«Oryx» ble som nevnt bygd i Dundee, Scotland i 1856. Bygger var J. Brown og den første eier var J. Searight m/flere fra Liverpool. «Oryx» hadde en lengde av 114,5 fot, bredde 25,1 fot og dypgående 15,3 fot.
Bark «Oryx» ble sjøsatt 19. juni 1856. I slutten av juli måned ble den seilt til Liverpool hvor den var registrert. Derfra gikk den straks ut i langfart med første bestemmelsessted, Cape Town i Syd-Afrika.
Bark «Oryx» var bygd av førsteklasses materialer. Stem og spant var av eik, likeledes var det eik i selve skroget. Dekket var lagt i Quebecfuru og et så fornemt treslag som teak var også benyttet ombord. I Lloyds besiktigelsesrapport fikk skuten god attest. «The vessel has a very excellent frame & planking of good quality» var tilføyet i selve rapporten. «Oryx» hadde samtidig fått metall forhudning og skuten fikk klasse 8A1 i Lloyds register.
«Oryx» seilte en rekke år på Syd-Afrika. Og da John Guzzwell i Grimsby overtok skuten i 1869 ble den satt i fart på Hobart, Tasmania (Australia). John Guzzwell var skipsreder og bodde i Cleethorpes ved Grimsby. Han hadde også, foruten skip, interesser i The Great Grimsby Ice Company Ltd. hvor han var styremedlem. Han solgte «Oryx» til dette iskompani i 1871. Og da ble den legendariske skipper John Pettersen fører av «Oryx». Han bodde i Grimsby, men var opprinnelig fra Farsund. Han var en usedvanlig dyktig skipper, og i Brevik gikk han under navnet «ls-Pettersen». Han ble spesielt godt kjent blant folk flest da han var skipper på «Kappa» - en skarpseiler uten like i is-traden mellom Brevik og Grimsby. John Pettersen døde i 1926.
En ikke uvanlig hendelse var at det kunne oppstå mindre kollisjoner ved manøvrering ut og inn av havner, hvor foruten vind, strømforholdene kunne gjøre styringen vanskelig. Og i 1870 finner vi «Oryx» innblandet i en sådan kollisjon ved munningen av Themsen med bark «Samuel». Det blir ikke nevnt noe om eventuelle skader av betydning på disse to barker.
Selv om «Oryx» på det tidspunkt hørte hjemme i Grimsby var det fem nordmenn ombord av en besetning på ni. Hvilket viser den nære kontakten Norge hadde med østkysten av England på den tid.
At det kunne være harde tørner over Nordsjøen kommer frem i en rapport fra «Oryx» der det blir meldt tap av en sjømann som forsvant overbord i en sterk storm.
I 1880 da den seiler i isfart med engelsk skipper finner vi foruten to av mannskapet som var fra Christiania (Oslo) også Ole Amundsen (28) fra Brevik ombord. Og i 1891, altså noen få år før «Oryx» kom på norske hender, også en Breviksmann ombord, nemlig John Engebretsen (31). Han hadde mønstret av «Polly» av Brevik i Grimsby og gått ombord i «Oryx».
«Oryx» var en kjent skute i Brevik i mange år før den kom på norske hender. Den kjente is-skute skipperen John Pettersen var som nevnt bosatt i Grimsby og førte skuten i en rekke år. Og der var til stadighet påmønstret sjømenn fra Brevik .
Dette gjorde at da Cornelius Røe kjøpte «Oryx» fra The Great Grimsby Ice Company Ltd. i 1895, hadde den allerede i mange år vært et kjent trekk på havna i Brevik. «Oryx» har da også fått sitt navn risset inn i Breviks historie på en spesiell måte ved dens tragiske forlis som vi skal komme tilbake til senere i omtalen av «Oryx».
«Oryx» seilte trofast i isfart på Nordsjøen år etter år. Selv om den fikk tilnavnet «Villgeita»1) som skulle tyde på at den kunne være noe vanskelig å bakse med av og til, sto skipperne lenge ombord i skuten. Felles for alle skutene som gikk i isfart over Nordsjøen var det gode kostholdet ombord. I motsetning til mange andre skuter som dro på langfart, hvor det da ble problemer med fersk mat, var det her på Nordsjøen, korte, men mange ganger strabasiøse turer. Skipperne forlangte meget av sine folk. Det var å stå på for å komme så raskt som mulig over til England eller Frankrike.
Av dem som stod ombord i «Oryx» kan vi nevne Herman Hansen fra Bergsbygda i Eidanger. I 1903 og 1904 stod han ombord etter å ha vært påmønstret steamtråler «Scorpio» av Grimsby året før, så der har vi igjen forbindelsen med Grimsby.
Ole Olsen fra Sandøya var 16 år da han påmønstret «Oryx» i 1906. Han seilte i to år med «Oryx» i isfart på Nordsjøen. Han kom senere tilbake til «Oryx» som styrmann. Ole Olsen seilte ute fram til 1929 da han sluttet sjøen. Olsen hadde mange opplevelser fra sjøen. Hele fire ganger var han med på forlis.
Andreas Marcelius Halvorsen fra Løvøya stod ombord i «Oryx» i 1911 da Martin Sørensen var skipper ombord. Da regnskapsboken for 1913 ført av Martin Sørensen foreligger har vi plukket frem de som var ombord i «Oryx» dette året.
Styrmann Søren Eilertsen, båtsmann Johan Andreassen, stuert Paulus Pettersen, matrosene Nils Knutsen og Olaf Trygsland, lettmatrosene Eilert Simberlund og Hugo Olsson. I april kom det ny styrmann ombord Lauritz Knudsen, likeledes matros Andreas Halvorsen og lettmatrosene Johan Johanson og Roar Hansen samt Julius Sørensen. Utpå sommeren 1913 finner vi matros Chr. Christensen og lettmatros Hans Jensen ombord.
I august er stuert Wilhelm Lagervold påmønstret sammen med matrosene August Andersson, Oscar Amundsen, Wolfred Gustavsen og Emil Andreassen. I september er det på ny utskifting: jungmann Kristian Sørlie og matros Peder Andersen. I oktober har vi ny styrmann. L. Halvorsen, stuert Karl Gundersen, matros Nils Knutsen, lettmatrosene Eugen Andersen og Daniel Johansen.
Den tidligere omtalte Ole Olsen påmønstret igjen «Oryx» denne gang i november 1913 og som styrmann. Da finner vi også Mathias Markussen som matros ombord.
Vi er fremdeles i 1913 og kan her følge skutens fart fra januar. Den seilte fra Brevik med 343 tonn is ombord for Newcastle. Etter å ha losset is i Newcastle dro man til Blyth hvor man lastet kull for Tønsberg. Returnerte til Brevik i ballast hvor den avgikk 28. april pånytt med is for Newcastle. Fra England gikk den så over til Kristiansand også denne gang med kullast. I ballast til Porsgrunn hvor den lastet is for Hartlepool. Og så var det kullast hjem igjen. Denne gang til Holmestrand. Ballast til Brevik og med is over til Hartlepool igjen. Så med kull til Fredrikstad. Det var nå blitt september måned. Lastet så is i Porsgrunn bestemt for Hartlepool, deretter kull for Fredrikstad. Denne ruten ble fulgt for resten av året 1913 med Martin Sørensen som skipper ombord.
Som tidligere nevnt var kostholdet bra ombord på is-skutene. Det gjaldt selvsagt også «Oryx». Da det var forholdsvis korte turer ble det anledning til å proviantere med fersk mat (fisk og kjøtt) ganske hyppig.
I byene på østkysten av England var det flere skipshandlere av norsk opprinnelse. Det kunne være norske handlende og sjømenn som hadde gått i land og slått seg opp som skipshandlere. Av regnskapet til «Oryx» kan vi se at i Hartlepool hadde man proviantert hos Hans B. Olsen. Og i Newcastle var proviant og rekvisita innkjøpt hos Gjertsen og Gregersen.
Lønningene dengang (1913) lå på 3-4 kroner dagen for styrmann og noe mindre for mannskapet. Skipperen hadde sin «caplack». Det vil si hans lønn var i prosenter av brutto fraktinntekter. For Martin Sørensens vedkommende hadde han ombord i «Oryx» 5% av brutto fraktinntekt som lønn. Noen turer kunne gi et meget bra resultat, andre ganger kunne det gå dårlig. Heri lå kanskje også noe av den ånden som preget seil-skutene i is-traden. Man tenker ikke her spesielt på «Oryx», men på is-traden generelt. Med en slik last som is gjaldt det å komme hurtig frem med mest mulig av den innlastede is ombord. Lang overfart i tid og evtl. smelting av isen ville gi skipperen mindre fortjeneste. Når man omtaler kappseilaser mellom de forskjellige is-skuter så var det også økonomisk gevinst som kunne ligge bak i tillegg til selve spenningen med seilasen.
Skippernes familier benyttet ofte anledningen til å få en tur til England. Hustru og barn fikk gjerne under sommertiden muligheter til å gjøre en tur. Da var som regel været bra for en reise over Nordsjøen. Da Jacob Edvardsen var skipper ombord i 1914 hadde hans datter Gunda (16) og hennes kusine Martha Jacobsen (14) en reise til England med «Oryx». Gunda (som senere ble gift med Erling Hansen) forteller:
Det var på ettersommeren, de hadde fått anledning til å bli med en tur til England ombord på «Oryx». «Oryx» hadde lastet is ved Findal (Frierfjorden) i Bamble. Den lå seilingsklar og skulle dra om morgenen kl. 0400. Losen som skulle føre skuten ut, tok jentene med seg til Findal i sin motorbåt. Losen, Edvardsen, opprinnelig fra Stavern bodde på Lerkåsen på Øya i Brevik. Is-lasten var bestemt for W. Hartlepool. Gunda forteller at overfarten tok lang tid. Hele 14 dager brukte «Oryx» over Nordsjøen til England. Været var nemlig for godt. Det var stille og nesten ikke sjø kunne Gunda fortelle.
Mens de lå i W. Hartlepool begynte den 1. Verdenskrig. På grunn av disse omstendigheter ble «Oryx» liggende lenger enn normalt i W. Hartlepool. Når de så endelig fikk klarsignal for hjemreise seilte de over til Norge, nærmere bestemt Holmestrand. Skuten ankom Holmestrand 30. september 1914. Jentene gikk her i land og tok så toget hjem til Brevik.
Av mannskapet ombord husker Gunda spesielt styrmann Kristian Hansen fra Bergsbygda og stuert Thorvald Olsen fra Brevik. Disse to passet på at jentene fikk godt stell ombord. Stuerten Thorvald Olsen bodde nederst i Bedehusbakken (Bjørkegaten), der hvor Telebygget ligger i dag.
Det var verdenskrig og tyske ubåter lå i Nordsjøen og ventet på seilskutene som var prisgitt vær og vind. De gamle norske seilskuter var et lett bytte for moderne tyske ubåter. Fra sjøen i disse årene kom det mange ulykkesbudskap.
«Oryx» hadde seilt over til England med props høsten 1916 og kom velberget over. I Tyne fikk skuten en kullast og stakk til sjøs igjen 15. november 1916 med kurs for Larvik. Et par døgn etter at «Oryx» hadde forlatt Tyne møtte den kraftig storm i Nordsjøen - og «Oryx» kom aldri frem til Larvik. Det eneste tegn fra «Oryx» var at det senere ble funnet en flaskepost som hadde drevet i land ved Skorpen i Romsdalen. Inne i flasken lå et brev skrevet av skipperen ombord, Ingebreth Olsen, og der sto det:
Nordsjøen 22.11.16
Fru Mathilde Olsen,
Setre, Brevik
Norway«Oryx» læk, vi synker i nat 10 mil fra Aberdeen.
Farvel i Jesu navn.Din Ingebreth
Brevet hadde blitt overlatt «Romsdalsposten» som hadde videresendt det til politikammeret i Brevik. Hele besetningen gikk ned med skipet.
Om «Oryx» gikk ned på grunn av været eller om den hadde sprunget lekk på grunn av krigshandlinger får man aldri vite.
I norsk Sjøulykkesstatistikk fra 1916 står bl. a. følgende om «Oryx»:
«Efter de fremkomne oplysninger synes det som om «Oryx» var i fuld sjødygtig stand, vel bemandet og let lastet ved avgang. Hvorvidt aarsaken til skibets lækage skyldes stormveir eller krigsulykke, kan man ikke gjøre seg nogen idé om, men da man endnu ikke har hørt noget fra det eller dets besetning, maa det ansees som totalforlist og besætningen omkommet.
Etter skibsinspektørens indstilling er saken henlagt.»
Forsikringsmessig ble forliset av «Oryx» først ikke ansett å ha blitt forvoldt ved krigshandlinger. Men Riksforsikrings-Appelkommisionen avsa følgende kjennelse i møte av 23. oktober 1917 i sjømannsforsikringssak:
«Fartøyets forlis ansees ikke forvoldt ved den paagaaende krig».
«Kommisionen er ikke enig heri. Da man intet vet om aarsaken til forliset og da dette fandt sted i krigsfarvand, må det ansees forvoldt ved krigen.»Kjendelse
Bark «Oryx» forlis ansees forvoldt ved krigen.
Riksforsikrings-Appelkommisionen.
I Sjømennenes Minnehall i Stavern er «Oryx» minnet for all fremtid med følgende plate:
Seilskib «Oryx»
Forsvunnet 1916Olsen, I., Brevik kp.
Bryhn, A.N., Oslo, s
Knudsen, K., Oslo, bedstemann
Hansen, T., Oslo, m.
Kure, J.M., Rakkestad, m.
Wigeland, S., Tjølling, jm.
Christopher Anker Røe (1868-1911) ble skipper ombord på «Oryx» da denne ble registrert i Brevik av Cornelius Røe i 1895. C. A. Røe var fetter til rederen.
Som Breviksgutter flest gikk han til sjøs i ung alder, gikk gradene ombord og fikk sin utdannelse. Han stod som fører av «Oryx» frem til 1903. Da overtok han bark «Derwent» 358 t., bygd i Sunderland i 1868, også tilhørende Cornelius Røe. Cornelius Røe var den største rederen i Brevik omkring århundreskiftet. Frem til 1910 hadde han hatt hele 22 skuter for lengre eller kortere tid. En av disse, brigg «Starbeam» 227 t., ble solgt til H.C. Hansen i Porsgrunn i år 1900. Christopher Anker Røe førte denne skuten i anledning overleveringen til det nye rederi, over til England sammen med den «nye» skipperen ombord.
Tilbake til «Derwent». Christopher Anker Røe førte denne skute en rekke år. Fra 1908 ble Hans Hansen, Brevik, reder av skuten. Christopher Anker Røe hadde blitt rammet av sykdom og døde etter ett års sykeleie i 1911. Christopher Anker Røe bodde på Lilletorvet i Brevik. Han var gift med Anne Kathrine, f. Gjeruldsen, datter av vognmand Lars Gjeruldsen på Lilletorvet, Brevik.
Anders Sørensen (1873-1911) overtok som fører på «Oryx» etter Christopher Anker Røe i 1903. Anders Sørensen var fra Kjelkevik, Bergsbygda i Eidanger.
Som de fleste unge menn på den tid reiste også Anders Sørensen til sjøs ganske tidlig. Før han ble fører av «Oryx» var han blant annet styrmann på bark «Garant» av Brevik med Isak Kittilsen som fører.Anders Sørensen førte «Oryx» i is-farten helt frem til 1909.
Anders Sørensen giftet seg med Nilia Petrea, f. Kokkersvold 26. desember 1898.
Den tredje skipperen som førte «Oryx» etter at den var kommet under norsk flagg var Martin Sørensen (15/10-1879 - 18/4-1964) fra Kjelkevik, Bergsbygda i Eidanger.
Martin Sørensen var bror av Anders Sørensen, den forrige fører av «Oryx», og liksom broren gikk også Martin Sørensen til sjøs i ung alder. Han seilte ut med bark «Garant» der hans onkel Christian Hansen var skipper.
Martin Sørensen fikk også en sterk tilknytning til «Oryx». Han påmønstret «Oryx» som styrmann 16/5 1906 og den 12/5 1909 overtok han som fører av skuten.
I 1913 giftet han seg med Jenny, f. Hansen (f. 20/10 1888) fra Solvika i Bergsbygda i Eidanger.
Av Sørensens nøyaktig førte regnskapsbok kan man lese at «Oryx» i løpet av 1913 og første halvdel av 1914 gjorde bl.a. 6 turer til England. Den førte is over til England, vesentlig til Hartlepool. Hjemfraktene bestod av kull. Utpå vinteren 1914 gikk han i land fra «Oryx» og den 20/5 1914 gikk han ombord som fører av skonnertskip «Alliance» (bygd i Sunderland 1865, 352 t.). Det ble krigstid og skipene seilte under stadig fare for å bli minesprengt eller torpedert eller praiet og satt i brann. Og fra «Brevik gjennom tidene bind I» tar vi med følgende historie:
Med «Alliance» hadde Martin Sørensen følgende opplevelse: «Alliance» hadde en torsdag forlatt Kragerø med en ladning props bestemt for West Hartlepool. Søndag middag ble skuten stoppet av en tysk u-båt som ga ordre om å sette båt ut. To mann gikk straks i skutens pram og rodde bort til u-båten. Noen minutter senere kom de tilbake med to tyskere som forlangte skipspapirene utlevert, da «Alliance» skulle brennes. De ga derpå ordre til å styre ned mot en bark som lå langt i le.
Martin Sørensen parerte ordre og om ettermiddagen braset «Alliance» bakk til luvart om barken, som viste seg å være en gammel kjenning Chr. Hansens tidligere fartøy «Gunn», som nå hørte hjemme i Porsgrunn. Dette fartøyet var allerede i brann. «Gunn»s besetning befant seg ombord i u-båten og «Alliance» fikk ordre om å sende båt bort for å hente dem. Etter at 7 mann fra «Gunn» var hentet, ble etter ordre en del av «Alliance»s dekkslast lempet overbord, og skutens kurs satt etter u-båten. Imidlertid forsvant u-båten i mørket utpå ettermiddagen og Sørensen bestemte seg for å endre kursen litt for muligens unngå tyskerne og nå frem til England. Dette lyktes. Ved middagstider mandag fikk «Alliance» kjenning av Blyth, en time senere hadde den engelsk los ombord og slepebåt for baugen og klokken 1700 mandag var skuten vel fortøyd i Blyth.
Martin Sørensen førte «Alliance» helt til den gikk i opplag i Brevik i 1920.
«Alliance» delte skjebne med Breviks-skutene «Bamble» og «Warden Law». Samtlige skuter ble disponert av Hans Hansen (1876-1942), sønn av Christian Hansen (1849-1927). Disse 3 skuter ble liggende på Brevik havn til de ble solgt for opphogging og slept til Nord-Varhaug på Jæren og hugget opp i 1928.
Den 23.12 1923 gikk Martin Sørensen ombord som fører av «Glance». Bark «Glance» var bygget av jern i Sunderland hos W. Watson i 1869. Den var på 832 t., reder Hans Hansen, som da hadde flyttet til Stathelle, hadde kjøpt den fra Sven O. Stray, Kristiansand i 1923. Den hadde da tilhørt Stray siden 1904. Her stod Sørensen ombord til han gikk i land i Helsingør 30. september 1925. Her var igjen Martin Sørensen heldig, en måned senere forliste «Glance» ved Ålandsøyene.
Jacob Edvardsen (21/11 1875 - 1916) fra Brevik ble skipper ombord på «Oryx» i 1914. Han hadde en rekke år seilt som styrmann under Albert Coch som hadde ført «Helena», «Warden Law», «Speculator» og «Alliance».
Etter å ha stått ombord i «Oryx» ett års tid gikk Jacob Edvardsen ombord i «Athenian». «Athenian» led dessverre samme skjebne som «Oryx» i 1916. Det var på vårparten 1916 «Athenian» forsvant i Nordsjøen på en reise fra Fredrikstad til West Hartlepool med en ladning props. Den hadde underveis søkt inntil Kleven ved Mandal på grunn av u-båtfare. Etter å ha forlatt Kleven har ingen senere sett skuten. Den seilte ut i full sjødyktig stand, men ute i Nordsjøen lå de tyske u-båter og ventet på sitt bytte. Ingen hørte noe mere fra «Athenian» og Jacob Edvardsen og hans mannskap. I Sjømennenes Minnehall i Stavern har «Athenian» fått sin minneplate:
Seilskib «Athenian»
Forsvunnet i 1916.Edvardsen, J., Brevik, kp.
Nilsen, S., Langesund, 1. st.
Nilsen, K M, Langesund, s.
Sørensen, K T, Langesund, bedstemann.
Larsen, A., Fredrikshald, m.
Kristoffersen, H. H., Berg, Østf., m.
Askheim, T. A., Fredtikshald, m.
Strøm, A. H., Trondhjem, m.
Ahlsen, H. A., Fredrikshald, 1.m.
Ingebreth Olsen (19/12 1865 - november 1916) ble den siste fører av «Oryx».
Han var født i Brevik, og hans foreldre var tømmermann Ole Christian Halvorsen og Ingeborg Maria, f. Pedersen. Ingebreth Olsen lærte sin navigasjon og avla stymannseksamen i Porsgrunn i 1888. Skippersertifikat fikk han i 1894. Borgerskabsbrev som skipper i kjøpstaden Brevik løste han 16. mars 1899.
I 1901 finner vi ham som skipper på bark «Trosvik»2) som da tilhørte Cornelius Røe i Brevik. Ingebreth Olsen førte «Trosvik» i en rekke år. I 1912 havarerte «Trosvik» ved innseilingen til Shields i England. Hele besetningen kom velberget i land.
Etter «Trosvik»s havari ble Ingebreth Olsen fører av «Vanadis» som tilhørte Hans Hansen i Brevik. Senhøstes 1912 ankom «Vanadis» Bo'ness i Scotland. «Vanadis» var lastet med 450 tonn skrapjern som skulle losses der. I et brev hjem forteller Ingebreth Olsen bl.a.:
«Vi kom hertil forrige Søndag, vi hadde 450 tons skrapjern hertil, og du kan tro at det er noget at faa skindet af henderne sine paa. Mandskapet har nesten bare saar hele hendeme og en af dem har et stort hull i Hånden, men han er jo meget bedre nu.»
Denne lossingen foregikk i nesten 14 dager. Det var ikke bare under overfarten at det var et slit for mannskapet.
Returlasten var kull til Norge.
Onsdag 28. juli avgikk bark «Vanadis» fra Oslo med Ingebreth Olsen som fører. Den var lastet med props bestemt for W. Hartlepool. Ute i Nordsjøen ble «Vanadis» skutt i brann av en tysk undervannsbåt og senket. Hele besetningen ble reddet.
Ingebreth Olsen hadde overlevd 2 forlis, men det tredje forliset ble hans skjebne.
Han ble fører på «Oryx» 1916. Det var krigstid. Skute på skute ble skutt i senk av tyskerne. Det var et sjansespill å komme over Nordsjøen med de gamle seilskutene. Tyske u-båter lå og ventet på dem når de stakk til sjøs.
«Oryx» hadde kommet vel over til England med en ladning props fra Norge. Da den stakk til sjøs igjen fra Tyne 15. november 1916 var den lastet med kull for Larvik. Dette ble den siste reise for «Oryx».
I et brev hjem, datert Tyne Dock 3/11 1916, skriver Ingebreth Olsen: «Jeg vil slutte sjøen nu, om Gud vil forunde mig at komme tilbage.» Det ble dessverre siste turen for Ingebreth Olsen og hans mannskap. De seilte ut og kom aldri hjem. Nordsjøen ble deres våte grav. En flaskeseddel (se illustrasjon) ble funnet drevet i land ved Skorpen, Kristiansund N. Her hadde Ingebreth Olsen skrevet ned sin siste hilsen. Noter:
Byggested: Dundee, Scotland 1856
281 brutto registertonn.
Kjenningssignal: HPGC
| Kapteiner: | Redere: |
|---|---|
|
1856: Phillips Gell
1870: John Pettersen 1895: Christopher Anker Røe 1903: Anders Sørensen 1909: Martin Sørensen 1914: Jacob Edvardsen 1916: Ingebret Olsen |
1856: J. Searight, Liverpool
1866: J. Searight, Liverpool 1869: John Guzzwell, Grimsby 1871: The Great Grimsby Ice Company, Grimsby 1895: Cornelius Røe, Brevik 1909: A/S «Oryx» v/Hans Hansen, Brevik |
Utarbeidet av Johnny Sørensen, Brevik.
Brevik Historielags arkiver.
Norsk Sjøfartsmuseum.
C.S. Schilbred: Brevik gjennom tidene bind I og II
I C. Ramberg: Boken om Eidanger.
Anna og Anders Sørensen, Kjelkevik, Bergsbygda.
Gunda Hansen, Øya, Brevik.
Peter Anker Røe, Ekstrand, Stathelle.
Arne Olsen, Setre, Brevik.
Director Basil Greenhill, National Maritime Museum, London.
Miss J. S. Swithinbank, Welholme Galleries, Grimsby.
Reference Library, Grimsby.
| Johnny Sørensen: Bark «Oryx» og skipets førere fra Breviksdistriktet.
Utgitt av Brevik Historielag i samarbeid med Alf Jacobsens trykkeri 1980. - 24 s. |
|
| Porsgrunn biblioteks hjemmeside | Søk i bokbasen |