|
Skrevet efter et udatert manuskript signert av dekknavnet "Pål" (hans virkelige navn var
Thorleif Bommen).
Maskinskrevet i mars 1976 av Johan Stivimoen, Porsgrunn. |
Etter at kampene i Norge var innstillet, tok hr. stortingsmann Carl P. Wright, Porsgrunn initiativet til å sette opp et illegalt kompani i Telemark. Det var forutsetningen at hr. Wright skulde fungere som sjef for kompaniet. Maskingeværer, rifler, uniformer og amunisjon var på forhånd brakt i sikkerhet.
Det blev straks satt i gang verving av mannskaper, men det viste seg snart at folk i alminnelighet hadde liten forståelse av alvoret. Det blev snakket offentlig om det planlagte kompaniet, og enkelte personer spurte Wright om det var tilfelle at han skulde være sjef for kompaniet. Under disse omstendigheter var det ikke annet å gjøre end å oppløse det hele.
Like før okkupasjonen var det i gang en del frivillige våbenøvelser i Porsgrunn under ledelse av kaptein Hauge. En del av de personer som hadde deltatt i disse våbenøvelser forsøkte å organisere en illegal militærgruppe. Men da det viste seg at et fremtredende N.S. medlem skulde være med i ledelsen, oppløste organisasjonen seg selv før den kom i gang. Sommeren (juli) 1940 satte stortingsmann Wright seg i forbindelse med kaptein Hauge for dannelse av illegal militærorganisasjon. Forutsetningen var at de skulde forsøke å utbygge den videre i distriktet. Målet var allerede fra starten av å utbygge en landsomfattende organisasjon med en sentralledelse. Kaptein Hauge skulde fungere som sjef for organisasjonen. Kaptein Hauge og hr. Wright satte seg straks i forbindelse med pålitelige personer i Nedre Telemark og Vestfold. Fenrik Victor Nilsen blev forespurt om han var villig til å organisere en illegal militærgruppe for Porsgrunn, og stå som sjef for denne. Han erklærte seg straks villig, og fikk sine instruksjoner for arbeidet med organisering og oppsetting av gruppene.
Victor Nilsen som var utnevnt til områdesjef for Porsgrunn. gikk straks i gang med organisering av en militærgruppe. Etter samråd med kaptein Hauge skulde det settes opp fire tropper og følgende var uttatt til troppsjefer: Sersjant O. Abrahamsen, sersjant Arne Woxen, Ragnar Lassen og Reidar Gundersen. Hver troppsjef skulde ta ut fire lagførere, som hver for skulde verve medlemmer og danne hvert sitt lag. For å trygge organisasjonen blev det bestemt at troppsjefene som sto direkte under områdesjefen, ingen forbindelse skulde ha med hverandre. Den samme ordning blev gjennemført for lagførerne som hver for seg utelukkende skulde ha forbindelse med sin troppsjef. Hvert lag skulde bestå av 15 mann. En kan vel stusse over de store lag, men en måtte regne med svikt i en kritisk situasjon
Ved verving av frivillige medlemmer til orgasajonen måtte en utvise den største forsiktighet. De utvalgte måtte være i besittelse av en god nasjonal innstilling, pålitelige og modige. Etter at vervingen var avsluttet tellet gruppen 260 mann. Det blev foretatt en kontroll over mannskapene. Hver lagfører fikk beskjed om å sette opp en mannskapsliste. Listen skulde avgis til de respektive gruppesjefer. De forseglede konvolutter blev samlet avgitt til områdesjefen. Etter at det var foretatt en nøyaktig kontroll av hvert medlem, blev samtlige lister brendt.
Det blev organisert en sambandsgruppe, med Edvard Hansen som sjef. Hansen utførte et godt arbeide og var ofte ute i terrenget med sine folk. De blev instruert i meldetjeneste og signalisering
Lagførerene hadde vanskelig for å komme igang med øvelser, da gruppene hadde få instruksjonsvåben. Områdesjefen gav ordre om å dele laget i 3 grupper og sette i gang rned kondisjonstrening i terrenget
1941 måtte kaptein Hauge forlate landet. Hauge som fungerte som distriktsjef hadde i god tid ordnet med etterfølger i stillingen. Den nye distriktssjefen fikk gjennem en kontakt beskjed om organisasjonen og de nærmeste oppgaver.
Etter at kaptein Hauge måtte rømme landet stod områdesjefen uten kontakt med distriktsjefen i lengre tid. Det var meget vanskelig å holde guttene i gruppen intakt. De fleste som hadde tilsluttet seg gjorde regning med aktiv innsats mot okkupasjonsmakten. Men ved den knappe tiIgang på instruksjonsmateriell mistet mange interessen, og fremmøte var mindre godt.
Etter en tid fikk områdesjefen ordre om å møte et bestemt sted i Skien. Ved fremmøte blev han fremstilt for kaptein Holmbo som var den nye distriktsjef. Han blev senere avløst av Solberg og tilsist av A. Quenild som fungerte til frigjøringen. Kontakten var fra nu av i orden. Det blev fra nu av mere fart i tingene. Gjennem rundskriv var det oppsatt retningslinjer for oppbygging av en god kampmoral, geriljakrig og sabotasje. Materiellet blev mangfoldiggjort og utsendt til lagene. Dette satte mer fart i tingene og interessen øket.
Område Porsgrunn og omegn fikk betegnelsen 0-1703. Det blev utarbeidet karter over området som hadde følgende grenselinjer: I nord Borgåsen, Borgestadjordet og Klyve gamlehjem. I øst Borgåsen, Bjørkedalen og Oklungen. I syd jernbanelinjen Oklungen, Eidanger st., Herøva og over til Tråk i Bamble. I vest: Tråk, Herre, Kilebygda og videre linjen fra Rognsbru til Klyve gamlehjem.
Områdesjefen fikk beskjed om finne strategiske sperrepunkter innen området. Hensikten var etter nærmere ordre å hindre tyske troppebevegelser.
Det blev foretatt en omorganisering innen gruppene da det etterhvert var tilflytt nye medlemmer, og de utvidede grenser nødvendiggjorde en omorganisering. Det blev oprettet 6 grupper med følglende gruppesjefer: Reidar Gundersen. Arne Woxen, Olav O. Rennesund, Aage Flagstad, Leif Grundseth og malerermester Konrad Jacobsen. Hver gruppesjef disponerte over 4 lag á 15 mann. Styrken innen området utgjorde ca. 370 mann. Omorganiseringen førte til en del personskifte og øket interessen. Milorg var på denne tid organisert og underlagt en sentralledelse med senere forsvarsminister Jens Hauge som sjef. Organisasjonen var godkjent av den norske regjering, og utførte et særdeles godt arbeide like til frigjøringen. Det blev gitt tilsagn om tilførsel av moderne våben og amunisjon.
Hver distriktsjef hadde under seg en våbensjef og distriktsvåbensjefen utnevnte våbensjefen i de områder som var underlagt deres distrikt. For område 0-1703 blev Nils O. Nilsen utnevnt til våbensjef. Det blev for øvrig bestemt at hjemmestyrkene som ikke skulde forsynes med uniformer, skulde bære armbind i norske farver.
De guttene som utførte dette arbeid var ofte utsatt for sterke påkjenninger, men de utførte sitt arbeid uten tanke på sin egen personlige sikkerhet.
Ved frigjøringen hadde området følgende beholdning av våben og amunisjon:
| 96 stk. | Stengun |
| 196 stk. | rifler Enfield og P 14 |
| 96 stk. | Brenngun |
| 2 stk. | Basuka |
| 1 stk. | Peat |
| 19 stk. | Colt pistoler |
| 28 stk. | Mils håndgranater |
| ca 1500 kg | sprengstoff |
Ved frigjøringen blev det gjennem distriktet foretatt en ombytting og suplering av våben. Ca. 350 mann var bevebnet i område 1703 ved frigjøringen.
Etter reorganiseringen av Milorg 0-1703 blev etterretningstjenesten overtatt av Thorleif Bommen. Hjemmefronten var da inne i en aktiv periode, og det var nødvendig å utbygge ytterligere. Det blev oprettet et intimt samarbeide med Sivilorgs etterretningstjeneste i Porsgrunn. Alle de gode kontakter Sivilorg hadde kom Milorg tilgode. Etterretningstjenesten måtte oprette dekstasjoner, og besørge transport av personer som var i fare og måtte forlate landet. Sivilorg stillet i mange tilfelle sine transportlinjer til disposisjon for Milorg. Sjefen for etterretningsvesenet tjenestegjorde og som kontaktmann mellom Milorg og Sivilorg. Det blev forsøkt dannet en M.P.-gruppe underlagt etterretningstjeneste. Hensikten var å få en M.P.mann i hvert lag til kontroll. Forslaget var godkjent av distriktssjefen men blev motarbeidet. En må vel gå ut fra at de så på dette som innblanding i indre anliggende i grupper og organisasjonen. Men det er ingen tvil om at en M.P. vilde tjene til opprettholde god disiplin, og forebygge at mindreverdige personer fikk fortsette i Milorg.
Porsgrunn politi utførte et meget godt arbeid i etterretningstjenesten og blev meget benyttet. All passutskriving foregikk her til illegale forsendelser av personer, til transport eller i tjeneste.
For å kunde stå i intim kontakt med medlemmene utgav etterretningssjefen en avis "Vær beredt". Den blev utdelt til stabsmedlemmer, gruppesjefer og lagførere til bruk under instruksjon i lagene. Det var bestemt at avisen skulde brennes snarest mulig for ikke å falle i hendene på uvedkommende. Avisene blev stensilert og mangfoldiggjort ved Sivilorgs avd. for illegale aviser i Porsgrunn.
Etter reorganiseringen blev ing. Færden oppnevnt til ny sambandsjef. Edvard Hansen hadde til enhver tid utført sitt arbeid tilfredsstillende, men en må vel nærmest tro at sjefsskiftet kom ved en misforståelse. Færden utførte et godt arbeid, og sambandstjenesten blev yderligere utbygd. I mars 1945 fikk sambandstjenesten utlånt en dekstasjon til en gruppe på 6 unge gutter som skulde øve i terrenget. Under en tysk rassia etter slipp blev gutta arrestert. Arrestasjonen førte til øket aktivitet for det tyske sikkerhetspoliti, og det blev foretatt en rekke arrestasjoner nedre Telemark. Denne aksjonen førte til at arbeidet innen Milorg i 0-1703 blev innstilt inntil frigjøringen.
Ved opprettelse av celler måtte sanitetsjefen sørge for et førsteklasses førstehjelpsutstyr, og det blev det. I sellene var det i almindelighet en sanitetsstasjon, betjent av gutter som hadde gjennemgåttt et kurs. Sanitetssjefen besørget at det blev foretatt blodtypebestemmelse på de gutta som lå ute, og var alltid i beredskap til å påta seg de største arbeider ved mulige aksjoner. Sanitetsjefen måtte på grunn av sitt illegale arbeid forlate landet på høsten 1944.
Dr. Finn Kaare overtok sanitetstjenesten, og arbeidet fortsatte som før like til frigjøringen. Ikke i noe tilfelle lå noen gutter uten legetilsyn under sygdom den tid de måtte arbeide i dekning. Sanitetstjenesten innen 0-1703 utførte et meget godt arbeid uten uheld av noen art.
Det var avtalt at aksjonen skulde begynne kl. 24, men på grunn av tyske patruljer og trafikk av sivile måtte den utsettes en tid. Det tok ca. 15 minutter å fullføre 3 hull i hver tank.
Ved Standard blev laget overrasket av en politibetjent mens de var i arbeid. Politimannen trak pistol og opptråtte meget truende. En av guttene som var i arbeid bad han stikke pistolen i lomma, da det stod karer som hadde ham på kornet. Politibetjenten fikk så beskjed om ikke å rapportere, men henvende seg til en navngitt person på politistasjonen. Han forsvandt straks og holdt tett om episoden.
Ved Ovastrøm var det umulig å få arbeidsro. I et av nabohusene var det et større selskap, og det var stadig gjester ute for å lufte seg. Aksjonen forøvrig blev meget vellykket. På Standard gikk høivannet inn i tankene. Ytterbøs tannker randt tomme. I Bilkompaniets tank randt det ut ca 600 l., og omtrent det samme kvantum hos Funnemark. På Porsgrunns Auto la tankene i blåleire, og det var årsak til at de ikke randt tomme.
En liten episode: Dagen etter ringer Bilkompaniet opp Standard og fortalte at det var stjålet 300 liter bensin. Det var da merkelig, lød svaret, vi har 300 liter for meget. Tyskerne trodde at denne aksjonen var utført av engelske kommandos.
Kl. 00.30 gikk de løs på sin oppgave. De åpnet en bunnluke så al olje randt ut, plasserte ladningen og ophevet sikringen på tidsblyanten og forsvandt. Aksjonen på Letmetal blev helt vellykket. På Menstad var det gjort en feil ved innstillingen av tændingsanordningen så aksjonen mislyktes.
Kalle blev utsatt til å lede denne aksjonen og tok med seg endel av sine egne folk. De øvrige som var med på aksjonen blev uttatt fra 0-1704. Sabotasjegruppen kom til skuddveksling med de tyske vaktposter. Men ladningen blev forskriftsmessig anbragt og aksjonen blev i alle deler vellykket. Samtlige som deltok i aksjonen kom tilbake i god behold. (Aksjonen fant sted den 14. mars 1945. JoS).
De ankom i en gammel lastebil som fikk en beleilig motorstopp ved veien opp til sykehuset. De begynte straks å lete etter feilen. 2 tyske patruljevakter kom framtil og spurte hvad som var i veien og hvor de skulde. De var på vei til Heistad, men det så ut til at de måtte parkere, da de ikke kunde finne feilen. De tyske vakter tok frem sine lommelykter å hjalp til, men uten resultat. Etter en tids forløp sa de at de dessverre måtte gå, da de hadde runde om vanntårnet.
Straks etter gikk gutta igang for å finne patienten. De viste han var anbragt i kjelleren. Etter en tids søken frandt de frem, men måtte fjerne en sandkasse fra vinduet. Etter at de hadde fått opnet vinduet hoppet noen ned, og fikk seg sendt en improvisert båre. Patienten som ikke kunde bevege seg, blev forsiktig lagt over på båren. Men de hadde store vanskeligheter med å få ham ut vinduet, da sætet til patienten sank ned, og det var uråd å få han gjennem vinduet. Etter et langt og strevsomt arbeid lyktes det. Patienten blev anbragt på lastebilden, og så bar det avsted mot broen. Bilen kunde bare kjøre på første gir å holdt et forferdelig leven. Da de var midt på broen viste det seg at den var under reparasjon, og stengt for trafikk. De måtte rygge tilbake og kjøre den lange vei rundt Skien til Tollnes, hvor det på forhånd var ordnet med en foreløpig dekplads.
Tyskerne laget bråk da de fikk beskjed om at patienten var forsvunnet. Men overlægen fremholdt at sykehuset ikke kunde påta seg noen bevoktning av fanger, det måtte bli politiets sak.
Forlegningen fikk navnet "Pålsro", og etter kort tid fikk gutta en tysk soldat som skulde interneres. Soldaten hadde rømt fra sitt kompani i Drammen, og tatt seg frem til Oklungen hvor han kom i kontakt med Milorg. Han blev sendt under ekskorte til Stathelle og kjørt til Pålsro. Straks etter kom en ung gutt som skulde tas i forvaring. Han hadde tidligere vært i forvaring i Kilebygda og Bømark p.g.a. at en fryktet for angiveri fra hans side, da han tidligere hadde raportert skauguttforlegningen i Vallerdalen til Lensmanden i Eidanger. Da hadde han utvist god oppførsel blev han med de øvrige skaugutter sendt i transport til Sverige. Han rømte fra transporten i Oslo, men blev straks etter fanget inn av Milorg i Eidanger (0-1702). Gutta i sellen hadde kjedelige dager da forlegningen lå meget avsides, og de hadde ordre om ikke å forlate forlegningen da det var påkrevet at den ikke blev kjent i bygda.
Forlegningen var under streng bevoktning dag og natt. Forlegningen var intakt etter tyskernes rassia mot sellene i Vallerdalen og Bamble. Det var heller ingen direkte fare for at den skulde bli utsatt for en rassia, men ved tyskernes økede aktivitet, og arbeidet med å reorganisere Milorg i 0-1703 tjente forlegningen ingen hensikt og den blev nedlagt i slutten av november 1944. Guttene i Pålsro blev beordret å ta de to internerte med seg gjennem Kilebygda til en dekstasjon i Solum. Samtlige blev eksportert til Sverige, og kom vel frem.
Områdesjefen var mest stemt for å belegge hele sellen med skaugutter, da de var i god kondisjon og kjendt med forholdene. Han tok saken opp med distriktssjefen som imidlertid fastholdt at Milorg skulde benytte sine egne folk. Sellens befal var følgende: Sjef, områdesjefen Victor Nilsen, nestkommanderende Aage Flagstad, stabsjef Leif Sørensen. Det øvrige befal var sersjantene Leif Grundseth og Olav Eide. Sellen blev meget godt utstyrt med våben og amunisjon, og hadde antagelig samme ildstyrke som et vanlig tysk kompani. For øvrig blev sellen utstyrt med sender og mottager, og praktisk talt hver hytte hadde radioapparat. Det blev også oppført et badstubad. Distriktssjefen disponerte hytten Fugleleik som lå like ved sellen.
Sivilorg i Porsgrunn blev overlatt al intendanturtjeneste til sellen, og utførte et meget godt arbeid. Forpleiningen var hele tiden meget god, og suplering av effekter blev foretatt med de effekter skaugutta hadde etterlatt seg til dette formål. Ut på høsten satte det inn med regn og storm, og det viste seg at hyttene ikke egnet seg særlig godt til vinterkvarter. Det blev satt igang et større arbeid med transport av materialer. Men det hjalp betydelig da de fikk utlånt en hest av disponent Trygve Thommesen, som blev satt inn som kløvhest.
Gutta hadde regnet med å komme i øvelse straks, og satt inn i aktiv tjeneste ut i oktober. Det slet på humøret på de gutter som var uvant med forholdene. Det gjorde ikke saken bedre at sellen hadde få kokekar til middagsmat den første tid, men ved velvillig assistanse fra Porsgrunn Folkerestaurant fikk de en tid ferdig mat tilberedt. Det skal en viss tid til å tilpasse seg forholdene i et fritt skauliv. Mange av gutta i sellen kom rett fra kontor, foretning eller bedrift. Skaulivet kan nok synes forlokkende for en kort tid, men skal det leves i en lengre periode på ubestemt tid, kan det nok sette humøret ned hos de fleste. Vask, lapping, stopping og matstell faller vanskelig ved siden av øvelser og arbeid. Det er få som er vant til å greie seg selv. Men etter forholdene må en si at tjenesten i sellen gikk bra, og gutta oppførte seg godt.
Den 18. november vil stå som en minnedag for mannskapet i sellen. Tidlig om morgenen reiste sjefen til Porsgrunn for å forberede sabotasjeaksjonen mot transformatoren på Letmatal. Det nødvendige mannskap var avgitt fra sellen til å foreta aksjonen. Ved middagstid blev det avsendt en provianttransport fra Porsgrunn til sellen. Da det var faldt sne om natten hadde den vanskeligheter med å ta seg frem. Ved Jarseng kjørte den seg fast i sneen, og de to som fulgte transporten arbeidet hardt for å få den flott igjen. Etter en tid kom en del oppsittere frem og fortalte at en tysk patrulje var i nærheten ved Skifjeld, og at de hadde arrestert en mann. Bilen og dens værdifulle last blev forlatt straks, og de kom seg til byen og gikk i dekning etter å ha avgitt raport.
Ut på eftermiddagen møtte nestkommanderende Aage Flagstad for Sivilorgs aksjonsutvalg å avgav raport om saken. Stabsjefen Leif Sørensen var innlagt på sykehus for et maveonde, og i sellen var det kun nestkommanderende og sersjantene Grundseth, Lunde og Eide. Eide hadde fått permisjon for å søke lege, og fulgte med de mannskapere som skulde ta mot provianten ved Åsterødgrinda. De støtte her på en tysk patrulje bestående av 6 mann. Eide fortsatte mens de øvrige som flyktet for å komme i dekning blev beskutt. Eide blev straks arrestert og de øvrige blev forfulgt et stykke mot Skifjeld. Gutta avgav raport i sellen at tyskerne var underveis, og at Eide var arrestert.
Det oppstod da endel panik og ingen av det tilstedeværende befal maktet å oprette ro og orden. Sellen blev forlat i største hast, og alt værdifult materiell, våben og amunisjon blev etterlatt. Det var på den tid nesten 1 meter sne som gutta måtte ta seg frem i. De fleste tok veien mot Oklungen og Bjørkedalen. En russisk krigsfange som hadde rømt fra fangenskapet fulgte med endel av gutta. Befalet hadde ingen føling med gutta, og samtlige gikk ut fra at det foresto en rassia mot sellen. Områdesjefen var tilstede og mottok raporter. Det var vanskelig å foreta seg noe slik som situasjonen hadde utviklet seg. Områdesjefen gav ordre til sabotasjegruppen om at aksjonen mot tranformatoren skulde foretas som avtalt. En måtte ha den forutsetning at det var foretatt flere arestasjoner aav sellens mannskap, og at Eide kunde bli tatt i forhør under totur. Områdesjefen og det øvrige befal gikk i dekning.
Ved en konferanse dagen etter mellem distriktssjefen, områdesjefen og sjefen for skaugutta Th. Bommen blev det bestemt at sistnevnte skulde fungere som områdesjef og forsøke å ordne opp i sakene. Områdesjefen Victor Nilsen gikk i dekning i Staværn, og blev holdt underrettet om situasjonens utvikling. Fungerende områdesjef satte seg straks i forbindelse med gutta og fikk en fullstendig raport. Den russiske krigssfangen blev bragt i dekning og senere transportert til Sverige.
Det blev avsendt endel speidere for å undersøke om tyskerne hadde vært i forlegningen. Det viste seg at alt var som de hadde forlatt det. Det blev da straks avsendt patrulerj for å rydde sellen. Alt våben og materiell blev brakt i sikkerhet. Men meget var gått tapt da endel våben under flukten var kastet i vandene i sellens nærhet og det var umulig å fiske dem opp. Etter at sellen var brakt i orden og alle spor var slettet ut, blev sellen kort etter besøkt av tyskerne som satte fyr på hyttene.
Episoden i sellen gav stoff til almindelig diskusjon tildels offesielt. Det var direkte fare for mange personer som hadde vært i sellen, og til stor skade for organisasjonen. Det blev mangfoldiggjort et stort parti varselsedler til personer som hadde omtalt sellen. Det blev alikevel nødvendig å eksportere endel til Sverige, ca 20 gutter som ansås for å være i faresonen.
Ved reorganiseringen blev det utvist stor forsiktighet ved verving av gutter. En instruks blev utarbeidet og godkjent av distriktssjefen. Lagene blev satt ned fra 15 til 10 mann, og lagsmedlemmene skulde om mulig være naboer for å lette kontakten og sammenkomster. Det viste seg at mange medlemmer ikke hadde noe kjendskap til nyere våben. Etter en konferanse med distriktssjefen om forholdet, blev området stillit i utsikt å få seg tildelt en u.k.-kar, direkte importert fra England.
En kort tid etter kom sersjant Jan Stensnes som tok deknavnet "Kalle", og det blev straks fart og plan i instruksjon og øvelser. Men var en hektisk tid for Milorg, da tyskerne utviste en økende aktivitet. Sellen i Bamble (0-1701), blev overasket av en tysk patrulje og måtte rømmes. Sellen i Eidanger (0-1702) blev nedlagt for å undgå samme skjebne. Interneringsleiren "Pålsro" tjente ingen hensikt etter som forholdene hadde utviklet seg, og det blev tatt bestemmelse om også å nedlegge leiren. Det stod nu klart for enhver at krigen var kommet inn i en avgjørende fase, og at de ordre som tidligere var utgått til de norske hjemmestyrker var kanselert. Men tyskernes aktivitet hindret på ingen måte reorganiseringen av Milorg 0-1703. Det var mange gode krefter som arbeidet og økende interesse blandt gutta.
Sivilorg hadde utført et meget godt arbeid for Milorg, og en kan trygt si at uten deres støtte hadde det vært meget vanskelig å etterkomme de ordres de mottok. For å lette det videre samarbeid med forpleining og suplering av mannskaper, blev det for Milorg utnevnt en forsyningssjef Ingvar Westlie, som skulde stå i direkte kontakt med Sivilorg. I samarbeid med disp. Trygve Thommesen blev det skaffet tilveie store partier med kjeks, smør, sukker, mel, hermetisk kjøtt m.m., og det blev utlagt 3 store depoter til bruk for hjemmestyrkene. 2 på Østsiden og et på Vestsiden.
Fungerende områdesjef anså seg nu ferdig med sin opgave, og da han var godt kjent blandt byens folk etter sin befatning med skaugutta, var det mere betryggende for organisasjonen å få en ukjent person til ny områdesjef. Saken blev forelagt distriktssjefen, men det var vanskelig å fremkomme med en innstilling. En ny konferanse blev avholdt hvor Victor Nilsen og Aage Flagstad møtte.
Ing. Klykken som var områdesjefens sivile stedfortreder blev ansatt som områdesjef. Th. Bommen skulde fortsette som sjef for etterretningen og kontaktmann med Sivilorg. Etter reorganiseringen hadde Milorg 0-1703 følgende mannskap:
Områdesjef: Ing. Frits Klykken
Nestkommanderende Form. Age Flagstad
Stabsjef Leif Grundseth
Våbensjef Nils O. Nilsen
Sambandsjef ing. Alf Færden
Forsyningsjef Ingvar Westlie
Sjef for etterretningen Thorleif Bommen