Harald Hals: Eidanger bygdehistorie. B. I

Eidanger i middelalderen

Bosetning og samfunnsforhold i førkristen tid | Tidlig kristen middelalder | Krisen i senmiddelalderen | Kilder

Bosetning og samfunnsforhold i førkristen tid

Bortsett fra de arkeologiske funn, som det er fortalt om i det foregående kapittel, er kildene som forteller noe om livet i Eidanger i de eldste tider, fram til om lag år 1500, få og usikre. Lite er det derfor vi sikkert vet, men noe kan vi slutte oss til på grunnlag av forskjellig materiale. Noe egentlig organisert lokalt samfunn, med folk fast bosatt i en bygd de kjente seg nært knyttet til, kan en ikke regne med har oppstått før de første varige gårdsdannelsene tok til. Det var ut fra dem at bygda etter hvert ble videre utbygd. Bosetningen i Eidanger må ha skjedd i en bestemt kronologisk rekkefølge. Først slo folk seg ned ved fjordene, på steder der det var forholdsvis lunt, og hvor jorda ofte kunne være bra. En fordel var det også at fisket utenfor kunne være godt. Det var lettest i gammel tid å komme sjøveien. Innover i landet stod skogen og stengte. Bare etter hvert ble den overvunnet såpass at bosetningen kunne spre seg lenger oppover fra havet. Av stedsnavn og gravfunn kan en i en viss grad slutte seg til hvordan bebyggelsen etter hvert bredte seg utover. I det etterfølgende vil det bli gjort et forsøk på å gi en framstilling av dette. Riktignok er de slutninger en kan tolke av gravfunn og stedsnavn, usikre og delvis omstridde blant de lærde. I detalj kan en derfor ikke være sikker på at bosetningen i Eidanger foregikk som den er skildret her, selv om nok utbyggingen av bygda i det store og hele sannsynligvis gikk for seg i den rekkefølge som her er antydet.

I det arkeologiske kapitlet er det alt nevnt at fast bosetning og faste gårdsdannelser neppe går lenger tilbake enn til eldre jernalder. Slike opprinnelige gårder, grunnlagt i denne tidsperioden, peker seg ofte ut ved sin sentrale beliggenhet, sin størrelse, og ved sitt navn, gjerne et usammensatt naturnavn.

I Eidanger finnes fremdeles en del gårder en kan se er av høy elde, og flere fantes i gammel tid. De fleste av disse ligger eller lå omkring Eidangerfjorden. Den danner en lun vik, med godt jordsmonn på begge sider. Betingelsene for tidlige gårdsdannelser rundt den var derfor i høy grad til stede.

På østsiden av fjorden er muligens Berg den eldste gården en vet om. At det kan være så, ser en av navnet på bygdelaget som vokste fram her, Bergsbygda. Berg ligger omtrent i sentrum av det.

I nærheten ble Røra, egentlig Røyra, ryddet, nok ikke så svært mye senere. Også denne gården fikk sannsynligvis navn etter en natureiendommelighet som fantes i landskapet. Røyra kommer av plantenavnet røyr, som betyr rør, siv. Opprinnelig var vel dette navnet på den nåværende Røraelva. Gården som ble ryddet i nærheten, ble trolig oppkalt etter den.

En annen gård som helt sikkert kan dateres til den aller første faste bosetnings- og gårdsdannelsestida, var Mor (Mo). Den lå i nordvest, litt opp for enden av Eidangerfjorden, ikke langt fra den nåværende Eidanger kirke. Navnet må den ha fått etter sandmoen som fantes der. Gården er nå forsvunnet, oppslukt av senere gårdsdannelser. Minnet om den lever fremdeles i navnet Prestemoen. Gjennom hele middelalderen var den godt nok kjent. Både kirken og sognet ble ofte kalt etter den - «kirkian aa Monom» eller «Moos kirkiu sokn». At navnet slik var i hevd, viser kanskje at den noe yngre bosetningen rundt om gikk ut fra den opprinnelige Mor-gården. De tallrike gravhaugene og andre arkeologiske minner i dette strøket viser også at det her bodde folk fra langt tilbake.

På vestsiden av Eidangerfjorden ligger også noen gårder med usammensatte naturnavn som sannsynligvis daterer seg fra samme perioden som Berg, Røra og Mor. En av disse er Ås som må ha fått navnet sitt etter den åsen som gården ligger på. En annen gård er Lunde. Navnet kommer egentlig av dativsformen Lundi, avledet av hankjønnsordet Lund, som hadde samme betydning i gammelnorsk som i dag. Begge disse gårdene ligger godt til. Ås ble ryddet på en lun avsats omtrent midtveis mellom Frierfjorden og Eidangerfjorden. Det er mulig adkomsten til gården alt fra gammel tid av har gått ned til den førstnevnte fjorden, til den nåværende Åsstranda. Lunde derimot ligger ikke langt fra Eidangerfjorden, og må ha hatt sin ferdselsvel ned til den. Hverken Ås eller Lunde har gitt navn til bygdelag rundt om, såvidt det kan sees. Noe som likevel bekrefter deres høye alder, er at begge gårdene har vært store. På et langt senere tidspunkt ble de hver delt i to matrikkelnumre, Søndre og Nordre Ås, og Øvre og Nedre Lunde.

Andre gårder på vestsiden av Eidangerfjorden som må være om lag like gamle som Ås og Lunde, er Mule (egentlig Muli), Hvalen (egentlig Hvall), og Grava (egentlig Grafar). Alle disse må ha fått navn etter enkelte natureiendommeligheter. Muli betyr egentlig mulen på et dyr, men kan også avledes som navn pa et høyt, bredt sluttende nes. Et slikt finnes nord i Eidangerfjorden. Det kan nok ha minnet folk om en dyremule, og etter det kan gården som ble ryddet ikke langt unna, ha fått sitt navn. Hvall er et hankjønnsord som betyr isolert, helst rundaktig høyde. Gården har antagelig enten fått navnet sitt etter den nåværende Brattåsen i nordvest eller den nåværende Lundeåsen i sydøst. Den ligger ikke så langt fra noen av dem. Grafar er flertallsform av hunkjønnsordet Grof som betyr grav, fordypning. Gården ligger da også ganske riktig i en forsenkning i terrenget, mellom den nåværende Gravåsen i nordøst, Skavråkåsen i syd og Brånan i nordvest. Mule, Hvalen og Grava var regnet for bra gårder. De to siste var fremdeles i nyere tid høyt skyldsatt. Det samme var ikke tilfellet med Mule, men dette kan skyldes senere nyrydninger i strøket rundt om.

Den nåværende Prestegården kan ikke være særlig mye yngre enn noen av de ovennevnte gårdene. Det opprinnelige navnet på den kan ha vært Aðal-Æiðangr, senere forvansket til Adelhiem. I likhet med Lerstang kan denne gården ha fått navnet etter fjorden den lå ved, i dette tilfellet den nåværende Eidangerfjorden, som engang bare kan ha blitt kalt Æiðangr. Denne fjorden må ha hatt overmåte stor betydning, for etter den har både selve Eidanger herred og den senere Prestegården fått sitt navn. Det kommer antagelig av en sammensetning av hankjønnsordet angr, som betyr fjord, og intetkjønnsordet eid, som betyr eide, skar.

Det sistnevnte sikter antagelig til det skaret som åpner seg ved utløpet av nåværende Bjørkedalselva, og går over til Porsgrunnselva. Meningen har vel vært å fortelle at fjorden går opp til dette skaret. Det er vanskelig å finne faste holdepunkter for dateringen av angr-navnene. En temmelig alminnelig godtatt hypotese går ut på at de skriver seg fra det siste halve årtusen før vikingtida, d.v.s. fra om lag år 300 etter Kristus og utover, men dette er ikke på noen måte sikkert.

Det må først være etter at Æiðangr hadde festnet seg som betegnelse på fjorden øst for den nåværende Eidangerhalvøya, at også den nåværende Prestegården, som ble ryddet for enden av den, fikk sitt opprinnelige navn. At Prestegården må være gammel, ser en av den første stavelsen i navneformen den hadde i middelalderen, - aðal. Ordet betegner noe som hoveddelen, som det vesentligste ved tingen. Muligens hentyder det til at Aðal-Æiðangr kan ha blitt oppfattet søm en gammel gård, en storgård eller en hovedgård for enden av Eidangerfjorden.

Gården Langangen kan ha hatt en liknende opprinnelse som Prestegården. Også den er ryddet innerst inne ved en fjord, opprinnelig kalt Langangr (den lange fjord), og fikk navnet sitt etter den. I senere tid ble dette navnet satt på hele bygdelaget rundt om. Langangen ble både i middelalderen og senere regnet for å være en stor gård.

En tredje gård av samme navnekategori som Aðal-Æiðangr og Langangr er den nåværende Oklungen, opprinnelig Oklangr eller Oklungr. Første stavelsen i dette navnet kan komme av intetkjønnsordet okla, som egentlig betyr ankel. Opprinnelig har hele betydningen av det kanskje vært sjø ved «ankelen» av et fjell, og det kan ha blitt satt som betegnelse på det nåværende Oklungvannet. Etter det fikk så siden gården sitt navn. Muligens ble den, sammen med gårder i de nåværende Kjøse og Kvelde anneks, ryddet av folk som kom over Farrisvannet fra kysten og inn i landet. Den ligger ikke så langt fra dette vannet, og er forbundet med det ved en elv. All forbindelse sørøstover må følgelig ha gått over det, dersom det er riktig at det alt i eldre jernalder var gård i Oklungen. Helt visst er likevel ikke dette. Gårdene lenger sør i Marka og lenger vest i Bjørkedalen oppstod etter alt å dømme på et langt senere tidspunkt. Oklungen har derfor kanskje i lange, lange tider bare vært kjent som navnet på vannet der blant fiskere og veidefolk som ferdedes i skogtraktene omkring. Sikkert er det i hvert fall at er Oklungen gammel som gård, kan den bare på et forholdsvis sent tidspunkt ha hatt noen tilknytning til den øvrige bebyggelsen i Eidanger, og da blitt regnet med til herredet.

Omtrent samtidig med at fjordnavnene som endte på -angr oppstod, må også de viktigste av øyene ha fått sine navn. De lå midt i skipsleia, og ettersom den enkleste måten å komme fram på, var å fare i båt, var de sikkert godt nok

Alt i tidsrommet 300 til 600 etter Kristus må sannsynligvis alle de nevnte gårdene ha blitt ryddet, muligens med unntak av øyene og Oklungen. Øst, vest og syd for Eidangerfjorden fantes, i hvert fall i slutten av denne perioden, minst ti gårder som på grunn av den lette adkomsten over fjorden må ha hatt god kontakt med hverandre. Forbindelsen østover til Langangen behøver heller ikke ha vært helt dårlig. Den gikk sjøveien, innenskjærs og stort sett i lunt farvann. På alle disse gårdene bodde det sannsynligvis flere mennesker enn noen gang senere i historien. Så vidt en vet, holdt folk sammen i storfamilier. Generasjonene bodde sammen. Sønnene flyttet ikke ut. Hele ætten drev i fellesskap gården. På de ti gårdene rundt Eidangerfjorden og den ved Langangsfjorden kunne det på denne måten bli svært mange folk. De måtte antagelig gå sammen om visse felles oppgaver. Et visst organisert samvirke oppstod. Særlig må felles vern mot ytre fiender ha gjort dette nødvendig. Yngre del av romersk jernalder, cirka 300 til 400 etter Kristus, og de etterfølgende to hundre årene, den såkalte folkevandringstida, later til å ha vært urolige tider. Etter alt å dømme stod da folk i forskjellige landsdeler steilt mot hverandre. Omvandrende krigerflokker drog rundt og spredte død og ødeleggelse om seg på sin jakt etter nytt land hvor de kunne slå seg ned. Som i så mange andre bygdelag må folket rundt Eidangerfjorden ha sett seg nødt til å opprette et tilflukts- og forsvarssted mot disse røverflokkene. Et slikt sted fant de på den fjellknausen som i våre dager er kalt «Slottet». Det ligger ved Lerstang. Det lå forholdsvis sentralt til for alle gårdene rundt Eidangerfjorden, og var greit å komme til. For fienden å storme bygdeborgen på «Slottet» var derimot ikke lett. Knausen går temmelig bratt ned på alle sider. I forsvaret av den kan nok folket rundt Eidangerfjorden ha blitt sveiset godt sammen.

Bosetningen fortsatte, på tross av all krig og uro. Nye gårder vokste fram. På den sørligste delen av Eidangerfjordens østside ble kanskje alt i folkevandringtida, cirka 400 til 800 etter Kristus, Bjønnes (egentlig Bjárnes) ryddet. Navnet kommer antagelig av en sammensetning av genitivsformen av -byr eller -bær, som betyr gård, og -nes. Det kan da forståes som et nes hvor det er en gård, i motsetning til ubebygde skjær. Bjønnes lå godt til i skipsleia, og kan følgelig ikke ha vært så isolert som en nå skulle tro. Gården ble i nyere tid regnet for forholdsvis stor, og var ganske høyt skyldsatt.

Lenger nord ble Lerstang, egentlig Leiristunar, ryddet på omtrent samme tidspunkt. Navnet er en sammensetning av tunar, som er en flertallsform av tun, og leiris, som antagelig er en genitivsform av et fjordnavn. «Leirir». Dette stemmer bra med at Lerstang ligger for enden av en liten fjord, i dag kalt Ormefjorden. Leirir har sannsynligvis vært det eldre navnet på den. Ordet kommer av leire, leiret jordsmonn.

Enda lenger mot nord, helt for enden av Eidangerfjorden, vokste også en rekke gårder fram. Nordøst for fjorden var det kanskje nå at den storgården ble ryddet som senere dannet kjernen i det såkalte Bjerkevold- eller Herregårdskomplekset. Navnet Bjerkevold oppstod trolig først på 1500-tallet. Hva garden het i tidligere tider, vet en ikke, og heller ikke kan en med sikkerhet avgjøre hvilke ætter det var som eide den. Etter alt å dømme lå den på den naværende Lillegårdens grunn. På 1500-tallet var det fremdeles her eierne av Bjerkevold-komplekset hadde sitt hovedgårdsbruk, til tross for at de selv var flyttet nærmere Eidangerfjorden. Navnet Lillegården er en avledning av «ladegården», og ble gitt for å markere at den gamle gården der nå ble drevet som underbruk. Det var et misvisende navn, for i gammel tid var gården langt fra liten. Gode og flate jorder lå inn under den, og til den hørte fremdeles i nyere tid de beste fiskestedene i hele Eidangerfjorden.

Mer sikkert fra folkevandrings- eller merovingertida er en annen gård nord for Eidangerfjorden, Hovholt, som ble ryddet sørvest for Mor. Den ligger høyt og fritt og sentral til, og ble regnet for en stor og gild gård, som ennå i nyere tid stod høyt i skyld. Navnet har ikke noe med gudehov å gjøre, men betyr noe slikt som et holt på en haug.

Videre vestover mot den nåværende Frierfjorden ble Kleven (egentlig Kleifin), i våre dager mer kjent som Raskenlund, ryddet. Navnet kommer av bestemt form av hunkjønnsordet -kleif, som betyr bratt bergside der det går en vei opp. Det sikter antagelig til at gården ligger på et platå over den nå værende Gunneklevfjorden, og der en sti går ned den bratte skråningen til sjøen. I nyere tid stod gården i middels høy skyld. Den må imidlertid en gang ha vært stor. Sannsynligvis ble senere minst fire bruk skilt ut fra den. De er for lengst opptatt som egne gårder i matrikkelen.

Lengst i vest, helt nede ved Frierfjorden, kan det også fra gammelt av ha vært et gårdsbruk, ved nåværende Herøya. Her er det oppdaget funn som stammer helt fra bronsealderen, og dette viser at det i hvert fall meget lenge må ha ferdes folk på stedet, selv om det kanskje varte lenge før noen slo seg ned fast. Hvor gammel gårdsdannelsen her kan være, er uråd å si, men i betraktning av at her er lun havn og godt jordsmonn, kan det nok tenkes at den stammer fra samme periode som Mor og Berg. Noen tilknytning til bygdelaget rundt Eidangerfjorden hadde kanskje ikke Herøya før bosetningen begynte å spre seg vestover, slik at forbindelse også ble skapt over land. Til tross for dette lå Herøya svært sentralt til, ved inngangen til den nåværende Skienselva, som dannet seilleden inn til alle de midtre bygdene i det nåværende Telemark. Det var lett å komme dit fra landet på begge sider av elva og den nåværende Frierfjorden. Nettopp denne sentrale beliggenheten kan, av grunner det senere skal berettes mer om, ha skapt selve navnet.

På sletten nedenfor Mor, i nord, er det også grunn til å tro at det alt før begynnelsen av yngre jernalder ble drevet gårdsbruk. Heller ikke her kan det ha vært så vanskelig å rydde et passende jordbruksområde. Flatt var det og jorda god, om enn noe myraktig. Opprinnelig lå kanskje slettelandet nedenfor og nordvest for Mor som enger og beitemarker under denne gården. Navnet Valler (egentlig Vellir) kan tyde på dette. Det er en flertallsform av hankjønnsordet vollr, som betyr grasvokst slette. Urimelig er det ikke å tro at gården Valler ble ryddet ut fra Mor, og i begynnelsen var et slags underbruk av den. I nyere tid var Valler stor av omfang, men ikke alt var dyrkbar jord. Skylda var derfor bare middels høy. Muligens kan dette også skyldes at enkelte mindre gårder senere ser ut til å ha blitt skilt ut fra den.

Lengst i nordvest, nesten helt nede ved utløpet av den nåværende Skienselva, lå også en gård som kan ha hatt sin opprinnelse vel slutten av eldre jernalder. Det var Jønholt, som nå er helt oppslukt av selve Porsgrunn by. Tolkningen av dette navnet er noe usikker. Gården kan muligens engang ha hett Hyrnaholt, som er en sammensetning av genitivsformen i hunkjønnsordet hyrna og -holt. Dette skulle i tilfelle hentyde til at gården lå i et hjørne, begrenset av den nåværende Skienselva i nordvest og den nåværende Gunneklevfjorden i sørvest. I likhet med Herøya lå Jønholt meget sentralt til i seilleden oppover mot det indre av Telemark, og nettopp dette kan tyde på at den er av høy alder. Både i middelalder og nyere tid var den høyt skyldsatt.

At det ved enden av Eidangerfjorden, nord og nordvest for den, etter hvert må ha vokst fram store og gode gårder, som har huset mange mennesker, ser en av alle gravminnene som finnes i dette strøket. Ikke så rent få av dem kan datere seg fra et stykke tilbake i eldre jernalder. Dette må blant annet være tilfellet med de to runde steinsetningene som er funnet nær Aðal-Æiðangr. I det arkeologiske kapitlet er de datert til å stamme fra tida mellom år 100 og 600 etter Kristus. En del av flatmarksgravene som er funnet ved den nåværende Prestealléen, har vel også sitt opphav i eldre jernalder. Det samme kan være tilfelle med en del av gravhaugene som finnes i strøket omkring. I alt vet en om 67 slike hauger i samme området som gårdene Valler, Prestegården, Mor, Hovholt og Kleven er ryddet på, men langt flere har nok en gang vært å se. De er blitt ødelagt uten at de nå minnes. I meget stor grad lå alle disse haugene samlet. Dette kan tyde på at i hvert fall en del av dem ble oppført av storfamiliene som satt på gårdene for enden av Eidangerfjorden. I eldre jernalder var det ikke ualminnelig at fellesætten hadde store samlede gravfelter der de døde ble lagt ned.

De fleste både av gravhauger og flatmarksgraver som er funnet i Eidanger, må likevel stamme fra vikingtida, d.v.s. fra om lag 800-1000 etter Kristus. Arkeologiske funn fra alle kanter av Norge viser at den har vært en av de største nyrydningsperioder i landets historie. De gamle ættegårdene ble for en stor del oppløst og delt i mange enkeltbruk. Enkeltmannsgårder ble vanlige. De nye gårdene ble ryddet av enkeltpersoner, ikke av slekten samlet. Individet fikk sannsynligvis en helt annen selvstendighet og betydning enn før. Hva som lå til grunn for sprengningen av de gamle formene, kan en bare gjette seg til. Sannsynligvis står den store nyryddingen i vikingtida i forbindelse med en ganske stor folkeøkning. For at folkemengden skulle øke, må også leveforholdene ha blitt lettere. En teori går ut på at det inntraff en klimaforbedring. Den hadde til følge at folk fikk lettere tilgang på jern, fordi myrene hvor dette ble utvunnet, ble tørrere. Dette er likevel høyst usikkert.

For det nåværende Eidanger fikk all nyryddingen i vikingtida store og varige følger. Først nå ser det ut til at bosetningen trengte nordover i dalene, vekk fra fjorden. Hittil hadde fremdeles skogen stått og stengt. At dette var så, blir bekreftet av arkeologiske funn. I den nåværende Bjørkedalen og i Marka er det praktisk talt ikke oppdaget et eneste funn fra hverken steinalder, bronsealder eller eldre jernalder. For Bjørkedalens vedkommende blir dette noe annerledes når det gjelder vikingtida. Av et samlet antall på om lag 87 løsfunn fra denne tidsperioden er 11 gravd opp i Bjørkedalen. Når det gjelder gravhauger som stammer fra vikingtida, vet en om at det har eksistert, eller fremdeles finnes, 63 av dem i Bjørkedalen, mot om lag 221 i hele Eidanger. At de alle sammen må være fra om lag 800 etter Kristus og senere, ser en av at de ligger samlet i mindre grupper rundt om tunet, og ikke i svære gravfelt slik skikken var i eldre jernalder. Antallet gravhauger tyder på at i løpet av vikingtida ble Bjørkedalen ganske godt utbygd. Samtidig fortsatte nyryddingen i de gamle bosetningsområdene rundt fjorden. Kanskje ble det ikke noen større nyrydding i Bjørkedalen før det ikke lenger var mulig for folk å få seg en god gård i de mer sentrale strøkene. Større vikingtidsgårder på begge sider av og nordvest for Eidangerfjorden er derfor muligens eldre eller i det minste like gamle som de første gårdene i Bjørkedalen.

Heistad på vestsiden av Eidangerfjorden var den beste av de gårdene som etter alt å dømme ble ryddet i vikingtida. Første leddet i dette navnet kommer av mannsnavnet Heðin, ikke sjelden skrevet Heiðin, og det andre av -staðir, som nærmest betyr bosted eller gård. Hele betydningen av gårdsnavnet blir derfor noe slikt som Hedins gård. -stad-gårdene stammer vanligvis fra vikingtida. På Heistad er det oppdaget flere løsfunn fra denne tidsperioden. Gården ligger svært godt til, innenfor en lun bukt, ikke så langt fra Lunde, som den muligens ble ryddet fra. Ennå i nyere tid var den meget høyt skyldsatt. En annen gard, lenger vest og ikke langt fra Frierfjorden, var Kjørholt, som sannsynligvis ble ryddet i vikingtida. Første leddet i navnet kommer antagelig av hankjønnsordet -kjorr, som betyr kratt. Hele navnet tyder på at Kjørholt ble ryddet i krattskogen på sørvestsiden av Eidangerhalvøya, muligens fra Ås eller Grava, som er de to nærmeste eldre gårdene. Fremdeles i nyere tid var Kjørholt høyt skyldsatt.

På den søndre delen av Eidangerhalvøya finner vi de noe mindre gårdene Skavreaker i nord og Ørvik sønnafor. Det er rimelig å tro at også de ble ryddet i vikingtida, men kanskje noe senere enn Heistad og Kjørholt. Tolkningen av navnet Skavreaker er ikke helt sikker, men sannsynligvis er det dannet ved en sammensetning av intetkjønnsordet -skaf, som betyr skav, bark, skavet av trær til krøtterfôr, og intetkjønnsordet -rak, som betyr grasgang som kveget blir drevet på. Dette peker da direkte hen på en eldgammel driftsform, som holdt seg nesten til vår tid. Skavreaker kan i begynnelsen ha vært grasgang og innhøstningsmark for en eldre gård, muligens Heistad, fordi en ås ligger imellom og sperrer for adkomsten til de aller eldste jernaldergårdene i nord. Alt tidlig må den imidlertid ha blitt tatt opp som egen gård. Det viser skylda som ennå i nyere tid var forholdsvis høy. I navnet Ørvik kommer sannsynligvis første ledd av hunkjønnsordet -øyrr, som betyr grusbanke. En slik banke finnes i vika øst for gården, og etter den har sannsynligvis gården fått navnet sitt. Gården var i nyere tid bare middels høyt skyldsatt.

Ved Eidangerfjordens vestside nordafor både Heistad, Kjørholt, Skavreaker og Ørvik ligger også et par gårder som antagelig ble ryddet i vikingtida. Den ene er Skjelsvik (egentlig Skilsvik). Navnet er en sammensetning av intetkjønnsordet -skil, som betyr skille, landskille, merkeskille, veiskille o.l., og -vik. Stedet har nok en gang dannet skillet mellom to eldre gårder, sannsynligvis Hvalen og Mule. Alt tidlig i vikingtida ble etter alt å dømme Skjelsvik tatt opp som egen gård. Den lå godt til ved Eidangerfjorden. I nyere tid var skylda fremdeles høy. Muligens skyldtes dette sammensmelting med en annen gård. Ikke langt nord for Skjelsvik ligger en annen gård som kan ha blitt ryddet samtidig. Det er Ørstvedt (opprinnelig Eiriksþveit). Siste stavelsen i dette navnet er hunkjønnsordet þveit, som betyr rett avskåret, eller utskilt jordstykke, eng eller slåtteland som lå for seg selv. De fleste þveit-gårdene oppstod visstnok i vikingtida. Navnet kan tyde på utskillelse fra en eldre gård. Ørstvedt har kanskje engang ligget under Mule. Som selvstendig bruk kan den ikke ha vært liten. Helt opp i nyere tid hadde den stor skyld.

Tveitan (opprinnelig þveitar) nord for Mule og Ørstvedt er også et navn som peker på nyrydning. Det er egentlig en flertallsform av Dveit og betyr engene, jordstykkene. Sannsynligvis var det en fellesbetegnelse på en rekke markstykker som ble ryddet ut fra Mor. Antagelig var ikke Tveitan egen gård i vikingtida, men kanskje ved slutten av denne tidsperioden et slags støls- eller avlsbruk under Mor-gården.

Mer sikkert fra vikingtida er nok den delingen som skjedde av Kleven. Det er grunn til å tro at i hvert fall Flåtten (egentlig Flotin) i nordøst og Gunneklev (opprinnelig Gunnakleif) i sørvest ble skilt ut. Den opprinnelige formen av Flåtten, Flotin, er en bestemt form for hunkjønnsordet -flot, som betyr flate. Dette viser til at gården ligger ved enden av en vid slette. I nyere tid var den middels høyt skyldsatt. Den egentlige formen av Gunneklev, Gunnakleif, er en sammensetning av -kleif og mannsnavnet -Gunni. En tolkning går også ut på at gården egentlig kan ha hett Gunnukleif, av kvinnenavnet Gunna. Mot dette taler at den nåværende Gunneklev etter alt å dømme har vært en stor gård, som i nyere tid stod høyt i skyld, høyere enn den nåværende Kleven, som den kan ha gjort et kraftig innhogg i. Dette tyder ikke på at gården kan ha hatt noe ringe sosialt opphav. Dersom det hadde vært en kvinne som først ryddet den, kunne nok dette ha vært tilfellet.

Nordvest for Eidangerfjorden, både mot den nåværende Skienselva og mot den nåværende Leirkulpelva, fortsatte utbyggingen i vikingtida. Sørøst for Jønholt, og kanskje ut fra den, ble Bjørntvedt (opprinnelig Bjarnarþveit eller Bjarnaþveit) ryddet. Første leddet i dette navnet kommer av mannsnavnet -Bjarni eller Bjorn. Denne Bjarni eller Bjorn var neppe heller av lav sosial opprinnelse. Bjørntvedt hadde i nyere tid den nest høyeste skyld av samtlige gårder i bygda. Kanskje overtok den en del av Jønholts tidligere jordstykker.

Nordøst for Jønholt og Bjørntvedt, og nord for Valler, vokste en annen gård fram i vikingtida. Det var Bjørketvedt (opprinnelig Birkiþveit). Navnet kommer av intetkjønnsordet birki, sted bevokst med bjørk, og -þveit. Muligens ble gården ryddet fra Sanna (egentlig Sandin) i Gjerpen, som ligger forholdsvis nær den i sørvest. Sannsynligheten taler likevel for at Bjørketvedt ble ryddet fra Valler, som kan hende tidligere hadde en slags beite- og innhøstningsmarker denne veien, nordover mot Leirkulpelva. I hvert fall er det grunn til å tro at det i gammel tid var meget nær forbindelse mellom Bjørketvedt og Valler. Dette er kanskje noe av årsaken til det merkelige forholdet, at til tross for at Bjørketvedt danner en slags tapp inn i Gjerpen, er den selv i de aller eldste kildeskriftene som ennå finnes, nevnt som liggende i Eidanger. Sju gravhauger som alle antagelig daterer seg fra vikingtida, er funnet på gården. I nyere tid hadde den ganske høy skyld.

På østsiden av Eidangerfjorden foregikk det i vikingtida rydding i ytterkanten av det gamle bosetningsornrådet omkring Berg, Lerstang og Røra.. Bebyggelsen gikk videre innover mot øst og oppover i de skogkledde åsene. To gårder som ennå eksisterer, stammer fra denne nyrydningsperioden. Den ene er Stamland (opprinnelig kanskje Stafnland), og den andre er Oksum (opprinnelig Akrsefnin). Dersom navnet på Stamland opprinnelig har vært Stafnland, må det være sammensatt av -land og intetkjønnsordet stafn, som betyr stavn, men som i gårdsnavn blant annet betegner en sterkt framspringende, bratt høyde. Gården ligger under en slik. Første leddet i navnet kan imidlertid også være hankjønnsordet stam, som betyr demning. Også dette er forenlig med gårdens beliggenhet. Den ligger ved et mindre vannløp, som kan ha vært demmet opp. En gravhaug fra vikingtida er funnet i nærheten. Stamland ble neppe noen gang regnet for en stor gård. I nyere tid var den forholdsvis lavt skyldsatt. Land-gårdene regner en med opprinnelig var markstykker under eldre gårder. Stamland har kanskje ligget under Berg, og blitt ryddet fra den. Det er mulig disse to gårdene lenge hadde en viss tilknytning til hverandre, og at dette kan forklare den lave skylden Stamland siden ble satt i.

Det opprinnelige navnet på Oksum, Akrsefnin, er sammensatt av hankjønnsordet -akr og intetkjønnsordet -efni. Det betyr emne til aker, sted der det kan opparbeides akerjord. En del løsfunn fra vikingtida er funnet på gården. Enkelte av dem kan stamme fra en flatmarksgrav. At skogene omkring har vært brukt til jaktmarker fra gammelt av, kan en se av at en ennå den dag i dag kan slumpe til å finne pilespisser på jordene eller i skogen rundt gården. Enkelte av dem er av flint og stammer helt fra steinalderen. Til tross for at Oksum lå avsides til, må den ha blitt regnet for en god gård. Ennå i nyere tid var den forholdsvis høyt skyldsatt.

Nesten helt inne ved enden av Eidangerfjorden, på østsiden, ble Døvik (egentlig Djupvik) ryddet. Navnet betyr en dyp vik. En slik vik finnes utenfor, og det er nok den gården er oppkalt etter. På Døvik er det funnet ni gravhauger. Disse har sannsynligvis, i hvert fall delvis, hatt sammenheng med Aðal-Æiðangr, som lå ikke så svært langt borte. Døvik ble kanskje ryddet fra denne gården. Det kan være at den lenge bare var et slags underbruk. Dette kan forklare at ennå i nyere tid var Døvik lavt skyldsatt.

Nordøst for Aðal-Æiðangr, oppe i de bratte kleivene som steg opp fra fjorden, og før en kom inn i den egentlige Bjørkedalen, ble det også ryddet i hvert fall én gård. Det var Tråholt (egentlig þroholt).Første leddet i navnet består av hunkjønnsordet -þro, som egentlig betyr karr, men som i overført betydning kan har vært brukt for å betegne hulninger i jorda. Dette kan muligens hentyde til at gården ligger i relativt flatt lende, mens det like vestenfor er et bratt høydeparti og i øst et par åser, Spiråsen og Valåsen. Syd for gården er det også et høydedrag. I nærheten av den er det funnet seks gravhauger. I det hele tatt har nok gården i vikingtida vært ganske betydelig. Senere, på 1500-1600-tallet, var den den viktigste av alle gårdene som lå under herresetet Bjerkevold. At den i nyere tid var lavt skyldsatt, må skyldes de inngripende forandringene i gårds- og eiendomsforhold som opprettelsen av godset førte til. Da det ble oppløst igjen, fikk neppe de gamle gårdene som var kommet inn under godset, alle sine tidligere jordstykker tilbake, og ble følgelig verdiforringet.

Den eldste gården i Bjørkedalen er Lunde. Dette kan en gjette seg til fordi det på denne gården er funnet svært mange gravhauger, og også fordi den fremdeles i nyere tid stod svært høyt i skyld. Så sent som i 1819 var Lunde, som da for lengst var delt i to selvstendig matrikulerte gårder, sammenlagt høyest skyldsatt av alle gårder i hele Eidanger. Stor og mektig må ætten som satt på den ha vært, og den sørget for å etterlate seg mange minner. På Lunde er funnet i alt femten gravhauger, og det kan nok ha vært flere, som nå er forsvunnet.

Den andre storgården i Bjørkedalen, Kvestad, som ligger på motsatt side av Bjørkedalselva og noe lenger sør enn Lunde, het kanskje opprinnelig Kvæðustaðir. Opprinnelsen til navnet er uklar. Første leddet, -kvæða, kan kanskje være å forstå som navnet på et ganske lite tilløp til Bjørkedalselva. Egentlig kommer det av verbet -kveda, som betyr kvede, synge, også brukt om dyreskrik og klang av begre. Dette eventuelle elvenavnet har også vært forklart ut fra -kvæda i betydningen råmelk. Skulle dette være riktig, må det sikte til at vannløpet hadde en grumset, melkelignende farge. Disse tolkningene er imidlertid høyst usikre. Bekken ved Kvestad er i hvert fall i våre dager ganske ubetydelig, og det spørs om gården kan ha fått navn etter den. Ikke mindre enn 21 gravhauger er funnet i nærheten av Kvestad. De mange gravhaugene på Kvestad tyder på at det alt fra begynnelsen av var en stor og rik ætt som satt på den.

En langt mindre gård, som nok ble ryddet senere i vikingtida enn både Kvestad og Lunde, var naboen i sør, Flogstad, kanskje opprinnelig Flogstaðir. Første leddet kan muligens, men heller tvilsomt, ha sammenheng med et forøvrig ukjent mannsnavn -Fljugr. Dette stemmer ikke med den nåværende uttalen av gårdsnavnet. Mer sannsynlig er kanskje en annen forklaring som går ut på at første stavelsen i navnet har sammenheng med hankjønnsordet -floge, i betydningen grunn pytt, vann. Ordet kan ha vært brukt som betegnelse på det lille vannet som ikke ligger så langt unna gården, det nåværende Flogstadtjernet. Også på Flogstad må det i vikingtida ha vært mange mennesker. Om dette vitner 15 gravhauger og en steinsetning som er funnet ved gården. Dessuten kan det være grunn til å tro at det var folk fra Flogstad som ble begravd i de fire haugene funnet ved Holtet. Den er neppe vikingtidsgård. I nyere tid stod Flogstad bare middels høyt i skyld. Dette kan skyldes utskillelse av yngre bruk i nærheten.

Den nærineste nabogården i nord som en kan regne med ble ryddet i vikingtida, er Siljan, opprinnelig Seljar, eller Seljur. Navnet kommer antagelig enten av en flertallsform av hunkjønn til intetkjønnsordet -seli, sted bevokst med silje, eller av flertallsformen av hunkjønnsordet -selja, som betyr silje. Noen arkeologiske funn er ennå ikke oppdaget på Siljan, men gården har sannsynligvis alt tidlig blitt regnet for betydelig. I nyere tid stod den høyt i skyld.

Den nordligste gården som i vikingtida ble ryddet i Bjørkedalen, var sannsynligvis Nordal, opprinnelig Norddalr, som nettopp fikk sitt navn fordi den lå nord i dalen. Heller ikke på den er det gjort noen arkeologiske funn. På grunn av dens beliggenhet og navn er det grunn til å tro at den ble ryddet sist av alle de gårdene i Bjørkedalen som stammer fra vikingtida. Dyrkingsmulighetene så langt oppe i dalen ble neppe regnet for særlig gode, og gårdens verdi ble deretter. Dette er vel grunnen til at Nordal i nyere tid stod forholdsvis lavt i skyld. Også fra den ble det i kristen middelalder skilt ut gårder. Så helt ubetydelig er det derfor ingen grunn til å tro at Nordal opprinnelig var.

Antagelig ble det heller ikke i vikingtida ryddet noen gårder mellom Oklungen og Langangen. Praktisk talt ingen arkeologiske funn er gjort i dette strøket. Omkring Langangsfjorden og lenger øst kom det derimot noen flere gårder i sen vikingtid eller i tidlig kristen middelalder. Ut fra Langangs-garden, og antagelig lenge i avhengighetsforhold til den, ble sannsynligvis Sundsåsen og Kokkersvold ryddet. Ingen av disse to gårdene hadde i nyere tid noen høy skyld. Det kan tenkes at det var tjenestefolk eller treller under Langangen som brøt dem opp, og at dette forklarer den underordnede stilling de sannsynligvis hadde til den førstnevnte gården. Særlig Kokkersvold-navnet peker i denne retningen. Muligens het denne gården opprinnelig Kotkarsvollr, av ordet -kotkarl, som nærmest var betegnelsen på en trell eller jordarbeider. Er dette riktig, må altså en mann av denne sosiale status ha ryddet gården. Tolkningen er likevel ikke sikker. Det har også vært gjettet på at forstavelsen -kokkers skulle være en slags genitivsform av mannsnavnet Kolbjorn. Han har neppe heller eventuelt hatt noen høy sosial posisjon i samfunnet. Til det ser det ut til at gården har ligget for tungvint til, og vært altfor liten og fattigslig.

Første ledd i navnet Sundsåsen kommer sannsynligvis av intetkjønnsordet sund som betyr sund, overfartssted. Dette stemmer bra med gårdens beliggenhet ved den nåværende elva Ønnas utløp i Langangsfjorden. Fra sundet her strekker det seg en ås nordover langs Ønna, og det er antagelig denne åsen som har gitt gården navn.

Sør for Langangen og på østsiden av fjorden kom det en ny gård, antagelig i vikingtida. Det var Hallvarp, opprinnelig sannsynligvis kalt Hallavarp. Annet ledd i dette navnet, intetkjønnsordet -varp, betyr visstnok sted der en kaster eller setter ut fiskeredskap. Første leddet kan komme av mannsnavnet Halli, eller muligens Hallaðr. Kanskje kan det også være intet- eller hunkjønnsordet -hall, som betyr helling, skråning eller lignende. Dette ville svare godt til gårdens beliggenhet i en skråning ved Langangsfjorden, der det var rikt fiske utenfor. I nyere tid stod Halvarp i middels høy skyld. Det er ikke grunn til å regne med at den har vært noen storgård tidligere heller. Den lå i ytterkanten av bebyggelsen ved Langangsfjorden, og man må på grunn av dens forholdsvis isolerte beliggenhet anta at den er blitt ryddet forholdsvis sent i vikingtida.

Et eller annet sted ved Langangsfjorden lå også en annen gård, som nå helt er forsvunnet, og som neppe har vært synderlig stor. Utkommet av den har knapt vært så stort at det svarte seg å drive den i nedgangstida i senmiddelalderen, og senere ble den visstnok ikke tatt opp som selvstendig gårdsbruk. I kildene finnes den bare omtalt som Harda-. Dens fulle navn var kanske Hardaþuæit. Forklaringen på første del av navnet er usikker.

Inne i landet, lenger øst for Langangen, ble det ryddet to gårder som lå temmelig isolert til. Den ene var den nåværende Nøklegård, og sørvest for den igjen oppstod Bassebu. Sannsynligheten taler for at nyryddingen fant sted fra Langangen, som ligger nærmest. Derfra var det antagelig alt i vikingtida lettere å komme til Nøklegård og Bassebu enn fra disse to gårdene og videre østover. Dette kan forklare at de i de eldste kildene som vedrører dem, blir nevnt blant landskyldpliktige gårder ved Langangsfjorden, enda de lå et stykke fra. Så vidt en vet, har de også alltid hørt inn under Eidangers administrative område, til tross for det nære naboskapet til Brunlanes.

Navnet Nøklegård på nettopp den garden i Eidanger som bærer det, er ganske merkelig. Opprinnelig het den visstnok engang Mykligarðr, som betyr storgård, av adjektivet -mykill (mikill).

Nå har imidlertid neppe Nøklegård noen gang vært en så strålende gård som navnet skulle tilsi. Den lå avsides til, og langt inne i utmarka. Noen arkeologiske funn som kan fortelle at gården har vært rik og mektig, er ikke funnet. En vet at den i senmiddelalderen sannsynligvis ble lagt øde, og dette var en skjebne få virkelig store gårder i bygda delte. I nyere tid var Nøklegård lavt skyldsatt.

Navnet Bassebu kommer antagelig av Bassabuðir. Første leddet er det i gammel tid temmelig alminnelige mannsnavnet Bassi. Annet ledd er flertallsform av hunkjønnsordet -buð, som vil si bu, eller bod. På Bassebu vet en om at det har vært minst tre gravhauger, som alle nå er ødelagt. De viser at den faste bosetningen i hvert fall går tilbake til vikingtida. Folk har det ferdes der langt tidligere. Om dette vitner fire steinrøyser som vel kan gå tilbake til bronsealderen. I nyere tid var gården lavt skyldsatt. Også den ble lagt øde i senmiddelalderen. Dette tyder ikke på at den noen gang har vært noen stor gård.

Som det flere ganger har gått fram av det ovenstående, ble de første gårdene i Eidanger ryddet ved fjordene. Bare gradvis spredte bosetningen seg innover i dalene, der skogen etter hvert måtte vike. Særlig omkring Eidangerfjorden ble bebyggelsen etter hvert ganske konsentrert. Det var derfor bare naturlig at hele det nåværende Eidanger fikk navn etter fjorden. Som før nevnt, var det i det hele tatt vanlig i gammel tid at store bosetninger rundt fjorder opptok fjordnavnet som felles betegnelse på hele den samlede bebyggelsen som ble ryddet.

Fra gårdene rundt Eidangerfjorden har det antagelig ganske tidlig vært god forbindelse med Langangen. Skipsleia, som gikk innenfor Sandøya og Siktesøya og rundt Bjønnes, ble nok regnet for både lun og god. Dette forklarer at fra så langt en kan se tilbake, har strøket rundt Langangsfjorden og strøket rundt Eidangerfjorden hørt til samme administrative enhet, til tross for at heiene mellom disse to bostedspunktene lenge var ubebygde. Øyene som lå i skipsleia mellom Langangsfjorden og Eidangerfjorden, kom også ganske naturlig til å høre til samme administrative distrikt.

Grensene for dette distriktet kom til å bli bestemt av de skillelinjer naturen selv skapte, og i samband med dette de utviklingslinjer bosetningen kom til å følge. I det store og hele er ikke avgrensingen av det tinglag og administrasjonsdistrikt som kom til å vokse fram rundt Eidanger- og Langangsfjorden så vanskelig å forstå. I vest skilte Frierfjorden mellom Eidanger og Bamble og Solum tinglag. Fra mesteparten av de gamle gårdene ved Eidangerfjorden var veien forholdsvis lang dersom noen derfra skulle videre vestover. Folk måtte da seile rett syd, runde det nåværende Brevik, og så dra nord- eller vestover igjen.

Skillet fra Jønholt og Bjørntvedt nordøstover, mot Gjerpen tinglag, ble ganske sikkert dannet av Leirkulpelva alt i tidlig tid. I seg selv er dette bare en liten elv som det ikke skulle være vanskelig å komme over. Videre oppover dannet også Skienselva en meget god forbindelsesvei. Likevel er det selv i de aller eldste kilder intet som tyder på at den nærmeste gamle gården på den andre siden av Leirkulpelva, Borgestad, noen gang skulle ha hørt til Eidanger. Heller ikke kan det sees at Bjørntvedt eller Jønholt noen gang har ligget under Gjerpen. Ryddingen både av Jønholt og Bjørntvedt i Eidanger og Borgestad i Gjerpen, må ha blitt utført av folk som kom opp Skienselva, men noen sammensmeltning av de to førstnevnte gårdene som lå sør for Leirkulp, og den sistnevnte som lå nord for den, kan det aldri ha vært tale om. På hver side lå bebyggelsen et godt stykke fra Leirkulpelva. Strøket omkring den var leiret og sølet, og dette må være grunnen til at den ble følt som et naturlig skille.

Årsaken til den merkelige grensen nordover mot Gjerpen fra Valler og Bjørketvedt, der sistnevnte gård stikker som en tapp inn i Gjerpen, må sannsynligvis også for en del søkes i naturforholdene. Nord og nordvest for Valler dannet myrslettene som fantes der, et naturlig skille mot Gjerpen. Nesten helt opp til vår tid vet en at de kunne stå helt under vann. Det var derfor ikke gjørlig for folk å bosette seg på dem. Større bosetningsmuligheter var det i høydedragene nordøst for Valler. Som nevnt er det grunn til å tro at Bjørketvedt ble ryddet fra Valler, og dette forklarer at gården har hørt til Eidanger, ikke til Gjerpen.

En skal likevel være oppmerksom på at noen uoverstigelig grense var ikke myrene ved Valler, og enda mindre de ved Bjørketvedt. I likhet med Leirkulpelva var de nok lette å komme over. Dette, sammen med den gode ferdselsveien Skienselva utgjorde, ser ut til å ha brakt Eidanger og Gjerpen i meget nær kontakt med hverandre alt fra gammel tid av. Som det vil sees, gikk de alt meget tidlig sammen i en slags felles overadministrasjon. Dette hadde kan hende ikke vært mulig dersom grensene mellom de to bygdene hadde vært altfor uoverkommelige.

Videre nordøstover er de grenser Eidanger kom til å få, forholdsvis greie å forklare. Gårdene i Bjørkedalen ble naturlig nok ryddet i bunnen av dalføret, på begge sider av elva. Både i nordvest og sørøst lå skogkledde åser og stengte. Åpning til dalen fantes bare i sørvest, ovenfor nordenden av Eidangerfjorden. Alt samkvem til og fra Bjørkedalen kom derfor til å gå over strøket rundt denne fjorden. Det var derfor naturlig at folket der administrativt sett kom til å høre til samme distrikt som de som var bosatt rundt Eidangerfjorden.

Mellom Oklungen og Langangen var det, som nevnt, heller ikke i vikingtida noen bosetning. Da den kom, fulgte også den dalføret som fra Oklungen går sørover og temmelig bratt ned til Langangen. Eneste forbindelse som folk her kom til å få med omverdenen, gikk over strøket for enden av Langangsfjorden. Det var derfor naturlig at de hørte til samme administrative distrikt som Langangen. For gårdene i øst, Nøklegård og Bassebu, gjaldt det samme. Som alt nevnt, ble de sannsynligvis ryddet fra Langangen, og dit gikk veien.

Menneskene som slo seg ned ved Eidangerfjorden eller Langangsfjorden og derfra ryddet gårder videre innover i landet og oppover i Bjørkedalen, var på mange måter avhengige av hverandre, og de hadde behov for et organisert samvirke.

I fellesskap dyrket folk gudene for å sikre et godt år, og sammen løste de på fredelig vis konflikter og uenighet som kunne oppstå. Stadig bruk av våpen og blodhevn ville i lengden ha gjort det umulig å sitte på noen gård og ha tilstrekkelig utbytte av den. Til det trengtes det fredelige forhold.

Den felles ting- og kultusplassen var det naturlig å legge på et sentralt sted der folk lett kunne komme enten de seilte inn fjorden eller red over land. Den felles tingplassen i Eidanger må ha ligget i nærheten av den gamle Morgården innerst ved Eidangerfjorden, både geografisk og samferdselsmessig sett det mest sentrale sted i bygda. En rekke gravhauger omkring tyder på at der var fredhellig jord.

Tinget som ble holdt på Mor, kan muligens stamme fra samme tidsperiode som bygdeborgen ute ved Lerstang, et annet utslag av organisert samvirke. I så tilfelle må det datere seg fra cirka år 300 til 600 etter Kristus.

Sannsynligvis har her blitt dyrket forskjellige fruktbarhetsguder. De livgivende maktene måtte gjøres velvillig stemt, så menneskers og dyrs fruktbarhet kunne økes og åkrene kaste mer av seg. På et senere tidspunkt var det kanskje en bestemt hovedgud kultushandlingene dreide seg om. Ved slutten av eldre jernalder, overgangen til vikingtida, var det kan hende Ull som ofte ble regnet for tingstedenes gud. Uansett hvilken guddom eller hvilke makter som ble tilbedt, foregikk nok gudsdyrkingen fra først av ute i det fri, noe som også hadde samband med fruktbarhetskultusen. Først senere ble det reist hov, kanskje ikke langt fra der Eidanger kirke nå står.

Dyrkingen av de evige maktene på tingstedet ga også religiøs sanksjon til de verdslige vedtak som der ble truffet. Å bryte det som var blitt avtalt på tinget, var helligbrøde og krenkelse av guddommen selv.

Hva som der ble bestemt, kom ellers til å bli godt nok kjent. Tingene var allting der hver fri, våpenfør mann kunne møte, og vedtakene ble gjort ved våpentak, d.v.s. tingfolket slo våpnene sammen som tegn på samtykke. Drapsmenn og andre misgjerningsmenn ble der trukket fram, og dersom de ikke kunne få et bestemt antall menn til å sverge på at de var uskyldige, kunne tinget avgjøre saken ved å ilegge dem bøter. Faste regler kom etter hvert i stand for hvordan en skulle gå fram ved tingforhandlingene, og måten en skulle avgjøre sakene på.

Så vidt en kan se, var tinget ved Mor-gården det eneste i Eidanger i slutten av eldre jernalder. Det eneste kultusstedet en muligens kan finne levninger av i stedsnavn, Siktesøya, opprinnelig Siktisøy, som kan ha fått sitt navn etter et oppnavn på guden Odin, Sigher, har neppe noen gang vært tingplass. Dertil ligger ikke øya tilstrekkelig sentralt til i forhold til den gamle bebyggelsen rundt Eidanger- og Langangsfjorden. På den annen side lå den godt til i skipsleia mellom dise to fjordene og den som gikk lenger sørover. Den kan derfor godt ha vært et utmerket landemerke. Skulle tolkingen av navnet være riktig, er det derfor ikke usannsynlig at Siktesøya har vært et kultus- og offersted for sjøfarende som har seilt forbi.

Både i slutten av eldre jernalder og i vikingtida var Eidanger gjennom tinget på Mor godt organisert innad, men hvordan var forholdet utad? Helt på egen hånd kunne ikke bygdefolket klare seg. De var avhengige av at det også hersket noenlunde fredelige forhold utenfor bygdas egne grenser, i hele landsdelen omkring, så ikke fremmede illgjerningsmenn ustanselig kom veltende inn og spredte død og ødeleggelse omkring seg. Med bygdene rundt om måtte folket i Eidanger leve i fred. Felles organisasjonsformer, felles overting for flere bygder tvang seg derfor fram. Småriker ble skapt, der en enkelt høvding hadde stor makt, mot til gjengjeld å verne bondefolket mot røvere og voldsmenn. Hvilket slikt tingsamband hørte Eidanger til, og hvilket smårike kom bygda med i?

Det er en temmelig vanlig oppfatning at hele det nåværende Nedre Telemark, strøkene omkring Frierfjorden og utløpet av Skienselva inkludert, en gang har hørt til Grenland. Opprinnelsen til dette landskapsnavnet er uklar. Mange forskere har kombinert det med treslaget gran, andre med en folkestamme kalt grenerne. De er nevnt av den gotiske historieskriveren Jordanes år 551, i krøniken «De orgine actibusque Getarum» om goternes opprinnelse og historie. En teori går ut på at disse grenerne engang skal ha innvandret og slått seg ned i traktene ved Norsjø, Skienselva og Frierfjorden. Den er ikke på noen måte bevist. Moderne arkeologer stiller seg stadig mer skeptisk til tanken på at det skulle ha skjedd en organisert innvandring av hele folkestammer. De mener det er mer sannsynlig at organiserte bygdelag, tingsamband og småriker vokste gradvis fram på grunnlag av gammel fast bosetning i de forskjellige bygdene og landsdelene.

Kan hende like tvilsomt er det at traktene omkring Frierfjorden og Skienselva i gammel tid hørte til Grenland. I bevarte middelalderdokumenter, offentliggjort i samleverket Diplomatarium Norvegicurn, er Grenland bare nevnt i forbindelse med bygdene Lunde, Bø, Saude, Holla, Feen, Romnes, Nes, Melum, Heddal og Hæreseid (Drangedal). Disse kildeskriftene stammer fra 1360 til 1520, og tyder på at i senmiddelalderen var det i hvert fall bare traktene omkring Norsjø, Heddalsvannet og Drangedal som ble regnet for å høre til Grenland. Dette blir også bekreftet av biskop Øysteins jordebok, som regner opp de fleste av de ovennevnte bygdene som tilhørende Grenland. At Eidangers nabobygd i nord, Gjerpen, ikke hørte med., sees av et dokument fra 1487. I det kunngjør prosten der at han hadde fart i visitas «upp (a) Grandlande». Uttrykket viser at Grenland lå, eller ble regnet for å ligge, høyere enn Gjerpen. Av en forordning fra 1500-tallet angående antall utsendinger til Skiens-tinget går det dessuten fram at Grenland skulle skikke fire mann, Hoffund skiprede (som omfattet Eidanger, Gjerpen og Siljan) to, Bamble skiprede to, Numedal skiprede to, og hvert prestegjeld i skattlandet (det nåværende øvre Telemark) to. Gamle landskapsbetegnelser holdt seg lenge ut i middelalderen, så dersom de nedre bygdene ved utløpet av Skienselva og omkring Frierfjorden virkelig noen gang har hatt noen fast tilknytning til Grenland, er det vanskelig å forklare at det overhodet ikke finnes spor etter dette i skriftlige kilder. Tvertom synes det hele å tyde på at noen direkte organisatorisk forbindelse ikke fantes.

Språklig er det dessuten visse ting som taler for at strøket rundt Skienselva og Frierfjorden ikke hørte direkte sammen med de bygdene en vet lå sikkert under Grenland. Til tross for all handel opp og ned Frierfjorden og Skienselva må samkvemmet ha vært såpass lite at det kunne utvikle seg dialekter omkring Norsjø og i Drangedal som er forskjellige fra målet lenger sør, helt nede ved havet. De dialektforskjeller som i dag eksisterer, kan til tross for endringer i ordtilfanget gå langt tilbake. Målføret blir av en annen art ikke så mange milene nord for Skien, oppover omkring Norsjø. I de nedre fjordbygdene er målet her meget sterkt beslektet med den dialekten som blir talt lenger øst i Vestfold, og blir av språkforskere gjerne regnet for å høre til den vikske dialektgruppen.

Den språklige samhørigheten er en av de ting som tyder på at forbindelsene mellom det nåværende Vestfold og strøkene omkring Bamble, Frierfjorden og Skienselva var svært gode alt i gammel tid. Dette stemmer utmerket med de samferdselsmulighetene som den gang fantes. Skipsleia som forbandt distriktene lenger øst med områdene vest og sør i landet, gikk rundt sørspissen av det nåværende Brunlanes med Nevlunghavn. Derfra var ikke veien lang nordvestover igjen, opp Langesundsfjorden, med de tilstøtende fjordarmene Mørjefjorden,Langangsfjorden,Eidangerfjorden og Frierfjorden. Der var stort sett gode havner som lå lunt til innenskjærs, med god skjærgård utenfor. Herfra var også gode utgangspunkter for handlende sør- og østfra som skulle opp til bygdene omkring Norsjø eller enda lenger nord, helt opp i Øvre Telemark. Ferdselen til og fra det nåværende Vestfold må derfor ha vært meget stor, og dette har hatt sine virkninger. Arkeologisk sett er funnmaterialet omtrent det samme i Vestfold som i fjordstrøkene i Nedre Telemark, om enn atskillig rikere. Dette er igjen et tegn på det nære fellesskapet skipsfarten og handelen må ha skapt mellom disse to landskapene. Det kan være grunn til å tro at dette fellesskapet også har fått uttrykk i andre former. Administrativt og politisk sett kan det ha vært nær samhørighet mellom Eidanger og bygdene rundt om og det nåværende Vestfold.

Hvilke former den sterke kontakten med Vestfold hadde, vet en lite om. For en stor del har vel denne handelen gått ut fra Kaupangr i Skiringsal, nå Tjølling, som på 800-tallet var et livlig handelssentrum. Det foreligger en mulighet for, slik som det er antatt av professor Gustav Storm, at på dette stedet eller i nærheten fantes et større kultussted, forent med et hovedting for hele Vestfold. Om dette skulle være tilfellet, er det mulig at også Eidanger og de andre fjordbygdene i Nedre Telemark hadde en viss tilknytning til det.

Det kan ikke helt avvises at bygdene omkring Langesundsfjorden, Frierfjorden og Skienselva også har hatt en slags egen fellesorganisasjon, i det minste i form av et slags fellesforsvar mot ytre fiender. Fra dette er kanskje navnet Herøya en levning. Det later til å være en sammensetning av hankjønnsordet -herr, som betyr hær og også er brukt om en -skipaherr, flåte, og -øy. Stedet ligger sentralt til, på en halvøy melom Frierfjorden og en arm av den, Gunneklevfjorden. Det må ha vært lett å komme dit sjøveien både fra Bamble, Eidanger, Solum og Gjerpen. Derfor har det egnet seg godt som samlingssted for en flåte bestående av skip fra de nevnte bygdene, kalt sammen for å verne området omkring Skienselva, Frierfjorden og hele Langesundsfjorden med fjordarmer mot inntrengere, eller kanskje for selv å plyndre fremmede kyster. Har Herøya virkelig fått navnet sitt etter en slik organisert flåtesamling, må den og den organisasjonsform som fikk den i stand, være av gammel dato og ha foregått i lang tid. For ordens skyld må det imidlertid tilføyes at oppkomsten til navnet Herøya også kan være en helt annen. Første leddet kan komme av -heri, som betyr hare. Stedet har altså i så tilfelle vært en halvøy full av harer.

Det er altså uvisst om Herøya noen gang har vært et samlingspunkt for et eget forsvarsdistrikt eller ikke. Derimot er det etter spredte opplysninger i sagalitteraturen og de resultater nyere forskere har kommet til, neppe tvil om at det egentlige Grenland og fjordstrøkene Nedre Telemark ble behersket av Vestfold-kongene i vikingtida og kanskje også ved slutten av eldre jernalder. Det ser ut til at en ny kongeætt, ynglingekongene, kom inn fra Sverige, over Toten, Hadeland og Ringerike, og slo seg ned i Vestfold. Dette skjedde antagelig i annen halvdel av 700-tallet. Ynglingekongene fortsatte sannsynligvis sin utvidelsespolitikk vest- og sørover. Kontakten mellom Vestfold og fjorddistriktene i Nedre Telemark må som følge av dette ha blitt knyttet enda fastere, og siden handelsveien opp til det egentlige Grenland dermed var sikret, må det også ha vært lett for ynglingekongene å underlegge seg dette landskapet.

Den som i vår tid har gjort de mest iherdige forsøk på å forklare de politiske forhold i tida før rikssamlingen, riksarkivar Asgaut Steinnes, har en hypotese om at ynglingekongene la under seg land på begge sider av Numedalslågen, helt opp til Uvdal. Der ligger en Huseby-gård, en gård som var et høvelig sete for kongens ombudsmenn og hærfolk, og som hadde mange og gode hus. Slike «Husebyer» hadde ynglingekongene, etter Steinnes' oppfatning, bygd mange av til vern for rikets grenser. For å komme opp til Uvdal mener Steinnes at i stedet for å fare opp Numedalslågen, var det lettere å seile med skip fra Skiringsal til innerst i Frierfjorden og derfra opp Skienselva til Gimsøy. Derfra var det bare 5-6 km opp til Norsjø, og siden grei ferdsel på Norsjø og Heddalsvannet nordover til det nåværende Notodden. Siden måtte en fare over land langs Tinne til Tinnoset, så på nytt vannveien over Tinnsjø, og derfra mot nord til Uvdal. For at denne ferden skulle være mulig, måtte ifølge Steinnes både fjordstrøkene i Nedre Telemark og hele den østlige delen av det nåværende fylke politisk høre sammen med Numedal.

Omkring år 800 ble sannsynligvis Jylland samlet til ett rike. Kongene der følte seg nå sterke nok til også å kreve overherredømmet nord for Skagerak, i Viken, landet på begge sider av Folden, helt til Rygjarbit. Muligens er dette noe av bakgrunnen for at ynglingekongene Halvdan Svarte og Harald Hårfagre ser ut til å ha søkt bort fra Vestfold, for i stedet å styrke sin stilling mot presset fra danskene ved erobringer lenger vestpå.

Hvilke høvdinger som hersket i Eidanger og bygdene rundt om, ja i hele Viken, i tida omkring rikssamlingen og fram til Olav den Helliges død, er lite kjent. Muligens fikk danskene, i hvert fall til sine tider, anerkjent et slags overherredømme, men noe særlig fast styre kan de ikke ha opprettholdt, til det var avstandene for store. Småkonger rådde nok som før, både i Vestfold,

i de nedre fjordbygdene i Telemark og i det egentlige Grenland. De kan vel delvis ha anerkjent jyllands-kongen og delvis enkelte av de norske storkongene som sine overherrer. Av slike småkonger som kan ha rådd både over Søndre Vestfold, fjordbygdene i Telemark og Grenland, kjennes en angivelig sønn av Harald Hårfagre, Bjørn Farmand, hans sønn igjen, Gudrød Bjørnson, som skal ha blitt drept av Eirikssønnene, og hans sønn igjen, Harald Grenske, Olav den Helliges far. Sistnevnte skal etter tradisjonen ha vært oppfostret på Grenland hos Roe den Hvite, og hadde kanskje en spesiell tilknytning både til denne landsdelen og til fjordstrøkene i Nedre Telemark. Etter det sagaene sier om ham, er det knapt noen tvil om at i det minste han anerkjente jyllands-kongen som sin overherre.