning med sig ned i sjøen.»

Hus og hjem

(Av J. C. Ramberg: Boken om Eidanger).

Bondegårdene var fra de eldste tider gjerne 2 etasjer av hensyn til tyver og røvere. Oprindelig anvendtes da underetasjen til ved- og redskapsbod, mens kun overetasjen var innrettet til beboelse.

Således hadde det ialfall vært hos min bestefar lsak Berg, så at husets nuværende utseende er av nyere dato.

l hver etasje er der nu for tiden gjerne stue, kammer og kjøkken. På adskillige steder er overetasjen revet ned og satt ved siden med eller uten gang imellem f. eks. på Siktesøya, Lerstang, Røra, Opistua, Lillegården, Sundsåsen, nordre, Halvarp, Bassebo, Bjønnes, Stulen og flere steder.

Gamle 2-etasjes hus finnes ennu på Slevolden, Sundsåsen (tilbygget i 70-årene), på Nøklegård, 2 på Langangen, et på Lønnebakke og et på øvre Sollid.

Den største og vistnok en av de eldste 2-etasjes bygninger er Tveten nordre, der har vært embedsgård. På Stridsklev stod også en eldgammel 2-etasjes rønne, der blev flyttet til Porsgrunn.

Bondehusene er nu for det meste 1-etasjes med 2 stuer, 2 kammere og kjøkken samt gang i midten og gjerne et eller etpar mindre værelser ovenpå.
Arbeiderboliger består gjerne av stue, kammer og kjøkken.

Dagligstuen var for 100 år siden gjerne panelt og grønnmalt, i senere tider rappet og vannmalt; men ofte var det bare stokkeveggene.
Stasstuen var noget finere utstyrt; men tapeter hørte til rene sjeldenheter. Disse kommer først i bruk i 2. halvdel av forrige århundre.
Gardiner for vinduene var nesten aldri å se på denne tid, ikke engang halvgardiner.
Rullegardiner var også ukjente. Sollyset hadde uhindret adgang i de tider.

Malte gulver hørte jeg om etsteds i bygden, men det syntes jeg da måtte være «halvgalt» å gå å tråkke på et malt gulv. Sådant kom i bruk i 70-årene, da man ikke alene malte gulvene, men endog ovner for å slippe å pusse dem. Men så fikk man riktig nok en deilig røkelse i stuen om høsten når ovnen blev ophetet.

Loft og stabur. På loftet hang der gjerne rikelig av gangklær av alle slag, og skinker, knoker og spekelår var ophengt tidlig på våren, når de var blitt ordentlig «saltbiten», for ikke å bli tråe eller komme til å forhærde sig i saltholken.

På enhver større gård, navnlig ved de gamle to-etasjes husbygninger med snaut loftsrum, fantes gjerne en særskilt bod til korn og andre matvarer, og der hadde man da også melken i sommertiden. (Fetsild og spekemakrel blev derimot helst opbevart i kjelderen).
Denne slags bygning kaltes stolpebod (stålbu) og var optømret på 4 stolper til beskyttelse mot rotter og mus.
Et sådant «stabur» la man alltid et stykke borte fra de øvrige bygninger for å sikre sig mot ildebrand.
Døren var dobbelt og forsynt med en veldig taskelås og jernbeslag, og gluggene hadde jernsprinkler.
På denne måte brukte våre oldeforfedre å assurere sine forråd mot nærgående inngrep av snyltegjester såvel tobente som firbente.

Bohave. Husets indre utstyr så nok ganske anderledes ut i våre oldeforfedres dager enn nu i tiden. En sofa med divanbord foran fantes ikke i noget værelse og knapt nok var det med stoler.

I storstuen pleiet imidlertid de mere velhavende å ha et større speil med et klaffebord foran; men speilet var da enten gått i arv eller kjøpt på en auksjon. Når hertil kommer en dragkiste, nogen putestoler og muligens en hjørneskjenk av bjerk er vi på det nærmeste ferdig med dette værelse.

Glanspunktet var imidlertid sengen i hvilken der var opstablet dobbelt op av alle slags sengeartikler. Den hadde 4 høie stolper på hvilke der hvilte en fint utstyrt «karnis» som bar det praktfulle omheng der omsluttet hele sengen. Omhenget bestod av et glansfullt og raslende møbelstoff i de mest pompøse mønstrer og farver; det var ordnet i en bugnende rikdom av folder og rikt prydet med frynser eller ponponer, og åkledet var av samme luksuriøse stoff. Det måtte være velsignet å legge sig til hvile i en sådan seng.
Fjermadrass var aldeles ukjent.

l dagIigstuen var da all ting tarveligere. Ektesengen hadde et mørkfarvet omheng av bomuldsverken og var således uten luksus,
Forøvrig må nevnes følgende gjenstander:

Et gammelt vingebord over hvilket hang et mindre speil, en stueklokke der forresten kunne være nokså verdifull, en eller et par trekkbenker med «benkelåk» av tre, endel tarvelige, tildels høiryggede stoler og kanskje en krakk eller endog en avsaget trekubbe, (stabbe) samt en skammel til de små, alt sammen til å sitte på. Så var der et matskap og oppe under bjelkene hyller til plass for melken. Fantes der nyfødte i huset så måtte naturligvis vuggen være med.

Tjenerne og andre av familien sov gjerne i et kammer hvor der da fantes et bord, en krakk samt en seng og en eller et par slagbenker.

l mere velstående hus var der gjerne innrettet et storstuekammer (gjestværelse) med en eller flere senger, og da var der ingen seng i stasstuen.

l sådanne hus var ofte i eldre tider innrettet særskilt «drengestue» i bryggerhusbygningen. Her var der da ofte anbragt køier (husker, sovesteder) som var opslått på veggen, 2 og 2 over hinannen likesom tilsjøs. Her lå da husets ungdom og tjenerskap, gutter og piker i samme rum; men tross dette er vistnok moralen slappere nu enn dengang.

Endog i gjestværelset ovenpå bruktes køier til soveplasser, men vistnok kun i en høide. Sådanne finnes ennu især på steder med skråtak.

«Sengeband» var en innretning som aldri måtte mangle i ektesengen. Det var en taustump som var fastgjort i taket og forsynt med en knute eller fint utstyrt håndtak der lignet en stigbøile.

Et sådant sengeband var svært nyttig i sykdomstilfelle for å ta fatt i når man skulde vende sig i sengen, men det er ikke destomindre for lenge siden avskaffet.

I enkelte «bedre» hus hadde man melkehyller i spiskammeret, og da bruktes ikke hyller under taket i bebodde rum.

Om sommeren når det var riktig ilde med fluer hengte man op store kvaster av «engestamp» opunder taket. På disse satte da fluene sig når de om kvelden gikk til ro. Så tok man en sekk og svøpte forsiktig over hvert knippe, og så var flua i sekken. Denne blir da enten knuket eller denget mot en vegg. Denne proses måtte gjentas i flere dager og var ialfall et langt mere effektivt middel enn de nu brukelige fluefangere.

Blomster i vinduene var ennu ikke almindelig. jeg så i min tidligste barndom ikke blomster annet sted enn hos min bestefar, hvis datter Anne var svært glad i blomster og blandt annet hadde oleandre som stod på gulvet i pene, grønnmalte baljer og rakk nesten i taket. Hun hadde også svært vakre både potter og blomster i vinduene.

Noget senere så jeg hos gamle Ingeborg Stranna en potteplante som hun kalte «florensa» med en sart stengel og utrolig vakre blomster.

Mat og drikke. Aldri har jeg fått bedre og kraftigere kost enn i mitt barndomshjem. Brødet var hjemmebakt av første sort østersjøisk rug som vi selv bragte til møllen og lot den sammale.

Der blev bakt en bakning hver uke, og en tønne rug varte en måned, 12 tønner om året, 3 a 4 spd. pr. tønne, ca. 200 kr.

Havre til fladbrød og til dyrene blev avlet i rikelig mengde, og fladbrød var svært godt til fisk, kjøtt og flesk.

Ekstra gode poteter var der i overflod, og fersk fisk var der adgang til hele året samt rikelig og deilig melk og velsmakende fløtesmør det meste av året. Fersk og salt kjøtt av får og storfe og makeløst godt flesk av dyr, som var gjødet op over ørene med nyberget, grovmalt havremel så meget som grisen kunne orke å æte.
Og så «nybørjet» hvetemel til melkemat og kake ikke å forglemme!

Også nu for tiden eksisterer alle disse ting, men å regne for kun i navnet; det er ikke tilnærmelsesvis hvad det var i min barndom!

Enkelte steder bruktes ikke brandjern, men et jernstativ anbragt oppe i pipen, og i dette blev kokekarrene ophengt over ilden. Derved undgikk man da sådanne uhell som jeg dengang var vidne til, nemlig at en hel gryte med deilig kjøttmat blev veltet i asken. Men denne innretning der særlig var i bruk i eldgamle hus og som sikkert var svært praktisk er forlengst gått ganske av mote.

«Sladresnippen». Foruten den sedvanlige kjøkkenbenk fantes også en liten kort benkestubb til å sette fra sig vassbøttene på. Denne i sig selv nokså uskyldige innretning har imidlertid spilt en ganske vesentlig rolle i kjøkkenlivets historie, ti på denne beskjedne plass brukte gjerne tiggerkjærringer og andre femininer å slå sig ned, og mens husmoren vedblev å sysle med sin gjerning, satt den fremmede og rev av sig alt det bygdenytt som hun hadde på lager.

Herunder traff det sig vistnok dessverre altfor ofte at andre menneskers gode navn og rykte blev kalfatrert og tilrakket på en sådan uforskammet måte at denne fordringløse sitteplass ennu den dag idag må bære på det vandrende økenavn «sladresnippen», et uttrykk som vistnok må innrømmes å være ganske betegnende, men på samme tid just ikke meget smigrende.

Husdyrene

l selve husdyravlen gjordes i sisste halvdel av forrige århundre, betydelige fremskritt i opdrett og utvalg av avlsdyr, ikke minst i Telemark. Telemarkrasen fikk etterhvert et godt navn over hele landet. Det første dyrskue holdtes i 1853 på Brekke i Skien. Her blev der imidlertid bare utstilt en eneste telemarksku, ellers var dyrene enten av fremmede raser eller blandingsdyr. Dette tyder jo på at der på den tid ikke var større opdrett av telemarkfe i de ytre distrikter. Senere blev dyrskuene holdt i de øvre bygder i Telemark.

Efter opgave fra statistisk Sentralbyrå var husdyrholdet i Eidanger:

Som en kuriositet kan nevnes at der i 1890 fantes 6 rensdyr under 1 år i Eidanger.

Her i Eidanger - som ellers i strøk nær byene - har det vel nesten alltid blitt kjøpt en del bærekuer. Om opdrett i Eidanger heter det i proff. Helland, Bratsberg amt 1900: «Opdrett av hester til salg er avtatt og hester kjøpes i almindelighet.
Opdrett av kveg til salg er tiltatt noget. Melkeproduksjonen er meget forøket og salg av melk er av noen betydning og i tiltagende».

Her omkring byene - hvor melkesalget var av størst betydning var det helst foringen som etterhvert blev bedre.

Proff. S. Hasund, daværende amtsagronom i Bratsberg, skriver i sin beretning for 1899:

«På de Steder hvor jeg hidtil har reist, har jeg kun fundet nogle ganske faa Tilfælde av Sultefodring. Men efterhaanden som man kommer nærmere Avsetningsstederne blir Fodringen rigere, idet der brukes bedre Hø og mere Kraftfoder samt lidt Turnips. Sammesteds er Fodringen endog meget god. Derimod kan man ikke sige at Stellet blir bedre i samme Forhold som Fodringen».

For Bamble fogderi opgis i 1885 som gjennemsnitlig foring pr. ku 1760 kg. høi og 660 kg. halm.

I 1895 opgis foringen i Bamble fogderi til 2280 kg. høi, 700 kg. halm og 409 kg. avfallsmel (gjennemsnitt for 4 bygder) pr. ku om året.

Bruken av kraftfôr - utenom det vanlige avfallsmel - begynte her sist i 90-årene og har øket sterkt i de senere år.

Seterliv og skogbeite

Herom skriver I. C. Ramberg i «Boken om Eidanger»:

«Enkelte gårder, især i det vestlige Eidanger, har utilstrekkelig havnegang til sine kreaturer.

Sådanne brukte i gamle dager å få sine kjør anbragt i sommerhavn østover i sognet, hvor der er mer enn nok til behovet av skogbeite.

Saltboden, Skavrager, Hitterø, Jordsmyr og Sølverødgårdene fikk endel av sin besetning anbragt på Sollidgårdene i setermåneden, hvor altså disse mennesker lå i seter, og folk fra øene fikk enten «kua si» eller sauene sine bortsatt for sommeren.

Andre gårder hadde sine skogtrakter så langt fra hjemstedet at de var nødt til å opbygge seterhuser langt inne i skogene, hvor de tilbragte den såkalte setermåned med kveget.

Vi har ennu navner som minner om dette, f. eks. Siljansetret, Lillegårdsetret, Tråholtsetret, Langangsetret, Nordalsetret o. fl.

Lerstang hadde også lang vei til de østlige skogtrakter, der grenser helt bortover til Langangsfjorden.

l 50-årene lå derfor folkene fra Lerstang, Nedistue, i seter på Ramberg med sitt kveg. Det var pikene til Ole og Nils Kristiansen som passet kreaturene og hadde fått overlatt bryggerhusbygningen på Ramberg til seterbolig».

På endel eiendommer er der de sisste år ryddet op endel av skogsbeitet nærmest gården til et mer eller mindre velstelt «kulturbeite».

Den årlige meIkemengde pr. ku opgis i Bamble fogderi til 1310 l. i 1885, 1664 l. i 1895. Bare i nogen få bygder i Østfold og Akershus opgis en litt større gjennemsnitts melkemengde de nevnte år.

Med det økende forbruk av eggehviterikt kraftfôr steg melkemengden stadig efter århundreskiftet, men sank endel i årene efter 1915 på grunn av krigstidens vanskeligheter. Senere er den sikkert øket betraktelig igjen. Desverre har Eidanger ingen kontrollforening, så nøiaktige tall for melkemengden i et større antall besetninger kan ikke opgis.