Harald Hals: Eidanger bygdehistorie. B. I

Eidanger i middelalderen

Bosetning og samfunnsforhold i førkristen tid | Tidlig kristen middelalder | Krisen i senmiddelalderen | Kilder

Krisen i senmiddelalderen

I senmiddelalderen inntrådte en langvarig landbrukskrise som førte til at en rekke gårder rundt om ble forlatt og lagt øde, ikke få for alltid. Årsakene til denne krisen kan være flere, og er knapt klarlagt ennå. Det har vært pekt på at det kan ha oppstått en klimaforverring, og at landbruksprisene gikk ned på grunn av minkende tilgang på edelmetaller. Den mest sannsynlige årsaken er likevel den skaden den store Mannedauden voldte. Dette var en byllepest som får over hele landet i årene 1349 til 1350. Til Østlandet kom den det sistnevnte år. Dødeligheten var meget stor. Enkelte forskere har hevdet at opptil to tredjedeler av landets samlede befolkning strøk med på grunn av denne sykdommen. Også senere på 1300-tallet herjet pest og uår flere ganger, så folketallet hadde vanskelig for å øke igjen. Det samme ser ut til å ha vært tilfellet i Danmark og Sverige, men disse landene kom seg forholdsvis snart igjen. Hvorfor Mannedauden og de senere pestepidemiene hadde så mye mer langvarig virkning i Norge, er ennå ikke ordentlig oppklart.

Hvilke gårder det var som i Eidanger ble lagt ned og forlatt, er til en viss grad mulig å finne ut ved å undersøke skattelister fra 1500- og 1600-tallet. Her finnes oversikter over gårder som forholdsvis nylig er gjenopptatt, og som derfor betalte mindre skatt enn andre. En del gårder som en med sikkerhet vet eksisterte i middelalderen, er ikke nevnt i disse skattelistene. En må derfor gå ut fra at de er forsvunnet for godt, eller ble gjenopptatt som gårdsbruk først enda senere, på 1100-1800-tallet. Her følger en oversikt over en del av de gårder som en temmelig sikkert vet ble lagt øde i senmiddelalderen.

I nordøst ble Oklungen og Stufsrud nedlagt, og sør for disse to alle gårdene i Marka, helt ned til Langangen. Hverken Kjendalen, Solli, Viersdalen, Gunnulfsrude (Gunnarsrød), Sundsåsen, Kokkersvold eller Lønnnebakke ble tatt opp igjen før i nyere tid. Bedre gikk det heller ikke lenger sørøst for Langangsfjorden. Både Myrgård, Halvarp, Roeyna (Rognlia) og Auen ble lagt øde. Det samme var var tilfellet med samtlige gårder øst for Langangen, Avaldsaze, pollaxrudi, Ramsdale, Nøklegård og Bassebu. Vest over heiene, mellom Langangen og Tråholt, var det samme tilfellet. Her ble Kokkersvold, Lanner, Stulen og Slevolden nedlagt. Lenger sør led Hasler og Døvik samme skjebne.

I Bergsbygda ble derimot ikke mange gårder lagt øde. Her vet en med sikkerhet bare om at Ramberg og Øygarden ved Stamland ble forlatt. Det samme var sannsynligvis tilfellet med de to Solvik-gårdene i nærheten av Bjønnes. I sør ble Løvøya og Bjørkøya forlatt.

Tvers over Eidangerfjorden i vest, var det noen flere gårder som ble lagt øde. Dette var tilfellet med Bakke, og lenger i vest Hitterød. Nord for Bakke ble Heiðinastaðrudi lagt ned. Nordvest for den fikk Øygarden ved Ås samme sk ebne. Lenger nord langs Eidangerfjorden ble Arnalið nedlagt for aldri mer å gjenoppstå. I nordvest ble Stridsklev forlatt. Lenger sørøst opphørte Øvall for lange tider som gårdsbruk. Et godt stykke nordvest for den igjen ble Skrukkerød lagt ned. Lenger nordøst var det samme tilfellet med Þiilskoghe, nord for den Budhnarase, og enda lenger i nordøstlig retning ble Ørabirkiþweit lagt ned for bestandig.

I sørlig retning fra den igjen, oppover Bjørkedalen, ble en god del gårder liggende øde. Regnet fra dalens sørvestlige ende og videre nordøstover, ble følgende gårder forlatt: Ulverød og sørøst for den, Øygarden ved Tråholt, videre nordøstover igjen, Holtet, Gudsfred, Kjølsrød, Grønsholt, Hegna, Øveråsen, Nordal, Øygarden ved Nordal, Labbelot, Buer og Smøkkerød. Et par nedlagte gårder kan ikke stedfestes. Detvar Fialleno, Stodly og Eworudi.

Alt i alt ble i senmiddelalderen minst 65 gårdsbruk nedlagt, sannsynligvis flere. Sammenlagt hadde de kanskje et boltall på om lag 390 øyresbol. Tilbake i bygda ble ikke mer enn knapt 50 gårdsbruk, som sammenlagt kan ha stått i cirka 618 øyresbol. Av disse tallene ser en at det var de små gardene som ble sjaltet ut. Omgjort i gjennomsnittstall kan ikke ødegårdene ha vært på mer enn i høyden 6 øyresbol, mens de gjenværende gårdsbrukene kan ha ligget på om lag 12 øyresbol.

Studerer en nærmere hva slags gårder det var som ble lagt ned, finner en at antagelig minst 41 av dem var blitt ryddet i kristen tid, mens i høyden 24 var eldre. Av de om lag 47 brukene som ble ryddet i middelalderen, overlevde med andre ord ikke mer enn om lag seks landbrukskrisen i senmiddelalderen.

De gårder som oppstod i kristen tid, ble stort sett ryddet i utkanten av eldre bosetningsområder. Det var følgelig i de samme områdene ødegårdene mest forekom. Det ser en tydelig dersom en undersøker i hvilke strøk i bygda det fantes flest eller minst av dem.

I et skogkledd utkantområde som strøket øst for Langangen forsvant alle gårder som tidligere hadde eksistert der, og det samme var tilfellet sørover langs Langangsfjorden, vestover heiene og nordover i Marka, til og med Oklungen. I et gammelt og sentralt bosetningsområde som Bergsbygda fikk derimot krisen i senmiddelalderen ikke så mye å si for bosetningen. Bare et par gårder ble nedlagt her. Bosetningen på øyene holdt seg også forholdsvis godt oppe. Vest for Eidangerfjorden, på selve Eidangerhalvøya, så langt nord som til Jønholt og Bjørntvedt og nordøst til Bjerketvedt, der også bosetningen var gammel, var likeledes nedgangen moderat. I alt om lag 14 av omtrent 51 gårdsbruk ble nedlagt her. Verre var det i Bjørkedalen, som lå mer avsides til, og der bosetningen ikke var eldre enn fra vikingtida, en del av den yngre. Her ble om lag 13 gårdsbruk av cirka 18 forlatt.

Selvsagt skyldtes ikke nedleggelsen av gårder i utkantstrøk at den store Mannedauden og senere pestepidemier herjet mer her enn i mer sentrale bosetningsområder. Snarere var vel det motsatte tilfellet. Jo tettere folk bodde, desto flere kan vel ha strøket med. Årsaken til at de gamle og mer sentrale bosetningsområdene holdt seg bedre oppe, må ha vært innflytting fra ytterstrøkene, som i stor grad ble forlatt. Når det som følge av at folketallet sank, ble lettere å overta en større og bedre gård, var det naturlig at folk valgte dette framfor å sitte på en liten og dårlig en, attpå til ofte i et avsides strøk.

Det store folketapet kan imidlertid ha ført til at også på de gårdene som stadig var i hevd, var det uråd å holde oppe samme store produksjon som før. Dertil var det for få bønder, som igjen hadde altfor liten hjelp. Hvor stor produksjonsnedgangen i landbruket kan ha vært, i hvert fall når det gjelder korn, gir muligens tiendeoppgavene i biskop Øysteins jordebok en antydning om. Her finner vi tiendeoppgavene både fra begynnelsen av 1300-tallet og fra om lag år 1400. Ifølge jordeboka svarte gammel tiende for hele Eidanger som før nevnt til 32 mark forngild, mens den nye bare var 16 mark.

Tienden ble formodentlig både før og etter 1350 svart av kornavlingen. Det kan altså etter den store Mannedauden totalt sett ha blitt dyrket 50% mindre korn enn tidligere. For de gårdene som fortsatt vår i hevd, var neppe tilbakegangen i kornavlingen fullt så stor. For 1350 kan tienden som er oppgitt i biskop Øysteins jordebok, ha svart til om lag 64 skippund korn, etter det verdiforhold som tidligere er nevnt. Av dette kan de gårdene som ble forlatt etter 1350, ha svart cirka 25 skippund korn regnet etter sin andel av boltallene. De gjenværende gårdene betalte altså 39 skippund korn i tiende. Omkring 1400 ytet den siste gruppen gårder, ifølge tiendeoppgavene, i alt 32 skippund korn. Med andre ord kan disse gårdene ha avlet cirka 18% mindre korn omkring år 1400 enn de gjorde før 1350.

Den totale nedgangen i den samlede landbruksproduksjonen i Eidanger når alle vareslag tas med i beregningen, var neppe like stor. Høyst sannsynlig var det en oppgang i fedriften og en nedgang i korndyrkingen.

Med så mange gårder som ble lagt ned etter 1350, måtte vilkårene bli bedre for husdyrholdet. De gamle beitene ble mindre beskattet når så mange gårder ble forlatt. I en viss grad ble antagelig en omlegging til fedrift også nødvendig på grunn av det voldsomme folketapet som den store Mannedauden og de etterfølgende pestepidemiene forårsaket. Vanskene med å skaffe nok arbeidshjelp

fikk sannsynligvis bøndene til å samle seg mer om fedriften enn tidligere. Den gang var husdyrholdet et rent høstningsbruk, der buskapen stort sett klarte seg selv om sommeren og ble uhyggelig sveltef o^ret om vinteren. Den knappe føden husdyrene fikk i den kalde årstida, kunne sankes inn over lange tider. Det var derfor ikke så arbeidskrevende. Verre var det med korndyrkingen. Med den tids arbeidsredskaper måtte mange mennesker arbeide hardt for å få kornet inn i løpet av et kort tidsrom, og da leiefolk må ha vært vanskelig å få tak i, måtte en innskrenkning av korndyrkingen bli følgen. Muligens holdt korndriften seg best oppe på Eidangerhalvøya, det beste jordbruksstrøket i bygda, mens de øvrige delene av herredet som også fra naturens side var mindre skikket til korndyrking, i stor utstrekning må ha gått over til fedrift.

I det hele tatt spilte nok fedriften nå en langt større rolle enn korndyrkingen. Dette er kanskje grunnen til at huder i senmiddelalderen og begynnelsen av nyere tid ser ut til å ha vært det vanlige landbruksproduktet landskylda ble betalt med. Både i Eidanger og i nabobygdene gikk etter hvert, sannsynligvis fra omkring midten av 1400-tallet og utover, huder over til å erstatte de gamle boltallene både som benevnelser for faste landskyldsatser og som mål for gårdenes verdi. Disse nye verdi- og landskyldbenevnelsene holdt seg stort sett uforandret århundrer igjennom, helt til innføringen av matrikkelen av 1838. De må være identiske med de avgiftene som ble betalt av de gårder som var i hevd på 1400-tallet. En kan dermed sammenlikne hva som ble betalt i landskyld før og etter den store Mannedauden.

Det er nevnt at før den store Mannedauden kan det samlede boltallet i Eidanger ha vært omkring 1008 øyresbol, noe som tilsvarte cirka 504 hudlag. Ennå i 1661 var ikke de gårder som fortsatt var i hevd også etter 1350, på mer enn sammenlagt om lag 235 hudlag. Tilbakegangen i landskyld kan med andre ord ha vært om lag 53%, eller omtrent det samme som fallet i den samlede kornproduksjonen i bygda. Med en nedgang i kornavlen på bare 18% og kanskje med en større husdyrbestand enn tidligere, slapp de gjenværende gårdene lettere unna landskylda enn de hadde gjort før 1350. En større del av avkastningen kunne bøndene bruke til eget formål.

Fortegnelse i biskop Øysteins jordebok (Røde Bok) som viser hvilket jordegods Eidanger prestebol og kirke rådde over cirka år 1400. Av denne fortegnelsen går det fram at presten i Eidanger rådde over 12 øyresbol i Prestegården (den gamle Mo-gården). Videre hadde han 12 øyresbol i Vestre Adal-Eidanger, 5 øyresbol i Nordre Valler, 12 øvresbol i Søndre Valler, 12 øyresbol i Østre Nordal, 3 øyresbol i «Awaldzase», 2 øyresbol i «Bianarudi», 2 øyresbol i Holtet, 3 øyresbol i «Fialleno», 1 øyresbol i Nedre Bjørntvedt, et halvt øyresbol i Gata, et halvt øyresbol i Nedre Bjerketvedt, 2 ertogbol i Smøkkerød, 6 øyesbol i «Budhnarase», et halvt månedsmatbol i Tveiten i Drangedal, 1 øyresbol og 2 ertogbol i Stavdal (utenbygds), et halvt øyresbol i «Sauluarudhi» (utenbygds), 1 øyresbol i Bakke, 2 øyresbol i «Skoghsrudi», 7 øyresbol i Kongskleivene, 2 øyresbol i Hvalen, 2 øyresbol i Haugholt i Sle7ndal, 3 øyresbol i «Piilskøghe», et halvt markebol i Øvre Tveten, 1 ertogbol i Øvall, et halvt markebol i Søndre Grava, 6 øyresbol i Flåten, 7½ øyresbol i Stulen og 6 øyresbol i Nordre Ås. Eidanger kirke rådde over 6 øyresbol i Nordre Stulen, 1 markebol og 1 øyresbol i «Vingridhum», 1 markebol i «Eworudi», et halvt markebol i «Ørabirkipwæt», et halvt markebol og et halvt ertogbol i «Hughstadum» (utenbygds), og 6½ øyresbol i Øvre Tveten.

En nedgang i landskylda til mindre enn halvparten av hva den hadde vært før 1350, og en omtrent tilsvarende tilbakegang i kornavlingen er alvorlig nok, og det kan ikke være tvil om at Eidanger ble meget hardt rammet av landbrukskrisen som inntraff på midten av 1300-tallet. Muligens var den tross dette slett ikke den bygd i det nåværende Telemark fylke som var aller verst stilt. Dessverre mangler sammenliknbare oppgaver, så noe sikkert kan ikke sies, men enkelte ting tyder på at visse bygder omkring Norsjø og i Øvre Telemark ble temmelig avfolket på grunn av krisen. Har dette virkelig vært tilfellet, må årsaken i stor grad ha vært at innbyggerne der flyttet til sentrale og gode jord- og februksstrøk lenger sør, kanskje mest Solum og Gjerpen, men også muligens i noen grad Eidanger. Uten denne innflytningen ville kan hende både landskylda og kornavlingen i Eidanger, Gjerpen og Solum ha gått enda sterkere tilbake. Noe som også kan ha forårsaket flytning til de sørligste bygdene i Nedre Telemark, var at her var det adgang til havfiske. I uår kunne dette komme godt med, og dessuten viste fiskeprisene i senmiddelalderen en stadig stigende tendens. Muligens er dette litt av bakgrunnen for at i Eidanger holdt bosetningen seg forholdsvis godt omkring Eidangerfjorden og på de fleste av øyene, mens den gikk sterkt tilbake i Bjørkedalen, og Marka ble helt avfolket. Noen altfor stor betydning kan tross dette fisket ikke ha hatt for Eidanger i middelalderen.

Den lavere landskylda etter 1350 skyldtes at jordeierne på grunn av det voldsomme folketapet lenge hadde vondt for *a finne leilendinger til sine garder og derfor måtte gi dem rimeligere betingelser. Uten tvil har dette gått ut over de besittende samfunnslag, konge, aristokrati og kirke og gjort det vanskeligere for dem å opprettholde sin posisjon i samfunnet. Om det etter den store Mannedauden også skjedde store forandringer i selve eiendomsfordelingen, i den betydning at de forskjellige gruppene av jordeiere la under seg mer gods, vet vi for Eidangers vedkommende svært lite om. Det som er sikkert er at særlig kirkelige institusjoner også etter 1350 fortsatte å erverve jord. Ikke alle de eiendommer i bygda som er ført opp i biskop Øysteins jordebok, kom i kirkens eie før 1350. Helt sikkert gjelder dette Lerstang. Som nevnt ble den først testamentert til St. Peters kirke og-prest i Tønsberg så sent som i 1390.

Det er god grunn til å tro at også enkelte andre gårdparter som er oppført i jordeboka, kom i kirkelig eie etter den store Mannedauden. Særlig gjelder kan hende dette en del av den jord som ifølge jordeboka ble gitt kirken til beste for sjelen til en eller annen. Mannedauden og de pestepidemiene som fulgte, kan ha fått mange til å betenke kirke og prest med gaver for å sikre seg evig salighet.

Som det går fram av tabellen vedrørende eiendomsforholdene i Eidanger cirka 1330-1400, fortsatte kirken å tilegne seg gods også etter at biskop Øysteins jordebok var ferdigskrevet, hva nå enten dette skjedde ved gaver, kjøp, eller innkreving av bøter for forseelser som var av den art at bøtene tilfalt kirken.

Et par av de gårdene kirken overtok etter år 1400, var ødegårder. De kan Eidanger-presten ha kjøpt billig, muligens i håp om at de igjen skulle kaste noe av seg. De kan ikke ha svart landskyld før de ble gjenoppryddet på 1500tallet. Geistligheten hadde god grunn til å erverve seg nye eiendommer, for derved å forsøke å holde seg oppe og unngå de verste følgene av landbrukskrisen. Det hjalp bare ikke. Heller ikke kirken unngikk å bli rammet av det alminnelige landskyldfallet. I Eidanger er geistlighetens tap vanskelig å beregne, fordi en ikke vet nøyaktig hvor mange av gårdene i biskop Øysteins jordebok det var som kom i kirkens eie før 1350. Et maksimumstall må bli 266 øyresbol eller cirka 133 hudlag, noe en får dersom en trekker fra Lerstang, den eneste gården i jordeboka som det med sikkerhet kan sies at geistligheten overtok i annen halvdel av 1300-tallet.

På slutten av 1400-tallet og begynnelsen av 1500-tallet fikk kirke og presteskap sammenlagt antagelig omkring 86 hudlag i landskyldinntekter av sine gårder i Eidanger, når hensyn tas både til nye bruk som geistligheten hadde overtatt, og til andre som ikke lenger kan ha vært i hevd etter Mannedauden. Nedgangen i kirkelige landskyldinntekter kan altså i høyden ha vært omkring 35%, sannsynligvis mindre.

På grunnlag av de samme kilder som tidligere er nevnt angående eiendomsforholdene i Eidanger, er det også mulig til en viss grad å finne ut hvordan godsfordelingen i bygda var ved slutten av middelalderen, etter krisen på 1300-tallet. Den nedenstående tabell må imidlertid betraktes med den største forsiktighet. Også den er bare å anse som et forsøk.

Eiendomsforhold i Eidanger ved middelalderens slutt:

Dersom en går ut fra at de verdslige jordeierne ikke ervervet seg noe særlig mer jord etter 1350 enn det de hadde fra før av, noe som meget langt fra er sikkert, vil en også for disse godseiergruppene kunne finne et omtrentlig inntektstap. Forutsatt at kongen ikke ervervet mye nytt gods etter Mannedauden, kan han ifølge de verdimål som her er brukt, to øyresbol på ett hudlag, ha rådd over en godsmengde før 1350 som tilsvarte en landskyldverdi av om lag 116 hudlag, mens han senere bare hadde en inntekt på 33 huder. Verditapet for kongen kan altså ha vært opp til 71.6% For adelsgodset var muligens de tilsvarende tallene 6 huder i landskyldinntekt før Mannedauden og 4 huder senere, en nedgang på bortimot 33.3%. Verdslig gods der eierforholdet var usikkert, kan før Mannedauden ha svart til en landskyld på 41 huder, mens det senere ga 25 huder, tilbakegang 39%. Bondegodset i bygda hadde muligens før 1350 en verdi av 150 huder, senere 87 huder; nedgangen kan ha vært på opptil 42%.

Eidanger kirke og prest hadde kan hende et av de største inntektstapene. Før 1350 kan disse to geistlige institusjoner i selve bygda hat hatt en landskyldinntekt på opptil 132 øyresbol eller 66 hudlag, derav falt 107 øyresbol eller om lag 53 huder på presten alene. Senere ga det godset presten og kirken rådde over, ikke stort mer enn 18 huder i landskyldinntekt, hvorav førstnevnte rådde over cirka 15. Årsaken til dette store landskyldfallet må ha vært at prest og bygdekirke for en stor del hadde sitt jordegods i småparter i en rekke mindre gårder som etter den store Mannedauden ble forlatt. Det hjalp Eidanger-presten lite at utenbygds geistlige ser ut til bedre å ha fått inn de landskyldinntekter de hadde krav på i bygda. Muligens fikk enkelte av dem til og med inn litt mer etter 1350 enn tidligere, noe som ikke minst skyldtes overtagelsen av Lerstang. Går en ut fra at alt utenbygds geistlig gods utenom Lerstang allerede før 1350 tilhørte de eiere som ifølge biskop Øysteins jordebok rådde over det, får en et boltall på sammenlagt omkring 134 øyresbol, om lag 67 hudlag. På 1400-tallet hadde utenbygds geistlige i landskyldinntekt av sine eiendommer i Eidanger cirka 68 huder, eller med andre ord om lag 1,5% mer enn før Mannedauden.

Eidanger-presten kan derimot ikke lenger ha klart å leve bare av det jordegods han fremdeles rådde over i bygda, så meget mer som også tienden var redusert med om lag 50%. Eiendommer som Eidanger prest og kirke hadde andre steder, kastet heller ikke på langt nær så mye av seg som tidligere. Ifølge biskop Øysteins jordebok hadde disse to geistlige institusjoner eiendommer utenfor selve Eidanger på i alt 31 øyresbol, om lag 15 huder, hvorav presten rådde over omtrent 8½ øyesbol eller litt over 4 huder. På slutten av 1400-tallet og begynnelsen av 1500-tallet var ikke landskylda av tilsvarende jordegods høyere enn 8 huder, hvorav Eidanger-presten fikk 3½ hud. Samlet kan tilbakegangen ha vært på opptil 46.7%.

For at Eidanger-presten i det hele tatt skulle få et levelig utkomme, må det ha vært nødvendig å utvide embedsdistriktet hans. Det må ha vært en eller annen gang i annen halvdel av 1300-tallet eller på 1400-tallet at Eidanger og Slemdal (Siljan) ble slått sammen til ett prestegjeld, en forbindelse som kom til å vare ved helt til 1846. 1 Slemdal (Siljan) var det etter Mannedauden enda mindre grunnlag for egen prest enn i Eidanger. Ifølge biskop Øysteins jordebok tilsvarte landskylda av den jord, både i og utenfor bygda, som tilhørte Slemdal kirke og prest, om lag 115 øyresbol, hvorav førstnevnte hadde 57½ øyresbol. Sammenlagt kan alt dette ha hatt samme verdi som 57 huder. Senere fikk Slemdal kirke og prest bare 9 huder i landskyld, og på dette kunne ikke noen geistlig leve. En sammenslutning i kirkelig henseende tvang seg derfor fram. Det naturlige og mest hensiktsmessige for folk i Slemdal hadde vel vært å ha felles prest med Gjerpen. Grunnen til at så ikke skjedde, kan muligens ha vært at i den sistnevnte bygda fantes flere kirker som før den store Mannedauden hadde hatt hver sin prest. Da de senere ble nedlagt, ble godset de hadde rådd over, lagt til Gjerpens-prosten, som på den måten kan ha fått noenlunde kompensasjon for det landskyldfall som hadde funnet sted på de gårder og jordparter han selv og Gjerpen hovedkirke før 1350 hadde hatt eierretten til. Eidanger-presten var sannsynligvis langt mer trengende, og for å gi ham en hardt tiltrengt understøttelse, ble Slemdal lagt til hans embedsdistrikt. Selv etter at denne sammenslutningen hadde funnet sted, var Eidanger-prestens landskyldinntekter kraftig redusert.

Alt i alt kan hele det gods som på 1400-tallet lå til Eidanger og Slemdal kirker og til den felles presten for disse to, ha svart til 35 huder, hvorav sistnevnte hadde om lag 25 huder. I biskop Øysteins jordebok var for Eidanger kirke og

prest alene oppført en jordegodsmengde til en verdi av i alt cirka 163 øyresbol, derav til sistnevnte 115½ øyresbol. Tilbakegangen kan altså, selv etter sammenslutningen med Slemdal, totalt sett ha vært på opptil 57.1%. Tar en prestens landskyldinntekter alene, og ser bort fra hva kirkene hadde krav På, kan de ha gått ned med opptil 56.7%.

Med et så stort inntektstap skulle en tro at opå prestens sosiale posisjon ble betraktelig redusert, og at han kom mer på like fot med i hvert fall det mest velstående laget av bøndene, men om dette er tilfellet, er ikke helt sikkert. I en tid da også de verdslige makthaverne hadde lidd store inntektstap på grunn av landskyldfallet, kunne bygdeprestene i forhold til dem ennå holde seg svært godt oppe.

Det kan vel være trolig at prestene i Eidanger hadde nok av offentlige gjøremål alt før den store Mannedauden, men minner om slikt finnes bare i dokumenter som stammer fra tida etter 1350. I senmiddelalderen kjennes navnet på enkelte av prestene i Eidanger, mens ingen er nevnt i noe skriv fra første halvdel av 1300-tallet eller tidligere. I 1385 blir omtalt Jon Keltuulsson, i 1439 Sira Sefverin Christmansson, antagelig i 1480 Gutorm Pallnessønn, og i 1521 hr. Eskil Ingermarssøn.

De dokumenter der disse prestene blir nevnt, handler mest om eiendomstransaksjoner, hvorav bare en vedrører dem selv eller kirken. Vanligvis var presten med som oppmann for å stadfeste med sin underskrift at forskjellige. eiendomshandler eller en grenseoppgang hadde gått rett til. Det er tydelig at kirkens representant i Eidanger også etter den store Mannedauden hadde en slik autoritet og posisjon i bygda at det ble følt som en alvorlig styrkelse av et dokuments rettsgyldige verdi at han var med på å sette det opp.

Det er ellers lite vi vet om rettsstellet i bygda i senmiddelalderen. Alt for få vitnemål om rettssaker ført før 1350 finnes, for Eidanger ingen i det hele tatt, til at noe avgjørende kan sies. Det som er sikkert nok, er at i en del dokumenter etter den store Mannedauden, opptrer lagrettemenn fra Eidanger. I alt er de nevnt i ni diplomer fra henholdsvis 1382, 1385, 1404, 1422, 1461, 1480, 1521 og 1563. De handler alle sammen om forskjellige eiendomstransaksjoner, som lagrettemennene enten avgjør eller bevitner riktigheten av. Bare i ett av disse diplomene er også lagmannen omtalt, og i et annet, fra 1563, tingskriveren.

Ingen av de dokumentene som her er nevnt, behøver nødvendigvis å være avfattet på noe bygdeting. Både kunngjøringer og rettslig bindende saker kunne like lett bli ordnet folk imellom på et annet sentralt sted, som for eksempel utenfor kirken etter gudstjenesten. Dette var i hvert fall tilfellet med salget av en part av Oksum, som ble ordnet på kirkegården i 1461. Av samme grunn kan det være at en annen handel som fant sted i 1404, ble truffet på prestegården Mor, visstnok uten at presten selv var innblandet eller satte sitt navn under til bekreftelse av gyldigheten.

I 1467 ble en liknende eiendomstransaksjon avtalt på Øvald, som også var et sentralt sted bygdefolket lett kunne komme til. Øvald var på dette tidspunktet ganske sikkert nedlagt som egen gård, men enkelte ting tyder på at stedet var blitt tingstue for bygdetinget. Dokumentet som gjelder den handelen som fant sted i 1467, ble satt opp av to lagrettemenn, Haluard Andstensson og AIff Andorsson, og det går klart fram av det at de ikke bare opptrådte som vitner, men også dømte og fikk i stand en avtale i saken mellom Stanæ Olafson og Borgar Jonson. Det gjaldt overdragelse av to øyresbol i gården Kiste i Slemdal. Hele affæren tyder på at lagretternennene på egen hånd, uten lagmannens medvirking, avfattet dom på bygdetinget, som sannsynligvis altså ble holdt i den faste tingstua på Øvald.

Det har blitt hevdet at den vanlige bonden etter den store Mannedauden hadde det så mye bedre enn tidligere, fordi han slapp så mye lettere unna landskylda og offentlige skatter og avgifter enn nedgangen i produksjonen på gården han drev skulle tilsi. I og for seg kan dette godt være riktig, men noen vesentlig forbedret levestandard er det ikke grunn til å tro at folk plutselig fikk, takket være Mannedauden. Det var nok ikke bare pest og uår som forårsaket at folketallet steg så langsomt igjen, men også jevnt over tunge og slitsomme kår. Fordi godseiernes inntekter gikk så voldsomt ned etter Mannedauden, gjorde de det de kunne for å få inn i hvert fall et minimum av det de egentlig hadde krav på, og de var ikke alltid så nøyeregnende med midlene. I gammelnorsk tid, da inntektene likevel fløt nokså bra inn, hadde ikke godseierne behøvd å ty til slike brutale midler som de nå så seg nødt til å bruke. Ro og orden later da stort sett til å ha rådd i forholdet mellom kongemakt og jordherrer på den ene siden og leilending på den andre, men dette ble det nå slutt på. På grunn av pengemangel søkte stadig kongen å sette skattene opp, og nye lokale ombudsmenn, fogdene, forsøkte ofte på en voldsom måte, i strid med tidligere lov og rett, å få de kongelige innkomstene inn. Ofte var disse fogdene av fremmed, utenlandsk opprinnelse.

Misnøyen både over deres overgrep og jordherrenes krav var det antagelig som forårsaket at Halvard Gråtopp, som sannsynligvis hørte hjemme i Drangedal, fikk så stort følge da han satte seg i spissen for en oppstand. I 1438 sluttet folk seg til ham fra hele Skiens-syslet, ikke minst fra de bygdene som utgjorde Gjerpen skiprede. Først jagde de bort den danske fogden i Skiens-syslet, Herlaug Pederssøn, som må ha vært temmelig forhatt. Dernest herjet og plyndret de hos fru Sigrid Galle på Brunla, enke etter en pommersk adelsmann og mor til kongens høvedsmann på Akershus festning, Olav Bukk. Denne slekten eide ganske mye gods rundt om i distriktet, deriblant en stor part av Herøya, og har kan hende vært harde til å kreve inn landskylda.

Etter å ha herjet og brent hos fru Sigrid, marsjerte opprørerne mot Oslo for å «forderve og skade» denne byen. De fikk støtte på veien av bøndene i Lier, Asker og Bærum. Olav Bukk trengte dem likevel tilbake ved hjelp av forgjengeren sin som høvedsmann på Akershus, Svarte Jøns, og tvang dem til å vende hjem.

Ustraffet slapp ikke opprørerne fra det. Oslo-bispen, jens, formante dem strengt til å søke forlik med Olav Bukk og mor hans, og truet med hva som ellers ville skje fra kirkens side. «Orri noen ikke gjør så - skal han vite seg fullkomment i Guds bann, og forbys å gå i kirke eller å få den hellige nadverd, alt til det han har gjort sin skyldnad, og samtykket og rettet seg etter det som loven krever. Og fordi vi vil at dere sognefolk skal gjøres godt kjent med dette som vi her pålegger prestene deres å sette i verk, så skal dere vite at vi har forbudt dem mot tapet av deres prestestilling å holde messe i deres nærvær, eller gravlegge på kirkegårdene likene til dem som var med på å egge til, eller gjøre så ille som før er sagt.» Sogneprestene fikk beskjed om å lese opp det biskoppelige budskapet i sognekirkene sine, og at så er skjedd i Eidanger, kan sees av baksiden på biskopens brev slik det er bevart i dag. Der står: «Jeg sira Seferin Christmansson prest på Mo i Eidanger, leste dette brevet i kirkedøra for mine sogriernerin Mariernesse i faste, under mitt segl».

Truselen om bannlysing og bortfall av kirkelige messer virket utvilsomt meget sterkt og fikk folk til å besinne seg. Samme virkning hadde nok noen advarsler av mer verdslig karakter som Olav Bukk kom med for egen regning, men som prosten i Gjerpen gjenga innholdet av. Hr. Olav lovte at dersom ikke opprørerne i Skiens-syslet ga seg og betalte bot, ville han, med samtykke av kongen og alle sine venner, hjemsøke dem slik at både de selv og deres etterkommere ville ha mén av det alle sine dager. Olav Bukk ville ikke spare noen, hverken barn eller koner, dersom han ble tvunget til å slå hardt til.

Alt dette førte til at opprørerne i Gjerpen skiprede ga seg fort. Som straff for opprøret måtte hver mann i hele det nåværende Telemark, rik og fattig, gammel som ung, -- «både den som hjemme satt, og den som med Gråtoppen løp», gi Olav Bukk, mor hans og søster hans en ku eller tre huder eller to gilde, gode mårskinn eller to gode gaupeskinn.

Til bøndene i Eidanger, Gjerpen og Slemdal sendte Sigrid Galle et særskilt brev, der hun lovte ikke å forfølge saken enda videre, under forutsetning av at hun fikk rett dom etter landsloven: «Gud vet hva for rett som har overgått meg, etter som jeg slett ikke synes å ha gjort noen urett. Nei, ikke på noen måte imot dem som har handlet så ille mot meg. Derfor skyter jeg denne saken først til Gud i Himmelriket, til min herre kongen og til riksrådet i Norge, og hver ærlig mann, og til avgjørelse etter landsloven og dernest til dere selv og alle dem som vil vite ære og rett, at dere for Guds harde pines skyld ser til og tenker etter hvordan dere har fart fram imot meg, fattige kvinne, og dermed vil jeg la det være, til det en rettvis dom har overgått meg, og dere vil jeg ikke plage, eller påføre strid, hverken av meg eller brødrene mine, eller noen av dem som jeg rår over her på disse kantene, i noen måte, og jeg vil be at dere gjør likeens mot meg, så ingen på disse kanter får fare overmodig fram imot oss, så skal alt bli godt på begge sider, og dermed gir jeg dere over til Gud.»

Den gudelige tonen dette brevet var holdt i, var sikkert ikke bare fraser, men også uttrykk for en oppriktig-religiøsitet som både storfolk, bønder og tjenestefolk må ha følt i slutten av middelalderen. Den katolske troen virket ennå sterkt på sinnene. Først i løpet av det neste hundreåret, på 1500-tallet, måtte den vike. Mye annet tok også da til å skje. En ny tid kom og skapte helt andre vilkår for bygdefolket. Den økonomiske stagnasjonen etter den store Mannedauden ble gradvis avløst av en oppgangsperiode som gjorde at også bøndene med tida kunne hevde seg bedre. Det var som vi skal se, særlig en ny næringsvei som forårsaket alt dette.

Kilder - Eidanger i middelalderen

Bosetning og samfunnsforhold i førkristen tid

Nyrydning og grenser i vikingtida: O. Rygh: Norske Gaardnavne, Bratsberg Amt, s. 74-92. Elizabeth Skjelsvik: Manuskript angående arkeologiske funn i Eidanger. C. S. Schilbred: Eidangers gårdshistorie fram til cirka 1800, utrykt manuskript. Nordisk kultur, bd. 5, Stedsnavn i Norge, ved Magnus Olsen, s. 1-52. Jens Storm Munch: Borg og bygd, særtrykk av Universitetets oldsaksamlings årbok 1962. Vårt folks historie, bd. 1. Anders Hagen: Forhistorisk tid, forskjellige avsnitt. Forskjellige kart utgitt over Nedre Telemark og Søndre Vestfold av Norges geografiske oppmåling (N.G.O.). (R.A.) Lensregnskaper Bratsberg len: Jordbok 1585-86, 1615, 1624, jordbok 1647-48. Matrikkelen av 1818.

Nyrydding og grenser i vikingtida: O. Rygh: Norske Gaardnavne, Bratsberg Amt, s. 74-92. Elizabeth Skjelsvik: Manuskript angående arkeologiske funn i Eidanger. C. S. Schilbred: Eidangers gårdshistorie fram til cirka 1800, utrykt manuskript. Nordisk kultur, Stedsnavn, Norge, Magnus Olsen, s. 1-52. Vårt folks historie, bd. 1. Anders Hagen: Forhistorisk tid, forskjellige avsnitt. Norges gamle love, bd. 4, s. 478. Eidanger festskrift, s. 168-71. (R.A.) Lensregnskaper Bratsberg len: jordbok 1585-86, 1615, 1624, jordbok 1647-48. Matrikkelen av 1818. (N.G.O.) Forskjellige karter.

Samfunn og ting: Vårt folks historie, bd.l. Anders Hagen: Forhistorisk tid, forskjellige avsnitt. Gustav Storm: Skiringssal og Sandefjord, N orsk historisk tidsskrift, rekke 4, bd. 1, s. 6. Andreas Holmsen: Norges historie, 1961, s. 101-72. Magnus Olsen: Hedenske kultminde i norske stedsnavne, s. 57. Gustav Indrebø: Fjording, gransking i eldre norsk organisasjonssoge, Bergens museums arbok 1935. Asgaut Steinnes: Husebyar, s. 168, 170, 175. J. Omholt-Jensen: Telemark fylke i gammel tid, administrative inndelinger, s. 3-67. Norsk folkekultur, bd. XIL Jens Storm Munch: Borg og bygd, s. 14-16. O. Rygh: Norske Gaardnavne, Bratsberg Amt, s. 74-92. Biskop Øysteins jordebok (R. B.), s. 24, 38. Institutt for sammenlignende kulturforskning, avd. for gårds- og grannegransking, spørreliste besvart av lærer Rolf Langangen, vedrørende «nabor'ået» i Bjørkedalen.

Tidlig kristen middelalder

Innføringen av kristendommen: Holmsen: s. 131-91. Norges gamle lover, bd. 1. «Den ældre Borgarthings- eller Vikens Christenret», s. 339-72.

Nyrydninger i kristen middelalder: O. Rygh: Norske Ga ardnavne, Bratsberg Amt, s. 78-92. C. S. Schilbred: Eidangers gårdshistorie fram til cirka 1800, utrykt manuskript. Nordisk kultur, bd. 5, Stedsnavn i Norge, ved Magnus Olsen, s. 1-52. R. B., s. 23-24. Oslo og Hamar bispedømmes jordebok 1574-1577 (Poul Huitfeldts stiftsbok), s. 55-56. Norges gamle love, brI. 4, s. 478. (R.A.) Lensregnskaper Bratsberg len: Jordbok 1585-86, do. 1615, do. 1624, do. 1647. Matrikkelen av 1819 (N.G.O.) Forskjellige karter.

Eiendomsforhold i middelalderen: R.B., s. 23-24, 25, 38, 45, 47, 196, 199, 231. Diplomatarium Norvegicum (DX) år 1334, bd. XL s. 25-25-27-28, år 1382, bd. III, s. 334, år 1385, bd. VIII, s. 264, år 1390, bd. XL s. 68-69-70, år 1422, bd. XV, s. 44, år 1445, bd. IX, s. 272, år 1461, bd. XI, s. 184-85, år 1467, bd. III, s. 640-41, år 1521, bd. IX, s. 464-65, år 1543, bd. IV, s. 823-24. Norges gamle love, lod. 4, s. 478. Pouel Huitfeldts stiftsbok, s. 55-56. (R.A.) Statholderarkivet, adelsjordbøker 1639, Lensregnskaper Bratsberg len: Jordbok 1585-86, 1610-11, 1620-21, 1624, 1641, 1647, Landkommisjonen 1661. Asgaut Steinnes: Mål, vekt og verderekning i Noreg, Nordisk kultur, bd. 30, s. 84-154. Wilhelm Swensen: Manuskript til Eidanger bygningshistorie. Do. Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring, årbok 1947-48, s. 105-06. Gudmund Sandvik: Prestegard og presteløn, s. 20-100.

Geistlige og verdslige styresmakter: R. B., s. 570, 573-78. D. N. år 1433, bd. VI, s. 472-73. Knut Helle: Norge blir en stat, s. 14-16, 29-30, 166-70. Jens Arup Seip: Lagmann og lagting, skrifter utgitt av Det norske vitenskapsakademi 1934, s. 8, 11, 32, 49. Ivar Seierstad: Skiens historie, bd. 1, s. 12-33. Halvard Bjørkvik: Artikkel «Leidang» i Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder, spalte 432-42. Asgaut Steinnes: Gamal Skatteskipnad i Noreg, bd. 11, avhandlinger utgitt av Det norske vitenskapsakademi, s. 110-111, (RA.) Lensregnskaper Bratsberg len: Jordbok 1585-86.

Krisen i senmiddelalderen

R. B., s» 23-24, 570. Norske regnskaps- og jordebøker fra 16. århundre, «Register paa gjengjærd af Skide-Syssel 1528», s. 32-33. Pouel Huitfeldts stiftsbok, s. 55-56. (R.A.) Lensregnskaper Bratsberg len: Jordebok 1585-86, do. 1610-11. 1620-21, 1624, 1641, 1647, skattemanntall og ødegårdslister, 1619-20, 1630, 1635, 1640, 1676, Landkommisjonen 1661, Martikkelen 1665. D. N. år 1334, bd. XL s. 25-26, år 1335, bd. XI, s. 25-26-27-28, år 1390, bd. XL s. 68-69-70, år 1382, bd. III, s. 334, år 1385, bd. VIII, s. 264, år 1404, bd. XVIII, s. 40, år 1422, bd. XV, s. 44, år 1439, bd. III, s. 439, 540-41, 541-43, 543-46, år 1445, bd. IX, s. 272, år 1461, bd. XI, s. 184-85, år 1467, bd. III, s. 640-41 år, år 1480, bd. XVIII, s. 95-96, år 1521, bd. IX, s. 464-65, år 1563, bd. VI, s. s. 25, år 1543, bd. IV, s. s. 23-25. Holmsen, s. 33-53. Halvard Bjørkvik: Ødegårder og ny bosetning i de nordiske land i senmiddelalderen, Noreg. Rapporter til det nordiske historiekermøtet i Bergen 1964, s. 35-60. Asgaut Steinnes: Mål, vekt og verderekning, s.84-154.