Kjølnesgaten

av Harald Bache Bystrøm

Kjølnesgaten strekker seg fra Storgaten ved Osebro langs Lilleelven til Leirkupgaten ved Elverhøy. I gammel tid kaltes gaten både Smalgaden og Fægaden, som henspilte på den skikk at gårdeierne i Porsgrunn var henvist til å drive krøtterflokkene sine over Osebro og videre gjennem Kjølnesgaten til sommerbeitene på Kjølnes.

Gårdsnavnet Kjølnes tolkes av språkforskere som en utledning av det oldnorske kjolr, som betyr kjøl. Dette med bakgrunn i den kjølformede, skarpe avskjæringen i terrenget som Lilleelven danner rundt den odde eller nes på sitt sydligste løp, før den igjen renner nordvestover mot Porsgrunnselven.

Første gang eiendommen Kjølnes dukker opp i historien, er i kirkeboken for Gjerpen i 1720, hvor den anføres som plass under Åkre. Den første selveier man har kjennskap til het Sivert Vernersen, som senere antok navnet Kjølnes. Han kjøpte eiendommen av kaptein Hans Holmboe i 1735, som foruten Åkre også eide Borgestad på den tid.

Av kjentfolk som senere hadde Kjølnes han nevnes kanselliråd Ulrich Schnell fra 1754 til 1770. Men det var først i kammerherre Severin Løvenskiolds eiertid at gården fikk sin første store oppblomstring. Kammerherren reparerte og restaurerte. Han foretok ombygging og påbygging og anla park i beste rokokkostil med nøttetrealléer og flere lysthus. De vasstrukne jordstykkene ble drenert. Nye arealer kjøpt inntil. Gården vokste og ble et landsted som var den pengesterke skipsreder og mektige jernverkseier verdig. I parken arrangertes muntre sommerfester for byens kondisjonerte familier. Med dans og lystig lag rundt punsjebollen i de luftige stuer. Og Lilleelven med sine skjermende trær langs breddene innbød til romantiske roturer for oppvartende kavalerer og deres utvalgte mademoiseller.

Ved kammerherre Løvenskiolds død i 1818 gikk eiendommen over til sønnene Fritz Løvenskiold på Rafnes og forstjunker Niels Løvenskiold på Bolvig Jernværk. Brødrene solgte imidlertid gården allerede fire år senere til proprietær Christian Paus som var deres felles svoger, idet begge var gift med søstre av Paus.

Den opprustning av eiendommen som kammerherren hadde foretatt ble nå videreført av Christian Paus. Han var utdannet agronom og næret en levende interesse for gårdsbruk og husdyrhold. Også han kjøpte opp tilleggsjord og drev gården frem til å bli et mønsterbruk og blant bygdens største. Med sine 430 mål dyrket mark ble Kjølnes over dobbel så stor som moderbruket Åkre, og adskillig større enn både Lagmandsgården og Gjerpen prestegård. I 1854 hadde Kjølnes 6 hester og 40 storfe på båsen, foruten sauer og griser.

Omkring denne tiden ble det populært med konkurranser innen landbruket. Høsten 1852 ble for første gang arrangert konkurranse i pløying på Gjerpen prestegård. Vinneren het Niels Fløtterød, og han var gårdskar på Kjølnes.

Fesjå var også noe som begynte å fange interesse blant gårdbrukerne. Og ved dyrskue på Brekke fremhevet bedømmelseskomitéen « .... ikke mindre end 8 udmærkede Køer fra Hr. Proprietær Paus på Kjølnæs».

At husdyrholdet på gården også senere ble ivaretatt på beste måte, viser en landbruksoversikt fra 1905. Her fremgår at Kjølnes og Borgestad hadde den høyeste melkeproduksjon pr. årsku av samtlige kontrollerte fjøs i landet!

Også på et annet område gjorde Christian Paus og Kjølnes seg bemerket - ved sin halvindustrielle produksjon av brennevin, som fikk en rik oppblomstring på 1800-tallet. I 1816 ble det nemlig omsider tillatt også for beboere på landsbygden å fremstille brennevin. En rettighet som inntil da hadde vært forbeholdt byborgerne.

Brenningen var pålagt avgifter avpasset produksjonens størrelse. Beskatningen var imidlertid ikke større enn at dette ble en meget lønnsom forretning. Råstoffet hadde man for hånden. Det var poteter og bygg. Fremstillingsprosessen overgikk ingens forstand. Arbeidskraft hadde man nok av. Kunder var heller ingen mangelvare.

Året 1833 ble et jubelår for tørste struper i Gjerpen. På Fossum ble produsert 10.000 potter brennevin. Cappelens Enke på Mæla 9.524 potter. Og Kjølnes som tredje største produsent lå ikke langt etter med sine 8000 potter. (1 pott = 0,965 liter).

Brennevinsproduksjonen skapte arbeidsplasser. Ikke bare for gårdens egne folk og innleid hjelp. Men også i skogen. For til brenning av 100 potter medgikk i favn ved, og bare i dette ene året medgikk altså 275 favner ved til de tre brennerier. Det betød mange øksehugg og mange slitne rygger. Som til gjengjeld ga kjærkomne skillinger i slunkne pengepunger.

Lilleelven, eller Leirkup, som navnet rettelig er på dens løp gjennem Gjerpendalen, har naturlig nok sitt navn fra de årlige leire- og jordavsig fra tilliggende eiendommer. Forøvrig var elven fri for kloakkering og forurensning som økt bebyggelse og intensivert jordbruksdrift senere har ført til.

På Løvenskiolds og Paus' tid, og i mange år etter dem, ga elven rik anledning til både fornøyelige roturer og forfriskende bad. Og fiske av ål og ørret ga kjærkommen matauk.

Men elven var også noe mer. Den var ferdselsåre for en del av bygdefolket. Og enda viktigere - om våren, med god vannføring fra Børsesjø, ble den benyttet til fløting av tømmer fra Jarseng- og Skifjeldtraktene. Ned til Storelven ved Osebro, hvor trelasthandlerne hadde sine opplags- og utskipningsplasser.

Etter proprietær Paus' bortgang i 1870 ble Kjølnes overtatt av sønnen, dr. Severin Johan Jacob Paus, som drev legepraksis i Brevik i årene 1862 til 1898. Etter hans død solgte enkefru Mimi Paus i 1906 Kjølnes til Gjerpen kommune. Som ønsket å utparsellere eiendommen til boligtomter. Den største andelen ble kjøpt av Hans Bækkevold i 1907. Den var på 100 mål og beholdt br.nr. 1. Bækkevold bygde nytt våningshus lenger inn på eiendommen. Den gamle låven og et uthus ble revet og gjenoppbygd på det nye gårdstunet.

Tomten med det opprinnelige våningshus ble solgt til Hanna Koht Jensen i 1914. Det var hun som satte navnet «Elverhøy» på eiendommen etter delvis rivning og betydelige ombygginger. Og mange porsgrunnsfolk vil fremdeles huske de årlige sommerteatre på Elverhøy. Med revyartister og tryllekunstnere. Og hvor sagnomsuste dansetilstelninger gikk av stabelen på gyngende tiljer i det gamle uthus. Mens turnerende grammofonsjarmører og lokale trekkspillvirtuoser fridde til publikums gunst.

I 1968 ble det slutt på all gårdsdrift på Kjølnes. Hans Bækkevolds sønnesønn, Harald Bækkevold, solgte da fedrenegården til Porsgrunn kommune. Som la eiendommen ut for en storstilt utbygging av skoler, idrettshaller og fotballbaner. Et ideelt område for fritidsaktiviteter og sportsarrangementer, sentrumsnært og publikumsvennlig. Og fortsatt med store ubenyttede tomtearealer for fremtidige utbygginger.

Av det opprinnelige, gamle Kjølnes er i dag intet mere tilbake. Bare elven ligger der, Leirkup, Lilleelven. En gang et pittoresk innslag i nærmiljøet. Nå et forsøplet, gjengrodd og snusket bekkefar. Som tjener kommunen til liten ære. Muligheten for renovasjon og gjenskapning av den gamle idyll er imidlertid fortsatt til stede. Og Lilleelven kan igjen bli et malerisk innslag i kulturlandskapet.

Men før det skjer, vil elven fortsatt ligge der. Som en daglig, illeluktende utfordring til miljøbevisste politikere om å få rusket opp i uverdigheten.

For miljøbevisste er de vel, politikerne? Så populært som det er blitt!