9.Adkomstveier

av Christian Abrahamsen

For innbyggerne på Vestsiden i eldre tider var nok elven den naturlige færdselsvei ikke bare når det gjalt adkomsten til Østsiden og Osebakken men også for lengre avstander som til Vold og Herre, Brevik og Langesund eller distriktet oppover elven til Skien. Det faldt mest bekvemt å seile eller ro, desuten kunde man i sin farkost ta med sig varer eller annet som man ellers vanskelig kunde bringe med sig.

Hvad færgingen over elven angår, foregikk den fra først av helt privat. Først i 1783 ble den organisert som offentlig institusjon idet kammerherre Severin Løvenskiold det år fikk kongelig privilegium for sin «iboende gaard» til «oversetteri» mellem Øst- og Vestsiden. Hans «iboende gård» var den senere såkalte Gyldenpalmgård - også kalt Lagmannsgården og Færge-gården som brant i 1905 og lå der hvor Bratsberg Bruks fabrikkbygning senere ble oppført.

Her nede ved elven lå også Østsidens færrgested. På Vestsiden lå færgestedet tversover elven med færgebrygge utenfor Jørgen Wrights vinkjeller - nu kjelleretasjen for Bybakken 1, «Seilmakergården». Færgeprivilegiet fulgte Gyldenpalmsgårdens senere eiere inntil Porsgrunn kommune kjøpte det i 1857. Kommunen forestod færgingen til 1891 da Porsgrunns bro var færdig og kunde tas i bruk.

Til lands var nok de gamle gårdsveier til Bjørntvet og Klyve de opprinnelige.

Bjørntvetveien var den samme som ennu fører forbi Bjørnstad og Bjørntvet til Solum kirke. Klyveveien derimot førte fra Klyvegaten opp Smedgaten og dennes forlengelse nordover til «Lille Moplassen». Her skrådde den tvers over jordene (tidligere over skogen) frem til Dyrendal og videre opp til gården. Veien Moplassen-Dyrendal er nu snart gjengrodd og vil antagelig snart være utvisket.

En gammel færdselsvei er også den nuværende Heigate med fortsettelse over Klyveåsen frem til Knardal gård og Ånerød. Navnet skriver sig rimeligvis derfra at høidplatået som veien går over tidligere har været betegnet som «Heia». Det småbruk som veien passerer og som nu gjerne går under navn av Askedalen, har tidligere været kalt «Heikås». Det kan forøvrig bemerkes at veien i gamle dokumenter tildels er kalt «Høiveien».

Elftersom folkemengden på Vestsiden tiltok fikk nok veiene til Solum kirke og Skien øket betydning. Da Vestsiden var grodd opp på Solum grunn, ble Solum kirkestedet hvorhen innbyggerne søkte hen i kirkelige anliggender, enten det gjaldt barnedåp, eller begravelse. Avstanden var ca. ¾ mil og veien bakket, i slett stand og vanskelig å færdes på. Det klages da også hyppig over veien. I 1690 årene fikk man av den grunn sin egen begravelsesplass på Vestsiden. Veien til Solum kirke gikk som nevnt over Bjørntvet, og fulgte gårdsveien frem til gården. Herfra fortsatte den nu over «Kirkehaugen», d.e. forbi den gamle gravhaug ved veien ved Trommedalen og videre opp Trommedalsbakkene forbi Rødmyr og «Hvilestein».

Vedlikeholdet av veien var nok bare så som så. Riktignok havde man i 1648 fått en forordning om skyssfærd hvorefter bøndene fikk sig tildelt hver sin rote til vedlikehold, men efterlevelsen av dens bestemmelser var nok ofte mangelfull.

Til Skien gikk vei en også over Bjørntvetgårdene og derfra videre over Larønningen og «Huskebru» frem til Faret. Her var det tidligere færgested. Senere da man fikk bro over Klosterfossen og de andre vannfall i Skien kunde man undgå færgingen.

En annen og mindre god vei gikk over Tollnes, Lergravstrand, Bukta og Nenset frem til Gråten og Gjemsø og videre til Skien. Den nye hovedvei til Skien langs elven følger en trase som går vestenfor den gamle vei. Den nye hovedvei ble anlagt omkring 1920. Veien fra Vestsiden til Skien er 8 à 9 km.

Noen veiforbindelse fra Vestsiden vestover til Kilebygda, Bamble m.v. hadde man ikke bortsett fra den litet fremkommelige vei som fra Ånerød går over Vik, Riple og Røra. Veien skal dog ha været anvendt også som kjørevei i eldre tiden, men kun om vinteren i slede. Om sommeren måtte man gå eller ride. Kjøreveien fra Vold gikk over Solum kirke.

Det skal i den forbindelse bemerkes at Herre og Hellestvet i 1783 ble henlagt til Porsgrunn menighet og hadde sin kirkegård i Porsgrunn, nemlig den såkalte «Herre-kirkegård» hvor Østsidens gravkapell nu er oppført. Forbinnelsen med kirkestedet har nok da måttet foregå over Frierfjorden i båt eller på isen.

Veien mellem Vestsiden og Knardalstrand gikk tidligere langs «Schøningsfjæra». I 1880-90 årene ble den lagt over jordene hvor Knardalsstrandsveien nu går. Torsbergveien ble bygget omkring siste århundreskifte frem til «Bakerovnen». Den er senere smått om senn blit forlenget og utvidet frem til Svanvik ved Voldsfjorden, hvor den støter sammen med veien til Skien.

Sluttelig skal nevnes at det fra Vestsiden til Moldhaugen tidligere førte to veier. Kjøreveien gikk over Vemmeren og videre over Wrightekås og forbi Lahelle. Desuten gikk en gangsti opp den nuværende Bybakken. Ved Bybakken 4 svinget den til venstre bort veistykket Kleiva for derefter å fortsette i forsenkningen bak Lysthusåsen frem til den nuværende «Storveien». Det var en besværlig og kronglet adkomst og på holkeføre nesten ufremkommelig.

Den nuværende kjørevei over Lysthusåsen fikk man først i 1870-80 årene da veien ble anlagt og omkring 1918 utvidet og forbedret ved privat tiltak.