Skonnertskip Efeu

og skipets førere fra Breviksdistriktet

av Johnny Sørensen

«Efeu» ble bygd ved Bideford i Prince Edward Island, Canada i 1878. Den var bygd av tre, og hadde iflg. norske målinger fra 1907 følgende data: Lengde 138,2 fot bredde 26,2 fot og dypgående 16,1 fot. Skonnertskip «Efeu» var på 400,88 brutto tonn og 375,83 netto tonn.

«Efeu» hadde en besetning på 8 mann inklusiv kapteinen.

Det var et av de gamle Bideford verft som bygde skuten. Daværende eier av verftet het William Richards. Skuten var også konstruert av William Richards.

Kaptein William Richards (1819-1914) var født i Swansea, Wales, England 15. mai 1819. Reiste til sjøs 18 år gammel. Ble skipsfører i en alder av 25 år. Han ble fører av skip tilhørende James Yeo sr., Port Hill, Prince Edward Island. Han forlot senere sjøen og engasjerte seg i skipsbygging, først i Port Hill og senere i Bideford.
Han giftet seg i 1849 med Susanah Sargent Yeo, datter av James Yeo sr.

I Bideford bygde William Richards opp verftet til en av de største i Prince Edward Island. I årene 1858-1890 finansierte han bygging av skrog på en rekke steder langs kysten av Prince Edward Island. Totalt bygde han mellom 75-90 skip i størrelse 300-1000 tonn. De fleste skipene ble bygd for salg på det britiske marked. Mange av skipene ble overtatt av firma T. P. Richards & Company i Swansea. Seniorsjefen i firmaet var bror av William Richards, nemlig Thomas Picton Richards.

William Richards deltok også i det politiske liv i Prince Edward Island. I 1879 ble han valgt inn i House of Assembly. Videre var han president i Prince Edward Island Steam Navigation Company, som hadde passasjer- og postruten mellom øya og fastlandet.

Straks skuten var sjøsatt ble den seilt over til England hvor William Richards britiske agenter, Thomas Picton Richards og Samuel Browning Power, Swansea fikk i oppdrag å selge den. Prisen for skuten måtte være minst £ 3000,- på det britiske marked. 21. januar 1879 ble skuten registrert i England. Den hadde da blitt solgt til en slektning av agentene, nemlig Charles Richards i Swansea.
Ved sjøsettingen hadde skuten fatt navnet «Gordon».

Da den tilhørte familien Richards i Swansea hadde den blant annet følgende turer: Rotterdam til Charleston, South Carolina og tilbake til Cork. I 1882 og i 1884 fra Curacao til London og tilbake til Port Nolloth. «Gordon» seilte i dypvannstraden på Atlanteren i konkurranse med barker og fullriggere.

Etter vedvarende uvær hvor «Gordon» ble sterkt skadet både på rigg og skrog ble den solgt i 1888 til et firma i Brazil som het Pineiro i Natal. Hun fikk da navnet «Potengy».

Det finnes ingen papirer på «Potengy» mens hun tilhørte Pineiro i Natal, Brazil. En kjenner til at når Gunerius Olsen overtok skuten var den nyrigget. Konsul Haagensen i Grimsby kan muligens ha kjøpt skuten fra det brasilianske rederi og rigget henne opp. Gunerius Olsen førte «Efeu» for konsul Haagensen i Grimsby. Og da skuten ble overført til norske eiere, nemlig Henrik A. Røed i Sandefjord fortsatte Gunerius Olsen som skipper ombord.

Konsul Haagensen i Grimsby stod som bestyrende reder for en del av de skutene som var kjøpt av Grimsby Co-operative Ice Company.

Det var i Grimsby to konkurrende importfirma for natur-is. The Grimsby Ice Company og The Grimsby Co-operative Ice Company. Det første selskapet ble startet i 1850-årene, mens sistnevnte selskap ble startet i 1872. The Grimsby Ice Company hadde skutene «Athenian», «Alliance», «Derwent», «Kappa», «Oryx», «Warden Law» m. fl. Kjente skutenavn for Breviksfolk. Skutene ble senere norsk-registrerte ved at Corn. Røe i Brevik overtok dem i årene 1883-84.

Det andre selskapet The Grimsby Co-operative Ice Company hadde blant annet skutene «Violet», «Acom» og «Mangerton». Dette selskapets skuter ble av konsul Haagensen i Grimsby overført til Christen Sørensen i Brevik og Henrik A. Røed i Sandefjord. Her hørte også «Efeu» hjemme (i Sandefjord) da det kom over på norske hender.

Selv om «Efeu» var registrert i Sandefjord hadde den skippere og mannskap fra Breviksdistriktet. «Efeu» gikk i isfarten på Grimsby i mange år. Det fortelles at Gunerius Olsen seilte «Efeu» inn Lauersvelget ved Halden med nord-ost vind, hvilket aldri har vært gjort hverken før eller siden. Seilasen mellom Norge og England var mange ganger rene kappseilasen. Og Gunerius Olsen har selv fortalt:

«Den mest reale kappseilas var den som foregikk mellom bark «Derwent», ført av Anders Andersen, Sandøya og skonnertskip «Efeu» med Olsen som fører. Begge fartøyer gikk ut fra Grimsby en ettermiddag i februar bestemt for Oslo med kullast. Vind og vær var skiftende, både med hensyn til vindens retning og styrke. Man fikk hverandre i sikte flere ganger på turen, likesom man splittes igjen. Kommen oppunder Arendal møttes man av sterk kuling av nordost med snebyger. Begge fartøyer førte et svært press av seil, men holdt hele tiden hverandre i sikte. Etter 6 døgns seilas fra Grimsby ankret «Efeu» ved Horten kl. 2 e.m. og kl. 4 samme ettermiddag ankret «Derwent» sammesteds. Neste dag fikk begge fartøyer en bukserbåt som slepte dem til Oslo. Her ble kullene losset, man slepte til Brevik for å laste is igjen, kom til sjøs samme dag med såpass mellomrom at den ene ikke så den andre. Etter 7 døgns kryssing og bauting med forskjellig vær og vind kom begge fartøyer til Grimsby samtidig.»

«Efeu» var en kjent skute i fjorden ved Brevik. En notis i bladet «Grenmar» 11/2 1899 forteller at foruten «Efeu» som lå og lastet is ved Findal (Bamble) lå 11 andre skuter ved forskjellige steder i Brevik og omegn. Avisen skriver også at gjennomsnittstykkelsen på isen er 16 tommer, men kan være helt oppe i 20 tommers tykkelse. Arbeidet med skjæring og innsetting i ishus foregår med full kraft ved de fleste dammene.

«Var man heldig med seilas, lossing og lasting kunne man gjøre turen på 13 dager. Skipper Gunerius Olsen seilte med full last av kull fra Grimsby til Kristiansand med skonnertskip «Efeu». Det ble så slept til Brevik og seilte over igjen, i alt 15 dager. En annen gang, da han seilte til Skien med kull og tilbake til England med is brukte han 12 dager.»

skriver Jac. Worm Müller i Den norske sjøfarts historie.

At hard seilas trenger vedlikehold ser man av at i 1907 finner vi «Efeu» på Jacobsens verft i Langesund hvor den blir drevet og forhudet, foruten reparasjon av rigg og luker.

Da Cornelius Røe i Brevik overtok «Efeu» i 1910 gav han det navnet «Push». Fører Pedor Jørgensen førte da skonnertskipet både med navnet «Efeu» og med navnet «Push».

I 1917 ble skonnertskipet solgt til Chr. Nielsen i Christiania (Oslo), etter at Tobias Tobiassen (Brevik), deretter Hans Hansen (Brevik) hadde vært reder for «Push». Den første verdenskrig gjorde ende på en mengde seilskuter, så også «Push». På reise fra West Hartlepool lastet med kull for Oslo rundt månedsskiftet august/september 1917 forsvant skonnertskipet i Nordsjøen. Hele besetningen på 8 mann drev iland som lik på Vestlandet. Et avisutklipp fra Norsk sjøfartsmuseums opplysningsarkiv står følgende:

«Push»
Hele besetningen er nu drevet iland som lik

Fra den forsvunne Kristinania-skonnert «Push» er nu hele besetningen, 8 mand, drevet i land som lik. De to sist ilanddrevne viser seg å være Erik R. V. Malm fra Sverige og stuert Knut Aulie fra Kristiania. Malm er blitt begravet på Levanger kirkegård og Aulie, som er drevet iland nær Bergen er blitt begravet der.

Fra Ålesund telegraferes til rederiet at kaptein Knudsens lik er blitt ført dertil. To leger har undersøkt liket uten at noen ytre molest kunne påvises. Ålesund Skipperforening skal i ettermiddag under sin fane ledsage kaptein Knudsens blomstersmykkede kiste ombord i dampskibet «Namsos». Begravelsen skal foregå i Kristiania.

Rederiet ber oss herigjennom på dets egne og de pårørendes vegne å bringe Ålesunds Skipperforening en takk for den ære som er blitt vist den omkomne kapteinen.

Et rykte om at der skal være funnet vrakrester av en livbåt tilhørende «Push» er ikke blitt bekreftet. For om mulig å få forlisårsaken bragt på det rene har rederiet gjennom vår legasjon i Berlin rettet en forespørsel til de tyske myndigheter.

I norsk Sjøulykkesstatistikk for 1917 er forliset av «Push» gitt følgende omtale:

Sk. «Push» (H.M.S.R.) av Kristiania avgikk fra West Hartlepool den 24. august med en ladning kull bestemt til Kristiania. Da man senere intet har hørt fra skibet, med undtagelse av at 6 lik tilhørende besetningen og rester av en båt er drevet iland på Stad og Sunnmørekysten, må det antas at fartøyet er forlist og besetningen, 8 mann, omkommet.

Undersøkelse ved Ålesunds og Fjordenes politikammer og forhør i Kristiania den 19. januar nestetter.Skibsinspektøren fant i henhold til de foreliggende opplysninger:

1. At fartøyet ved avgangen fra West Hartlepool må antas at ha vært i sjødyktig stand og forskriftsmessig utstyrt med redningsredskaper m.v.
2. At årsaken til skipets forsvinnen er uoppklart, men at det er mulig at fartøyet har støtt på en mine eller vrak og derved gått tilbunds.

Henlagt.

Arkivet har videre flg. navn på personer som forsvant med «Push» august 1917:

Seilskibet «Push»forsvunnet i 1917:
Knudsen, Karl, fører, f. 1866. Oslo
Gudmundsen, Karl, styrmand, f. 1866. Oslo.
Aulie, Knut, stuert, f. 1854. Oslo
Olsen, Karolius, matros, f. 1881. Volden, Møre.

Selv om skonnertskip «Efeu» var registrert i Sandefjord ble den av mange betraktet som en skute som hørte hjemme i Brevik. Den hadde da hele tiden skippere fra Breviks-distriktet. Dessuten ble den overtatt av Corn. Røe i Brevik i 1910, og fikk da også Brevik som hjemby, dog under navnet «Push».

Vi skal her se nærmere på de skippere som stod ombord i «Efeu» / «Push». En finner det da naturlig å begynne med Ole Gunerius Olsen (18/10 1859 - 3/4 1948). Han var skipper ombord i «Efeu» i en årrekke.

Ole Gunerius Olsen var født i Krabberødstranda (Bamble), men var fra sin ungdom bosatt i Brevik, nærmere bestemt i Trosvik. Som mange andre gutter i Brevik reiste Gunerius Olsen tilsjøs like etter konfirmasjonen. Olsen stod til konfirmasjon 1. søndag etter påske i 1874, 14 og et halvt år gammel. I august 1874 fikk han hyre på skonnertkoff «Elisabeth» av Langesund. (Elisabeth ble kjøpt til Brevik i 1874 av Oluf Martin Coch, sønn av N. W. Coch). Skonnertkoffen var bygd i Holland. Det var ikke store skuten, 65 kml. var det hele og han var mønstret på som kokk for 4 daler i måneden. Skuten lå på Brevik havn og skulle til West Hartlepool med props som ble lastet ombord i «Elisabeth» på nordsiden av Kotøya ved Nystrand.

For den unge gutten ble turen et blodslit. Han måtte stå til tjeneste nesten 24 timer i døgnet med en skipper som ikke var nådig. Da «Elisabeth» ankret opp ved Stathelle etter returen fra W. Hartlepool via Aalborg ble hun liggende for vinteren - og Gunerius Olsen kom hjem fra sin første reis. Senhøstes samme året mønstret han på barken «Gladiator» av Porsgrunn. Der ombord var livet så hardt for en ung gutt at han måtte rømme skuten. Han kom dermed ombord i et engelsk skip som het «The Merchant» Ombord på det engelske skipet ble han lærling og var ombord der i tre og et halvt år.

I motsetning til de 2 norske skutene, ble han meget godt behandlet ombord i «The Merchant». Skuten seilte mest på Vestindien. Gunerius Olsen fikk her ombord lære sjømannskap, og da læretiden var omme, fikk han overrakt det tradisjonelle sølvur av kapteinen.

Gunerius Olsen kom hjem til Brevik som en voksen holden kar, kunne snakke engelsk, og hadde lagt seg opp litt penger. Her hjemme tok han navigasjonseksamen på 3 mndr. og seilte ut igjen.

Olsen seilte da ut med bark «Iduna» (266½ kml.) med skipper og reder August Christian Petersen. «lduna» var en skarpseiler og kunne gjøre 12 mils fart har Olsen fortalt.

Så var han ombord i fullriggeren «Foma» som ble ført av P. A. Stoesen, Brevik.

I noen år seilte han mest med amerikanske skuter på kysten av Amerika, og steg i gradene som offiser ombord.

Ole Gunerius Olsen var i 1887 styrmann ombord på brigg «Vesta» med Ingebret Rohde som fører. Deretter var han et par år styrmann på «Mangerton», bestyrende reder konsul Haagensen, Grimsby, senere Henrik A. Røed, Sandefjord. Etter 2 år på «Mangerton» ble han fører av «Efeu» som han førte i en rekke år.

Etter «Efeu» var Gunerius Olsen fører av «Havfruen». Da Olsen hadde ført «Havfruen» i 9 mnd. ble den overrendt av en engelsk damper ved innseilingen til Hamburg. «Havfruen» som var en bark på 278 n.t., bygd i Grimstad i 1853 var disponert av Ingebret Jensen og Otto Ruberg. Da Gunerius Olsen gikk i land begynte han som formann ved Trosvik Verksted, Brevik.

Ole Gunerius Olsen var en skipper og hedersmann av den gamle skole. Han ble engasjert i ungdomsarbeidet i Brevik. Han var dessuten en fremragende bygger av seilskutemodeller. Ved siden av har han malt en rekke seilskutemalerier.

Han var formann i Brevik og Omegn Sjømannsforening i 1917. Han døde i 1948 - 89 år gammel.

Ordinær offiserslærling kontrakt

Denne kontrakt som den 13. dag i juli måned 1875 ble inngått mellom Gunerius Olsen som er 15 år gammel og fra Stathelle i Norge som den ene part og William Henry Tanner fra Lewes i Sussex som den annen part, bekrefter at den nevnte Gunerius Olsen herved frivillig binder seg som lærling under den nevnte William Henry Tanner hans utøvere, administratører og kompanjonger (heretter benevnt EAA) for en periode av 3 år fra ovennevnte dato. Og den nevnte offiserslærling lover herved at i den nevnte periode vil han trofast tjene sin kaptein, EAA, og adlyde hans og deres lovlige befalinger og holde på hans og deres hemmeligheter, og vil når det er nødvendig gjøre regning for hans og deres varer og penger som vil bli overlatt til hans ivaretagelse eller kommer i hans hender.

I tilfelle at nevnte offiserslærling kommer i Hennes Majestets tjeneste i den nevnte tid vil han gjøre regnskap for å betale til sin nevnte kaptein, EAA, all slags lønn, prisepenger og andre penger som han vil bli betalt for i slik tjeneste. Den nevnte offiserslærling må ikke i den nevnte tid gjøre noen skade på sin Kaptein, EAKs ting og heller ikke vil han tillate at slik skade blir gjort av andre. Men vil om nødvendig hindre dette og advare om dette, og vil ikke underslå eller sløse med sin Kapteins, EAA, eiendeler, han vil heller ikke gi eller låne noe av det samme til andre uten deres tillatelse. Han vil heller ikke forsvinne fra hans og deres tjeneste uten tillatelse. Han vil heller ikke besøke vertshus og barer uten i sin kaptein eller hans utøveres tjeneste. Han vil heller ikke delta i noe ulovlig spill.

Til gjengjeld for ovennevnte avtaler den ovennevnte kaptein med den nevnte lærling at i den nevnte tid vil og skal Kapteinen og EAA bruke alle nødvendige midler til å lære eller sørge for å få lært offiserslærlingen sjømannsfaget og forsyne den nevnte lærling med tilstrekkelig føde, drikke og husrom, medisiner og legehjelp og betale lærlingen en sum på £ 40 på følgende måte: 1. året £ 10 2. året £ 14 og 3. året £ 16, og hvis han tjener sin tid til sin kapteins tilfredshet vil han få en sølvklokke.

Offiserslærlingen sørger selv for køyklær, klær og nødvendigheter. (Unntatt slike som er nevnt tidligere som kapteinen eller EAA skal holde). Og det er herved avtalt at hvis kapteinen EAA holder køyklær eller klær for lærlingen, kan han og de trekke et hvert beløp som blir brukt til dette fra betalingen som man er blitt enig om.

Og til overholdelse av denne kontrakt, hver av dem både Gunerius Olsen og William Henry Tanner og hans EAA seg til å betale den annen en sum på £ 5 hvis kontrakten blir brutt.

Til bekreftelse for ovennevnte har de nevnte parter nedenunder undertegnet med hånd og segl.

Da Ole Gunerius Olsen forlot «Efeu» som skipper overtok Nicolai A. Busk i 1904 som fører av skonnertskipet. Busk var, likesom Olsen, fra Krabberødstrand i Bamble, født i 1874.

Nicolai Busk stod som fører av «Efeu» i ett år. Deretter - i 1905 ble han fører av bark «Helens». «Helens» hørte i likhet med «Efeu» hjemme i Sandefjord, reder Henrik A. Røed. «Helens» var på 449 t. og bygd i Sunderland 1872. «Helens» hadde tidligere vært eiet av The Grimsby Co-operative Ice Company.

Med Busk som fører fór «Helens» i langfart. På reise fra Trinidad til Stettin i 1906 forsvant skipet. Såvidt en kjenner til var «Helens» lastet med gatebek ved avreise fra Trinidad. Ombord var også Nicolai Busks yngste bror, Georg, som var førstereisgutt. Det var den 20. august 1906, og siden har ingen hørt noe fra skipet.
Nicolai Busk ble 32 år gammel.

Johan Nilsen (1612 1876 - 4/7 1939) var skipper ombord i «Efeu» i årene 1905 og 1906.

Johan Nilsen, som var fra Stathelle, var 19 år gammel da han i februar 1895 avla «Den almindelige Styrmandseksamen» med «Første karakter» i Porsgrunn. I april samme år reiste han ut med «Filadelfia» fra Skien til England og tilbake til Skien. Så en tur over til England med «Rufus» av Brevik (tilh. Johan Hansen i Bukta). Senere finner vi ham ombord i «Brilliant»», «Anna», «Asta», «Columbus» og så var han påmønstret «Efeu» fra 8/12 1898 til 16/1 1899. Det gjaldt en reise Brevik-England-Porsgrunn. Gunerius Olsen var da skipper ombord.

Fra 20/7 1904 til 27/10 1904 var han skipper ombord i «Efeu», likeledes fra 29/4 1905 til han avmønstret i Larvik 30/5 1905. Videre var han ombord i «Hektor», «Løvspring», «Natvig», «H.H. Strand» og «Lydia».

Da seilskutetiden ebbet ut gikk Johan Nilsen over til dampfartøyer. I 1912 var han å finne ombord i D/S «Rakina» på vei til New Zealand. Deretter med D/S «Whangari» fra Melbourne til Norge. Seilte over til New York i 1913 med D/S «Aurora». I 1916 var han fører for «Fart l».

I skipspapirene har han meldt reise til Amerika i 1918. I 1935 påmønstret han igjen i Brevik og seilte da som 1. styrmann ett år.
Johan Nilsen døde i 1939. I årene 1907-13 var Pedor Jørgensen (21/6 1881 - 4/11 1960) skipper ombord på «Efeu». Han var født i Brevik. I året 1900 tok han stymannseksamen 19 år gammel. Et par år senere (ant. 1903) finner vi ham som styrmann ombord på bark «Ellen» av Brevik. Reder Ole Versvik.

Denne barken var bygd i Sunderland i 1864 og var på 599 t. Før barken kom på norske hender hadde den det klangfulle navn «Spirit of the Morning». I parentes bemerkes at den selvsamme barken ble solgt i 1922 til Christiania Portland Cementfabrikk A/S. Den ble avrigget og antagelig brukt til cementtransport ved Slemmestad. Men tilbake til århundreskiftet. Bark «Ellen» med Sven Andersen, Brevik som fører og Pedor Jørgensen som styrmann var i 1903(?) på vei til Australia. Underveis ble besetningen angrepet av en antagelig smittsom sykdom. Kapteinen Sven Andersen samt flere av mannskapet døde. Styrmann Pedor Jørgensen overtok kommandoen ombord. Med en sterkt redusert besetning klarte han å få skuten til Australia.

På grunn av smittefare ble de liggende utenfor havneområdet til de hadde fått lege ombord. Noen av mannskapet kom på sykehus. Skuten ble røket på grunn av smittefaren.

Kapteinen ombord, Sven Andersen fra Kanalen i Brevik etterlot seg hustru og 3 barn som senere reiste til Amerika.

Pedor Jørgensen ble som nevnt fører av «Efeu» i 1907. Reder var da Grethe Andrea Røed, Sandefjord, enke etter Henrik A. Røed.

Pedor Jørgensen stod som skipper ombord da Corn. Røe, Brevik, overtok som reder i 1910 og gav det navnet «Push». Jørgensen førte skuten helt fram til 1913.

Senere seilte Jørgensen med «Queen of Scots», en fullfigger på 1418 br.t. bygd i Stockton i 1877. Reder Martin Olsen. «Queen of Scots» gikk da i fart på Nord- og Sør-Amerika.

Under 1. verdenskrig gikk han i fart mellom England og Frankrike ett års tid, da det var vanskelig å komme hjem til Norge.

Da seilskuteepoken var over gikk han som så mange andre over til damp. Han var bl. annet på «Skarp», Bergs rederi.

Pedor Jørgensen giftet seg med Gunhilde Christensen i 1908 og flyttet da til Porsgrunn hvor han siden bodde. Han sluttet på sjøen ca. 60 år gammel. Og nøt sitt velfortjente otium etter et langt liv til sjøs. Otto Salvesen (14/10 1867 - 717 1947) var skipper på «Push» (tidl. «Efeu») i 1914. Han var fører av bark «Athenian», reder Corn. Røe, Brevik i 1904. Han hadde dessuten også stått ombord i den kjente skarpseileren «Kappa». Som avløsende skipper førte han «Warden Law» enkelte turer.

Corn. Røe hadde latt bygge en slepebåt ved Porsgrund Værksted. Slepebåten het «Skagerak» og Otto Salvesen var skipper ombord. Otto Salvesen førte også dampskipet «Gangeren» innkjøpt fra England av Cornelius Røe. D/S «Ocean» (senere Bjørklund) reder Sam. Ugelstad, Brevik hadde også Otto Salvesen som skipper.

Han opplevde forlis med D/S «Bard», reder Sam. Ugelstad:
D/S «Bard» gikk i desember 1916 på en mine under den skotske kyst. Salvesen og 2. styrmann ble stående på brua til vannet vasket om bena på dem. De ble svømmende i isvann til en liten skotsk båt kom og reddet dem. Seks mann ble berget og syv mann gikk ned med fartøyet.

Otto Salvesen sluttet å seile på de store hav i 1920-årene, da han fikk jobb som fergefører på fergen Brevik-Stathelle. Der stod han ombord til han gikk av med pensjon i 1937.

Otto Salvesen var en tid medlem av Brevik Bystyre. I styret i Sjømannsforeningen var han aktiv i en rekke år. Han hadde også vært medlem av ferjestyret i Brevik.

Peter Eriksen (27/4 1850 - 17/8 1928) som var fører av «Efeu» i 1915 var født i Kragerø i 1850. Han gikk til sjøs i 15 års alderen. 27/5 1874 giftet han seg og bosatte seg i Brevik. Hans hustru Amalie Eriksen (født Larsen 25/9 1851) tilhørte en gammel Breviksfamilie.

Han ble skipper ombord på bark «Lord Baltimore» i 1878 hvor han overtok da Just Pharoe døde. Reder H. C. Albretsen (senere N. W. Coch). Han førte dette skipet i hele 11 år. Senere førte han bark «Holden»¹, 225 n.t. bygd i Nova Scotia i 1863, reder Johan Hansen (1825-1904 (Hansen i Bukta).

Med bark «Holden» gjorde Eriksen bl. annet denne tur: Fra Brevik til Liverpool og derfra til Island med stykkgods. Fra Island til Richibucto i Canada i ballast der ble det lastet planker for Wales. Så gikk turen til Troon i Scotland, hvor - det ble lastet kull for Vestindien. På Cuba tok man ombord honning for London. Og fra London reiste man hjem til Brevik.

Peter Eriksen førte også bark «Gattesburgh» tilhørende et rederi i London. Videre bark «Eugenie» tilh. Sam. Larsen, bark «Hafrsfjord», tilh. P. A. Stoesen, skonnertskip «Charlie Blackwood» og skonnertskip «Krone» som tilhørte Zacharias Christensen, skonnertskip «Planet» som han var medeier i, skonnertskip «Fri», tilh. Sam. Larsen, bark «Adele», Lars H. Stoesens rederi og endelig skonnertskip «Push», reder Hans Hansen.

Peter Eriksen gikk da i land etter å ha seilt i 50 år, derav 37 år som skipper.

Peter Eriksen var med på 2 forlis. Den ene gangen med brigg «Holden» utenfor West Hartlepool i 1875 hvor alle ble reddet. Den andre gangen var han fører av bark «Adele» som 19. januar 1912 under en voldsom sydost storm drev i land på Orknøyene. De hadde da vært på reise fra Brevik til Hull i 8 dager med uavlatelig orkanbyger. Dekkslasten var blitt skyllet overbord en av de første dagene. Og den kontinuerlige stormen hadde ført dem opp under Orknøyene. De hadde ingen seilføring og skipet var ikke manøverdyktig. Det ble kastet inn på en rekke skjær. «Adele» brakk i to og all trelasten fløt rundt i det rasende vannet. 2 mann ble borte i forsøk på å svømme til land. Etter 8 timer strabaser klarte resten av mannskapet seg i land.

Peter Eriksen tok jobb som vaktmann ved Sementfabrikken i Dalen etter at han hadde gått i land.

Peter Eriksen bodde på Øya i Brevik, nærmere bestemt i det huset som i dag har nr. 5 i Håøyabakken.

Note:
1. Må ikke forveksles med brigg «Holden», reder Esmark & Nielsen, Brevik, hvor Johan Hansen var skipper. 14. november 1875 strandet briggen utenfor West Hartlepool og ble vrak. Peter Eriksen var da styrmann ombord.

Skuten har hatt følgende navn:

1878: «Gordon», Swansea, England
1888: «Potengy», Natal, Brazil
1892: «Efeu», Sandefjord
1910: «Push», Brevik (fra 1917 Oslo)

Skonnertskip, bygd i Bideford, Prince Edward Island, Canada 1878.
400,88 brutto registertonn

Kjenningssignal: HMSR

Utarbeidet av Johnny Sørensen, Brevik

Kilder:

Brevik Historielags arkiver
Norsk Sjøfartsmuseum
Brevik gjennom tidene bind I
Haakon Hansen og Johan Knap: Seilskip i Sandar og Sandefjord, Sandefjord 1962.
Det norske Veritas
Jac. Worm Müller: Den norske sjøfarts historie bind 2
Breviksposten (PD)
Director Basil Greenhill, National Maritime Museum, London, England
Director Marven E. Moore, Green Park Shipbuilding Museum,
Prince Edward Island, Canada.
Edith Thorstensen, Porsgrunn
Rolf Grant Olsen, Brevik
Andreas Nilsen, Stathelle
Esther Busk, Brevik
Im. Salvesen, Brevik