01.03.65

"Det er krig!"
Det høyrdest ved natt
eit dunder på dør
og husbonden vaknar
spring fram og spør:
“Kva er det som bilar?”
“Jau, no må de ut,
for varden lyser på høge nut!”
Og kvar mann visste i same ande
at no var det kome ufred til landet.

Vi kom disse strofene fra “Vardevakt” av Sivile i hu da oppsynsmann Olavsen berettet om følgende episode fra 9. april 1940, som kaller på smilet midt oppe i de dystre hendigende. Noe forteller den vel også om hvor fjernt krigens uhygge stod oss etter 125 år i fred.

Olavsen, som var batterisjef for luftvernkanonene ved Admini, tilbragte natten til 9. april hjemme. Ved 4-tiden om morgenen dundret det på døren, hvoretter følgende replikkveksling fant sted:
Olavsen: Hva står på?
Stemme utenfra: Det er krig!
Olavsen fyker opp og trekker i uniform med tilbehør.
Fru Olavsen i halvsøvne: Hva er det?
Olavsen: Det er krig!
Fru Olavsen: Å-å- hvoretter hun snur seg på siden og sover videre. Olavsen ruser avsted i bil, men kommenterer nå episoden slik: “Jeg synes nok det var litt kald avskjed av kona når jeg skulle dra i krigen!”

Et 25-årsminne:

Da Hydro kjøpte kanoner og begynte for seg sjøl.

Enkelte lesere vi kanskje sperre øynene opp, og noen vil vel ta denne overskriften for en spøk, men de som opplevet aprildagene i 1940 som ES-folk, vil nok nikke og minnes “Kanonhaugen” og det lokale forsvar som ble stablet på benene, dels på frivillig basis og dels ved innbeordning, i vintermånedene 1940. Faktisk var det såvidt vi vet bare ved ES det ble skutt på de tyske angripere her i distriktet 9. april 1940.

Etter krigsutbruddet høsten 1939 gikk Hydro til innkjøp av 10 40 mm. Bofoss maskinkanoner, som da ble ansett for meget effektivt, moderne luftvernskyts. 4 av kanonene ble plassert her som beskyttelse mot eventuelle luftangrep på ES. Tanken var å bemanne disse med en kjerne av befal og menige fra Hydro, som kunne sammenkalles på korteste varsel i en krisesituasjon.

Utover høsten og vinteren gjennomgikk et par hundre mann et luftvernkurs i Stavern og ble deretter fordelt til militæravdelingene i “Rjukan luftvern” og “Herøya luftvern”. Avdelingene ble oppsatt og fikk ganske god trening utover vinteren. Skarpskyting med kanonene foregikk ved Krokan ovenfor Rjukan under ledelse av kaptein Nagell, som var meget tilfreds med skyteferdigheten.

I et avisutklipp fra en omtale av disse øvelsene “et sted i Norge” (bildene forteller at det var Krokanøvelsene) heter det: “Men det skal også håndfaste karer til. Kanoner er nå engang ikke leketøy. Men når man ser den moderne 40 mm. hurtigskytende kanon under dyktig betjening, så kan man godt forstå at de folkene som kjenner den og betjener den, også verdsetter den. Det kan fortelles at den slepeskiven som var målet under skarpskytingen var ikke særlig stor, men den var ennu mindre etter de første salver. Og en sådan slepeskive er mindre enn et mulig angripende fly.”

I jan. - mars 1940 var “Herøya luftvern” oppsatt med disse trenede mannskapene, men ble så - uheldig nok - byttet ut med nye folk ved månedsskiftet mars-april, slik at det - utenom befalet - var overveiende uøvet bemanning på batteriene 9. april.

De 4 kanonene ved ES var delt i 2 “halvbatterier”. Nordre batteri var plassert inne på fabrikkområdet på den såkalte “Kanonhaugen”, omtrent der hvor nå Bilverkstedet ligger. (At det inne i denne haugen var lagret adskillig sprengstoff, viser vel at våre militæreksperter ikke hadde synderlig tanke for virkningen av flybomber på den tid!) Søndre batteri var plassert utenfor fabrikkområdet på haugen mellom Admini og Direktørboligen. Til nærforsvar ble det også satt opp en mitraljøsetropp.

Bemanningen var dels innkvartert i det daværende Herøya Menighetshus (Søndre batteri), dels i den gamle “Ingeniørmessen” (ved amm. dokken) og “Sauebrakka”, som forlengst er revet. Mannskapene på Nordre batteri fikk forpleining av Ådna i “Låven”, som stod inne på det senere Lettmetall-område. Sjef for “Herøya luftvern” var løytnant Hatledal, som hadde kontor og bodde over Portvakten i Hovedport. Nestkommanderende var u.l. sekondløytnant Jac. Kielland, nå bedre kjent som sjef for Forskningssenteret.

Batterisjef på Søndre var fenrik Hjalmar Olavsen (Kjørholt), mens fenrik Arne Søli (nå malermester) og sersj. Sverre Moe (konstruksjonsavd.) alternerte på Nordre. Blant befalet ellers finner vi sersjantene H. Nordby (nå overing. og tariffsjef), Th. Semb (fabrikkmester), Joh. Waaden (materialbokh.) og som streng depotsjef og adm. befal Osc. Evje (lønningskontoret). De 3 sistnevnte er nå pensjonister.

Tyske fly over Herøya

Hvordan alt egentlig skjedde hin dystre 9. april er vel ikke så lett å få klarhet i nå 25 år etter. Men etter de samtaler vi har hatt med en del av “hovedaktørene” begynte snøballen å rulle i de tidlige morgentimene da det kom melding om tyske angrep i Oslo-fjorden. Batteriene ble da bemannet så godt dette lot seg gjøre, og spenningen var stor - som ventelig kan være. Ville vi få angrep - og eventuell landsetting av tyske tropper her?

Det forelå ordre om å skyte, og det første skuddet smalt fra Søndre batteri (Admini) ved 7- tiden da et tysk fly ble observert, riktignok utenfor rekkevidde, men “man ville gjerne prøve om kanonene fungerte”, forteller Olavsen. Naboene dukket jo snart opp for å undersøke hva smellet skulle bety, - og første mann var dir. Gjestland, som kom flyende i skjorteermene. “Nå er det alvor!”, sa Olavsen, og nå kan man jo tenke seg reaksjonene.

Utover morgenen kom det flere fly innover og ble beskutt fra begge batterier, uten at man kunne konstatere treff. Et av flyene “skar ut” av kurs og forsvant bak åsene i øst, men noe havari i nærheten ble ikke registrert, forteller Olavsen.

På Nordre batteri hadde man om morgenen bare nok øvet mannskap til å betjene den ene kanonen, beretter Sverre Moe, som var fung. batterisjef. Da et tysk jagerfly kom inn over fabrikken i lav høyde, skjøtte man på med mitraljøseild fra “Kanonhaugen”, men flyets fart var trolig for stor og noe treff kunne ikke registreres.

Om ilden ble besvart fra flyene, er det delte meninger om. “Midt oppe i det febriske arbeidet med å få til skikkelig skyting hadde vi ikke tid til å tenke på at vi selv var ypperlige skyteskiver fra luften”, mener Fredrik Dahl, som var med og betjente kanonene. “Men hadde tyskerne villet, kunne de nok ha meiet ned kanonbetjeningen, som ikke hadde annen beskyttelse enn et brystvern av sandsekker”.

Utpå dagen ble det gitt ordre om at det bare skulle skytes i tilfelle direkte angrep, og Bofors’ene på Herøya var senere tause. Det ble visstnok rigget opp mitraljøsereis på taket av Fullgjødselfabrikken og Sodafabrikken, men heller ikke disse løsnet senere skudd.

Hva nå? Dagene etter 9. april var jo forvirringens tid, her som andre steder i landet. 11. april ble avdelingen beordret oppover i Telemark og kom til Ulefoss om kvelden. Her skulle Evje skaffe mannskapene mat, men bakeren på Ulefoss kunne ikke uten videre tenke seg å selge brød til soldater. “Vi må jo ha mat til folk på stedet”, som han sa. “Da tar vi brød”, sa Evje, og han hadde jo “makten”!

Om natten kom det imidlertid ny ordre og det bar ned igjen til Herøya til fortsatt vakthold.

Tyskerne kommer

13. april fikk man melding fra Larvik om at en mindre tysk ekspedisjon var på vei hit og gjorde seg klar til å ta imot den, dersom ES skulle være målet. Den returnerte imidlertid etter å ha sprengt oppløst. Løytnant Hatledal tok visstnok veien nordover til andre stridende avdelinger. Kanonene ble stående på fundamentene, men en “gjeng” under ledelse av sersjant Schultz som hadde vært innbeordret på nøytralitetsvakt, tok med seg sluttstykkene, geværer, endel geværammunisjon o.l. og drog til Vinje.

En ukes tid senere innfant tyskerne seg på ES og overtok gjenværende materiell. Siden fikk vi jo tysk “beskyttelse”, og hvor effektivt deres luftvern var, fikk vi jo god erfaring for 24. juli 1943.