Gårds og slektshistorie for Eidanger. Fra 1814-1980

Lille Tveten

Gårdsnummer 50, bruksnummer 3

av Per Chr. Nagell Svendsen

Denne eiendommen var opprinnelig en husmannsplass, Rønningen, under Nordre Tveten. Stedets beliggenhet og gode jord gjorde at plassen tidlig ble bebodd.

Peder Amundsen (født ca. 1663) er den første navngitte plassmannen på Rønningen. Etter ham overtok en sønn, Lars Pedersen (født ca. 1718), plassen. Han brukte Rønningen til omkring 1780.

På den tiden var sorenskriver Lucas Norss eier av Nordre Tveten. Da den store ombyggingen og restaureringen av Eidanger kirke tok til i 1787, fikk kirkens byggmester, Jonas Petter Sellander, feste på plassen.

Jonas Petter Sellander (ca. 1740-1821) var prestesønn fra Sverige. Han giftet seg med Nicoline Christine Ebbesdatter (ca. 1749-1819).
Jonas Petter og Nicoline Christine hadde disse barna:

1. Inger Christine, født 1788. Gift 1813 med Knud Abrahamsen Lunde (født ca. 1786). Sønn av Abraham Eriksen på Nedre Lunde. Bosatt på en plass under Heistad. (Se «Husmenn og festere».)
2. Peter Samuel, døpt 1790.

Jonas Petter Sellander utdannet seg til finsnekker og dreier. Han utvandret til Norge på andre halvdel av 1700-tallet. Av hans gjenværende arbeider i Eidanger kirkes opprinnelige deler, så som bæresøyler, listverk og lignende, kan en se at han må ha vært en framragende håndverker.

Etter at arbeidet med kirken var ferdig, ble Sellander boende på Lille Tveten. Han var byggmester for mange hus i de nedre distrikter. På Lille-Tveten bygde han nytt hus og anla en fin hage med frukttrær.

Hovedbølet på Nordre Tveten ble i 1803 overtatt av Hans Andersen. Han lot en svigersønn, Ole Mathisen, overta plassen Lille Tveten etter Johan Petter Sellander.

Ole Mathisen (1793-1869) var født på Langerød i Gjerpen. Han giftet seg i 1821 med Maren Marie Hansdatter Tveten (1797-1830).
Ole og Maren Marie hadde disse barna:

1. Kristiane Margrethe, født 1821. Ugift. Husbestyrerinne hos lærer og klokker Rasmus Andersen fra Breviksetret. Bosatt i Asker, senere i Larvik.
2. Karen Kirstine, født 1823 - død 1826.
3. Nikolai, født 1825 død 1826.
4. Nikolai, født 1827 død 1828.
5. Karen Mathea, født 1829. Gift 1851 med Olaus Olsen (født ca. 1819). Sønn av Ole Sørensen Vissestad fra Våle sogn.

Ole Mathisen Tveten fikk i 1830 festeseddel på plassen, «Lille-Tveten» for seg og sin kone. I kontrakten blir det pekt på følgende vilkår og plikter:

1. Aarlige leie 40 spd. betales før juleaften.
2. Rettighet til sommerhavn for sine kyr i Tveten skog. Dertil skal han nyte gjerdefang og brendefang.
3. Plassen må hevdes og styrkes på forsvarlig måte og husene vel vedlikeholdes, intet av plassens fôr, gjødsel eller annet må bortselges, men jorden vel hevdes og brukes.
4. Når Ole Mathisen oppfyller disse betingelser og ellers fører sig som en tro husmand enster og anstår, skal han for sin og hustrus levetid bruke og besitte bruket.
5. Når leieforholdet opphører skal huser og det hele gå tilbake til gårdens eier.

Maren Marie Hansdatter døde i 1830. Boets bruttobeholdning viste 41 spesidaler og 4 skilling. Etter at gjelden var betalt, var det 15 spesidaler, 1 ort og 4 skilling igjen. I skiftet ble det nevnt følgende dyr: 1 ku, Oleros (8 spesidaler), 1 ku, Janelin (7 spesidaler), og to sauer (hver 4 ort).

Ole Mathisen giftet seg i 1831 med enke Karen Marie Olsdatter Gunneklev (1805-1892).
Ole og Karen Marie hadde disse barna:

1. Maren Jensine, født 1832.
2. Martin, født 1834. Kjøpmann. Gift andre gang 1870 med Thora Marie Ingebretsdatter (født ca. 1836) fra Gjerpen. Datter av Ingebret Hyni. Bosatt i Larvik.
3. Karen Olava, født 1835. Ugift.
4. Carl, født 1837. Skipsfører. Gift med Ingeborg Schøyen. Bosatt på Lille Tveten (denne plassen).
5. Thora Marie, født 1839. Gift 1863 med kjøpmann Jørgen Børresen (født ca. 1833) fra Grimstad. Sønn av Børre Hansen.
6. Nicoline Amalie, født 1841. Gift 1866 med, skipsfører Anton Johnsen (født ca. 1835) fra Grimstad. Sønn av Anders Bie Johnsen.
7. Anders, født 1843 - død 1852.

Karen Marie Olsdatter var født i Solum. I sitt første ekteskap var hun gift med Isak Olsen på Gunneklev. Hun hadde med seg to barn inn i sitt nye ekteskap, Ole og Berthe Tomine.

I og med dette ekteskapet fikk Ole Mathisen hånd om hovedbølet under Gunneklev (senere bruksnummer 1). Dette førte til at hans økonomiske evne økte betraktelig. Han drev bruket under Gunneklev fram til 1853.

Ole Mathisen var sin første svigerfar, Hans Andersens, medhjelper som lensmann. I 1835 overtok Ole Mathisen selv som lensmann. Han lot bygge to nye tingstuer, arrest og kontor mot vest inntil det gamle våningshuset på gården. Etter hva sagnet forteller skal Ole Høiland ha sittet i arresten der.

I. C. Ramberg skriver i «Boken om Eidanger» en del om «Arrestantvakt» (fra side 449). Tidligere var gårdbrukerne forpliktet til å være arrestantvakter. Dette var en svært tungvint og ansvarsfull oppgave.

«Den 19. desbr. 1839 indgik imidlertid repr. møtet følgende overenskomst med lensmand O. Mathiesen: Lensmanden paatar sig herefter al arrestantvakt i Eidanger, saavelsom ansvaret, om nogen arrestant skulde rømme og utreder selv de i den anledning mulig omkostninger. Derfor erholder han av tinglauget 30 sk. pr. døgn for hvert vaktmandskap. Han oppebærer betaling for 2 vaktmænd for hver mandlig arrestant og for 1 for hver kvindelig saalænge, de efter øvrighetens ordre hensitter hos ham. Han paatar sig endvidere under arrestanters transport at besørge det fornødne vakthold saaledes, at han for hver arrestant, der transporteres til Brevik eller Porsgrund erholder 24 sk. og til SoIum, Klovland eller Skien 48 sk. Ogsaa i denne henseende bærer han alt ansvar.»

Ole Mathisens kone, Karen Marie Olsdatter, hadde ord på seg for å være et omtenksomt og godt menneske. Om dette skriver I. C. Ramberg i sin før omtalte bok (side 450-451):

«Traditioner. Som sagt, kunde den fornøielse at fungere som arrestantvakt let resultere i «vand og brød». Det hændte efter sigende med en mand indefra Markefjerdingen. Det var netop sengetid og vaktmanden hadde at følge arrestanten ut i gaarden et øieblik. Men før vakten vidste ordet av det, løp kjæltringen sin kurs. Nu blev det vaktmandens tur at fungere som arrestant, idet han nemlig blev idømt nogle dagers «vand og brød» fordi han lot fuglen flyve.

Nu var gamle fru Mathiesen et eiegodt menneske, som var avholdt av alle og som forstod at omgaaes alle baade høi og lav. Ja, dengang var hun riktignok ikke saa gammel, for dette hændte jo i 30-aarene, ser du. «Hvordan likte du kostholdet?» spurte naboen gamlen, da han hadde utsonet sin straf. «Utmerket», var svaret. «Hvordan det da?» Nei, det vilde gamlingen ikke ut med. Men saa lyder bygdesnakket: Naar nogen sat paa «vand og brød» saa kokte lensmandsfruen fløtegrøt og stelte det altid saa, at en tallerken blev staaende igjen paa kjøkkenbordet. Naar saa folkene da efter nogen nølen endelig kom ut i kjøkkenet igjen, saa hadde nissen spist op, baade grøten og melken!

Et andet tilfælde. En fange rømte sent en kveld fra lensmanden. Han fik i hast samlet folk for om mulig at faa fakket skøieren, men denne var som sunket i jorden og lensmanden var rent av sin vei. Da ryker fru Mathiesen ned til et skogholt, og roper ind i natten og ber og velsigner, at rømlingen vil komme tilbake igjen, ellers vil det gaa rent ilde med os! Aa, snille dem, har jeg da været saa slem mot dem, da? Aa, kjære kom igjen, saa er de snil! Aa, tror du vel, slyngelen hadde hjerte til at staa imot, naar den snille fruen bad ham saa vakkert? Til alles glæde kommer synderen lunkende og forføier sig, skamfuld som en hund, like ind i arresten igjen.»

Men var lensmannens kone følsom og godhjertet, virket det som om lensmannen selv var av en annen støpning, hard og stridbar. Det kan en best se av en rettssak han lot reise «på sine barns vegne» i boet etter lensmann Hans Andersen. Mathisen mente at det var noen hundre spesidaler som det ikke var skikkelig regnskap og kvittering for. Han fikk derfor sorenskriveren til å ta opp igjen saken, - en sak han selv hadde vært med på å underskrive. Ellers ser det ut til at Ole Mathisen må ha vært en dyktig lensmann.

Under folketellingen i 1865 bodde Ole Mathisen på plassen «Lille Tveten» sammen med sin kone og fire barn: Jensine, Karen Olava, Carl og Amalie. På stedet bodde det tre tjenestefolk: Ingeborg Tolvsdatter (født ca. 1845 i Solum), Lars Mathiesen (født ca. 1846) og Marie Andersdatter (født ca. 1852).

Den samme folketellingen viser at det var 1 hest, 3 kyr og 4 sauer på plassen. Utsæden var på ½ tønne hvete, ½ tønne bygg, 3 tønner havre og 5 tønner poteter.

Ole Mathisen døde i 1869. En sønn, Carl Mathisen, overtok driften av plassen.

Carl Mathisen (født 1837) var gift med Ingeborg Schøyen. Carl og Ingeborg hadde en sønn: Olaf Andreas, født 1870. Carl Mathisen var skipsfører.

Lille Tveten gikk senere tilbake til eieren av hovedbølet, Amund Olsen Tveten. Etter hans død i 1880 gikk eiendommen og 1/5 av, bygningene på hovedbruket fra enken og medarvingene til Johan Amundsen Tveten for 8000 kroner. Bruket fikk ved utskillelsen en skyld på skylddaler, 3 ort og 7 skilling.

Johan Amundsen (1838-1918) eide hovedbruket under Søndre Tveten. Lille Tveten er senere blitt drevet som en del av denne eiendommen (senere bruksnummer 1).

I 1882 solgte han fra Nyhusåsen med bygningene på stedet og halve Hestehavna til landhandler John Andersen Gjemsø for 5100 kroner. Det fraskilte bruket, løpenummer 121g (senere bruksnummer 8), fikk navnet Asalund og en skyld på 2 ort og 4 skilling. Den resterende delen av Lille Tveten bestod av et skogstykke som strakte seg fra Ungdomsskolen (nå Folkehøyskolen) til Pasa, - foruten den andre halvdelen av Hestehavna.

Fem år senere ble løpenummer 121i (senere bruksnummer 9), Tvet, fraskilt med en skyld på 3 ort og 6 skilling. Året etter gikk skjøtet på det fraskilte bruket fra Johan A. Tveten til kirkesanger Westrum for 2500 kroner.

Matrikkelen av 1889 gav løpenummer 121c, «Tveitan lille», bruksnummer 3 under gårdsnummer 50, «Tveitan nordre». Skylden på bruket ble revidert fra 3 ort og 6 skilling til 1,72 mark.

I 1907 ble bruksnummer 12, Solvang, fraskilt med en skyld på 15 øre. Denne eiendommen ble sammenlagt med bruksnummer 26 under Søndre Tveten til ett bruk. (Se under Nordre Tveten.)

På 1920-tallet ble det holdt to nye skylddelinger. Da ble bruksnummer 16, Trahaugen, fraskilt til Grenland Ungdomsskole med en skyld på 25 øre og bruksnummer 17, Solheim, til Anders Tveten med en skyld på 3 øre. I 1938 skjøtet Anton Tveten den resterende delen av Lille Tveten over på en sønn, Anders Tveten, for 2000 kroner. Av denne summen ble halvparten betalt for løsøret.

Anders Tveten (1894-1948) overtok senere hovedbruket på Søndre Tveten. (Slektsoversikten er tatt med under dette bruket.) Lille Tveten ble senere drevet som en del av Søndre Tveten.

Det ble i 1961 holdt tre skylddelinger på Lille Tveten (bruksnumrene 39-41). Bruket hadde etter dette en gjenværende skyld på 1,26 mark. Det er også senere blitt holdt noen skylddelinger på bruket.