Harald Hals: Eidanger bygdehistorie. B. I

Eidanger i middelalderen

Bosetning og samfunnsforhold i førkristen tid | Tidlig kristen middelalder | Krisen i senmiddelalderen | Kilder

Tidlig kristen middelalder

I dette urolige tidsrommet, fra om lag slaget ved Hafrsfjord til Olav den Helliges død, var det også kristendommen slo igjennom som offisiell religion, mer eller mindre etter tiltak ovenfra, fra enkelte av de konger som rådde, mest Olav Trygvasson og Olav den Hellige.

Hvordan dette trosskiftet skjedde i Eidanger, vet vi ikke. Men det er grunn til å tro at noen voldsom motstand vakte det ikke. I hele Viken ser kristendommen ut til å ha vært ganske godt kjent, både på grunn av vikingferdene, handelen over havet sørover og konflikten med Jylland. Dette var ikke det samme som at ikke hedenskapen holdt seg fullt levende vikingtida ut. De tallrike gravhaugene i bygda fra denne tidsperioden vitner om at troen på de gamle gudene var levende nok. Istandsettelsen av dem var helt ut betinget av hedenske forestillinger om livet etter døden. Hverken i Eidanger eller andre bygder i Viken betydde kristendommens offisielle innføring at all gammel overtro og levninger av hedensk gudsdyrkelse med ett slag forsvant. Om dette vitner i høy grad vedtektene mot trolldom i den eldre vikske kristenretten, først nedskrevet på 1100-tallet, om lag 100 år etter at hedenskapet formelt hadde opphørt. Det heter her: «På Gud skal alle mennesker -tro, men ikke på bolvan (djevelskap, djeveldyrking) og bloting. Og hvis en mann blir overført det at han farer med hedenske blot, de som er forbudt i bokmålet (antagelig betegnelse for kirkens skrifter), da er han skyldig å bøte tre merker. Og hvis en kvinne biter finger av sitt barn, eller tå, og gjør det til langlivis (for å leve lenge), er hun skyldig å bøte tre merker. Og hvis en kvinne oppføder sitt barn hedensk, eller bonden, til langlives, skal de bote tre merker for det. Det er den verste trollkvinne, som forgjør mann eller kvinne eller barn, ku eller kalv. Og dersom trolldom blir funnet i folks dyner eller bolster, hår eller negler eller froskeføtter eller andre av de ting som synes å være antydning til trolldom, da kan biskopens årmann gi tre menn eller kvinner sak til like rett, de som synes å være i likhet til det (til å ha gjort det). Enhver av dem må forsvare seg med jernbyrd. Blir de rene av jernet, da er de uskyldige, blir de urene av jernet, da er de overført saken og har forbrudt gods og fred, land og løsøre, har femtargrid (fem dagers frist) - kan drepes siden, hvor som helst menn når dem. Hvis en kvinne er beskyldt for tryldske (for å være varulv, eller et slags medium hvis legeme ble benyttet av ånder), da skal hun ha seks kvinners, hustruers, vitnesbyrd til at hun ikke er tryldsk, uskyldig hvis det (vitnemålet) fåes. Men hvis hun ikke får det vitnesbyrdet, da skal hun fare bort - med sine eiendeler, ikke volder hun det selv at hun er troll. - Det er uboteverk hvis en mann sitter ute og vekker opp troll. Det er uboteverk hvis en mann dreper seg selv. Det er uboteverk hvis en mann farer til Finnmark for å spørre trolldom.»

Bestemmelser som dette ble ikke gitt uten grunn. Helt opp i forrige århundre var det mange, også i Eidanger, som trodde på muligheten av trollskap, og at det gikk an å forgjøre både folk og fe. Tross dette betegner kristningsverket et viktig skille i både bygdas og landets historie. Kristne forestillingei spredte seg stadig mer og mer. Etter hvert ble de sammenvevd med de gamle hedenske. Dette danner blant annet litt av bakgrunnen for helgendyrkelsen. På det økonomiske og politiske området kom snart en ny maktfaktor som bygdefolket skulle få kjenne vekten av, kirken. Årsaken til den sterke stillingen kirken skulle komme til å inneha, må bl.a. søkes i den fortsatte økonorniske utviklingen i kristen middelalder som skapte gunstige vilkår for kirkens vekst. Rikdommen var i gammel tid hovedsakelig bundet til jorda og til jordeiendomsretten, og her skjedde atskillig nytt i kristen tid.

Folkemengden fortsatte å vokse. Følgelig ble fremdeles en rekke nye gårder ryddet. De mest egnede stedene for gårdsbruk var stort sett alt dyrket opp i eldre jernalder eller i vikingtida. De nye gårdene kom derfor som oftest til å ligge i utkanten av eldre bosetningsstrøk eller i tidligere helt øde områder. Vanligvis var de også av ringere kvalitet enn de eldre gårdsbrukene.

Et område som etter alt å dømme først ble ryddet i kristen tid, var dalføret fra Oklungen ned til Langangen, Marka. Navnet på denne dalen kan i seg selv henspille på begynnervanskene for folk som slo seg ned fast der. Det kan komme av Mark-bygð, som betyr noe slikt som bebodd skogsbygd. Alle gårdene der stod helt opp til forrige århundre lavt i skyld. Ryddingen av dalføret skjedde sannsynligvis over Langangen. Til Bjørkedalen gikk den gang ikke noen vei, bare ride- og gåvei. Det eneste unntak fra dette er den antagelig eldre Oklung-gården, som må ha hatt adkomsten sin over Farrisvannet.

Gårdene i Marka kan vel alle være fra om lag samme tid. Den aller eldste er kanskje Viersdalen, både å dømme etter navnet, og fordi den ligger nærmest Langangsfjorden. På 1500-1600-tallet stod den også litt høyere i skyld enn nabogårdene. Opprinnelig har den muligens engang hett Viðarsdalr, da avledet av mannsnavnet Viðar, som var temmelig alminnelig i middelalderen. Første stavelsen kan også komme av et mannsnavn Viðrekr, men det er så sjeldent at det er mindre sannsynlig. Navnet på nabogården i nord, Solli, trenger ingen særlig forklaring, men betyr rett og slett solvendt li. Også Kjendalen er greit å forstå. Første leddet i navnet kommer av kjenn, gammel uttaleform av tjønn eller tjern.

I Eidanger finnes en rekke gårdsnavn som ender på -rud eller -rød, en endelse som egentlig betyr rydning. Slike navn sier noe om begynnervanskene, og det at -rud-gårdene lenge har hatt vanskelig for å komme over dem. Ser en nærmere etter, finner en at de ofte ligger i utkanten av en eldre gård og som oftest er mindre enn den. En slik -rud-gård ligger nordvest for Oklungen, ved enden av vannet. Den er kalt Stusrød.

I ytterkanten av det gamle bosetningsområdet ved Langangsfjorden oppstod også noen -rud-gårder og likeledes noen andre gårder som kan stamme fra forholdsvis tidlig kristen tid. Nord for denne fjorden, ved enden av vannet, ble Gunnarsrød, opprinnelig Gunnulfsrude, ryddet. Ikke langt borte fra samme sistnevnte gård lå et annet bruk som sannsynligvis var ryddet ut fra den. Det var Ønna, som engang ble kalt Audnæn. Dette navnet kan sikte til at gården en tid kan ha ligget øde. Den kan også være blitt ryddet i ødemarka. Trolig fra samme tid stammer også Lønnebakke, som opprinnelig het Lynnibakki. Første leddet i dette navnet er antagelig dannet av intetkjønnsordet lyni (hlyni), en forvanskning av det gamle ordet for treslaget lønn som var lynr (hlynr).

Trolig fra tidlig kristen tid er nok også en annen gård sørøst for Langangen, kalt Myrgård. Den må ha fått navn etter myrstrekningene i høyden over Halvarp. I senmiddelalderen svarte den, som nesten alle gårdene rundt Langangen, landskyld til Skien lagstol.

I strøket omkring Langangen og Nøklegård ble det ryddet noen mindre gårder som nå er helt forsvunnet. De het ifølge gamle kilder, Awaldzase, Biarnarudi, Eyriksrudi, þollaxrudi og Ramsdale. Lenger sør pa østsiden av Langangsfjorden ser det ut til at det vokste opp en gård som antagelig ble kalt Reynalið, nå Rognlia. Enda mer i utkanten av tidligere bosetningsstrøk, men ikke så langt fra skipsleia, ble Auðn, nå Auen, ryddet. Navnet bærer godt nok vitnemål om hvor avsides denne gården lå. Det betyr rett og slett ødemark. Ennå i nyere tid hadde Auen nær tilknytning til Håøya.

Heia nordvest for Langangs-bakkene og Kokkersvold, over til det nåværende Lillegårds-krysset, ble neppe bebygd før i kristen tid. I løpet av middelalderen dukket et par gårder fram der. Den ene var Landir, nå Lanner. Navnet er en flertallsform av intetkjønnsordet -land. Gården var i nyere tid lavt skyldsatt. Det kan være at en av storgårdene for enden av Eidangerfjorden, helst Mor eller Aðal-Æiðangr, hadde beitemarkene sine her, og at Lander ble ryddet ut fra en av dem. At dette kan være riktig, går muligens fram av navnet på den nærineste nabogården til Lander i syd. Opprinnelig het den antagelig StQðull, nå Stulen. Ordet betyr støl, og viser at engang må her ha ligget en slags seter, som antagelig har tilhørt enten Mor eller Aðal-Æidangr. I nyere tid stod den atskillig høyere i skyld enn Lander. Muligens er den eldst av disse to gårdene.

På østsiden av Eidangerfjorden dukket en del nye gårder fram, sannsynligvis ryddet i kristen middelalder. Innerst inne og lengst i nord ble kanskje Hasler ryddet. Opprinnelig het den muligens Haslar, etter flertallsformen av hankjønnsordet -hasl, som betyr hassel eller hasseltre. Det foreligger imidlertid en mulighet for at den først ble ryddet etter middelalderens slutt, opprinnelig som en husmannsplass. En annen gård lenger sør, Rorarød, kan det derimot ikke være tvil om oppstod i middelalderen. Som det går fram av navnet, ble den ryddet som en plass under Røra. Senere ble den skilt ut som egen gård, men stod fremdeles i nyere tid lavt i skyld. Ofte ble den bare kalt Rød.

I sørvest, ikke så langt fra Stamland, ble det ryddet en liten gård hvis opprinnelige navn ikke lenger er kjent. Den ble forlatt i senmiddelalderen, og ble senere kalt Ø'gården. Om den egentlig ble gjenopptatt som gårdsbruk i nyere tid, er usikkert. Derimot kan folk huske at den til helt opp i slutten av forrige århundre ble nyttet som seter.

Ramberg, egentlig Rafnaberg, var en annen gård som oppstod i middelalderen. Navnet betyr ravneberg. Sannsynligvis ble den ryddet fra nabogården i nordvest, Lerstang. Også i nyere tid hadde den nært samband med denne gården, selv om den stod som et eget gårdsnummer i matrikkelen. Den var lavt skyldsatt.

I sør oppstod de to Solvik-brukene i om lag samme tidsperiode. De ble nok begge ryddet ut fra nabogården Bjønnes og lå i nyere tid under den som lavt skyldsatte bruk. Til tross for at Østre og Vestre Sølvik hadde den samme opprinnelseshistorien, er det litesannsynlig at de noen gang har vært et felles bruk. Alt i forholdsvis gamle middelalderkilder er de nevnt som atskilte gårder. Østre Solvik ligger ved Langangsfjorden, mens Vestre Solvik ligger ved Ormefjorden. Imellom ligger noen forholdsvis høye og skogkledde åser og vanskeliggjør atkomsten mellom de to Solvik~brukene.

På vestsiden av Eidangerfjorden vokste en god del nye gårder opp. Regnet sørfra ble Bakke, egentlig Bakkanom, ryddet i nærheten. av Heistad. Den bestemte formen navnet hadde i gammel tid, viser at noen høy alder har ikke gården, slik en kunne bli forledet til å tro i våre dager, da det har endret ses slik at det har blitt et naturnavn i ubestemt form. Den lave skylda Bakke hadde i nyere tid, er sannsynligvis også et tegn på at den er av yngre dato. Det nære naboskapet med Heistad kan tyde på at den ble ryddet ut fra denne gården. Et annet bruk som nå er forsvunnet, Heidinstada-rudi, må helt sikkert ha vært ryddet fra Heistad. Det går fram av navnet.

I vest, mer i retning Frierfjorden, må minst tre gårder ha blitt ryddet i kristen tid. Nærmest Kjørholt ligger Hitterød. I matrikkelen ble den senere slått sammen med Kjørholt som et underbruk, og stod da lavt i skyld. Noe lenger nordvest vokste Sølverød, egentlig Solvarud, fram. Navnet kommer av mannsnavnet Solvi, som den første rydningsmannen her må ha båret. Gården fikk en heldigere skjebne enn de fleste andre ~rud-gårdene. I nyere tid stod den i en middels høy skyld og ble ansett for en ikke dårlig gård. Årsaken til dette kan ha vært at der den ble ryddet, var det g-od jord.

Øygarden ble temmelig sikkert ryddet fra Ås. Den ble nedlagt i senmiddelalderen, og det opprinnelige navnet forsvant da. I nyere tid ble gården i matrikkelen lagt inn under Ås, og da satt i lav skyld.

Fra tidlig kristen tid stammer sannsynligvis også Klep, i så tilfelle muligens ryddet fra Grava eller Ås. Navnet kommer av hankjønnsordet -kleppr, som betyr klump, fjellknatter. I dette tilfellet hentyder det vel til åsene omkring. Navnet høres gammelt ut. Det er usammensatt og hentyder til naturforhold. I opprinnelse høres det ikke så ulikt Grafar, nå Grava, som også fikk navnet sitt på grunn av naturforholdene omkring. Muligheten for at Klep er av om lag samme alder som Grava, kan ikke avvises. Det som taler imot dette, er at gården ikke er nevnt i eldre skriftlige kilder, og i nyere tid stod den dessuten ikke i mer enn middels høy skyld. Skulle den være virkelig gammel, må den delvis ha blitt spist opp av de to gårdene den lå i nærheten av, Ås og Grava. I det hele tatt har den vel vært nokså underlegen i forhold til dem.

Et stykke nord for Ås og nordvest for Skjelsvik ble Søndre Rød ryddet. Den stod i nyere tid i litt under middels skyld. Betegnelsen Søndre fikk den for å skille den fra en annen rud-gård lenger nord, Nordre Rød, som temmelig sikkert ble ryddet fra Mo. I matrikkelen ble den senere oppført som underbruk a Mo-gårdens sannsynlige arvtager, Tveten.

Mellom Søndre og Nordre Rød lå to andre gårder som først var ryddet i kristen tid. Den ene var Skrapeklev, ryddet ut fra Kleven. Første stavelsen i dette navnet vitner om de vanskelighetene denne gården-hadde å kjempe med. Intetkjønnsordet -skrap kan sikte til dårlig og grunn jord som rydningsmannen på gården hadde å stri med. Vanskelighetene må nå likevel etter hvert ha blitt overvunnet. I nyere tid stod Skrapeklev middels høyt i skyld, og var slett ikke regnet for noen dårlig gård. Fullt så* bra gikk det ikke med nabogården i nord, Stridsklev, enda den må ha hatt om lag samme opprinnelseshistorie. Også den ble sannsynligvis skilt ut fra Kleven, og også for dens vedkommende tyder første stavelsen i navnet på begynnelsesvanskeligheter for den første rydningsmannen. Intetkjønnsordet -strit tyder på anstrengelser, slit og slep, og dette må ha vært noe som varig kjennetegnet gården. I nyere tid stod den fremdeles lavt i skyld.

I øst, helt nede ved Eidangerfjorden, vokste en annen ny gård fram. Det var Øvald, opprinnelig Øyjarvalir. Navnet er en sammensetning av hunkjønnsordet -øy, i betydning flat strekning langs vannet, og en flertallsform av hankJønnsordet -vall, brukt om stammer og røtter av felte trær, eller stubb på avbrent mark. Er denne siste tolkningen riktig, går navnet direkte tilbake på en eldgammel rydningsmetode, nemlig å rydde nytt land ved å svi av busker og trær. En får i så tilfelle gå ut fra at det var slik Øvall først ble dyrket opp. I nyere tid lå den under Prestegården, den gamle Aðal-Æiðangr.

Nord for Nordre Rød ligger en annen gård. Det er Gata, egentlig Gatan. Navnet viser sannsynligvis til en vei som gikk herfra og over til Bjørkedalen. Gården stod i nyere tid forholdsvis lavt i skyld.

Lenger i nordvest, mer i retning av Skienselva, vokste Skrukkerød, opprinnelig Skrukkirud, fram. Første leddet kan ha vært brukt som tilnavn på en skrukket, gammel kone. Rimeligere er det likevel at det svarer til hunkjønnsordet -skrukka, som betegner rynke eller fure, og sikter til et bølgeformet terreng, noe som passer bra med beliggenheten av gården. I nyere tid ble Skrukkerød oppført som et underbruk av jønholt i matrikkelen. Nord for den vokste Tollskogen, egentlig biilskoghe, og Budlinarase fram. Sistnevnte gård lå omtrent der hvor jernbanebommene ved Porsgrunn stasjon nå er.

I nærheten av Bjørketvedt grodde det kan hende også opp en rud-gård som nå er forsvunnet. Det var i tilfelle Kløffuerrudt. Slik den er plassert i gamle kildeskrifter, er det også mulig at den lå i nærheten av Stulen.

Utbyggingen av Bjørkedalen fortsatte i kristen middelalder. Her vokste en rekke nye gårder fram. Vestligst i dalen lå Ulverød. Lenger sør, i nærheten av Tråholt lå en annen av de gårdene som ble nedlagt i senmiddelalderen, og hvis navn ble glemt. Også den ble i nyere tid hetende Øygården. Lenger oppover i Bjørkedalen vokste Gudsfred fram. Den ble i nyere tid i matrikkelen oppført som et underbruk av Lunde, og kan vel også ha blitt ryddet derfra. Det samme er sannsynligvis tilfellet med Hegna, der det vel egentlig har vært beitemark eller england. Navnet betyr naturlig eng.

På den andre siden av elva ligger Kjølsrød, egentlig Djodolfsrud. Denne gården må ha blitt ryddet av en mann ved navn Pjodolfr, skal en dømme etter første stavelsen i navnet. Gården ble i nyere tid ført opp som et underbruk av Kvestad i matrikkelen.

Lenger ost ligger Grønsholt. Opprinnelsen til navnet er usikker. Kanskje har gården engang hett Grenisholt, der første ledd, intetkjønnsordet -greni, kan tolkes som sted der det finnes dyrehi. I nyere tid var Grønsholt forholdsvis lavt skyldsatt. Et godt stykke lenger nordøst vokste Holtet, egentlig Holtit, fram.

I nærheten av Nordal ble to gårder ryddet. Den ene som ble nedlagt i senmiddelalderen, kalles nå bare Øygården. Den andre heter nå Labelot. Første leddet i dette navnet kommer muligens av labb, dyrelabb. Det kan ha vært noe ved stedet som har minnet om en slik en. Siste leddet er antagelig det samme som hankjønnsordet -lutr. Det betyr del, part.

Nord for Nordal ble Buer, egentlig Buðir, bygd. Navnet er nok eldre enn garden. Det er en flertallsform av hunkjønnsordet buð, som betyr bu eller bod. Noen slike må opprinnelig ha stått der hvor gården nå er. Opprinnelig har den vel da tjent som en slags seter eller sommerfjøs for Nordal eller en annen gård i Bjørkedalen. I nyere tid var gården lavt skyldsatt. Ryddet ble den antagelig alt tidlig i kristen middelalder. Ut fra den vokste nemlig sannsynligvis en rud-gård fram. Det var Smøkkerød, egentlig Smikadzsrudi. Første leddet i dette navnet kommer muligens av et tilnavn på en eller annen person. Som tilfellet var med så mange av de første nyrydningsmennene på rudgårdene, kom sannsynligvis også han av et ringe sosialt opphav.

Vi kjener til enkelte gårder som oppstod i kristen middelalder, men som det ikke er mulig å stedfeste. Av slike er følgende nevnt i skriftige kilder: Fialleno, Stødly og Eworudi. Antagelig fantes det nok enda noen flere som det nå ikke er minner etter.

Som vi har sett, oppstod det i kristen middelalder en rekke nye gårder. Men folkeøkningen førte også til at en hel del av de eldre gårdene som var blitt ryddet i eldre jernalder eller i vikingtida, nå ble delt. Av eldre gårder som temmelig sikkert ble stykket opp slik alt i middelalderen, og som senere delvis har fått egne matrikkelnumre, kan nevnes Lunde i Bjørkedalen, Nordal, Bassebu, Myrgård, ~ollaxrudi, Lerstang, Berg, Valler, Bjørketvedt, Bjørntvedt, Ås, Grava og Lunde.

Alt i alt ble i middelalderen ryddet 47 gårder som en helt sikkert vet om, mot omtrent 51 gårder i vikingtida eller tidligere. Iberegnet gårddelingene som fant sted, må det samlede bruksantallet ha ligget på et minimum av 114, da ikke medregnet eventuelle gårdsrydninger som nå helt er forsvunnet.

Det var stor forskjell på gårdene. Gjennomgående var de som var ryddet i eldre jernalder eller i vikingtida, over dobbelt så verdifulle som de som oppstod i tidlig kristen tid. I noen grad er det mulig å beregne de forskjellige gårdenes verdi og den avkastning de ga. -- For å kunne klare dette, må en bruke både de få middelalderkildene som finnes, diplomene samlet i Diplomatarium Norvegicum, og den såkalte Røde Bok, en jordebok fra cirka år 1400 som Oslo-bispen Øystein satte opp over kirkegods i sitt bispedømme, samt senere skattelister og lensregnskaper fra 1500-1600-tallet.

I Røde Bok og et par andre skrifter vedrørende jordeiendomsforhold i Eidanger i middelalderen er gårdsskylda satt i boltall. Det vil si at når eieren av en gård leide eller bygslet den bort, mottok han en avgift hvis verdi oftest var beregnet i mynt. De viktigste myntenhetene var 1 mark å 8 øyre å 3 ertog. En gård hvis årlige landskyld svarte til I mark forngild sølv årlig, var på ett markebol eller åtte øyresbol, og så videre. Med tida festnet et bestemt boltall seg på hver gård, og det ble så innarbeidet at selv i senmiddelalderen, da landskylda sank kraftig, ble det brukt som en nevner for gårdens gamle størrelse. I Røde Bok, og vel også i andre middelalderkilder, betegner boltallene jordverdien i tida før den store mannedauden som inntraff omkring 1350. 1 en del tilfeller er det mulig å foreta en utregning av gjennomsnittsforholdet mellom jordskylda omkring år 1400 eller tidligere og den nye skylda gårdene hadde på 1500-1600-tallet. Ut fra dette kan i en viss grad også antydes boltall for de gårder det ikke foreligger noen direkte opplysninger om fra middelalderen. Det må imidlertid meget sterkt presiseres at de nedennevnte tall bare må oppfattes som forsøk som ikke gjør krav på engang tilnærmet nøyaktighet. I noen grad kan de kan hende likevel være en antydning.

For eldre gårder i Eidanger, ryddet i eldre jernalder eller i vikingtida, kan gjennomsnittsboltallet ha vært om lag 15 øyresbol, mens det for de fra tidlig kristen tid ikke lå på mer enn cirka 5 øyresbol. Det er regnet ut at normalt ble det i gammel tid sådd omkring I såld korn, om lag 1,1 hektoliter, pr. øyresbol. Noe særlig mer enn tre foll av kornet er det ikke noen grunn til å regne med at bøndene fikk. Gjennomsnittlig avlet med andre ord de fleste eldre gårdene i Eidanger om lag 50 hektoliter korn, mens de yngre måtte nøye seg med omkring 16-17 hektoliter. Ifølge loven skulle det holdes minst en ku for hvert såld utsæd. Dersom dette ble noenlunde overholdt, kunne det kanskje på de eldre gårdene i Eidanger, gjennomsnittlig og løselig anslått, være 10-12 kuer, 5-6 ungdyr, 10-12 småfe og en eller to hester. Mot dette måtte de fleste av gårdene oppstått i tidlig kristen tid klare seg med 2-3 kuer, 1-2 ungdyr, 2-3 småfe og kanskje en hest. Med den mangelfulle ernæringen buskapen nok den gang fikk i storparten av vinterhalvåret, fordi høstningsmulighetene gjerne var altfor mangelfulle i forhold til krøtterbestanden, var ikke dette noe å bli feit av. Kjøtt- og smørproduksjonen ble sannsynligvis nokså dårlig.

Selv ikke etter gammelnorsk målestokk var de fleste av gårdene i Eidanger synderlig store. Visstnok over hele Østlandet ble gårdene i løpet av middelalderen inndelt i fullgårder og einvirkesbruk. En gård på 16 øyresbol eller mer skulle regnes som fullgård, det vfi si en gård der bonden hadde en voksen arbeidskar til hjelp. Mindre gårder, ned til 4 øyresbol, ble regnet for einvirkesbruk. De ga bare arbeid for en mann.

Selv av gårdene som var ryddet i eldre jernalder eller i vikingtida, ser det ut til at bare de færreste nådde opp til å bli fullgårder. Av slike later det i bygda ikke til å ha vært flere enn om lag tjue. Enkelte av disse var til gjengjeld svært store, kanskje med et boltall på mellom tredve og førti øyresbol. Ellers var nok forholdet mellom de eldre gårdene innbyrdes stort sett mer jevnt enn mellom dem og brukene ryddet i tidlig kristen tid, men dette forhindret ikke at det likevel kunne være store ulikheter. Tveten-gårdene for eksempel kan om lag 1350 ha vært oppe i cirka 45½ øyresbol, mens Bjørntvedt kan ha svart en skyld på 37 øyresbol, Hovholt 36 øyresbol og Langangen 24 øyresbol. Mot dette kom da etter alt å dømme meget gamle gårder, som må ha avgitt jord til andre bruk. For eksempel gjaldt dette Berg. Den skyldte omkring 1350 ikke mer enn 16 øyresbol, men i nærheten ligger Lerstang, som nok etter hvert hadde oppslukt stadig mer av Bergs opprinnelige jord. Lerstang skyldte omkring 1350 30 øyresbol. Noe lignende var forholdet mellom Tveten-gårdene og Mor. Av grunner som vi skal komme tilbake til, må de førstnevnte ha slukt opp stadig mer av den sistnevnte gårds grunn. Omkring 1350 skyldte ikke den mer enn 12 øyresbol.

Rundt Langangsfjorden lå det også enkelte gårder som kan stamme fra førkristen tid, men som stod lavt i skyld. Dette gjaldt for eksempel et par av de gårdene som, slik det tidligere har vært antydet, muligens ble ryddet ut fra den opprinnelige Langangs-gården, kanskje av underordnede treller eller arbeidsfolk. Kokkersvold later ikke til å ha stått i mer enn fem-seks øyresbol.

I gjennomsnitt lå bruk ryddet i kristen middelalder neppe på mer enn 5 øyresbol. De var altså aldri mer enn einvirkesbruk. Noen nådde ikke engang opp til å bli det. Fra om lag tretten til tjue bruk må ha stått i mindre enn fire øyresbol, og utkommet på dem må følgelig ha vært ytterst knapt. Folk som levde på dem, kan vel ha vært nødt til å ta jordarbeide på andre gårder, hvis de da ikke kunne klare seg til livets opphold ved å fiske.

Rundt regnet lå kanskje det samlede boltallet for hele Eidanger på cirka 126 markebol, eller 1008 øyresbol. Omregnet til de priser som gjaldt på 1300-tallet, fram til om lag år 1400, ville dette ha svart til cirka 504 hudlag, ettersom det gikk to øyresbol på ett hudlag. Tre hudlag igjen dannet på Østlandet ett kyrlag. Verdien av jordeiendommene i Eidanger kan altså ha svart til omlag 168 slike. Å dømme etter landskyldbenevnelsene på 1600-tallet, var i hele det nåværende Nedre Telemark huder det vanlige vareslag landskylda ble utredet i alt i middelalderen. Skulle en gjøre om boltallene i Eidanger i andre vareslag, som det ellers i landet ikke var uvanlig landskylda ble betalt med, ville de dersom ovennevnte oppgaver er korrekte, ha svart til om lag 1134 bismerpund smør, 252 skippund korn eller 168 skippund mel. En forngild mark, eller et markebol, svarte til cirka 9 bismerpund smør, og komprisen var på Østlandet om lag en halv mark (forngild) pr. skippund korn, som igjen gjaldt likt med to tredjedels skippund mel.

Er de ovennevnte oppgavene riktige, kan de ha svart til den samlede verdien av jorda i Eidanger. Den var ensbetydende med det jordbruket ville ha kastet av seg i landskyld. Normalt skulle landskylda svare til en sjettedel av avlingen. I vanlige år kan en derfor kanskje gå ut fra at avkastningen av jorda i Eidanger kan ha svart til verdien av om lag 3024 hudlag eller 1008 kyrlag eller 6804 bismerpund smør eller 1512 skippund korn eller 1008 skippund mel.

Den reelle kornavlingen i bygda var langt mindre enn det den totale landskyldverdien av jorda skulle tilsi. Ifølge Røde Bok svarte tienden i Eidanger ikke til mer enn 32 mark. En f år gå ut fra at den her, som visstnok overalt ellers, ble betalt i korn. Alt i alt svarte den til om lag 64 skippund korn. Muligens omfattet tienden om lag 10% av den totale kornavlingen. Er dette riktig, må den ha utgjort om lag 640 skippund korn. At kornavlingen virkelig var sa lav, er imidlertid heller ikke sikkert. Tiendeoppgavene i Røde Bok kan bero pa mange forhold vi ikke nå har kjennskap til, og at tienden virkelig ble beregnet ut fra 10% av hele kornavlingen, er usikkert nok.

I senmiddelalderen var jorda i Eidanger fordelt på mange hender. En oversikt over forskjellige eiere, grunnet på samme kilder og utregningsprinsipper som når det gjelder fastsettelsen av boltallene, er her satt opp. Heller ikke den må betraktes som mer enn et forsøk.

Jordeiere i Eidanger cirka 1330-1400.

Er oppgavene ovenfor korrekte, var det i senmiddelalderen bare om lag tredve prosent av jorda i Eidanger som var i bondeeie, og i alle fall kan en nok trygt gå ut fra at de fleste bønder ikke var selveiere. For det meste var de leilendinger under geistlige eller verdslige godseiere. Hvor langt tilbake i tida det forhold oppstod at flertallet av bygdefolket kom til å sitte som leilendinger under andre, vet en ikke noe sikkert om, men det er grunn til å tro at lellendingsbrukene økte i tall etterhvert. Særlig kirken og dens forskjellige institusjoner la mer og mer jord under seg. Årsakene til dette var flere. Delvis finnes de klart uttrykt i gamle middelalderdokumenter, delvis kan en gjette seg til dem. Den av de geistlige godseierne som hadde mest jord i bygda, var Eidanger kirke og prestebol. Av det godset som er nevnt i Røde Bok, med.regnet det som hørte til St. Peter kirke- og prestebol i Tønsberg, og som før 1390 var eid av borgere i denne byen, satt bygdekirken og bygdepresten i alt inne med noe over 45%.

Presten selv bodde på Mor, og av denne grunn fikk både selve kirkebygget og sognet sitt navn etter denne gården, ikke etter bygdenavnet Æiðangr. Det er dette som forklarer den merkelige benevnelsen en finner både i Røde Bok og andre middelaiderkilder, «Kirkian aa Monom j Æidhangre», eller «Moos sokn j Eidhangre». At det fra meget langt tilbake i kristen tid må ha ligget en kirke i nærheten av Mor-gården, må ansees for sikkert. Muligens lå den på det gamle gudehovets grunn, og hadde alt fra første stund nær tilknytning til Mor-gården.

Hvordan gården gikk over til å bli prestegård, er ikke helt sikkert, men noe kan en gjette seg til. Ifølge den aller eldste kristenretten, som gjaldt for hele Viken, hadde menigheten selv rett til å utpeke prest, og skulle selv lønne ham etter hans embedsgjerninger. En slik mann måtte bo sentralt og i nærheten av kirken. Halvdan Koht har hevdet at det var det lokale bygdearistokratiet som gjorde seg til herre over den offentlige gudsdyrkelsen, i kristen tid likså vel som i hedensk tid. Er denne oppfatning riktig, ligger det nær å tro at presten alt fra første stund ble nær knyttet til de aller fremste ættene i bygda, selv gikk ut fra dem, og også i første rekke fant sitt underhold hos dem. Storbonden på Mor kan opprinnelig ha satt av en del av sin eiendom til underhold for presten, som han kanskje var beslektet med. Etter som kristendommen festnet seg, prøvde biskopene å gjøre slutt på den avhengigheten bygdeprestene var satt i til verdslige stormenn.

Kirken skulle søke å opprettholde sin uavhengighet. Den kunne bare virke etter sin hensikt dersom den stod ubunden av de enkelte menighetslemmer. For å gjennomføre dette mål søkte biskopene i størst mulig grad å begrense legfolkets rett til valg av egen bygdeprest, og å gjøre prestene økonomisk uavhengige ved blant annet å sikre dem full råderett over prestegårdene. I løpet av 1100-1200-tallet lyktes alt dette i en viss grad. Prestegårdene ble helt stilt til disposisjon for prestene og mistet sin tilknytning til de gamle eierne. I Eidanger var det antagelig denne utvikling som førte til at Mor- og Tvetengårdene for alvor ble skilt fra hverandre. Den gamle Mor-gården omfattet sannsynligvis jordområdet til alle disse gårdene, med Tveten som et slags leilendingsbruk eller underbruk under seg. Da den egentlige Mor-gården ble skilt ut som prestegård, opphørte denne forbindelsen. Verdslige brukere fortsatte å bo på Tveten-gårdene, som stort sett også ble eid av dem, mens altså presten fikk Mor. Størsteparten av jorda som hadde tilhørt det gamle gårdskomplekset, overtok han likevel ikke. I senmiddelalderen ser det ut til at Tveten-gårdene sammenlagt hadde et nesten fire ganger så høyt bolltall som Mor.

Kartet viser de stier og veger folk brukte gjennom Eidanger i den eldste tida og fram mot 1600-tallet. Aller eldst er vegen Østvedt til Bjørntvedt med hvilestedet Gata som også kaltes «Fransiskeriet». Herfra kan en følge vegen østover forbi Kirken til Kjose. På vegen finner en hvilestedene Gudsfred-Monkekjerka-Goddokk-Midthalen-Omsland til Eikenes i Kjose. Her fikk en båt over Farris. En annen veg gikk lenger nord fra Farris ved Bakke over Oklungen til Gjerpen. Det var denne vegen «bispen» brukte (nevnt annet sted i boka). På tvers av disse vegene gikk «prestevegen» nord gjennom Bjørkedalen forbi Oklungvannet og opp Aarholtdalen til Austad i Siljan. Jonas Rein jamrer over denne vegen og synes den er fæl. Det var den visst også, for lenger nord mot Siljan ligger «Klokkersvaene». Her falt klokkeren av hesten og slo seg stygt.

Vedlikeholdet av kirken tilfalt etter den Vikske kristenrett hele bygdefolket i fellesskap, og slik fortsatte det å være også etter at biskopene hadde tiltatt seg utnevnelsesretten av prestene.

Den aller eldste kirken i Eidanger har sannsynligvis vært en trekirke. Antagelig i første halvdel av 1100-tallet ble den erstattet av en steinkirke, som med atskillige ombygninger står der den dag i dag. Opprinnelig ble den viet til St. Maria, hovedhelgenen i katolsk tid. Noe spesielt merkverdig for sin tid var ikke denne kirken. I bygda må den likevel ha ruvet godt opp som den eneste murbygningen der helt opp i vår tid, og bare omgitt av lave tømmerhus på gårdene omkring. Det er ingen grunn til å tvile på at i en liten bygd som Eidanger var det et svært løft for folket å bygge denne murkirken. At de likevel fikk reist den, viser hvor godt tak kristendommen nå hadde fått på sinnene.

Noen kirke annet steds i bygda enn ved Mor er det liten grunn til å tro fantes i gammel tid. Helt opp i våre dager har det levd en tradisjon om en «munkekirke» ved Stormyr, i skogsstrøket mellom Bjørkedalen og Marka. Murrester er også funnet her, men de stammer nok ikke fra noe virkelig kirkebygg. Derimot er det meget sannsynlig at de kan være de siste levninger av et innsinutt eller overnattingssted for veifarende som i senmiddelalderen vandret på stien som gikk over helene her. Dette nattelosjiet ble sannsynligvis reist og vedlikeholdt av en eller annen geistlig institusjon. Minst to liknende natteherberger later til å ha eksistert ved beferdede stier i bygda. Det ene var det såkalte «Fransiskaneriet» i nærheten av Gata, der det gikk vei over til Bjørntvedt, og der det også var mulig å komme til Bjørkedalen. Et annet natteherberge lå i nærheten av Gudsfred. Stedet fikk navn etter det, nemlig etter den Guds fred som ble ønsket over de reisende. Sannsynligvis var det et eller annet kloster som opprettholdt alle disse natteherbergene. Etter det tradisjonelle navnet på det i nærheten av Gata er det ikke utenkelig at det var fransiskanerklostret i Tønsberg som tok seg av vedlikeholdet. Men det kan også ha vært det kvinnelige benediktinerklostret på Gimsøy i Solum som sørget for nattherbergene. Det var det eneste klostret som eide jord i Eidanger.

Bygging av kirke og natteherberger vitner om det sterke taket kristendommen etter hvert fikk på folk i Eidanger. Alt jordegodset de frivillig skjenket til forskjellige kirker og prestebol, forteller om det samme. I biskop Øysteins jordebok står det om en rekke personer at de hadde gitt Guds hellige kirke en eller annen del til sjelebot eller bønnehold for seg selv, ektefelle eller barn. Den Ingeborg på Nordre Ås som ga et halvt markebol til Eidanger prestebol til soning for sjelen til sønnen sin, Torvald, var ikke noe enestående eksempel. I katolsk tid ble det følt som en slags garanti for og sikring av det evige liv dersom en skjenket noe til geistligheten, og til gjengjeld fikk sikret seg sielemesser som også kunne lette oppholdet i skjærsilden.

Det var likevel slett ikke slik at all utvidelse av kirkelige eiendommer skyldtes frivillige gaver. Alt ifølge den aller eldste Vikske kristenretten hadde kirken rett til bøter for overtredelse av en rekke kirkelige forordninger, som for eksempel forbudet mot arbeid på helligdager, brudd på fasteforskriftene og så videre. Etter hvert som geistligheten i løpet av middelalderen økte sin makt, ble disse forskriftene stadig mer omfattende, og bøtene i åndelige saker flere og større. Ofte maktet nok ikke bøndene å betale dem. I stedet måtte de avstå litt av sin jord til kirken.

I løpet av middelalderen tok geistligheten også til å opptre som store handelsmenn. jord var den sikreste rikdom som den gang-fantes, og kirken som på grunn av sine inntekter av bøter, geistlige handlinger, landskyld og tiende var den rikeste institusjon som eksisterte, var interessert i å plassere sine ledige midler. I noen grad kan både Eidanger-presten og prestene i nabobygdene, særlig Gjerpen, direkte ha kjøpt opp jord i bygda. Vanligere var det nok likevel å yte bøndene lån mot sikkerhet i jord. Lånene klarte de ofte ikke å innfri på grunn av dårlige årsavlinger, skatter og tyngsler. jorda de hadde stilt i sikkerhet, gikk over til kirken, og de tidligere eierne måtte betale landskyld av den for fortsatt å få lov til å bruke den. Denne landskylda kunne være vanskelig å greie. Bøndene måtte låne enda mer av kirken. De klarte heller ikke å betale dette lånet. Kirken fikk enda mer, og slik kunne det fortsette til så å si hele gården hadde kommet inn under den.

De gårder som kirken etter hvert overtok, hadde ikke bare tilhørt bønder. Enkelte fikk de forskjellige geistlige institusjoner også som gaver av stormenn, mest kongen. I Eidanger har antagelig dette vært tilfellet med Ørvik, som i Røde Bok er oppført som bispegods. Til Oslo-biskopen må gården ha blitt skjenket av kongen. En annen gård som opprinnelig sannsynligvis tilhørte kongen, og som gikk over til å tilhøre en geistlig institusjon, var Søndre Ås. På 1400-tallet tilhørte den St. Stephans og St. Georgs hospital i Tønsberg. I sin tid ble dette opprettet av Håkon Håkonssøn, og han og hans etterfølgere sørget for å legge jordgods til det. Hospitalet gikk med tida over til vesentlig å pleie spedalske.

De cirka 21 øyresbol som i senmiddelalderen lå under lagmannen i Tønsberg, og de om lag 155 øyresbol som på samme tidspunkt lå under lagmannen i Skien, var også opprinnelig krongods. Spredt rundt om i bygda eide kongen dessuten om lag 57 øyresbol. Alt i alt kan han, medregnet det han senere ga bort, ha rådd over opp til 251 øyresbol, eller 24.90% av det samlede boltallet i bygda, dersom det er riktig utregnet. Det er imidlertid verdt å merke seg at det slett ikke er sikkert at kongen eide en så stor del av jorda i bygda på en gang. Enkelte nye gårder kan han ha underlagt seg, og enkelte gamle kan han ha avstått.

Hvordan de forskjellige gårdene engang har kommet i kongens besittelse, kan en delvis slutte seg til dersom en studerer hvor de ligger. De gårder i Eidanger som på 1500-tallet hørte inn under lagmannen i Skien, ligger alle sammen omkring Langesundsfjorden, og ser ut til å ha vært samtlige så langt østover som til og med Bassebu og Nøklegård, og alle så langt sydøstover som til og med Auen. Etter dette å dømme kan en storgård som Langangen godt en gang i tida ha vært et mektig høvdingsete som har behersket både de mindre gårdene omkring hele Langangsfjorden og en del av skipsleia utenfor. Det kan være grunn til å tro at den alt tidlig må ha blitt konfiskert av kongemakten. Kanskje var det til og med de gamle Vestfold-kongene som bemektiget seg Langangs-gården med tilliggende underbruk, før den egentlige rikssamlingen var kommet i stand, fordi en fra Langangsfjorden kunne beherske sa mye av skipsleia like sør for Neset og inn Langesundsfjorden, Frierfjorden og Skienselva. Den som satt på Langangs-gården, kunne med andre ord kontrollere skipsfarten helt opp til Norsjø der det egentlige Grenland sannsynligvis lå. Det måtte derfor være av meget stor interesse for de konger som ønsket å beherske kysten samt kontrollere ferdselen opp til Grenland å sikre seg Langangen, og det er intet i veien for at de stundom selv kan ha sittet på den, mens de ellers lot den og gårdene omkring styre av sine ombudsmenn.

Som et ledd i bestrebelsene fra kongemaktens side på å sikre innseilingen opp til Skienselva og Norsjø, kan det vel også forklares at Sandøya og Bjørkøya var krongods. Begge disse øyene måtte folk seile forbi skulle de lenger oppover i landet. Det gjaldt derfor å sørge for at ingen voldsmann satt der og hindret skipsfarten.

Det resterende krongodset som i senmiddelalderen delvis var stilt til rådighet for lagmannen i Tønsberg, var mer spredt og omfattet delvis også bare parter av gårder, ikke hele gårder. Det kan være rimelig å tro at dette godset var kommet i kongens besittelse på et senere tidspunkt enn det som er nevnt ovenfor. Sannsynligvis oppstod det på grunn av bøter som de tidligere eierne ble ilagt for en eller annen overtredelse, og som de bare kunne klare å betale ved å avstå jord. Dette forklarer at det spredte krongodset ofte bestod av parter i mindre gårder. Bøndene der må ha sittet så hårdt i det økonomisk at når de råkte ut i ulykken og fikk en bot, hadde de ingen annen mulighet enn å avstå en del av eller hele gården. Enkelte gårder eller gårdparter kan muligens også ha tilfalt kongen etter å ha blitt konfiskert av ham under borgerkrigene på 1100-tallet, fordi eierne av dem kan ha vært å finne blant hans tapende motstandere.

Som det går fram av tabellen over eierforholdene i Eidanger om lag 1330 til 1400, kan en med sikkerhet ikke finne noe annet borgergods enn det som senere tilfalt St. Peter kirke og prestebol i Tønsberg. Noen diplomer fra 1300-tallet som alle angår Lerstang, viser sammenhengen her. Ifølge dem solgte i 1334 Eirik Tordsson i bygården Krunan i Tønsberg 2 øyresbol i Lerstang til mågen sin, Torald Steinbjørnsson i Steinbjørnargard for åtte mark i gjeldende mynt. Han forpliktet seg videre til bare å selge til Torald det han videre ville avhende av samme gård. Alt året etter ble dette aktuelt. Da kjøpte Torald, som for øvrig også var eller hadde vært lagmann i Tønsberg, opp et helt markebol av Lerstang. Samtidig sørget han også for å få tilkjent kona Toron, en datter av Eirik Tordsson, 2½ øyresbol som hennes lovlige arv og odel. Året etter solgte dessuten Eirik et nytt øyresbol i Lerstang. Selv satt han da inne med om lag 11 øyresbol i gården, mens Torald og kona i alt rådde over cirka 13½. I 1390 testamenterte en etterkommer av alle disse, Ragnhild i Steinbjørnargard, på dødsleiet i alt 24 øyresbol av Lerstang til St. Peters kirke og prest i Tønsberg, hver med 12 øyresbol. Til gjengjeld skulle det sørges for gravsted for henne, og årlig messe og evig bønnehold skulle holdes til beste for hennes sjel.

I senere tider vakte det undring at Lerstang betalte landskyld til et såpass fjerntliggende sted som Tønsberg, og det oppstod et sagn om at gården var gitt til presten der som soning for et broderdrap. Dette har intet for seg. Det er meget få gårder i middelalderen der eiendomsforholdene på 1300-tallet og overgangen til kirkegods er så klart belyst som tilfellet er med Lerstang. Gården kom rett og slett over i Tønsberg-geistlighetens hender fordi de som eide størsteparten av den, var borgere i denne byen, og derfor naturlig nok på dødsleiet skjenket den til en kirke og prest på hjemstedet.

Det er fristende å tro at noe tilsvarende senere skjedde med Øvre og Nedre Lunde. Ifølge jordebøker fra 1500-tallet betalte også de på dette tidspunkt: landskyld til Tønsberg kirke og prest. Antagelig har også de delvis tilhørt Tønsberg-borgere, som skjenket dem til en kirke og prest i hjembyen en eller annen gang på 1400-tallet. Det må nemlig ha foregått etter at Røde Bok var skrevet, for gårdene er ikke nevnt der.

Flesteparten av de borgere som har eid gods i Eidanger, må ha vært fra Tønsberg. Det var den eneste større byen på Østlandet ved siden av Oslo, og borgerskapet der bodde nok for langt borte til å satse noe større på jordegods i Eidanger. Skien fikk riktignok byrettigheter i 1358, og var lenge før dette et administrasjons- og handelssentrum, men noe rikt borgerskap med mye jord i bygdene omkring, er det ikke rimelig å tro fantes der i middelalderen. Det kom først med oppgangen i trelasthandelen på 1500- og 1600-tallet.

Av adelsgods kan det i Eidanger bare påvises lite i middelalderen. Det eneste som med sikkerhet kan fastslåes, er at i senmiddelalderen eide adelsfamiliene Bukk og senere Galde om lag 2/3 av Herøya, eller i alt cirka 12 øyresbol. Noe mer adelsgods enn dette kan det nok ha vært i bygda. Det er mulig at en del av det såkalte Bjerkevold-komplekset som på 1500- og 1600-tallet var det største adelsgodset i bygda, har sin rot i middelalderen, men dette er langt fra sikkert. I alle fall må dette godset ha blitt utvidet betraktelig etter middelalderens slutt ved oppkjøp av bondejord og overdragelse av tidligere kron- og kirkegods. Det er usannsynlig at adelen hadde noen sterk stilling i Eidanger i middelalderen. Bygda horte ikke til de mest sentrale der adelen særlig ekspanderte. Gammelt hovdinggods, som det kan ha vært i Langangen, må tidlig ha blitt overtatt av kongen eller kirken, uten å komme adelen til gode i senmiddelalderen.

Enkelte storbønder fantes derimot i Eidanger, og det er ikke utenkelig, om enn ikke sannsynlig, at enkelte av dem i sin tid kan ha hatt et slags adelskap, som forfalt i nedgangstida i senmiddelalderen. Av de om lag 34 gårdene som på 1500- og 1600-tallet ennå helt eller delvis var i bondeeie, ser det ut til at cirka 14 på dette tidspunktet fullt ut var i bøndenes egne hender, uten at også personer fra andre samfunnslag hadde parter i dem. Enkelte av disse sistnevnte gårdene var ennå ganske svære. Omregnet til middelalderlige boltall rådde bøndene uinnskrenket over Hovholt på i alt 36 øyresbol, Skjelsvik på 18 øyresbol, og hadde dessuten også 36 øyresbol i Bjørntvedt, eller mesteparten av gården. Nå må en likevel merke seg at alle disse gårdene ennå på 1600-tallet var delt mellom en hel rekke eiere, og dette var nok det vanlige forholdet også i middelalderen.

I det hele tatt var det bare de færreste gårdene i bygda som ikke hadde mer enn en eier. På størsteparten betalte brukeren eller brukerne landskyld til flere. Jordeieren kunne være en eller annen geistlig institusjon, kongen, adelen, borgerskapet, eller det kunne være en bonde som satt med en eiendomspart i en annen gård enn den han selv brukte, noe som kunne være en følge av arv, ekteskap eller kjøp. Enkelte bønder kunne på denne måten eie mye mer i andre gårder enn i den de selv drev.

Det var en fordel for bøndene når først jorda for størstedelen tilhørte andre enn dem selv, at det var så mange som rådde over den, ogat hver jordeier som regel bare hadde en mindre part i hver gård. På den måten satt de selv friere, og kunne føle seg forholsdvis selvstendige, bare de betalte den landskylden godsherrene hadde krav på. Verre var det dersom én eier rådde over hele gården. Da kunne han også bestemme hvem som skulle bruke den, og kunne på det viset ta ekstra avgifter.

Til tross for at leilendingsforholdene i Eidanger stort sett må ha vært lernpelige, følte sikkert bøndene i høy grad de økende økonomiske krav som en stadig mektigere kirke og stat stilte til dem.

Når det gjaldt kirken, skulle det, som alt nevnt, betales for kirkelige handlinger, og bøter skulle utredes for overtredelse av kirkens bud. På 1100-tallet ble også tienden innført og skulle tas av bøndenes avling av korn. Den skulle betales med en fjerdepart til biskopen, en fjerdepart til presten, en fjerdepart til kirken og en fjerdepart til de fattige i bygda. Den siste parten, den såkalte bondeluten, var det bygdefolket selv som forvaltet. Etter oppgavene i biskop Øysteins jordebok svarte biskopens del om lag 1300 til åtte mark «forngilde». Hele tienden skulle dermed bli om lag 32 mark, noe som kan ha svart til cirka 64 skippund korn.

Særlig presten i bygda fikk på denne måten gode inntekter. Medregnet sin del av tienden og landskyldinntekter oppført i Røde Bok, må han i første halvdel av 1300-tallet ha hatt en fast inntekt av 123½ øyre, foruten det som tilkom ham av kirkebøter og betaling for kirkelige handlinger. Denne summen kan ha satt ham i stand til å drive med atskillig oppkjøp av jord i bygda. Men han hadde også visse økonomiske forpliktelser. Blant annet skulle han underholde og fø biskopen og det store følget hans når han drog på visitas, og denne geistlige stormann stilte ikke små krav. Det er bevart et brev fra 1433, der biskop Jens av Oslo varsler sitt komme til flere bygder, blant dem Eidanger, hvor han skulle overnatte to netter. Biskopen gjorde i det rede for alt som måtte gjøres klart til hans ankomst. I moderne språkform lyder brevet slik: «Vi vil ikke på noen måte at vi eller noen av våre etterkommere skal komme til skade, når vi for store sakers skyld dveler og ligger hos dere - så mange netter som oss tilhører med rette, (og våre forfedres biskoper) i Oslo før oss (hadde rett til). Derfor byr vi alle våre prester å lyse nattelosji, hver for sine sognefolk, at alle kommer for oss, hvis stilling (ombud) nødvendiggjør det, og at de som har regning å gjøre til den hellige kirken, svarer det som den hellige kirkes område (juridiksjon) tilhører, og dere ser det stemmer.

Vi vil at årmennene og ombudsmennene våre stevner de som særlig har tilbakeholdt det (skyldige). Fremdeles byr vi alle prestene våre å gi oss og vårt følge kost, og hestene får, og de bekvemmeligheter som oss tilhører».

På sine besøk fikk biskopen tid til også enkelte andre ting enn bare å oppkreve skyldige kirkeinnkomster og ordne de kirkelige forholdene i selve bygda han visiterte. Det foreligger således et brev, datert 22. februar 1426. «j Twæitorn widher Moo kirkia i Hæidanghre», der biskop jens stadfester inntil videre de rettigheter forgjengeren hans, biskop Øystein, hadde gitt bøndene i Øvre Telemark om fritagelse fra å betale tiende. For visitasoppholdet hadde biskopen krav på fire huder «i cathedratieum». Dette var en avgift, antagelig innført på 1200-1300-tallet, som skulle ytes av hvert søgn i samsvar med hvor lenge biskopen hadde rett til å oppholde seg der. Satsen var enten to huder eller en mark «hvite penger» pr. natt.

Når ikke biskopen selv var ute og reiste på visitas, var det nok vanligvis hans lokale årmann som hadde til oppgave å reise tiltale samt drive inn bøter for kristendomsbrudd. Han forvaltet også biskopens gods. I første halvdel av 1200-tallet kom et nytt ledd til i den kirkelige rettspleien, nemlig prostene. Eidanger ble sammen med de øvrige bygdene i Nedre Telemark lagt inn under Gjerpen prosti.

På det verdslige område fikk folk etter hvert mer og mer føle statens myndighet. Tingordningen ble forandret. På 1100-tallet ble Østlands-bygdene på begge sider av Oslofjorden så langt sør som til Rygjarbit lagt inn under Borgartinget. Det ble holdt i nærheten av Sarpsborg. Bøndene skulle sende nevndarmenn dit en gang i året. Noen større betydning fikk nok ikke dette for Eidanger. Det kjennes ikke en eneste sak, hverken derfra eller fra bygdene omkring, som har blitt pådømt på Borgartinget.

Langt større virkning fikk lagtinget i Skiens-syslet som vokste fram på 1200-tallet.

I motsetning til lagmennene i gammel tid som ble pekt ut av bøndene og hadde til oppgave å fortolke lovene for dem, ble nok lagmannen i Skiens-syslet alt fra begynnelsen av utnevnt av kongen. På det tidspunkt Skiens-lagmannen begynte å virke, hadde kongen for alvor tilegnet seg lovgivningsmakt, mens bøndenes innflytelse over loven var i ferd med å avta. Gjennom sin utnevnte representant, lagmannen, måtte likevel kongen fortsatt i en viss grad samarbeide med bondefolket når det gjaldt opprettholdelse av lov og rett. Lagmannen i Skiens-syslet reiste lenge rundt i bygdene for å dømme på bygdetingene sammen med menn oppnevnt av kongens ombudsmann, sysselmannen. Denne ordningen ser ut til å ha vart ved også etter at lagmannen slo seg ned fast i Skien. Først omkring 1350 ble lagtingene alltid avholdt i Skien. Hit skulle da de forskjellige distriktene rundt om i hele det nåværende Telemark sende nevndarmenn som skulle bistå lagmannen på tinget. Fra Gjerpen skiprede skulle ri to mann, fra Grenland der det var ti skipreder, fire, fra Bamble skiprede to, fra hvert prestegjeld i Skattlandet, det vil si fra Øvre Telemark, to, og fra Numedal to mann. Sannsynligvis var også alle disse nevndarmennene i realiteten oppnevnt av kongemakten. Den var nå blitt så sterk at det bare vår bøndenes rent formelle samtykke som trengtes for å få en dom rettsgyldig.

Saker fra Eidanger pådømt av Skiens-lagmannen, kjennes ikke fra gammelnorsk tid, men det er all grunn til å tro at han har hatt atskillig med bygda å gjøre, om enn intet spor finnes etter dette nå. En antydning av professor Jens Arup Seip i boka «Lagmann og lagting» om at Eidanger hørte inn under Tønsberg lagdømme, må bero på en misforståelse. Den grunner seg på at eiendomstransaksjonene vedrørende Lerstang ble godkjent av Tønsberg-lagmannen, men dette må skyldes at handelen vedrørende denne gården gikk mellom to Tønsberg-borgere. Saken viser likevel at grensen og kompetansen mellom de forskjellige lagdømmene må ha vært noe flytende. Det var naturlig for folk å få sine rettslige forhold avgjort av nærineste lagmann i den by eller det distrikt der de bodde, og ikke der de kunne ha en del av sine eiendommer.

Et viktig krav kongen stilte til bøndene, var at de skulle stille skip, mannskap og utrustning til leidangsflåten, som kunne bli budt ut både til forsvar og utferd. Denne ordningen kan ha gått langt tilbake. Det er alt nevnt at Eidanger og bygdene omkring muligens kan ha dannet et slags felles forsvarsdistrikt. Slike fantes det mange av langs hele kysten, vel ofte ledet og utkalt av en eller annen småkonge eller høvding, for Eidanger og nabobygdenes vedkommende kanskje Vestfold-kongene.

Med tida ble alt dette fastere organisert. Muligens etter dansk mønster ser det ut til at leidangen i hele Viken bygde på lider. En lide var en liten gruppe gårder som sammen pliktet å stille en mann med mat og utrustning til leidangsflåten. Først langt senere, muligens ikke før på slutten av 1200-tallet eller i begynnelsen av 1300-tallet, ser det ut til at faste skipreder ble innført også her etter mønster fra Gulatings- og Frostatingslagen. Et skiprede var opprinnelig et distrikt som skulle utruste og stille et leidangsskip. Eidanger ble sammen med Siljan lagt til Gjerpen skiprede. En viss tilknytning til det, i hvert fall til sine tider, hadde sannsynligvis også Sandsvær, men det ble siden skilt ut.

Alt før skipredeordningen slo igjennom i Viken, hadde leidangen gått over fra å være en personlig ytelse til å bli en skatt. Kongen trengte ikke leidangsflåten hvert år. På 1100-tallet kom han derfor overens med bøndene om at de, i stedet for å ruste ut skip og mannskap, kunne slippe med å yte den kost som vanligvis hørte med til oppsetningen av leidangsflåten. Denne skatten som snart kom til å hvile på gårdene, beregnet i forhold til den landskyld de ytet, holdt seg i flere hundre år. På slutten av 1500-tallet svarte Eidanger sammenlagt om lag 17 bismerpund smør i leidang. Mot dette betalte hele det samlede Gjerpen skiprede 62 bismerpund smør. Riksarkivar Asgaut Steinnes som har skrevet inngående om leidangen som skatt, har regnet ut at tar en i betraktning landskyld- og verdifallet i senmiddelalderen, som han mener førte til at leidangen ble redusert med om lag en tredjedel, ville dette svare til noe slikt som 93 bismerpund smør før- 1350, noe som skulle være omtrent det 31 lider måtte ut med. Legger en denne utregningen til grunn, skulle Eidanger før 1350 ha svart 25-26 bismerpund smør i leidang, og utgjort 8-9 lider, noe som igjen kan ha svart til det antall menn bygda i gammel tid måtte stille til leidangsflåten, før det hele gikk over til blott og bart å bli en skatt.

Forvaltningen av leidangen, innkreving av leidangsskatten, bestyrelse av krongodset og innkreving av bøter gjorde det nødvendig for kongen å ha pålitelige menn rundt om i distriktene, Opprinnelig var det årmannen som tok seg av kongens interesser. Han var kongens personlige tjener. Alene stod han likevel ikke. I et slags overhøyhetsforhold til ham var lendmannen. Det var en stormann fra distriktet som i kraft av sin sterke lokale posisjon stilte seg til disposisjon for kongen, og hjalp ham til å verne lov og rett. Uten godtgjørelse gjorde ikke lendmannen dette. Kongen overlot ham en del av sitt gods, slik at han fikk økte landskyldinntekter. På 1100-tallet var det visstnok både i det egentlige Grenland og i kystbygdene lenger sør den mektige høvdingeætten på Bratsberg i Gjerpen som innehadde lendmannsverdigheten. Den mest kjente innen denne slekten var Gregorius Dagssøn, en av kong Inge Krokryggs aller mektigste menn, og kan hende den som hadde aller størst innflytelse over den unge fyrsten.

Om lag 100 år etter at Gregorius falt mot kong Inges brorsønn, Håkon Herdebrei, i år 1161, ser det ut til at det for godt var forbi med lendmannsverdigheten, i hvert fall for det nåværende Telemarks vedkommende. Kongens myndighetsområde hadde vokst, og hans økonomiske interesser var blitt så sterke at lendmannssystemet ikke lenger strakk til. En ny administrativ ordning kom i stand fra slutten av 1100-tallet av, og utviklet seg stadig mer på 1200-tallet. Nye kongelige ombudsmenn, sysselmenn, overtok hele forvaltningen. De utførte alle de oppdrag som årmenn og lendmenn tidligere hver for seg hadde tatt seg av. Eidanger kom, sammen med alle de andre bygdene i det nåværende Nedre Telemark, til å tilhøre Skiens-syslet. Omkring 1255 hadde den nye administrative ordningen for godt slått igjennom i dette distriktet, etter at det i noen tid hadde vekslet mellom sysselmenn og lendmenn. En sysselmann hadde da slått seg ned i Skien, og dette stedet fortsatte å være administrasjonssete for hele det nåværende Telemark, helt opp i våre dager.

Borgerkrigene som begynte på 1100-tallet og varte ved til ut 1220-årene, hadde en del av sin årsak i all den misnøyen det jevne folk, bøndene, følte over at konge, kirke og stormenn stadig økte sin makt på deres bekostning.

Men det var også andre faktorer, som uklar tronfølgeordning, lojalitet mot lokale stormenn, motsetning mellom forskjellige bygdelag og landsdeler og mye annet som spilte inn. I hvilken grad folket i Eidanger ble trukket inn i borgerkrigene, er uvisst. Under kong Sverres ettermenn gikk kongsmakten sammen med aristokrati og geistlighet styrket ut av borgerkrigene. Alle disse samfunnsgruppers inntekter og innflytelse bygde på landskyldinntekter som bøndene i Eidanger, som andre steder, skapte til veie. Derfor måtte det gå hardt ut over dem dersom bøndenes muligheter til å svare full landskyld skulle svikte. Ved slutten av middelalderen ble nettopp dette tilfellet.