Gårds og slektshistorie for Eidanger. Fra 1814-1980
Det området som opprinnelig hørte inn under Eidanger prestegård, strakte seg fra vestenden av Eidangerfjorden (Øvald) og nordøstover mot Bjørkedalen og Oklungen. Her hadde Prestegården en rekke husmannsplasser som delvis var ryddet på grunnen til gamle middelaldergårder. Disse husmannsplassene er nå nedlagt eller gjort om til selveiende gårdsbruk, men de har fremdeles samme gårdsnummer som Prestegården i matrikkelen.
Av senere husmannsplasser under Prestegården ble Øvald, Smøkkerød, Stusrød og Ulverød ryddet som gårder i kristen middelalder. Alle disse gårdene ble nedlagt etter Svartedauden og først gjenoppbygd som husmannsplasser på 1600- og 1700-tallet.
Det ble i 1627 holdt rettslig befaring over Prestegårdens skoger for å se om presten trengte all skogen til husmaterialer, brensel eller gjerdefang. Dersom det ikke var tilfellet, skulle den delen av skogen som presten ikke trengte, skyldsettes og selges til beste for «Opplysningsvesenets Fond». Retten fant at det til Eidanger prestegård hørte to skoger. En lå like ved Prestegården, og retten fant at den var nødvendig til prestens underhold. Den andre skogen lå omtrent en mil fra Prestegården. I den var det ryddet seks husmannsplasser, nemlig Smøkkerød, Kåsa, Rønningen, Prestesetre, Dreierrønningen og Stusrød.
Alle disse plassene hadde rett til å ta materialer til reparasjon av husene i skogen. De hadde også rett til gjerdefang og brenneved. Husmennene på fem av husmannsplassene skulle hver hogge 2 favner bjørkeved for presten og kjøre denne veden fram til Prestegården. Retten fant at skogen på alle kanter var avmerket med delemerker. Mot nord grenset den mot Haukeråselva. Det meste av skogen trengtes ikke til prestegårdens drift.
I 1837 fikk statsminister Severin Løvenskiold (1777-1856) kongelig skjøte på et stykke av Prestegårdsskogen. Dette skogstykke, løpenummer 109b (senere bruksnummer 2), fikk en skyld på 4 skinn, og Løvenskiold betalte 900 spesidaler for eiendommen.
Matrikkelen fra 1838 forteller at matrikkelnummer 44, løpenummer 109a, «Eidangers Præstegaard (Mo)», hadde en gammel skyld på 3 huder og 8 skilling. Denne skylden ble samme år revidert til 14 daler og 8 skilling.
Fra omkring 1860 til ut i 1920-årene ble husmannsplassene under Prestegården skilt ut og solgt til selveie. Det ble også skilt ut og solgt et par nyoppryddede småbruk. Senere ble det skilt ut og solgt en mengde byggetomter.
Prestestranda 1 ble trolig ryddet i 1840-50-årene. Plassen ble nedlagt på slutten av 1800-tallet. Prestestranda 2 ble trolig ryddet i 1850-60-årene. Plassen ble nedlagt på slutten av århundret. Øvald var opprinnelig en gammel middelaldergård som ble nedlagt etter den store mannedauden. Det ble ryddet en husmannsplass på Øvald mellom 1664 og 1700. I 1864 ble Øvald solgt til selveie med en skyld på 1 daler og 1 skilling. Åsen ble ryddet mellom 1725 og 1766. Plassen ble solgt til selveie i 1888 med en skyld på 4 skilling. Kåsa ble ryddet mellom 1665 og 1799. Plassen ble solgt til selveie i 1880 med en skyld på 4 ort og 10 skilling. Rønningen ble ryddet mellom 1762 og 1799. Plassen ble i 1869 solgt til selveie og fikk da en skyld på 2 ort og 1 skilling. Flata ble ryddet i 1828. Plassen ble solgt til selveie i 1880 med en skyld på 7 skilling. Smøkkerød var en gammel middelaldergård som ble nedlagt etter svartedauden. Det ble ryddet en husmannsplass på Smøkkerød på første halvdel av 1600-tallet. Plassen ble nedlagt og i 1851 lagt inn under gården Ødegården, nå gårdsnummer 12, og Buer, nå gårdsnummer 13. Stusrød var også en gammel middelaldergård som ble nedlagt etter svartedauden. Det ble ryddet en husmannsplass på Stusrød på første halvdel av 1600-tallet. Plassen ble solgt til selveie i 1887 med en skyld på 1 ort og 1 skilling. Skuggen ble ryddet i 1840-årene. Plassen ble nedlagt omkring 1880 og solgt til selveie i 1887. Dreierrønningen ble ryddet mellom 1801 og 1826. Plassen ble solgt til selveie i 1892 med en skyld på 45 øre. Prestesetre ble ryddet i 1760-årene. Plassen ble solgt til selveie i 1895 med en skyld på 99 øre. Ulverød var en gammel middelaldergård som ble nedlagt etter svartedauden. Det ble ryddet en husmannsplass på Ulverød omkring 1762. I 1924 ble Ulverød solgt til selveie og fikk da en skyld på 2 mark. Våtekleiv ble ryddet mellom 1664 og 1700. Plassen ble nedlagt i 1791.
Jonas Rein var prest i Eidanger på begynnelsen av 1800-tallet. I 1808 ble han forflyttet til Bergen. Rein var i 1814 medlem av riksforsamlingen på Eidsvoll. Der ble han lagt merke til som en ivrig motstander av Karl Johan og foreningen med Sverige. Residerende kapellan i Tune, Erik Johan Steenbuch, overtok presteembetet etter Rein.
Erik Johan Steenbuch (1766-1846) var gift med Anne Hermine Hammond (1777-1868) fra Rakkestad i Østfold.
Erik Johan og Anne Hermine hadde disse barna:
Steenbuch var svært interessert i skolevesenet. Han gjorde mye for å forbedre skolen etter at han var blitt sogneprest i Eidanger. Religiøst sett var Steenbuch rasjonalist. Han var nokså autoritært anlagt, og dette førte til at han kom i strid med den første ordføreren og det første herredsstyret i bygda.
Prestegården ble i 1817 herjet av en brann. Den gamle våningsbygningen fra 1752 ble helt ødelagt. En ny våningsbygning, som ennå står, ble bygd opp og var ferdig i 1819.
Erik Johan Steenbuch døde i 1846. Ole Nielsen ble i 1847 utnevnt til ny sogneprest i Eidanger. Før sin tiltredelse i mai 1848 var Nielsen med på en befaring på Prestegården. Bygningene var allerede i forfall. En hel rekke mangler ble notert. I møte av 14. mars 1848 ble diverse arbeider satt bort på anbud.
I. C. Ramberg skriver i «Boken om Eidanger» blant annet følgende om dette (side 317):
«Lars Aanesen (Porsgr.?) fik murarbeidet for 14 spd, Sadelmaker Søberg (Porsgr.) fik tapetseringen for 12 spd. Lars Andersen (Tveten) snekkerarb. for 3 spd. Trond Aanesen (Porsgr.) malerarb. for 10 spd. Reparation av takverket blev utsat til en mere passende aarstid at utføres av leiede folk.
Dessuten blev der paapekt, at der manglet ovne til «almuen's» værelser, hvilken bekostning de vise fædre imidlertid fandt at burde negte. Halvandet aar senere præsenterer desuagtet presten regning over utlæg til 3 ovne til almuens værelser, stor 34 spd. 1 ort 20 sk., hvortil kommer omkostninger til transport opsætning m. v. Saavidt det kan sees blev aldrig denne regning utbetalt av sognet.»
Ole Nielsen (1806-1867) var sønn av Søren Nielsen i Bærum. Han giftet seg i 1832 med Elisabeth Christine Breder (født 1810) fra Rakkestad i Østfold. Det var ingen barn i dette ekteskapet.
Nielsen var sogneprest i Eidanger fra 1847 til sin død. Han ble student i 1823. I 1830 ble han personlig kapellan hos prost Severin Breder i Halden, som senere skulle bli hans svigerfar. Fra 1837 til 1847 var han sogneprest i Drangedal.
Alt før Nielsens tiltredelse som sogneprest i Eidanger var Slemdal anneks (senere Siljan) blitt skilt ut og lagt inn under Gjerpen prestegjeld (1846). I 1861 ble også Brevik skilt ut fra Eidanger prestegjeld og i stedet omgjort til et eget sognekall. Nielsen skulle få 300 spesidaler i avsavnsgodtgjørelse for dette. Beløpet ble senere betydelig nedsatt av Stortinget.
Nielsen var sterkt interessert i skolevesenet. Han besøkte regelmessig de forskjellige skolene i bygda en gang hver vinter og holdt eksamen hver sommer. For øvrig skal han ha vært en rettlinjet og imponerende personlighet som bygdefolket hadde stor respekt for. Prekenene han holdt, skal ha vært tørre.
Det ble foretatt flere utbedringer av husene på gården. Nielsen ivret sterkt for å få tilbygd en fløy på våningsbygningen, idet han beklaget seg over at han led av mangel på husrom. Han hadde endog vært nødt til å benytte et avpanelt loftsrom til «studerkammer». Prestegården hadde den gang åtte beboelsesrom. Noe tilbygg til Prestegårdens våningsbygning ble aldri oppsatt. I. C. Ramberg har i «Boken om Eidanger» skrevet en hel del om Nielsens «forhandlinger» med kommunen angående Prestegården (side 316-321).
På Prestegården bodde under folketellingen i 1865 en pleiedatter, Anne Frølich (født 1842) fra Halden og følgende tjenestefolk: Johan Olsen (født 1831) fra Hvaler, Augusta Olsen (født 1834) fra Oslo, Lina Kristensdatter (født 1839), Marie Olsen (født 1842) fra Halden, Kirsti Kittilsdatter (født 1842) fra Kviteseid og Ole Ingebretsen (født 1850) fra Bø.
Heredsbeskrivelsen fra 1865 viser at gården da hadde en skyld på 11 daler, 3 ort og 20 skilling. Den omtrentlige størrelsen på gårdens åker og dyrkede eng var 341¼ mål. Naturlig england ved gården utgjorde 27½ mål. Det hørte ingen utslått eller fjellslått med til bruket.
Den årlige utsæden var på 13 tønner havre, 2¼ tønne bygg, 2½ tønne hvete, 1 tønne rug og 24 tønner poteter. Avlingen viste 6 fold havre, 7 fold bygg, 7 fold hvete, 12 fold rug og 6 fold poteter. Ved siden av ble det dyrket omtrent 330 skippund høy.
På gården fantes det 5 hester, 25 kyr og 8 sauer. Dyrene hadde tilstrekkelig havnehage. Denne kunne dersom ønskelig brukes til oppdyrking.
Det fantes gran- og furuskog både for salg og til eget bruk. Den årlige nettofortjenesten ble regnet å tilsvare 35 spesidaler.
Prestegården lå nær hovedveien og ikke så langt fra sjøen. Husmannsplassene som hørte inn under gården, lå inntil ¾ mil fra hovedbruket. Prestegården var alminnelig lettbrukt og dyrket. Husmannsplassene var heller tungbrukte, men alminnelig godt dyrket.
Forslaget til ny skyldlegning lød på 9 daler, 4 ort og 20 skilling.
I. C. Ramberg skriver i «Boken om Eidanger» om tre branner som skal ha funnet sted på Prestegården (side 404):
«Paa Prestegaarden har der været 3 brande. I Nilsens dage i 60 aarene brandt strøket mellem Prestegaarden og Lillegaarden. I 70 aarene, da Mulertz var prest, brandt det i aasen østenfor uthusene, og i Laaches tid omkr. 1880 opstod der brand i Nyhusaasen ved Prestebakken grundet braatebrænding. Hadde det sat paa med sterk paalandsvind, kunde det set stygt ut baade for kirken og klokkeren.»
Etter Nielsens død tiltrådte Fredrik Carl Mülertz sogneprestembetet i Eidanger. Mülertz var sogneprest i Eidanger fra 1867 til 1878 da han tok avskjed av helbredsgrunner.
Fredrik Carl Mülertz (1808-1883) var født i Gjerpen som sønn av apoteker Mülertz. Han var gift med Nicoline Hedevig (Lina) Mülertz (1808-1873). Hun var datter av mannens farbror, Johan Mülertz, i Kalundborg i Danmark.
Fredrik Carl og Nicoline Hedevig hadde ei datter:
Elisabeth Amalie Johanne, født 1844.
Gift 1872 med apoteker i Skien, Georg Ludvig Størmer (født 1842), fra Trondheim.
Sønn av kjøpmann H. Størmer i Trondheim.
Mülertz ble student i 1828, cand. theol., med karakter laud i 1834, adjunkt i Skien fra 1834 til 1840 og fra 1840 til 1848 sogneprest i Moland. Fra 1848 til 1867 var han sogneprest i Drangedal. Mülertz stod i et delvis spent forhold til det kristne lekfolket, og dette førte til at kirkesøkningen gikk betraktelig ned. I sine siste år som sogneprest i Eidanger ble han gjennom sin kapellan, Peter Schreiner Høegh, forsonet med det kristne lekfolket. Mülertz ble etterfulgt av Niels Jacob Jensen Laache.
Niels Jacob Jensen Laache (1831-1892) var født i Ullensaker som sønn av Jens Knudsen og Dorthea Jakobsdatter. Han var gift med Oline Andrine Nielsen (1835-1911) fra Sør-Odal.
Niels Jacob og Oline Andrine hadde disse barna:
Niels Jacob Jensen Laache var sogneprest i Eidanger fra 1878 til 1883. Han stod en tid i en krambod i Oslo. I 1850 ble han omvendt ved hjelp av den kristelige vekkelsesbevegelsen, som da grep om seg. Han ble student i 1855, cand. theol. med karakter laud i 1858. I 1856 ble han redaktør av «For Fattig og Rig», i 1859 ble han bestyrer av «Kristiania Indremisjons Arbeide», i 1864 ble han stiftskapellan i Trondheim, og i 1868 ble han sogneprest i Steinkjer.
Laache skrev flere oppbyggelige skrifter. Han følte seg som ett med det kristne lekfolket, men skilte seg delvis fra dem i teorien. Laache tilhørte den «lutherske gjenreisning» mer enn pietismen. Dette viste seg blant annet i et mer humant syn på barneoppdragelse, og i det at han vurderte kirken med sakramentene høyere enn store grupper innen det kristne lekfolket. Laaches hovedverk, «Husandagts-Bog», ble delvis skrevet mens han var sogneprest i Eidanger, men den bygde på betydelig eldre konsepter. Boka kom ut i 1883 som en sen frukt av vekkelsen i 1850-60-årene.
Også i Eidanger var Laache meget avholdt av det kristne lekfolket. De første årene han virket i bygda, var kirkesøkningen svært stor. Imidlertid deltok også Laache en del i politikken. Han var en moderat Høyre-mann. Dette førte til at han fikk mange mot seg i Eidanger, der Venstre kom til å stå sterkt. Kirkesøkningen gikk atter ned, og Laache mistet atskillig av sin popularitet. I 1883 ble han sogneprest i Arendal. Der virket han bare noen få måneder, der
dal. Der virket han bare noen få måneder, for alt samme år ble han biskop i Trondheim, der han var til sin død. Carl Fredrik Holmboe overtok som sogneprest i Eidanger.
Ramberg skriver i «Boken om Eidanger» at det i Laaches tid var atskillige rivninger med formannskapet (side 321-322):
«I Laaches tid var der adskillig rivninger med form.sk. eksempel paa, med hvilken hensynsløs smaalighet den Jaabækske sparetanke dengang agtedes gjennemført, kan anføres:
Laache hadde anmodet om, at gulvene maatte bli efterset og malt. Ordføreren foreslog, at et av disse kun skulde «flekkes». Da smilte presten og sa: Saa kommer vel gulvet ogsaa til at bli «flekkete», da vel! Ordf.s forslag faldt, og gulvet blev ordentlig malt.
Laache vilde gjerne ha en utgang paa sydsiden til haven. Her maatte da kostes en høi tram eller veranda med overbygning. Det vilde kræve noksaa mange penge. Saavidt vites traatte en kvindeforening i virksomhet for at tilveiebringe beløpet. Bygverket staar der nu som en pryd for bygningen og en glæde for beboerne. Anders A. Ørstvedt var bygmester.»
Carl Fredrik Holmboe (født 1832) var i sitt første ekteskap gift med ei datter av biskop K. Gislesen. Fra dette ekteskapet kjenner en til ei datter:
Elisa,
Gift 1887 med overrettssakfører Samuel Johnsen.
Carl Fredrik Holmboe ble student i 1851, cand. theol. med karakter haud i 1856, samme år personlig kapellan hos sin far i Tromsø, personlig kapellan i Trondenes i 1861, sogneprest i Berg og Torsken fra 1864 til 1869, personlig kapellan hos sin far i Jevnaker 1869 og sogneprest i Byneset fra 1876 til 1883. Han var sogneprest i Eidanger fra 1883 til 1899 da han tok avskjed av helbredsgrunner.
Holmboe skal ha vært en elskverdig og liketil mann, men ikke noen egentlig taler. Dette og det at han var høykirkelig anlagt og stod en del av det kristne lekfolket nokså fjernt, førte til at kirkesøkningen gikk ned. Den tok seg atter opp da Johannes Johnson ble Holmboes kapellan. Holmboe ble etterfulgt av Hans Nilsen
Hauge som sogneprest i Eidanger.
På Prestegården oppførte Holmboe en ny bryggerhusbygning. Han fikk også innsatt nye vinduer i våningsbygningen. Om dette skriver Ramberg i «Boken om Eidanger» (side 322):
«l Holmboes tid blev som nævnt en større ny bryggerhusbygning opført. Murene utvendig paa prestegaarden skulde istandsættes. Tilsynskomiteen fandt, at disse burde kalkslaaes og bordklædes; men sognepresten likte bedst cementering, navnlig da paa nordsiden; men ogsaa der ønsket komiteen helst bordklædning. Men saa ber presten om lov til for egen bekostning at cementere hele partiet paa nordsiden, og det fik han da lov til. - Pikeværelset blev vistnok ogsaa avdelt i hans tid.
I Holmboes dage blev ogsaa nye, tidsmæssige vinduer indsat i den ene halvdel av bygningen. Skjønt huset tok sig noksaa snurrig ut med 2 slags vinduer paa samme væg, hengik der ikke destomindre flere aar, før dette misforhold blev hævet. Under 14-7.1890 blev der anvist 210 kr. 8 øre for maling av prestegaarden utvendig.»
I matrikkelen av 1889 fikk «Præstegaarden» gårdsnummer 43. Løpenummer 109a med «Sognepræsten» som bruker, fikk bruksnummer 1. Den ureviderte skylden var dette året på 9 daler, 2 ort og 11 skilling. Samme år ble skylden revidert til 22,33 mark.
Flere eiendommer under Prestegården var allerede skilt ut som selveierbruk. (Se bruksnumrene 3 til 25.) I årene som fulgte, ble enda flere bruk skilt ut, slik at skylden på Prestegården i 1905 var nedskrevet i 18,12 mark. (Se bruksnumrene 26-29.)
Hans Nilsen Hauge (født 1853) var født i Nordre Uvdal som sønn av prost A. Hauge og hustru, Gabrielle Kielland. Han var sønnesønn av den kjente predikanten med samme navn. I 1881 giftet han seg med Christofa Louise Scheel (1857-1929) fra Skien.
Hans og Christofa Louise hadde disse barna:
Ved folketellingen i år 1900 bodde følgende personer i hovedbygningen: Haakon Kristian Hauge (født 1862) fra Skien, Ingeborg Marie Andersen (født 1873) fra Bamble, Gudrun
Olava Skjelsvik (født 1884) fra Eidanger og Jens Andreas Gjerløw (født 1884) fra Tromsø. Hauge som var jernbaneingeniør, var en yngre bror av sognepresten. Gjerløw var student ved Skien gymnas, mens de to jentene var tjenestefolk på Prestegården.
I drengestuebygningen bodde de som forpaktet gårdsbruket. Det var Anne Elise Olsen (født 1857) fra Sauherad. Hun var enke og hadde to mindreårige barn.
Sammen med dem bodde husmorens mor, Anne Sørine Abrahamsdatter (født 1827), fra Lunde i Telemark. Hun var også enke. I drengestuen bodde dessuten prestens tjenestegutt, Johannes Kristiansen (født 1882), fra Modum.
Hauge var formelt sogneprest i Eidanger fra 1900 til 1906, men han virket bare i stillingen til 1903. Han ble student i 1871, cand. theol. i 1877 med karakter haud, personlig kapellan i Skien 1879, sjømannsprest i North Shields i England i 1881 og sogneprest i Brevik i 1887.
I Brevik tok Hauge del i politikken. Han ble byens representant på Stortinget. Politisk sett tilhørte han Høyre. På Stortinget var han en av de ledende under forarbeidet til den geistlige lønningsloven som fastsatte at prestene skulle gå over på fast lønn. Ikke minst hans innsats med å få gjennomført denne loven, førte til at han ble utnevnt til kirke- og undervisningsminister i Hagerups regjering av 1903. Hauge satt som statsråd til 1905. I 1906 ble Hans Nilsen Hauge utnevnt til sogneprest i Skien. Der virket han sin embetstid ut.
Teologisk sett var Hauge konservativ, men han opptrådte formildende i de religiøse stridighetene. Ved flere anledninger var han på tale som biskop. Han utga en samling prekener og var en godt likt predikant. Mens Hauge var sogneprest i Eidanger, stiftet han en kristelig ungdomsforening. Ellers uttalte han om sin embetstid i bygda at det var tre rolige år. Kirkesøkningen var jevnt tiltagende, og interessen for hedningemisjonen var stor.
På Prestegården rev Hauge ned de gamle uthusene. En ny uthusbygning ble oppført litt lenger nord. Om dette og annet skriver Ramberg i «Boken om Eidanger» (s. 322):
«I Hauges tid blev væggen mellem havestuen og dagligstuen skaaret bort, hvorved disse 2 rum kom til at præsentere sig som en eneste stor sal. Denne er for nærværende montert rent kunstnerisk og paa en yderst virkningsfuld maate.
Hauge var efter sigende vel tilfreds med Eidanger prestegaard og har desuten sat sig et varig minde derute ved opførelsen av den prægtige og rummelige uthusbygning.
Den saakaldte «bispestue» hadde i lange tider vinduer kun mot nord. Mangelen paa sollys i forbindelse med mørke, dystre vægge og døre i dette store, dype rum gav anledning til at «bispestua» erholdt kjendingsnavnet «det sorte hav».
Hauge ble etterfulgt av Arnt Johan Schøning (født 1848 i Bergen). Schøning var sogneprest i Eidanger fra 1906 til 1921 da han fikk avskjed i nåde. Han bosatte seg som pensjonist i Drøbak.
Schøning ble student i 1866, cand. theol. med laud i 1873, personlig kapellan hos faren i Bodø fra 1874 til 1877. I 1877 ble han sogneprest i Hjørundfjord på Sunnmøre, i 1884 ble han sogneprest på Eid i Nordfjord, og i 1893 ble han stiftsprost og sogneprest i Tromsø. Schøning fikk St. Olavs-ordenen for ernbetsfortjeneste. Han satt inne med et grundig kjennskap til kirkelig bygningskunst. Dette førte til at mens han var sogneprest i Eidanger, arbeidet han ivrig for å få kirken restaurert. Schøning skrev senere en bok med tittelen «Eidanger kirke» som utkom i 1929.
På Prestegården ble et nytt vindu innsatt mot vest i den såkalte «Bispestuen» da dette rommet virket mørkt og ikke fikk sol. Om dette skriver Ramberg i «Boken om Eidanger» (side 322):
«I Schønings tid har imidlertid dette «sorte hav» faat et stort vindu, mot vest, og det mægtige rum straaler nu desuten i lyse lette kulører, hvis virkning end mere forhøies ved den herlige eftermiddagssol. I Hauges dage blev ogsaa et loftsværelse avpartelet i bygningens østre ende, likesom telefon i de afiersidste aar er indlagt til like stor lettelse saavel for presten som for menigheten.
Prestegaarden er ingen egentlig vakker bygning; dertil er den altfor lav i forhold til sine øvrige dimensjoner. Den gjør derfor uvilkaarlig indtryk av noget tungt og stilløst og viser sig netop derved i analogi med den tidsaand, hvis verk den er.»
Einar Johan Braem Amlie (1864-1941) fra Gjøvik etterfulgte Schøning som sogneprest i Eidanger. Han var gift med Margit Steendahl (født 1869) fra Levanger.
Einar Johan og Margit hadde disse barna:
Einar Johan Braem Amlie var sogneprest i Eidanger fra 1921 til 1935. Han ble student i 1883, cand. theol. med laud i 1890, var huslærer 1890-91, i Trondheims indremisjons tjeneste fra 1891 til 1895, sogneprest i Folden fra 1895 til 1901, sogneprest i Flakstad fra 1901 til 1909, prost i Lofoten fra 1907 til 1909, sogneprest i Fræna fra 1909 til 1913 og sogneprest i Kvernes fra 1913 til 1921.
Amlie hadde en rekke tillitsverv i alle de kommunene han virket. I Eidanger drev han Prestegården fram til å bli et mønsterbruk. Etter sin fratreden som sogneprest i bygda bygde han seg alderdomsbolig på Borgestad i Gjerpen. Amlie ble etterfulgt av Otto Severin Maurits Halvorsen.
Otto Severin Maurits Halvorsen (1890-1970) giftet seg i 1918 med Dagny Stafanie Jenssen (født 1893) fra Oslo.
Otto Severin og Dagny Stafanie har disse barna:
Halvorsen var sogneprest i Eidanger fra 1935 til 1946. Han ble student i 1909, cand. theol. med haud fra Menighetsfakultetet i 1917, kallskapellan i Tinn fra 1918 til 1921, kallskapellan ved Domkirkens menighet i Kristiansand fra 1921 til 1923, småkirkeprest i Piperviken fra 1923 til 1928 og forstander ved Det norske diakonhjem fra 1928 til 1935.
Om sin embetstid i Eidanger skrev Halvorsen følgende:
«Eidanger var en god menighet å være prest i, - en blanding av bondebygd og industristrøk som gjorde menighetstjenesten avvekslende rik og interessant. De kirkelige forholdene var gode, innstillingen overfor all kristelig virksomhet var kirkelig. En god støtte i arbeidet var Grenland ungdomsskole.
Min prestetid i Eidanger falt i okkupasjonstiden, og selvsagt satte den sitt sterke preg på tjenesten. Ble anmeldt allerede før embetsnedleggelsen i 1942 og flere ganger senere.
De siste 5-6 måneder av krigen tok okkupasjonsmakten en del av prestegården i besittelse, og vi måtte finne oss i at 16 tyske soldater bodde i 2. etasje. De oppførte seg stort sett bra og blandet seg ikke i «jøssingens» anliggender, hva derimot nazistene rett ofte gjorde. Blant de mange, mange minner blir vel samværet med «gutta på skauen» noe av det som senest glemmes, ikke minst en gudstjeneste i villmarken en solblank septemberdag, hvor noen av guttene også gikk til alters og knelte rundt en trestubbe som alterbord.
Stor takk fortjener Norsk Hydro, med ingeniør Gjestland som direktør, for den hjelpsomhet og økonomiske støtte som en aldri ba om forgjeves til menighetsanliggender. - For å kunne holde gudstjeneste på Herøya ble menighetshuset der i min tid innviet til kirkelig bruk.»
I 1946 ble Halvorsen sogneprest i Bekkelaget menighet i Oslo. Der virket han resten av sin embetstid. Halvorsen ble etterfulgt av Peder Danielsen som sogneprest i Eidanger.
Peder Danielsen (født 1887) kom fra Vestre Moland i Aust-Agder. Han giftet seg i 1920 med Gudrun Narvesen (født 1891).
Peder og Gudrun hadde disse barna:
Danielsen var sogneprest i Eidanger fra 1946 til 1957. Han ble student i 1909, cand. theol. fra Universitetet i Oslo med haud i 1918, lektor i Sandefjord i 1920, hjelpeprest i Sandar i 1922 og sogneprest i Holt i 1926.
Om sin embetsvirksomhet i Eidanger skrev Danielsen følgende:
«Fra min prestetid i Eidanger har jeg bare gode minner.
Avstandene og den store befolkning legger imidlertid hindringer i veien, så prestene ikke kommer i kontakt med hjemmene og den enkelte som ønskelig kunne være. Det er helst der hvor sykdom og død gjester familiene at der er blitt nærmere kontakt. Men også prestefolkenes deltagelse i det rike foreningsliv har vært kontaktskapende.
Eidanger menighetsråd har hatt store oppgaver i disse år. Det har vært en glede å delta i planlegging - og senere som medlem av byggekomiteen for kirken på Herøya. Jeg er takknemlig for at jeg i min embetstid ble med ved innvielsen av denne kirke.
Ellers har de ordinære gudstjenester med organist Kasin ved orgelet vært inspirerende. Vi har vært glad for at Grenland ungdomsskole hører til vårt nabolag. Der er intim kontakt mellom ungdomsskolen og kirken. Såvel lærere som elever støtter alltid godt opp om kirkens gudstjenester.»
Olaf Aarvold (født 1899 i Gjerpen) etterfulgte Danielsen som sogneprest i Eidanger. Han giftet seg i 1930 med Gudrun Johansen (1900-1982) fra Tjølling i Vestfold.
Olaf og Gudrun har disse barna:
Olaf Aarvold ble utnevnt til sogneprest i Eidanger i 1957. Han var lærer og husfar ved skolehjemmet Toftes gave 1920-23 og lærer i Larvik 1923-25. Eksamen artium tok han i 1922. I 1929 ble han cand. theol. fra Menighetsfakultetet med haud. Han ble sjømannsprest i Durban i 1930, i Rouen 1935 og i Antwerpen i 1936. Mens han virket i Antwerpen, var han med på å stifte den første belgisk-lutherske kirke. For dette fikk han den franske hugenotterordenen.
I 1940 ble Aarvold sogneprest i Tysnes. Her deltok han i illegal virksomhet, og satt som følge av dette i tysk fangenskap fra 1943 til 1945. I 1946 ble han residerende kapellan ved Johanneskirken i Bergen. I 1957-58 bestyrte han flyktningehjemmet «Skandiaheim» i Berlin. Aarvold har vært medlem av Sjømannsmisjonens representantskap.
I Eidanger har Olaf Aarvold vært medlem av herredsstyret og formannskapet som representant for partiet Venstre (1960-63). Aarvold har også vært varamann til Stortinget. Han har skrevet en del fortellinger og reiseskildringer om opplevelser fra forskjellige land. Olaf Aarvold virket som sogneprest i Eidanger fram til 1969.
Asbjørn Lotsberg (født 1908 på Lesjaskog) etterfulgte Aarvold som sogneprest i Eidanger. Han giftet seg i 1933 med Frederikke Marianne Norderhus (født 1908 på Lesja).
Asbjørn og Frederikke Marianne har disse barna:
Asbjørn Lotsberg ble utnevnt til sogneprest i Eidanger i 1969. I dette embetet virket han til han gikk av for aldersgrensen i 1977. Han tok artium ved Firda gymnas i 1929. Først studerte han filologi og senere teologi. I 1938 tok Lotsberg teologisk embetseksamen ved Menighets
fakultetet i Oslo.
Han var styrer ved Dombås realskole fra høsten 1938 til våren 1945. Da ble han av biskop Hille på Hamar bedt om å reise til Raufoss for å overta hjelpepreststillingen der. Lotsberg ble på Raufoss i 18 år, først altså som hjelpeprest, senere som kallskapellan og sist som residerende kapellan. Høsten 1963 ble han sogneprest i Namsos. Der virket han i seks år.
Martin Enoksen (født 1925 på Sola i Rogaland) etterfulgte Lotsberg som sogneprest i Eidanger. Han giftet seg i 1952 med Ingebjørg Mæland (født 1927 på Sola).
Martin og Ingebjørg har disse barna:
Martin Enoksen kom til Eidanger i 1975. Han virket som residerende kapellan i to år før han ble utnevnt til sogneprest. Enoksen tok teologisk embetseksamen i 1954 og praktikum i 1955. Samme år ble han ordinert som prest. De to første årene var han ansatt som ungdomssekretær i «Det norske misjonsselskapet» i Stavanger. I 1957 reiste han til Haugesund. Her virket han som hjelpeprest fram til 1963. Fra 1963 til 1970 var han hjelpeprest i Sandefjord. De følgende fem årene fungerte Enoksen som residerende kapellan i Vestre Toten.
Bruksnummer 61, Ulverød, ble i 1924 fraskilt Prestegården med en skyld på 2 mark. Etter noen mindre skylddelinger var skylden på hovedbruket i 1931 redusert til 15,97 mark.
Det dyrkede jordbruksarealet på Prestegården utgjorde på begynnelsen av 1950-tallet 100 dekar (sandmold). Den produktive skogen var på 100 dekar. På gården var det 2 hester, 12 kyr, 1 okse, 3 ungdyr, 2 griser og 15 høner.
Gårdens skog ligger nord for husene. Den ligger i sandet lende med noe fjell innimellom og består for det meste av gran og furu. En del av skogen var tidligere dyrket mark.
Jorda på det nåværende hovedbruket kom sammen med noe skog fra øvald (bruksnummer 5).
Den gamle Prestemoen med jord og skog gikk til gjengjeld over til Øvald.
Det er i dag fire bygninger på gården. Hovedbygningen ble som tidligere fortalt, oppført i 1819. Driftsbygningen ble satt opp i 1901, stabburet i 1925 og garasjen i 1969.
Fra gammelt av hørte det to setrer til Prestegården. Det var Prestesetre og Stusrød. Veien til setrene var dårlig, men den ble utbedret i 1930-årene. På Stusrød tok presten inn for å spise og hvile på veien over til Slemdal. Slemdal (det gamle navnet på Siljan) hørte fram til 1846 inn under sognepresten i Eidanger.
Eiere av Prestegården er Den norske kirke ved Opplysningsvesenets fond. Til å drive gården har det vært brukt forpaktere.
Kristian Sølverød (født 1907) er sønn av Nils Hansen Sølverød. Han giftet seg i 1936 med Friede Lillian Andersen (1909-1975) fra Porsgrunn.
Kristian og Friede Lillian har disse barna:
Kristian Solverød forpaktet Prestegården fra 1. mai 1936 til han gikk av med pensjon 1. april 1975. Forpakterboligen ble da revet og gårdsdriften satt bort til Jens Z. Bergsland fra Bamble.
Jens Z. Bergsland (født 1952 i Bamble) giftet seg i 1976 med Anne Gerd Simones (født 1952).
Jens og Anne Gerd har ei datter:
Anlaug Katrine, født 1978
Familien er bosatt i Bamble, og driften av Prestegården blir administrert derifra.
| Utdrag (s. 7-16) fra: Per Chr. Nagell Svendsen: Gårds og slektshistorie for Eidanger. Fra 1814-1980. B. 3. - Porsgrunn 1984 |
Til bokas innholdsfortegnelse |
| Porsgrunn biblioteks hjemmeside | Søk i bokbasen |