Gårds og slektshistorie for Eidanger. Fra 1814-1980

Røtua

Gårdsnummer 39, bruksnummer 12

av Per Chr. Nagell Svendsen

Røtua var tidligere husmannsplass. Niels Pedersen ryddet trolig plassen omkring 1720. Senere ble plassen lagt ut til seter og beitemark av eieren, kjøpmann Jacob Nielsen Leerstang, som bodde i Brevik.

Omkring 1759 ble det bygd et nytt sagbruk i Røtuelva. Saga fikk bare rett til å skjære trelast for bygdefolkets eget bruk, - ikke til utskipning.

I 1795 solgte daværende eier, Peder Pedersen (se bruksnummer 6), saga ved Røtua med tilhørende tomt til kjøpmann Hans Erichsen i Brevik. Noen stor fortjeneste hadde ikke Erichsen av saga. Driftsvannet var ofte utilstrekkelig.

Hans Erichsen måtte betale en årlig leie til de bøndene som hadde rett til utnyttelse av Røtuelva. Etter 1816 var avgiften 4/5 spesidaler til eieren av Døvik, 2 spesidaler eller skurd av 1½ tylft tømmer til eieren av Stulen og 1 3/5 spesidaler til eieren av den nordlige delen av Røra.

I 1820 ble «Røtu elvs vasdrag med alle sine tilhørende damme og privilegier» solgt til lensmann Hans Andersen for 30 spesidaler. Andersen skulle som den forrige eieren, betale en årlig avgift til de berørte grunneierne.

Etter lensmann Andersens død gikk auksjonsskjøte til Peder Pedersen Røra og klokker Jacob Halvorsen Døvik. De fikk skjøte i 1832 for 20 spesidaler og 4 ort.

Eiendommen hadde i matrikkelen av 1838 løpenummer 104. Samme år fikk Røtu sag eller «Røra Bygdesaug» som den offisielt het, en skyld på 1 ort og 4 skilling.

Pedersen og Halvorsen solgte i 1843 saga med den øvrige eiendommen for 100 spesidaler til Thomas J. Viborg i Kragerø. Den årlige avgiften skulle fra da av betales med en skurd på 10 tylfter tømmer.

I 1852 gikk skjøte over til Simon Viborg på damfester, vannfall og rettigheter for 300 spesidaler. Sagbruket ble betydelig modernisert. Det ble bygd ny våningsbygning, sagbygning med sirkelsag, vannkvern og vannhjul.

Familien Viborg fikk i 1852 kongelig bevilling til å skjære bord og planker for utskipning. Det ble da gjort forsøk på å eksportere trelast fra Røtua i stor stil. Omkring 1854 tok en brigg en ladning trelast fra Røtua helt til Australia. Sagbruket gikk likevel med betydelig tap. Det ble arbeidet tungt og kostbart. I stedet for å føre planker og bord på ei tralle, gikk arbeiderne og bar all trelasten på skuldrene den lange veien ned til brygga. Det mangelfulle drivvannet var også et stadig problem.

I 1854 solgte Simon Viborg «Røtu sagbrug med vandfald, festigheder og rettigheder» for 3500 spesidaler til sine sønner Simon, Carl og Thomas Møller-Viborg. De drev sagbruket til omkring 1860.

Herredskommisjonen foreslo i forbindelse med sitt arbeid i 1865 å forhøye skylden på eiendommen til 1 ort og 12 skilling. Folketellingen fra samme år forteller at det bodde en husmannsfamilie på «Røtu Saug» som i parentes bemerket ikke ble drevet.

Peder Andersen var husmann uten jord. Han drev ved siden av som fisker. Familien flyttet senere til Hasler under Bjørkevold. (Slektsoversikten er tatt med under dette bruket.)

Bygningene som tilhørte sagbruket stod ennå i 1867. Det viser en annonse som ble innrykket i «Adressetidende» av 1. november dette året: «Røtu saga til salgs. Lunt i Eidangerfjorden beliggende saugbrug Røtu, hvor der er fortrinlig Anledning for istrafik, er fremdeles tilsalgs for godt kjøb og paa gode Conditioner.

Kragerø 1.10.1867
C. Viborg, junr.»

I 1870 gikk Viborg & Co. konkurs. Røtua ble solgt til Hans J. Jakobsen Hvalen.

Matrikkelen av 1889 viser at Røtua da fikk bruksnummer 12 under gårdsnummer 39, Røra. Skylden på eiendommen ble samme år revidert til 83 øre.

Eiendommen kom senere på en svigersønn av Hans J. Hvalens hender, Søren Eeg. Enken, Anna Eeg, solgte bruket i 1890 til Martin Ingebretsen Døvik og Peder P. Røra for 100 kroner.

Folketellingen som ble avholdt i år 1900, viser at det bodde tre isarbeiderfamilier på bruksnummer 12. Det var Jakob Sørensen og Elise Simonsdatter (fra Bamble), Ole Helleksen (fra Bø) som i 1868 giftet seg med Hanna Maren Gunnuldsdatter (Røra), foruten Gotfred Olsen og Kristine Jakobsen sammen med sine barn.

I 1913 solgte Peder P. Røra sin halvpart av eiendommen til Martin I. Døvik for 100 kroner. Martin I. Døvik var da eneeier av den tidligere Røtua sag med bolverk og dammer. Eiendommen er senere eid og brukt av oppsitterne på Døvik.

Skylden på eiendommen var i 1931 den samme som i 1889, - nemlig 83 øre. Noe senere ble det holdt en skylddelingsforretning som reduserte eiendommens skyld med 33 øre. Dette på grunn av «Eidanger vandverk» som fikk en del av vannføringen i «Røtubekken».

I 1951 gikk hjemmelen på denne eiendommen og gårdsnummer 42, bruksnummer 1, Døvik, til Bjarne Døvik. Han var eneste og myndige arving etter Martin Vilhelm Døvik og hustru Karen Døvik.