I juli-august 1944 kom det ordre fra høyeste hold innen Mil.orgledelsen om opprettelse av seller for mer intensiv trening av mannskapene. Det var også med tanke på en viss beredskap, for på denne tiden var kampene på kontinentet og i Russland inne i en avgjørende fase. Tyskerne var trengt fra alle kanter, og ingen kunde forutsi når en eventuell kapitulasjon vilde komme, eller hvor en utvidelse av fronten vilde finne sted. O 1703 besluttet å opprette sin selle i åsene ovenfor Vallerdalen ved indre ende av Meensvann i Gjerpen. Stedet var i mai-juni samme år blitt benyttet av "Skaugutter", som hadde rømt dit for å undgå innkalling til arbeidstjeneste. Denne leiren vil få sin egen omtale under avsnittet om Sivilorg.
De fleste hyttene var fortsatt brukbare, men trengte en god del reparasjoner og utbedringer før de kunde benyttes igjen. Områdeledelsen sendte i begynnelsen av august ut en oppfordring, om at de som ønsket å delta i sellen skulde melde seg for sine lagledere. Disse videresendte meldingene til troppssjefene. Det var en forutsetning at belegget skulde være på 70 mann, men bare 50 meldte seg. De resterende ble suplert med "skaugutter", samt en mindre gruppe som lå i dekning på en øy i nærheten av Langesund.
Fra ca. 20 september begynte innrykket i leiren, som varte i ca. 10 dager. Den første tiden gikk med til å sette hyttene i forsvarlig stand, og flere nye ble bygd. Ovner og ovnsrør ble skaffet fra en større herværende bedrift (Eid. Salp.fabr.). Ovnene, som var uten bunn, ble sveiset sammen av ¼" tykke plater (dørkplater). Disse ble murt fast på en stor flat stenhelle, hvor hellen fungerte som kombinert bunn og varmemagasin.
Leiren ble fra første stund godt utstyrt med våpen og amunisjon. Hver mann hadde sitt stengunn med 2-3 magasiner og ca. 50 ekstra skudd. Befalet hadde coltpistoler, og dessuten hadde leiren flere US-karabiner. Hvert hyttelag hadde flere håndgranater, hvor detonatoren var lagret spesielt. Også sabotasjemateriell var til stede i et større utvalg for instruksjon og demonstrasjon
Det ble opprettet vaktposter på 4 forskjellige steder. På toppen av fjellet like over leiren, hvor det var god utsikt mot Siljan og Oklungen. På fjellet ovenfor betongbrua over Meensvann, hvor vannet er på det smaleste. Ved hovedveien nedenfor Skifjeld gård, med hovedkvarter på en hytte like ved. En kombinert sanitetsstasjon og meldingspost på Vallerdalen gård, hos familien Håkerud.
Det ble strukket telefonlinjer fra leirvakta til Vallerdalen gård, og fra leirvakta til bruvakta. Dessuten ble det strukket en telefonlinje fra vakthytta på Skifjeld til en hytte på Fugleleik, ca. 5 km i retning mot Vealøs.
Hytta på Fugleleik tilhørte Borgestad gård, og var tilholdssted for distriktstaben. Her bodde blandt andre distriktsjefen Arne Quenild, og en radiotelegrafist med fullt utstyr for sending og mottaking av meldinger fra England.
Arbeidet i sella var satt opp i arbeidslag. Det var til en hver tid 3 vaktlag, med 5-6 mann i hvert lag. Vaktene varte fra klokken 1700 den ene dagen til samme klokkeslet den neste dagen. De dagene som forsyninger ble bragt opp, var 10-12 mann opptatt med å frakte disse inn til leiren. I den tiden telefonlinjene ble strukket, var 5-6 mann med på dette arbeidet til en hver tid. Dessuten hadde hvert hyttelag 2 mann hver dag som laget mat. Dette gikk på omgang mellom hyttelagets medlemmer.
Dagsorden begynte klokken 800 om morgenen med oppstilling og gymnastikk, samt fordeling av dagens gjøremål. De som ikke var blitt uttatt til spesielle oppgaver hadde øvelser i følgende aktiviteter: Orientering med kart og kompass, våpenøvelse, nærkamp med og uten våpen, skyteøvelse og øvelser i terenget lagvis. Skyteøvelsene foregikk i en liten trang dal, et lite stykke fra leiren. Dagens aktiviteter sluttet som regel ved 4-5-tiden om ettermiddagen.
Været var de første dagene ganske bra, men i begynnelsen av oktober satte det inn med regn og sterk vind. Dette satte alle på en hard prøve, da de fleste hyttene var i dårligste laget for slikt vær. I alt var det 9 hytter, og 6-7 stykker av dem var bare bygd av et reisverk av stokker, kledd med 2 lag papp. Bare 2-3 hytter var bygd litt mer solid, blandt dem var befalshytta. Stort sett kom de aller fleste meget godt fra de påkjenninger været og forholdene medførte, men det oppsto problemer for enkelte fra tid til annen. Slitet og de spesielle forholdene gjorde at det oppsto et særlig kameratskap, som har holdt seg siden. Alle ble grundig herdet på de 8 ukene leiren varte, og kondisjonen var på topp.
Leiren hadde sine egne sanitetsfolk, som tok seg av de få skader og sykdommer som oppsto. Et par mann fikk så store sykdomsutslag at de for sikkerhets skyld ble sendt ned til Porsgrunn for undersøkelse. O 1703's sanitetssjef dr. med. E. Thiis-Evensen var oppe i leiren flere ganger, og ga råd og veiledning. Sanitetsutstyret var meget godt, og ble skaffet til veie fra områdets lager, og suplert med utstyr som sanitetsjefen skaffet.
De sanitære forhold i leiren var gode. Det ble blandt annet bygd en badstue, og skaffet en ordentlig badstueovn. Dette ble plassert like ved bekken et stykke ovenfor Vallerdalen gård. Dusjen var ganske orginal og besto av et rør fra bekken som endte i en gjennomhullet fiskebollboks. Dette fungerte utmerket, og ble flittig benyttet av alle. Det var for øvrig også badstue på vakthytta ved Skifjeld. Mannskapene var delt opp i 4 tropper, med en troppsfører, som som hadde sersjants grad og utdannelse fra før krigen. Hver tropp hadde 2 - 3 lag med en lagfører og en nestlagfører. Lagene var som regel satt sammen av medlemmer fra det samme hyttelaget.
Selleledelsen hadde følgende sammensetning
| Leder: | Victor Nielsen ( områdesjef i O 1703 ) |
| Nestleder: | Aage Flagstad ( nestsjef i O 1703 ) |
| Troppsførere: | Olav Eide, Leif Grundseth, Arne Lunde og Leif Sørensen. |
De fleste av troppsførerne var også med i staben i O 1703.
Forsyninger og mat ble ordnet av Sivilorg i Porsgrunn. Lastebiler brakte sakene opp til like under Skifjeld gård. Herfra ble alt båret inn til Meensvann, og rodd over til Vallerdalen gård. Videre ble det båret opp til leiren, som lå ca. 20 min. vei fra gårder. Disse transportene var både tunge og anstrengende, for det var ikke lite som skulde til for forsyning av 75 mann. Det var ganske imponerende hva organisasjonen kunde skaffe av mat og utstyr. Etter forholdene var levemåten og kosten ganske bra. Det kan nevnes at det var rikelig med brød, som for en stor del kom fra to av Porsgrunns bakere. Porsgrunns Folkerestauranter skaffet en god del mat, og sendte også flere ferdiglagde middager oppover. For å lette transporten sendte disponent Trygve Thommesen Ved Folkerestauranten også en hest han eide til leiren. Dette var en blakk "fjording" som ble veldig populær, og hele leirens kjeledegge. Den var en utmerket kløvhest og arbeidskamerat, og gikk under navnet "Blakken".
Leiren ble forsynt med radioer fra et raid som ble foretatt mot et radiolager i Oklungen. Operasjonen ble gjennomført i samarbeide med milorgfolk fra Langangen, som deltok og var kjentfolk. Grunnen til at Oklungen ble valgt var at det der var lagret et større antall batteriradioer, som passet til bruk i leiren. Batterier ble skaffet fra bedrifter i Porsgrunn. Hvert hyttelag fikk på denne måten sin radio, slik at alle i leiren kunne følge med i nyhetene fra London, og hvordan krigen utviklet seg.
Det ble imidlertid etterhvert klart at den eventuelle invasjonen eller tyskernes kapitulasjon, ikke var så nær forestående som tidligere antatt. Da det led ut i november ble det en almindelig oppfatning i leiren at den vilde bli oppløst, og eventuelt tatt i bruk igjen til våren.
En gang ble to angivere rapportert sett i nærheten, og en letepatrule ble sendt ut for å oppspore dem, men uten resultat.
En morgen først i oktober mens alle var på oppstillingsplassen foran depothytta, steg det plutselig opp svart røyk i den nordøstre del av leirens. Det hadde tatt fyr i en av hyttene, og alle mann la i vei mot mot brannstedet. Der var det full fyr, og papphytten brant ned på relativt kort tid. Heldigvis var det ingen håndgranater eller annet sprengstoff lagret i hytten. Heller ikke var det noen våpen, for alle hadde stilt med sine håndvåpen.
Det var imidlertid lagret en god del amunisjon for stengun i hytta, og kulene fra denne føk som "sinte hveps" til alle kanter. Derfor var det umulig å redde noen av eiendelene til dem som bodde der.
Årsaken var et gjenglemt stearinlys som stod og brant. Dette ble en påminnelse for alle om forsiktighet med bruk av lys og varme. Det ble satt ut ekstra vakter i tilfelle røyken skulle være observert av utenforstående, men tilsynelatende hadde ingen merket noe.
En dag kom det melding om at det skulde være taksering og grenseoppgang i en ås like i nærheten av leiren. Minst en NS-mann skulde delta i befaringen. Leiren ble spesielt kamuflert, og alle mann lå i dekning den dagen. Et tysk rekognoseringsfly, som gikk under det populære navnet "Fornebuenka", var ofte over leiren og åsene omkring. Det viste aldri noen spesiell interesse for leirområdet, så det ble antatt at det hadde sin faste rute fra Oslo over de traktene.
En natt i slutten av oktober var det full allarm i leiren. Leirvakta hadde sett lys i åsene mot Siljan, og slo allarm. Dette ble undersøkt under full beredskap. Patruljer ble sendt ut, men ingen årsak ble funnet, så alle slo seg til ro igjen.
Etter at leiren hadde vart i ca. 4 uker kom plutselig en russisk krigsfange fra en arbeidsleir i distriktet opp til leiren. Han fikk tilhold på Vallerdalen gård, og ble en slags altmuligmann og bestyrer av badstua. Han gikk under navnet "Ivan", og var en stor, kraftig kar.
Omkring 10. november ble radiosenderen og mottakeren flyttet fra hytta på Fugleleik til sella i Vallerdalen. Det var meningen at radiotelegrafisten skulde flytte dit senere. Fredag den 17. november reiste en gruppe på 5 mann til Porsgrunn for å delta i en sabotasjeaksjon mot to store transformatorer ved Nordisk lettmetal på Herøya. Selle- og områdesjefen var også nede i byen for å delta i planleggingen av aksjonen. En av troppsjefene var også noen få dager tidligere reist ned for en undersøkelse på sykehus.
Bilen som skulde komme med provianten var for sent ute etter avtalen. Troppsjefene Grundset og Eide sammen med en av de øvrige mannskapene bestemte seg for å ta en liten tur oppover veien mot Åsterødgrinda for å se etter den. De var bare kommet et lite stykke på veien; da det dukket noen personer fram i snødrevet. De oppfattet ikke at det var tyskere med en gang, men så snart de var klar over dette, sprang Grundseth og den andre tilbake til de øvrige. Eide fortsatte, da han mente at han var ute i sivilt og lovlig erende. Tyskerne løsnet skudd tter de to andre, men ingen av dem ble truffet.
De varslet i all hast transportgjengen og vaktene i vakthytta, slik at alle kom seg unna. Tyskerne skjøt flere skudd da de kom ned til stedet hvor transportgjengen hadde ventet. De ble sikkert overasket over alle sporene som var synlige i nysneen.
Eide ble arrestert og i første omgang tatt med til vakthytta og forhørt der. Tyskerne fulgte sporene dit, men gikk ikke lenger innover. Eide benektet enhver forbindelse med de folkene som holdt til der, og hadde heller ikke kjennskap til telefonapparatet som ble funnet i hytta. Han ble senere tatt med til Ortskomandanturet i Porsgrunn for videre avhør, men tyskerne fikk ikke ut av ham hva han viste. For Sikkerhets skyld ble han av tyskerne overført til fengslet i Larvik, hvor han satt i 3 - 4 uker før han slapp ut igjen. Tross inngående forhør røbet han ingen ting.
Alle som var varslet sprang det forteste de kunde inn til Meensvann. De fleste kom seg ombord i prammene som ventet på transporten, og rodde over til Vallerdalen. Et par mann sprang over broen og varslet brovakta.
Ingen viste på dette tidspunkt hvor mange tyskere som var med på aksjonen, eller hvor omfattende den var. Det viste seg senere at det bare var en tilfeldig patrulje, som hadde kommet den veien. De var etter det som senere er kommet fram, heller ikke klar over omfanget eller betydningen av det de hadde sett.
I leiren ble det nå. full allarm. Det gjenværende befal måtte ta stilling til hva som nå måtte gjøres. Alle vakter ble inndratt etter at man over telefon og ved utsendte patruljer hadde undersøkt om tyskerne var kommet etter inn til Meensvann. Det hadde de etter alt å dømme ikke gjort, og det var heller ikke tegn som tydet på at de var på vei mot leiren fra andre kanter heller.
Det ble derfor bestemt å rømme leiren, og alle fikk ordre om å rydde hyttene og begi seg avgårde hurtigst mulig. Det meste av våpnene og ammunisjonen ble lagt i depoter som var utvalgt på forhånd. Noen få tok våpnene med seg, hvorav enkelte ble kastet i vann og myrer underveis. Det er senere hevdet at det ble pannikk i leiren, men det var ikke tilfelle. Det var imidlertid en hektisk stemning i oppbruddsøyeblikket, men noen pannikk var det ikke. To grupper tok veien mot Siljan, en annen dro til Oklungen og en gruppe dro helt til Langangen. Det ble en hard tur og et fryktelig slit for alle i den dype snøen, men alle kom fram i god behold.
En del av mannskapene som av sikkerhetsmessige grunner ikke kunde reise hjem igjen, ble forlagt på forskjellige dekningssteder rundt i distriktet. De ble senere sendt til Sverige over forskjellige transportruter, og gikk for de flestes vedkommende inn i politikompaniet, som da var under oppsetting. De øvrige reiste hjem igjen og gjenopptok sitt vanlige arbeide etter en kortere dekningstid.
Familien Håkerud på Vallerdalen gård måtte også evakueres. De ble med en av gruppene som reiste til Siljan, og fikk også med seg en del utstyr samt husdyrene undtatt en gris. Denne ble senere slaktet og bragt til Skifjeld. Håkerud reiste senere med sin familie til sitt hjemsted, hvor han var til krigen sluttet. Etter krigens slutt flyttet han inn i en brakke etter tyskerne på Ekeli, og fikk senere arbeide ved Hydros anlegg på Herøya.
Russeren ble med en av gruppene som dro til Oklungen. Han kom senere sammen med noen andre til et dekningssted i Solum. Derfra reiste han med de øvrige til Sverige, hvor han ble internert til Krigen sluttet.
Transportbilen var kommet etter den tyske patruljen oppover, men hadde kjørt i grøfta på den dårlig brøytede veien like ved Åsterødgrinda. De to som var med bilen, sjaføren Daniel Lund og Halvard Hem fra forsyningstjenesten, forsøkte forgjeves å få bilen opp på veien igjen. De fikk etter en tid kontakt med to brødre på Åsterød gård, som kom med hest og slede, og fikk transportert det meste av provianten og utstyret til en låve i nærheten. De fikk også vite av dem at en tysk patrulje kort tid i forveien hadde gått i retning av det avtalte leveringstedet. De fortalte også at minst en mann var tatt av tyskerne. Hem tok en rekognoseringstur og var helt framme ved vakthytten, hvor han ble stoppet av tyskerne. Han spurte dem om veien til en gård i nærheten, og fikk lov til å passere.
Han gikk tilbake til bilen hvor han og Lund gjemte resten av utstyret i en snehaug, før de dro ned til Porsgrunn igjen. Her rapporterte de det som hadde hendt, og forberedelser ble gjort i hele organisasjonsapparatet i tilfelle tyskerne skulde sette i gang en rassia. Daniel Lund gikk straks i dekning, da han kunde oppspores som bilens sjafør, og ble kort tid etter sendt til Sverige. Halvard Hem var ikke kjent for sin befatning med bilen, og gikk tilbake til sin vanlige virksomhet i forsyningstjenesten og som formann i pakkeriet på Herøya.
Nede i byen ble det straks slått allarm, og alle som på en eller annen måte var i faresonen gikk mer eller mindre i dekning. Ingen viste noe om omfanget av tyskernes aksjon, og heller ikke hva Eide eventuelt kunne ha røbet. Det ble diskutert en befrielsesaksjon for å få Eide ut, men dette ble stilt i bero for å se hvordan tingene utviklet seg. Gjennom en kontakt i politiet i Porsgrunn, og senere i fengslet i Larvik, ble det klarlagt at han klarte å holde tett, så forholdene ble etterhvert roligere.
Det var også spørsmål om å utsette den planlagte sprengningen av transformatorene på Herøya, men det ble bestemt at dette skulde gå sin gang. Sprengningen ble foretatt og var helt ut vellykket.
Søndag den 19. november ved 17-tiden gikk to mann en rekognoseringstur oppover mot Langerød. De gikk på ski i skogkanten, og holdt seg unna veiene. Ved forespørsel på Langerød gård, og via telefonkontakter derfra ble det klarlagt at det ikke var noen tyskere igjen i området. De hadde reist nedover lørdag med sin fange, og ingen hadde kommet oppover igjen senere. Så vidt noen viste hadde de heller ikke vært inne i leiren.
Dette ble rapportert til områdeledelsen som bestemte at en gruppe dagen etter skulde ta seg opp til leiren, og rydde ordentlig. Ved 17-tiden mandag dro 5 mann avgårde. De fulgte samme rute som var benyttet dagen i forvegen. Dette var fornuftig, for i bakkene like nedenfor Langerød gård så de tyskerne komme tauende på lastebilen, forspent med to hester. Ved forspørsel på Langerød igjen fikk de vite at det bare var denne tyske patruljen, som var observert på vei oppover. De tok seg likevel med største forsiktighet fram til Skifjeld gård, hvor Harald Kaasa kunne bekrefte at det ikke hadde vært noen tyskere innover mot leiren. Kaasa og familien hans hadde hele tiden vært til stor nytte da gården hadde telefon, og var et nyttig sentrum for meldinger til og fra leiren.
De fem karene gikk videre på ski inn til Meensvann og opp til leiren, hvor alt var som da deft ble forlatt. Det var nå blitt sent på kveld, men karene satte straks i gang oppryddingen og holdt på til over midnatt. Overalt var det et fryktelig rot, så i første omgang var det mest om 4 gjøre å samle alt av værdi. Alle papirer som kunde gi noe holdepunkt om hvem som hadde vært der ble brent. Gjenglemte effekter, våpen og amunisjon ble samlet.
Neste dag fortsatte arbeidet lenge før det ble skikkelig lyst. Da det lysnet ble våpen og amunisjon hentet fra de utlagte depotene, og noe ble funnet langs retrettløypene. Ved 10-11-tiden om formiddagen var det meste ordnet. Da kom plutselig gruppesjef Grundseth og noen av karene som var dratt til Siljan opp til leiren. De hadde med hest og slede, og tok seg av alle våpen, ammunisjonen, samt mat og andre ting de kunne få med seg. Dette kjørte de til Sijan og fordelte på to depoter.
Radiosenderen, mottakeren og noen av de beste radioapparatene, sammen med resten av det brukbare utstyret ble båret ned til Meensvann. For øvrig ble hyttene finkjemmet, og alt av værdi som ikke kunne medtas ble slått i stykker. Det som var bragt ned til vannet ble fraktet over med to prammer, og rodd fram til nedenfor oset til Skifjelløken. Det siste stykket måtte det slåes råk i ca. 1" tykk is. Herfra var det ordnet med to hester med sleder fra Åsterød for videre transport. Turen gikk langs hovedveien ned til Åsterød med skipatruljer som sikring foran. Herfra ble det meste av utstyret fra lastebilen, som var lagret på låven, tatt med. Ferden gikk så til en hytte på Jarseng, hvor alt ble stablet inn. De 5 som hadde vært med på jobben overnattet på hytta den natten, og dro til Porsgrunn igjen neste dag på forskjellig måte.
Områdeledelsen ble varslet om det som var gjort, og det ble gitt nærmere beskjed om hva som skulde gjøres med det som var lagret på hytta. Radiosenderen og mottakeren ble bragt på 2 sparker ned til Nystad Gartneri ved Nærum to dager etter. Her overtok representanter for sambandet i Skien det, og fraktet det videre med bil. Det øvrige utstyret ble bragt med hest og slede til Thorstensens engrosslager, hvor det ble overtatt av forsyningstjenesten i Sivilorg igjen.
Alt i alt kan det sies at dette var en heldig avslutning på noe som kunde utviklet seg til en katastrofe for hele hjemmefronten i Porsgrunn. Utviklingen videre gjorde imidlertid at det måtte en reorganisering til av Milorg, da flere av lederne var kommet i søkelyset. Av sikkerhetsmessige grunner reiste blandt andre områdesjefen Victor Nielsen og en av gruppesjefene Leif Sørensen til Sverige.
Avslutningen på historien om sella i Vallerdalen gjorde imidlertid tyskerne. Et par måneder senere tok de seg inn til leiren fra flere kanter, og brant ned det som var igjen av hyttene.
| Okkupasjonshistorisk arkiv | Søk i bokbasen | Porsgrunn biblioteks hjemmeside |