Kommunikasjoner

Veivoktervesenet.

Plikten til å vedlikeholde de rotelagte veier, såvel hovedveien som bygdeveiene påhvilte altså oprinnelig jordbrukerne og kom således ikke kommunens regnskap til belastning; men ved innførelse av det såkalte veivoktersystem blev dette forhold ganske forrykket. Dette system var allerede i bruk omkring 90-årene i enkelte herreder i amtet, og i repr.-møte den 16-4 1891 blev en skrivelse fra amtet og vei-inspektøren fremlagt til fornyet behandling. Ordføreren foreslår at veivoktere ikke blir å ansette og at veienes vedlikeholdelse heller ikke bortsettes på akkord. Disse forpliktelser påhviler nemlig utelukkende matrikelen uten nogen godtgjørelse. Forslaget bifalltes med 5 mot 5 stemmer, hvilke siste også hadde stemt for, hvis det ord «fortiden» hadde vært tilføid.

1894-17-12: Ny anmodning fra amtet om veivoktere. Besl.: Saken utsettes. Herredsst. utber sig amtmannens meddelelser om hvad en sådan veivokter egentlig har å gjøre, hans årl. lønn samt virkefelt. Herredsst. har nemlig ikke noget kjennskap til dette system, hvorfor den, før den fatter endelig beslutning, ønsker alle fornødne oplysninger saken vedkommende. År 1896 blir saken angående veivoktere endelig avgjort. Fogden var varslet om møtet.
Beslutning: Der nedsettes en komite som i forening med amtsingeniøren har å utarbeide forslag til herredets inndeling i veivokterdistrikter samt omkostningsoverslag. Komite blev: Jac. O. Grava, N. Stamland, O. A. Langangen samt lensmannen og ordføreren. Ingeniøren foreslo veivoktersystemet innført fra 1-1-1897.

År 1896-3-12 bemyndiges ordføreren til å avertere de 5 veivokterposter. 1897-13-1. l forening med amtsingeniøren ansetter herredsstyret følgende 5 av de innkomne 22 ansøkere om veivokterstillingen:
l 1. distrikt Math. I. Langangen. I 2. distrikt Thomas M. Lerstang. l 3. distrikt Karl Ingebr. Kjølsrød. l 4. distrikt Lars Jensen Traaholt. I 5. distrikt Halvor Andersen Grava.

Veivokterne avlønnes i gjennemsnitt med 450 kr.; men så er arbeidstiden kun sommerhalvåret. Hertil kommer leiehjelp ca. 1000 kr. og vinterarbeide ca. 500 kr. samt tilfeldige utgifter. lnstitusjonen er således ingen billig affære for sognet.

Ifølge lovbestemmelse av 13-4-1882, § 10 var veiloven blitt forandret derhen at veiarbeidet kom til å tynge på formue og næring istedetfor på jordbrukerne alene. Det sees nemlig at disse lor årene 93 til 96 har erholdt 150 kr. pr. skyldmark, tils. 1773 kr. om året i godtgjørelse for veihold, hvilken godtgjørelse kom gårdbrukerne til inntekt ved fradrag på de øvrige skatter. Men ved veivoktersystemets gjennemførelse i 1897 har disse utgifter hvert år senere løpet op i over det dobbelte av disse 1773 kr. Nedenstående tabell over utgiftene i de siste 20 år vil kaste lys over forholdet.

Ved slutningen av 1861 fantes følgende offentlige veianlegg i Eidanger:

A. Hovedveie:
Fra amtsgrænsen til Valler	19,992 alen
Fra Valler til Brevik	14,528 alen
Fra Prestemoen til Kirken	954 alen
Tils.	35,474 alen

Myrene lå dengang til Gjerpen.

Hovedvei og bygdevei tils. 79,766 alen eller ca. 4 norske mil.

Gjennem århundreder er hovedveien flere gange blitt omlagt, og forandringen for en stor del utført ved pliktarbeide av bøndene.

I 1915.

Vallemyrroten gikk som før nevnt i 90-årene over Eidanger efter å ha hørt til Gjerpen fra århundredets begynnelse.

b. Bygdeveier:
Fra Langangsbroen til Kjendalen		7,000 km.
Kjendalen til Oklungen		4,300 km.
Prestemoen til Buer		7,000 km.
Buer til Buerbakken		0,660 km.
Gunneklev til Rolighetsundet		0,714 km.
Jønholt til Ørstvedt med tverrarm til kirken	ca.	8,586 km.
Berg til Lillegården	ca.	5,000 km.
Berg til Ramberg	ca.	2,500 km.
Heistad til Frier	ca.	3,000 km.
		38,700 km.
Hertil hovedveier		25,500 km.
Hoved- og bygdevei tilsammen		64,200 km.

altså en samlet veistrekning av 6 norske mil.

Omlegning av Kirstibakken i 1916 blev bygget efter de eldre prinsipper med en bredde av 3 m. Lengden av veien er 1071 m. Trafikken var liten så det var ikke hver gang man kjørte denne vei at man møtte nogen kjørende, og hvis så var, var man tilfreds når to kjøretøier kunne komme forbi hverandre med den største forsiktighet. Denne vei er den siste i Eidanger som blev bygd med så liten bredde som 3 m. Den er også nu bygget bredere. Det var dengang ikke gått op for den almindelige bevissthet at det kunne bli tale om å kjøre bil på bygdeveiene, hvilket følgende behandling i herredsstyret peker på:

Den 8. juli 1915 foreslår amtsingeniøren at der opsettes forbudsskilter for bygdeveien og varselsskilter for de strøk på hovedveiene som var usiktbare. Man besluttet enst. å utsette saken. Den 6. august behandledes saken påny, og besluttet man mot 3 st. ikke å opsette forbudsskilter og enst. ikke å opsette varselsskilter. Den 1. august 1924 besluttedes enst. å bevilge til 6 varselsskilter for bilkjøring. Høsten 1916 opstod tanken om å forlenge veien Kirstibakken - Verven til Versvik og videre til Skjelsvik. Denne veilinje hadde fremtiden for sig, men det var med denne som med Rom, den blev ikke bygget på en dag. Parsellen Gunneklev - Versvik var ferdig i 1921 med en bredde 3,5 m. Parsellen Versvik - Skjelsvik var ferdig 1931 med en bredde 4,5 m. Utvidelse og utbedring av bygdeveien Porsgrunns grense-Versvik var ferdig 1935 med en bredde av 4 m. og stenfyllte grøfter.

Veivesenet i Eidanger har hatt en rask utvikling i de siste 20 år. Medvirkende til dette er den tekniske utvikling, idet biler og busser er blitt det vesentligste samferdselsmiddel, og for at denne trafikk ikke skulde stagnere krevdes bredere veier som var sterkere bygget.

Samtidig med dette krav meldte arbeidsledigheten sig. Det gjaldt for herredsstyret å få utført nyttig arbeide for de arbeidsledighetsbidrag man var nødt til å utrede. Der blev bevilget til oparbeidelse av parseller på de forskjellige steder rundt omkring i bygden.

Det var sterk påkjenning for veikontoret, men de var alltid lydhøre når det gjaldt å sette nødsarbeide igang, og når alle de oparbeidede parseller blev sammenføiet så har vi et veinett som man dengang ikke kunne drømt om.

Når man tenker på den kamp det var i 1915 i herredsstyret om bevilgning av de 3214 kr. til ombygning av Kirstibakken, da forstår man at tiden har vært en annen.

Overingeniøren har forstått å benytte denne skjebnetime som, var inne for å få bygget et veinett som tåler det forøkede trykk.

Efter opgave av overingeniøren er nedennevnte veier bygget efter 1915. Denne tabell viser de samlede utgifter og disses fordeling, dessuten veienes lengde, bredde og hvorledes de er bygget. Samtlige veier er pukkveier.

Veien Porsgrunn-Gunneklev-Skjelsvik er fra 1. juli 1935 omklassifisert til hovedvei og optatt til vedlikehold som fylkesvei.

Kommunens utgifter til gjerdehold og grunn m. v. er ikke medtatt i de foran anførte utgifter, som bare vedkommer de respektive veiers anleggsomkostninger.

Til slutning oplyses at riksveien over Vallermyrene i 1932 blev forsynt med et 6,0 m. bredt cementdekke i en lengde av 1800 m. for en samlet. utgift inklusive drenering og øvrige forarbeider av kr. 116,710.00, som fordeles på

Ennvidere er ombygningen av riksveien Eidanger-Brevik med sidearm Nystrand-Lillegården påbegynt i sommer 1936.

Veier som er bygget i Eidanger av kommunen uten fylkes- og statsbidrag

Fra Solvik til Bjønnes er ferdigbygget 1250 m. vei til et samlet kostende av kr. 24,000.00.

På Sandøya:
Fra kjøpmann Stamland til Dikkon er der bygget en ganske enkel vei ca. 1,5 km. lang og 2,5 m. bred til et samlet kostende, av ca. kr. 7,000.00.

På Heistad
er der bygget vei fra hovedveien til ingeniør Knudsen 140 m. for kr. 1,270.00.

På Herøya og Gunneklev
er der bygget gater, vann og kloakkanlegg for et samlet kostende kr. 206,678.00.

Der er således de siste 20 år bygget veier og gater i Eidanger for et samlet beløp kr. 964,887.00, heri er også medregnet det som er gått med til fordelingsnett for vannet og de nedlagte kloakkledninger.

Av dette beløp er refundert av fylke og stat tils. kr. 324,237.00. Kommunen har således utlagt på denne konto kr. 640,650.00.