Kommunikasjoner

Om veivesenet

skriver Ramberg:

Kokkersvoldbakkene var den veifarendes gru; ti på en strekning av en 14-1500 fot hadde man å passere en stigning på over 350 fot eller i gjennemsnitt omtr. 1 på 4; men enkelte partier hadde en stigning av over det dobbelte. Til sammenligning skal anføres: Den nye vei mellem Porsgrunn og Larvik har en maksimumsstigning av 1 på 15 og jernbanen i regelen 1 på 45. Rigibanen i Alperne har en stigning av 1 på 4 og må benytte tanngang for å forebygge skrensning. Nøklegaardsbakkene opover til Solumskogen var heller ikke å spøke med.

Oversetteriet. Før 1833 var der et fergested ved Grina, tett nordenfor Grinebroen, og Abraham Grina drev med oversetningen. Hans bolig stod der hvor brukseier Svensson nu har sin frukthave, og der var selvfølgelig både spisendes og drikkendes å få. Man hadde et tau spent tvers over sundet og en stor solid flåte, som man halte frem og tilbake efter tauet med både vogn og hester. Landingsplassen på østsiden var på stranden like ned for Meierigården og på vestsiden like ned for skolehuset. Fra begge landingssteder var der høie bakker å gi sig i kast med, så man kunne nok trenge forfriskninger, især da de stakkars skysshester, som vistnok slet mere enn godt gjorde i de dager. Da der går en sterk inn- og utgående strøm var det, sjelden nogen større ulempe med ishindring der i sundet. Da broen blev bygget og oversettingen sløifet opførte Abraham Grina et smukt våningshus på sin eiendom Braaten, hvor han døde i 1861, 79 år gammel.

Grinebroen eller Langangsbroen blev opført for statens regning av kammerherre S. Løvenskiold på Fossum år 1833, og bygmesteren var Fredrik Wagner, hvilke navner står innhugget på sydsiden av muren i vestre ende av broen. Innskripsjonenhar følgende form:

S. Løvenskiold. Ved Fredrik Wagner. 12. okt. 1833.

Midt i sundet blev nedsenket en ustyrtelig masse sten til fundament for midtpillaren og på hver side av løpet blev opført solide gråstensmurer på hvilke endene av broen hviler. Byggverkets plankedekke har til underlag svære master og ovenpå disse igjen kraftige sviller, alt med solide avstivninger og forbindinger. Broens lengde er 33 m. Sommeren 1878 fikk broen en grundig reparasjon og ombygning, idet ikke alene brodekket og endel av sperreverket blev nytt, men også midtpillarens treverk blev tatt bort og ombyttet med en massiv stenpillar. Petter Sundsaasen kjørte frem all gråstenen, og murer A. Briskelien fra Bø hadde akkord på opmuringen. Dybden på hver side av midtkarret er ca. 2 favner: det østre løp litt grunnere. Høiden under buene er stor nok til at småfarkoster kan passere med mast og seil. Broen hadde i 1854 den samme høide som nu: ti det år gikk skroget av Langangsbriggen «Frithjof» under det vestre broløp uten å bli sittende fast. Rekverket er av solid støpejern. Efter forlydende påførte brobygningen LøvenskioId et tap av 6 tusen spd. Broen var, sies der, i 6 år under bygning, og der er dem som påstår at der også før hadde vært en slags bro over sundet.

Lillegårdskleivene. Høiden fra Lannerhagen til Kaasebro er temmelig nøiaktig den samme som ved Kokkersvold; men da stigningen her er fordelt på et dobbelt så langt stykke vei, er her ikke så mange bråstup. Vinteren 1843 sees disse kleiver å ha vært under istandsettelse. «Entreprenørene» tilskriver nemlig formannsk. om det er villig til å utbetale et beløp svarende til 16 sk. pr. dag for det pliktarbeide som påhviler sognet i nevnte henseende. Formsk. vil først innhente oplysninger om ikke 12 sk. kunne være nok pr. dagverk og beslutter å anholde om utpantningsrett i mangel av innbetaling av de 12 sk., såfremt amtet approberer.

I repr.-møte utpå våren får imidlertid pipen en annen lyd. 12 sk. er for lite; 16 er ikke det grann for meget for en arbeidsdag, og det må entreprenørene ha. Rotemestrene har å innkreve og avlevere beløpene hver i sin krets innen 1. juni førstk. Der vil bli anledning også for Gjerpens vedkommende å ordne sig på denne måte, om det ønskes. Gjerpen hadde således også pliktarbeide på hovedveien i Eidanger dengang.

Dalskleven. 14-10-45 foreligger der skrivelse fra fogden, om hvorvidt repr. finner det hensiktsmessig å innbetale 100 spd. istedet for å svare 500 pliktdager in natura til istandsettelse av søndre Dalsklev i Eidanger pr. Brevik.

Beslutning: Repr. finner det ikke tjenlig å betale 100 spd. for 500 dagverk, da dette (0.80) langt overstiger hvad de veipliktige før har betalt til arbeidet på Lillegaardskleven (0.53), men ønsker å prestere arbeidet in natura. Dette var nu kun et par små tiltak. Men skulde det monne noget måtte staten tre til, og dette skjedde i 50-60-årene. I disse år blev hovedveien fra amtsgrensen i øst til Valler i vest atdeles omlagt. Derved blev veien fra Solumskiftet til Porsgrunn faktisk uten bakker, idet maksimum stigning intet punkt overstiger 1 : 15. Man tok de værste bakkene først.

På sistnevnte strekning av hovedveien finnes følgende årstall innhugne i klippen:
I Hjertevikfjellet nede i enden av Kurvegaten 1861. l svingen ved kapellet 1858. På svingebroen («knuten», «sløifen») 1859. I Lillegaareskleven 1859. I muren i vestre ende av Grinebroen 1833. På Prestemoen blev der arbeidet i 1861, og omlegningen av hele strekningen blev rimeligvis tilendebragt i løpet av dette år. Ingeniører ved anlegget var veidirektør P. R. Krag og ingeniør Landstad. Av «slusken» bestod stenbryterne mest av døler, mens jordarbeiderne hovedsagelig var svensker. («Matjordslusk»).

Den eldste hovedvei. Postveien østover fra Porsgrunn gikk for ca. 100 år siden op mellem hotell Victoria og Baumanns hus og fortsatte sannsynligvis nedenunder Lilleås og østover til Bjørntvedtgatene på opsiden av jernbanelinjen; følger så parallelt med «linna» like til Pasa, hvor den tar skogen fatt, idet den svinger mot vest i struten, hvor fjellskjæringen begynner, og kommer frem igjen ved «Tveitansmia», Tveitan, nordre; her forener den sig med hovedveien fra Brevik, som dengang svinget over fra Haugholt til Tveitan; fortsetter så østover forbi kirken ned til Kaasebro. For 100 år siden gikk der en vei fra Porsgrunn over Slottsbro, forbi Bjørketvedt sydover og langs foten av Valleråsen frem til Prestemoen. Denne vei kaltes «skriverveien» og har rimligvis sitt navn efter sorenskriver Nors som bodde på Nordre Tveitan i siste fjerdepart av 1700-tallet. Han eide også gården Bjørketvedt, og sorenskriveren har naturligvis brukt denne vei som forbindelsesledd mellem sine eiendommer. Det skal være fra sorenskriver Nors's tid at eiendommen Bjørketvedt som helt er omringet av Gjerpens-gårder kom til å tilhøre Eidanger. Veien gikk videre forbi sydsiden av husene på Lillegården, over «Knadal» og i like linje op kleivene, forbi sydsiden av huset i Skredderrønningen, hvor den må passere en brådyp dal; veien gikk derefter omtrent som nu over Lannerheien til Kokkersvold, hvor man gjerne slo en pust, innen man gav sig i kast med «bakkene».

Fra øvre Kokkersvold gikk veien uten å svinge hverken til høire eller venstre like lukt ned til fjorden ved Kjøiefjæra, derpå opover skoletomten og bardus i vannet nordenfor broåsen.

Her blev den reisende ferget over til den annen flodbredd, og så bar det videre op og ned Hjertevikåsen, op gjennem «Kurvegaten», inn i skogen og frem igjen mellem Braaten og Myregaard, videre over Langebroene og Langemyr, over Nøklegaard, inn i Leierhøien og rett frem ville skogen til amtsgrensen.

Anm. Tradisjonen vil vite at veien oprinnelig svinget nordigjennem åsen fra Langangens skole langs sundet til fiskedammen, hvor der finnes tydelige merker efter en bro over sundet. Derfra gikk veien op igjennem Kopledalen og kom frem igjen ved Langemyr.

Efter en annen tradisjon var der oversetteri til Sundsaassiden inne ved «Øia», hvorfra veien gikk over Lønnebakke og kom frem ved Langemyr. Der sies ennvidere at Erik Amundrød drev oversetteriet og bodde i den røde bygning på Langangen, hvor han drev med brennevinsbrenning og gjestgiveri.

Breviksveien. Denne veistrekning er vesentlig i samme elendige forfatning som i gamle dager. Her har vi Prestemoen, Prestebakkene, Nystrand-Øvald-Mulebakkene, Ørstvet og Skjelsvikbakkene, Lunde-Heistad-Ørvikbakkene. Begge Dalsklevene er ombygget. Veien fra Brevik til Ørvik blev nemlig i 1877-80 helt omlagt til en fin chaussee med maksimumstigning 1 : 15. Den er nu lagt over Breviksetret og kommer frem tett ved Tollboden. - Lengden fra Brevik til Vallerlandet er 10 km.

Kommunen måtte ved omlegningen svare 469 pliktdager a kr. 1.20 pr. dag, tils. kr. 562.80. Herom heter det i repr.-møte den 5. mars 1880: Det besluttedes å vedta det av arbeidsbestyrer, ingeniør Øien foreslåtte beløp mot 2 stemmer (P. Røra og A. Ørvik).

Daglønnen vokser: i 1843 blev en arbeidsdag kapitalisert til 16 skilling; men i 1880 til 36 sk., der betaltes av sognet uten knurr.

Hovedveien på Vallermyrene. Denne veistrekning blev ikke berørt av omlegningen i 50- og 60-årene. Men ved jernbanens anlegg i slutten av 70-årene blev stykket mellem bygrensen og den gamle skysstasjon (Løkka) betydelig forandret for jernbanens regning. Veien fra Myrene kom iør frem forbi hovedbygningen på nedre Bjørntvedt; foran haven til byggmester Knud Larsen Jønholt kløvet veien sig i 2 grener av hvilke den vestlige hovedarm bøide litt til venstre inn over løkkene forbi den gamle metodistkirke og frem mellem kammerherregården og apoteket til Storgaten. Denne arm blev sløifet av jernbanen og ombyttet med nuværende krokete veistykke fra «løkka», over jernbanelinjen og frem forbi Eidanger Sparebank. Dette veistykke blev straks i den grad ufremkommelig at tømmerless veltet midt på veien, og det hørte til dagens orden at hest og less blev sittende fast i gjørmen.

1906 den 4. septbr. innkom til behandling andragende fra opsittere på Bjørntvedt om at veistykket fra den gamle skysstasjon frem over jernbanelinjen og inn til bygrensen må bli oparbeidet fra grunnen. Herredsstyret besluttet enst. å yte et bidrag av 400 kr. til istandsettelse av omhandlede vei under forutsetning av at et lignende beløp blir bevilget av Porsgrunn og Bratsberg amt. Byen og amtet gav hver en bevilgning på 400 kr. Det hjalp!

Anm. Vallermyrene lå fra gammel tid under Gjerpen. Den 1. novbr. 1895 mottar imidlertid herredsstyret meddelelse fra amtsingeniøren om at Vallermyrroten for fremtiden er overdradd til Eidanger. De lange forhandlinger om denne sak blev således uten resultat.

Katastrofer i kleivene. l Lillegårdskleivene er der forefallt flere ulykkestilfeller tildels med tap av menneskeliv.

Først i 60-årene fallt P. Aasen utover muren og slo sig ihjel. Han kom fra Porsgrunn en lørdagskveld og var i følge med Isak Neperønningen, Abr. Stulen og en til. Ingen kunne gjøre nogen nærmere rede for ulykken.

I tverrsvingen ved grotten oppe i enden av kleivene kjørte i 70-årene 2 Skiensherrer i karjol lukt utover bratte muren uten annen skade enn at hesten brakk endel ribben og karjolen begge armene. Katastrofen skyldtes en feilaktig manøvre med roret, idet gampen blev viket utover den 6-8 meter dype avgrunn. Deres redning skyldtes nogen unge bjerketrær som stod i uren og på hvis bøide rygg både dyr og mennesker i al makelighet seilte helt ned på gressvollen uten å miste hverken liv eller lemmer.

Atter en Skienser. Baker Fredriksen kom den 11-6-1915 med automobil fra Skien. Det gikk heldig helt til i tverrsvingen nedenfor Slevolden; men der møtte han 2 damer for hvilke han naturligvis skulde gjøre honnør. Men herunder tok bilen sin egen kurs, løp mot en rekksten der vred litt på sig og viste maskinen like lukt utover den 20-30 fot høie mur. Den jumpet nu fra sten til sten, inntil den tverrstoppet, idet den slo nesen så hårdt mot en fjellblokk at stykkene sprutet og chaufføren efter en kollbøtte på adskillige meter i god behold havnet i en potetåker.

Den fryktelige ulykke høsten 1912 øverst oppe i kleivene er ennu i friskt minne.
Kristoffer Sørensen fra Kokkersvold tillikemed sin gifte datter kom kjørende hjemmefra og skulde til Porsgrunn. Tett ved Skredderrønningen møter de automobil, der vettskremte hesten så at både den og vognen med iværende reisende fôr baklengs ned i en fryktelig, ca. 30 fot dyp avgrunn med den følge at mannen utåndet på stedet og vognen blev splintret, mens datteren og hesten som ved et under slapp nesten uskadt fra denne redsomme tildragelse.
Anm. Ved jernbanens åpning høsten 1882 hendøde plutselig omtrent all gjennemgangstrafikk på hovedveien og kun lokaltrafikken blev tilbake. l de aller siste år er imidlertid en ny form for gjennemgangstrafikk kommet på mote nemlig automobilkjøringen, der later til å være i sterk utvikling.

Bygdeveier: Bergsbygden. Det første andragende om off. hjelp til bygdevei i Eidanger finner vi den 4. februar 1839 fra opsittere i Bergsbygden. Andragendet blev forsynt med følgende anbefaling til øvrigheten fra formsk.: At nærværende andragende medfører sannhet er formsk. bekjent. Røra gårder svarer skyss til Kokkervold og har ingen annen vei å reise enn over Bergselven, hvor der for tiden ikke finnes bro. Man er da nødsaget til å la hesten svømme (!!) over, hvilket er meget vanskelig, når kjøretøi, skal medbringes. Veien fra Røra til Døvik er ufremkommelig og dessuten den eneste landevei man har til kirken. Men der er ingen til å vedlikeholde den hverken sommer eller vinter, og det vil bero på den høie veistyrelse om der i det hele tatt vil kunne ventes nogen offentlig hjelp.

30. mars 1841 ber endel gårdbrukere fra Bergsbygden atter om at veien derigjennem måtte istandsettes og bro over Bergselven og Røtuelven måtte bli opført på sognets bekostning. Mot 1 stemme besluttedes: Da veien ikke er rotelagt bygdevei bevilges intet. Bergsbygden hadde vistnok en rotlagt vei i disse dager; men den var lagt over Bergsheien fra Kokkersvold ned til «demningene», forbi Stamland og frem til Berg. Denne vei var nesten så å si mere å betrakte som et nødvendig onde enn den var til nytte for bygden, idet den sjelden eller aldri blev benyttet uten av folk som skulde til Kokkersvold og skysse.

Veien over Bergselven, Røtuelven og inn til Døvik var ennu kun å regne for en gangsti eller i det høieste en ridevei. År 1859, den 5. novbr. blev i repr. møte behandlet en henvendelse fra veiinspektør Blichfeldt inneholdende meddelelse om at opsitterne i Bergsbygden er villig til å yte årlig pliktarbeide til oparbeidelse av en kjørevei fra Berg til Lillegården mot at der av kommunen og. amtet bevilges et årlig bidrag av 30 spd., og at veien optas blandt bygdeveiene i Eidanger såvel hvad sommer- som vinterarbeide angår.
- Beslutning: De forlangte 30 spd. årlig bevilgedes inntil videre på ovenstående betingelser, - - - samt at mølleeieren (Bergselven) deltar som de øvrige gårdbrukere efter en skyld av 3 daler. Denne bevilgning kom ikke til å bli approbert i amtsformk. sammen med et lignende fra Marken.

1861-10-6 blir det tatt under fornyet behandling med følgende resultat: Veianlegget i Bergsbygden anbefales til antagelse efter de i repr.-møte av 5-11-59 opstilte betingelser. Dette veiarbeide påbegyntes høsten 1861 og det første spadestikk blev tatt i Visvaag tett sønnenfor hjørnet av huset, (som forlengst er nedrevet) Formann for anlegget var en eldre veiarbeider fra Telemarken, Lars HaIvorsen het han visst, og såvidt jeg husker blev han avlønnet av amtet, mens de 30 spd. blev anvendt til mineredskap. Peder P. Røra var kasserer for beløpet. Gårdene Ramberg og Stamland hadde kun det halve antall pliktdager, de lå så avsides. Det normale antall var vistnok 6 dager av skylddaleren, og arbeidet blev gjerne utført i tiden før slåtten. (Sætermånen).

Under anlegget (61-67) ophørte alt sommerarbeide på den gamle vei over Bergsheien, og da den nye var ferdig blev «Heiveien» ganske sløifet. A. Helland uttaler om veien i Bergsbygden at den er yterst tarvelig utstyrt hvad såvel stigninger som veidekke angår. Lengden fra Lillegården til Berg er ca. 5 km.

Berg - Ramberg. Efter langvarige diskusjoner og utsettelser blev det endelig i 1891 bevilget 150 kr. av sognet til assistanse for vei-inspektør Abel ved opstikning av veistykket Berg-Ramberg. l 1892 til anlegget 600 kr. l 1893 og 94 henholdsvis 300 og 600, tils. 900 kr. l 1895 likeledes 600 kr. l alt 2250 kr., hvorav distriktet og amtet svarer hver 1/3. Lengden opgis til ca. 2¾ km. Julius Ramberg var fra først av kasserer; men da han imidlertid kom til å bo i Brevik en tid, valgtes Søren Michelsen. Tilsynsmenn var H. Ramberg og Anders Lerstang.

Om dette veistykke uttaler prof. Am. Helland i «Norges land og folk»: Strekningen Berg-Ramberg, anlagt 1894-96 er en tidsmessig utstyrt grusvei.

Heistad - Frier. Til opstikning blev i 1891 bevilget 150 kr. (Abel). l 1892-93-94 henholdsvis 600-300-100 kr., tils. 1000 kr. av hvilke amt og kommune svarer hver sin tredjepart. Kasserer var O. Trygsland og tilsynsmenn Hans Christensen Skavrager og Hans Nilsen Sølverød. Lengde ca. 3 km.

Bro over Herregaardselv. 1801-3-9 bevilget kommunestyret 200 kr. til dette anlegg. Amtet sa nei. Restbeløpet måtte tilveiebringes av distriktet. Vedlikeholdelsen av broen påhviler kommunen. Tilsynsmenn A. Sørensen Lillegården og Amund I. Øvald. Broen var oprinnelig kalkulert til 2100 kr., men kostet alt ialt kun en 500 kr., da opsitterne gav både tømmer og pliktarbeide.

1890-16-12 behandlet repr. følgende andragende om oparbeidelse og rotelegning av bygdeveier: Fra Stamland, Oxum, Ramberg, Bjønnes, Rødseter, Buer, Heistad, Herøen. Kun 2 kom i betraktning som nevnt. l samme møte foreslår velkomiteen at veistykket Ørstvet-Haugholt blir sløifet. Beslutning: Saken utsettes.

1891-20-1 andrar Martin Stulen (Hovet) om at veistykket Ørstvet-Haugholt ikke må bli sløifet. Beslutning: Saken utsettes i henhold til nest foregående beslutning.

1891-16-4 foreligger andragende fra Martin Stulen om godtgjørelse for tap ved nedlagt rotevei. Besvarelse: Det oplyses at ingen rotelagt vei er nedlagt i herredet.

1891-20-1 foreligger andragende om rotelagt vei fra hovedveien forbi Slevolden, Traaholt og til Grønsholt. Likeså andr. fra Bassebo og Saga. Beslutning: Begge saker utsettes.

1892-4-7 fremkom ordføreren, J. Skrukkerød, med et forslag, der tør ha en nokså lang ventetid for sig. Det gjelder nemlig fortsettelse av veien fra Ramberg, sydover forbi Solvik til Bjønnes hovedgård; derfra nordover igjen langs kysten av Langangsfjorden helt inn til hovedveien ved Kokkersvold. Der ansøkes til amtet om fri ingeniørbistand til opstikning og beregning. Vedkommende opsittere har aldri hatt anledning til å benytte kjøretøi, men all forbindelse med utenverdenen må foregå tilvanns. Dette veiprojekt vil antagelig koste en 40 a 50,000 kr. Tanken er senere av og til dukket op i betydelig redusert skikkelse, nemlig som kun omfattende strekningen Ramberg-Bjønnes, der nu er bevilget.

Bygdeveie i Langangen og Marken. Den første henvendelse fra den bygd daterer sig fra 1. juni 1841, i form av et andragende fra Ole Andersen og flere på Langangsgårdene om at en bro over Langangselven måtte opføres på sognets bekostning.

23-7 erklærer formsk.: Da bemeldte bro ikke finnes opført blandt dem som skal bekostes av sognet, finner repr. ikke tilstrekkelig grunn til å gjøre nogen unntagelse med den. Det tør måske også være mindre påkrevet over nevnte elv å opføre en bro med stenkar. En trebro som hitinntil vil vistnok være fullt hensiktssvarende og dens kostende ikke større, enn at vedk. uten større besvær utreder det. Flere sådanne ansøkninger er også forhen av formsk. blitt avslått og det endog, hvor der kunne være større grunn til å bevilge enn i dette tilfelle. Søren E. Langangen deltok ikke i voteringen.

Rolig i 19 år. Markningene hadde imidlertid uten nogensomhelst hjelp av komm. oparbeidet sig en slags skranglevei fra Grinebroen til Kjendalen, såvidt at folk kunne komme frem med hjulredskap og ikke behøvde å stå ganske fast i sykdomstilfeller, begravelser og lign., og denne vei var endog blitt antatt som et slags rotevei. («Bivei»). Men så brister tålmodigheten. Bergsbygden hadde jo fått 30 spd. årlig til vei. År 1860 den 16. juni foreligger i repr.-møte andragende fra Markens distrikt om 15 spd. årlig til oparbeidelse og tildels omlegning av sistnevnte veistrekning; man håpet å få et lignende beløp av amtet. Samtlige gårdbrukere har forpliktet sig til et årlig pliktarbeide av 4 arbeidsdager pr. skylddaler - 140 dager årlig. Beløpet blev bevilget for 3 år under forutsetning at amtet yter et lign. beløp. - Mot 1 stemme (Ole P. Grava), der ønsker saken utsatt av budgetmessige hensyn.

Denne bevilgning kom foreløbig ikke til å bli approbert, idet andragendet strandet i amtsformsk. Året efter (1861-10-6) foreligger der imidlertid anmodning fra amtet om fornyet behandling av andragendet. Formsk. beslutter da følgende: Hvad angår veien i Markens distrikt da har opsitterne i roten allerede påbegynt oparbeidelsen av denne vei og forlanger således hertil ikke noget bidrag av amtet eller sognet. Kun har man tenkt sig å bibeholde repr.beslutningen av 16-6 f. år for såvidt anbelanger å få veien rotelagt.

Så hører vi intet fra Markefjerdingen før om 15 år. Først i 1875 den 10. sept. er der innkommet en ansøkning fra opsitterne i Marken om bidrag av kommunen og anbefaling til amtsbidrag til forbedring (minering m. m.) av bygdeveien fra Grinebroen til Kjendalen, da bidrag ingensinde dertil har vært erholdt. Repr.-møtet fatter følgende beslutning: 40 spd. bevilges av kommunekassen til utbedring og omlegning av bygdeveien mellem Grinebroen og Kjendalen. Herredsstyret anbefaler andragendet på det beste til et lignende bidrag av amtskassen så meget mere som denne besværlige bygdevei fra nytt av er uten noget som helst offentlig bidrag. Bevilgningen gjelder en gang for alle. Arbeidet blev vistnok ufført året efter (1876). Anm. Ved Langangsfjæra og ved Ønna er denne vei-strekning ennu så lav at sjøen ved «Bergflod» står ½ meter over veidekket.

Oklungen og Setret. 1839 den 9. april forelå et andradragende fra Oklungen og Setret ang. bygdevei. 3. juni nestefter forelå fogdens erklæring tillikemed skrivelse fra amtet. Formsk. fatter følgende beslutning: Der finnes flere steder i sognet der like såvel kunne tiltrenge hjelp til sine bygdeveier; men disse må finne sig i å istandsette og vedlikeholde sine veier selv. Dog synes det ikke ubillig at Setret og Oklungen burde fritas for å svare veiarbeide gjennem Bjørkedalen, og i så fall bør disse gårder selv holde sin bygdevei istand.

1860 den 23-8 lar opsitterne på Oklungen og Setret atter høre fra sig. Andragendet går ut på: Enten å skaffe dem kjørevei til sine gårder eller også at de måtte bli befridd for veiarbeide på andre roter for således å kunne anvende tiden til arbeide på sine egne veier. Ingen av delene fikk de!

Repr. søker gjennem en lang utvikling å gjøre ansøkerne begripelig, hvor umulig det er for tiden å innrømme dem hverken vei eller den forønskede fritagelse. l motsatt fall vilde både Per og Pål komme med samme krav, og hvem skulde da bære byrdene? Forresten anser man det ønskelig om disse gårdbrukere hadde opgitt, hvor meget de selv aktet å bidra til oparbeidelse av sine veier, forinnen nogen endelig beslutning i denne sak skulde avgis.

8-1-1862 kommer Oklungen og Setret med andragende om å bli fri for veiarbeide på hovedveien i 5 år for i denne tid å. forbedre veien til sine egne gårder. Repr.-møte 5-3-62: «Enstemmig besluttet».

Mere om Okl.-Setret. En 14-15 år senere fikk dog de anførte ansøkere ganske uventet og uten et øre i utlegg en av de fineste bygdeveier i hele sognet. Denne blev oparbeidet av Haukeraas bruks interessentskap, der var nødt til å sende sine produkter gjennem Markens distrikt til sjøen.

Fin grusvei, riktignok ikke fri for bakker, blev anlagt helt fra Oklungen stasjon og til Kjendalen, hvor den blev spleiset til den rotelagte bygdevei. Trafikken gikk livlig nogen år; men så måtte bruket stanse og vente på jernbanen. Den nye vei blev da så å si overflødig og lå i en 20-30 år uten at nogen tok sig av den; følgen blev derfor at den mere og mere forfallt. Veien blev imidlertid ingen billig affære for bruket, der efter forlydende kostet ut en 6000 kr. på denne konto.

1890-16-12 beslutter herredsst.: Veien fra Oklung. st.-Kjendalen vil efter ansøkning bli rotelagt ved ny roteinndeling såfremt oparbeidelsen skjer uten utgift for kommunen.

Nu dages det! 1908-24-1 søker A. Setre m. fl. om bevilgning av 8700 kr. til oparbeidelse av vei fra Setre til Kjendalen. Enstemmig beslutning: Til anlegg av veien Oklungen-Kjendalen bevilges det av amtsingeniøren i skrivelse av 30-11-07 foreslåtte beløp 8700 kr. på betingelse av at det interesserte distrikt refunderer herredet 1/3 av omhandlede beløp, 2900 kr., samt dessuten yter fri grunn, grus, fjell og stentak samt overtar enhver ulempeerstatning ved anlegget, og at amtet dessuten refunderer de resterende 2900 kr. Beløpet utbetales av kommunen i 3 på hinannen følgende år. Dette anlegg blev ferdig i 1910 og er en førsteklasses bygdevei.

Bygdeveier i Bjørkedalen og Herøen. Bjørkedalen har oprinnelig i likhet med andre bygder i sognet på egen bekostning oparbeidet en skarve bygdevei gjennem dalen. Denne synes allerede for over 100 år siden å være rotelagt; men sommer- som vinterarbeide var det dengang ikke så strengt med.

Trelasten kjørtes helt frem til Eidangerfjorden på «hake» eller på slepedrag oprinnelig ned forbi Sagløkken og Slevolden. Men allerede mens Løvenskiold var amtmann, altså før 1813, kom en resolusjon om at «slepedrag» og «slengedrag» skulde forbys og hjulredskap benyttes. Denne resolusjon blev for Eidangers vedkommende ikke satt i kraft. Ved firtiårene kommer resolusjonen igjen i skjerpet form, og Bjørkedalen ser sig nødt til å søke påny om dispensasjon. Den 9-6-41 behandler formsk. en henvendelse om at erholde tillatelse til å benytte de gamle redskaper. Bugge gir den 12-6 en utførlig redegjørelse for forholdet og anfører bl. a. at veien i Bjørkedalen er i en så mislig forfatning at det vist ikke er å tenke på å få den rettet å istandsatt, da omkostningene langt vilde overstige ikke alene supplikanternes evner, men endog hele sognets. Og å kjøre 60-fots spirer på 4-hjuls vogn i den trakt som her er tale om vil være en umulighet, likesom det er ufattelig, hvorledes man skulde få vendt, når man kommer til Porsgrund og inn i svingen ved høker Thorsten Jacobsen og kjøbm. C. Vauvert med et sådant less.

1862 den 10-5 kommer Bjørkedalen for første gang med andragende om et bidrag, stort 25 spd. i 2 år til omlegning av veien fra Prestemoen til Gusfred. Ansøkerne forbinner sig til å svare 4 pliktdager årlig av hver skylddaler, hvilket opgis til 270 dager årlig. Beslutning: Bevilges ikke.

Samme dato ansøker Bjørkedalen om at veien ffa Nordal til Buer må bli rotelagt. Mot 1 stemme besluttedes: InnviIges ikke.
Veistykket Prestemoen-Gusfred blev imidlertid oparbeidet av opsitterne på egen bekostning i 1862.

Atter Nordal - Buer. 1870-2-5 behandlet formsk. et andragende fra opsitterne i Bjarkedalen om å få veistykket Nordal - «Buerhvad» rotelagt. Beslutning: Saken utsettes. 7. juni fikk saken følgende utfall: Mot ordførerens (H. J. Hvalen), Amund Tvetens og A. O. Langangens stemme besluttedes at veistykke Nordal - Buerhvad, ca. 1700 alen, skaI rotelegges efter at veien er forsvarlig oparbeidet under veistyrelsens kontroll.

En sIede tvers over veien. Den 4. juli kommer der imidlertid andragende fra Jacob N. Siljan og Ole O. Flogstad om at nevnte veistykke ikke må bli rotelagt, men at den gamle vei heller må bli omlagt fra Kjølsrød til Holtet. 1871-4-3. Beslutning: Saken utsettes. 19-5. Ny behandling: Saken utsettes.

4. juli: Rotelegning betreffende veien Nordal - Buerhvad. Beslutning: (Med 4 mot 3 stemmer). Veistykket blir å rotelegge efter laveste klasse bygdevei og under ovennevnte forutsetninger.
Nogen omlegning av stykket Kjølsrød - Holtet blev der ikke tale om. Da jernbanen kom blev imidlertid på dennes bekostning Bjørkedalsveien lagt ned forbi stasjonen, hvorved bakkene nordenfor og sønnenfor Flogstad blev omgått.

Buer - Buerbakken. I 1893 og 95 blev der av kommunen bevilget henholdsvis 350 og 370 kr., tils. 720 kr. til oparbeidelse av veistykket Buer - Buerbakken. Lengden opgis til 600 m. Kasserer var Lars Buer. Tilsynsmann: Helge Buer. Dette er såvidt det kan sees den første og eneste pengehjelp Bjørkedalen har erholdt av sognet til anlegg av bygdevei. Amtet og distriktet svarer hver 1/3 av beløpet.

År 1872 oparbeider de 2 søndre Lundegårder for egen bekostning en fin privatvei ned til Kjølsrødbroen. Derved undgåes den lange sving op om Kvestad når disse gårder skulde sydover. Jernbanen bekostet bro-overgangen over linjen. Anm. Veistykket forbi Eidanger stasjon fra Larviksveien - Breviksveien er også bekostet av jernbanen, men vedlikeholdes av Eidanger. Likeså ved Nystrand.

Herøbygden. 1870-2-6 behandledes et andragende i formsk. fra opsittere i Herøbygden av 22. april om å erholde bidrag av sognet til istandsettelse av deres bygdevei tillikemed tilskudd av amtskassen. Anlegget skal ifølge nevnte skrivelse ta sin begynnelse ved Hans Herøen, igjennem den såkalte Herøbygd over Øienkast til Porsgrund.

Repr.-møte den 7-6-1870 fatter følgende beslutning: Til bestridelse av minering og tilsyn med veianlegget rnellem Herøen og bygrensen bevilges 15 spd. årlig i 3 år. Ansøkningen anbefales til bidrag av amtet. 1870-25-7 er der fremme i formsk. en skrivelse fra amtet med påtegning av vei-inspektør Blichfeldt om at veianlegget Herøen - Øienkast - Porsgrund må bli rotelagt. Beslutning: Forannevnte veistrekning blir å opta som rotelagt vei i samme lengde som den gamle vei fra Flåttenjordet og til Gunneklev.

Nytt andragende fra Herøen. 1872-25-3 foreligger der en ny henvendelse fra Herøen, denne gang om at resten av bygdeveien gjennem distriktet, ca. 1200 alen, også må bli rotelagt. (Strekningen fra Hans Herøen og til Rolighetssundet). Beslutning: Saken utsettes.

Herøfolket må nu vente i 22 år; ti først i 1894 gikk denne sak ilås. Bevilgning blev da gitt en gang for alle av sognet med 550 kr., av hvilket beløp distriktet og amtet svarer hver sin tredjedel. Forlengelsen frem til Sundet opgis til 714 m. Kasserer: H. Thorsen; tilsynsmann: A. Thorsen. De to sistnevnte veistrekninger opgis å være ferdige i 1873 og 1897.

Flytebroen over Rolighetssundet er bekostet og vedlikeholdes av distriktet. Opført omkring 1895. Broen over sundet ved Kulltangen er opført 1893 av Porsgrunns kommune ved broformann Kristian Abrahamsen.

Formannsk. gjør mosjon. l anledning et tilsendt lovforslag erklærer formannsk. den 23-3-1841 følgende: Sådan som det nu er innrettet er enkelte roter pålagt å vedlikeholde flere broer på hovedveien. Form. finner dette ubillig da hovedveien er til ikke hverken for roten eller bygden, men for staten, og derfor bør broene bekostes av staten eller amtet. Form. kjenner til at 2 sådanne broer nu er så forfallne at de må opbygges fra nytt av. Skal nu disse opføres av sten, vil den ene av dem koste minst 150 spd. Dette finner hin rote byrdefullt og ubillig så meget mere, som de veipliktige på andre roter her i sognet er befridd for denne byrde, da broene bør gå på amtet.

Form. tror det derfor billig at der i forventede lover optas de bestemmelser at alle broer på hovedveien, deres opførelse og vedlikeholdelse, bekostes av statskassen eller amtet. Hvad angår broene på bygdeveiene anser form. det hensiktsmessig at deres opføreise og vedlikeholdelse blir pålagt rotene forsåvidt deres kostende ikke overstiger 30 spd., men at i siste tilfelle bekostningen utredes av tinglauget. Endelig tror form. at § 39 i loven av 28. juli 1824 tiltrenger forandring. l Eidanger sogn er der 2½ mil hovedvei, hvis vedlikehold på høist ubetydelig nær påhviler gårdbrukerne, mens der i Gjerpen kun er omtrent ¾ mil hovedvei; Gjerpen har ikke desto mindre henved 1200 skylddaler, mens Eidanger kun har 437.

Når nu hovedveien skal omlegges da må gårdbrukerne utføre veiarbeide uten betaling, og dette arbeide skal vedvare årlig inntil veien er ferdig. Eidanger der i skyld og folketall er 2/3 under Gjerpen må således svare 2/3 mere arbeide, og det er dog soleklart at dette er uretferdig. Vårt forhold til Bamble og flere sogne er like så ubillig. Form. tror det derfor retferdigst at de mindre kommuner ved hovedveies oparbeidelse og omlegning bør gis adgang til å erholde hjelp av de større kommuner i det forhold som øvrigheten finner å være rett og billig. (Bugge etc.).